Puppenes bekjennelser

Vi vokste opp rett ved siden av hverandre. Bestevenner og naboer fra vi bare var to små knopper. Selv om vi etterhvert ble større og utviklet oss mer i hver vår retning, var vi fortsatt sammen om alt og visste alltid hvor vi hadde hverandre.

Vi levde begge et godt beskyttet liv i velstand. Trengte ikke å arbeide eller å bidra til å holde kroppen i gang. Nei, livet handlet om å nyte tilværelsen badende i silke og å tiltrekke seg oppmerksomhet når omstendighetene tillot det.

Å bli lagt merke til var såre enkelt når vi var unge, faste og yppige. Vi trengte ikke by på mer enn den grunne kløfta mellom oss før vi var gjenstand for beundring og begjær. Iblant inviterte vi gjester inn, ivrige hender som fikk berøre.

Livet var trygt og behagelig, helt til den lille tyrannen dukket opp.

Vi hadde lenge merket at noe var i gjære. Begge gikk og kjente på en uforklarlig ømhet og opplevde stadige hevelser. Lekre plagg i blonder og silke passet ikke lenger og måtte erstattes med kjipe bomullsstoffer kjøpt inn i all hast til en billig penge.

Så en natt, mens vi lå og duvet i søvne, ble vi brått vekket av at en liten skapning med skallet hode tok et solid tak i en av oss og lå og nisugde hardt på brystvorta. Det var en svært ubehagelig opplevelse kan jeg fortelle deg, og ikke lenge etter måtte den andre gjennom den samme røffe behandlingen. Litt motgang må man regne med i livet tenker du kanskje, men dette var bare starten på et mareritt som varte i nesten et helt år.

Den voldsomme sugingen kickstartet overraskende nok et frem til da ukjent indre meieri hvis melkeproduksjon gjorde at vi svellet til dobbel størrelse. Kan du forestille deg hvor smertefullt det er å bli dobbelt så stor i løpet av et døgn? Og vi visste aldri når tyrannen kom for å meske seg med våre gyldne dråper. Når som helst på døgnet kunne vi våkne panisk av at en svær kjeft nappet etter oss før den endelig fikk låst seg fast og lå og sugde livskraften ut av oss mens vi jobbet på spreng for å møte etterspørselen. Og sånn fortsatte det, dag etter dag.

Hardest gikk det utover brystvortene. På et tidspunkt var de så fulle av sprekker og sår at de ikke engang tålte berøringen fra vannstrålen i dusjen. Men heller ikke da fikk de være i fred. Det skulle gjerne en kraftig soppinfeksjon til før de fikk noen dagers hvile med pumpemaskinen som en velkommen avveksling, selv om den også kunne være nokså brutal.

Da vi var helt på felgen og trodde ting ikke kunne bli noe verre, fikk vi begge kraftig betennelse med høy feber, utslett og umenneskelige smerter. Men det var ikke rom for å bli syk. Nei, man kunne nesten tro det var en sadistisk lek, for når smertene var på sitt aller verste, det var da tyrannen kom oftest med kjeften sin og forlangte at vi jobbet enda hardere.

Livet som melkeproduserende slaver begynte for alvor å prege oss. Mens tyrannen vokste seg stor og fet, ble vi stadig tynnere og slappere. Så, etter mange måneder med døgnjobbing og tortur, avtok sugingen. Den lille tyrannen hadde fått smaken på noe annet. Men det var for sent, vi hadde allerede blitt traumatisert.

I dag er vi bare en skygge av hva vi engang var. Tilbake henger to tynne og slappe lærposer, som museumsgjenstander fra en svunnet storhetstid. Det som tidligere var en lun kløft, har blitt en trekkfull dal gjemt bak avanserte konstruksjoner av puter og spiler som skal hindre oss fra å kollapse fullstendig. En liten trøst er at vi fortsatt har hverandre, noen å dele en slapp hverdag med.

Skulle du møte på oss en dag, så vær god med oss. Husk hva vi har vært igjennom, hva vi har prestert og alt vi har ofret. Snakk ikke stygt om oss, latterliggjør oss ikke. Lær oss stolthet, ikke skam. Ha tålmodighet; iblant er nærhet ønskelig men likevel vanskelig, mens iblant trenger vi bare å være i fred. Behandle oss med respekt, for vi har sannelig fortjent det.

Babysang

Tamburin-tanten ler og vrikker med hoftene under tunikaen mens hun roper til skrekkslagne foreldre om å slå løs håret.

«Nå begynner vi» sier den smørblide tamburin-tanten og rasler med instrumentet sitt foran ansiktet mitt. Det er noe usigelig trist over denne lutryggede, svette kroppen med det blide ansiktet og tamburinen som eneste våpen. Det er som om hun har overlevd på å smile tappert mens musikk-karrieren gikk i dass, fruktbar alder kom og gikk og kroppen este ut helt til en blå kjole ble erstattet permanent av en grå tunika.

Jeg liker babysang, jeg gjør det. Men hadde det ikke vært for at jeg har en sønn som hver torsdag sitter som fortrollet og heldigger at en gjeng med voksne synger, klapper og danser i ring, så hadde jeg hatet det.

26 mødre setter seg i ring med babyen sin i fanget og prøver å finne en sittestilling som kan tåle 50 minutter på en tynn matte med ammerygg. Den eneste pappaen i rommet får anerkjennende smil fra alle kanter for sitt mot i å stille opp på noe så lite pappa-perm-typisk som babysang når de andre fedrene løper med joggevogn rundt Sognsvann.

Vi starter alltid med hvert fall to navnesanger. Gang det med 27 barn og det blir 54 vers. Vi synger: «Nå lager vi en sang, nå lager vi en sang. Og den skal vi synge for Emma. For Emma hun er en hyggelig jente og vi er så glad for å ha deg her». Og det høres definitivt ut som vi lager en sang, for denne har hverken rim eller rytme. Foreldre stemmer prøvende i, men det får fort i stå når man ikke kan navnene på de 26 andre barna. Ekstra vrient blir det når vi skal synge at «Agnethe Kornelia hun er en hyggelig jente» i en melodi egnet for navn som Hilde og Mari. Det blir med at de fleste bare nynner.

Alle babyene tilstede er altså hyggelige jenter og gutter. Men i sangen «vil du være venn med meg?» er alle barna nedgradert til «ganske greie». Og det virker ikke som babyene er noe motivert for å bli venner, for de er enten helt likegyldige ovenfor hverandre eller bare ute etter å stjele hverandres smokker. Når sangen «trille, trille ballen bort til en jeg liker godt» kommer på repertoaret, når stjelingen sitt klimaks. Fem-seks av de største babyene kaster seg frem på magen og åler bort mot ballen som etter intensjonen skal sendes på kryss og tvers i ringen etter demokratiske prinsipper. 3 av babyene legger seg oppå hverandre over ballen som om det var Rugby, mens frustrerte mødre forsøker å løfte dem bort. Det skrikes og gråtes og alle de voksne ler hjertelig av dette yndige oppsynet.

Så følger en underlig sang om en abbor som prøver å rømme ut av et hull i et fiskegarn. Ingen av barna har noe forhold til denne abboren, man kunne hvert fall startet med noe mer folkelig som f.eks torsk. Også her er det hverken rim eller rytme i sangen. I stedet skal foreldrene snu barna mot hverandre og synge «abbor se her» og «abbor se der» med den mulige konsekvens at alle de språkkyndige barna etterhvert begynner å kalle hverandre  Abbor i stedet for Agnethe Cornelia og Ebba.

Seansen avsluttes med Babysamba. Dette innebærer at foreldre kan slå seg løs og danse rundt i ringen med babyene på armen til eksotiske rytmer fra Boomblasteren. Tamburin-tanten ler og vrikker med hoftene under tunikaen mens hun roper til skrekkslagne foreldre om å slå løs håret. Hele seansen er såpass klein at samtlige av foreldrene velger å slå seg løs og danse heller enn å stå og møte hverandres flaue blikk.

Siste gang, sier jeg til meg selv idet jeg forlater kirke, tamburin og sunne havrevafler. Men så tenker jeg på alle timene som mine foreldre led seg igjennom Putti Plutti Pott og Jungelboken på fjerde året mens jeg satt ytterst på setet mitt i teatersalen og sang av full hals. Den gleden ønsker jeg for gutten min også og jeg vil være der med ham og slå meg løs, alltid.