Han skal ha for at han kysser meg farvel, selv om munnen min lukter varm søppel.
Når vekkerklokken roper er far intetanende om det maratonet som har vært avholdt i rommet ved siden av i løpet av natten. Han skal på jobb og må være uthvilt. Nydusjet og morgenfrisk lister han seg inn til kabinettet som oser av søt melk og svette armhuler og kysser min gapende og stinkende munn som om jeg var tornerose. Korte soveøkter gir dårlig ånde.
Jeg skriver ikke dette for å lufte mine nattlige kvaler, nei, jeg er heldig for jeg har en tilfreds og rolig baby som sover. Jeg skriver dette for å understreke det absurde og komiske i det vi mennesker må igjennom når vi går fra et liv uten barn til en nytt liv med barn.
Det starter ved midnatt med prepping av utstyr. Flasker og to sett med deler til pumpe vaskes, kokes og lines opp ved siden av sengen. Smokker og gulpekluter som stinker babytran legges på strategiske steder på rommet. Så blir prinsen høytidelig båret inn og natten kan begynne.
Fordi babyen behandler puppen som en kjærlighet på pinne, gir vi flaske om natten slik at han skal bli ordentlig mett. Babyen og jeg ser intenst og kjærlig på hverandre i fem minutter mens han spiser og jeg mater. Når flasken begynner å bli tom gir babyen meg et intenst blikk, former munnen sin til bokstaven O og avslutter så den vakre seansen med et drønn som høres ut som et snøskred. Det er bæsjen som treffer bleia. Jeg jubler høyt, skryter og babyen smiler stolt. Nå vet vi begge at det ikke blir magevondt, men søvn i natt.
Vi skifter bleie og så skal babyen sove, en prosess som jeg overvåker nøye. Da later jeg som om jeg overhodet ikke er interessert i babyen, mens jeg lytter til pusten hans og smugkikker bort på sengen ved siden av. Det er kritisk å unngå øyekontakt nå, for da blir det byssing i flere timer, den fella har vi gått i før. Så jeg ligger og venter, trøster når han sutrer, tar pol på smokken når den kommer seilende gjennom luften og brer dyna over ham når den sparkes vekk. Etter en stund blir pusten hans roligere og jeg kan også gi etter for søvnen.
Tre timer senere våkner jeg brått av roping fra sengen ved siden av. Magen min kjennes ut som jeg har spist en kilo bolledeig og det svir i øynene. Jeg har samme følelsen som da jeg var liten og vi stod opp midt på natten for å dra til Syden. Men jeg skal ikke til Syden nå, nei, i stedet skal jeg sitte og pumpe 150 ml melk ut av kroppen min.
Flaske går inn i babymunn og det spraker nok en gang i bleia. Men denne gangen har eksplosjonen fått ordentlig trykk slik at den hvite pysjen får en herlig okerfarge oppover ryggen. De små tøykvadratene gjør ikke jobben, så jeg må bade babyen under springen på badet. Vel tilbake på stellebordet snur jeg meg et skjebnesvangert øyeblikk for å ta en bleie samtidig som jeg kjenner at jeg blir underlig varm på magen. Babyen vrir seg fornøyd fra side til side mens han dusjer mor og rene bleier med urin. Så da blir det skift på mor også før vi går i gang med den vante soveprosessen.
Tre timer senere våkner jeg av roping i rommet. Det er rart hvor lite vant man blir til den måten å våkne på. Vi synger Smack my bitch up på stellebordet, jeg er så trøtt at jeg kommer ikke på noe annet. Flaske, pumping. Så får babyen sove med meg i den store sengen, noe både mor og barn synes er fryktelig koselig. For babyen har visst heller ikke noe imot odøren fra mors tunge trøtte pust.
For å ikke klemme i hjel babyen men gi kroppskontakt sover jeg på siden med armene i en bue over hodet, en stilling som ligner en åtteåring som lærer seg å stupe. Da hender det ofte at jeg våkner med en sovende venstrearm som bare henger og dingler på kroppen mens jeg koker flasker med høyrearmen.
En time etterpå står far og beundrer en stor og en liten kropp tett omslynget i sengen, mens mor og barn er intetanende om de friske leppene som kysser dem farvel for en stund.