Pappaer er fra Mars, mammaer er fra Venus

I alle tider har menneskeheten vært opptatt av forskjellene mellom menn og kvinner. Vi har grått over dem, ledd av dem, sunget om dem, men har sjelden blitt kloke på dem. Mange mener dog at dette bare er stereotype oppfatninger som ikke har rot i virkeligheten. De kan umulig ha barn. For aldri kommer forskjellene på menn og kvinner så til uttrykk som når en ny verdensborger flytter inn i husholdningen.

Du skal ikke drikke mange kopper kaffe med barselgruppa før du oppdager at de pappa-kvalitetene du selv går og ergrer deg over, er de samme som får de andre mammaene til å knurre. Og sånn er det vel for pappaene også. Det handler mye om ulikheter i hvordan man oppfatter og løser problemstillinger i hverdagen. Her har jeg funnet frem noen klassiske eksempler på hvordan to vesener fra forskjellig planet løser daglige utfordringer med barna.

Babyen begynner å gråte.

Hva gjør mammaen:

Går straks i gang med mental eliminering; Han spiste en hel skål grøt for halvannen time siden, sov godt i vogna, har bæsjet og konsistensen var fast og fin. Han er ikke varm i pannen, sår i stumpen eller har tenner på gang. Det var ikke lenge siden han satt på armen og han har nettopp fått krabbe litt på gulvet. Men vent! Har han ikke en svak rosa stripe øverst på armen og sitter rett ved siden av salongbordet med skarpe hjørner?

Hva gjør pappaen:

Venter og ser litt mens han tenker; Hvis det ikke går over snart får vi prøve litt grøt…Se, der sluttet han jammen å gråte.

Babyen våkner om natten og vil ikke sovne igjen.

Hva gjør mammaen:

Ligger våken og venter på at barnet skal sovne. Bekymrer seg over hvordan hun skal komme igjennom dagen med så lite søvn. Lytter og smugkikker, mens hun later som om hun sover sånn at babyen skal forstå at det er sovetid og ikke våkentid. Når barnets pust til slutt blir jevn og tung, venter hun et par minutter for å være sikker på at barnet har sovnet før hun hengir seg til drømmeland.

Hva gjør pappaen:

Sover.

Barnet skal kles på om morgenen

Hva gjør mammaen:

Sjekker YR. Åpner skuffen med buksene. Finner buksa som hun har tenkt på og kler på barnet buksa. Åpner skuffen med tykkere gensere. Finner frem den nyvaskede genseren som hun vet matcher buksa og kler på barnet genseren. Åpner skuffen med sokker og kler på barnet et par som matcher antrekket forøvrig.

Hva gjør pappaen:

Åpner tre forskjellige skuffer før han finner skuffen med buksene. Kler på barnet buksa som ligger øverst i skuffen, lurer på om det er en tights og så innser at det er buksene til minstemann. Finner riktig skuff med bukser, kler på barnet buksa som ligger øverst i skuffen. Oppdager at det ligger en t-skjorte tilgjengelig på stolen ved sengen. Tenker at mammaen har lagt den frem og kler på barnet t-skjorta. Åpner to forskjellige skuffer før han finner skuffen med sokkene. Kler på barnet sokkene. Får spørsmål av mammaen om hvorfor barnet har på seg en t-skjorte full av yoghurt. Spør om hvorfor mammaen legger frem skitne klær til barna.

Huset ser ut som en slagmark og barna er sutrete.

Hva gjør mammaen:

Smører to brødskiver til barna, setter på Hakkebakkeskogen og tar fatt på oppvaskmaskinen.

Hva gjør pappaen:

Spiser to brødskiver med barna, ser på Hakkebakkeskogen og lover bort godteri hvis barna klarer å tømme oppvaskmaskinen.

Barnet har slått et annet barn i barnehagen.

Hva gjør mammaen:

Unnskylder overfor barnets foreldre og tenker; herregud, sønnen min slår andre barn. Hva har vi gjort galt? Har vi vært for slappe med oppdragelsen? Men på en annen side, barn som slår gjør det jo gjerne for å få å bli sett. Åh nei, har vi ikke vært flinke nok til å gi ham oppmerksomhet og kjærlighet? Jeg har jo hatt mer fokus på lillebror i det siste. Jeg må legge ut et innlegg om dette i mammaklubben på Facebook og høre hva andre tenker…

Hva gjør pappaen:

Unnskylder overfor barnets foreldre og tenker; unger ass…

Favorittprogrammet går på TV, men der er ikke leggetid for barna enda.

Hva gjør mammaen:

Putter babyen i tripp-trappen, utstyrer eldstemann med tegnesaker og smugtitter på serien en halv times tid samtidig som hun mater babyen, sorterer en pose med skittentøy og viser eldstemann hvordan man tegner en struts.

Hva gjør pappaen:

Putter babyen i vippestolen, utstyrer eldstemann med en supporterdrakt og ser på kampen i to timer mens han mater store og små tilskuere fra en pose med potetgull og viser eldstemann hvordan man tar tofotstaklinger.

PS: skrevet med et humoristisk blikk på både mamma-rollen og pappa-rollen. Er fullstendig klar over at verden er mer sammensatt.

Én er én og to er ti?

“Har du ikke hørt at én er én og to er ti?” sier hun og henviser til min kommende tobarns-tilværelse mens hun ler hjertelig. Jeg ler ikke hjertelig tilbake, men står på hovne ben med struttende mage og ser for meg et nesten komplett fotballag med små duracell-kaniner lik toåringen vi allerede har sprettende rundt i rekkehuset hjemme. Ordene hennes følger meg som en plagsom hodepine resten av svangerskapet.

Nummer én

Jeg forsket på livet med barn lenge før jeg fikk egne. Eller rettere sagt, jeg observerte og lyttet til venninner som hadde barn, samtidig som jeg satt godt opp i tredveårene og skrev håpefulle frierbrev på Sukker. Jeg var forberedt på at livet med barn ikke ville bli en dans på roser, at ammingen kunne bli vanskelig, at det ville bli lite søvn og knapt noe tid for meg selv. Likevel hadde ikke forskningen min tatt høyde for den salige blandingen av hormoner og emosjoner som preger den nybakte mor. Brått fant jeg meg selv håpløst forelska i en utakknemlig liten fyr som trengte hjelp til absolutt alt, som ikke ville spise maten jeg serverte og som kommuniserte på et svært primitivt nivå. Jeg følte meg til tider både invadert, mislykket og ensom.

Drevet av kjærlighet og omsorg ble jeg besatt av å oppfylle alle babyens behov og unnet meg selv hverken å tygge maten jeg spiste, å barbere meg i dusjen eller å hvile når den lille sov. Krybbedød og kidnapping føltes som HØYST sannsynlige hendelser som fort kunne inntreffe dersom jeg tok øynene fra ham. Som en trofast soldat stod jeg parat, hårete og med puppen bar og ventet på nye oppdrag. Og dersom det ikke var noen umiddelbare behov, så pønsket jeg ut noen. Når han satt i vippestolen flyttet jeg ham strategisk rundt i huset så han skulle få variasjon i omgivelsene. Jeg spilte Edvard Grieg mens jeg gav ham en lett hodebunnsmassasje og lagde hjemmelaget babymat med næringsrike ingredienser som jeg ikke kunne uttale. Vi løp fra babysang til babysvømming og ledige stunder ble brukt til å google bekymringer. Dagene var lange og tøffe.

Så da jeg vagget meg ut i min andre permisjonstid, med “én er én og to er ti” bankende i tinningen mens folk oppfordret meg til å “nyte tiden”, hadde jeg lyst til å kyle en smokk inn i kjeften på dem. Tiden de ønsket at jeg skulle nyte var full av usikkerhetsmomenter. Ville barnet være friskt og tilfreds? Hvordan ville storebror takle det? Ville den maniske super-mammaen dukke opp igjen? Ville vår mentale helse tåle tobarnslivet? Ville forholdet?

Nummer to

For noen måneder siden kom Jæger til verden, fire timer etter å ha varslet sin ankomst med et splæsj i en restaurant på Aker Brygge. Og mens vi ventet på kolikk-monsteret som heldigvis aldri kom, startet hverdagslivet med to barn.

Les om det her: Vannavgang på Skur 33

Permisjonen min denne gangen er ganske annerledes. Ikke fordi at lillebror er enklere enn storebror var, vi har vært heldige og fått spedbarn som begge har vært ganske rolige og tilfredse. Men fordi jeg har med meg en og annen læring fra sist og slipper å hjelpesløst famle meg frem til en grei oppskrift på en sunn barndom. Jeg har opplevd bæsj i alle regnbuens farger og sett hvor forskjellig barn utvikler seg. Nå koser jeg meg i de få rolige timene Jæger og jeg har for oss selv før huset fylles av skrik og skrål, snø og smuler, snørr og barnesang akkopagnert av den konstante duringen fra oppvaskmaskinen.

Familiemaskineriet går på høygir. En evigvarende strøm av matposer som siger inn og bæsjebleier som siger ut av huset. Simultankapasiteten har fått en oppsving. Det går fint an å vippe en vippestol med foten samtidig som man spiser fårikål, konverserer med gjestene og tørker opp vannsølet til toåringen. Men jeg trives med tempoet for det tvinger meg til å planlegge bedre. Jeg trives i kaoset for det gir ikke rom for å lengte etter egentid. Og når man har to, finnes det alltid et ledig bløtt kinn å kysse på.

For å få det hele til å gå rundt og holde blodtrykket nede, gjør vi masse pedagogiske feil. IPaden er en valuta som brukes flittig for å forhandle til seg søvn, kjøpe matro når toåringen er mett etter elleve makaroni, og for å forhindre at lillebror blir vekket av kaptein Sabeltann som mener at skatten ligger gjemt i krybben hans. For å motivere til fortgang i påkledningen i barnehagen slik at lillebror ikke skal bli utålmodig i vogna, bestikker jeg daglig toåringen med smoothie. Utflukter med familien går som regel til Manglerudsenteret der det vanker tålmodighetsboller og premier for å ha tildelt mamma åtte minutter inne på Lindex.

Hvordan går det så med foreldre-samvittigheten når man plutselig har to som hungrer etter oppmerksomhet og omsorg? Meget bedre spør du meg. For det er tilstedeværelsen av valgmuligheter som ofte rammer samvittigheten. Nå har jeg ikke valg. “Nei jeg kan ikke være Bestemor Skogmus nå, jeg er nødt til å gi babyen mat”. “Nei, jeg kan ikke ta deg opp nå for jeg må hjelpe storebroren din som har satt hodet sitt fast mellom sprinklene i trappa”. Selv om tilgangen på mor og far blir mindre, får de jo oppmerksomhet og omsorg av hverandre. Ingen får så gode klemmer av storebror som lillebror og ingen ler så godt av storebror som lillebror.

Nei, for meg var én et sjokk og to er akkurat passe.

“Jeg tar med ammeposene” sier jeg til Ola. Klassisk tobarnsatferd. Hodet jobber i så lynraskt tempo at “ammeputa” og “bleieposene” like gjerne slås sammen til ett ord. “Vel, “ammeposene” er vel ikke så langt ifra sannheten” fortsetter jeg og peker mot brystene mine. Vi ler i kor med trøtte og glade tryner.

Helg og samvittighet

Ordet Helg har en helt annen betydning for oss småbarnsforeldre enn for andre. For oss betyr helg IKKE at man skal sove ut, spise en lang frokost mens man leser avisen for så å nyte en lang og rolig spasertur langs Akerselva i høstsola. 

Nei, helg betyr at man skal stå opp til et voldsomt rabalder klokken seks og fylle fjorten timer med lek og aktiviteter for å lette en hanglete forelder-samvittighet og skape lykkelige barndomsminner for disse rare skapningene man har satt til verden.

I helgen skal man gjøre opp for alle timene man har ofret på sin arbeidsgiver og alle pausene på mobilen man har lurt seg til i løpet av uken. Derfor jakter man desperat på alt som kan holde disse små Duracell-kaninene i ånde. Man kunne selvfølgelig heller satt laderen i IPaden og bare latt Hakkebakkeskogen surre og gå på repeat til kvelden kom, men det ville vært pedagogisk uholdbart og døden for foreldre-samvittigheten. 

Men én ting som småbarnsforeldre ikke tar inn over seg, det er at andre småbarnsfamilier også lider av den samme dårlige samvittigheten. Så når det er Barnas Dag, er det minst tusen andre familier som også har bestemt seg for å dra på Barnas Dag. Da kan det fort bli Barnas Drittdag i stedet, med venting, utsolgt og tårers gnissel. 

Man kan forøvrig lure på hva slags logikk som ligger bak å frivillig oppsøke steder hvor det kryr av andre småbarnsfamilier når man endelig har fri og skal lade opp. For det er jo rene selvmordet når det kommer til nivået av stresshormoner i kroppen og oppleves mer som mental toppidrett enn kos med familien. 

En ting du kan være rimelig sikker på idet du stenger døren til kaoset av oppvask og leker for å lufte familien, det er at det vil dukke opp overraskelser i løpet av dagen. Det kan være alt fra et opphold på legevakten til et barn ikledd gjørme fra topp til tå. En familiebil på tur ut av byen kan fort måtte snu på halvveien og fine lille Laurits kan plutselig forvandle seg til han Ola med glimt i øyet omtaler som TyrannoLaurits Rex. 

Og du kan banne på at ukens største bæsjebleie dukker opp nettopp i helgen, og gjerne på det mest ugunstige tidspunkt. Det er ikke uvanlig med bleieskift i bagasjerommet, i skiløypa eller rompeskyll i toalettvasken på Oslo City. Gjør for all del ikke tabben vi gjorde. Pass på at barnet ikke har bæsjet før du lar det sitte på nakken, for ellers kan det lett hende at det som ligner små porsjonssnus med avføring skvetter ut av bleia og nedover ryggen din i takt med gangfarten. 

Når helgen endelig kommer kan det også virke som om lommeboken er bunnløs. Det er bare å logge seg på Facebook og så popper det opp invitasjoner til lekeland, dukketeatre, svømmehaller, fornøyelsesparker og festivaler i nyhetsfeeden, alle klare til å ribbe deg for pengene du har tjent mens du har vært borte fra barna. Fem hundre og femti kroner for to timer med herjing inne på Teknisk Museum pluss pølse og pomfritt i kafeteriaen, er man mer enn villig til å betale for å lette foreldre-samvittigheten. 

Søndag kveld har du gitt ungene dine så mye oppmerksomhet, is og moro, at de oppfører seg som miniatyr-diktatorer. Da er det godt å vite at de dagen etter skal tilbake til den mer demokratiske barnehagen der man venter på tur og finner på leker selv. 

Så kommer mandagen og du kan skryte til kollegaer av familietid med Verdens Kuleste Dag og Cirkus Arnardo. Mens når pedagogisk leder i barnehagen spør poden “Hva gjorde du i helgen da?” svarer han bare “Vi så en kjempestor edderkopp på badet!!”. 

Natt til onsdag

01:22-Gråt fra barnerom. Klagende som om han er ubekvem, ikke akutt. Med andre ord et signal om et behov, mest sannsynlig vann. Det gjelder å være kjapp med vannflaska, våkner han for mye er det større sjanse for at han ikke sovner igjen. Rulle kroppen over på siden og vrikke seg som en reke bort til enden av senga før seksogsøtti kilo med fett, muskler, foster og vann kommer opp i stående. Vagge bort til badet mens man forsøker å unngå å tråkke på knirkestedene. Fylle flaske, inn på barnerom. Gi flaske og si “Det er natta , nå må du sove”. Vagge tilbake til soverommet mens man unngår knirkestedene. Sette seg på senga og velte seg selv over på siden. Prøve å sove. Ikke bli liggende å lytte etter mer gråt…Slapp av, din kontrollfreak. 

01:30-Snorking fra venstre flanke. Dytte på samboer for at han skal legge seg over på siden. 

01:32- Hikke i livmor. Rytmiske rykk i magen som små jordskjelv inne i kroppen. Minner en på at man har et nesten ferdig menneske som snart skal skru seg ut mellom bena på deg. Absurd 

01:35-Gråt fra barnerommet. Hmm..Nå må pappaen sendes inn. Siden han ikke er like lett å manipulere, gir det lille mennesket oftere opp etter pappa-besøk. Vekke samboer. “Din tur til å gå inn til ham nå. Jeg vet ikke hva det er, jeg har gitt ham vann”. Knirking. Lav mumling fra barnerommet. Knirking. Samboer tilbake i seng. 

01:36-samboer allerede sovnet. Stillhet fra barnerommet. Jeg tror kanskje jeg er i stand til å gi etter for søvnen nå. 

03:15-gråt fra barnerommet. Høyt og akutt, mest sannsynlig mareritt. Er det bare jeg som hører dette? Samboer puster tungt, ingen reaksjon fra den fronten nei. Rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, og inn på barnerom. Roe barnet, bevisst tråkke på knirkestedene på vei tilbake, velte tungt ned i sengen og stønne høyt. Samboer sover søtt, helt upåvirket av anstrengelsene som foregår rundt. Det må være godt, å kunne sove sånn gjennom hele spetakkelet. Sikkert ikke så vanskelig når man vet at det er noen som ordner opp. 

03:23-Spark i ribben. Det er voldsom aktivitet på natten nå, samtidig som det er vanskelig å finne en komfortabel liggestilling. Snu seg over på venstre side, rulle sammen dyna og stappe den innunder magen. Putte en pute mellom knærne så ryggen ikke blir så vridd. Så er vi endelig i mål. Sparkingen har roet seg og jeg ligger godt. Men merker jeg ikke nå at jeg kanskje må tisse litt? Det får vente..

03:26-Det kan ikke vente. Fjerne dyne og pute, rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, inn på badet, tisse, knirke, velte ned i senga, legge seg over på venstre side, rulle dyna, stappe innunder magen, pute mellom knærne. For trøtt til å lytte eller tenke, bare sige inn i søvnen. 

04:37-roping fra barnerommet. Klar varsel om forventninger rundt at dagen skal starte. Inn med ørepropper. “Maaaaammaaa! Maaammaaaa! Maaaaaammaa! Neeei, ikke sove jeeeeg!” Samboer puster taktfast videre. Hvem i sin rette forstand kan sove igjennom det her. Samboer har puta under nakken slik at den dekker ørene perfekt på begge sider. Strategisk? En del av “jeg gir blaffen i at samboeren min er gravid og sliten, og prøver å overlate så mye ansvar til henne som mulig” planen?..Uff, hva er det jeg tenker nå? Jeg er bare så trøtt. Orker ikke ideen om at det er morgen allerede nå!

04:40-Det er visst morgen nå. Prating og roping fra barnerommet. Kan ikke la ham stå opp, vi kan ikke venne ham til at dagen starter før seks. 

05:10-Jeg prøver å telle hvor mange oppvaskmaskiner jeg har tømt i det siste i forhold til samboeren mens jeg prøver å ignorere oppkallinger fra barnerommet. 

05:20-Samboer sover stadig tungt. Ligner han ikke litt på et sånt dovendyr egentlig? Litt sånn nebbete nese og det tåpelige fredfulle gliset. Det synges og prates fra naboværelset. Har gitt opp søvnen. 

05:30-Prøver å liste meg ubemerket forbi barnerommet. Det er like nyttesløst som smugle en feit grillpølse forbi en sulten hund. “Mamma?” Samboeren har morgenene, jeg har ettermiddagene, det er avtalen, så jeg passerer barnerommet og går ned trappen. Jeg har satt døren til soverommet vårt på vidt gap slik at eventuell barneroping som skulle gå over i barnegråt blir plukket opp av dovendyret. Så går jeg ned på badet to etasjer under og gjør meg klar for jobb. Stiv i musklene, rar i magen og ør i hodet står jeg i dusjen og tenker på hvor synd det er på meg. De to jeg bor sammen med er tydelig ikke på min side. Heller ikke Karate-kid som bor i magen og snart kommer ut for å suge ut enda mer av det lille overskuddet jeg har. 

Idet jeg går ut av dusjen hører jeg barnegråt fra to etasjer over. Rasende tramper jeg opp trappene mens jeg etterlater meg dammer av vann på hvert trappetrinn. Idet jeg passerer kjøkkenet vurderer jeg om jeg skal ta med en mugge med vann til den sovende samboeren for å kompensere for urettferdigheten som åpenbart hersker i dette huset. Men jeg tar meg ikke tiden. Utmattelsen og irritasjonen kan ikke lenger holdes i sjakk og gråt er på vei oppover i svelget. Jeg braser inn på soverommet uten en tråd på kroppen mens det våte håret klasker mot ryggen. 

Et stort og et lite spørrende ansikt titter opp av sengen. “Hei mamma” sier den ene. “Hei elskling” sier den andre. Den minste av dem er påkledd og sitter lattermild oppå ryggen til den store som har inntatt rollen som hest. Jeg bruker noen sekunder på å svelge gråten og omstille meg før jeg bryter ut i latter. De er jo ikke så verst fine de to gutta mine. Blir bra med en til.