Vi får som fortjent

Jeg vet at du ligger i krybben og ser på meg gutten min, men du oppfatter så lite og det er liksom ikke så mye respons å få fra deg uansett. Så da surfer jeg heller på telefonen.

Klart jeg vil leke med deg gutten min, jeg er bare veldig sliten nå og synes det er kjedelig å leke den samme leken om og om igjen. Jeg skrur på IPaden, så kan du sitte og se litt på noe du liker.

Jeg har ikke tid til tull og tøys nå gutten min, jeg har et viktig møte og nå venter de på deg i barnehagen. Tenk så mye lek og moro det blir når du kommer dit.

Jeg ser at du prøver å få oppmerksomheten min gutten min, men jeg er bare nødt til å svare på denne ene mailen først.

Jeg vet jeg sa at jeg skulle komme på den skoleavslutningen gutten min, men jeg har et prosjekt jeg skal levere mandag morgen, så jeg er nødt til å jobbe i stedet.

Stikk ut og finn på noe med vennene dine, gutten min. Jeg har masse jeg må gjøre og stelle med her hjemme.

Jeg stikker ut og finner på noe med et par kompiser, mamma. Du har sikkert masse du skal gjøre og stelle med her hjemme.

Jeg vet jeg sa at jeg skulle komme hjemom en tur mamma, men jeg har en oppgave jeg skal levere mandag morgen, så jeg er nødt til å jobbe med den i stedet.

Jeg vet at du prøver å få oppmerksomheten min mamma, men jeg må bare svare på denne ene meldingen først.

Jeg har ikke tid til tull og tøys nå mamma, jeg har et viktig møte og nå venter de på deg på gamlehjemmet. Tenk så mange spennende aktiviteter og hyggelige folk du møter når du kommer dit.

Klart jeg vil prate med deg mamma, jeg er bare veldig sliten nå og synes det er kjedelig å høre det samme sykdomspratet om og om igjen. Jeg skrur på TV’en så kan du sitte og se litt på et av disse programmene du liker.

Jeg vet at du ligger der i sengen og ser på meg mamma, men du oppfatter så lite og det er liksom ikke så mye respons å få fra deg uansett. Så da surfer jeg heller på telefonen.

Trassige tider

“God morgen vennen min» sier jeg. «Nei» får jeg til svar. Toåringen sitter oppreist i sengen. «Har du sovet godt?» «Ikke mamma!!» Ja dette var jo en hjertelig velkomst. «Pappa sover, det er jeg som skal følge deg til barnehagen i dag.» Jeg fisker en genser og en bukse ut av en skuff. «Ikke den!! Elefant!!» «Genseren med elefant er dessverre på vask.» Han kaster seg ned i sengen med et hyl som om han nettopp har mottatt et dødsbudskap. «ELEEFANT!!! ELEEFANT!!!»

Trass..et så vakkert lite ord. Lett som snø på tungen og søtt som sukkertøy i munnen. Alt ordet rommer er imidlertid langt mindre bedårende og mye mer utfordrende.

Trass kunne nesten vært en egen idrettsgren sammensatt av fysiske og mentale prøvelser foreldre må igjennom. Klar for litt morgengymnastikk? Først litt lett oppvarming med «jeg vil ikke» i et par minutter, så tre repetisjoner av «mor kler på, barn kler av», fire minutter med «total meltdown», skammelig avsluttet av mor ved hjelp av en runde med bestikkelser. Klokken er 07:15, pulsen er allerede skyhøy og mor har svetteringer under armene på den nye blusen.

Når vi endelig har forhandlet oss ned trappen kan vi ta fatt på frokosten. Å servere frokost til en trassig toåring kan sammenlignes med å servere Gordon Ramsey. Du vet aldri på forhånd om det du serverer er bra eller dårlig. «Kaviar?? Jeg vil ikke ha kaviar.» «Du spiser jo alltid kaviar. Hva vil du ha da?» «Elefant!» «Vi har ikke elefant i kjøleskapet.» «Sjokolade!» «Nei, vi spiser ikke sjokolade til frokost.» Misfornøyd grynting. «Smør!» «Brødskive med bare smør?» «Ja.» To ferdig smurte brødskiver med smør senere. «Jeg vil ikke ha smør, jeg vil ha kaviar!»

Så er forhandlingen over for en liten stund og vi prater løst og fast om krokodiller og elefanter mens vi spiser brødskive med smør og kaviar. Han virker uberørt av morgenens hendelser, mens svetteringene mine kommer til å trenge litt tid på å tørke.

«Jeg vil gjøre det selv!!!» En meterlang liten bølle står og drar tannbørsten ut av hendene på deg. «Jeg må hjelpe deg med pussen, for du bare suger av all tannkremen og tygger på den så mamma må kjøpe ny tannbørste hele tiden.» Tannpussen kan utløse et skred av følelser som det kan være vanskelig å bearbeide på kort tid. Ikke sjelden gir disse følelsene næring til andre tanker om ting man ikke vil. Resultatet er en lang runde med «vil ikke.» Vil ikke ha på dressen, vil ikke ta på skoene, vil ikke gå til bilen. En effektiv metode for å slippe å gå, er å gjøre kroppen sin så slapp og tung som mulig. Bare falle sammen som en klut så det blir helt umulig for mor og far å få deg med uten å enten måtte slepe deg avgårde eller låse armene rundt livet ditt og bære deg til bilen. Mor velger det siste.

Takk gud for Hakkebakkeskogen. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel. Vi synger pepperkakebakevisa så det gjaller i bilen, hele veien til barnehagen og helt inn i garderoben på avdelingen. Men da er det brått slutt på den gode stemningen. «Det er MIN plass. Han får ikke lov å stå der» roper toåringen og peker på en fortumlet gutt som står og venter på at noen skal ta på ham tøflene. «Joda, han kan stå der. Det er ikke din plass vet du, det er barnehagen sin plass, men du får lov å bruke den til tøyet ditt». Jeg klarer å avverge nytt sammenbrudd ved å foreslå elefant-marsjering inn på basen. Så kan jeg avlevere gutten og samtidig krysse fingrene for at han forvandler seg til den greie barnehagegutten personalet skryter av at han er.

«Det er heldigvis bare en periode, det går over» sier jeg til meg selv mens jeg køer gjennom morgentrafikken. Idet jeg kjører inn i parkeringshuset ser jeg at en rød bil står parkert på den aller innerste parkeringsplassen. Hæ? Han kan ikke stå der, det er MIN faste plass! Jeg pleier alltid å stå der. Jeg kjenner irritasjonen vokser i meg. Jeg har ikke spist frokost enda og jeg trenger sårt en kaffe. Og en tørr bluse.

«En enkel latte og en croissant» sier jeg. «vanlig croissant eller med sjokolade?» Jeg har jo tross alt hatt en ganske tøff morgen. «Sjokolade». Hun som skal lage kaffen strekker seg mot meg fra bak kaffemaskinen. «Vi har bare lettmelk, håper det er greit?». Har bare lettmelk? Hvor dårlig går det egentlig an å planlegge når man driver et kaffehus og halvparten av kundene dine skal ha kaffe med melk? «Det får være greit da» sier jeg med et grynt.

Når jeg ankommer kontoret er det med en mørk sky hengende over hodet. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å behandle noen fakturaer, men jeg er i dårlig humør etter kaffe latten og vil ikke, ikke i dag. Får ta det i morgen. Isteden kaster jeg meg over e-postene mens jeg nipper til en smakløs latte. Resten av dagen forløper nokså smertefritt, helt til Ola ringer på ettermiddagen for å tilføye et par ting på handlelisten. «Jeg hengte forresten opp det bildet du hentet på posten i går» sier han stolt. Stillhet. «Har du hengt opp bildet?» «Ja, skulle jeg ikke gjøre det?» «Jeg ville gjøre det selv» svarer jeg mens jeg svelger unna skuffelsen. Jeg hadde tenkt ut et spesielt sted i huset for det nydelige bildet av de to små guttene våre. «Men Marie, jeg må gjøre det fordi du måler ikke opp ordentlig, og så blir det skjevt og jeg må gjøre det på nytt».

Jeg klapper sammen PC’en. Et blaff av gammel bluse-svette streifer nesen idet jeg tar på meg ytterjakka og går ut døra.

Når jeg kommer til bilen skrur jeg anlegget på full guffe. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel.

Du kan regne med en skyllebøtte du sent vil glemme

Det handler bare om å prioritere. Hvor ofte har du ikke hørt det begrepet? Folk spytter det ut som gammel tyggis uten tanke på hvilke sko som måtte tråkke på den. Men rammer du folk i mine sko, altså barneforeldre på en dårlig dag, kan det fort hende at du får en skyllebøtte du sent vil glemme.

For uansett hvor mye orden vi har på prioriteringene i min familie, er det et salig kaos likevel. Den dårlige samvittigheten jeg har over alt og alle som burde vært prioritert, ligger som regel og eser på toppen av skolebrødet jeg ikke burde smugspist før middag.

Tid sammen er en hovedprioritet. De få timene vi har med barna hver dag er hellige. Men i dette lille vinduet av samværstid må det også settes av tid til matlaging. Og helst sunn, hjemmelaget og variert mat, dersom man hører på ekspertene og vil prioritere barnas ve og vel. Og det vil man jo. Aller mest tid har jeg brukt foran grytene på sunne og barnevennlige retter som har gått rett i søpla fordi toåringen bare kaster et kaldt blikk på måltidet og låser kjeven. Å forme fiskepudding til løver og elefanter eller forsøke å kamuflere grønnsakene, har ikke hatt den magiske effekten som ekspertene lovet. Og så har vi brukt tilsvarende antall timer på krangling, trusler og gråt ved middagsbordet. Til slutt ble vi enig om at det er bedre å leve med dårlig samvittighet og en oppspist, halvsunn middag med vitaminbjørn til dessert.

Vaskemaskinen må prioriteres. «Klær skaper folk» heter det, og vi vil jo helst se ut som folk. Oppvaskmaskinen durer så ofte at jeg i en periode trodde jeg hadde øresus. Små kropper skal bades og romper skal salves. Babyen skal ha pupp, D-vitamin og magetrening. Og så må man ta seg tid til grundig puss av tennene til toåringen. God tannhelse er viktig, husk fluor. Hilsen helsedirektoratet.

Så må man sette av tid til å trene, spesielt jeg som har født. Pass deg for det farlige fettet rundt magen! Det er rart med det, for den flate magen min har blitt rund og de runde puppene mine har blitt flate. Knipeøvelser to ganger om dagen eller urinlekkasjer resten av livet? Det handler bare om å prioritere.

«Det som var news i går, er old news i dag vettu. Du må hele tiden følge med på bransjen, ellers ramler du av toget» sier kollegaen min. Jeg elsker jobben min og liker ikke tanken på å ligge igjen og kave i grøftekanten mens kollegaene mine tøffer avgårde langs hav av spennende oppgaver, over fjell av anerkjennelse. Seminar i Stockholm 1-4 mars, faglig påfyll og nettverksbygging. Rydd kalenderen!

Så er det de mer impulsive prioriteringene som at man må bytte bleie midt i en rundkjøring på vei til Verdens Kuleste Dag fordi det skvetter avføring ut av bleia og oppover ryggen til toåringen.

Iblant må man prioritere gode venner og oftere må man prioritere familie. Naboforhold må pleies og det er din tur til å sitte i styret. Foreldre som bryr seg må stille opp på foreldremøter og dugnader.

Så må man ikke glemme hverandre oppi det hele, formaner terapeutene. Ta seg tid til de gode samtalene og ikke minst sex. Nei, ikke pliktsex, men ekte, hengiven og lidenskapelig sex som ikke bryr seg om hvem som har ryddet ut av vaskemaskinen flest ganger i det siste. Sex som har tatt seg tid til å barbere leggene og vaske forhuden.

Så skal man i følge de samme terapeutene heller ikke glemme å prioritere seg selv. Hvordan har lille Marie det oppi det hele egentlig? Lille Marie trenger vin, sjokolade og et varmt badekar kan jeg fortelle.

I tillegg til at det kontinuerlig bedrives knallhard prioritering, snakkes det også ustanselig om prioriteringer. «Nei, mamma kan ikke være Bestemor Skogmus nå, for mamma må gi Jæger grøt»

Så plutselig uten forvarsel, dukker kongen av alle prioriteringer opp. Hans majestet «slipp alt du har i hendene og finn frem gummihanskene» Sykdom. Gjerne omgangssyken…i fire omganger.

Jeg løper søren meg et prioriteringsmaraton hver eneste dag. Så kom ikke til meg med «det handler bare om å prioritere». Prioriter heller å tenke deg litt nøyere om før du prater om ting du ikke vet nok om.

Snørrkrigen

Snørr, nesens slimete brygg. Så nyttig og så ekkelt. Jeg forstår godt at barna prøver å slurpe i seg så mye snørr som mulig. Når de ser hvor besatt foreldre er av å samle det opp, er man jo tilbøyelig til å tenke at det må være veldig verdifullt.

Det er synd at man ikke kan utvinne snørr som bioenergi. Med de mengdene som de bittesmå nesene klarer å produsere, kunne Ola og jeg sluttet i jobb og levd fett som snørrsjeiker. I stedet kjemper vi en evig kamp rustet med våtservietter for å ikke ha de største snørrungene i bydelen.

Man må regne med å bruke flere måneder av livet sitt på å kjempe mot snørr og buser. I den anledning kan det være strategisk å bli godt kjent med dine bitre fiender;

Snørrsoldater – dette er gjerne snørr som har gått til angrep på kinnet eller pannen til barnet og som nå klamrer seg fast som om det gjaldt livet. Ikke sjelden kan man komme inn på barnerommet en tidlig morgen og oppdage at en hel armada av snørrsoldater har opprettet en barrikade rundt nesepartiet som det er umulig å trenge igjennom. Snørrsoldater er svært motstandsdyktige mot tørkepapir og krever gjerne en halvtime i et dampende varmt badekar før de til slutt går med på å slippe taket.

Diskobuse – En buse som danser inn og ut av nesa i takt med barnets pust. For å få has på diskobusa er timing helt avgjørende, det gjelder å kaste seg inn i moves’a på riktig tidspunkt. Bruk først litt tid på få kontroll på takta til busa slik at du står klar med papiret og kan knipe den akkurat idet den er på vei opp igjen i neseboret.

Snørrslynga – en lang streng av snørr med en buse i enden. Denne luringen avslører ofte sin sanne natur idet foreldre bare skal pirke bort en liten buse i neseboret som så viser seg å være lang som en kinesisk drage. Ikke sjelden finner man den ene enden i neseboret og den andre enden i tinningen på barnet. En snørrslynge kan sammenlignes med en Sticky-Hand. Barnet nyser og busa slynges avsted med en streng av snørrslim etter seg, for så å klistre seg fast i ren skjorte og bli med mamma eller pappa på jobben.

Støvsugerne – Dette er buser som liker å ligge å vake ytterst i neseboret og suge til seg forurensning. Støv, skitt og gamle matrester er som godis å regne for disse grisete små. Disse er det spesielt viktig å ha fokus på dersom du ønsker at barna skal se ut som de kommer fra et møblert hjem.

Namme-Namsen – Dette er barnas favoritt. De slurper i seg store mengder av dette snørrslimet som renner som en bred elv ut av neseborene. Stemningsforandringer hos barna stimulerer produksjonen betraktelig og jo mindre fornøyd barnet er, jo mer tørkepapir må du dra frem fra skuffer og skap. Her kan det være greit å være obs på farge; Blankt – joda, barnet er friskt selv om nesa renner som Namsen. Gult – pass på å tørke barnenesa slik at barnehagen ikke oppdager det idet du leverer. Grønt – du kan regne med egenmelding de neste to dagene.

Ninjaen– Den tynne, nesten gjennomsiktige og tørre busa som står i spenn eller bro ytterst i neseboret i håp om å på listig vis ikke bli oppdaget. Ikke bare er denne vanskelige å se, den er også vrien å pirke ut. Mors lange negler kan imidlertid sette Ninjaen ute av spill.

Du må aldri finne på å tro at du kan bekjempe snørr. Det er et selvbedrag som kun medfører lav mestringsfølelse for deg selv. Snørret vil alltid finne nye måter å plage deg, de vil morfe inn i nye typer buser eller snørr. Men du kan lære deg å leve med snørr og vente på den dagen ungene er store nok til å ordne opp sjøl.

Ikke slå pappa

Det slås hardt ned på vold hjemme hos oss. “Det er ikke lov å slå” er et begrep vi har gjentatt så ofte for toåringen at når noen banker på hjemme hos oss, kjefter han på de besøkende for å ha slått den stakkars uskyldige døra.

Men det er lett å glemme seg og slå litt likevel, spesielt hvis pappa er dum og ikke vil leke og man ikke helt vet hvordan man skal håndtere skuffelsen eller rastløsheten man kjenner på. “Ikke slå pappa!” sier vi da med strengestemmen og så blir det unnskyld-klemmer og samtaler om hvorfor man ikke skal slå og hva man skal gjøre hvis noen slår.

Så en dag, i en smekkfulle garderobe i barnehagen, mens jeg kjemper en endeløs kamp for å få toåringen til å beholde vottene på, sier han plutselig “Ikke slå, pappa!” Mor hadde vært stolt som en hane, hadde det ikke vært for at han sier det med et tonefall som får det til å høres ut som en inderlig bønn heller enn en vedtatt regel. Summingen fra skravlende foreldre stanser brått og erstattes av en dørgende stillhet. “Næmmen Laurits, hehe…du mener vel at det ikke er lov å slå pappa” sier jeg høyt uten å våge å møte blikkene som jeg vet skyter mot meg fra alle kanter. “Ikke slå, pappa” gjentar han igjen med et bedende tonefall som om han frykter at det er pryl i vente. Vi dropper vottene.

Som utpreget sosiale typer, er Ola og jeg usunt opptatt av hva folk kan tenke og tro om oss. Så når jeg senere på kvelden forteller Ola om hendelsen, tar det ikke mange minuttene før en to hundre og femti grams trøstesjokolade ligger foran oss på bordet og vi er i gang med å krisemaksimere. “Tror du han har sagt det før i barnehagen også?” spør Ola og brekker av en treer. “Det skal du ikke se bort ifra” svarer jeg med munnen bredfull av sjokolade. “Men de er vel vant til at barna sier mye rart i en fase der de lærer å mestre språket?” fortsetter Ola. “Ja” svarer jeg. “men de er også vant til at barna sier mye rart som også er sant. Du husker vel hun som sa at at hun hadde sett pappa stikke en pinne i rompa på mamma. Man skjønte jo fort hva det gjaldt”. Nok en treer med sjokolade forsvinner inn i gapet til Ola. “Kanskje vi skal forklare det hele til pedagogisk leder i barnehagen?”. Jeg rister på hodet, “Hvorfor skal vi trenge å forklare i barnehagen at vi ikke er grusomme foreldre som slår barna sine? Det er bare grusomme foreldre som slår barna sine som har behov for å forklare at de ikke er grusomme foreldre som slår barna sine”. Vi fullfører resten av sjokoladen i stillhet og jeg tenker at Ola har slått seg til ro med det.

Men Ola har ikke slått seg til ro med det. Tvert i mot vokser angsten for at noen skal mistenke ham for å ha slått Laurits som en svulst i bringa på ham. Fredag morgen er han sikker på at hvert fall to assistenter glaner på ham litt vel lenge.

Mandag morgen. Ola har bedrevet paranoid tankevirksomhet hele helgen. Nå står han på tomannshånd med pedagogisk leder, ivrig etter å få levert sin forklaring, dele en samstemt og hjertelig latter fulgt av en etterlengtet indre ro. “Og så var det en ting til…Ja, du vet jo hvordan det er med barn, de sier mye rart når de ikke er helt stødige på språket”. “Mmm, ja” svarer pedagogisk leder avventende. “Laurits sa noe på torsdag som kunne høres litt rart ut. Når han egentlig mente å si “ikke slå, pappa” så sa han “ikke slå pappa”. NEI, OMVENDT!! Det var omvendt! Han mente å si “ikke slå pappa” som at det er en sånn ting man ikke skal gjøre. Jeg slår ikke barna mine”. Rødfargen brer seg hektisk over brystet på Ola, slikker seg oppover halsen hans. Han har surra det til, kastet bensin på bålet, sørget for sitt eget justismord.

Pedagogisk leder trekker pusten, ser rett på Ola og gir han et blikk som sier “tror du virkelig at jeg mistenker deg for å banke barna dine?”. Reaksjonen hennes er en lettelse selvsagt, men samtidig får den han til å skamme seg over fornærmelsen han nettopp har servert. Så hva nå? “Ellers tenkte jeg kanskje at jeg skulle melde meg frivillig til å være julenisse på nissefesten i år” sier han fort. “Åh, det hadde vært helt supert”

Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Barn – er det verdt det?

“Han hadde kolikk og skrek sammenhengende i ni måneder” sier den rødhårede. Jeg sitter på bussen, på en av disse klappsetene i midtgangen som stort sett slites av søvnige barnevognførere. På min høyre side sitter to damer på min egen alder. Kollegaer kanskje. “Å, det må ha vært kjempetøft, men det var jo verdt det med tanke på at du har en skikkelig fining nå da” sier den mørke. “Ja, det var jo verdt det” svarer den rødhårede fraværende.

Hvorfor må alle vanskelige følelser som omhandler egne barn avsluttes med at det er verdt det? Er det fordi det av og til nettopp føles som det ikke er verdt det at vi må overbevise oss selv og andre om at det er verdt det?

For noen uker siden måtte Ola reise en kort tur til Trondheim med jobben. Én overnatting, første siden minstemann kom. Min første tanke var at for å overleve ettermiddagen med to barn uten å slite ut IPaden eller gå fra forstanden, skulle vi dra en tur på Manglerudsenteret. Full pakke; pølse og pomfritt, lekebutikken og ridetur på vuggende glassfiberhest til seksti kroner i minuttet.

Det så ut til å gå såre vel fram til jeg skulle kjøpe klistrebok til toåringen. Idet vi kjempet oss mot bilen med det som lignet mer på et flyttelass enn en vogn med to barn og handleposer, oppdaget toåringen at mamma hadde kjøpt feil klistrebok. Mellom høylytte hulk kom det frem at jeg hadde prestert å kjøpe klistreboka med skogsdyrene, mens det var den med jungeldyrene han ønsket seg. Og det kan man jo saktens godt forstå. Hadde Ola kjøpt med feil par sko fra butikken, er det klart jeg også hadde vært ganske ute av meg. Men det ville bli for mye styr å bytte nå, prøvde jeg forgjeves å forklare den ulykkelige gutten.

De fleste av oss har erfart at det å være oppskjørtet lett kan føre med seg urolig mage. Og sånn var det her også. Idet bilen seilte ut av parkeringshuset ble gråtingen til toåringen supplert med lyden av et tordenskrall og den umiskjennelige søtlige lukten av løs avføring. Jaja, det var jo ikke så langt hjem tenkte jeg. Men akkurat idet den tanken grep meg, våknet lillebror og var bråsulten. Når Lillebror på tre måneder blir sulten, kremter han ikke og spør pent om å få tilgang til puppen ved leilighet, det annonseres med lungers kraft.

Har du noen gang sittet i en bil i fart med to hylende barn? Det er mildt sagt en prøvelse kan jeg fortelle deg. Ja, men det er jo verdt det, kan du si. Selvfølgelig er det verdt det. Men når fraglene i baksetet sitter og skriker av full hals mens jeg sitter i førersetet og gisper etter luft i en blanding av bæsjelukt, svette, stresshormoner og søt morsmelk, er ikke det første jeg tenker at “det er så verdt det”. Nei, aller først tenker jeg at det er synd på meg. Så tenker jeg at Ola er en dritt som har etterlatt meg alene med to og at jeg angrer på hele opplegget med barn og alt sammen. Så tenker jeg at nå må jeg bare holde roen slik at jeg får begge ungene helskinnet hjem uten å kjøre av veien. Og til slutt tenker jeg på hvordan jeg skal belønne meg selv etterpå for å ha utstått hele dette spetakkelet.

Ikke akkurat den mest høyverdige tankerekken, men ærlig og menneskelig. På samme måte som vi lærer at vi skal anerkjenne våre barns tanker og følelser, må vi jo anerkjenne våre egne også. Vi er verdt det.

Fem foreldretyper du møter i barnehagen

Det heter seg at man ikke skal bedrive stereotypisering da man lett kan falle for fristelsen å sette folk i bås. Vel, hvor uutholdelig komplisert og kjedelig ville ikke livet vært om man ikke kan bedrive litt uskyldig forenkling av inntrykkene man tar inn? Og ville det ikke være å lyve dersom vi sa at den type generalisering aldri viser seg å stemme? Det har i hvert fall slått meg idet jeg daglig springer inn og ut av barnehagen, at det finnes noen typer av foreldre som går igjen.

I barnehagen vår møter jeg på følgende fem typer foreldre:

Herr og fru “Alt-på-stell” liker å planlegge. Her er det sjelden slinger i valsen, det hverken glemmes eller slurves. Man kan mistenke dem for å ha investert store summer i verdens mest avanserte kalender, men nei, alt foregår utelukkende i det unike hodet til fru alt-på-stell. Herr alt-på-stell trener til Birken mens han sykler til jobb og barna blir hentet og levert til samme tidspunkt hver dag. Barna er kledd fra topp til tå i “best i test” og hver minste lille raggsokk er merket forskriftsmessig med barnas navn. Herr og fru alt-på-stell smører eksemplariske matpakker med grønnsaker som ikke blir med hjem igjen fordi barna faktisk spiser dem.

Herr og fru “Fred-og-ro” liker ikke småprat. Derfor lister de seg rundt i gangene og smyger seg usett inn og ut av barnehagen for å slippe å prate med andre foreldre. Herr og fru fred-og-ro har det aller best når de er i selskap med hverandre og barna, og når de gjør ting sammen som familie. De skriver aldri sinte e-poster til styret i barnehagen eller driver med høylytt barneoppdragelse i garderoben. De tror ikke at sine egne barn er mer begavede eller veloppdragne enn andres, og krever dermed ikke å sitte på første rad på avslutninger eller å delta på møter når det har vært hendelser i barnehagen.

Herr og fru “Trygt-og-godt” leverer sent og henter tidlig i barnehagen. Når det er foreldremøter er de i sitt ess, med forslag, innspill og bekymringer. Det kan være nærliggende å irritere seg over denne intense atferden på foreldremøter, men man skal ikke glemme at det er disse som gjerne får gjennomslag for nødvendige endringer. Herr og fru trygt-og-godt er konstant engstelige for at noe skal tilstøte barna og fotfølger dem derfor rundt, bare i tilfelle barna skulle trenge dem. De er tålmodige og tror ikke det hjelper å kjefte på barna når de ikke vil ta på seg ytterklærne i garderoben. Man kommer mye lenger med et vennlig ord og en god klem.

Herr og fru “helt-naturlig” liker ikke at barna har for mange føringer. De mener at den beste måten barna lærer på er gjennom egen erfaring og at det er avgjørende at barna får uttrykke seg på den måten som er naturlig for dem. På samme måte er de opptatt av at maten barna spiser er naturlig, og at man forbruker i pakt med naturen. Derfor smører de økologiske matpakker og kjøper bærekraftige bleier og klær til barna. Herr og fru helt-naturlig vil gjerne ha innflytelse på den pedagogiske planleggingen i barnehagen, for på dette feltet har de mange synspunkter.

Herr og fru fart-og-spenning har vanskeligheter med å si nei. Dette handler i bunn og grunn om frykt for å gå glipp av noe og for å ikke bli likt. De høye ambisjonene og tempoet resulterer gjerne i at de glemmer matpakker, utsetter å kjøpe regntøy og overser viktige beskjeder. Dette kompenserer de for, med aktiviteter og morsomme påfunn for store og små. Herr og fru fart-og-spenning kommer også ofte for sent, noe de mener skyldes forhold utenfor deres kontroll. Men de slår alltid av en prat, og de andre foreldrene blir alltid lettet når herr eller fru fart-og-spenning er tilstede og kan stå for småpraten.

Nå skal det ikke gå unevnt at det også er helt vanlig med en herr og herr alt-på-stell eller en fru og fru fred-og-ro, alternativt en herr fred-og-ro med en fru fart-og-spenning eller en fru alt-på-stell sammen med en fru trygt-og-godt.

Aldri kommer dog forskjellene mellom disse typene sterkere til syne, enn når det er aktivitetsdager i barnehagen.

“Det er visst festdag i barnehagen på fredag, feiring av FN-dagen. Har du fått med deg det?” spør Ola. “Nei, det har jeg ikke hørt noe om” svarer jeg. “De har visst informert om det både på mail og i appen, men jeg så det ved en tilfeldighet på en plakat i barnehagen. I stedet for matpakke, skal barna ha med seg et bidrag til et felles koldtbord” fortsetter han. “Jeg kan ordne med det” forsikrer jeg “jeg finner sikkert på noe lurt”.

Det går nok ikke under radaren til den observante leser at Ola og jeg er et klassisk eksempel på den vimsete natur som preger herr og fru fart-og-spenning. Derfor vil jeg heretter omtale oss deretter.

Mobilen ringer tidlig fredag morgen. Fru fart-og-spenning våkner i et lass av ammeinnlegg, smokker, våtservietter og gulpekluter som har vært i omløp gjennom natten. Det er herr fart-og-spenning som ringer. “Hei! Jeg visste ikke at barna skulle pynte seg til festen i dag. Laurits har på seg en hullete joggebukse, mens de andre barna er pyntet i kjoler og finbukser. Kan du ta med noen andre klær til Laurits når du leverer en matrett til koldtbordet?” “Ja, det kan jeg selvfølgelig” svarer fru fart-og-spenning og avslutter samtalen med et stønn. Hælvete, en MATRETT til koldtbordet! Det koldtbordet som skal nytes av forventningsfulle barn om førti minutter.

Fru fart-og-spenning stapper et porselensfat ned i vesken sin sammen med en penbukse og en krøllete skjorte. Så gir hun babyen mat før hun usminket og med håret til alle kanter løper med barnevognen nedover mot barnehagen. Takk gud for Nærbutikken, tenker hun mens hun rasker med seg Vossafår, Morrpølse og Strandaskinke fra kjøledisken i butikken ovenfor barnehagen.

Idet hun går inn i barnehagen passerer hun en flunkende ny Nordic Cab Explorer sykkelvogn som herr alt-på-stell alltid parkerer på fast plass før han suser avgårde på sykkelen sin til nok en effektiv arbeidsdag. Fru fart-og-spenning plukker med seg noen våte høstblader som har festet seg til vognen før i hun haster inn døren til barnehagen.

Ti minutter til koldtbord. Hun stopper heisen med den ene foten idet dørene er i ferd med å gli igjen. Dørene ombestemmer seg med et drønn og idet de åpner seg igjen, ser fru fart-og-spenning rett inn i det skremte ansiktet til herr fred-og-ro. Han har nettopp innsett at han er fanget i en hermetisk lukket boks sammen med fru fart-og-spenning og må utstå tre klaustrofobiske minutter med small talk.

“Hei” sier fru fart og spenning. “Hei, ja” sier herr fred-og-ro. “Hva har dere med til koldtbordet?” spør fru fart-og-spenning. Herr fred-og-ro vet ikke hva de har med til koldtbordet. Han virker i det store og hele ikke spesielt opptatt av koldtbordet, så de utveksler noen ord om været før heisen stanser og fru fart-og-spenning haster videre inn i barnehagen.

Syv minutter. Idet hun ankommer garderoben, fisker fru fart-og-spenning porselensfatet opp av vesken sin. Så river hun opp tre pakker med spekemat og danderer de utover fatet sammen med høstbladene fra vogna til herr alt-på-stell. Et par cherrytomater og en liten kvast med persille kunne saktens hevet presentasjonen, men man får bruke det man har for hånden.

Først da, blir fru fart-og-spenning oppmerksom på at fru trygt-og-godt sitter i refleksvesten sin lent inn mot veggen på en av benkene i garderoben og titter på henne. “Til koldtbordet” sier fru fart-og-spenning beklemt, men fru trygt-og-godt svarer ikke på det. I stedet spør hun “Har dere skrevet under på at barna kan benytte offentlig transport når barnehagen er på tur?”. “Ehmm..ja” svarer fru fart og spenning. “Jeg synes ikke det er forsvarlig, barna er jo ikke sikret på noe måte på bussen. Og du vet jo hvordan en del av dem kjører”. Fru fart-og-spenning deler ikke de samme bekymringene for bussen, men nikker forståelsesfullt og prøver å avslutte samtalen. Fem minutter til koldtbord. Svetten pipler nedover ryggen.

Da hun runder hjørnet til kjøkkenet, får fru fart-og-spenning øye på koldtbordet. Det tar henne nøyaktig tre sekunder å se hvilken rett som fru alt-på-stell har laget. Hun har til og med tatt seg bryet med å feste en hvit klistrelapp på boksen hvor det står skrevet “hjemmelagde Canneloni med grønnsaker” med vakker håndskrift av kalligrafisk presisjon. Burde hun ikke ha rosemalt boksen også i samme slengen? tenker fru fart og spenning irritert. Hun setter fatet med spekemat og våte blader ved andre enden av koldtbordet ved siden av noe tofu-greier som herr eller fru helt-naturlig har satt igjen.

Pedagogisk leder på basen kommer beleilig nok gående forbi. Fru fart-og-spenning avleverer penklærne og forklarer for henne at herr fart-og-spenning ikke hadde tenkt på at barna skulle pynte seg og at sånn er det jo med menn, at de ikke tenker på sånt. Pedagogisk leder synes ikke dette med den hullete joggebuksa er noe stort problem, men lover å skifte på gutten før de skal nyte det flotte koldtbordet.

Klokken er ti og fru fart-og-spenning føler at hun allerede har gjennomført et halvmaranton. Telefonen ringer idet hun er på vei ut av barnehagen. Det er mormor. “Har du glemt at du skal komme til meg i dag?” “ABSOLUTT ikke” lyver fru fart-og-spenning og setter straks opp tempoet. “Jeg måtte bare avlevere en matrett til festdagen i barnehagen”. “Hva lagde du da?” spør mormor. “Spekefat med høststemning” svarer fru fart-og-spenning. “Oi, så flott da” utbryter mormor. “Jada” svarer fru fart-og-spenning, “her er alt på stell”

Puppenes bekjennelser

Vi vokste opp rett ved siden av hverandre. Bestevenner og naboer fra vi bare var to små knopper. Selv om vi etterhvert ble større og utviklet oss mer i hver vår retning, var vi fortsatt sammen om alt og visste alltid hvor vi hadde hverandre.

Vi levde begge et godt beskyttet liv i velstand. Trengte ikke å arbeide eller å bidra til å holde kroppen i gang. Nei, livet handlet om å nyte tilværelsen badende i silke og å tiltrekke seg oppmerksomhet når omstendighetene tillot det.

Å bli lagt merke til var såre enkelt når vi var unge, faste og yppige. Vi trengte ikke by på mer enn den grunne kløfta mellom oss før vi var gjenstand for beundring og begjær. Iblant inviterte vi gjester inn, ivrige hender som fikk berøre.

Livet var trygt og behagelig, helt til den lille tyrannen dukket opp.

Vi hadde lenge merket at noe var i gjære. Begge gikk og kjente på en uforklarlig ømhet og opplevde stadige hevelser. Lekre plagg i blonder og silke passet ikke lenger og måtte erstattes med kjipe bomullsstoffer kjøpt inn i all hast til en billig penge.

Så en natt, mens vi lå og duvet i søvne, ble vi brått vekket av at en liten skapning med skallet hode tok et solid tak i en av oss og lå og nisugde hardt på brystvorta. Det var en svært ubehagelig opplevelse kan jeg fortelle deg, og ikke lenge etter måtte den andre gjennom den samme røffe behandlingen. Litt motgang må man regne med i livet tenker du kanskje, men dette var bare starten på et mareritt som varte i nesten et helt år.

Den voldsomme sugingen kickstartet overraskende nok et frem til da ukjent indre meieri hvis melkeproduksjon gjorde at vi svellet til dobbel størrelse. Kan du forestille deg hvor smertefullt det er å bli dobbelt så stor i løpet av et døgn? Og vi visste aldri når tyrannen kom for å meske seg med våre gyldne dråper. Når som helst på døgnet kunne vi våkne panisk av at en svær kjeft nappet etter oss før den endelig fikk låst seg fast og lå og sugde livskraften ut av oss mens vi jobbet på spreng for å møte etterspørselen. Og sånn fortsatte det, dag etter dag.

Hardest gikk det utover brystvortene. På et tidspunkt var de så fulle av sprekker og sår at de ikke engang tålte berøringen fra vannstrålen i dusjen. Men heller ikke da fikk de være i fred. Det skulle gjerne en kraftig soppinfeksjon til før de fikk noen dagers hvile med pumpemaskinen som en velkommen avveksling, selv om den også kunne være nokså brutal.

Da vi var helt på felgen og trodde ting ikke kunne bli noe verre, fikk vi begge kraftig betennelse med høy feber, utslett og umenneskelige smerter. Men det var ikke rom for å bli syk. Nei, man kunne nesten tro det var en sadistisk lek, for når smertene var på sitt aller verste, det var da tyrannen kom oftest med kjeften sin og forlangte at vi jobbet enda hardere.

Livet som melkeproduserende slaver begynte for alvor å prege oss. Mens tyrannen vokste seg stor og fet, ble vi stadig tynnere og slappere. Så, etter mange måneder med døgnjobbing og tortur, avtok sugingen. Den lille tyrannen hadde fått smaken på noe annet. Men det var for sent, vi hadde allerede blitt traumatisert.

I dag er vi bare en skygge av hva vi engang var. Tilbake henger to tynne og slappe lærposer, som museumsgjenstander fra en svunnet storhetstid. Det som tidligere var en lun kløft, har blitt en trekkfull dal gjemt bak avanserte konstruksjoner av puter og spiler som skal hindre oss fra å kollapse fullstendig. En liten trøst er at vi fortsatt har hverandre, noen å dele en slapp hverdag med.

Skulle du møte på oss en dag, så vær god med oss. Husk hva vi har vært igjennom, hva vi har prestert og alt vi har ofret. Snakk ikke stygt om oss, latterliggjør oss ikke. Lær oss stolthet, ikke skam. Ha tålmodighet; iblant er nærhet ønskelig men likevel vanskelig, mens iblant trenger vi bare å være i fred. Behandle oss med respekt, for vi har sannelig fortjent det.

Én er én og to er ti?

“Har du ikke hørt at én er én og to er ti?” sier hun og henviser til min kommende tobarns-tilværelse mens hun ler hjertelig. Jeg ler ikke hjertelig tilbake, men står på hovne ben med struttende mage og ser for meg et nesten komplett fotballag med små duracell-kaniner lik toåringen vi allerede har sprettende rundt i rekkehuset hjemme. Ordene hennes følger meg som en plagsom hodepine resten av svangerskapet.

Nummer én

Jeg forsket på livet med barn lenge før jeg fikk egne. Eller rettere sagt, jeg observerte og lyttet til venninner som hadde barn, samtidig som jeg satt godt opp i tredveårene og skrev håpefulle frierbrev på Sukker. Jeg var forberedt på at livet med barn ikke ville bli en dans på roser, at ammingen kunne bli vanskelig, at det ville bli lite søvn og knapt noe tid for meg selv. Likevel hadde ikke forskningen min tatt høyde for den salige blandingen av hormoner og emosjoner som preger den nybakte mor. Brått fant jeg meg selv håpløst forelska i en utakknemlig liten fyr som trengte hjelp til absolutt alt, som ikke ville spise maten jeg serverte og som kommuniserte på et svært primitivt nivå. Jeg følte meg til tider både invadert, mislykket og ensom.

Drevet av kjærlighet og omsorg ble jeg besatt av å oppfylle alle babyens behov og unnet meg selv hverken å tygge maten jeg spiste, å barbere meg i dusjen eller å hvile når den lille sov. Krybbedød og kidnapping føltes som HØYST sannsynlige hendelser som fort kunne inntreffe dersom jeg tok øynene fra ham. Som en trofast soldat stod jeg parat, hårete og med puppen bar og ventet på nye oppdrag. Og dersom det ikke var noen umiddelbare behov, så pønsket jeg ut noen. Når han satt i vippestolen flyttet jeg ham strategisk rundt i huset så han skulle få variasjon i omgivelsene. Jeg spilte Edvard Grieg mens jeg gav ham en lett hodebunnsmassasje og lagde hjemmelaget babymat med næringsrike ingredienser som jeg ikke kunne uttale. Vi løp fra babysang til babysvømming og ledige stunder ble brukt til å google bekymringer. Dagene var lange og tøffe.

Så da jeg vagget meg ut i min andre permisjonstid, med “én er én og to er ti” bankende i tinningen mens folk oppfordret meg til å “nyte tiden”, hadde jeg lyst til å kyle en smokk inn i kjeften på dem. Tiden de ønsket at jeg skulle nyte var full av usikkerhetsmomenter. Ville barnet være friskt og tilfreds? Hvordan ville storebror takle det? Ville den maniske super-mammaen dukke opp igjen? Ville vår mentale helse tåle tobarnslivet? Ville forholdet?

Nummer to

For noen måneder siden kom Jæger til verden, fire timer etter å ha varslet sin ankomst med et splæsj i en restaurant på Aker Brygge. Og mens vi ventet på kolikk-monsteret som heldigvis aldri kom, startet hverdagslivet med to barn.

Les om det her: Vannavgang på Skur 33

Permisjonen min denne gangen er ganske annerledes. Ikke fordi at lillebror er enklere enn storebror var, vi har vært heldige og fått spedbarn som begge har vært ganske rolige og tilfredse. Men fordi jeg har med meg en og annen læring fra sist og slipper å hjelpesløst famle meg frem til en grei oppskrift på en sunn barndom. Jeg har opplevd bæsj i alle regnbuens farger og sett hvor forskjellig barn utvikler seg. Nå koser jeg meg i de få rolige timene Jæger og jeg har for oss selv før huset fylles av skrik og skrål, snø og smuler, snørr og barnesang akkopagnert av den konstante duringen fra oppvaskmaskinen.

Familiemaskineriet går på høygir. En evigvarende strøm av matposer som siger inn og bæsjebleier som siger ut av huset. Simultankapasiteten har fått en oppsving. Det går fint an å vippe en vippestol med foten samtidig som man spiser fårikål, konverserer med gjestene og tørker opp vannsølet til toåringen. Men jeg trives med tempoet for det tvinger meg til å planlegge bedre. Jeg trives i kaoset for det gir ikke rom for å lengte etter egentid. Og når man har to, finnes det alltid et ledig bløtt kinn å kysse på.

For å få det hele til å gå rundt og holde blodtrykket nede, gjør vi masse pedagogiske feil. IPaden er en valuta som brukes flittig for å forhandle til seg søvn, kjøpe matro når toåringen er mett etter elleve makaroni, og for å forhindre at lillebror blir vekket av kaptein Sabeltann som mener at skatten ligger gjemt i krybben hans. For å motivere til fortgang i påkledningen i barnehagen slik at lillebror ikke skal bli utålmodig i vogna, bestikker jeg daglig toåringen med smoothie. Utflukter med familien går som regel til Manglerudsenteret der det vanker tålmodighetsboller og premier for å ha tildelt mamma åtte minutter inne på Lindex.

Hvordan går det så med foreldre-samvittigheten når man plutselig har to som hungrer etter oppmerksomhet og omsorg? Meget bedre spør du meg. For det er tilstedeværelsen av valgmuligheter som ofte rammer samvittigheten. Nå har jeg ikke valg. “Nei jeg kan ikke være Bestemor Skogmus nå, jeg er nødt til å gi babyen mat”. “Nei, jeg kan ikke ta deg opp nå for jeg må hjelpe storebroren din som har satt hodet sitt fast mellom sprinklene i trappa”. Selv om tilgangen på mor og far blir mindre, får de jo oppmerksomhet og omsorg av hverandre. Ingen får så gode klemmer av storebror som lillebror og ingen ler så godt av storebror som lillebror.

Nei, for meg var én et sjokk og to er akkurat passe.

“Jeg tar med ammeposene” sier jeg til Ola. Klassisk tobarnsatferd. Hodet jobber i så lynraskt tempo at “ammeputa” og “bleieposene” like gjerne slås sammen til ett ord. “Vel, “ammeposene” er vel ikke så langt ifra sannheten” fortsetter jeg og peker mot brystene mine. Vi ler i kor med trøtte og glade tryner.