Og slik bedriver vi barneoppdragelse

Man kan si mangt om måten de oppfører seg på, disse små menneskene vi forsøker å oppdra. Men det er faen meg mye rart foreldre også gjør i oppdragelsens navn.

Trollet:

Dette er en form for barneoppdragelse som går ut på at foreldre tramper som rasende troll for å demonstrere at nå mener de alvor. Den er spesielt hyppig i bruk etter barnets leggetid når det ligger og roper på foreldrene eller klatrer ut av sengen sin. Trampingen har som formål å skremme barnet til å sove når det hører foreldrenes troll-aktige buldring på vei til barnerommet.

Slik gjør du det:

Lut ryggen og ha en liten bøy i knærne. Dette gjør det lettere å få kraft i trampingen når du går mot barnerommet. Knytt nevene, rufs til håret og rynk gjerne brynene for et mer skremmende uttrykk. Øk styrken i trampingen for hver runde du må ta innom barnerommet for å slå ned på uro.

Sørg for at barnet oppfatter trampingen som en trussel og ikke forveksler den med lek og moro.

Bløffmakeren:

Denne oppdragelsesteknikken er vanlig å benytte når familien er på farta, for eksempel på vei ut av huset eller hjem fra barnehagen. I slike situasjoner blir det ikke sjelden bevegelsesnekt hos minst ett av barna. Strategien er da å true med å forlate barnet slik at det blir livredd og til slutt kapitulerer og blir med. Hvis barnet er litt for trygg på forelderen, kan man bli nødt til å dra bløffen lenger. For eksempel forlate barnet i huset og stenge døren så det ikke kommer ut, eller gjemme seg ute av syne for barnet så det får kjenne på hvordan det er å være foreldreløs.

Slik gjør du det:

Innta en slags jeg-gir-blanke-holdning med kroppen og annonser med en likegyldig tone at du kommer til å forlate barnet. Målet er å spille en så overbevisende rolle at barnet føler seg utrygg. Gå fra barnet med bestemte skritt og uten å nøle. Smett så bak en busk eller et tre og gjem deg mens du spionerer på barnets reaksjon når det skjønner at du har forlatt det.

Pass på at ingen ser deg når du bedriver denne oppdragelsen. Det kan ha uheldige konsekvenser hvis noen oppdager at du sitter på huk bak en hekk og spaner på et engstelig barn på fortauet.

Regelrytteren:

Denne oppdragelsemetoden bygger på filosofien om at man som forelder må ha regler og prinsipper for at det skal bli folk av barna. Den er svært hyppig brukt i situasjoner når barn ikke vil lystre i en sak som foreldrene har sterke meninger om. Da er det avgjørende at forelderen ikke bøyer seg eller lar seg herse med, men holder stand.

Slik gjør du det:

Her vil jeg bruke som eksempel prinsippet om at barnet skal si «unnskyld» når det har gjort noe galt. Start soft og med mild stemme forklar hvorfor barnet må si unnskyld. Hvis barnet ikke lystrer, hev stemmen og vær mer truende i kroppsspråket. Hvis det stadig ikke hører etter, sett barnet i trappen og si at det må sitte der til det har sagt unnskyld. Hvis barnet fortsatt nekter, foreslå at barnet kan hviske unnskyld. Vær også åpen for at barnet heller kan gi en klem for å vise at de mener unnskyld. Dersom det fortsatt ikke foreligger et unnskyld, kom med trusler om å frata det barne-TV, lørdagsgodt eller andre ting det gleder seg til. Bruk alle lovlige midler og spill på følelser som skyld, skam, frustrasjon og redsel for å få den jævla unnskyldningen ut av barnet. Du må for enhver pris ikke gi etter. Husk, det aller viktigste er at prinsippene dine etterleves.

NB: Vær klar over at du gjennom et slikt prinsipp-regime risikerer å sitte i trappa selv når din egne unnskyldninger sitter langt inne.

Løgnhalsen:

Her oppdrar man ved å sterkt overdrive konsekvensene av hva som skjer dersom barnet ikke hører på forelderen, igjen for å skremme til lydighet.

Slik gjør du det:

Skriv en liste med mer eller mindre oppdiktede ting som skjer hvis barnet ikke hører på forelderen. F.eks:

  • Vil ikke pusse = tennene blir svarte.
  • Ser mye på TV = får firkantede øyne.
  • Vil ikke spise grønnsaker = slutter å vokse.
  • Vil ikke bruke votter = fingrene faller av.
  • Går bort fra mamma eller pappa = blir kidnappet.

Vær obs på at denne oppdragelsesmetoden fort kan slå tilbake på deg selv siden foreldrene dine sjelden er i nærheten og du stadig ikke blir kidnappet.

Pugg listen så du alltid har de samme fryktelige konsekvensene å true med. Slik vil barnet til slutt tro på dem.

Lykke til med oppdragelsen!

Flaks at bestefar er homo

Mens familieministeren kvier seg for å gå i Pride-paraden, fryder jeg meg over at barna mine får mangfold inn med morsmelken.

Mine barn har tre bestefedre. De har en farfar, en morfar, og så har de Bebe som er gift med morfar. Alle bestefedrene tilfører forskjellige kvaliteter inn i barnas liv, uvahengig om de deler seng med en mann eller kvinne.

De tre bukkene

Farfar er en trollmann når det gjelder å skape ting med hendene. Han drar med seg guttene inn i verkstedet sitt og sammen gjør de plank og pinner om til eventyret om Bukkene Bruse.

Morfar liker å lese, pusle og undre seg sammen med barna. Han lærer dem nye begreper og får dem til å reflektere over hvordan verden henger sammen.

Bebe er lekekompis på barnas premisser og trer fryktløst inn i rollen som Peter Pan med alt det innebærer av halsbrekkende aktiviteter.

Det er disse felles opplevelsene kombinert med å bli sett og elsket av sine besteforeldre som barna er opptatt av, ikke at farfar bor sammen med en dame og morfar med en mann.

En rikere palett

Videre går barna i en barnehage der flere har foreldre av samme kjønn. Her finnes det også et mangfold av ansatte og foreldre med ulik kulturell bakgrunn og barn som snakker flere språk. Min sønns beste venner har foreldre fra Bosnia og nabojenta han leker med er halvt nederlandsk.

Jeg synes dette er et glimrende utgangspunkt når guttene skal lære toleranse og inkludering. At det finnes mange måter å tenke, handle og leve på, blir noe helt naturlig som de er godt vant med. Kanskje får de til og med en rikere palett å male verden med.

En filter boble

I dag er samfunnet unge vokser opp i skreddersydd for deres behov og preferanser. Hvilke nyheter, programmer og mennesker de presenteres for er sjelden tilfeldig. De kan sitte ved siden av hverandre på hvert sitt nettbrett i den samme loslitte sofaen, og ta inn verden gjennom en totalt forskjellig digital opplevelse. Ofte bare bekrefter denne opplevelsen deres eksisterende oppfatninger. I tillegg må de forholde seg til den konstruerte virkeligheten som de møter i sosiale medier. Da blir det ekstra viktige at vi viser og lærer dem at det finnes et mangfold av ideer, tradisjoner og mennesker.

Heier på nyansene

Jeg håper at barna mine vil være nysgjerrig på annerledeshet og at de både vil møte og håndtere situasjoner der de selv opplever å være annerledes. Som forelder skal jeg sette rammene, men akte meg for å introdusere en virkelighet som er sorthvitt eller farge deres oppfatninger med mine erfaringer.

Så ser jeg frem til at bestefedrene deres en dag drar dem med for å delta i Pride-festivalen, Norges største feiring av kjærlighet og mangfold.

Takk for at du sponser meg

Sponset innlegg

Velkommen til mitt første og trolig eneste sponsede innlegg. Jeg vil ubeskjedent påstå at dette er det beste sponsoratet som noen blogger har skrevet om, noensinne. Og det fineste av alt, det er sponset av deg!

Vi snakker århundrets deal

På grunn av deg og det gigantiske spleiselaget som du er en del av, har jeg gjort århundrets beste deal på kreftbehandling. Seriøst, her snakker vi priser som folk i Trump-land bare kan drømme om i sin villeste fantasi.

For bare en liten egenandel i året til det offentlige, får jeg behandling på Rikshospitalet hos en av verdens dyktigste kreftleger på uhelbredelig NET-kreft. Han sier at han kan holde liv i meg i flere tiår fremover.

Verdi for pengene!

På sykehuset får jeg CT, MR, PET-scan, kirurgi, ekspertise, smertelindring og medisiner. Ikke minst får jeg sykepleier Kjerstin, et vidunderlig menneske som følger meg opp på kontroller og per telefon når jeg har spørsmål eller bare er redd. Alt sammen til en ubetydelig sum av kr. 2369 kr i året i egenandel!!!

For dette skarve beløpet får barna mine på ett og tre, beholde mammaen sin i livet sitt i lang tid fremover. Samboeren min får gifte seg til sommeren og får flere gode enn onde dager med kvinnen han elsker i årene som kommer.

På grunn av dine investeringer i medisinsk forskning, har jeg tilgang på stadig bedre og mer skånsom behandling og er i stand til å jobbe. Dermed har jeg jeg også privilegiet av å kunne bidra med skattekroner tilbake til fellesskapet.

En lever på kjøpet!

Et sponsorat som man er tvunget av staten til å være med på har ingenting med raushet å gjøre, tenker du kanskje. Og dessuten har ikke alle mulighet til å jobbe. Vel, folk bryr seg mer enn man kanskje skulle tro og det finnes flere måter å bidra på. Hvis det skulle vise seg at jeg kan bli helt frisk igjen av en levertransplantasjon, er nemlig åtti prosent av mine medmennesker villige til å donere sin friske lever til meg uten at jeg betaler en krone ekstra!

Så det jeg vil si til deg er; takk for at du sponser livet mitt!

Les mer om hvordan sponsoratet fungerer på: https://www.skatteetaten.no

Registrer deg som organdonor her:

https://helsenorge.no/organdonasjon

Du kan skylde deg sjøl

Vi lever i et kunnskapssamfunn. En tid der vi har all verdens kunnskap i lomma på jeansen og kan få LIVE-sending av historiens gang hvor som helst og når som helst tjuefire timer i døgnet.

Men med kunnskap kommer ansvar og med ansvar kommer skyld. Så i et kunnskapssamfunn er det masse å ha dårlig samvittighet for. Jo mer du vet, jo flere muligheter har du til å ta gode valg. Og dårlige valg.

Samvittighetskvalene begynner allerede idet du blir unnfanget.

Moren din har dårlig samvittighet fordi hun drakk en flaske med prosecco på nyttårsaften selv om hun visste at det var en liten sjanse for at hun var gravid. Kanskje glemmer hun også å sjekke om osten er pasteurisert, vi vet godt hvilke skader det kan gjøre på fosterets utvikling. Ammer hun deg ikke? Det er jo godt dokumentert at morsmelk er den beste starten på livet et barn kan få!!

Sier pappen din til deg at du er «flink» hele tiden? Vel, han burde ha lest seg til at han er i ferd med å oppdra deg til å bli en perfeksjonist. Hørt om Generasjon Prestasjon? Du har forresten ikke godt av å være så lenge i barnehagen, så i dag vanker det nok samvittighets-iskrem hvis du maser litt. Og idet du står med isen i hånda, så ser du at foreldrene dine kjenner på sukker-skammen, for alle vet at barn ikke har godt av for mye sukker.

«Variert kost med grove kornprodukter, fem om dagen og tre fiskemåltider» sier helsedirektoratet. Så du liker ikke fisk nei? Selv om du bare har blitt tolv år nå, kan mangel på omega 3 fort slå tilbake på deg senere i form av helseplager og tidlig død. Dette er pensum på barneskolen. Dessuten er sunnhet super-hot på Instagram nå.

Sosiale medier er et eldorado når man vil ha kunnskap om andre eller bare fylle opp sladder-tanken. Så vei dine ord og vurder dine handlinger, for alt du sier og gjør kan omgjøres til likes…eller hets. Et svakt øyeblikk i din pubertale usikkerhet, er fort søndagens underholdningsbidrag på Snapchat. Ellers kan du bli akkurat det du vil. Men du kommer ingen vei uten en master, det vet alle.

Gratulerer med gode studieresultater, men det er nå jobben starter.

I dag kan all arbeidsinnsats måles, husk det! Minutter, kroner, kilometer, klikk, kilo, karakterer, anbefalinger, terningkast, utmerkelser, stjerner, bevilgninger, konsultasjoner, pasienter, vedtak, dødsfall…Det finnes alltid et tall på hvor dyktig og effektiv du er.

Apropos tall, du veier for mye. Selv om du passerer to bakerier, tre cafeer og trettisyv matreklamer på vei til jobb i tillegg til de rundt seksti annonsene på TV og mobil, burde du ha selvkontroll nok til å ikke la deg friste. Få rumpa di opp av kontorstolen og kom deg på Sats for en gangs skyld, du vet godt hvor helseskadelig overvekt kan være. Du har kroppen til en sekstiåring og er bare førtito!

I tillegg til overvekt har du høyt blodtrykk og nakkesmerter, klassiske plager hos folk som trener for lite og jobber for mye. Stress er ikke bra for hverken kropp eller sjel, det er godt dokumentert. Før du vet ordet av det har du gått på en smell.

Så du føler deg ensom?

Vel, hadde du ikke kjørt deg selv så hardt, hadde du ikke blitt utbrent, deprimert og isolert i en alder av femti.

Så du kan egentlig bare skylde deg sjøl…

De verste i klassen

Det er tre hundre grader på bussen og stappfullt. Det er tiden på året når osloborgere uten å mukke tar halv fire bussen fra jobb fordi det gode været legitimerer korte arbeidsdager. Det lukter svette, solkrem og salami. Puppene mine gnisser mot sekken til en eldre mann. Ingen på bussen har det særlig bra. Fysisk kontakt mellom klamme fremmede er ikke noe nordmenn higer etter.

Det er ikke den gravide magen som avslører henne, det er ganglaget. Den pingvinaktige vaggingen vitner om hovne føtter, et gnagende bekken og en rygg som jobber mot tyngdekraften. Bussjåføren har sett henne og venter omtenksomt med vidåpne bakdører. På grunn av trengselen ser jeg henne ikke komme inn dørene, men jeg hører henne, gispende etter luft som om hun har vært for lenge under vann.

Et sosiologisk feltstudie er i gang

Jeg strekker på halsen for å se henne bedre. Jeg har nemlig en liten hobby som jeg bedriver på bussen, eller rettere sagt, et lite sosiologisk feltstudie som har pågått siden min første graviditet for tre år siden; Hvem gir bort plassen sin til gravide  og hvem gjør det ikke? Her er det klare tendenser kan jeg fortelle deg, og det er alltid like spennende å se om jeg får bekreftet mine hypoteser.

Dette er kandidatene

Det er seks seter i den gravides umiddelbare nærhet, fire på venstre side og to på høyre. På venstre side nærmest vinduet sitter et par ungdommer og fikler med hverandres hender. Hendene som ikke fikler, holder i hver sin mobiltelefon som opptar ungdommenes oppmerksomhet. På de to setene nærmest den gravide, stadig på venstre side, sitter to blonde menn i tretti-førtiåra. Det virker ikke som de kjenner hverandre. Den ene er kledd i blå dress, den andre i olabukser og skjorte. Dressfyren har øretelefoner og smiler stadig av det han lytter til. På høyre side nærmest vinduet sitter en mørkhåret og ganske ung fyr, kanskje av nordafrikansk opprinnelse. Jeg ser ham bare i profil siden han stirrer ut av vinduet. Ved siden av ham, nærmest den gravide sitter en eldre dame med en åpnet bok i fanget som hun ikke leser i.

Vil noen av dem reise seg for den gravide? Hvem blir det i så fall?

Bussen begynner å kjøre. Idet dekkene klemmes inntil fortauskanten, utstøter de et hyl som får de fleste passasjerene til å titte opp fra sine gjøremål. Den gravide tviholder på en løkke fra taket, svetten drypper fra håret rundt pannen. De to blonde mennene ser henne, men gjør ingen gest for å tilby setet sitt. Ungdommene har bare øyne for hverandre og telefonen.

Nok et poeng til laget i tet

«Vil du sitte?» hører jeg plutselig. Det er tydelig en aksent der, noe med u’en som avslører ham. Den unge mannen innerst til høyre reiser seg. Den gravide smiler og rister på hodet. «Ellers takk, jeg skal av på neste.»

Jeg smiler for meg selv. Nok et poeng til laget i tet. Mine observasjoner over tre år har nemlig kommet frem til følgende. Av de som reiser seg for gravide, er utenlandske menn best i klassen. Utenlandske menn er vitterlig et løst begrep, men jeg kan jo ikke akkurat intervjue dem om deres kulturelle bakgrunn. Så la oss generalisere ved å kalle gruppen for menn som fysisk ser ut som de har en fremmedspråklig bakgrunn. Med største selvfølgelighet gir de bort setet sitt eller spør om å hjelpe til med barnevogna. Muligens er det standard høflighet i den kulturen de er oppdratt i.

De som ikke reiser seg for gravide

På andreplass har vi eldre og voksne kvinner. Det kan muligens forklares med at de er to grupper som selv har kjent på fysisk begrensning gjennom helseutfordringer eller egen graviditet og slik sett kan identifisere seg med den gravide.

Nederst på listen finner vi ungdommer og voksne norske menn. Ungdommer er vel kjent for å være litt ubetenksomme, men at voksne norske menn ikke unner kvinnene som føder deres barn et sete å hvile på, er mildt sagt betenkelig.

Har man sluttet å lære bort folkeskikk?

Så hvorfor er det egentlig slik at norske menn ikke reiser seg for gravide? Er de mindre empatiske enn de utenlandske? Står høflighet i det offentlige rom og omsorg for medmennesker ikke på agendaen for barneoppdragelse i de norske hjem lenger? Eller har likestillingen gjort at norske menn frykter gjentagende avvisning når de tilbyr sterke og selvstendige kvinner en hjelpende hånd? Dette er spørsmål som en hobby-sosiolog som meg ikke har kunnskap nok til å svare på.

Men én ting vet jeg, å gå høygravid er beintungt. SÅ GI BORT PLASSEN DIN!

Maries klimamål for 2018

1. Papirposer.

Gjenbruksnett. Plastposer!?

 

2. Redusere kasting av mat:

 – Finn digg oppskrift på noe med tørre brødskalker fra gamle matpakker. 

 – Hva gjør man med størknet grøt?

 

3. Unngå oppussing hjemme.

NB! Husk å bruke det mot Ola når han vil diskutere rom i huset han vil forbedre.

 

4. Færre flyturer.

Minne meg selv på flyturen Roma-Oslo med Laurits i 2016 hver gang det frister med utenlandstur.  

 

5. Handle mer økologisk mat.

Kortreist mat?

Bærekraftig mat. Kortreist er bra unntatt det som er dyrket i oppvarmede drivhus. Importert ok, spesielt tomater, men ikke banan, ris, avokado, soyaprodukter og scampi. Delte meninger om økologisk. 

 

6. Ikke handle nye klær.

Check! Hilsen tidsklemma.

 

7.  Ikke kjøpe produkter med Palmeolje.

Sertifisert Palmeolje er visst ok. Hvordan vet man om den er sertifisert eller ikke?

 

8. Kjøre elbil.

Er det fortsatt miljøvennlig hvis man selger en brukbar dieselbil for å kjøpe ny elbil?

 

9. Unngå skadelige stoffer.

TCEP, Triklosan, Arsen (Diarsentrioksid, Galliumarsenid), Bly, Siloksan (Cyclopentasiloxane, D4, D5, Tetracyclomethicone) Bromerte flammehemmere, Krom (Strontiumkromat, Natriumdikromat) Klorparafiner, Nonylfenoler, Oktylfenoler, DEHP, Ftalat, PFOS, PFOA, PFCA, Klorparafiner, Bly (Lead, Tetraetylbly, Pb), Kvikksølv (Hb), Kadium, Mercury, Strontiumkromat, Bisfenol.

NB! Gjentatte forsøk viser at dette punktet ikke er forenlig med småbarnslivet. Kan stoffene rangeres etter grad av skadelighet? 

10. Spise mindre kjøtt.

Elg, reinsdyr og hval (?!) ok. Snakke med svigerfar etter høstjakta. 

 

Maries klimamål 2019

1. Forbruke mindre…av ALT.

Det eneste sikre og forståelige alternativet hvis man vil leve miljøvennlig. 

Å skamme seg på do

NRK har i den siste tiden satt søkelyset på hvor flaut folk synes det er med tisselyder og bæsjelukt på offentlige toaletter. Vel, jeg har en innrømmelse..

Jeg bæsjer flere ganger i uken og det er brune klumper som lukter vondt. DER..der var det sagt, det unevnelige. Det fryktelige pinlige faktum at jeg, Marie Lunde, ikke har en fordøyelse som produserer rosa, lydløse dotter av sukkerspinn.

For du har vitterlig ikke lov å tisse eller bæsje i 2018 uten at du bør skamme deg over sildrende tissestøy og kabel-odører. En promp bør resultere i dyp selvransakelse med påfølgende utestengelse fra offentlige toaletter i et halvt år.

Du kan få dispensasjon

Noen unntak må det selvsagt finnes. Har du for eksempel en ny samboer som du ønsker å beholde, kan du få innvilget tillatelse til å bæsje på jobb eller på Cirkle K slik at samboeren ikke oppdager den grufulle sannheten om deg. Men bare rett før stengetid. Her har jeg flere tapre venninner med topp-trente tykktarmer og kronisk mageknip.

Dessuten finnes det teknikker for å skjule den nedverdigende tisse-raslingen uten å risikere at vasken oversvømmer toalettet. Lydløs vannlating handler om å posisjonere seg på do-setet i en vinkel som gjør at strålen treffer et skrånende punkt i porselenet så urinen renner som en elv langs konstruksjonen i stedet for som en foss ned i klosettet.

Så er det dette med kraft da. Her er det lett å tenke mer kraft, mer lyd. Men nei!! Mer kraft gir den litt mer lydløse hvislelyden i motsetning til den skrekkelige klukkelyden fra en defensiv trykke-muskel. Her er det mange pinlige øyeblikk å spare seg for folkens.

Når det kommer til ekskrementering, finnes det mange og velkjente teknikker som har vært perfeksjonert gjennom tiår. «Papirdemper’n» er en av dem, «Hoste-plasket» en annen. Noen velger det mindre risikofylte «sitte musestille i båten til kysten er klar» før de sjøsetter pølsa.

Et økende samfunnsproblem

Angsten for lange blikk, hevede øyenbryn og rynkede neser er sterkt økende. Og med god grunn. Vi er godt over i det tjueførste århundre og man burde forvente at folk har stålkontroll på kroppene sine. Når man kan fjerne aldringstegn, kjøpe seg pupper, forlenge øyenvippene og bleke rumpehullet, burde man saktens kunne klare å holde inne en flatulens.

Det finnes håp

Heldigvis finnes det folk som kontinuerlig jobber frem nye løsninger på dette samfunnsproblemet som flere og flere lider under. På Universitetet i Agder spiller toalettet musikk for at det skal være mindre flaut for folk å gå på do. Straks det begynner å klirre i porselenssvingen, starter et orkester av eksotiske toner og lyder over høyttaleranlegget. Så kan folk skamme seg litt mindre over sine kroppslige utskeielser.

Sosiale sanksjoner i form av verbale utskjellinger kan også være en effektiv måte å utrydde folk med tisselyd og bæsjelukt. Sånne folk som meg. Menneskelig avskum som tar seg til rette med sitt fornødne. Motbydelige individer med grisete behov. Utrolig at Ola holder ut med meg.

Foreldrevettreglene

En knippe gode råd til foreldre som skal bestige fjellet Barneoppdragelse.

1) Du må gjerne stake ut veien som forelder på forhånd, men forvent ikke at turen blir som du tror. Iblant vil du måtte gå lange omveier og stadig vekk vil du ta snarveier. Noen ganger er veien slak og lett, andre ganger bratt og tung.

2) Ta hensyn til værvarsler. Tar du med trøtte, slitne og grinete unger på tur, kan du banne på at det blir full storm. Meld fra til barna hvor du går eller hva som skal skje. Forutsigbarhet gir trygge unger.

3) Tilpass ambisjoner etter evne og forhold. Flaske eller pupp, hjemmebakt eller kjøpt, lekeland eller lekeplassen-det er ikke det viktige. Det avgjørende er at barna opplever å bli elsket og sett.

4) Vær forberedt på raserianfall, bleieeksplosjoner eller plutselig sult, selv på kortere turer.

5) Utstyr barna dine med selvfølelse og omtanke for andre. Ha forøvrig alltid bestikkelser tilgjengelig i sekken.

6) Ta trygge veivalg underveis. Det er bedre med en tur for mye til legevakta enn en for lite. Lytt til erfarne fagfolk og søk råd hvis du er usikker. Vaksiner alltid barna dine.

7) Bruk ditt mentale kart og ditt indre kompass. Du kjenner ditt barn best. Ikke lytt til belærende bedrevitere som får deg til å føle deg som en dårlig forelder fordi du gjør ting annerledes enn dem.

8) Vend i tide. Det er ingen skam å snu halvveis opp til hytta fordi den ene i bilsetet kaster opp og den andre gråter av full hals og du innser at du har tatt deg vann over hodet.

9) Spar på kreftene, ikke grav deg ned selv om du ikke får til alt. Sov når du kan og søk hjelp fra svigers om nødvendig.

Prosjekt Genitalier

Jeg vokste opp i et kristent hjem. Dette faktum vil nok overraske mange, men joda, gjennom hele oppveksten min bad jeg for maten, leste bibelen og gikk på søndagsskole. Søndagsskole var spennende. Spesielt fascinerende var det når skapelsesberetningen kom opp på flanellografen. Nakne filtstykker av Adam og Eva med tissene sine som spaserte rundt i Edens hage og spiste epler.

Selv om jeg i dag bare er kristen når jeg ikke finner lommeboken eller når barna er syke, er jeg like imponert over menneskekroppen og hvordan den er skapt. Men det er ett prosjekt signert Vårherre som jeg må innrømme at jeg ikke er like begeistret for; Prosjekt Genitaler.

Kardinalfeil i skapelsen av Adam og Eva

Først og fremst burde ikke Vårherre skapt Adam FØR han skapte Eva, men heller jobbet litt parallelt med begge. For som ved de fleste store prosjekter man iverksetter, er kreativiteten og stå-på viljen gjerne på topp i starten av prosjektet. Og sånn var det nok også for Vårherre da han gikk i gang.

For kreativ input til Adams genitalier spankulerte han nok rundt i Edens hage blant bananer og fiken og hentet inn inspirasjon. Så satte satte han seg ved dreiebenken med en klump leire og dreiet og skulpturerte i dagevis til han hadde en imponerende konstruksjon med et originalt utrykk.

Når Vårherre så skulle i gang med Eva, var det ikke med den samme oppfinnsomhet og iver som tidligere. Han kjevlet bare ut en klump med leire og så krøllet han den sammen og konstaterte at det måtte være bra nok.

Fatale konsekvenser for Evas kjønn

Denne mangelen på innlevelse i eget prosjekt har resultert i at Evas kjønn har flere svakheter i konstruksjonen. For det første burde klitoris vært en stor og synlig knapp. I stedet er den et riskorn gjemt bort i en krok. Det er sløvt av Vårherre å overse dette problemet, gitt at han allerede da visste at menn sliter med å vite hvor ting er.

Videre ville det vært hensiktsmessig av Vårherre å utstyre Eva med en slags lukkemekanisme. Så hadde hun sluppet å lekke utflod og mensen i tide og utide. Og når Adam hadde vært på besøk, kunne hun stenge svømmerne inne til de fant riktig vei, i stedet for å være tvunget til å gå rundt med våt og klissete truse i dagevis.

Ikke bare fordeler med å være skapt først

Men selv om Adam kunne fryde seg over tildelingen av innovasjonsprisen for sitt imponerende lem, er det ikke bare fordeler med å være skapt først. For til tross for at Vårherre var på sitt mest kreative og motiverte da han skapte Adam, manglet han dog én essensiell ting som han hadde fått da han siden skapte Eva; nemlig erfaring. Nybegynnerfeil ble nok spesielt tydelig for Vårherre når han observerte Adam løpe rundt i Edens hage med sine dinglende herligheter som enkle mål for ville dyr og Borre-planter.

Narsissisme

Videre hadde nok ikke Vårherre forutsett at sin egen perfeksjon skulle bli et problem i seg selv. Adam ble nemlig så forelsket i sitt nye vedheng at han slet med å fokusere på andre ting. Stadig vekk var han bortpå med fingrene og kontinuerlig gikk han rundt og speidet etter muligheter for å ta den i bruk.

Så var det forvirringen rundt to forskjellige hoder på én kropp. Hvilket hode skulle brukes når? For eksempel kunne Adams lille-hode plutselig respondere når det var store-hodet som burde ha fulgt opp. Og noen ganger reagerte ikke lille-hodet når det skulle i det hele tatt. I perioder var det lille-hodet som bestemte over store-hodet, noe som senere har vist seg å starte kriger og medføre dramatiske konsekvenser for verdenshistorien. Heldigvis for menneskets eksistens ble ikke dette feilgrepet gjentatt hos Eva.

Funksjonelle problemer

Vårherre bør også lastes for å ikke prosjektere inn Genitalienes tidvise sammenkomst. Denne type tilpasning fordrer at prosjektledelsen er dynamisk og ikke statisk. Når to viktige organer som er ment å fungere sammen skapes på forskjellig tidspunkt, vil det naturlig oppstå utfordringer. Nye komponenter og oppdaterte versjoner av kroppslig materie passer ikke helt med de gamle og da blir det problemer. Klamydia for eksempel, og sopp. For ikke å snakke om Herpes.

Hvis bare Vårherre hadde utvist bedre prosjektstyring da han skapte Genitaliene, hadde vi kanskje sluppet å stadig måtte rette opp i feilene hans med tamponger, Viagra, salver, antibiotika, psykologer og skilsmisseadvokater.

Generasjonen uten mobiloppdragelse

Jeg: Skal vi møtes på Olivia Aker Brygge eller vil du møtes et annet sted?

Mamma: Ja.

Jeg: Ja når det gjelder Olivia?

Mamma: Ja.

Mamma: Hadet 😤

Jeg: Mamma, det ikonet der betyr at man fnyser.

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Fnyser, ikke fryser..

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Ok…Vi ses da!

Mamma: Ok.

Mamma: Hadet.

Mamma har fått smarttelefon.

Hun kjenner ikke modellen eller merket og føler egentlig ikke at den er så mye smartere enn den gamle.

«Jeg føler ikke at den er så mye smartere enn den gamle» sier mamma mens hun slurper i seg Pasta frutti di mare i solsteika på Olivia. «For eksempel lærer den seg aldri koden min, så jeg må taste på nytt hver gang jeg skal bruke den.» Selv om telefonen ikke er så smart som forventet, får den likevel bo i et eget futteral som mamma har strikket til den. Her ligger den lunt og mykt og venter på sitt neste oppdrag mens mamma og jeg gafler i oss smakløse italienske klassikere.

Vi snakker om kreften min. Om hva jeg tenker om usikkerheten som jeg må leve med de nesten femten årene. Denne krefttypen har dessverre en tendens til å komme tilbake. Jeg sier at jeg er optimistisk, at jeg ikke er så opptatt av å bli så fryktelig gammel, men at jeg håper likevel på å se gutta vokse opp. Vi blir brått avbrutt av rystende høye toner som minner om et TV-spill fra åttitallet. Musikken kommer fra et lyserosa futteral i tovet ull som mamma nå har grepet med begge hender. Astrid blinker det på displayet idet hun drar smarttelefonen ut av futteralet. Astrid er mammas beste venninne. «Astrid» sier mamma til meg og legger telefonen til øret. «Ja, det er Britt Lunde» svarer hun. Til tross for at mamma vet at Astrid vet at hun ringer til mamma, er det viktig å introdusere seg ordentlig. Den gang da hele familien hadde felles fasttelefon var det alltid «Lunde versågod» men nå som hun har egen mobiltelefon er det litt mer personlig, men med fullt navn. «Jeg er på lunsj med Marie» «Ja, det går bra med henne.» «Ja, tøffe tider ja.» «Ja, det skal jeg selvfølgelig gjøre.»

Å unngå å ta telefonen er ikke et alternativ

«Astrid hilser» sier mamma og lirker telefonen på plass i sitt rosa hjem. Å unngå å ta telefonen er ikke et alternativ, det ville vært frekt. Prinsippene for telefoni stammer fra tiden med den gamle fasttelefonen og de klorer seg stadig fast. Man kan argumentere med at det finnes en anropslogg så mye man bare vil uten at mamma noen gang vil føle seg trygg på det. Å gå glipp av en samtale på telefonen er langt verre enn å avbryte en samtale man har ansikt til ansikt. Dette gjelder selvsagt overalt. Så når TV-spill låta runger ut i salen på Nasjonalteatret akkurat idet Pia Tjelta får vite at Lille Eyolf har druknet, så må mamma forte seg å svare hviskende inn i telefonen at hun er på teater og ikke kan snakke. «Jeg kan ikke skru den av for da blir det dobbeltkode» sier hun til sitt forsvar. «Og så glemmer jeg å skru av lyden. Hvis telefonen virkelig var så smart, så hadde den sett i kalenderen at jeg var i teateret og skrudd av lyden på egenhånd.» Hun har et poeng.

Ding Dong

Vi unner oss selv en kake, prater om sommerferien og barnehagestart for Jæger. Mamma sier at selv om han fortsatt er liten når han starter, så har han en sånn personlighetstype som kommer til å håndtere overgangen bra. Jeg er enig. «Ding dong» lyder det plutselig fra Tiramisuen. Mamma fisker frem den rosa ullposen fra bak dessertskålen. «Herregud, klokka er to. Kveldsvakten min begynner halv tre!! Kan du sjekke når 21-bussen går?» «Du kan jo bare laste ned ruter-appen?» foreslår jeg. Mamma ser på meg som om jeg var fra en annen planet. «På Internett, mamma.» «Det er ikke Internett på denne» svarer hun og slenger den rosa, lodne smartposen sitt ned i nettet sitt før hun gir meg en rask klem og haster avgårde.

Jeg: Den går om fire minutter, mamma 😊

Mamma: Takk jenta mi 🙄

Mamma: Hadet.