Maries klimamål for 2018

1. Papirposer.

Gjenbruksnett. Plastposer!?

 

2. Redusere kasting av mat:

 – Finn digg oppskrift på noe med tørre brødskalker fra gamle matpakker. 

 – Hva gjør man med størknet grøt?

 

3. Unngå oppussing hjemme.

NB! Husk å bruke det mot Ola når han vil diskutere rom i huset han vil forbedre.

 

4. Færre flyturer.

Minne meg selv på flyturen Roma-Oslo med Laurits i 2016 hver gang det frister med utenlandstur.  

 

5. Handle mer økologisk mat.

Kortreist mat?

Bærekraftig mat. Kortreist er bra unntatt det som er dyrket i oppvarmede drivhus. Importert ok, spesielt tomater, men ikke banan, ris, avokado, soyaprodukter og scampi. Delte meninger om økologisk. 

 

6. Ikke handle nye klær.

Check! Hilsen tidsklemma.

 

7.  Ikke kjøpe produkter med Palmeolje.

Sertifisert Palmeolje er visst ok. Hvordan vet man om den er sertifisert eller ikke?

 

8. Kjøre elbil.

Er det fortsatt miljøvennlig hvis man selger en brukbar dieselbil for å kjøpe ny elbil?

 

9. Unngå skadelige stoffer.

TCEP, Triklosan, Arsen (Diarsentrioksid, Galliumarsenid), Bly, Siloksan (Cyclopentasiloxane, D4, D5, Tetracyclomethicone) Bromerte flammehemmere, Krom (Strontiumkromat, Natriumdikromat) Klorparafiner, Nonylfenoler, Oktylfenoler, DEHP, Ftalat, PFOS, PFOA, PFCA, Klorparafiner, Bly (Lead, Tetraetylbly, Pb), Kvikksølv (Hb), Kadium, Mercury, Strontiumkromat, Bisfenol.

NB! Gjentatte forsøk viser at dette punktet ikke er forenlig med småbarnslivet. Kan stoffene rangeres etter grad av skadelighet? 

10. Spise mindre kjøtt.

Elg, reinsdyr og hval (?!) ok. Snakke med svigerfar etter høstjakta. 

 

Maries klimamål 2019

1. Forbruke mindre…av ALT.

Det eneste sikre og forståelige alternativet hvis man vil leve miljøvennlig. 

Å skamme seg på do

NRK har i den siste tiden satt søkelyset på hvor flaut folk synes det er med tisselyder og bæsjelukt på offentlige toaletter. Vel, jeg har en innrømmelse..

Jeg bæsjer flere ganger i uken og det er brune klumper som lukter vondt. DER..der var det sagt, det unevnelige. Det fryktelige pinlige faktum at jeg, Marie Lunde, ikke har en fordøyelse som produserer rosa, lydløse dotter av sukkerspinn.

For du har vitterlig ikke lov å tisse eller bæsje i 2018 uten at du bør skamme deg over sildrende tissestøy og kabel-odører. En promp bør resultere i dyp selvransakelse med påfølgende utestengelse fra offentlige toaletter i et halvt år.

Du kan få dispensasjon

Noen unntak må det selvsagt finnes. Har du for eksempel en ny samboer som du ønsker å beholde, kan du få innvilget tillatelse til å bæsje på jobb eller på Cirkle K slik at samboeren ikke oppdager den grufulle sannheten om deg. Men bare rett før stengetid. Her har jeg flere tapre venninner med topp-trente tykktarmer og kronisk mageknip.

Dessuten finnes det teknikker for å skjule den nedverdigende tisse-raslingen uten å risikere at vasken oversvømmer toalettet. Lydløs vannlating handler om å posisjonere seg på do-setet i en vinkel som gjør at strålen treffer et skrånende punkt i porselenet så urinen renner som en elv langs konstruksjonen i stedet for som en foss ned i klosettet.

Så er det dette med kraft da. Her er det lett å tenke mer kraft, mer lyd. Men nei!! Mer kraft gir den litt mer lydløse hvislelyden i motsetning til den skrekkelige klukkelyden fra en defensiv trykke-muskel. Her er det mange pinlige øyeblikk å spare seg for folkens.

Når det kommer til ekskrementering, finnes det mange og velkjente teknikker som har vært perfeksjonert gjennom tiår. «Papirdemper’n» er en av dem, «Hoste-plasket» en annen. Noen velger det mindre risikofylte «sitte musestille i båten til kysten er klar» før de sjøsetter pølsa.

Et økende samfunnsproblem

Angsten for lange blikk, hevede øyenbryn og rynkede neser er sterkt økende. Og med god grunn. Vi er godt over i det tjueførste århundre og man burde forvente at folk har stålkontroll på kroppene sine. Når man kan fjerne aldringstegn, kjøpe seg pupper, forlenge øyenvippene og bleke rumpehullet, burde man saktens kunne klare å holde inne en flatulens.

Det finnes håp

Heldigvis finnes det folk som kontinuerlig jobber frem nye løsninger på dette samfunnsproblemet som flere og flere lider under. På Universitetet i Agder spiller toalettet musikk for at det skal være mindre flaut for folk å gå på do. Straks det begynner å klirre i porselenssvingen, starter et orkester av eksotiske toner og lyder over høyttaleranlegget. Så kan folk skamme seg litt mindre over sine kroppslige utskeielser.

Sosiale sanksjoner i form av verbale utskjellinger kan også være en effektiv måte å utrydde folk med tisselyd og bæsjelukt. Sånne folk som meg. Menneskelig avskum som tar seg til rette med sitt fornødne. Motbydelige individer med grisete behov. Utrolig at Ola holder ut med meg.

Foreldrevettreglene

En knippe gode råd til foreldre som skal bestige fjellet Barneoppdragelse.

1) Du må gjerne stake ut veien som forelder på forhånd, men forvent ikke at turen blir som du tror. Iblant vil du måtte gå lange omveier og stadig vekk vil du ta snarveier. Noen ganger er veien slak og lett, andre ganger bratt og tung.

2) Ta hensyn til værvarsler. Tar du med trøtte, slitne og grinete unger på tur, kan du banne på at det blir full storm. Meld fra til barna hvor du går eller hva som skal skje. Forutsigbarhet gir trygge unger.

3) Tilpass ambisjoner etter evne og forhold. Flaske eller pupp, hjemmebakt eller kjøpt, lekeland eller lekeplassen-det er ikke det viktige. Det avgjørende er at barna opplever å bli elsket og sett.

4) Vær forberedt på raserianfall, bleieeksplosjoner eller plutselig sult, selv på kortere turer.

5) Utstyr barna dine med selvfølelse og omtanke for andre. Ha forøvrig alltid bestikkelser tilgjengelig i sekken.

6) Ta trygge veivalg underveis. Det er bedre med en tur for mye til legevakta enn en for lite. Lytt til erfarne fagfolk og søk råd hvis du er usikker. Vaksiner alltid barna dine.

7) Bruk ditt mentale kart og ditt indre kompass. Du kjenner ditt barn best. Ikke lytt til belærende bedrevitere som får deg til å føle deg som en dårlig forelder fordi du gjør ting annerledes enn dem.

8) Vend i tide. Det er ingen skam å snu halvveis opp til hytta fordi den ene i bilsetet kaster opp og den andre gråter av full hals og du innser at du har tatt deg vann over hodet.

9) Spar på kreftene, ikke grav deg ned selv om du ikke får til alt. Sov når du kan og søk hjelp fra svigers om nødvendig.

Prosjekt Genitalier

Jeg vokste opp i et kristent hjem. Dette faktum vil nok overraske mange, men joda, gjennom hele oppveksten min bad jeg for maten, leste bibelen og gikk på søndagsskole. Søndagsskole var spennende. Spesielt fascinerende var det når skapelsesberetningen kom opp på flanellografen. Nakne filtstykker av Adam og Eva med tissene sine som spaserte rundt i Edens hage og spiste epler.

Selv om jeg i dag bare er kristen når jeg ikke finner lommeboken eller når barna er syke, er jeg like imponert over menneskekroppen og hvordan den er skapt. Men det er ett prosjekt signert Vårherre som jeg må innrømme at jeg ikke er like begeistret for; Prosjekt Genitaler.

Kardinalfeil i skapelsen av Adam og Eva

Først og fremst burde ikke Vårherre skapt Adam FØR han skapte Eva, men heller jobbet litt parallelt med begge. For som ved de fleste store prosjekter man iverksetter, er kreativiteten og stå-på viljen gjerne på topp i starten av prosjektet. Og sånn var det nok også for Vårherre da han gikk i gang.

For kreativ input til Adams genitalier spankulerte han nok rundt i Edens hage blant bananer og fiken og hentet inn inspirasjon. Så satte satte han seg ved dreiebenken med en klump leire og dreiet og skulpturerte i dagevis til han hadde en imponerende konstruksjon med et originalt utrykk.

Når Vårherre så skulle i gang med Eva, var det ikke med den samme oppfinnsomhet og iver som tidligere. Han kjevlet bare ut en klump med leire og så krøllet han den sammen og konstaterte at det måtte være bra nok.

Fatale konsekvenser for Evas kjønn

Denne mangelen på innlevelse i eget prosjekt har resultert i at Evas kjønn har flere svakheter i konstruksjonen. For det første burde klitoris vært en stor og synlig knapp. I stedet er den et riskorn gjemt bort i en krok. Det er sløvt av Vårherre å overse dette problemet, gitt at han allerede da visste at menn sliter med å vite hvor ting er.

Videre ville det vært hensiktsmessig av Vårherre å utstyre Eva med en slags lukkemekanisme. Så hadde hun sluppet å lekke utflod og mensen i tide og utide. Og når Adam hadde vært på besøk, kunne hun stenge svømmerne inne til de fant riktig vei, i stedet for å være tvunget til å gå rundt med våt og klissete truse i dagevis.

Ikke bare fordeler med å være skapt først

Men selv om Adam kunne fryde seg over tildelingen av innovasjonsprisen for sitt imponerende lem, er det ikke bare fordeler med å være skapt først. For til tross for at Vårherre var på sitt mest kreative og motiverte da han skapte Adam, manglet han dog én essensiell ting som han hadde fått da han siden skapte Eva; nemlig erfaring. Nybegynnerfeil ble nok spesielt tydelig for Vårherre når han observerte Adam løpe rundt i Edens hage med sine dinglende herligheter som enkle mål for ville dyr og Borre-planter.

Narsissisme

Videre hadde nok ikke Vårherre forutsett at sin egen perfeksjon skulle bli et problem i seg selv. Adam ble nemlig så forelsket i sitt nye vedheng at han slet med å fokusere på andre ting. Stadig vekk var han bortpå med fingrene og kontinuerlig gikk han rundt og speidet etter muligheter for å ta den i bruk.

Så var det forvirringen rundt to forskjellige hoder på én kropp. Hvilket hode skulle brukes når? For eksempel kunne Adams lille-hode plutselig respondere når det var store-hodet som burde ha fulgt opp. Og noen ganger reagerte ikke lille-hodet når det skulle i det hele tatt. I perioder var det lille-hodet som bestemte over store-hodet, noe som senere har vist seg å starte kriger og medføre dramatiske konsekvenser for verdenshistorien. Heldigvis for menneskets eksistens ble ikke dette feilgrepet gjentatt hos Eva.

Funksjonelle problemer

Vårherre bør også lastes for å ikke prosjektere inn Genitalienes tidvise sammenkomst. Denne type tilpasning fordrer at prosjektledelsen er dynamisk og ikke statisk. Når to viktige organer som er ment å fungere sammen skapes på forskjellig tidspunkt, vil det naturlig oppstå utfordringer. Nye komponenter og oppdaterte versjoner av kroppslig materie passer ikke helt med de gamle og da blir det problemer. Klamydia for eksempel, og sopp. For ikke å snakke om Herpes.

Hvis bare Vårherre hadde utvist bedre prosjektstyring da han skapte Genitaliene, hadde vi kanskje sluppet å stadig måtte rette opp i feilene hans med tamponger, Viagra, salver, antibiotika, psykologer og skilsmisseadvokater.

Generasjonen uten mobiloppdragelse

Jeg: Skal vi møtes på Olivia Aker Brygge eller vil du møtes et annet sted?

Mamma: Ja.

Jeg: Ja når det gjelder Olivia?

Mamma: Ja.

Mamma: Hadet 😤

Jeg: Mamma, det ikonet der betyr at man fnyser.

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Fnyser, ikke fryser..

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Ok…Vi ses da!

Mamma: Ok.

Mamma: Hadet.

Mamma har fått smarttelefon.

Hun kjenner ikke modellen eller merket og føler egentlig ikke at den er så mye smartere enn den gamle.

«Jeg føler ikke at den er så mye smartere enn den gamle» sier mamma mens hun slurper i seg Pasta frutti di mare i solsteika på Olivia. «For eksempel lærer den seg aldri koden min, så jeg må taste på nytt hver gang jeg skal bruke den.» Selv om telefonen ikke er så smart som forventet, får den likevel bo i et eget futteral som mamma har strikket til den. Her ligger den lunt og mykt og venter på sitt neste oppdrag mens mamma og jeg gafler i oss smakløse italienske klassikere.

Vi snakker om kreften min. Om hva jeg tenker om usikkerheten som jeg må leve med de nesten femten årene. Denne krefttypen har dessverre en tendens til å komme tilbake. Jeg sier at jeg er optimistisk, at jeg ikke er så opptatt av å bli så fryktelig gammel, men at jeg håper likevel på å se gutta vokse opp. Vi blir brått avbrutt av rystende høye toner som minner om et TV-spill fra åttitallet. Musikken kommer fra et lyserosa futteral i tovet ull som mamma nå har grepet med begge hender. Astrid blinker det på displayet idet hun drar smarttelefonen ut av futteralet. Astrid er mammas beste venninne. «Astrid» sier mamma til meg og legger telefonen til øret. «Ja, det er Britt Lunde» svarer hun. Til tross for at mamma vet at Astrid vet at hun ringer til mamma, er det viktig å introdusere seg ordentlig. Den gang da hele familien hadde felles fasttelefon var det alltid «Lunde versågod» men nå som hun har egen mobiltelefon er det litt mer personlig, men med fullt navn. «Jeg er på lunsj med Marie» «Ja, det går bra med henne.» «Ja, tøffe tider ja.» «Ja, det skal jeg selvfølgelig gjøre.»

Å unngå å ta telefonen er ikke et alternativ

«Astrid hilser» sier mamma og lirker telefonen på plass i sitt rosa hjem. Å unngå å ta telefonen er ikke et alternativ, det ville vært frekt. Prinsippene for telefoni stammer fra tiden med den gamle fasttelefonen og de klorer seg stadig fast. Man kan argumentere med at det finnes en anropslogg så mye man bare vil uten at mamma noen gang vil føle seg trygg på det. Å gå glipp av en samtale på telefonen er langt verre enn å avbryte en samtale man har ansikt til ansikt. Dette gjelder selvsagt overalt. Så når TV-spill låta runger ut i salen på Nasjonalteatret akkurat idet Pia Tjelta får vite at Lille Eyolf har druknet, så må mamma forte seg å svare hviskende inn i telefonen at hun er på teater og ikke kan snakke. «Jeg kan ikke skru den av for da blir det dobbeltkode» sier hun til sitt forsvar. «Og så glemmer jeg å skru av lyden. Hvis telefonen virkelig var så smart, så hadde den sett i kalenderen at jeg var i teateret og skrudd av lyden på egenhånd.» Hun har et poeng.

Ding Dong

Vi unner oss selv en kake, prater om sommerferien og barnehagestart for Jæger. Mamma sier at selv om han fortsatt er liten når han starter, så har han en sånn personlighetstype som kommer til å håndtere overgangen bra. Jeg er enig. «Ding dong» lyder det plutselig fra Tiramisuen. Mamma fisker frem den rosa ullposen fra bak dessertskålen. «Herregud, klokka er to. Kveldsvakten min begynner halv tre!! Kan du sjekke når 21-bussen går?» «Du kan jo bare laste ned ruter-appen?» foreslår jeg. Mamma ser på meg som om jeg var fra en annen planet. «På Internett, mamma.» «Det er ikke Internett på denne» svarer hun og slenger den rosa, lodne smartposen sitt ned i nettet sitt før hun gir meg en rask klem og haster avgårde.

Jeg: Den går om fire minutter, mamma 😊

Mamma: Takk jenta mi 🙄

Mamma: Hadet.

Guilty pleasures

“Nei, Randi. Du må ikkje se på den der styggedommen.» Min morfar, en av Jesus Kristus mest trofaste disipler, rister på hodet over sin kones hang til såpeoperaer. Promiskuøsitet, pengedyrkelse, intriger, svik, vold og utroskap inntar hennes kristne sjel mellom kvart på tre og halv fire hver dag i form av TV-Norges braksuksess «Glamour».

Blasfemi beskyldninger

«Æ kan ikkje få mæ til å forstå ka som e så interessant med det der, Randi. Det e så uverdig og så….så ukristelig!!» preker morfar mens han rastløst beveger seg rundt i leiligheten og retter en pekefinger mot TV’n. «Men kjære Svein, det e no bærre en TV-serie.» svarer mormor tørt, totalt uberørt av hans blasfemi-beskyldninger.

Djevelens verk

Det er få steder i verden jeg føler meg så hjemme som hos mormor og morfar. Deres små, men ubetydelige disputter er som nordnorsk koseprat i mine ører. Jeg følger med på TV-skjermen med et halvt øye. Brooke Logan, som har følt seg sveket av sin store kjærlighet Ridge Forrester, har tatt hevn ved å ødelegge ekteskapet til foreldrene hans og deretter gifte seg med faren. Nå angrer hun og vil gjenforenes med Ridge. Men Ridge er bitter og viser henne en kald skulder. Nå er mormor bekymret for Brooke sin helse. «Æ e bekymra for ho Brookes sin helse» sier hun. Morfar fnyser. Han er mer bekymret for mormors kristne verdier. «Det e djevelens verk, denne TV-serien» mumler han lavt.

Synd og skam

Jeg er stadig innom mormor og morfar de påfølgende ukene, men hører ikke noe mer om hverken djevelens verk eller Brookes helse. Så en dag snubler jeg inn døra midt under mormors Glamour-siesta. Morfar går ikke lenger hvileløst rundt i huset, men har satt seg i godstolen sin rett bak mormor og følger konsentrert med på programmet mens han rister på hodet og mumler «nei, nei…kjære Jesus..synd og skam». Stakkars mormor, her kan man ikke engang unne seg førti skarve minutter med sosialpornografi uten at Jesus Kristus kommer og blander seg. «Vi skal ikke gå en tur da?» spør jeg morfar. «Nei, æ e jo nøydd å følge med på ka det e ho Randi besudle sitt sinn med» svarer han og tar en slurk av den kalde kaffen sin. «Hysj, Svein» avbryter mormor, «no skal ho Brooke fortelle han Ridge koffer ho blei sammen med faren». Nå er det min tur til å fnyse. For tre uker siden hadde også Brooke like store vanskeligheter med å fortelle Ridge hvorfor hun ble sammen med faren. Progresjonen i denne serien er på linje med progresjonen i treningskondisen min.

En måned passerer. Så en ettermiddag er jeg sammen med mormor og morfar på eldresenteret som ligger i samme bygg som leiligheten deres. Jeg spiser fyrstekake, tar lodd og synger allsang til toner fra Stein Ingebrigtsen helt til jeg til slutt blir sittende og småsove i stolen, som alle andre i lokalet for øvrig. «Randi!» nesten roper morfar plutselig og rekker frem et armbåndsur. Jeg skvetter til. «Vi kan ikkje sitte her no mere. Vi må gå opp å se på serien vår» stresser han.

Serien vår?

«Hvilken serie er det?» spør jeg. «Glamuur» svarer mormor på sin beste amerikansk. Har Glamour gått fra å være djevelens verk til å bli serien vår? “Hva skjedde med synd og skam?» spør jeg. «Han Ridge og ho Brooke er kristne begge to og de går på gudstjeneste i serien. Der får de tilgivelse for sine synder» svarer morfar kort, utålmodig etter å komme seg avgårde. Så det er altså ikke lenger noe problem å fråtse i all denne TV-synden, så lenge synderne på skjermen går i kirken og får tilgivelse?

Jeg sier ikke noe mer, bare lar dem haste avgårde for å få sin daglige dose med drama. Faktisk er jeg lettet over å se at de ikke må være Guds soldater hele tiden, men finner unnskyldninger for å tillate seg selv å konsumere litt djevelsk underholdning bak lukkede dører.

Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

Krig med snøfonner

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Spanderer ikke et blikk på sønnen

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

Flere som reagerer

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Tomheten i øynene

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Tenker på ham hver dag

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Jenter er sølv, gutter er gull

“Blir det gull eller sølv?” spør han som har vært far en stund. De to sitter bak meg på trikken og skravler, så høyt at det er umulig å ikke få med seg samtalen. “Vi går for gull ja, det blir gutt ” svarer den andre, han som skal bli far om tre måneder. De ler, jeg blir pottesur. 

Men noen ganger i livet har jeg selv tenkt at det bare er sølv å være kvinne. For det er en del ting som bare kvinner må forholde seg til, og disse iblant meningsløse tingene bruker vi latterlig mye tid av livet på å perfeksjonere eller å stilletiende lide oss igjennom. 

Her kunne jeg selvfølgelig begynt å snakke om likelønn, seksuell trakassering og arbeidsfordeling i hjemmet, men alt det der må vi jobbe med over tid. Det er ting som er mye mer presserende enn det. 

La meg like gjerne starte med det aller verste; Strømpebukser. De kommer i alle varianter og kan være alt fra horete til tantete avhengig av materiale og tykkelse. Og de aller tynneste, de du skal ha på deg når du gjerne har flest enheter innabords, de er laget av spindelvev. Her er det bare å skamme seg alle sammen, for en dreven femina bør klare å feste hardt i tolv timer og fortsatt trekke av seg nylonstrømpa med nystøpte negler i halv fire tiden om natten med alle maskene inntakt. Enhver strømpebukse skal helst sitte som støpt til kroppen så den presser underliv og mage sammen til fordøyelsen stopper opp. Og på vinteren skal disse pølseskinnene brukes hver dag. Norsk vinter uten strømpebukser er fem skrekkelige måneder med endeløs frysing. Uten strømpebukser kan du være rimelig sikker på at du får to uker sengeliggende med influensa og dermed over sytti arbeidstimer du senere må ta igjen på kveldstid. Men motsatsen er nesten verre. Fem måneder med rompekløe og gnisse-utslett på grunn av disse åletrange ulltarmene. Ikke holder de seg oppe heller, men siger nedover og presser ned buksa slik at rompesprekken duver over buksekanten. 

Så er det dette med kroppslukt og kroppslyd. Menn og kvinner har nøyaktig den samme anatomien når det kommer til kroppens lukt og lyd, men det er totalt ulike forventninger til hva slags lukt og lyd den mannlige og kvinnelige kroppen skal produsere. Det blir alltid hevede øyebryn og urolige blikk blant de trengende i kø når det stinker inne på jentedoen. Nå er det jo forskjell på kvinner, men veldig mange jeg har snakket med tør ikke bæsje andre steder enn hjemme i frykt for ufeminine odører og lyder. I stedet går de rundt og nekter kroppen sitt fornødne til de nærmest besvimer av magesmerter. Og strømpebuksa gjør ikke akkurat tingene bedre. Jeg kan fint huske perioder i starten av forhold der jeg har slitt med søvnproblemer fordi jeg har vært livredd for å slippe en fis i søvne. De fleste stinkende armhulene jeg har hilst på i trange busser har tilhørt menn. Ikke fordi kvinners armhuler lukter noe mindre, men kvinnene har enten stått og vasket seg febrilsk under armene i vasken på jobb, eller så står de og presser armene inntil kroppen for å kvele ethvert illeluktende blaff fra armhulene. 

Forestill deg at du hele dagen igjennom må vakle rundt på altfor trange skøyter…velkommen til høye hæler. Dette torturmiddelet bruker kvinner gjerne et helt liv på å balansere til perfeksjon, bare for å ende opp med kroniske ryggplager og tær, eller rettere sagt klør, som aldri vil kunne rettes ut. Dessverre er det slik at denne stilett-besettelsen blant kvinner ofte kommer hånd i hånd med mangel på selvinnsikt i hvorvidt man mester denne balansekunsten eller ikke. Ikke sjelden resulterer dette i påfallende underlig gange, brukne ankler eller usjarmerende fall med miniskjørt.

Og så er det denne unaturlig aldringen som helst ikke skal ramme oss kvinner. Mens en kvinne blir rosin, blir en mann god årgangsvin. I mine glansdager på Tinder var jeg stort sett for gammel for en fyr som var fem år eldre enn meg. Men alder er jo bare et tall og aldring kan man kjøpe seg ut av i følge skjønnhetsindustrien, og der må jeg innrømme at jeg har gått fem på. Jeg har sikkert brukt en halv årslønn i mitt liv på kremer og produkter som skal skrubbe, hydrere eller flasse bort alt som kan minne om stress, søvnløshet og bekymring. 

Heldigvis så finnes det endel gull-gutter der ute, som synes det er en selvfølge at dama blir eldre og iblant lukter litt svette og fis. Og som aldri ville finne på slenge ut idiotiske morsomheter om verdien på sitt ufødte barn på trikken. 

Og forresten, til de som ikke visste det; det ser ut som det blir en liten gullgutt til på oss i august 🙂

En jul med bismak

Det blir ikke jul i år, ikke på samme måte som i fjor eller årene før. Jeg er ikke i stand til å komme i ordentlig julestemning når det skjer så mye dritt i verden. 

Verdens elendighet har kommet nærmere på meg enn noen gang. Den er der i ord og bilder hver gang jeg passerer en aviskiosk eller skrur på radioen i bilen. Den er der hver gang jeg klikker meg inn for å lese nyhetene eller vil oppdatere meg i sosiale medier. Den sender meg SMS og brev i posten med bønn om å hjelpe. Den sender meg nyhetsvarsler på jobb, på do, mens jeg hygger meg med venninner, den tar ikke hensyn til min kalender og mine følelser. Den dukker opp hver gang jeg ser på min sønn og tenker på hva slags verden han skal vokse opp i, hvilken fremtid jeg etterlater ham. 

Jeg kan ikke bare skru av, stikke hodet i sanden og late som det ikke angår meg. Jeg kan ikke gå rundt juletreet og synge Deilig er jorden av full hals, uten at tonene mister noe av sin klang i mine ører. 

Jeg kan ikke la freden senke seg i kropp og sinn, i et trygt hjem som lukter av røkelse og varm julegløgg mens det regner bomber over Syria og mennesker i Aleppo blir slaktet i en krig som ingen vil ta ansvar for. 

Jeg klarer ikke sitte stappmett og fråtse i meg bare ett ribbestykke til, uten å bli litt berørt av tanken på at to millioner barn i Jemen er i ferd med å sulte i hjel fordi hjelpeorganisasjonene ikke får komme til.

Jeg kan ikke sitte på juleavslutning i barnehagen og lytte til hvordan mitt barn lærer om likeverdighet og inkludering, uten å uroe meg over at viktige politiske stemmer i samfunnet han vokser opp i forkynner det motsatte. 

Jeg kan ikke fnyse av den sleske amerikanske presidenten i Love Actually på TV, uten å bli minnet på at en som ligner mer på en impulsiv og egenrådig treåring enn en statsleder, skal sitte med spakene og styre et av verdens mektigste land de neste fire årene. 

Jeg kan ikke ubeskjedent sitte på julaften å åpne pakke etter pakke med ting jeg ikke trenger, uten å kjenne på at mitt overforbruk bidrar til at verden går mot en irreversibel klimakrise. 

Det er mer nå enn før, er det ikke? For mange videoklipp, detaljer og dystre fremtidsutsikter. Eller er det bare det at jeg har et barn jeg skal beskytte, at jeg vet og forstår mer enn før og at jeg kanskje har mistet noe av min ungdommelige optimisme?

Med følelse av maktesløshet og mangel på handlekraft, så blir det i stedet dette sentimentale stykket med tekst. Men kanskje ord kan ha en verdi? Med mange nok stemmer kan det jo bli et kor. Og kormusikk i riktig juleånd kan jo gi litt julestemning likevel.. 

Skam

Da jeg var fem år gammel skulle vi ha internasjonal dag i barnehagen. Alle skulle ha med seg foreldrene sine, vi skulle spise matretter fra hele verden og kle oss ut for å representere forskjellige nasjonaliteter.

Det myldret av barn som foreldre hadde kledd opp i fargerike nasjonaldrakter. Det var barn i kimono, sari, kilt og bunad, barn med turban, pelshatt, tresko og hijab. Og så var det to til, en jente og en gutt i jeans og hvit t-skjorte med hvert sitt Mc-Donalds flagg i hånden. Det var meg og brodern..og vi skulle være fra amerika…

Mamma var fulltidsjobbende alenemor til to. Hun hadde hverken råd eller tid til å handle inn drakter som skulle blir brukt en eneste gang i barnehagen på en festdag hun sikkert ikke hadde hatt tid til å tenke på før kvelden før.

Jeg har bilde av det i et album, en lang rekke med barn som holder hverandre i hendene mens de synger “vi tar hverandres hender og setter oss i ring, vi er en masse søsken og skiller ingenting”. Jenta jeg ser på bildet er så stolt og glad der hun står og veiver med det “amerikanske flagget” og synger i kor med de andre barna. Det er et av de beste minnene jeg fra barnehagen. Hva mamma tenker der hun står sammen med de andre foreldrene, som avsender av årets dårligste kostyme vet jeg ikke, men jeg har en anelse, jeg tror hun skammet seg.

For det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjenne litt på den foreldreskammen selv. En dag satt jeg ovenfor en annen mor med sin datter i barnehagen og både sønnen min og datteren hennes skulle spise matpakken sin. Vi dro frem hver vår smurte matpakke og mens den jeg hadde laget bestod av brødskiver med leverpostei og kaviar og et halvt brunende eple, var hennes fylt av nybakte rundstykker med omelett, yoghurt og fruktsalat. Og uansett hvor irrasjonelt det var, skammet jeg meg og følte meg som en dårligere mor enn henne. Den samme skammen føler jeg de gangene jeg henter gutten sent i barnehagen, og jeg følte den da vi ikke fikk til ammingen. Den dukker opp når jeg lurer meg til små mobilpauser, når jeg lar ettåringen spise kjeks før middag, når jeg velger den billigere utedressen og når jeg gir ham den nattflaska han egentlig ikke trenger. Jeg måler meg selv mot andre og ikke minst mot mine egne idealer. Følelsen av skam eller dårlig samvittighet handler jo om at man vil være det beste for barna sine, men det er ikke alltid man som voksen klarer å sjeldne på det som er viktig for en selv og det som er viktig for barna.

Det dårligste minnet jeg har fra barnehagen er fra den samme internasjonale dagen. Alle barna og foreldrene hadde samlet seg inne på avdelingen og barnehagebestyreren fortalte om alle landene vi hadde lært om i barnehagen. Idet hun kom til Frankrike i oppramsingen, klarte jeg ikke å holde meg, jeg var så stolt av at jeg hadde vært der. Så jeg ropte ut av fulle lunger “Frankrike er hovedstaden i Paris”!! Jeg hadde forventet rungende applaus, men i stedet bredte det seg en bølge av foreldrelatter i rommet, grove, dype voksenstemmer som alle lo av meg. Jeg holdt gråten tilbake i halsen mens jeg forsøkte å blunke bort tårene som presset på. Jeg skammet meg så fryktelig.

Ingen forklarte meg at de lo hjertelig på grunn av min entusiasme og stolthet. Ingen fortalte meg at jeg var dyktig som kunne hovedstaden i Frankrike, selv om det ble litt stokket om. Jeg følte at jeg ble mobbet av de voksne og jeg tok meg veldig nær av det.

Jeg prøver å minne meg selv på den dagen titt og ofte. At det er mye viktigere for min sønn at jeg ser ham og anerkjenner hans følelser, ikke bagatelliserer dem eller prøver å distrahere dem bort, enn at jeg kler ham opp i årets beste kostyme og lager supermatpakker eller kommer et kvarter tidligere i barnehagen.

Jeg kan ikke lære barnet mitt at “vi er en masse søsken og skiller ingenting” og samtidig bruke masse energi på å prøve være en plettfri mor. At man måler seg selv mot andre finner han tidsnok ut av uten at jeg skal overføre min usikkerhet over på ham.

7D912E61-320F-492C-B5853DF50A6F3A58-5EFF4A67-CEB6-4333-BC3C12166E123DDA