Og der står jeg, sprenggravid og trøtt og tømmer et litermål med nattens beholdning av samboerens urin i vasken.
Det hadde vært en slitsom vår. Begge jobbet, men Ola var i ny stilling som daglig leder og det ble lange dager og sene ettermiddager på ham. Så jeg hadde tatt hovedansvaret hjemme. Bar tunge poser hjem fra butikken, lagde mat og vasket klær.
Jeg var i uke 34 av graviditeten. Det føltes ut som om jeg gikk rundt med en heldekkende drakt laget av bobleplast med en kampestein montert på innsiden av magepartiet. Nå lå seks uker med intens avslapning foran meg. Jeg var lovet service av ypperste klasse og jeg gledet meg til å tilbringe noen rolige uker på en solstol i Kragerø med en jevn strøm av alkoholfrie paraplydrinker.
Vi skulle reise på en søndag, etter at Ola kom hjem fra helgens fotballturnering på Hamar. Lørdagen, første dagen i ferien, ville jeg bruke til pakking og innkjøp. Foran ferskvaredisken på Meny ble jeg grepet av svangerskapshunger, noe som resulterte i at jeg måtte bære åtte fulle poser med dagligvarer hjem fra butikken. Det var selvfølgelig en totalt uforsvarlig øvelse som høygravid og jeg var nødt til å legge meg nedpå etter anstrengelsene.
Så blir jeg brått vekket av telefonen. “Hei, har du hørt på meldingen jeg la igjen på svareren?” spør Ola. “Nei, jeg har sovet” svarer jeg. “Ehm..å ja øhm..jeg er på Elverum Sykehus jeg. Jeg har brukket benet og det er er stygt brudd, så de blir nødt til å operere”. “Hva sa du nå?”. Jeg kjenner bobleplasten trekker seg sammen til det føles ut som jeg ikke får puste. En tsunami av motløshet velter over solstolen og paraplydrinkene og jeg sitter igjen med en sur smak av selvmedlidenhet.
Jeg gråter på toget til Elverum. Du kan tenke deg hvordan det fremstår. Høygravid kvinne med reiseveske sitter og gråter på et tog. Men jeg kan ikke noe for det, jeg er så skuffa. Ola prøver å ringe meg på telefonen, men jeg trenger tid for meg selv til å akseptere situasjonen; jeg skal være sykepleier, piccolo, kokk og sjåfør i hele sommer.
Min selvmedlidenhet går over i sympati for ham straks jeg ser ham. Han er om mulig mer lei seg enn meg over situasjonen. Det er et komplisert brudd, han vil ikke kunne bevege benet i det hele tatt de første ukene, etterhvert vil han kunne humpe rundt på krykker. Men vi er likevel fast bestemt begge to; vi skal på ferie!!
Det blir en annerledes ferie enn vi hadde tenkt, en som kanskje ligner mer på hvordan feriene våre blir om femti år;
Jeg våkner grytidlig om morgenen av en sildrende lyd. Det er Ola som tisser. Problemet er at vi bor på kvisten i andre etasje og toalettet er en bratt trapp ned. Ola bruker tjue minutter og et voldsomt rabalder på å gå den ned om natten med krykkene, så for å skåne nattesøvn har vi blitt enige om at Ola tisser på et litermål isteden. Oppgaven med å tømme den blir min, ettersom han ikke har ledige hender når han går på krykkene. Så der står jeg hver morgen, sprenggravid og trøtt og tømmer et litermål med nattens beholdning av samboerens urin i vasken. Neste post på programmet er påkledning. Siden Ola sliter med å bøye benet, må bukser tres på mens bena er rette og det får han ikke til på egenhånd. Så da er det min oppgave å puste og pese for å tre på buksene med en diger bolle på magen som gjør det betydeligere vanskeligere å nå frem mens Ola biter tennene sammen og knasker paralgin forte.
Mens Ola bruker tjue minutter på å gå ned trappen, lager jeg frokost til oss. Vi hører på nyhetene, rister på hodet til hverandre om klodens tilstand og småprater litt om dagens store begivenheter. I dag er det legebesøk som står på programmet. Vi er nesten tomme for Paralgin Forte og legen skal se på hevelsene som ikke ser ut til å gå tilbake. Det tar litt tid å komme seg ut om morgenen for jeg må både ta på mine egne sko og hans, pakke mine egne saker og hans.
Så bærer det til legekontoret fem hundre meter nede i gata. Det er litt av et staselig par som kommer vandrende ned kirkegata i Kragerø; den ene vaggende fra side til side på brede ben og den andre med jumpende byks fremover på krykker. Derfra går ferden videre til apoteket for å hente resept.
Etter å ha gått nesten ni hundre meter til sammen, sett legen og handlet medisin, setter vi oss utmattet ned på en benk med en is. Og der sitter vi på Kragerø torg en tidlig lørdag uten store planene og spiser softis og ser på spurv. Det er ikke akkurat solstol og paraplydrinker, men det ikke så verst dette heller. Og jeg tenker med meg selv at det lover godt for fremtiden at jeg ikke kunne tenke meg noe annet sted å være enn akkurat her på denne benken med min Ola.
Skrevet med Olas velsignelse