“Hvordan var julen?” spør hun. “Fin! Du vet jo hvordan det er..man får masse etterlengtet tid sammen, men samtidig så er det jo full fart hele tiden, så det blir jo ikke så mye tid til å slappe av” svarer jeg. Herregud, går det an å si noe mer intetsigende?
Når man er sliten, så bare øver man inn noen setninger som man presenterer nå og da på autopilot: “Vi har det bra vettu, ja det går i ett”. I tillegg balanserer man alt man sier, ingenting er veldig bra eller veldig dårlig. “Det er jo slitsomt med barn, men samtidig er det så meningsfylt”. I dette ligger et behov for å ha en eller annen form for kontroll på livet sitt, uansett hvor ute av kontroll det er. I tillegg ligger det en slags ønske om en fellesskapsfølelse med andre; “Han sover fra syv til syv hver natt, men han har sine sider han også”. Så i tilfelle du er helt utslitt, så er vi ganske slitne vi også, i tilfelle dere har flinke og snille barn, så er våre barn ganske greie de også, i tilfelle dere sliter med å få barn, så kan jeg fortelle at det er ikke bare solskinn heller.
Og de gode samtalene med partneren, de får virkelig lide, i hvert fall hjemme hos oss. I hverdagen har vi stort sett en kjærlig og stilletiende enighet om å la hverandre være i fred i noen timer etter å ha lagt barn. Du har gitt til jobben i åtte timer, så skal du gi til barnet, kjøkkenet og vaskemaskinen i fire timer og etter det føles det umulig å gi så mye mer. “Hvordan var dagen?”. Man kunne svart “Jeg holdt på å bli påkjørt på vei til jobb, vi har fått en ny kollega i avdelingen og Laurits har lært å si kaviar i barnehagen”. I stedet svarer man bare “bra” og sparer resten til en senere anledning når man har litt mer overskudd.
Jeg pleide å øse ut med ville historier fra hysteriske nyttårsfester. I år sa vi nei til alle nyttårsinvitasjoner. I stedet inviterte vi to åttiåringer på helstekt and og sjokoladepudding og la oss før rakettene var ferdig skutt. “Hvordan var nyttårsfeiringa?”. “Stille og rolig, men veldig hyggelig”.
Siden det skjer litt lite utenfor husets fire vegger, så prater vi mye med andre om det som skjer innenfor. “Men vi vurderer å bytte ut den lampa med noe mer retro..”. Ikke minst prater vi om alt utstyret vi trenger for å frakte, sikre og manipulere og barn. “Den babycallen har høyttaler sånn at du kan snakke og babyen tror at du er i rommet…”. Og det blir alltid topp stemning rundt bordet når temaet “serier” kommer opp. Hvilke serier man ser på, sier mye om potensialet for videre sosial omgang. “Den ser vi også, åh dere kan glede deg til sesong tre!”. Deler man seriesmak, blir det garantert flere playdates.
Jeg har blitt kjedelig. Sånn er jeg nå, det er bare en fase. Mitt mer fargesprakende JEG kommer sterkt tilbake ved førtiårskrisa, eller er det femtiårskrisa som gjelder nå?