Jeg ser og jeg står, samtidig som jeg forbanner arkitektkjæresten som på død liv skal blande jobben inn i alle ferieminnene våre.
“Er ikke dette en fin plass?” spør han. “Jo, veldig fin” svarer jeg platt mens det hormonelle teleskopblikket mitt systematisk saumfarer landskapet på jakt etter et egnet sted. Det er 3 timer og 47 minutter siden babyen spiste, noe som betyr at vi ikke har mer en 13 minutter til rådighet før det blir cirkus Merano i vognen. “Dette er mitt favorittsted her i København” fortsetter Ola begeistret. “Ja, mmm..” sier munnen min mens jeg zoomer blikket mitt inn på noe som ligner en cafe og vurderer stedets potensiale.
Det er oktober og vi er i København på vår første tur til utlandet som familie. Sommerferien som jeg så intenst skulle nyte før småbarnslivet startet, ble brått kansellert da Ola brakk benet og jeg måtte være hans caddy de siste seks ukene av graviditeten min. Dette er vår forsinkede sommerferie.
Cafeen som har fanget min interesse har to barnevogner stående utenfor. Dersom det i hvert fall er to andre spedbarn der, blir det litt mindre fokus på min person når jeg velter ut puppen og styrer den frem og tilbake som en vannspreder for å treffe babyens munn. Vi er nemlig ikke eksperter på pupp i min familie. Men nå har vi grått oss gjennom de første månedene og tar det som det kommer, i hvert fall nesten..
“Plassen er mye flottere når det ikke regner, da ser man fargene i asfalten bedre” roper Ola. Han har gått opp på en liten asfaltkolle med en naken bjørk for å få bedre oversikt. Javel. 11 minutter. “Sett fra deg vognen og kom bort hit så du får sett ordentlig da”. Vi har gått i tre timer uten pause, det jævla bomkjøpet av en vogn er tung som en tanks, det regner, jeg har melkespreng, vondt i ryggen, er sulten og babyen begynner å skrike hvert øyeblikk, tror du jeg bryr meg om rosa og røde striper i asfalten akkurat nå? Pust rolig og husk på at du har kroppen full av hormoner… “Ja, jeg kan vel ta en rask titt da” svarer jeg og går motvillig fra vognen.
“Wow, veldig kult laget. Det må være spesielt å se det fra er fly eller noe.” sier jeg med falsk innlevelse. “Men kan vi gå inn der borte nå? Jeg vet ikke om det er en cafe eller ikke og han kommer til å våkne snart og jeg orker ikke bruke masse tid på å finne et nytt sted mens han gråter og er sulten.” “Jada, vi skal gå straks, men jeg vil at du skal stå her litt så du husker stedet og kan tenke tilbake på det en gang”. Jeg ser og jeg står, samtidig som jeg forbanner arkitektkjæresten som på død liv skal blande jobben inn i alle ferieminnene våre. 6 minutter. “Nå går vi” sier jeg irritert.
Så bøyer han seg ned for å knyte skolissen samtidig som han begynner han å fikle med noe i lomma. Jeeezzess til somling!! Så ser jeg at han har satt det ene kneet ned i den våte asfalten. Han tar hånden min. Jeg glemmer å puste et øyeblikk og merker at jeg blir svimmel. De kalde, regnvåte kinnene mine koker plutselig.
“Marie Elisabeth Lunde, du er det beste og rareste som noen gang har skjedd meg. Jeg vil være sammen med deg resten av mitt liv. Vil du gifte deg med meg?”
Olas ansikt inntar samme farge som superasfalten og vi strever med å holde øyekontakten. Situasjonen er så viktig, så formell og uprøvd at det brått føles som om vi er fremmede for hverandre. Så rart at noe så fantastisk romantisk, samtidig kan være så innmari flaut. “Ja, selvfølgelig vil jeg gifte meg med deg” svarer jeg euforisk mens brystmelk sildrer nedover magen min. Og jeg svarer ja med både hodet og hjertet, med vissheten om at han vil gjøre det han kan for å gjøre meg og han som nå ligger og hyler i vognen så lykkelig som mulig. Det er et privilegium ikke alle har.
Han setter en ring på fingeren min, jeg kan ikke fordra den, men det spiller ingen rolle. Så blir jeg forlovet en regnværstirsdag under et bjørketre med pupper som lekker, til lyden av en hylende baby og med 3 forbipasserende jenter i hijab som applauderende vitner. Livet er nydelig uperfekt!