Planlegg for det verste

«Tre tusen fem hundre kroner for én natt i et familierom!» utbryter jeg rystet. Det er en lun kveld i mai og Ola og jeg sitter i hagen og planlegger pandemisommeren tjue-tjue. Vi er altfor sent ute med å bestille selvsagt, hele kongeriket skal jo på norgesferie. Men man slutter ikke å prokrastinere bare fordi noen i Kina har vært litt uvøren med en flaggermus.

Man må ikke frarøve barna livets eventyr

Jeg fortsetter. «Tre tusen fem hundre for to voksne og to barn på Thon hotell! I Otta!» Jeg sier Otta på en måte som gjør at det kommer mikrodråper med spytt ut av munnen min som lander i cola-glasset til Ola. «Det er vel det det koster da» svarer Ola likeglad, som om nevnte beløp var en tier blant lommerusk.

Ikke faen, tenker jeg. Femten minutter senere har jeg Googlet opp et familierom i en søt liten fjellstue i hjertet av Rondane nasjonalpark til ni hundre spenn. Spartansk men trivelig. Ola er skeptisk og babler om omveier, harde madrasser, støy og sengedyr. «Køyesenger er kjempekoselig da, og et par mil ekstra kan man vel ofre for praktfull utsikt. Og til mindre enn en tredjedel av prisen» innvender jeg. «Man må aldri tenke økonomi når man har med små barn på tur. Man må alltid planlegge for det verste» formaner Ola i et siste forsøk på manipulere meg med på sine sjarmløse comfort-hotellønsker. «Men man må heller ikke frarøve dem eventyrene som livet byr på» svarer jeg og trykker bestill.

Positiv innstilling viktig på tur

Det er mye lenger opp i fjellene å kjøre enn jeg hadde beregnet og alle i bilen er mer pumpa enn jeg hadde antatt. Minstemann har sovnet, så den nattesøvnen henger i en tynn tråd, og eldstemann spør annethvert minutt om det er lenge til vi er fremme. Så endelig ser vi et stort nydelig herskapshus badende i kveldssol åpenbare seg foran oss.

Det er ikke der vi skal bo. Nei, sier en vennlig lokalkjent og peker i motsatt retning. Vi skal bo i det mer rustikke kaserne-aktige bygget på skyggesiden av dalen. «Det ser da ikke så verst ut folkens» sier jeg for å jekke opp stemningen i gruppa mens vi pakker ut av bilen. Positiv innstilling er viktig når man er på tur.

Baderom gjestet av aper

Rommet vårt har lavere standard enn på bildene og vi har ikke eget bad. Det siste var jeg forøvrig klar over, men at fellesbadet skulle se ut som om det ble gjestet av aper, det hadde jeg ikke forventet. Gulvet er klissvått og oppå den blå vinylen ligger våte klaser av dopapir som om de var grå skjær i en grunn sjø. Langs kanten på vasken ligger det en rand av beige ubestemmelig snerk og speilet er dekket av sprekker som ligner på sprengte blodkar.

Jeg rygger ut før Ola får anledning til å kikke inn. Blodsukkeret i gruppa må umiddelbart opp og hjemmesiden har lovet pizza. Mens gutta finner et ledig utebord på forsiden av bygget, sniker jeg meg til en rask ordveksling med resepsjonisten om tilstanden til baderommet. Det er gjestene sitt ansvar å holde badet rent, kan den unge hipsteren informere meg om på haltende norsk. Hun er der bare for å servere pizza og selge sengeklær til to hundre kroner settet. Hvor mange vil jeg ha? Jeg må vel ha fire da, svarer jeg surt. For sytten hundre kroner har vi nå investert i et simpelt rom med køyesenger som vi selv må re opp, med tilgang til et bad som vi må vaske sjøl.

Kranglefestival og dryppelyd

«Se gutter, sauene går fritt rundt her» sier jeg med falsk entusiasme idet jeg joiner de andre ved bordet. «Ja, de er så frie at de driter rundt bordet der vi skal sitte og spise pizza» bemerker Ola. Jeg ser ned og oppdager at venstrefoten min hviler i et tårn med tørr avføring. Dette er for mye, selv for en med lave skuldre og mye velvilje.

Men det skal bli verre, mye verre. I løpet av natten skal naboene avholde krangle-festival gjennom papirtynne vegger og barna skal våkne seksten ganger. Vasken på rommet skal avgi verdenshistoriens mest plagsomme dryppelyd og lyset fra vinduet skal kødde med hjernens opplevelse av natt, selv med håndklær teipet oppå rullegardinen. Jeg skal våkne svimetrøtt med pulserende skalle, løs mage og mystiske røde prikker over hele magen.

Det kan hverken kalles ferie eller eventyr. Jeg har betalt sytten hundre kroner for noe som føltes som en natt i en arbeidsleir.

Vær pessimistisk på familiens vegne

Så folkens, med mindre dere har nerver av stål eller veldig trang økonomi, så lytt til Ola sitt gode råd neste gang du planlegger ferie. Spar deg selv for parterapi, hyletraumer og stressnakke ved å være litt pessimistisk på familiens vegne. Med lave ambisjoner, ingen forventninger og worst-case tenking hele veien, er det gode sjanser for at ferien blir fin!

Pappa, du har kommet langt

«Så fint at faren din har deg annenhver helg» sa voksne til meg. Jeg var fem år, pappajente og åpenbart stolt av ham som hentet meg i barnehagen annenhver fredag og fylte helgen min med oppdagelser, undring og fryd.

De voksne sa det med oppriktighet og respekt. For hvem kunne vel forvente en sånn ansvarlighet av en far hvis datter var født i et forhold som knapt varte lenger enn et svangerskap?

Den moderne måten å skilles

Dette var på åttitallet. Det er ingen voksne som skryter sånn nå. Tvert imot. «Bare annenhver helg» vil de si. «Men bor han ikke i samme by da?» vil de spørre. Så vil de riste på hodene sine av bekymring for den stakkars datteren som skal vokse opp uten en tilstedeværende far.

Når man skilles i dag er det annenhver uke, ferier delt på midten og julaften sammen. Gjerne med mammas nye mann om det passer seg sånn. Hans tre barn fra første ekteskap får også komme. Gledelig, rommelig jul!

Bipolare juletradisjoner

Mine foreldre feiret aldri jul sammen, selv når de begge var uten ny kjæreste og hadde en god relasjon. Jeg tror ikke engang det slo dem at det var en mulighet, langt mindre at det var et juleønske som jeg bar på i all hemmelighet gjennom barndommen.

Juletradisjonene mine var bipolare. Ribbe den ene jula, pinnekjøtt den neste. Tre konger til Jesusbarnet den ene jula og tre nøtter til Askepott den neste. Nissen eksisterte bare annethvert år, Kristus også. Men jeg har gode juleminner likevel.

La igjen mine dårlige egenskaper hos mamma

Etter en helg hos pappa var jeg alltid engstelig for at det skulle bli siste gang. At han hadde gått lei av stigespill, makaroni og meg, og heller ville leve et voksenliv fylt med voksenting. Egentlig hadde jeg en fornemmelse av at alle foreldre ville det, men jeg tenkte at det muligens var lettere for pappa å kutte meg ut. Derfor la jeg alle mine dårlige egenskaper igjen hos mamma.

Jenta som pappa hadde på besøk annenhver helg hadde ingen skarpe kanter. Nei, hun var rund, blid og enkel. Hun sov lenge om morgenen, hørte på beskjeder og testet ikke grensene. Hun forventet ikke at pappa skulle dukke opp på juleavslutningen for å høre henne synge om Jordmor Matja eller ringe midt i uka bare for å slå av en prat.

For hun hadde verdens beste pappa som stilte opp over enhver forventning, en sånn som voksne skrøt av.

Det var sånn det var, den gang.

Dagens fedre krever omsorg

Dermed er det på sin plass å skryte av dagens fedre. Ikke fordi de er engasjerte pappaer og tar omsorgen for barna sine med største selvfølgelighet, men på grunn av den viktige utviklingen farsrollen har hatt og som mange fedre har etterlyst og ønsket velkommen.

Fra hjemmekontoret mitt ser jeg pappaene trille forbi vinduet mitt med hovne øyne, treukersskjegg og bysse-rygger. Senere skal de suse forbi på sykkel med poden baki caben for å levere i barnehagen eller møte opp til fireårs-kontroll på helsestasjonen.

Dagens fedre deltar på svangerskapskurs og babysang. De oppdrar, leker, pleier og de trøster. Ved samlivsbrudd ønsker de delt foreldreansvar og setter barnas behov og trygghet i fokus når den nye familiesituasjonen skal organiseres.

Min pappa gav mer omsorg enn man kunne forlange, men dagens pappaer forlanger å få gi mer omsorg enn noen gang.

Under samme tak

Vi er en familie på fire: Storebror på fem år, Lillebror på tre, Ola på førti og jeg på trettini…og et halvt.

I et lite rekkehus i en bratt skrent bor vi alle under samme tak. Man burde få kongens fortjenestemedalje for sånt.

Unik støpeform

For det er nemlig ikke sånn at femti prosent far og femti prosent mor resulterer i en slags mellomting av et lite menneske som foreldrene kan speile seg i. Neida, disse nye verdensborgerne vi lager har sin helt unike støpeform. Mellom husets dirrende vegger lever dermed fire vidt forskjellige individer som alle har sine særegne farger og former.

Vi har en selvkritisk pragmatiker, en overfølsom dramatiker, en lettkrenket estetiker og en impulsiv katastrofetenker. Vi har en organisator, en surrebukk, en slurver og en pendant. Vi har en pådriver og en overdriver, en jåle og to snåle.

Her bor én som alltid har god tid og én som alltid har dårlig tid og som får enda dårligere tid jo bedre tid den andre tar seg. Så har vi to som ikke forholder seg til tid i det hele tatt.

Vi har kronisk sykdom og dårlige nerver

Vi har én som ikke vil sove om natten, bare om morgenen og én som vil sove om natten men ikke om morgenen. Og så har vi én som alltid vil sove men som blir vekket av han som ikke vil sove om natten, og én som godt kan vekkes men som aldri våkner uansett hvem som prøver å vekke ham. Når en sjelden gang alle sover, har vi alle våre preferanser; vi har en som vil ligge i skje og en som vil ligge i fred. Midt i senga ligger en urolig sjøstjerne og ytterst på kanten en fredfull prest.

Vi har kronisk sykdom og og dårlige nerver, eksem, voksesmerter og en som fjerter. Vi har oppmerksomhetssyke og kjedsomhetsallergi, vi har lampefeber og hypokondri. Noen spiser for lite og andre for mye, noen er redd for troll og andre for fly.

Det krangles hele tiden

Det krangles hele tiden. De minste daglig om hvem sin tur det er å være Klatremus og Mikkel Rev, de største av og til om hvem sin tur det er å ta ut av oppvaskmaskinen og være hjemme med sykt barn. Mens barna krangler ved å gjøre ting som å skrike, gråte, dytte og slå, krangler far og mor ved å LA VÆRE å gjøre ting. Ikke se på hverandre, snakke med hverandre og i hvert fall ikke ta på hverandre.

Alle er rause på klemmer og kos, ingen er flau for å ta imot ros. Det tulles for mye og spares for lite. Det avbrytes, overdøves, innvendes og oppjages.

Dette er familien vår på godt og vondt, men jeg er ikke så rent lite stolt av den. For til tross for våre ulike behov og lynne, våre særheter og uvaner, anfall og innfall, holder vi ikke bare ut med hverandre, vi til og med elsker hverandre.

Og det er en bragd i seg selv.

De gode intensjonene

Det skjer hvert år. Mot slutten av sommerferien sitter Ola og jeg, blakke og småfete med seige rødvinstenner og snakker om hvor deilig det skal bli å endelig komme tilbake til hverdagen.

Den nye hverdagen, ikke den vi forlot i juni. Nei, den VI snakker om, er en langt bedre versjon. I den nye hverdagen vet vi nemlig å verdsette øyeblikkene. Også de mindre gode. «Om de så inneholder vannlekkasje eller hodelus, vi får dem aldri tilbake» forkynner jeg.

Ikke mer lettvinte løsninger

Vi skal bli en sporty familie, marka er den nye lekeplassen. Rumpetroll og kongledyr skal ta det værste IPad-suget. Ikke mer lettvinte løsninger og boller fra Shell. Barna har spist godteri og is hver dag hele sommeren, nå er det helt stopp. Velsmurte og kjernesunne matpakker smaker aldri bedre enn foran et sprakende bål etter en lang tur. Og jeg må ta et oppgjør med Cola Zero, Ola mener at det er derfor jeg får luft i magen.

Pata Negra over Pensjon, det er jo galskap

Så skal vi begynne å spare og handle smart. For det handler jo bare om planlegging og gode valg. Snu ryggen til ferskvaredisken og bare kjøpe det vi trenger. Å prioritere Pata Negra over Pensjon, det er jo i grunn galskap. Ola har lest om en familie som betalte ned boliglånet på bare syv år, han skal sende meg linken.

Vi skal organisere hverdagen bedre for å redusere stress og mas. «Vi er bedre foreldre når vi har hvilepuls» medgir Ola. «Da blir det mindre kjeft og mas» istemmer jeg. Og Hedvig Montgomery sier at kjeft ikke virker på barn. Ros derimot!

På tide å hoppe av hamsterhjulet

Kalenderen trenger ikke være full hele tiden. På tide å hoppe av hamsterhjulet. Ola må begynne å si nei og jeg må slutte å komme med forslag som Ola har lyst til å si ja til.

«Å, jeg gleder meg til en ny og bedre hverdag» utbryter jeg og tømmer rødvinsglasset i en stor slurk.

Så tre dager inn i den nye hverdagen, møter vi oss selv i døra.

Ola har sagt JA over evne, så morfar skal sitte barnevakt og har tatt med sjokkis til barna. Det ble dårlig stemning når yngstemann insisterte på å stå i vogna på vei hjem fra barnehagen, så det har ikke blitt tid til å lage noe ordentlig middag. Men det er bare å forsyne seg i det smekkfulle kjøleskapet, morfar, for Ola og jeg har bomma på hvem som har handleansvar og handlet dobbelt. Men ikke ta Cola Zero’en bakerst i kjøleskapet, den er min.

Hvem prøver vi å lure?

Den nye hverdagen…Hvem er det egentlig vi prøver å lure? Hvert år snubler vi i skolissa før løpet har startet.

Men på en annen side, jeg vet ikke om jeg hadde trivdes like godt med ukesmenyer og bokføring. Jeg er mer komfortabel i jeans og sneakers enn i overtrekksbukse og fjellsko. Og skal jeg være helt ærlig, synes jeg det er litt slitsomt med folk som verdsetter hvert eneste øyeblikk og ikke kan gulpe opp litt misnøye nå og da.

Så kanskje er gode intensjoner og å gjøre sitt beste, godt nok?

Jeg skryter av at jeg er uunnværlig, når jeg burde skamme meg.

Som en Florence Nightingale nærmer jeg meg oppvaskmaskinen. Dehydrert og rødøyet, med en sur klut dinglende fra hånden og hodepinen bankende i pannebrasken. Her har ingen ryddet ut, nei.

Burde gitt den til Ola

Maskinen er smekkfull. Plastrør fra Camelback-drikkeflasker ligger på kryss og tvers over matbokser i fire deler og grøtboller som åpenbart trenger én vask til. Nyvasket plast i alle farger skriker om å slippe ut av dusjkabinettet så de igjen kan innta frokostbordet og fylles med dyrefigurer av havre og tropisk Biola.

Egentlig burde jeg smelle igjen døra på dritten, stupe i seng og gi den til mannen min Ola i morgengave. I stedet kroker jeg tappert ryggen og begynner å rydde ut av maskinen. Jeg klarer ikke la den vente, nye skitne glass og matbokser står i kø på kjøkkenbenken og venter på sin tur. For tenk hvis ungene manglet matbokser og måtte komme i barnehagen med maten sin pakket inn i matpapir en dag. Det hadde tatt seg ut.

Curlingforelderen

Jeg er forelderen som svarer på hvert rop, iler til og passer på. Jeg sover minst, uroer meg mest og blander meg i alt. Jeg tar initiativ, strekker strikken, sier ja når jeg føler nei. Jeg handler inn, bretter sammen, rydder ut, pakker ned og disker opp…stort sett på en sånn måte og i et tempo som gjør det vanskelig for andre å slippe til. I stedet gjør jeg det selv og heller deler ut dårlig samvittighet og sur stemning.

Man skulle jo tro at det er i min egen interesse å slutte med det. For i realiteten er jeg blottet for huslig talent, ekstremt interessert i å sove uavbrutt igjennom natten og ikke spesielt hypp på å være lakei for to befalings-lystne, små keisere. Dessuten er jeg gift med en estetiker som har ordenssans og velutviklede organisatoriske evner. Så hvorfor holder jeg på?

Familiens Gretha Thunberg

Sannheten er at jeg samtidig bærer på et slags instinktivt ønske om å være bærebjelken i gjengen, hun som ofrer alt. Familiens Gretha Thunberg. Hun barnehagen ringer til først. Den eneste som får hverdags-kabalen til å gå opp og som har full oversikt over varer i kjøleskapet, skostørrelser, melketenner, vaksiner og rene truser. Hun som gutta må ringe til hver dag når de flytter hjemmefra.

Så jeg inntar rollen som den altoppofrende forelder, en rolle jeg egentlig ikke vil ha, men på en måte heller ikke vil gi fra meg. Og hva oppnår jeg med det annet enn uselvstendig unger, en frustrert mann og et opphøyet bilde av meg selv som Mor Teresa med digre eyebags? For sønnene mine får lite igjen for det. Jeg lærer dem ikke verdien av samarbeid. Jeg lærer dem heller ikke å stå på egne ben. Jeg lærer dem ikke at det er viktig å sette grenser for seg selv eller å senke kravene. Jeg lærer dem ikke at sytti prosent ofte er godt nok og at man må lytte til kroppen og ikke bare viljen.

Så i stedet for å skryte av at hverdagen ikke går rundt uten meg, skal jeg slippe taket oftere og la den seile…

I hvert fall nå og da. Vi får se hvordan det går.

Har du glemt hvordan det var?

«Hva holder dere på med egentlig?» spør venninnen min over telefonen med et snev av irritasjon i stemmen. Jeg beveger meg noen meter for å unnslippe lyden av vann som treffer plastikk. «Ola spyler utemøblene og jeg driver og fjerner løvetann mens barna er på lekeplassen.» «Det høres deilig ut» sier hun med et sukk. «Deilig og deilig, det må gjøres» svarer jeg. «Du har helt glemt hvordan det var du» konstaterer hun, før hun begynner å ramse opp hvordan søndagen hennes forløper med en ti måneder gammel rakett og en sjalu storebror på 2 år.

Hun har rett, jeg HAR glemt hvordan det var. Jeg har glemt babylivet og følelsen av å stå døgnvill og underernært i beredskap tjuefire sju for småtroll som ikke engang kan klemme ut en fjert uten bistand. For bare to år siden ville en time med ugress-luking i hagen føltes som en spa-weekend i Marbella.

Forandringen har skjedd gradvis og umerkelig, som når man går opp i vekt og ikke oppdager det før det oppstår vakuum hver gang man trer på jeansa.

Nå kan familien dra steder uten å slepe etter seg en hale av vippestoler, ammeputer, gulpekluter og snørrsugere. Jeg slipper å trille rundt på et hangarskip med svett panne dekket av talkum, med skurv under neglene og en tarm som går på et drivstoff bestående av hvetebakst og gruttsterk kaffe.

Jeg har ikke lenger et panikkaktig forhold til konsepter som varm kaffe, litiumsbatterier vaksinemotstandere og udelte druer.

Nå kan jeg le av at jeg daglig måtte plukke flytende brune haier ut av badekaret med hundepose når minstemann badet. At jeg en periode måtte pumpe bena til en forstoppet liten stakkar helt til en ukes restavfall plutselig slanget seg ut i fanget mitt som på en softis-maskin.

Øynene jeg hadde i bakhodet har grodd igjen, superhørselen har pensjonert seg og forsøker nå i stedet å ignorere så mye lyd som overhodet mulig. Ryggen min husker ikke lenger at den annenhver natt frydet seg over å ligge i kjelleren på en syltynn madrass for å hvile ut etter et fire timers langt sirkus som utspilte seg natten før.

Jeg har glemt hvordan det var. Men jeg sitter igjen med noen lefser foran på brystet og badekar under øynene som suvenirer fra en slitsom men eventyrlig tid som jeg aldri ville vært foruten.

De største minste tingene

«Når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte, sånn er det» sier pappa. Jeg er seks år og har glemt igjen et syltetøyglass med klinkekuler på Lysaker-bussen.

Jeg kniper igjen øyelokkene for at tårene ikke skal begynne å renne. Det gjør vondt fra halsen og hele veien ned i magen, som om jeg har svelget klinkekulene og nå ligger de som klumper på rekke og rad og presser mot spiserøret. Det hadde vært lettere å gråte hvis noen hadde tatt dem fra meg, tyver, eller broren min. Da ville jeg hulket høyt og bli trøstet av pappa helt til natten kom.

Men ikke nå, for det er min egen skyld. Jeg tok ikke godt nok vare på klinkekulene. Jeg fortjener ikke trøst.

Å ha hele universet i hånden

Klinkekuler er noe av det fineste i verden. Perfekt runde, kalde mot kinnet og tunge i hånden. Små kloder av glass i de vakreste farger og mønstre. En neve klinkekuler er nesten som å ha hele universet i hånden.

Og så er det lyden av en klinkekule som treffer en annen. En lys, kort og besluttsom lyd, som et knips med fingeren eller som når mamma knepper igjen knappen på regnjakka mi. En lyd uten bølger.

I løpet av et minutt var alle tapt

Jeg kjenner hver eneste klinkekule i dét syltetøyglasset. De gjennomsiktige med striper i regnbuens farger har jeg fått av nabofru Sølvberg. De seks frostede fikk jeg til jul. Så er det to som ser ut som eggedosis med innrørte bær og en knallgul som jeg byttet til meg mot en Bugg. Og så er det én klinkekule som ser ut som stjernehimmelen; dyp blå med tusenvis av små glitrende prikker. Det er den fineste.

Jeg har brukt så mye tid av mitt korte liv på dem. I timesvis har jeg stirret, kjent og klemt på dem. Jeg har sortert dem etter farge, laget klinke-spill, utforsket utvalget i butikken og skrevet ønskelister. Og så bare i løpet av et minutt er alle sammen tapt. Hvordan kunne jeg være så dum? Finnes det ingen mulighet for å få dem tilbake?

Sorgen vedvarte

Jeg fikk aldri tilbake klinkekulene. Jeg trodde vel egentlig ikke at det var et alternativ, for «når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte». Derfor ble jeg sint på pappa når jeg noen år etterpå skjønte at det finnes et hittegodskontor.

For tapet var større enn jeg hadde ventet og sorgen over å ha mistet klinkekulene vedvarte. Jeg forsøkte å søke trøst hos foreldrene mine, men ble avfeid med at jeg må lære meg å ta vare på tingene mine og burde være takknemlig fordi jeg har så mange andre fine leker å leke med.

Jeg følte meg behandlet som en person uten dybde. En person hvis følelser var påtatte og betydningsløse. Fortvilelsen min var slitsom, sorgen min overdrevet og savnet etter et glass med klinkekuler var et oppheng som jeg bare måtte legge av meg. Alt på grunn av at jeg var et barn.

Jeg bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna

Nå er jeg forelder og kjenner igjen de samme tendensene hos meg selv. Hvordan jeg støtt og stadig bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna mine. For stort sett er det jo brødskiver som ikke blir skåret opp på riktig måte eller kriser som er glemt et par sekunder etterpå.

Men en gang iblant er det klinkekuler som ikke blir glemt, foreldre som ikke forstår og senere en trettiåtteåring som ikke kan holde en liten klinkekule i hånden uten å føle en blanding av fryd, savn og skam.

Vi foreldre må ikke glemme at noen ganger så er det de minste tingene som er de største.

Publisert første gang på VGs Familieklubben

Håret som falt i fjor

Hei, jeg er Marie. Jeg har to gutter, en mann som heter Ola, en vanlig jobb, en uhelbredelig sykdom og en blogg fri for glansbilder og produktreklame.

En gang tidlig i fjor våres, cirka på samme tid som Märtha Louise fant kjærligheten i en amerikansk sjaman, begynte plutselig håret mitt å falle av.

Jeg er ganske sikker på håravfallet ikke hadde noe sammenheng med Märthas forelskelse i sjamanen, men heller til medisinene jeg er nødt til å gå på.

Det var hår i bleia

Vi snakker ikke om en og annen spaghetti-slange på kragen av ullkåpa, nei, man kunne servert middag til en hel familie fra den. Det var hår i matpakkene til barna, i bleia til minstemann, på samtlige borrelåser, og til og med en gang i lommeboka til svigermor. Hårbørsten så til enhver tid ut som et blondt ormebol og Ola gikk rundt med små lyse hårnøster festet til sokkene sine.

Dette kan fort skje med deg også, forhåpentligvis ikke av samme grunn som hos meg. Men har du ammet et barn eller to, er det ikke umulig at du i en periode etterpå fryktet et evig liv med høye viker. Hvis ikke, kan det godt tenkes at du får det i førtiårsgave sammen med mellomblødninger og kviser.

Panikkhandlet kosttilskudd

Jeg gikk selvfølgelig sporenstreks på nett og panikkhandlet kosttilskudd og hårprodukter til flere tusen kroner med rabattkoder fra nyfrelste influensere. Så monterte jeg en permanent hestehale på toppen av hodet for å holde det røytende reiret på plass. Verst var det når jeg måtte vaske det. Dersom du aldri har mistet mye hår, kan du ikke fatte hvordan det føles å skylle ut sjampo og stå igjen med en tykk, våt rottehale av hår i hånda. For hvor mye kan man egentlig miste før skallen lyser opp som en fullmåne innimellom tustene som står igjen?

I mangel på jevnlig lysstriping av frykt for enda mer håravfall, begynte snart den kommunefargede etterveksten som var kronisk blank av fett å innta en gjørme-aktig nyanse. Jeg sluttet nesten helt å vaske det. Bare peiset på med tørrsjampo til hodet så ut som en fet hvetebolle med melis-dryss. Men hva ofrer man ikke for å beholde håret?

Etterhvert hadde jeg så store komplekser for håret mitt at jeg begynte å baksnakke det til andre, som om håret hadde forrådt meg ved å forlate hodet på den måten. Så skulle folk forstå at sviket ikke var min skyld og at jeg ikke uten videre gikk rundt med fin kjole og bedriten sveis.

Men det er jo bare hår

Det er jo bare hår, ville noen sagt. Ja…og nei. Håret er en del av min identitet, uansett hvor irriterende stritt og flokete det alltid har vært. Som marengsen på Pavlova eller kanelen på grøten.

Chichuahua – den peneste sveisen

Det tok syv måneder før håravfallet endelig avtok. Nå går jeg rundt og ser ut som en Chihuahua med en glorie av pjuskete fjoner rundt pannen. Jeg har i skrivende stund ikke turt å farge det i tilfelle en liten lysfarging skulle igangsette et jordskjelv av fallende hårstrå som ikke makter å klamre seg til skallen.

Håravfall, underlivssopp, inkontinens, acne og tørre slimhinner…for å nevne noen få av mange kvinneplager. Altfor sjelden snakker vi høyt om det vi skjemmes over. Dermed tror vi at vi er blant de få, når vi i sannhet er en av mange som rammes.

Så la oss prate litt mindre om rynker, vippeextensions og rumpeimplantater og litt mer om kvinneplager og håret som falt i fjor.

Livet med barn er en maraton av selvmotsigelser

Motsetningene starter allerede i det øyeblikket barnet blir født i form av den alle fineste og desidert vondeste opplevelsen i ditt liv. 

 

Søvn

Så de første ukene gleder du deg til hvert våkne øyeblikk; «Kom og se! skynd deg, endelig er han våken!» Men én måned senere gjør du hva som helst for at han skal sove; «Du går ikke forbi den krybben når han endelig har sovnet! Du får knipe igjen blæra til i morgen». 

 

Så følger et par år der han sprettet opp før hanen galer; «Halv fem? Det er faen ikke menneskelig» før du plutselig en dag må bevæpne deg med vannpistol for å få han til å våkne; «Hallooo…klokken er halv ett!» Og senere på kvelden med en wifi-bryter for å få han til å sove; «Jeg stenger av nettet! Du kan ikke ligge våken og spille på mobilen halve natten.» 

 

Da er det en sjebnens ironi at det til slutt er deg som ender opp med å ligge våken med mobilen halve natten mens du venter på at gutten skal komme trygt inn ytterdøren og finne sengen sin. 

Språk

Den samme bipolare reisen gjelder for språkutvikling. «Hva blir det første ordet?» «Alt blir så mye lettere når han lærer å snakke.» Men det skal ikke rare ordforrådet til før kjeften går som et maskingevær og du lengter tilbake til knirke-alderen; «jeg blir så sliten når du maser konstant.» «ikke avbryt meg hele tiden!»

 

Men det er irreversibelt, han lærer nye ord for hver dag som går. Så du må heller prøve å kontrollere snakkinga, fortelle ham hva han ikke kan si og hva han er nødt til å si «Sa du hei når du kom og takk for meg når du dro?» Du gir ham instrukser om hvem han aldri må snakke med og hvem han må fortelle det til dersom noen han aldri må snakke med prøver å snakke med ham. Du avholder møter sammen med de andre foreldrene der det avdekkes hvem av barna som har sagt hva og hvem som må si unnskyld til hvem. 

 

Og det kan virke som at dette blir noe i overkant mye, for plutselig en dag vil han ikke prate med deg. I det hele tatt. Og da må du bruke alle kunstens regler for å hale ordene ut av ham «kan du vær så snill å svare meg?». Da snakker du til ryggen hans, til stengte soveromsdører og sender SMS’er der du lokker med «mammas vafler og kakao nede i spisestuen nå.»

 

Og idet han har lempet to vafler på en tallerken og subber opp igjen på rommet sitt, drar du frem mobilen, swiper gjennom barnebildene og minnes den kosete gutten med de varme klemmene. De myke barnekinnene og varmen fra kroppen hans. «Hvorfor satt jeg ikke mer pris på det?» 

Kjærlighet

Det er fordi du rent har glemt hvordan det føles å bli sparket i trynet om natten, smerten fra såre brystvorter og byssebetennelse i begge armene. Du husker ikke lenger hvor slitsomt det var å være et levende klatrestativ dekket av snørrslim og havregrøt. 

 

Og her er vi ved kjernen av hvordan du utholder dette maratonet av ekstreme motsetninger og stadig nye utfordringer; Gjennom betingelsesløs og uendelig kjærlighet. 

Sommerkroppen 2019

2019 er året for min bootie-comeback! Jon Blund har endelig konvertert minstemann og storebroren er snart over trass-kneika. Dessuten skal jeg gifte meg i sommer. Nå skal endelig mama-vicious bli til mama-licious!

Jeg står foran speilet på badet og inspiserer resultatet etter ukesvis med lavkarbo-slaveri og cola-avvenning. Daglig gjensyn med samboerens påskemarsipan i kjøleskapet, har ikke fått knekke meg i visjonen om sommerkroppen 2019.

De tidligere så hvite joggeskoene mine ser ut som om de såvidt har overlevd et atomangrep etter ukesvis med sølesprut fra beintunge løpeturer. Forfengeligheten er klar for å cashe inn lønn for strevet.

Fett innerst og tørt ytterst

Men det er ikke den MILF’en jeg hadde forventet som stirrer tilbake på meg i speilet. Spinat og Burpies ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på medisterpølsene som vaker under øynene mine. Et tjuetalls brune pigmentflekker har gjort pannen min til sin permanente bopel og til tross for verdenshistoriens dyreste frisyre, er håret mitt fett innerst og tørt ytterst.

Så er det kroppen. Mengden fett er ikke problemet, det er distribusjonen av fett og hud som ikke harmonerer. Rumpa er i ferd med å innta formen til en sofapute og midt på magen har jeg en litt skrukkete masseansamling som ligner mistenkelig på en Calzone.

Presenning over baken

Det ser ut som jeg må la bikinien ligge i skapet og kjøpe meg badedrakt. Da snakker jeg ikke om sånn badedrakt som har skrytehull til midjen eller Baywatch-skjæring i skrittet, nei, jeg snakker god gammeldags badedrakt som ser ut som en presenning over baken og har skåler man kan rulle puppene inn i. En sånn praktisk badedrakt representerer et veiskille. Mens jeg tidligere var hæler og Vogue, føler jeg meg nå som fotformsko og Norsk Ukeblad

Smiske seg til mus?

«Du er fin» sier Ola idet han titter hodet inn på badet der jeg står og studerer kroppen min. Det kan være flere grunner til at han sier noe sånt:

1. Han prøver å smiske seg til mus.

2. Han har ikke tatt på seg linsene sine.

3. Han snakker om noe fint som finnes bak eye-bagsene.

4. Han tar med i ligningen at jeg snart runder førti, har gjennomgått to barnefødsler og har knapt sovet på tre år.

Vagina-traumer

Jeg står og vipper mellom «mus» og «barnefødsler» da det plutselig slår meg hvilken prestasjon kroppen min har levert de siste fem årene. Den har vært brukt som babyfabrikk, matstasjon, vugge, radiator, sherpa, trampoline, lommetørkle, og klatrestativ. Den har vært utsatt for vagina-traumer, bryst-plageri, søvn-tortur og sutre-nevroser.

Og mens jeg gir speilbildet mitt et anerkjennende nikk, så tenker jeg; Sommerkroppen eller ikke, det er uansett mer selvtillit i de posete øynene, mer guts i den skrukkete magen, og mer visdom under det fete hårfestet og enn det som var der for fem år siden.

Bring on the bikinis!!!