Category: dyr

Det er ingen skam å snu

Apiformes, verdens verste insekt og min erkefiende numero uno. Jeg har alltid vært rett for bier og veps, og med god grunn vil jeg påstå.

Hvem er ikke redd for en skapning som daglig spiller russisk rulett med døden sommeren igjennom. Bien dør etter at den har stukket. Likevel legger den sport i å surre ertende frem og tilbake foran ansiktet ditt, krabbe opp og ned på øret ditt, helt til du smeller hånden inn på siden av hodet og treffer deg selv hardt i tinningen mens bølla bie står og flirer for seg selv på høyre storetå. Så, når provokasjonen når sitt høydepunkt og du fekter febrilsk med armene og endelig treffer ham så han fyker som en kule inn i parasollen, mister han helt besinnelsen og sklir med rumpa først inn i armen din så brodden løsner og han avgår ved døden. Det er rett og slett en selvmordsaksjon. Total mangel på dødsfrykt. Hvem er ikke redd for en slik skapning?

August 2007– Jeg griller i bakgården utenfor leiligheten sammen med min gode venninne Camilla og datteren hennes. Det er sjeldent varm og himmelen er raus på blåfargen. Livet er godt og lille Victoria spiser pølse. En bie har fattet interesse for pølsa til Victoria og er snart på vei inn i munnen sammen med pølse, lompe og ketsjup. Jeg har som vanlig lyst til å løpe, la Victoria finne ut av det selv, men det er jeg som er voksen nå, jeg må beskytte jenta mot dette gudsforlatte utysket.  Jeg vifter den bort og den fyker to meter bortover før den henter seg inn, snur 180 grader og kommer mot meg i rasende fart.

Jeg har øvd på dette øyeblikket mange ganger. En periode drømte jeg om bieangrep så ofte at kjæresten min stadig hadde blåmerker etter å ha fått en albue når jeg våknet om morgenen og måtte kaste dyna over ansiktet mitt mens jeg hylte. Jeg bykser opp fra benken jeg sitter på, men jeg er for treg, mens jeg løper kjenner jeg en distinkt smerte bak venstre kne. Jeg er imponert over hvor mye smerte et så lite kryp kan forårsake. Jeg blir sint og banner høyt, elendig forbilde for Victoria, men det er unntakstilstand. ”Vet du hva?” sier jeg til Camilla mens jeg hytter neven mot himmelen ”kunne jeg ønske meg en jævla ting her i verden, så er det at disse forbanna drittbiene forsvinner fra jordens overflate”.

16. oktober 2011 på TV2 nyhetene – “Birøktere over hele verden fortviler. En mystisk død har rammet milliarder av bier i flere land. I USA har over 30 prosent av bikubene forsvunnet de siste fire årene. 14 av Norges 194 ville biearter er sporløst borte . Biene er avgjørende for pollinering av mange planter, og derfor svært viktige for verdens matproduksjon. Albert Einstein skal ha uttalt: – Hvis biene forsvinner fra jordens overflate vil menneskene bare ha fire år igjen å leve. Ingen flere bier, ingen pollinasjon, ingen flere planter, ingen flere dyr, ingen flere mennesker…

Kjære bier, kom tilbake, jeg mente det ikke bokstavelig. Jeg hadde et svakt øyeblikk, akkurat sånn som faren til prinsesse Gulltopp i reisen til Julestjernen. Det kan skje den beste..

Historien om Gizmo 1

Alle familier har sine særtrekk. I min familie er vi uvanlig musikalske, vi liker å snakke om sykdommer i familieselskaper, vi ler masse, klemmer for lite og vi har alltid hatt katter.

Den første katten vi hadde het Cherie og var usedvanlig kosete. Så kom innadvendte Bella, legendariske Gizmo 1, rampete Sniken, livredde Gizmo 2 og mektige Tiger. Historien om Gizmo 1 er ingen lystig historie, men hennes uforglemmelige personlighet gjør at jeg skylder henne å fortelle den.

Gizmo 1 tilbrakte de syv første ukene av livet sitt som passiv hasjrøyker hos en familie som hadde skylt hennes 5 andre søsken ned i toalettet rett etter de var født. Jeg hadde fått nyss om denne nedskyllingen gjennom en klassekamerat og fikk lov av mamma å redde en av kattungene i siste minutt. Så snart hun var stor nok til å skilles fra sin mor, hentet jeg henne ut av det usunne barndomshjemmet. Men det var tydelig at Gizmo 1 allerede hadde blitt påvirket av forholdene der, for hennes første trinn i nytt hus gikk rett mot sofaen. Gizmo 1 var som en ung Bob Marley med en pels som dag for dag fikk tykkere dreads fra intens sofagnissing. Hun kunne tilbringe dagevis utstrakt på sofaen, gjerne skrevende på ryggen, noe som kunne være sjenerende når vi hadde besøk. Hun nektet å bevege seg utendørs når det var regn, snø og temperaturer under ti varmegrader. Så lenge hun fikk ligge flatt, hadde hun ingen problemer med å bli trillet rundt i dukkevogn eller være publikum for min lillesøsters Pippi Langstrømpe dramaturgier. Hun elsket å få kos, men koste også tilbake og var synlig glad i disse rare menneskene hun bodde sammen med. Hun var aldri på vakt mot noe. Vi trodde ikke hun var fysisk i stand til hverken å frese eller mjaue før en dag, da hun var et par år gammel og alt brått forandret seg med Gizmo 1.

Lite visste min bror at han skulle være hundepasser akkurat den dagen da mormor hadde invitert ned på skinkestek. Ikke tenkte min bror på at Gizmo 1 befant seg på sin faste sofaplass i stuen da han lukket hunden Bonnie inn i akkurat den samme stuen og gikk noen trapper ned til mormors skinkestek. Hva som skjedde i den stuen i de 40 minuttene han var borte er det bare Gizmo 1 og Bonnie som vet, men min bror kunne fortelle at Gizmo 1 satt på syvende hylle i bokhyllen og skalv i hele kroppen der hun stirret skrekkslagent ned på drapsmaskinen som satt rolig og ventet tålmodig på at offeret skulle komme ned.

Et par kvelder etter lå Gizmo 1 på sofaen på soverommet mitt for hun var stadig urolig og jeg var bekymret. Jeg hadde dusjet og satt opp håret mitt i en stor pelsstrikk og lå nå på magen i sengen og leste. Plutselig hørte jeg hvesing, snudde hodet og så i øyekroken Gizmo 1 kom svevende gjennom luften med galskap i blikket og landet med klørne i nakken på meg. Hun var i vill slåsskamp med pelsstrikken min og hun var ikke innstilt på å gi seg. Jeg måtte til slutt kaste meg rundt på ryggen så hun slapp taket i nakken min og hoppet vekk mens blodet dryppet fra klørne hennes. Jeg har fortsatt tre hvite streker i nakken etter pelsslagsmålet.

Og slik fortsatte det med Gizmo 1.
Det livlige Puddelhåret til min fetter Alexander var nok til at Gizmo 1 satte klørne i låret på ham noen uker senere. Han løp i ring rundt i stua mens han skrek: “Tante Berit, katta er gæærn!”. Mormor skulle bare løfte Gizmo 1 over en ørliten hund som morfar stod og holdt i bånd, men Gizmo 1 responderte med å hoppe opp og ut av armene til mormor, lande på hodet hennes og klore seg fast som en pelshatt med dreads.

En dag ringte en dame på døra og krevde å få Gizmo 1 avlivet. Hun hadde gått formiddagstur med sin premierte og elskede terrier Lady forbi huset vårt, da plutselig en sort og hvit sjuskete katt hadde kommet galopperende ut av hageporten og gått rett i strupen på Lady. Stakkars Lady hadde reagert med å hoppe opp i armene på sin matmor, og da hadde den sjuskete katten gått til angrep på damens bare legger i stedet, noe som medførte stivkrampesprøyte og rødstripete kvestede legger som ikke tålte offentligheten. Nå lå Lady i kurven sin, var stiv av skrekk og ville ikke engang ta til seg lammekoteletter, det beste hun visste.

Det var svært alvorlig, men vi hadde ikke hjerte til å avlive henne, stort sett så var hun jo bare Bob Marley. Så en dag ble Gizmo 1 borte. Vi lette i dagesvis, ropte, hengte opp lapper, uten resultat. Om det var damen med lammekotelettene, en ulykke eller om hun selv valgte å forlate sofaen og oss, er vanskelig å si, men vi så henne aldri igjen.

Når familien min i dag møtes til sykdomsprat og sang, er det ikke sjelden vi utveksler historier om den legendariske Gizmo 1, om hennes latskap, hennes galskap og omsorg for familien. Hun gav oss mer enn vi klarte å gi henne.