Et svangerskap oppsummert

Jeg må innrømme at jeg i uke 39 av min første graviditet tenker mye på mine kvinnelige forfedre. Min oldemor fødte femten barn. Med andre ord var hun gravid over fire tusen dager av sitt liv. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne en klem. Dette er hva jeg har å si om mine 273 dager som gravid.  

Graviditet koster en formue før du i det hele tatt har blitt befruktet. Et lass med vitaminer, jern og folat skal handles inn for optimale fruktbarhetsforhold. Gynekologen skal bekrefte at det det ser ryddig og greit ut der inne og så er det alle testene. Eggeløsningstesten”, “egentlig-altfor-tidlig-å-teste-graviditetstesten”, “i-tilfelle-det-var-noe-galt-med-den-forrige-graviditetstesten”, “men-hvorfor-kommer-ikke-mensen-da-graviditetstesten”. Og så etter noen måneder og flerfoldige tusenlapper står jeg på jentedoen på Byporten og stirrer vantro på to røde korsede streker på min andre “jeg-må-bare-være-helt-sikker-på-at-det-er-sant-graviditetstest”. Så blir jeg sprengrød i ansiktet og varm i hjertet før jeg slår nummeret til samboeren.
Men lykkefølelsen er dessverre kortvarig. For i takt med at sulten øker dag for dag, flater følelseslivet mitt ut. Hva er det som skjer? Jeg, frøken høy på livet, sitter gravalvorlig ved kjøkkenbordet og planlegger neste måltid, uten lyst til å se hverken venninner eller ligge i skje med Ola i sofaen. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg er bare fullstendig tom og likegyldig til alt og alle, kanskje det er det samme..

Det går ti meningsløse uker til før jeg plutselig en morgen våkner til med liv og lyst og gleder meg til vintersol, nye jobbprosjekter og kjærestetid. Da jeg går inn på badet, ser jeg imidlertid resultatet av hva som har skjedd mens hodet mitt har vært i dvale. 6 kilo hvetebakst har lagt seg som et lag med bobleplast rundt rompe og lår, jeg ser ut som Tanya Harding på håret og hudfargen min har inntatt en slags gråbeige nyanse. Så jeg går i gang med opprydningen, spiser sunne små måltider ofte, intensiverer treningen og føler meg daglig takknemlig for fraværet av morgenkvalme og bekkenløsning.

Vi drar på tidlig ultralyd i uke 12 lettere nervøse. Er det stadig liv? Er fosteret friskt? Fødselslegen setter det som ligner en varescanner mot min gele-glinsende bulende mage mens vi alle tre titter opp på en skjerm. Og der er det en person som vifter febrilsk med armer og ben, som en skibsbrudden som har forsøkt å få kontakt i månedsvis og endelig har blitt oppdaget. En eksplosjon av følelser skyller gjennom kroppen, kjærlighet til dette lille individet som vi har skapt, undring over hvordan han kommet seg inn der, samvittighetskvaler over å ikke ha elsket han litt mer, litt før og stolthet over det som ser ut som en skikkelig kul fyr. For det er en han, det får vi vite noen uker senere.

Magen vokser uke for uke og man er jo bare gravid, ikke syk, det får man stadig høre. Og nei jeg er ikke syk, jeg er i god form, ingen behov for sykemelding her. Men til den som aldri har vært gravid, prøv en dag med åtte kilo dinglende på magen, dårligere konsentrasjon, mindre oksygen, hetetokter, verkende rygg, lavere blodprosent, lite søvn, hovne hender og føtter, treg mage og analkløe.

Sparkene er en underlig opplevelse. Det blir så veldig bekreftet at det faktisk bor en person inne i magen din. Og han har sin egen døgnrytme og daglige vaner. Han våkner så smått i ni-tiden, men liker å snooze og dra seg et par timer før han står opp til lunsj sånn i halv tolv tiden. Da liker han å ligge å hikke litt et kvarters tid før appelsinjuicen kommer og det blir fart på sakene. Etter lunsj vil han helst more seg med å sparke sin mor i ribbena eller klemme på blæra hennes. Den beste tiden er når mor er på trening, da bysses han i søvn under vuggingen fra ellipsemaskinen. Kveldskosen er viktig, noen timer med stryking, synging eller prikkelek på sofaen. Og så er det alltid på sin plass med litt mer blære og ribbenssparking når mor skal legge seg.

Etterhvert begynner magen å komme i veien for alt. Jeg kan ikke lenger snike seg bak noens stol eller klemme meg forbi trengselen på bussen. Det koster å bøye seg og sko med lisser er noe dritt. En dag kan jeg ikke lenger se mitt eget underliv. Men jeg har like høye ambisjoner som før hva gjelder stell og renhold, så jeg raker i blinde med en sløv høvel og håper på det beste.

I takt med at han krever mer og mer av mors kropp, blir forelskelsen desto større. Han får et hemmelig navn og det aller hotteste på utstyrsfronten. Fire soveplasser står klar til ham og han får en ny bil hvor han kan sitte tryggere og bedre. Bestemødre strikker tøy for harde livet og alle fremtidige planer som legges sentreres rundt hans behov.

Den siste innspurten på jobb er tung og jeg er sliten. Jeg gleder meg til ferie og permisjon og å bli litt bortskjemt av min samboer noen uker før fødselen. Så, seks uker før termin skjer det som for all del ikke må skje. Min samboer brekker benet, må operere og får krykkepåbud i seks uker. I tillegg har han store smerter etter operasjonen og hevelser. Istedet for at jeg ligger i en solseng i skyggen med bena høyt, må jeg nå være sykepleier på heltid frem til fødselen mens han ligger med bena høyt. Ikke bare må jeg knyte mine egne lisser, jeg må knyte hans også. Jeg må kjøre, rydde, vaske, lage mat, handle, bære, brette og pakke.

Det som er fint med oss mennesker er dog at vi er skapt for å kunne tilpasse oss. En uke før termin ligger jeg på sofaen og føler meg ganske uthvilt og klar for første møte med han som bor i magen. Kan jeg gå høygravid i sommervarmen med en pleiepasient på slep, skal jeg vel lære å kunne ta vare på en liten baby også. I tillegg har jeg en fantastisk mentalt støttende og snart fysisk mobil samboer som skal dele oppgaven med meg.

280 dager gravid kan jeg alltids klare. Hvem vet, kanskje dobler jeg innsatsen en dag. Men fire tusen dager, ikke faen..

2 thoughts on “Et svangerskap oppsummert

  1. Morsomt å lese dine tanker og opplevelser rundt svangerskapet 😀Jeg gleder meg veldig til å treffe han!

Leave a Reply to Tante Cancel reply