Rally #Ruter

«En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør» sang vi på åttitallet. Kanskje er det på tide å ta sangen ut av barnebøkene så de minste ikke får seg en kjedelig overraskelse når de skal ut på eventyr med Ruter? For beskrivelsen er langt ifra treffende lenger. Joda, bussjåføren er stort sett fortsatt en mann, men godt humør er det dessverre sjelden jeg møter når jeg tar offentlig transport gjennom Oslos gater.

Oftere møter jeg en utålmodig grettenpeis som kjører som om han nettopp har krangla med kona. I forrige uke så jeg en nittiåring nesten bli feid gjennom midtgangen fordi bussjåføren tydeligvis ikke hadde tid til å la den eldre mannen sette seg før han vrengte ut av busslommen. Uken før fikk jeg passet påskrevet over høyttaleren fordi jeg trillet barnevognen feil vei inn i bussen. Daglig blir jeg pinlig godt kjent med medpassasjerene mine fordi bussen stopper så brått at det er umulig å ikke miste balansen. Enkelte sjåfører på min strekning kjører leddbussen oppover den svingete Ekebergveien som om passasjerene var kuler i et flipperspill.

Hvordan har det blitt sånn? Det kan virke som om at idet billettsalget ombord var en saga blott, ble trikkefører Syvertsen erstattet med Blodstrupmoen. Er det punktlighet og fart som trumfer omgjengelighet og hensyn når CV’ene strømmer inn hos Ruter? Eller opplever sjåførene så dårlige arbeidsforhold og tidspress at det fører til aggressiv kjøring og sure miner?

Det kan være lett å tenke at en sjåfør uten særlig passasjerkontakt ikke kommuniserer med passasjerene sine.

Feil. Faktum er at han kommuniserer kontinuerlig i alle ledd, fra påstigning til avstigning. Det handler om kroppsspråket til sjåføren bak frontruta på holdeplassen, hvordan bussen kjører inn på holdeplassen, hvordan dørene åpner og lukker seg, hvor lenge bussen står på holdeplassen, hvor fort eller hvor sakte bussen kjører, hvordan den svinger, hvordan den stopper, hvordan sjåføren kommuniserer med andre sjåfører, hva som kommuniseres over høyttaleren, hva slags informasjon passasjerene får underveis, hva sjåføren gjør mens han kjører og hva sjåføren signaliserer til passasjerer ut av vinduet og utenfor bussen.

Denne formen for kommunikasjon er imidlertid mer indirekte og mer krevende enn tidligere da man kunne yte direkte service bare med et vennlig «hei» bak billettskriveren. Den gjør det også lettere å legge merke til de sure og hensynsløse sjåførene heller enn de blide og hensynsfulle.

Et vennlig smil kan langt på vei kompensere for en forsinkelse. Et vink om at man er sett er en takknemlig gest når man kommer løpende mot en buss som er i ferd med å lukke dørene. Jevn og trygg kjøring gjør at passasjerene kan slappe av på reisen.

Å være sjåfør på offentlig transport er og blir et serviceyrke og når god service har blitt vanskeligere formidle, er kanskje «en bussjåfør med godt humør» viktigere enn noen gang.