Fristelsens forbannelse

«Kan jeg hjelpe deg?» sier en mild stemme. En mørkhåret jente som står og rydder i noen bokser med tegnesaker, ser opp på meg. «Nei takk, jeg bare titter litt. Jeg trenger ingenting» svarer jeg. Hun ser på vogna og skjønner raskt at jeg er en av de mange trillende småbarnsmødrene med permisjonstid å fylle. «Skjønner» sier hun og smiler lurt til meg som om jeg ikke egentlig mener det jeg sier. Men jeg skal virkelig ikke ha noe. Dessuten får man vel bare billig ræl på Søstrene Grene.  

Jøss, bare fjorten nitti for en pakke servietter! Ganske fine er de også..Men vi har jo skapet fullt. Jeg triller videre inn i avdelingen for dekor. Langs veggen står rader av gaveesker i ulike størrelser, innpakningspapir i alle farger, bånd av silke, blonder og glitter i skimrende hvitt og rosa. Til og med blomster i lekkert papir, fjær med gullkanter, søte dyrefigurer og bokstaver i farget papp som man kan pynte pakkene med. Her er tips for kreative pakkelapper, mønstre for klipping og bretting og sjablonger for maling av esker. 

Trettini nitti for den aller største gaveesken er virkelig ingen upris. Med det sorte silkebåndet og den store hvite Origami-liljen, kunne det blitt ganske stilig. Virkelig ganske stilig ja… 

Egentlig har jeg jo lenge tenkt at jeg burde oppgradere det skrinne lageret med gavepapir vi har. Stort sett finner du bare noen stripete papirruller kjøpt i matbutikken og pakkebånd i gull og sølv. Når jeg tenker på det nå er det faktisk ganske flaut hvor mange helt ordinært innpakkede gaver jeg gir fra meg, pakket i all hast i siste øyeblikk med så lite omtanke for presentasjonen. Og jeg som er så kreativ! Jeg burde vært pakke-designens svar på Coco Chanel. 

Hvorfor har jeg ikke vurdert dette før? Tenk på hver gang jeg blir invitert i bursdager, brylluper og navnefester. DER på bordet ligger gaven fra Marie Lunde, det kommer alle til å se med en gang. «Herregud du er så flink! Sjekk den lekre innpakningen» vil de rope i kor. «Synes dere?» skal jeg svare mens jeg prøver å skjule et stolt glis. Og så kan jeg kanskje starte en Instagram konto til inspirasjon for andre som trenger fine pakketips. 

Jeg henter en kurv og legger oppi to gaveesker i perlemor og sort lakk, olivengrønne og sorte silkebånd, snøkledde kongler, plastikk-prestekrager, forgylte høstblader, retrobuttons og et «Get started kit» fylt til randen med papp, lim, silkepapir og diverse mønstre. 
Så runder jeg hjørnet mot kassene. «Alle garnnøster til tjueni nitti??!!» sier jeg høyt med begeistring i stemmen. Men jeg kan jo ikke strikke..Det kan da ikke være så vanskelig å lære? Både mamma og mormor strikker hele tiden, så jeg bør jo ha naturlig anlegg for det. Og Strikk er jo virkelig høstens mote. Det går sikkert an å sitte å strikke samtidig som man ammer? Det er perfekt! Jeg hiver to sett med pinner og fire ferskenfargede ullnøster i kurven. Så raser jeg videre mot kassene.

Jeg stopper opp idet telefonen min ringer. Det er Ola som ringer for å minne meg på å kjøpe Yoghurt. «Hva driver du med da?» spør han. Ja, hva er det egentlig jeg driver med? Hva skjedde nettopp nå? Hvorfor står jeg her med en kurv bredfull av stæsj som jeg aldri kommer til å få bruk for? Innpakningsdesigner? Hvis det i det hele tatt finnes noe slikt, er IKKE det meg. Jeg som fikk nogen i håndarbeid med et lite notat fra formingslærer Karin hvor hun skriver «Marie, dette kunne du gjort bedre om du bare hadde vist litt mer tålmodighet og interesse for faget». 

Jeg lar kurven stå igjen unntatt to gaveesker som jeg rasker med meg, det er så mye lettere enn å pakke inn sjæl.