Og slik bedriver vi barneoppdragelse

Man kan si mangt om måten de oppfører seg på, disse små menneskene vi forsøker å oppdra. Men det er faen meg mye rart foreldre også gjør i oppdragelsens navn.

Trollet:

Dette er en form for barneoppdragelse som går ut på at foreldre tramper som rasende troll for å demonstrere at nå mener de alvor. Den er spesielt hyppig i bruk etter barnets leggetid når det ligger og roper på foreldrene eller klatrer ut av sengen sin. Trampingen har som formål å skremme barnet til å sove når det hører foreldrenes troll-aktige buldring på vei til barnerommet.

Slik gjør du det:

Lut ryggen og ha en liten bøy i knærne. Dette gjør det lettere å få kraft i trampingen når du går mot barnerommet. Knytt nevene, rufs til håret og rynk gjerne brynene for et mer skremmende uttrykk. Øk styrken i trampingen for hver runde du må ta innom barnerommet for å slå ned på uro.

Sørg for at barnet oppfatter trampingen som en trussel og ikke forveksler den med lek og moro.

Bløffmakeren:

Denne oppdragelsesteknikken er vanlig å benytte når familien er på farta, for eksempel på vei ut av huset eller hjem fra barnehagen. I slike situasjoner blir det ikke sjelden bevegelsesnekt hos minst ett av barna. Strategien er da å true med å forlate barnet slik at det blir livredd og til slutt kapitulerer og blir med. Hvis barnet er litt for trygg på forelderen, kan man bli nødt til å dra bløffen lenger. For eksempel forlate barnet i huset og stenge døren så det ikke kommer ut, eller gjemme seg ute av syne for barnet så det får kjenne på hvordan det er å være foreldreløs.

Slik gjør du det:

Innta en slags jeg-gir-blanke-holdning med kroppen og annonser med en likegyldig tone at du kommer til å forlate barnet. Målet er å spille en så overbevisende rolle at barnet føler seg utrygg. Gå fra barnet med bestemte skritt og uten å nøle. Smett så bak en busk eller et tre og gjem deg mens du spionerer på barnets reaksjon når det skjønner at du har forlatt det.

Pass på at ingen ser deg når du bedriver denne oppdragelsen. Det kan ha uheldige konsekvenser hvis noen oppdager at du sitter på huk bak en hekk og spaner på et engstelig barn på fortauet.

Regelrytteren:

Denne oppdragelsemetoden bygger på filosofien om at man som forelder må ha regler og prinsipper for at det skal bli folk av barna. Den er svært hyppig brukt i situasjoner når barn ikke vil lystre i en sak som foreldrene har sterke meninger om. Da er det avgjørende at forelderen ikke bøyer seg eller lar seg herse med, men holder stand.

Slik gjør du det:

Her vil jeg bruke som eksempel prinsippet om at barnet skal si «unnskyld» når det har gjort noe galt. Start soft og med mild stemme forklar hvorfor barnet må si unnskyld. Hvis barnet ikke lystrer, hev stemmen og vær mer truende i kroppsspråket. Hvis det stadig ikke hører etter, sett barnet i trappen og si at det må sitte der til det har sagt unnskyld. Hvis barnet fortsatt nekter, foreslå at barnet kan hviske unnskyld. Vær også åpen for at barnet heller kan gi en klem for å vise at de mener unnskyld. Dersom det fortsatt ikke foreligger et unnskyld, kom med trusler om å frata det barne-TV, lørdagsgodt eller andre ting det gleder seg til. Bruk alle lovlige midler og spill på følelser som skyld, skam, frustrasjon og redsel for å få den jævla unnskyldningen ut av barnet. Du må for enhver pris ikke gi etter. Husk, det aller viktigste er at prinsippene dine etterleves.

NB: Vær klar over at du gjennom et slikt prinsipp-regime risikerer å sitte i trappa selv når din egne unnskyldninger sitter langt inne.

Løgnhalsen:

Her oppdrar man ved å sterkt overdrive konsekvensene av hva som skjer dersom barnet ikke hører på forelderen, igjen for å skremme til lydighet.

Slik gjør du det:

Skriv en liste med mer eller mindre oppdiktede ting som skjer hvis barnet ikke hører på forelderen. F.eks:

  • Vil ikke pusse = tennene blir svarte.
  • Ser mye på TV = får firkantede øyne.
  • Vil ikke spise grønnsaker = slutter å vokse.
  • Vil ikke bruke votter = fingrene faller av.
  • Går bort fra mamma eller pappa = blir kidnappet.

Vær obs på at denne oppdragelsesmetoden fort kan slå tilbake på deg selv siden foreldrene dine sjelden er i nærheten og du stadig ikke blir kidnappet.

Pugg listen så du alltid har de samme fryktelige konsekvensene å true med. Slik vil barnet til slutt tro på dem.

Lykke til med oppdragelsen!

Erna, kom og bo en uke hos oss!

Erna, ikke bruk dyrebare skattekroner på unødvendige analyser. Jeg kan garantere at etter en uke hos oss så begynner du å få et klarere bilde av hvorfor antall barnefødsler i Norge går ned.

Boligprisene i byen har gitt oss stor gjeld og lite plass, så vi kan dessverre ikke tilby deg enerom. Siden du er selveste statsministeren, kler vi gjerne opp dobbeltsengen vår i den fineste sateng, men jeg tror ikke du vil trives med å sove der. Minstemann våkner nemlig alt fra tre til åtte ganger i løpet av natten og dagen starter kvart på fem. Du kan få sove på en madrass i kjellerstua. Eller forresten…der bytter samboeren min og jeg på å sove annenhver natt for i det hele tatt å kunne stå oppreist på jobb. Hva med på sofaen med ørepropper?

Ernas frokost

Det er hektisk hos oss på morgenen med bleieskift, tannpuss, påkledningskrig og matpakkesmøring, så frokost er en ganske stusselig affære er jeg redd. Barna vil bare ha kald grøt, samboeren spiser bøyd over matpakkene, mens jeg spiser på jobben for å starte arbeidsdagen tidlig slik at ikke dagen i barnehagen blir så lang for minsten. Små barn blir stresset av lange barnehagedager forteller dine spesialister i Helse Sør-Øst. Dessuten er det hyggelig å se barna mer en to timer på ettermiddagen før de skal i seng.

Ernas huskeliste

En liten huskeliste som kan være grei for deg å lese igjennom til vi kommer fra barnehagen;)

  • Ha alltid blikket rettet mot gulvet når du går rundt i huset for å minimere fotskader forårsaket av skarpe leker.
  • Pass på nøkler og lommebøker. Bankkortet mitt fant jeg etter fire måneder i en blomsterpotte på badet.
  • Hvis du oppdager at minstemann spiser fra søpla, bare løft han vekk og si nei.
  • Han får heller ikke lov å klatre inn i oppvaskmaskinen.
  • Eldstemann kan bli uforholdsmessig sint hvis han ikke får gå først i trappen.
  • Trappegrinda er et kombinert sikkerhetstiltak og IQ- test. Ikke vær redd for å spørre om hjelp.

Ernas faste oppgaver

Vi kan forøvrig trenge din hjelp under middagen. Du som er en mester i å diskutere og forhandle; hvis du kan få barna til å sitte i ro på stolene sine og spise grønnsaker og fisk uten at det blir kjefting og tårers gnissel, er jeg deg evig takknemlig.

Hvis du etter middag trenger å lese stortingsmeldinger eller legge fruktbarhetsstrategier, er det kanskje best at du setter deg på kaffebaren på Manglerudsenteret borti veien. Støynivået hjemme hos oss er nemlig langt over det helsetilsynet anbefaler. Det anses ikke lenger som forsvarlig å jage treåringen og lillebroren hans ut i snøen for å få ro til husarbeidet og vi har ikke besteforeldre i nabohuset.

I stedet bruker vi ettermiddagene på å være sammen med barna våre og kveldene til å legge ukeskabal, mate vaskemaskinen og gjøre innkjøp.

Ernas fremtidsvisjoner

Kanskje du vil lese for minstemann før han skal legge seg? For tiden leser vi «mine første ord» slik at gutten ikke faller bakpå på språk. Han vet det ikke enda, men en vakker dag må han jo ha en mastergrad hvis han skal ha noen sjanse i arbeidslivet. Og at folk skal komme seg i arbeid og bli lønnsomme skattebetalere, det er du jo opptatt av Erna.

Jeg skulle gjerne sittet over en pils og lyttet til dine tanker om den norske samfunnsmodellen, men siden barna nettopp har hatt omgangssyke, har jeg endel jobb jeg må ta igjen på kvelden. Samboeren skal på foreldremøte, og må ellers ofre et par kvelder til en deadline på et prosjekt han skal levere. Oppdragsgiveren hans bryr seg nemlig lite om at hans forpliktelser på hjemmebane.

Men du er sikkert ganske busy du også med en plan for å få regnestykket til å gå opp; mer jobb, flere barn, bedre helse og færre sykemeldinger.

Ernas erfaring med mammarollen

Hvis du etter en uke hos oss fortsatt lurer på hvorfor vi ikke får flere barn, kan du jo spørre deg selv hvor enkelt du synes det har vært å balansere jobb og barn i eget liv? For du har tidligere uttalt at du sikkert kunne vært en bedre mor, men at du alltid har jobbet mye og at barna har vokst opp slik og blitt vant til det.

Nå må du muligens venne deg til tanken om at vi andre heller ikke er overmennesker, men ser vår begrensning når det gjelder hvor mange barn vi klarer å være tilstedeværende foreldre for mens vi er i full jobb.

Flaks at bestefar er homo

Mens familieministeren kvier seg for å gå i Pride-paraden, fryder jeg meg over at barna mine får mangfold inn med morsmelken.

Mine barn har tre bestefedre. De har en farfar, en morfar, og så har de Bebe som er gift med morfar. Alle bestefedrene tilfører forskjellige kvaliteter inn i barnas liv, uvahengig om de deler seng med en mann eller kvinne.

De tre bukkene

Farfar er en trollmann når det gjelder å skape ting med hendene. Han drar med seg guttene inn i verkstedet sitt og sammen gjør de plank og pinner om til eventyret om Bukkene Bruse.

Morfar liker å lese, pusle og undre seg sammen med barna. Han lærer dem nye begreper og får dem til å reflektere over hvordan verden henger sammen.

Bebe er lekekompis på barnas premisser og trer fryktløst inn i rollen som Peter Pan med alt det innebærer av halsbrekkende aktiviteter.

Det er disse felles opplevelsene kombinert med å bli sett og elsket av sine besteforeldre som barna er opptatt av, ikke at farfar bor sammen med en dame og morfar med en mann.

En rikere palett

Videre går barna i en barnehage der flere har foreldre av samme kjønn. Her finnes det også et mangfold av ansatte og foreldre med ulik kulturell bakgrunn og barn som snakker flere språk. Min sønns beste venner har foreldre fra Bosnia og nabojenta han leker med er halvt nederlandsk.

Jeg synes dette er et glimrende utgangspunkt når guttene skal lære toleranse og inkludering. At det finnes mange måter å tenke, handle og leve på, blir noe helt naturlig som de er godt vant med. Kanskje får de til og med en rikere palett å male verden med.

En filter boble

I dag er samfunnet unge vokser opp i skreddersydd for deres behov og preferanser. Hvilke nyheter, programmer og mennesker de presenteres for er sjelden tilfeldig. De kan sitte ved siden av hverandre på hvert sitt nettbrett i den samme loslitte sofaen, og ta inn verden gjennom en totalt forskjellig digital opplevelse. Ofte bare bekrefter denne opplevelsen deres eksisterende oppfatninger. I tillegg må de forholde seg til den konstruerte virkeligheten som de møter i sosiale medier. Da blir det ekstra viktige at vi viser og lærer dem at det finnes et mangfold av ideer, tradisjoner og mennesker.

Heier på nyansene

Jeg håper at barna mine vil være nysgjerrig på annerledeshet og at de både vil møte og håndtere situasjoner der de selv opplever å være annerledes. Som forelder skal jeg sette rammene, men akte meg for å introdusere en virkelighet som er sorthvitt eller farge deres oppfatninger med mine erfaringer.

Så ser jeg frem til at bestefedrene deres en dag drar dem med for å delta i Pride-festivalen, Norges største feiring av kjærlighet og mangfold.

Fungerer oppskriften på dine unger?

Middagen. Det hellige måltidet. Familiens samlingspunkt der tradisjoner skapes og stammekulturen bygges. Hjemme hos oss er den en daglig katastrofe med kaos, grining, kjefting, bestikkelser og dårlig stemning.

Men i følge ekspertene, finnes det håp! Jeg har lest deres faglige råd og har samlet dem her i en oppskrift på koselige og sunne familiemiddager for fortvilte foreldre.

Ekspertenes oppskrift

Ingredienser:

4 stk avslappede, blide og akkurat passe sultne barn og voksne. 60 minutter med tålmodighet til felles matlaging. 800g filet av fisk som ikke på noe tidspunkt må identifiseres som fisk da det kan skape en negativ respons hos barnet. Poteter som skal moses til en mer barnevennlig konsistens. En bukett brokkoli som barnet har smakt 10-15 ganger før uten å like. Her er det gode muligheter for helklaff den 16’ende gangen ifølge ekspertisen.

Det kan det være lurt med en kreativ workshop på forhånd for å finne de kuleste navnene på grønnsakene for maksimalt positiv innstilling hos barnet. Kan grønnsakene kamufleres? Her strides ekspertene. Noen mener JA, hvis det ikke lyves til barnet ved en eventuell konfrontasjon om potetmosens sanne innhold. Andre sier at NEI, dette er et tillitsbrudd som kan påvirke barnets allerede kritiske forhold til grønnsakene i gal retning.

Slik gjør du det:

La barnet delta i matlagingen selv om kjøkkenet ser ut som en slagmark etterpå. Sørg for at måltidet inneholder noe som barnet allerede liker (det kan ikke være pannekaker). Hold avstand mellom ingrediensene, barn liker ikke at de er i berøring med hverandre. Ha som regel at barnet skal smake på maten, men trenger ikke spise opp. Å smake er ikke å ta et knappenålshode med mat ytterst på tungen. Ha hygge og ro rundt måltidet og sørg for at barnet sitter på stolen sin. Ikke tving barnet til å spise og unngå kjeft og bestikkelser. Barn skal heller ikke roses for å spise. Husk at barn spiser til de ikke lenger er sultne.

Vi testet oppskriften på vår familie

Min samboer Ola og jeg hadde høye forventninger til denne oppskriften, men allerede fra start møtte vi utfordringer. Bare to voksne og ett barn var i det blide hjørnet etter en lang dag med jobb og barnehage. Derfor brukte vi tjue minutter på å motivere en sprellende minstemann til å stå oppreist når hele familien skulle samarbeide om å lage «Jungeltallerken med solbrente krokodiller, grønne tretopper og tigersnørr».

Så, bare etter syv minutter med oppdeling av brokkoli, mistet eldstemann interessen og begynte å stjele brokkoli-bukettene for å bruke dem som hår på playmo-figurene sine. De voksne måtte fortsette matlagingen for egen maskin.

Hakuna Mat-Eta

Med maten på bordet, i passe små porsjoner uten at tigersnørret var i berøring med de solbrente krokodillene og tretoppene, ble barna høytidelig kalt inn til Hakuna Mat-Eta. «Jeg vil ikke spise, jeg liker ikke sånn mat» sa treåringen etter å ha kastet et blikk på tallerkenen. «Men du liker jo poteter» svarte jeg oppmuntrende. Nei, han likte ikke lenger poteter. Selv om han likte det forrige uke, var det nå noe av det vondeste som finnes. «Javel, men du skal smake på alt» fortsatte jeg (bestemt men vennlig som ekspertene anbefaler) «det er en regel vi har». Og med disse magiske ordene, gikk barnets munn i lås.

Redningen på flaske

Forvirrende nok nevner ikke oppskriften et ord om hva som bør skje hvis et barn bryter regelen om å smake på alt, annet enn at barnet ikke skal kjeftes på, bestikkes eller tvinges til å spise. Næhei… Så vi måtte rett og slett improvisere litt i oppskriften og ta i bruk et hjelpemiddel; jungelens røde dronning, hennes majestet Idun ketsjup.

Nå ble stemningen rundt bordet straks bedre. Lettet over det plutselige skiftet i innstilling overfor tigersnørret, glemte Ola å avklare på forhånd hvordan ketsjupen skulle distribueres og dæsjet den i dotter oppå potetmosen. Dermed var den nå totalt uspiselig for treåringen som hadde forventninger om tigerstriper på mosen. For å bevare hygge og ro (som oppskriften tydelig gir føringer om), valgte han bort ytterligere diskusjoner og byttet heller sin potetmos med sønnens slik at fire tøffe tigerstriper kunne tegnes over potetmosen.

Spikeren i kista

Samtidig, på en annen kant av bordet hadde minstemann bestemt seg for at han hadde sittet lenge nok i ro på stolen sin. Med hendene badet i ketsjup og potetmos, slynget han seg fra tripp-trappen over i fanget mitt så det som lignet på to rosa flamingoer dukket opp på den gule genseren min.

Mens Ola løftet gutten tilbake i stolen og jeg tørket av genseren, hadde eldstemann skjøvet de grønne tretoppene av tallerkenen og utover bordet i en slags stille protest mot grønnsaker. I et øyeblikk av frustrasjon og ubetenksomhet kom jeg i skade for å (dessverre i en kjeftende tone) beordre eldstemann til å sitte i ro og spise fisken sin. Avsløringen av de solbrente krokodillenes sanne identitet var spikeren i kista for ethvert tvangløst forsøk på å få gutten til å smake på laksen. I stedet dro han skjeen sin fire ganger over mosen, langsmed tigerstripene og smattet i seg ketsjup med potet før han erklærte seg ferdig med måltidet.

Total meldown

I følge oppskriften spiser barn til de ikke er sultne lenger, så dette måtte jo bety at gutten faktisk var mett. Dermed var det ekstra overraskende når han bare en time etter middag begynte å mase om kjeks og pannekaker. Da vi vennlig, men bestemt forklarte ham at middagen var over og tilbød ham «grønne sukker-fjerter» til dessert, ble grønnsaks-traumene i kombinasjon med en rumlende mage for mye for gutten og han var utrøstelig i en halv time.

Til kveldsmat spiste han tre vitaminfattige brødskiver med bare smør iført tigerdrakten sin mens han smilte hånlig til sine foreldre.

Konklusjon:

Det kan godt tenkes at vår familie har vært litt for dårlige med forberedelsene, men er det bare er vi som sliter med å få til blandingsforholdet i denne oppskriften?

Når sønnen din skyter deg

Det er en sånn vinterdag som ser ut som en høstdag. Man blir narret til å trekke på seg en tynn regnjakke og et par gummistøvler, før man kommer utenfor og for sent innser at det egentlig er bikkjekaldt.

Hjulene på bussen…

Nå sitter jeg på et sete i midtgangen og vifter på tærne i håp om å unngå amputasjon mens jeg forbanner bussjåføren for å være tolv minutter for sen. Ved siden av meg sitter min eldste sønn, familiens varmblodige. Helt uanfektet av temperaturer og forsinkelser sitter han fornøyd og synger:

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt..»

Bussen er smekkfull. Et par tenåringer har okkupert en fireseter til seg selv og bagene sine, noe som ser ut til å provosere enkelte av de stående.

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, gjennom hele byen. Mammaene på bussen sitter og ser på telefonen, ser på telefonen..»

Er det meg han synger om?

Det tar noen sekunder før jeg oppfatter at den lille trubaduren min nettopp har skutt meg i magen. Jeg ser på ham i vantro. Er det meg han synger om? Jeg som skjuler telefonen min for barna som om den var en hemmelig elsker. Jeg som rister på hodet over foreldre som er mer opptatt av den digitale versjonen av sine barn enn den levende. Meg?!

Den dårlige mammaen

Så oppdager jeg at mine medpassasjerer også har hørt den nye versjonen av «Hjulene på bussen» og nå tar aktivt del i henrettelsen min. Noen ler, andre sender meg irettesettende blikk. Til og med de som sitter og ser på telefonen sin, kikker opp og himler med øynene over den dårlige mammaen.

En skyldbetynget rødme brer seg over ansiktet mitt. Uansett hvor bevisst jeg opplever at forholdet mitt til mobilen er, finnes det nå troverdig vitnemål som kan fortelle noe annet. Det blir for dumt å bare skylde på andre foreldres mobilvaner, jeg er observert med nesa begravet i en telefon. Også på bussen.

Skammen

Hele resten av kvelden kjenner jeg prosjektilet i magen. Sjokket over å ha blitt truffet, vonde stikk av dårlig samvittighet og en brennende skamfølelse.

Det er på tide å ta tak.

Dessuten har jeg godt av å bruke litt mindre tid på den digitale hjerne-pulingen som består av halvleste artikler, tanke-slalåm og høflige likes som ofte gjør at jeg bare føler meg hul etterpå.

Surfebassen skal bort i jula

Så i år skal surfebassen min tilbringe julen ensom og lydløs i et skap. Julaften skal feires uten filter og den eneste varslingen jeg får, er kirkeklokkene som ringer jula inn. Gode juleminner skal deles sammen med de som skapte dem og ikke med alle andre.

Takk og lov for at jeg har født et par treffsikre cowboyer som ikke er redd for å fyre av et ærlig skudd når det trengs.

 

Monster-mamma

Vi skal i bursdag. Barna må bade først og jeg må skifte. Og som vanlig har vi dårlig tid.

Det er sånn med barn at straks de merker at de voksne har dårlig tid, så skiller hjernen deres ut et sabotasje-hormon som sørger for at sutre-stemmen og trasse-musklene reagerer som de skal. Dette trigger igjen et allerede hyperaktivt nervesystem hos foreldrene.

Det er duket for kaos.

Stolte besteforeldre som fiser

Jeg haster inn på badet for å skru på badevannet. Eldstemann står konsentrert og plukker ned familiebilder fra hyllen og lillebror bistår ved å krølle dem sammen.

«Hva er det dere gjør?!!! Jeg har sagt til dere flere ganger at dere skal la de bildene være» kjefter jeg og jager de små rampene ut av badet mens fremkalte familiemedlemmer daler ned på badeflisene. Min store stolthet er hylla på badet med tolv utvalgte fotografier av årets små og store høydepunkter. Ansiktet til minstemann idet han smaker sin første is. Storebror som ler seg skakk av noe vi har glemt hva var. Når har man mer tid til å glede seg over det enn når man sitter på do? Dessuten så liker jeg tanken på at stolte besteforeldre sitter og fiser mens de fryder seg over portretter av seg selv sammen med de små hjerteknuserne.

“Jeg vil ikke, mamma”

«Mamma, jeg vil ikke bade» klager den eldste gjennom sprekken i baderomsdøra. «Lille venn, du har puttet hele hodet ditt ned i en bolle med risengrynsgrøt, du kan ikke gå sånn i bursdag. Dessuten har du mast om å få bade hele formiddag».

«Men nå vil ikke jeg det» svarer dørsprekken bestemt. «Men du må det» sier jeg, enda litt mer bestemt. Så åpner storebror døren på vidt gap før han slamrer den igjen med et brak så en boks med talkum hopper ut av baderomsskapet og en hvit pulversky drysser ned i badevannet.

Stressmestring

Jeg bestemmer meg for å roe meg ned før jeg går i krigen. Når kortisolet begynner å boble i topplokket, er min reaksjon å begynne å klemme febrilsk på små hudormer i ansiktet. Som om jeg liksom kan klemme stresset ut av kroppen. En psykolog ville kanskje kalle dette for tvangslignende atferd, jeg kaller det for en mestringsstrategi.

Når jeg gløtter på døren etter en liten stund med nevrotisk klemming, har de to små begynt å leke med duplo i rommet ved siden av. Jeg benytter anledningen til å løpe opp i annen etasje og hente den røde kjolen som skal jazze opp den bleke kroppen og det grå undertøyet. Alt undertøyet mitt er grått. Trusene ligner på kjøkkenkluter og blondetrådene i bh’ene mine ryker, for så å rotte seg sammen og bli til små kjafser.

Skadefroe unger

Idet jeg kommer inn igjen og inn på badet, ser jeg to små kropper som lynkjapt snur seg hundre og åtti grader og ser på meg med øyne som glitrer av skadefryd. Hyllen med familiebildene er tom. Bak dem er et halvfullt badekar. På vannoverflaten flyter firkantede flak av familieminner. Årets søskenbilde har druknet og på bunnen av badekaret ligger gutta og stirrer triumferende opp på meg. Et vakkert øyeblikk med eldstemann på fanget til farmor klamrer seg til kanten av badekaret, klissvått og krøllete.

Monster-mamma våkner

Jeg tror kanskje det er kombinasjonen av en akutt sorg over de tapte bildene og de selvtilfredse glisene som åpner låsen til rommet der monster-mamma bor. Barna har heldigvis ikke stiftet bekjentskap med henne mange ganger før, for hun er fæl.

Monster-mamma ser minst ti år eldre ut enn meg. Hun er svært lite verbal. Det eneste setningen hun evner å ytre er «nå er det nok!!», en setning som hun repeterer i loop i et toneleie som til slutt går opp i fistel. Det hun ikke klarer å formidle i ord, kompenserer hun for med en truende finger og grimme grimaser. Nesa og munnen snurper seg sammen til noe som kan minne om et nebb og de vidåpne øynene forenes av to diagonale øyebryn som møtes i en hissig rynke rett over nesen. Det hele gir et uhyggelig ugle-aktig uttrykk.

Monster-mamma er primitiv og fullstendig upedagogisk. Hun kan ikke lære barna noe som helst og oppnår ingenting med sin atferd annet enn sin egen emosjonelle ventilering.

Utysket i speilet

Synet av det truende alter egoet mitt gjør at eldstemann skynder seg å fiske fargerike lefser opp av badekaret for å plassere dem opp på hylla igjen. Men de har blitt til klumper i hånden hans og nå henger de over kanten av hylla som sjøsyke matroser. Og idet matrosene begynner å falle overbord og jeg rekker ut armen for å liksom redde dem, får jeg et glimt av meg selv i baderomsspeilet og ser dette utysket:

monster mamma

Den dårlige samvittigheten

Det virker ikke som om monster-mamma egentlig gjør noe voldsomt inntrykk på barna, annet enn at de skjønner at nå er det alvor. Men hun gjør et varig inntrykk på meg. Jeg skammer meg etterpå over utblåsningen og snakker lenge med barna om det. Så forsøker jeg å lette samvittigheten min med å gi dem is og IPad, før jeg igjen skammer meg over det upedagogiske i å prøve kjøpe seg inn i varmen igjen.

Men i det store bildet tenker jeg at de ikke tar skade av å se mamma bli ordentlig sint en sjelden gang. Kanskje det lærer barna at det er greit og trygt å vise følelser, selv de man skammer seg over.

En småbarnsmors bekjennelser

Lørdag

04:37:

Dette orker jeg ikke. Jeg kan ikke leve sånn som dette, det går bare ikke. Det kan ikke kalles et liv en gang. Én time sammenhengende søvn har jeg fått, én time!!! Jeg fikser bare ikke dette mamma-greiene lenger. Han har holdt på med denne våkne-hver-halvtime rutinen nå i seks uker. Jeg orker ikke mer, jeg er nødt til å dra. Nå. Jeg kan liste meg ut, Ola får ta over… Men det er midt på natta, hvor drar jeg da? Hvor skal jeg sove? Oslo Plaza! Jeg kan sjekke meg inn der, så får jeg finne ut av hva jeg gjør videre i morgen. Bra! Å nei, det er karneval i barnehagen på mandag og jeg har lovet Laurits at vi skal handle kostyme i morgen. Faen.

08:32

Halv ni?? Åh, gode, flinke Ola. Han har tatt begge to og latt meg få sove! Jeg er så utrolig heldig som har tre så fine gutter i livet mitt. Jeg blir altfor lett irritert, jeg må lære meg å være mer tålmodig og positiv, sånn som Elin på jobben. Jeg får jo aldri denne tiden tilbake, det er her og nå. Fra i dag skal jeg slutte å stresse meg opp over helt hverdagslige ting som spisenekt, natterangel og sutrekor. Det blir bare et negativt fokus som påvirker alle.

08:45

Jeg skjønner ikke hvorfor han må bruke giraffen til å spise, hva er galt med skjea? Jaja, det viktigste er at han spiser noe.

09:32

Bondegård eller Bøler Bad? Frihet til å velge. Frihet my ass…Ok, fordeler med bondegård: løpe fritt, gøy med dyr, lekeplass, utviklende og pedagogisk, kan bruke dobbeltvogna, god kaffe og helt sjukt gode kanelboller. Risikofaktorer: konstant mas om is og ridetur, høyt støynivå, uoversiktlig, gjess som biter og barnekidnapperens eldorado. Fordeler med Bøler Bad: gøy med vann, rene barn, utviklende og pedagogisk, hud mot hud, og lite folksomt. Risikofaktorer: ny senebetennelse i armen, bæsjing i bassenget, påkledningskrig, glatte fliser og forkjølelse. Har ikke overskudd til syke unger, det må bli bondegård.

09:54

Hvor er Jæger nå? Han har krabbet inn i oppvaskmaskinen igjen selvfølgelig. Ah, denne endeløse forelskelsen i oppvaskmaskinen.

09: 57

Må hver eneste påkledning være en kamp?

10:12

Skal vi se..smoothies, frukt, smokk, tåteflaske, barnemat, bleier, solkrem, skift, våtservietter, leker, Mikkel Rev, solhatt, jakker, drikkeflaske, matpakke, regntrekk, bleieposer, sitteunderlag, innsektsnett, vognpose, caps, Inotynol og snørrsuger. Herregud, å pakke for en liten utflukt med vogna er som å pakke for en ukes telttur.

11:23

Så fint de leker sammen. Å som jeg elsker de to små trollene der. De vokser altfor fort. Snart vil de ikke sitte på fanget mitt lenger eller la meg stryke dem over håret. Hva gjør jeg da?

12:43

Må begge to henge på meg absolutt hele tiden? Det er klin umulig å få i seg en matbit.

13:32

Ungene mine er usedvanlig pene. Og det mener jeg helt objektivt.

15:13

Hvor er Laurits? Han stod jo nettopp og klappet den sauen. Jeg ser ham ingen steder. Nei, nei, nei, nei…Å, herregud!

15:15

Der er han! Ridder Ola fant ham. Ola er så god på å være rolig og tenke rasjonelt når sånt som dette skjer. Jeg får bare panikk. Vi burde ha sex i kveld, det er altfor lenge siden.

16:45

Hvordan går det an å produsere så mye klesvask? Jeg tømte denne i går og nå er den helt full. Ok…hvordan vasker man et skumgummi-drage-kostyme? Får jeg den i det hele tatt inn i maskinen, bare hodet har en diameter på en halvmeter!

17:11

Det er ikke rart at man iblant lengter tilbake til den gang man bare hadde seg selv å tenke på! Hverdagen min består av å tjene to små keisere som vræler når de ikke får det som de vil, kaster maten jeg lager veggemellom, krever å bli båret rundt på armen og nekter å la meg sove på natten. Det er synd på meg…

17:58

Ola tror kanskje at han bidrar. Men jeg vet veldig godt hvem det er som drar lasset i dette huset. Med den skilpaddefarta hadde vi levd som nomader hvis ikke det var for meg.

18:15

Hvorfor føles det samtidig både feil og riktig og gi barna IPad?

19:23

Snart blir det vin og snacks. Melkesjokolade eller Sørlandschips? Et stort glass vin og i hvert fall tolv ruter med melkesjokolade. Og cola zero. Nei..ni ruter med melkesjokolade og en liten skål med sørlandschips. Tolv ruter OG Sørlandschips pluss vin og Cola Zero, det er lørdag og jeg er veldig sliten.

22:40

Æsj, jeg stinker svette. Jeg savner å føle meg fresh. Det er helt umulig å kombinere fresh med småbarnsliv, jeg kan ikke ta ordet i min munn engang, uten å få grusom smak av søvnmangel på kjøpet. Hvem er egentlig hun i speilet med ettervekst og bæreposer under øynene? Hun ser fjern ut i blikket. Er hun i det hele tatt her, eller er hun fanget i et mentalt vakuum bestående av handlelister, sovetider og dagsplaner. Jeg må prøve å være mer tilstede, passe på at hverdagen ikke bare blir en grøt av plikter og…Grøt! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt. Jeg må huske å sette det på handlelista.

22:55

Endelig! Min tur til å sove på hard madrass i kjellerstua. Hele natten uten avbrytelser. Avrunder en fin dag med en fin natt.

Søndag

00:41

Dette er så typisk meg. Når jeg først kan sove, hva skjer da? Nei, da klarer jeg ikke sove. Bare pust rolig inn og ut…pust inn…pust ut…søren, vi glemte å gi Jæger astmamedisin før vi la ham.

Pappaer er fra Mars, mammaer er fra Venus

I alle tider har menneskeheten vært opptatt av forskjellene mellom menn og kvinner. Vi har grått over dem, ledd av dem, sunget om dem, men har sjelden blitt kloke på dem. Mange mener dog at dette bare er stereotype oppfatninger som ikke har rot i virkeligheten. De kan umulig ha barn. For aldri kommer forskjellene på menn og kvinner så til uttrykk som når en ny verdensborger flytter inn i husholdningen.

Du skal ikke drikke mange kopper kaffe med barselgruppa før du oppdager at de pappa-kvalitetene du selv går og ergrer deg over, er de samme som får de andre mammaene til å knurre. Og sånn er det vel for pappaene også. Det handler mye om ulikheter i hvordan man oppfatter og løser problemstillinger i hverdagen. Her har jeg funnet frem noen klassiske eksempler på hvordan to vesener fra forskjellig planet løser daglige utfordringer med barna.

Babyen begynner å gråte.

Hva gjør mammaen:

Går straks i gang med mental eliminering; Han spiste en hel skål grøt for halvannen time siden, sov godt i vogna, har bæsjet og konsistensen var fast og fin. Han er ikke varm i pannen, sår i stumpen eller har tenner på gang. Det var ikke lenge siden han satt på armen og han har nettopp fått krabbe litt på gulvet. Men vent! Har han ikke en svak rosa stripe øverst på armen og sitter rett ved siden av salongbordet med skarpe hjørner?

Hva gjør pappaen:

Venter og ser litt mens han tenker; Hvis det ikke går over snart får vi prøve litt grøt…Se, der sluttet han jammen å gråte.

Babyen våkner om natten og vil ikke sovne igjen.

Hva gjør mammaen:

Ligger våken og venter på at barnet skal sovne. Bekymrer seg over hvordan hun skal komme igjennom dagen med så lite søvn. Lytter og smugkikker, mens hun later som om hun sover sånn at babyen skal forstå at det er sovetid og ikke våkentid. Når barnets pust til slutt blir jevn og tung, venter hun et par minutter for å være sikker på at barnet har sovnet før hun hengir seg til drømmeland.

Hva gjør pappaen:

Sover.

Barnet skal kles på om morgenen

Hva gjør mammaen:

Sjekker YR. Åpner skuffen med buksene. Finner buksa som hun har tenkt på og kler på barnet buksa. Åpner skuffen med tykkere gensere. Finner frem den nyvaskede genseren som hun vet matcher buksa og kler på barnet genseren. Åpner skuffen med sokker og kler på barnet et par som matcher antrekket forøvrig.

Hva gjør pappaen:

Åpner tre forskjellige skuffer før han finner skuffen med buksene. Kler på barnet buksa som ligger øverst i skuffen, lurer på om det er en tights og så innser at det er buksene til minstemann. Finner riktig skuff med bukser, kler på barnet buksa som ligger øverst i skuffen. Oppdager at det ligger en t-skjorte tilgjengelig på stolen ved sengen. Tenker at mammaen har lagt den frem og kler på barnet t-skjorta. Åpner to forskjellige skuffer før han finner skuffen med sokkene. Kler på barnet sokkene. Får spørsmål av mammaen om hvorfor barnet har på seg en t-skjorte full av yoghurt. Spør om hvorfor mammaen legger frem skitne klær til barna.

Huset ser ut som en slagmark og barna er sutrete.

Hva gjør mammaen:

Smører to brødskiver til barna, setter på Hakkebakkeskogen og tar fatt på oppvaskmaskinen.

Hva gjør pappaen:

Spiser to brødskiver med barna, ser på Hakkebakkeskogen og lover bort godteri hvis barna klarer å tømme oppvaskmaskinen.

Barnet har slått et annet barn i barnehagen.

Hva gjør mammaen:

Unnskylder overfor barnets foreldre og tenker; herregud, sønnen min slår andre barn. Hva har vi gjort galt? Har vi vært for slappe med oppdragelsen? Men på en annen side, barn som slår gjør det jo gjerne for å få å bli sett. Åh nei, har vi ikke vært flinke nok til å gi ham oppmerksomhet og kjærlighet? Jeg har jo hatt mer fokus på lillebror i det siste. Jeg må legge ut et innlegg om dette i mammaklubben på Facebook og høre hva andre tenker…

Hva gjør pappaen:

Unnskylder overfor barnets foreldre og tenker; unger ass…

Favorittprogrammet går på TV, men der er ikke leggetid for barna enda.

Hva gjør mammaen:

Putter babyen i tripp-trappen, utstyrer eldstemann med tegnesaker og smugtitter på serien en halv times tid samtidig som hun mater babyen, sorterer en pose med skittentøy og viser eldstemann hvordan man tegner en struts.

Hva gjør pappaen:

Putter babyen i vippestolen, utstyrer eldstemann med en supporterdrakt og ser på kampen i to timer mens han mater store og små tilskuere fra en pose med potetgull og viser eldstemann hvordan man tar tofotstaklinger.

PS: skrevet med et humoristisk blikk på både mamma-rollen og pappa-rollen. Er fullstendig klar over at verden er mer sammensatt.

De verste i klassen

Det er tre hundre grader på bussen og stappfullt. Det er tiden på året når osloborgere uten å mukke tar halv fire bussen fra jobb fordi det gode været legitimerer korte arbeidsdager. Det lukter svette, solkrem og salami. Puppene mine gnisser mot sekken til en eldre mann. Ingen på bussen har det særlig bra. Fysisk kontakt mellom klamme fremmede er ikke noe nordmenn higer etter.

Det er ikke den gravide magen som avslører henne, det er ganglaget. Den pingvinaktige vaggingen vitner om hovne føtter, et gnagende bekken og en rygg som jobber mot tyngdekraften. Bussjåføren har sett henne og venter omtenksomt med vidåpne bakdører. På grunn av trengselen ser jeg henne ikke komme inn dørene, men jeg hører henne, gispende etter luft som om hun har vært for lenge under vann.

Et sosiologisk feltstudie er i gang

Jeg strekker på halsen for å se henne bedre. Jeg har nemlig en liten hobby som jeg bedriver på bussen, eller rettere sagt, et lite sosiologisk feltstudie som har pågått siden min første graviditet for tre år siden; Hvem gir bort plassen sin til gravide  og hvem gjør det ikke? Her er det klare tendenser kan jeg fortelle deg, og det er alltid like spennende å se om jeg får bekreftet mine hypoteser.

Dette er kandidatene

Det er seks seter i den gravides umiddelbare nærhet, fire på venstre side og to på høyre. På venstre side nærmest vinduet sitter et par ungdommer og fikler med hverandres hender. Hendene som ikke fikler, holder i hver sin mobiltelefon som opptar ungdommenes oppmerksomhet. På de to setene nærmest den gravide, stadig på venstre side, sitter to blonde menn i tretti-førtiåra. Det virker ikke som de kjenner hverandre. Den ene er kledd i blå dress, den andre i olabukser og skjorte. Dressfyren har øretelefoner og smiler stadig av det han lytter til. På høyre side nærmest vinduet sitter en mørkhåret og ganske ung fyr, kanskje av nordafrikansk opprinnelse. Jeg ser ham bare i profil siden han stirrer ut av vinduet. Ved siden av ham, nærmest den gravide sitter en eldre dame med en åpnet bok i fanget som hun ikke leser i.

Vil noen av dem reise seg for den gravide? Hvem blir det i så fall?

Bussen begynner å kjøre. Idet dekkene klemmes inntil fortauskanten, utstøter de et hyl som får de fleste passasjerene til å titte opp fra sine gjøremål. Den gravide tviholder på en løkke fra taket, svetten drypper fra håret rundt pannen. De to blonde mennene ser henne, men gjør ingen gest for å tilby setet sitt. Ungdommene har bare øyne for hverandre og telefonen.

Nok et poeng til laget i tet

«Vil du sitte?» hører jeg plutselig. Det er tydelig en aksent der, noe med u’en som avslører ham. Den unge mannen innerst til høyre reiser seg. Den gravide smiler og rister på hodet. «Ellers takk, jeg skal av på neste.»

Jeg smiler for meg selv. Nok et poeng til laget i tet. Mine observasjoner over tre år har nemlig kommet frem til følgende. Av de som reiser seg for gravide, er utenlandske menn best i klassen. Utenlandske menn er vitterlig et løst begrep, men jeg kan jo ikke akkurat intervjue dem om deres kulturelle bakgrunn. Så la oss generalisere ved å kalle gruppen for menn som fysisk ser ut som de har en fremmedspråklig bakgrunn. Med største selvfølgelighet gir de bort setet sitt eller spør om å hjelpe til med barnevogna. Muligens er det standard høflighet i den kulturen de er oppdratt i.

De som ikke reiser seg for gravide

På andreplass har vi eldre og voksne kvinner. Det kan muligens forklares med at de er to grupper som selv har kjent på fysisk begrensning gjennom helseutfordringer eller egen graviditet og slik sett kan identifisere seg med den gravide.

Nederst på listen finner vi ungdommer og voksne norske menn. Ungdommer er vel kjent for å være litt ubetenksomme, men at voksne norske menn ikke unner kvinnene som føder deres barn et sete å hvile på, er mildt sagt betenkelig.

Har man sluttet å lære bort folkeskikk?

Så hvorfor er det egentlig slik at norske menn ikke reiser seg for gravide? Er de mindre empatiske enn de utenlandske? Står høflighet i det offentlige rom og omsorg for medmennesker ikke på agendaen for barneoppdragelse i de norske hjem lenger? Eller har likestillingen gjort at norske menn frykter gjentagende avvisning når de tilbyr sterke og selvstendige kvinner en hjelpende hånd? Dette er spørsmål som en hobby-sosiolog som meg ikke har kunnskap nok til å svare på.

Men én ting vet jeg, å gå høygravid er beintungt. SÅ GI BORT PLASSEN DIN!

Foreldrevettreglene

En knippe gode råd til foreldre som skal bestige fjellet Barneoppdragelse.

1) Du må gjerne stake ut veien som forelder på forhånd, men forvent ikke at turen blir som du tror. Iblant vil du måtte gå lange omveier og stadig vekk vil du ta snarveier. Noen ganger er veien slak og lett, andre ganger bratt og tung.

2) Ta hensyn til værvarsler. Tar du med trøtte, slitne og grinete unger på tur, kan du banne på at det blir full storm. Meld fra til barna hvor du går eller hva som skal skje. Forutsigbarhet gir trygge unger.

3) Tilpass ambisjoner etter evne og forhold. Flaske eller pupp, hjemmebakt eller kjøpt, lekeland eller lekeplassen-det er ikke det viktige. Det avgjørende er at barna opplever å bli elsket og sett.

4) Vær forberedt på raserianfall, bleieeksplosjoner eller plutselig sult, selv på kortere turer.

5) Utstyr barna dine med selvfølelse og omtanke for andre. Ha forøvrig alltid bestikkelser tilgjengelig i sekken.

6) Ta trygge veivalg underveis. Det er bedre med en tur for mye til legevakta enn en for lite. Lytt til erfarne fagfolk og søk råd hvis du er usikker. Vaksiner alltid barna dine.

7) Bruk ditt mentale kart og ditt indre kompass. Du kjenner ditt barn best. Ikke lytt til belærende bedrevitere som får deg til å føle deg som en dårlig forelder fordi du gjør ting annerledes enn dem.

8) Vend i tide. Det er ingen skam å snu halvveis opp til hytta fordi den ene i bilsetet kaster opp og den andre gråter av full hals og du innser at du har tatt deg vann over hodet.

9) Spar på kreftene, ikke grav deg ned selv om du ikke får til alt. Sov når du kan og søk hjelp fra svigers om nødvendig.