Smellycat

Jeg liker ikke å fly. Det handler ikke bare om at det virker grunnleggende unaturlig at 80.000 kg med metall kan fly oppe i luften, men også om at en flytur er totalt uforutsigbar. Og ikke sjelden sørger universets krefter for at kjedelige hendelser inntreffer på akkurat samme tid. 

Vi skal fly Oslo-Gdansk med Norwegian, bare Ola og jeg. Uten barn. Nå skal det hygges, nå skal det soves. Vi skal bo godt, spise godt, shoppe og vi skal ha lange samtaler som ender i at vi kliner. Men først skal vi lene oss tilbake i flysetet og sove. 

Vi er blant de siste til å boarde. Vi har nemlig ventet ved feil gate på den andre siden av flyplassen helt til vi oppdaget feilen tjue minutter før take-off. Så når vi dumper ned på setene våre etter å ha løpt gravid-maraton rundt på Gardermoen, er det med høy puls og klam rygg. Dermed er det ekstra ubehagelig at flyet er smekkfullt og varmt som en bakerovn. Flyet har ikke engang kjørt ut på rullebanen før føtter og hender begynner å hovne opp i den vannfylte, svangre kroppen min. 

Alle disse utfordringene så tidlig i flyreisen, har gjort at jeg ikke har lagt merke til den digre mannen som sitter ved siden av meg. Men det gjør jeg nå. For han lukter harskt kroppsfett blandet med søvnløs munnånde og psoriasis-salve. Gravide kan enkelt definere slike dufter, da naturen har utstyrt oss med luktesansen til en hund i de ni månedene kroppen vår produserer barn.

Lukten er så intens og kvalmende at jeg må sitte halvveis vendt med ryggen mot mannen, lent over fanget til Ola. Det er svært lite komfortabelt. Heldigvis er det bare litt over en time flytid. Jeg merker at mannen ved siden av meg glaner på meg, han lurer sikkert på hvorfor jeg sitter halvveis oppå fanget til samboeren min. “Jeg har litt flyskrekk” sier jeg unnskyldende. Det er ikke løgn, jeg har jo litt flyskrekk, selv om den har avtatt litt de senere årene. “Dette går nok bra” svarer han. Ja, hvis du begynner å dusje og pusse tennene litt oftere, tenker jeg. Det var slemt. 

Oppstigningen blir vinglete, som å sitte i en gammel kjerre på en skogssti. Det virker heller ikke som om kjøleanlegget er spesielt effektivt, noe som gjør at hevelsen i føttene øker og skoene som jeg kjøpte en halv størrelse for små, presser rundt tærne. Jeg føler meg som en vibrerende varmeflaske. Jeg lukker igjen øynene og prøver å tenke på noe fint; meg selv barbent på et teppe av velduftende lavendel på en kjølig sommerdag. 

Idet bevisstheten endelig begynner å koble seg av supersansene mine, begynner Smellycat ved siden av meg på en tirade av nysing med små dusjer av snørr som han tar imot med begge hendene. Dette er en fyr som garantert ikke bruker dobørste når han har gjort bommelom. Så drar han frem avisen med snørrfingrene sine og begynner å bla hektisk igjennom den. Han beveger seg som om han må gjøre et poeng ut av hver eneste handling. Herjer med avisen som om det var taktpinnen til en dirigent for et symfoniorkester, med det resultat at jeg skvetter hver gang han vender en side i avisen. Jeg trenger en drink. Kaffe får duge. 

Service kommer ikke til raden vår før det er ti minutter igjen av flyturen. Samtidig blir det plutselig sterk vind og flyet kaster på seg, noe som medfører at mesteparten av kaffen skvetter ned mellom bena så buksa blir våt i skrittet. Det får jeg ikke gjort noe med, akkurat nå gjelder det å overleve og komme seg ned på bakken. Jeg tviholder i armen til Ola. Landingen blir nokså pen og dødsangsten slipper endelig taket. 

Idet jeg forlater kabinen, ser Smellycat ned på meg og gir meg et medfølende blikk. Stakkars den gravide medpassasjeren med flyskrekk som ikke har klart å holde på vannet. Mens jeg vagger ut av flyet og innser at jeg nettopp har fornyet medlemskapet mitt på flyskrekk med fem år til. 

Leave a Reply