Ikke slå pappa

Det slås hardt ned på vold hjemme hos oss. “Det er ikke lov å slå” er et begrep vi har gjentatt så ofte for toåringen at når noen banker på hjemme hos oss, kjefter han på de besøkende for å ha slått den stakkars uskyldige døra.

Men det er lett å glemme seg og slå litt likevel, spesielt hvis pappa er dum og ikke vil leke og man ikke helt vet hvordan man skal håndtere skuffelsen eller rastløsheten man kjenner på. “Ikke slå pappa!” sier vi da med strengestemmen og så blir det unnskyld-klemmer og samtaler om hvorfor man ikke skal slå og hva man skal gjøre hvis noen slår.

Så en dag, i en smekkfulle garderobe i barnehagen, mens jeg kjemper en endeløs kamp for å få toåringen til å beholde vottene på, sier han plutselig “Ikke slå, pappa!” Mor hadde vært stolt som en hane, hadde det ikke vært for at han sier det med et tonefall som får det til å høres ut som en inderlig bønn heller enn en vedtatt regel. Summingen fra skravlende foreldre stanser brått og erstattes av en dørgende stillhet. “Næmmen Laurits, hehe…du mener vel at det ikke er lov å slå pappa” sier jeg høyt uten å våge å møte blikkene som jeg vet skyter mot meg fra alle kanter. “Ikke slå, pappa” gjentar han igjen med et bedende tonefall som om han frykter at det er pryl i vente. Vi dropper vottene.

Som utpreget sosiale typer, er Ola og jeg usunt opptatt av hva folk kan tenke og tro om oss. Så når jeg senere på kvelden forteller Ola om hendelsen, tar det ikke mange minuttene før en to hundre og femti grams trøstesjokolade ligger foran oss på bordet og vi er i gang med å krisemaksimere. “Tror du han har sagt det før i barnehagen også?” spør Ola og brekker av en treer. “Det skal du ikke se bort ifra” svarer jeg med munnen bredfull av sjokolade. “Men de er vel vant til at barna sier mye rart i en fase der de lærer å mestre språket?” fortsetter Ola. “Ja” svarer jeg. “men de er også vant til at barna sier mye rart som også er sant. Du husker vel hun som sa at at hun hadde sett pappa stikke en pinne i rompa på mamma. Man skjønte jo fort hva det gjaldt”. Nok en treer med sjokolade forsvinner inn i gapet til Ola. “Kanskje vi skal forklare det hele til pedagogisk leder i barnehagen?”. Jeg rister på hodet, “Hvorfor skal vi trenge å forklare i barnehagen at vi ikke er grusomme foreldre som slår barna sine? Det er bare grusomme foreldre som slår barna sine som har behov for å forklare at de ikke er grusomme foreldre som slår barna sine”. Vi fullfører resten av sjokoladen i stillhet og jeg tenker at Ola har slått seg til ro med det.

Men Ola har ikke slått seg til ro med det. Tvert i mot vokser angsten for at noen skal mistenke ham for å ha slått Laurits som en svulst i bringa på ham. Fredag morgen er han sikker på at hvert fall to assistenter glaner på ham litt vel lenge.

Mandag morgen. Ola har bedrevet paranoid tankevirksomhet hele helgen. Nå står han på tomannshånd med pedagogisk leder, ivrig etter å få levert sin forklaring, dele en samstemt og hjertelig latter fulgt av en etterlengtet indre ro. “Og så var det en ting til…Ja, du vet jo hvordan det er med barn, de sier mye rart når de ikke er helt stødige på språket”. “Mmm, ja” svarer pedagogisk leder avventende. “Laurits sa noe på torsdag som kunne høres litt rart ut. Når han egentlig mente å si “ikke slå, pappa” så sa han “ikke slå pappa”. NEI, OMVENDT!! Det var omvendt! Han mente å si “ikke slå pappa” som at det er en sånn ting man ikke skal gjøre. Jeg slår ikke barna mine”. Rødfargen brer seg hektisk over brystet på Ola, slikker seg oppover halsen hans. Han har surra det til, kastet bensin på bålet, sørget for sitt eget justismord.

Pedagogisk leder trekker pusten, ser rett på Ola og gir han et blikk som sier “tror du virkelig at jeg mistenker deg for å banke barna dine?”. Reaksjonen hennes er en lettelse selvsagt, men samtidig får den han til å skamme seg over fornærmelsen han nettopp har servert. Så hva nå? “Ellers tenkte jeg kanskje at jeg skulle melde meg frivillig til å være julenisse på nissefesten i år” sier han fort. “Åh, det hadde vært helt supert”

Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Én er én og to er ti?

“Har du ikke hørt at én er én og to er ti?” sier hun og henviser til min kommende tobarns-tilværelse mens hun ler hjertelig. Jeg ler ikke hjertelig tilbake, men står på hovne ben med struttende mage og ser for meg et nesten komplett fotballag med små duracell-kaniner lik toåringen vi allerede har sprettende rundt i rekkehuset hjemme. Ordene hennes følger meg som en plagsom hodepine resten av svangerskapet.

Nummer én

Jeg forsket på livet med barn lenge før jeg fikk egne. Eller rettere sagt, jeg observerte og lyttet til venninner som hadde barn, samtidig som jeg satt godt opp i tredveårene og skrev håpefulle frierbrev på Sukker. Jeg var forberedt på at livet med barn ikke ville bli en dans på roser, at ammingen kunne bli vanskelig, at det ville bli lite søvn og knapt noe tid for meg selv. Likevel hadde ikke forskningen min tatt høyde for den salige blandingen av hormoner og emosjoner som preger den nybakte mor. Brått fant jeg meg selv håpløst forelska i en utakknemlig liten fyr som trengte hjelp til absolutt alt, som ikke ville spise maten jeg serverte og som kommuniserte på et svært primitivt nivå. Jeg følte meg til tider både invadert, mislykket og ensom.

Drevet av kjærlighet og omsorg ble jeg besatt av å oppfylle alle babyens behov og unnet meg selv hverken å tygge maten jeg spiste, å barbere meg i dusjen eller å hvile når den lille sov. Krybbedød og kidnapping føltes som HØYST sannsynlige hendelser som fort kunne inntreffe dersom jeg tok øynene fra ham. Som en trofast soldat stod jeg parat, hårete og med puppen bar og ventet på nye oppdrag. Og dersom det ikke var noen umiddelbare behov, så pønsket jeg ut noen. Når han satt i vippestolen flyttet jeg ham strategisk rundt i huset så han skulle få variasjon i omgivelsene. Jeg spilte Edvard Grieg mens jeg gav ham en lett hodebunnsmassasje og lagde hjemmelaget babymat med næringsrike ingredienser som jeg ikke kunne uttale. Vi løp fra babysang til babysvømming og ledige stunder ble brukt til å google bekymringer. Dagene var lange og tøffe.

Så da jeg vagget meg ut i min andre permisjonstid, med “én er én og to er ti” bankende i tinningen mens folk oppfordret meg til å “nyte tiden”, hadde jeg lyst til å kyle en smokk inn i kjeften på dem. Tiden de ønsket at jeg skulle nyte var full av usikkerhetsmomenter. Ville barnet være friskt og tilfreds? Hvordan ville storebror takle det? Ville den maniske super-mammaen dukke opp igjen? Ville vår mentale helse tåle tobarnslivet? Ville forholdet?

Nummer to

For noen måneder siden kom Jæger til verden, fire timer etter å ha varslet sin ankomst med et splæsj i en restaurant på Aker Brygge. Og mens vi ventet på kolikk-monsteret som heldigvis aldri kom, startet hverdagslivet med to barn.

Les om det her: Vannavgang på Skur 33

Permisjonen min denne gangen er ganske annerledes. Ikke fordi at lillebror er enklere enn storebror var, vi har vært heldige og fått spedbarn som begge har vært ganske rolige og tilfredse. Men fordi jeg har med meg en og annen læring fra sist og slipper å hjelpesløst famle meg frem til en grei oppskrift på en sunn barndom. Jeg har opplevd bæsj i alle regnbuens farger og sett hvor forskjellig barn utvikler seg. Nå koser jeg meg i de få rolige timene Jæger og jeg har for oss selv før huset fylles av skrik og skrål, snø og smuler, snørr og barnesang akkopagnert av den konstante duringen fra oppvaskmaskinen.

Familiemaskineriet går på høygir. En evigvarende strøm av matposer som siger inn og bæsjebleier som siger ut av huset. Simultankapasiteten har fått en oppsving. Det går fint an å vippe en vippestol med foten samtidig som man spiser fårikål, konverserer med gjestene og tørker opp vannsølet til toåringen. Men jeg trives med tempoet for det tvinger meg til å planlegge bedre. Jeg trives i kaoset for det gir ikke rom for å lengte etter egentid. Og når man har to, finnes det alltid et ledig bløtt kinn å kysse på.

For å få det hele til å gå rundt og holde blodtrykket nede, gjør vi masse pedagogiske feil. IPaden er en valuta som brukes flittig for å forhandle til seg søvn, kjøpe matro når toåringen er mett etter elleve makaroni, og for å forhindre at lillebror blir vekket av kaptein Sabeltann som mener at skatten ligger gjemt i krybben hans. For å motivere til fortgang i påkledningen i barnehagen slik at lillebror ikke skal bli utålmodig i vogna, bestikker jeg daglig toåringen med smoothie. Utflukter med familien går som regel til Manglerudsenteret der det vanker tålmodighetsboller og premier for å ha tildelt mamma åtte minutter inne på Lindex.

Hvordan går det så med foreldre-samvittigheten når man plutselig har to som hungrer etter oppmerksomhet og omsorg? Meget bedre spør du meg. For det er tilstedeværelsen av valgmuligheter som ofte rammer samvittigheten. Nå har jeg ikke valg. “Nei jeg kan ikke være Bestemor Skogmus nå, jeg er nødt til å gi babyen mat”. “Nei, jeg kan ikke ta deg opp nå for jeg må hjelpe storebroren din som har satt hodet sitt fast mellom sprinklene i trappa”. Selv om tilgangen på mor og far blir mindre, får de jo oppmerksomhet og omsorg av hverandre. Ingen får så gode klemmer av storebror som lillebror og ingen ler så godt av storebror som lillebror.

Nei, for meg var én et sjokk og to er akkurat passe.

“Jeg tar med ammeposene” sier jeg til Ola. Klassisk tobarnsatferd. Hodet jobber i så lynraskt tempo at “ammeputa” og “bleieposene” like gjerne slås sammen til ett ord. “Vel, “ammeposene” er vel ikke så langt ifra sannheten” fortsetter jeg og peker mot brystene mine. Vi ler i kor med trøtte og glade tryner.

The dark room

I forbindelse med at NRK Super denne uken har fokus på seksuelle overgrep mot barn, vil jeg dele noe som koster meg litt å skrive om. Hensikten med å fortelle denne historien er tredelt. 

Først og fremst vil jeg minne foreldre om å snakke med barna sine om overgrep. Barn vet ikke alltid hva som er normalt og hva som er tillatt. De kjenner ikke grensene for hva en voksen kan og ikke kan gjøre, og de er vant til at det er voksne som bestemmer. De er også eksperter i å føle skyld, noe de har lært gjennom en barndom med korrigering og sanksjonering fra voksne. 

For det andre vil jeg nå ut til de som har hatt lignende opplevelser og som på samme måte som jeg har måttet bearbeide dem gjennom livet. Det kan være en trøst å kjenne at man ikke er alene. 

For det tredje vil jeg at potensielle overgripere skal forstå hvilken uopprettelig skade de gjør når de utsetter barn for sine seksuelle fantasier. 

Jeg var åtte år og jeg hadde en sykkel med et klistremerke hvor det stod Diamant. Jeg var så stolt av sykkelen at jeg hadde insistert på å ha den med til pappa den helgen. Jeg lot barna i bakgården sykle på den, spesielt Carina som jeg lekte aller mest med når jeg hadde pappahelg. 

Det var en varm ettermiddag til tross for at sola hadde gått ned. Jeg hadde bare på meg hvite bomullsbukser, tynn vårjakke og tøysko. Alle barna var ute og lekte i bakgården og det var en helt spesiell stemning. Vi hadde mistet følelsen av tid og sted, bare leken eksisterte og vissheten om at vi var sammen om noe gøy og spennende. Og alle visste at hvis bare én av oss ble kalt inn nå, ville magien forsvinne. Vi lekte “Boksen går”, en lek som ligner gjemsel bare at man kunne bli reddet etter at man var frigjort av en av de andre. 

Carina syklet i store sirkler rundt meg der jeg spaserte oppover mot Bolteløkka skole mens jeg speidet etter gjemmesteder. Det skrapte i sykkelen hver gang pedalen roterte. “Vi gjemmer oss i skolegården” foreslo jeg. Selv om Carina var eldst, var det alltid jeg som førte an, men Carina var aldri vond å be. “Ja, kanskje bak skuret?” Vi smilte lurt til hverandre. 

“Har dere lyst til å hjelpe meg med en ting?” Vi snudde oss. Bak oss lent inn mot et tre stod en mann med armene i kors og et stort smil i et solbrunt ansikt. Vi hadde gått rett forbi uten å se ham. Jeg husker at jeg tenkte at han sikkert kunne vært med i en reklamefilm, for han var vakker, velstelt, men voksen. Kanskje rundt førti tenkte jeg da, mer i begynnelsen av tredveårene tenker jeg nå. Han hadde stått i skjul av den spirende bjørka som hadde vokst inn i gjerdet til skolegården og som nå lente seg utover som for å frigjøre seg fra vennskapet. 

“Jeg har mistet katten min, vil dere være med å lete?” Han sa det med dempet stemme idet han kom sakte gående mot oss, blikket hans flakket, som om han var sjenert. “Har du mistet katten din?” gjentok Carina høyt. Jeg følte en voldsom omsorg for mannen med den savnede katten, samtidig som jeg ble fylt av glede over den heldige situasjonen vi likevel befant oss i, for jeg hadde nemlig lang erfaring med katter og spesielt med å lokke dem frem. “Vi kan hjelpe deg!” sa jeg stolt. 

Jeg fortalte ham om katten jeg hadde hjemme og de smarte kattetriksene jeg kjente til, mens vi alle tre beveget oss innover i skolegården. Mannen med den savnede katten nikket og var tydelig imponert. Åh, den lykkefølelsen man har inni seg når man som barn får muligheten til å hjelpe en voksen. Endelig er det noen som virkelig trenger deg og det du er flink til. Så deilig å kjenne at man er viktig. 

“Du som har sykkel kan jo sykle ned til den nederste skolegården og lete der?” sa mannen og henvendte seg mot Carina. Han sa det så plutselig, med et vennlig tonefall, som om det var den naturligste ting i verden. Likevel merket jeg en uro i kroppen da han sa det, jeg hadde ikke lyst til å følge med mannen alene. Samtidig føltes der ikke som om det var noen vei tilbake nå som vi hadde sagt ja til å hjelpe. “Ok” svarte Carina og begynte å tråkke avgårde på sykkelen. Jeg hørte skrapingen fra Diamant forsvinne i det fjerne. 

Vi gikk mot skuret, det skuret som Carina og jeg hadde bestemt oss for å gjemme oss bak. Det stod der så sørgelig malplassert midt i skolegården, med grå planker og blikktak og med en rusten krok som holdt døren på plass. Mannen ville ta meg med inn der for å lete. Jeg begynte å ane at noe var galt, det hele var så pussig. Hvordan skulle katten ha kommet inn der? Men pliktfølelsen var sterkere og jeg fulgte etter. 

Det var bekmørkt der inne, men mannen hadde tent en lommelykt som han lyste rundt i rommet med. Jeg vet ikke hvor han hadde funnet lykta, men gjennom lysstrålen kunne jeg se hyller med redskaper, noen poser med strøsalt og spader som stod lent inn mot et hjørne. Det luktet gamle poteter der inne. “Ser du katten?” Jeg skalv, jeg var redd. “Nei” svarte jeg. Jeg kunne høre min barnslige og lyse stemme i mørket, tynn og spak, til forskjell fra hans tydelige mørke. “Katten tør sikkert ikke komme frem. Kanskje du skal ta av deg klærne dine?”. Stillhet. Pusting. “Katten min liker ikke at folk har på seg klær” fortsatte han. I det øyeblikket skjønte jeg at jeg var fanget og at det nå skulle skje noe grusomt, jeg bare visste ikke helt hva det grusomme var. “Jeg vil ikke” hørte jeg stemmen min si. “Ta av deg buksa, ellers så blir jeg sint på deg” sa han med hes stemme mens han begynte å fikle med gylfen min. 

Jeg prøvde å vri meg unna, begynte å gråte. Han var forberedt på reaksjonen min, skjønte at han lett kunne bli oppdaget. Mannsstemme og barnegråt fra et skur i en skolegård ville være mistenkelig. Stemmen hans myknet “Nå skal vi leke en lek” sa han. “Du blir her inne og teller til ti, mens jeg går utenfor og gjemmer meg”. Han gikk mot døren og åpnet den, en stripe av lys traff ansiktet mitt. Jeg ville så gjerne ut i det trygge lyset, hjem til pappa, men jeg nådde ikke frem før han hadde lukket døren. Det var ikke lenger noen lykt som lyste opp rommet og jeg famlet rundt i bekmørket alene. Jeg kunne ikke se en centimeter fremfor meg, bare kjenne hjertet galoppere og høre noen gisp som jeg antar kom fra meg selv. “En” sa han høyt og begynte å fikle med låsen utenfor. “To” Jeg skjønte hva han skulle nå. “Tre”. Nå kunne han holde meg innelåst i mørket samtidig som han hadde kontroll på omgivelsene utenfor. “Fire” Han telte høyt. “Fem”. Jeg begynte å få fullstendig panikk. Det var det han ventet på. Hvor mange andre barn før meg hadde til slutt gitt opp og latt han fullføre det han startet fordi frykten tok overhånd der inne i det lammende mørket? “Seks”.

Plutselig lød en kjent stemme i det fjerne. Døren gled opp og lyset sammen med en vind av vår traff meg. Jeg tok sjansen og løp. Jeg kunne se ryggen på mannen idet han kastet seg over gjerdet til skolegården og løp avgårde. Jeg løp andre veien, klarte ikke tenke, bare løp på instinkt. Jeg fortsatte å løpe lenge etter at jeg hadde kommet inn døren hos pappa, pulsen ville ikke ned, jeg klarte ikke roe meg. Pappa ringte politiet, jeg vet ikke hva de ble enige om. Carina dukket etterhvert opp og lurte på hvorfor jeg hadde løpt avgårde så brått. Hun fortalte at hun hadde kommet løpende inn i skolegården opprømt og andpusten med en katt på armen som hun hadde funnet nede i veien. Idet mannen hørte de entusiastiske ropene hennes, hadde han spurtet avgårde. Og like etter sett meg løpe i motsatt retning. Flere voksne dukket opp på døren utover kvelden, foreldre som snakket med pappa. Jeg satt på sofaen i tynne bomullsbukser og vårjakke, tårevåt og kritthvit i ansiktet. Lettet og livredd på en gang. 

Jeg snakket ikke med noen om det som hadde skjedd etterpå, men begynte å sove med lyset på. Jeg gikk på svømmetrening, og da svømmelæreren sa han ville at jeg skulle ta svømmeknappen, lå jeg våken om natten en hel uke, for ordet “knappen” tolket jeg som at svømmelæreren skulle kle av meg. Jeg turte ikke lenger ta drosje fra pappa og hjem til mamma fordi alle drosjesjåførene var menn og dermed potensielle overgripere. Så jeg fant alltid på en god unnskyldning for å ta trikken i stedet.

Jeg mistet noe den dagen i skuret, jeg mistet evnen til å bare være et barn. Jeg følte at nå måtte jeg ta ansvar for meg selv, for jeg visste ikke hvilke voksne jeg kunne stole på, og de jeg allerede stolte på, de kunne ikke beskytte meg. Jeg skammet meg også, over min tåpelige åpenhet og blinde tillit til folk, noe som bidro til at han valgte meg. Jeg var et lett bytte. 

I dag er jeg fortsatt en like åpen person som jeg var da, men jeg er kanskje mindre tillitsfull. Men den åpenheten kan også brukes positivt. Den kan brukes til å være åpen om hva jeg har opplevd slik at foreldre kan bruke min historie og kunnskapen om metodene overgripere benytter, når de snakker med sine barn om overgrep. Åpen slik at det kan bli lettere for andre som har lignende opplevelser å betro seg til noen eller bare vite at man ikke er alene med å bli utsatt for overgrep. 

Og til alle de tusen som ble sittende igjen i skuret, de som ikke ble reddet av tilfeldigheter og flaks. De som har hatt opplevelser som ingen barn skal måtte gjennomleve og som bærer med seg minner som de bruker et liv på å bearbeide. Til de som fortsatt sitter i skuret, som aldri har fortalt noen om sine opplevelser. Jeg kan ikke si til dem at det er trygt å gå ut, men kanskje man kan våge å slippe en stripe med lys inn og betro seg til en man stoler på. 

Nazisten i barnehagen

På tirsdag dukket små hekser, løver og trollmenn opp på døra vår. Laurits var henrykt og delte ut innpakkede, søte biter med mageknip til alle sammen. Mange mener at Halloween bare er et importert amerikansk pengesluk. Men jeg synes det er en fabelaktig tradisjon. Som barn hadde jeg stor glede av å kle meg ut og så frem til karneval i barnehagen lang tid i forveien. 

Det er ikke barna som får Halloween til å handle om penger, det er det de voksne som gjør. Prisen eller kvaliteten på kostymet betyr ikke så mye for barna som selve opplevelsen av å kle seg ut. For barna handler det om å tre inn i en annen rolle, være voksen, farlig, morsom, usynlig, søt, slem eller å ha magiske krefter. Å være en annen enn seg selv i noen timer. I hvert fall var det slik for meg da jeg var barn. 

Mormor var selveste Willy Wonka når det kom til å lage kostymer. Hun satt i flere uker og sydde de mest fantastiske kreasjoner til broren min og meg. Vi var Peter Pan og Tingeling, klovner, eventyrprinsesser og superhelter. En gang lagde hun en kostyme til meg som så ut som ansiktet til Abraham Lincoln. Så gikk jeg rundt på skolen med armene ut av ørene og bena ut av munnen på Abraham Lincoln. 

Mamma derimot, hadde hverken tid eller råd til å gå “all in” når det gjaldt kostymer til broren min og meg. Hun var alenemor med to barn og jobbet skift på et sykehjem. Da det var Internasjonal dag i barnehagen dukket de andre barna opp i fargerike Sarier, Kimonoer, Lederhosen og Bunader. Mens mamma tredde på oss jeans og t-skjorte, rakte oss hvert vårt McDonald’s flagg og sa “dere kan være amerikanere”. Broder’n og jeg satt smørblide sammen med de andre barna og Ronald McDonald vaiet like pent i vinden som det greske og japanske flagget. 

Så for noen år siden tittet jeg gjennom noen gamle bilder, da jeg oppdaget et bilde som frembrakte svært gode minner. På bildet ser jeg en jente på rundt fire år med mascara-striper i håret og hullete strømper som sitter tett inntil en bokhylle sammen et par andre barn. Man kan se at hun synger og er glad, munnen smiler mens strupen jobber og de blå øynene lyser i kontrast med den mørke, matte øyensminken. Mamma hadde rasket sammen noen gamle klær og sminket meg opp som punker til karnevalet i barnehagen. Jeg ante ikke hva en punker var, men jeg husker at jeg var stolt og følte meg pen og voksen. 

Etterhvert som jeg studerer detaljene i bildet, ser jeg plutselig noen påtegnede symboler på armene mine. Min mor er lynende intelligent, men har aldri vært spesielt interessert i politikk. Hun har vel tenkt at enhver troverdig punker må bære politiske symboler. Men hvilke politiske symboler var nok ikke så viktig, og uten å tenke seg særlig nøye om, har hun tegnet de hun kom på i farta. Jeg ser en stor A i en sirkel, et par stjerner og…et Hakekors!? Jeg stirrer på bildet i vantro, men det finnes ikke tvil, hun har tegnet et tjukt, sort svastika på armen min. 

Så der satt jeg da, i Grefsen Menighets barnehage, en fire år gammel nazist med kullsorte øyne og hakekors på armen mens jeg sang “barn av regnbuen” av full hals. Hva personalet i barnehagen syntes om dette, vites ikke. Jeg tror de skjønte at min mor ikke sympatiserte med Hitler, men rett og slett var en litt overarbeidet alenemor. 

Uansett var jeg lykkelig uvitende om hvilke grusomheter jeg reklamerte for på armen min og var like fornøyd med dette kostymet som jeg hadde vært med Tingeling og Prinsesse Gulltopp årene før. 

Helg og samvittighet

Ordet Helg har en helt annen betydning for oss småbarnsforeldre enn for andre. For oss betyr helg IKKE at man skal sove ut, spise en lang frokost mens man leser avisen for så å nyte en lang og rolig spasertur langs Akerselva i høstsola. 

Nei, helg betyr at man skal stå opp til et voldsomt rabalder klokken seks og fylle fjorten timer med lek og aktiviteter for å lette en hanglete forelder-samvittighet og skape lykkelige barndomsminner for disse rare skapningene man har satt til verden.

I helgen skal man gjøre opp for alle timene man har ofret på sin arbeidsgiver og alle pausene på mobilen man har lurt seg til i løpet av uken. Derfor jakter man desperat på alt som kan holde disse små Duracell-kaninene i ånde. Man kunne selvfølgelig heller satt laderen i IPaden og bare latt Hakkebakkeskogen surre og gå på repeat til kvelden kom, men det ville vært pedagogisk uholdbart og døden for foreldre-samvittigheten. 

Men én ting som småbarnsforeldre ikke tar inn over seg, det er at andre småbarnsfamilier også lider av den samme dårlige samvittigheten. Så når det er Barnas Dag, er det minst tusen andre familier som også har bestemt seg for å dra på Barnas Dag. Da kan det fort bli Barnas Drittdag i stedet, med venting, utsolgt og tårers gnissel. 

Man kan forøvrig lure på hva slags logikk som ligger bak å frivillig oppsøke steder hvor det kryr av andre småbarnsfamilier når man endelig har fri og skal lade opp. For det er jo rene selvmordet når det kommer til nivået av stresshormoner i kroppen og oppleves mer som mental toppidrett enn kos med familien. 

En ting du kan være rimelig sikker på idet du stenger døren til kaoset av oppvask og leker for å lufte familien, det er at det vil dukke opp overraskelser i løpet av dagen. Det kan være alt fra et opphold på legevakten til et barn ikledd gjørme fra topp til tå. En familiebil på tur ut av byen kan fort måtte snu på halvveien og fine lille Laurits kan plutselig forvandle seg til han Ola med glimt i øyet omtaler som TyrannoLaurits Rex. 

Og du kan banne på at ukens største bæsjebleie dukker opp nettopp i helgen, og gjerne på det mest ugunstige tidspunkt. Det er ikke uvanlig med bleieskift i bagasjerommet, i skiløypa eller rompeskyll i toalettvasken på Oslo City. Gjør for all del ikke tabben vi gjorde. Pass på at barnet ikke har bæsjet før du lar det sitte på nakken, for ellers kan det lett hende at det som ligner små porsjonssnus med avføring skvetter ut av bleia og nedover ryggen din i takt med gangfarten. 

Når helgen endelig kommer kan det også virke som om lommeboken er bunnløs. Det er bare å logge seg på Facebook og så popper det opp invitasjoner til lekeland, dukketeatre, svømmehaller, fornøyelsesparker og festivaler i nyhetsfeeden, alle klare til å ribbe deg for pengene du har tjent mens du har vært borte fra barna. Fem hundre og femti kroner for to timer med herjing inne på Teknisk Museum pluss pølse og pomfritt i kafeteriaen, er man mer enn villig til å betale for å lette foreldre-samvittigheten. 

Søndag kveld har du gitt ungene dine så mye oppmerksomhet, is og moro, at de oppfører seg som miniatyr-diktatorer. Da er det godt å vite at de dagen etter skal tilbake til den mer demokratiske barnehagen der man venter på tur og finner på leker selv. 

Så kommer mandagen og du kan skryte til kollegaer av familietid med Verdens Kuleste Dag og Cirkus Arnardo. Mens når pedagogisk leder i barnehagen spør poden “Hva gjorde du i helgen da?” svarer han bare “Vi så en kjempestor edderkopp på badet!!”. 

Babysang

Tamburin-tanten ler og vrikker med hoftene under tunikaen mens hun roper til skrekkslagne foreldre om å slå løs håret.

“Nå begynner vi” sier den smørblide tamburin-tanten og rasler med instrumentet sitt foran ansiktet mitt. Det er noe usigelig trist over denne lutryggede, svette kroppen med det blide ansiktet og tamburinen som eneste våpen. Det er som om hun har overlevd på å smile tappert mens musikk-karrieren gikk i dass, fruktbar alder kom og gikk og kroppen este ut helt til en blå kjole ble erstattet permanent av en grå tunika.

Jeg liker babysang, jeg gjør det. Men hadde det ikke vært for at jeg har en sønn som hver torsdag sitter som fortrollet og heldigger at en gjeng med voksne synger, klapper og danser i ring, så hadde jeg hatet det.

26 mødre setter seg i ring med babyen sin i fanget og prøver å finne en sittestilling som kan tåle 50 minutter på en tynn matte med ammerygg. Den eneste pappaen i rommet får anerkjennende smil fra alle kanter for sitt mot i å stille opp på noe så lite pappa-perm-typisk som babysang når de andre fedrene løper med joggevogn rundt Sognsvann.

Vi starter alltid med hvert fall to navnesanger. Gang det med 27 barn og det blir 54 vers. Vi synger: “Nå lager vi en sang, nå lager vi en sang. Og den skal vi synge for Emma. For Emma hun er en hyggelig jente og vi er så glad for å ha deg her”. Og det høres definitivt ut som vi lager en sang, for denne har hverken rim eller rytme. Foreldre stemmer prøvende i, men det får fort i stå når man ikke kan navnene på de 26 andre barna. Ekstra vrient blir det når vi skal synge at “Agnethe Kornelia hun er en hyggelig jente” i en melodi egnet for navn som Hilde og Mari. Det blir med at de fleste bare nynner.

Alle babyene tilstede er altså hyggelige jenter og gutter. Men i sangen “vil du være venn med meg?” er alle barna nedgradert til “ganske greie”. Og det virker ikke som babyene er noe motivert for å bli venner, for de er enten helt likegyldige ovenfor hverandre eller bare ute etter å stjele hverandres smokker. Når sangen “trille, trille ballen bort til en jeg liker godt” kommer på repertoaret, når stjelingen sitt klimaks. Fem-seks av de største babyene kaster seg frem på magen og åler bort mot ballen som etter intensjonen skal sendes på kryss og tvers i ringen etter demokratiske prinsipper. 3 av babyene legger seg oppå hverandre over ballen som om det var Rugby, mens frustrerte mødre forsøker å løfte dem bort. Det skrikes og gråtes og alle de voksne ler hjertelig av dette yndige oppsynet.

Så følger en underlig sang om en abbor som prøver å rømme ut av et hull i et fiskegarn. Ingen av barna har noe forhold til denne abboren, man kunne hvert fall startet med noe mer folkelig som f.eks torsk. Også her er det hverken rim eller rytme i sangen. I stedet skal foreldrene snu barna mot hverandre og synge “abbor se her” og “abbor se der” med den mulige konsekvens at alle de språkkyndige barna etterhvert begynner å kalle hverandre  Abbor i stedet for Agnethe Cornelia og Ebba.

Seansen avsluttes med Babysamba. Dette innebærer at foreldre kan slå seg løs og danse rundt i ringen med babyene på armen til eksotiske rytmer fra Boomblasteren. Tamburin-tanten ler og vrikker med hoftene under tunikaen mens hun roper til skrekkslagne foreldre om å slå løs håret. Hele seansen er såpass klein at samtlige av foreldrene velger å slå seg løs og danse heller enn å stå og møte hverandres flaue blikk.

Siste gang, sier jeg til meg selv idet jeg forlater kirke, tamburin og sunne havrevafler. Men så tenker jeg på alle timene som mine foreldre led seg igjennom Putti Plutti Pott og Jungelboken på fjerde året mens jeg satt ytterst på setet mitt i teatersalen og sang av full hals. Den gleden ønsker jeg for gutten min også og jeg vil være der med ham og slå meg løs, alltid.