En blind date

Internett har endret måten vi kommuniserer med hverandre på, hvordan vi innhenter og utveksler informasjon, men også hvordan vi finner kjærlighet. Nettdating er en utmerket måte å møte nye mennesker på, men visse forviklinger og misforståelser kan dog fort oppstå i et digitalt sjekkeunivers, noe jeg selv ble et offer for en vårdag i fjor.

Jeg hadde forventet en høy fyr med kort halvblondt hår og briller. Mannen som står foran meg og hilser pent inne på Parkteateret er aldeles ikke det. Riktignok har han halvblondt hår, men han her har lengre hår, er brilleløs og måler ikke mer enn 1.70 på strømpelesten. Men hår kan jo vokse, linser er vanlig og vet jeg egentlig så mye om høyden hans? Jeg har jo bare sett to bilder av fyren; et hjemmebilde og et treningsbilde, og det kan godt hende at han har spesielt lave møbler i leiligheten sin, trener på en uvanlig liten tennisbane eller liker å ta bilder av seg selv fra et froskeperspektiv. Mannen foran meg er absolutt flott og høyde har aldri vært så viktig for meg uansett. “Jeg har tatt husets beste bord til damen” sier han kjekt og peker mot et bord der det står en enslig øl. Jeg liker kommentaren. “Jeg skal bare kjøpe meg en øl” sier jeg og går for å kjøpe en øl.

Vel tilbake ved husets beste bord, legger jeg fra meg jakken og vesken på den ene stolen og setter meg på den andre. De første minuttene av et slikt møte er alltid litt kleint, man trenger å bryte isen først, varme seg opp liksom og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. “Hvis jeg har en slags fiolfarget bulende kul i pannen, er det fordi jeg gikk på en stolpe idet jeg skulle tekste deg tidligere i dag” sier han og peker på pannen sin. Han her er en ordentlig isbrøyter. “Min feil, unnskyld” svarer jeg og ler. Vi skåler i god stemning.

“Marie?” Jeg er på vei til å ta den første ølslurken da jeg plutselig hører noen bak meg si navnet mitt. Jeg snur meg og ser rett opp på en kjempehøy fyr med kort halvblondt hår og briller. “Ååååhh” er det eneste jeg klarer å få frem. Jeg føler meg med ett som en hjort i billys. Jeg er tydeligvis ingen isbrøyter, for det som kommer ut av munnen min er bare “Der er du ja”.

Jeg er på feil date og står handlingslammet og rødmer ukledelig mellom to flotte menn som begge lurer på hva som foregår. Det er offisielt århundrets kleineste datingøyeblikk. “Ja, dette var jo kanskje litt rart” sier jeg og prøver på en forklaring som innholder flåsete setninger som “dere er så like” og “man kan se seg blind på menn haha” Og som om det ikke kan bli værre, må jeg nå ta med meg ølen min og alle tingene mine og bytte bord…og mann!!! Tyve minutter etterpå har den høye og jeg ledd oss gjennom flausen, ølen har roet nervene mine, min gamle date har fått seg sin riktige date (som forøvrig ligner på meg) og orden er atter gjenopprettet i datingparadis.

Den digitale kjærligheten er blind…men jeg kan definitivt se..at det blir lenge til neste gang.

One thought on “En blind date

Leave a Reply to Trude Cancel reply