Generasjonen uten mobiloppdragelse

Jeg: Skal vi møtes på Olivia Aker Brygge eller vil du møtes et annet sted?

Mamma: Ja.

Jeg: Ja når det gjelder Olivia?

Mamma: Ja.

Mamma: Hadet 😤

Jeg: Mamma, det ikonet der betyr at man fnyser.

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Fnyser, ikke fryser..

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Ok…Vi ses da!

Mamma: Ok.

Mamma: Hadet.

Mamma har fått smarttelefon. Hun kjenner ikke modellen eller merket og føler egentlig ikke at den er så mye smartere enn den gamle.

«Jeg føler ikke at den er så mye smartere enn den gamle» sier mamma mens hun slurper i seg Pasta frutti di mare i solsteika på Olivia. «For eksempel lærer den seg aldri koden min, så jeg må taste på nytt hver gang jeg skal bruke den.» Selv om telefonen ikke er så smart som forventet, får den likevel bo i et eget futteral som mamma har strikket til den. Her ligger den lunt og mykt og venter på sitt neste oppdrag mens mamma og jeg gafler i oss smakløse italienske klassikere.

Vi snakker om kreften min. Om hva jeg tenker om usikkerheten som jeg må leve med de nesten femten årene. Denne krefttypen har dessverre en tendens til å komme tilbake. Jeg sier at jeg er optimistisk, at jeg ikke er så opptatt av å bli så fryktelig gammel, men at jeg håper likevel på å se gutta vokse opp. Vi blir brått avbrutt av rystende høye toner som minner om et TV-spill fra åttitallet. Musikken kommer fra et lyserosa futteral i tovet ull som mamma nå har grepet med begge hender. Astrid blinker det på displayet idet hun drar smarttelefonen ut av futteralet. Astrid er mammas beste venninne. «Astrid» sier mamma til meg og legger telefonen til øret. «Ja, det er Britt Lunde» svarer hun. Til tross for at mamma vet at Astrid vet at hun ringer til mamma, er det viktig å introdusere seg ordentlig. Den gang da hele familien hadde felles fasttelefon var det alltid «Lunde versågod» men nå som hun har egen mobiltelefon er det litt mer personlig, men med fullt navn. «Jeg er på lunsj med Marie» «Ja, det går bra med henne.» «Ja, tøffe tider ja.» «Ja, det skal jeg selvfølgelig gjøre.»

«Astrid hilser» sier mamma og lirker telefonen på plass i sitt rosa hjem. Å unngå å ta telefonen er ikke et alternativ, det ville vært frekt. Prinsippene for telefoni stammer fra tiden med den gamle fasttelefonen og de klorer seg stadig fast. Man kan argumentere med at det finnes en anropslogg så mye man bare vil uten at mamma noen gang vil føle seg trygg på det. Å gå glipp av en samtale på telefonen er langt verre enn å avbryte en samtale man har ansikt til ansikt. Dette gjelder selvsagt overalt. Så når TV-spill låta runger ut i salen på Nasjonalteatret akkurat idet Pia Tjelta får vite at Lille Eyolf har druknet, så må mamma forte seg å svare hviskende inn i telefonen at hun er på teater og ikke kan snakke. «Jeg kan ikke skru den av for da blir det dobbeltkode» sier hun til sitt forsvar. «Og så glemmer jeg å skru av lyden. Hvis telefonen virkelig var så smart, så hadde den sett i kalenderen at jeg var i teateret og skrudd av lyden på egenhånd.» Hun har et poeng.

Vi unner oss selv en kake, prater om sommerferien og barnehagestart for Jæger. Mamma sier at selv om han fortsatt er liten når han starter, så har han en sånn personlighetstype som kommer til å håndtere overgangen bra. Jeg er enig. «Ding dong» lyder det plutselig fra Tiramisuen. Mamma fisker frem den rosa ullposen fra bak dessertskålen. «Herregud, klokka er to. Kveldsvakten min begynner halv tre!! Kan du sjekke når 21-bussen går?» «Du kan jo bare laste ned ruter-appen?» foreslår jeg. Mamma ser på meg som om jeg var fra en annen planet. «På Internett, mamma.» «Det er ikke Internett på denne» svarer hun og slenger den rosa, lodne smartposen sitt ned i nettet sitt før hun gir meg en rask klem og haster avgårde.

Jeg: Den går om fire minutter, mamma 😊

Mamma: Takk jenta mi 🙄

Mamma: Hadet.

Guilty pleasures

“Nei, Randi. Du må ikkje se på den der styggedommen.» Min morfar, en av Jesus Kristus mest trofaste disipler, rister på hodet over sin kones hang til såpeoperaer. Promiskuøsitet, pengedyrkelse, intriger, svik, vold og utroskap inntar hennes kristne sjel mellom kvart på tre og halv fire hver dag i form av TV-Norges braksuksess «Glamour».

«Æ kan ikkje få mæ til å forstå ka som e så interessant med det der, Randi. Det e så uverdig og så….så ukristelig!!» preker morfar mens han rastløst beveger seg rundt i leiligheten og retter en pekefinger mot TV’n. «Men kjære Svein, det e no bærre en TV-serie.» svarer mormor tørt, totalt uberørt av hans blasfemi-beskyldninger.

Det er få steder i verden jeg føler meg så hjemme som hos mormor og morfar. Deres små, men ubetydelige disputter er som nordnorsk koseprat i mine ører. Jeg følger med på TV-skjermen med et halvt øye. Brooke Logan, som har følt seg sveket av sin store kjærlighet Ridge Forrester, har tatt hevn ved å ødelegge ekteskapet til foreldrene hans og deretter gifte seg med faren. Nå angrer hun og vil gjenforenes med Ridge. Men Ridge er bitter og viser henne en kald skulder. Nå er mormor bekymret for Brooke sin helse. «Æ e bekymra for ho Brookes sin helse» sier hun. Morfar fnyser. Han er mer bekymret for mormors kristne verdier. «Det e djevelens verk, denne TV-serien» mumler han lavt.

Jeg er stadig innom mormor og morfar de påfølgende ukene, men hører ikke noe mer om hverken djevelens verk eller Brookes helse. Så en dag snubler jeg inn døra midt under mormors Glamour-siesta. Morfar går ikke lenger hvileløst rundt i huset, men har satt seg i godstolen sin rett bak mormor og følger konsentrert med på programmet mens han rister på hodet og mumler «nei, nei…kjære Jesus..synd og skam». Stakkars mormor, her kan man ikke engang unne seg førti skarve minutter med sosialpornografi uten at Jesus Kristus kommer og blander seg. «Vi skal ikke gå en tur da?» spør jeg morfar. «Nei, æ e jo nøydd å følge med på ka det e ho Randi besudle sitt sinn med» svarer han og tar en slurk av den kalde kaffen sin. «Hysj, Svein» avbryter mormor, «no skal ho Brooke fortelle han Ridge koffer ho blei sammen med faren». Nå er det min tur til å fnyse. For tre uker siden hadde også Brooke like store vanskeligheter med å fortelle Ridge hvorfor hun ble sammen med faren. Progresjonen i denne serien er på linje med progresjonen i treningskondisen min.

En måned passerer. Så en ettermiddag er jeg sammen med mormor og morfar på eldresenteret som ligger i samme bygg som leiligheten deres. Jeg spiser fyrstekake, tar lodd og synger allsang til toner fra Stein Ingebrigtsen helt til jeg til slutt blir sittende og småsove i stolen, som alle andre i lokalet for øvrig. «Randi!» nesten roper morfar plutselig og rekker frem et armbåndsur. Jeg skvetter til. «Vi kan ikkje sitte her no mere. Vi må gå opp å se på serien vår» stresser han.

Serien vår? «Hvilken serie er det?» spør jeg. «Glamuur» svarer mormor på sin beste amerikansk. Har Glamour gått fra å være djevelens verk til å bli serien vår? “Hva skjedde med synd og skam?» spør jeg. «Han Ridge og ho Brooke er kristne begge to og de går på gudstjeneste i serien. Der får de tilgivelse for sine synder» svarer morfar kort, utålmodig etter å komme seg avgårde. Så det er altså ikke lenger noe problem å fråtse i all denne TV-synden, så lenge synderne på skjermen går i kirken og får tilgivelse?

Jeg sier ikke noe mer, bare lar dem haste avgårde for å få sin daglige dose med drama. Faktisk er jeg lettet over å se at de ikke må være Guds soldater hele tiden, men finner unnskyldninger for å tillate seg selv å konsumere litt djevelsk underholdning bak lukkede dører.

Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Jenter er sølv, gutter er gull

“Blir det gull eller sølv?” spør han som har vært far en stund. De to sitter bak meg på trikken og skravler, så høyt at det er umulig å ikke få med seg samtalen. “Vi går for gull ja, det blir gutt ” svarer den andre, han som skal bli far om tre måneder. De ler, jeg blir pottesur. 

Men noen ganger i livet har jeg selv tenkt at det bare er sølv å være kvinne. For det er en del ting som bare kvinner må forholde seg til, og disse iblant meningsløse tingene bruker vi latterlig mye tid av livet på å perfeksjonere eller å stilletiende lide oss igjennom. 

Her kunne jeg selvfølgelig begynt å snakke om likelønn, seksuell trakassering og arbeidsfordeling i hjemmet, men alt det der må vi jobbe med over tid. Det er ting som er mye mer presserende enn det. 

La meg like gjerne starte med det aller verste; Strømpebukser. De kommer i alle varianter og kan være alt fra horete til tantete avhengig av materiale og tykkelse. Og de aller tynneste, de du skal ha på deg når du gjerne har flest enheter innabords, de er laget av spindelvev. Her er det bare å skamme seg alle sammen, for en dreven femina bør klare å feste hardt i tolv timer og fortsatt trekke av seg nylonstrømpa med nystøpte negler i halv fire tiden om natten med alle maskene inntakt. Enhver strømpebukse skal helst sitte som støpt til kroppen så den presser underliv og mage sammen til fordøyelsen stopper opp. Og på vinteren skal disse pølseskinnene brukes hver dag. Norsk vinter uten strømpebukser er fem skrekkelige måneder med endeløs frysing. Uten strømpebukser kan du være rimelig sikker på at du får to uker sengeliggende med influensa og dermed over sytti arbeidstimer du senere må ta igjen på kveldstid. Men motsatsen er nesten verre. Fem måneder med rompekløe og gnisse-utslett på grunn av disse åletrange ulltarmene. Ikke holder de seg oppe heller, men siger nedover og presser ned buksa slik at rompesprekken duver over buksekanten. 

Så er det dette med kroppslukt og kroppslyd. Menn og kvinner har nøyaktig den samme anatomien når det kommer til kroppens lukt og lyd, men det er totalt ulike forventninger til hva slags lukt og lyd den mannlige og kvinnelige kroppen skal produsere. Det blir alltid hevede øyebryn og urolige blikk blant de trengende i kø når det stinker inne på jentedoen. Nå er det jo forskjell på kvinner, men veldig mange jeg har snakket med tør ikke bæsje andre steder enn hjemme i frykt for ufeminine odører og lyder. I stedet går de rundt og nekter kroppen sitt fornødne til de nærmest besvimer av magesmerter. Og strømpebuksa gjør ikke akkurat tingene bedre. Jeg kan fint huske perioder i starten av forhold der jeg har slitt med søvnproblemer fordi jeg har vært livredd for å slippe en fis i søvne. De fleste stinkende armhulene jeg har hilst på i trange busser har tilhørt menn. Ikke fordi kvinners armhuler lukter noe mindre, men kvinnene har enten stått og vasket seg febrilsk under armene i vasken på jobb, eller så står de og presser armene inntil kroppen for å kvele ethvert illeluktende blaff fra armhulene. 

Forestill deg at du hele dagen igjennom må vakle rundt på altfor trange skøyter…velkommen til høye hæler. Dette torturmiddelet bruker kvinner gjerne et helt liv på å balansere til perfeksjon, bare for å ende opp med kroniske ryggplager og tær, eller rettere sagt klør, som aldri vil kunne rettes ut. Dessverre er det slik at denne stilett-besettelsen blant kvinner ofte kommer hånd i hånd med mangel på selvinnsikt i hvorvidt man mester denne balansekunsten eller ikke. Ikke sjelden resulterer dette i påfallende underlig gange, brukne ankler eller usjarmerende fall med miniskjørt.

Og så er det denne unaturlig aldringen som helst ikke skal ramme oss kvinner. Mens en kvinne blir rosin, blir en mann god årgangsvin. I mine glansdager på Tinder var jeg stort sett for gammel for en fyr som var fem år eldre enn meg. Men alder er jo bare et tall og aldring kan man kjøpe seg ut av i følge skjønnhetsindustrien, og der må jeg innrømme at jeg har gått fem på. Jeg har sikkert brukt en halv årslønn i mitt liv på kremer og produkter som skal skrubbe, hydrere eller flasse bort alt som kan minne om stress, søvnløshet og bekymring. 

Heldigvis så finnes det endel gull-gutter der ute, som synes det er en selvfølge at dama blir eldre og iblant lukter litt svette og fis. Og som aldri ville finne på slenge ut idiotiske morsomheter om verdien på sitt ufødte barn på trikken. 

Og forresten, til de som ikke visste det; det ser ut som det blir en liten gullgutt til på oss i august 🙂

En jul med bismak

Det blir ikke jul i år, ikke på samme måte som i fjor eller årene før. Jeg er ikke i stand til å komme i ordentlig julestemning når det skjer så mye dritt i verden. 

Verdens elendighet har kommet nærmere på meg enn noen gang. Den er der i ord og bilder hver gang jeg passerer en aviskiosk eller skrur på radioen i bilen. Den er der hver gang jeg klikker meg inn for å lese nyhetene eller vil oppdatere meg i sosiale medier. Den sender meg SMS og brev i posten med bønn om å hjelpe. Den sender meg nyhetsvarsler på jobb, på do, mens jeg hygger meg med venninner, den tar ikke hensyn til min kalender og mine følelser. Den dukker opp hver gang jeg ser på min sønn og tenker på hva slags verden han skal vokse opp i, hvilken fremtid jeg etterlater ham. 

Jeg kan ikke bare skru av, stikke hodet i sanden og late som det ikke angår meg. Jeg kan ikke gå rundt juletreet og synge Deilig er jorden av full hals, uten at tonene mister noe av sin klang i mine ører. 

Jeg kan ikke la freden senke seg i kropp og sinn, i et trygt hjem som lukter av røkelse og varm julegløgg mens det regner bomber over Syria og mennesker i Aleppo blir slaktet i en krig som ingen vil ta ansvar for. 

Jeg klarer ikke sitte stappmett og fråtse i meg bare ett ribbestykke til, uten å bli litt berørt av tanken på at to millioner barn i Jemen er i ferd med å sulte i hjel fordi hjelpeorganisasjonene ikke får komme til.

Jeg kan ikke sitte på juleavslutning i barnehagen og lytte til hvordan mitt barn lærer om likeverdighet og inkludering, uten å uroe meg over at viktige politiske stemmer i samfunnet han vokser opp i forkynner det motsatte. 

Jeg kan ikke fnyse av den sleske amerikanske presidenten i Love Actually på TV, uten å bli minnet på at en som ligner mer på en impulsiv og egenrådig treåring enn en statsleder, skal sitte med spakene og styre et av verdens mektigste land de neste fire årene. 

Jeg kan ikke ubeskjedent sitte på julaften å åpne pakke etter pakke med ting jeg ikke trenger, uten å kjenne på at mitt overforbruk bidrar til at verden går mot en irreversibel klimakrise. 

Det er mer nå enn før, er det ikke? For mange videoklipp, detaljer og dystre fremtidsutsikter. Eller er det bare det at jeg har et barn jeg skal beskytte, at jeg vet og forstår mer enn før og at jeg kanskje har mistet noe av min ungdommelige optimisme?

Med følelse av maktesløshet og mangel på handlekraft, så blir det i stedet dette sentimentale stykket med tekst. Men kanskje ord kan ha en verdi? Med mange nok stemmer kan det jo bli et kor. Og kormusikk i riktig juleånd kan jo gi litt julestemning likevel.. 

Skam

Da jeg var fem år gammel skulle vi ha internasjonal dag i barnehagen. Alle skulle ha med seg foreldrene sine, vi skulle spise matretter fra hele verden og kle oss ut for å representere forskjellige nasjonaliteter.

Det myldret av barn som foreldre hadde kledd opp i fargerike nasjonaldrakter. Det var barn i kimono, sari, kilt og bunad, barn med turban, pelshatt, tresko og hijab. Og så var det to til, en jente og en gutt i jeans og hvit t-skjorte med hvert sitt Mc-Donalds flagg i hånden. Det var meg og brodern..og vi skulle være fra amerika…

Mamma var fulltidsjobbende alenemor til to. Hun hadde hverken råd eller tid til å handle inn drakter som skulle blir brukt en eneste gang i barnehagen på en festdag hun sikkert ikke hadde hatt tid til å tenke på før kvelden før.

Jeg har bilde av det i et album, en lang rekke med barn som holder hverandre i hendene mens de synger “vi tar hverandres hender og setter oss i ring, vi er en masse søsken og skiller ingenting”. Jenta jeg ser på bildet er så stolt og glad der hun står og veiver med det “amerikanske flagget” og synger i kor med de andre barna. Det er et av de beste minnene jeg fra barnehagen. Hva mamma tenker der hun står sammen med de andre foreldrene, som avsender av årets dårligste kostyme vet jeg ikke, men jeg har en anelse, jeg tror hun skammet seg.

For det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjenne litt på den foreldreskammen selv. En dag satt jeg ovenfor en annen mor med sin datter i barnehagen og både sønnen min og datteren hennes skulle spise matpakken sin. Vi dro frem hver vår smurte matpakke og mens den jeg hadde laget bestod av brødskiver med leverpostei og kaviar og et halvt brunende eple, var hennes fylt av nybakte rundstykker med omelett, yoghurt og fruktsalat. Og uansett hvor irrasjonelt det var, skammet jeg meg og følte meg som en dårligere mor enn henne. Den samme skammen føler jeg de gangene jeg henter gutten sent i barnehagen, og jeg følte den da vi ikke fikk til ammingen. Den dukker opp når jeg lurer meg til små mobilpauser, når jeg lar ettåringen spise kjeks før middag, når jeg velger den billigere utedressen og når jeg gir ham den nattflaska han egentlig ikke trenger. Jeg måler meg selv mot andre og ikke minst mot mine egne idealer. Følelsen av skam eller dårlig samvittighet handler jo om at man vil være det beste for barna sine, men det er ikke alltid man som voksen klarer å sjeldne på det som er viktig for en selv og det som er viktig for barna.

Det dårligste minnet jeg har fra barnehagen er fra den samme internasjonale dagen. Alle barna og foreldrene hadde samlet seg inne på avdelingen og barnehagebestyreren fortalte om alle landene vi hadde lært om i barnehagen. Idet hun kom til Frankrike i oppramsingen, klarte jeg ikke å holde meg, jeg var så stolt av at jeg hadde vært der. Så jeg ropte ut av fulle lunger “Frankrike er hovedstaden i Paris”!! Jeg hadde forventet rungende applaus, men i stedet bredte det seg en bølge av foreldrelatter i rommet, grove, dype voksenstemmer som alle lo av meg. Jeg holdt gråten tilbake i halsen mens jeg forsøkte å blunke bort tårene som presset på. Jeg skammet meg så fryktelig.

Ingen forklarte meg at de lo hjertelig på grunn av min entusiasme og stolthet. Ingen fortalte meg at jeg var dyktig som kunne hovedstaden i Frankrike, selv om det ble litt stokket om. Jeg følte at jeg ble mobbet av de voksne og jeg tok meg veldig nær av det.

Jeg prøver å minne meg selv på den dagen titt og ofte. At det er mye viktigere for min sønn at jeg ser ham og anerkjenner hans følelser, ikke bagatelliserer dem eller prøver å distrahere dem bort, enn at jeg kler ham opp i årets beste kostyme og lager supermatpakker eller kommer et kvarter tidligere i barnehagen.

Jeg kan ikke lære barnet mitt at “vi er en masse søsken og skiller ingenting” og samtidig bruke masse energi på å prøve være en plettfri mor. At man måler seg selv mot andre finner han tidsnok ut av uten at jeg skal overføre min usikkerhet over på ham.

7D912E61-320F-492C-B5853DF50A6F3A58-5EFF4A67-CEB6-4333-BC3C12166E123DDA

Et vanskelig valg

De står skolerett foran ham i rommet, klare for å forklare seg. De har lenge visst at spørsmålene ville komme, har hatt tid til å tenke igjennom hva de skal si. Det blir hans ord mot hennes

Han lener seg frem over pulten med en alvorlig mine, ser opp på dem begge over brillene, trekker pusten og vender seg mot den ene. “Flere forskjellige jenter har stått frem og sagt at du har klådd på dem og kysset dem uten lov. Men du nekter likevel for det. Hvorfor skulle de finne opp alt dette?

“De jentene, jeg kjenner dem ikke engang..” svarer han og slår oppgitt ut med armene som for å poengtere sin uskyldighet. “Alt er bare løgn”. “Men jeg har en god hunsj om hvorfor de har stått frem..De vil vel ha oppmerksomhet..eller så er det hennes skyld” Han peker på henne og kaster et foraktfullt blikk i hennes retning. “Hun har fått dem til å lyve om det”. 

Hun ser stivt ned i bakken, ønsker ikke å møte blikket hans. Så sier hun med en overraskende rolig stemme “Vi vet jo hva han har gjort mot jenter før, og etterpå er det flere som har kommet og sagt at han gjorde det samme med dem. Og vet du hva svarte han når han ble konfrontert med det?..At det uansett ikke kunne være mulig fordi de ikke var pene nok..”. 

Han blir rød i ansiktet, avbryter henne med “Det sa jeg ikke! Det sa jeg ikke!” 

“Og faktisk så sa han..” fortsetter hun, fortsatt rolig. 

“Det sa jeg ikke!” prøver han seg igjen mens han fekter med armene.

Men hun lar seg ikke affisere. “Og så sa han; SE på henne da, jeg tror ikke det! Og om en annen jente så sa han; hun der ville jeg aldri valgt! I tillegg så angrep han hun som skrev historien og kalte henne ekkel, som han har gjort med mange andre jenter”. Hun blåser bort panneluggen fra øynene og ser utover rommet før hun fortsetter “Han tror at det å fornærme jenter gjør ham bedre. Han går etter deres verdighet og….”

Mannen bak pulten puster tungt og myser på de to kandidatene som han for bare en halvtime siden ønsket velkommen til årets tredje presidentvalgdetbatt. 

Før jeg legger meg

Jeg går inn på rommet ditt bare for å høre deg puste. Være sammen med deg litt mer, selv om du ikke vet at jeg er her sammen med deg. Eller kanskje du drømmer det, det håper jeg

Du ligger på tvers i sengen. Dyna ligger som en ball i den ene enden og nakken din er presset opp mot sprinklene i sengen slik at hodet ditt blir bøyd i en underlig stilling til siden. Men nakken din vil ikke huske det i morgen. Enda er nakken din så bøyelig og fin at den retter seg opp, uskadet og forventningsfull.

Jeg tenker på alt nakken din skal møte, takle og tåle. Skuffelsene som vil tynge den og frustrasjonene som vil spenne den. Det er min oppgave å gjøre den sterk. Men jeg vet ikke helt hvordan, den er så skjør. For lite motstand og den blir for svak til å holde hodet ditt oppe, for mye motstand og den vil aldri gi ditt hode hvile.

Jeg vil så veldig at du skal møte livet med et hevet blikk. At du vil velge å se verden både til høyre og venstre. At du alltid kan snu deg og se at jeg står bak deg.

Jeg håper du vil se opp på himmelen, trærne og fuglene og ikke bare se ned på en skjerm. Jeg håper du ser opp til andre og ikke ned på deg selv. Jeg håper du ser rett på din kvinne..eller mann.

Disse redslene og ønskene bærer jeg på, de veier på mine skuldre. Jeg bør gå å legge meg nå, jeg må bare stå her litt til og høre deg puste.

Hverdagsheltene

Et sted på Karl Johan sitter det en fyr i møkkete olabukser og en tynn dunjakke. Han er ikke alene, ved siden av ham ligger en schæfer som han stryker på nå og da. Ellers bare sitter han stille. Han mangler tennene sine, ligner en gammel mann, men han er ung. Det vet jeg, for jeg kjenner ham. 

Han gikk noen klasser over meg på ungdomsskolen. I perioden jeg satt på Frysja og drakk pils siden jeg ikke kunne dra på byen med falskt leg, dukket han ofte opp. Han var alltid vennlig. Jeg synes synd på ham allerede da, for hvorfor i huleste kom han alene og brukte tida si med yngre folk som meg? Jeg tror han ble mobba, jeg kjenner i hvert fall til noen av kallenavnene han hadde. De var ikke spesielt hyggelige.

Titt og ofte går jeg forbi ham. Han sitter og kikker rundt seg, stryker Schæferen tålmodig. Noen legger en penge i koppen, han nikker som takk. Samtidig som jeg er nysgjerrig, prøver jeg å gjøre meg usynlig, blande inn med de andre passerende. Jeg skammer meg over måten jeg bare seiler forbi, på vei til noe viktig og lar ham bare være en del av omgivelsene, en person jeg kjenner som har det tøft. Hvordan endte vi opp med så forskjellig liv?
Kanskje jeg skulle gå bort til ham og si hei? Det er lenge siden, han kommer nok ikke til å kjenne meg igjen. Vil han i det hele tatt møte på folk han kjenner? Er det pinlig? Eller er det for lengst gått over i gjensynsglede med håp om en ekstra slant i koppen?

Så en dag bestemmer jeg meg. Jeg roter frem en hundrelapp fra lommeboka og holder den klar i hånden. Han har schæferen på fanget og stryker den sakte med en skitten hånd. Idet jeg går forbi, rekker jeg frem hånden med hundrelappen. “Tusen hjertelig takk skal du ha” sier han og gir meg det aller vakreste ekte tannløse smilet jeg har sett. Han sier det med en vennlighet og omsorg som får meg til å føle at det er han som har gitt meg noe. Og er det ikke nettopp det han har? Den følelsen jeg har i kroppen når jeg fortsetter nedover gaten, og hele resten av den dagen, er definitivt verdt hundre kroner. Å få slik takknemlighet fra en person med et så utakknemlig liv. Det var bare hundre kroner, men han fikk meg til å føle det som om jeg reddet dagen hans.

Så to dager etter gir jeg ham på nytt en hundrelapp. Igjen blir jeg overøst med varme smil og takknemlighet. Uken etter er jeg tre ganger innom med hundrelapper. Jeg føler meg som er strålende menneske hver gang, men innerst inne vet jeg at det også er feighet. Jeg kjøper meg ut av et moralsk ansvar jeg har for å hjelpe mine medmennesker, spesielt mennesker jeg kjenner. For hvorfor går jeg ikke bort, sier “Du husker kanskje ikke meg, men jeg er en gammel skolekamerat. Kan jeg spandere en kaffe?”

Jeg har nesegrus beundring for de som tør å tilby seg selv til mennesker som sliter. De som åpner hjemmene sine, ofrer julaftener, strekker ut en hånd med mer enn bare en hundrelapp. De risikerer avvisning, utnyttelse og utakknemlighet, men velger å hjelpe, velger å stole på, velger å tro på at mennesker kan endre sin livssituasjon bare med litt hjelp. De er hverdagens helter.

Å bry seg på bussen

Hun kommer på bussen på Grønland. Sjangler beruset gjennom midtgangen på ustøe ben mens hun speider etter en ledig plass. Hun er lut i ryggen og den beige kåpen er møkkete. Hvorfor valgte hun beige? Var det naivt forsøk på å ta seg sammen, starte på nytt? Stilig og oppegående dame i beige kåpe liksom.

Hun snur seg mot meg der jeg sitter og løfter så vidt ansiktet slik at lyset faller på det og jeg kan se hvordan livet har herjet med henne. Pløsete ansikt. Hun mangler på en måte ansiktstrekk, som om de er visket ut, drukket bort. Men det er ikke det verste. Hun har et ferskt stygt kutt over pannen som er teipet sammen med gjennomsiktig pakketeip og et blått øye på venstre side. Hun finner en plass noen meter foran der jeg sitter, men jeg kan se henne fra siden. Hun gråter.

Jeg føler et behov for å vise dette mennesket omsorg. Slike øyeblikk er viktige øyeblikk, det menneskelige i oss settes på prøve. Hva velger vi å gjøre når vi ser at andre sliter? Folk vi ikke kjenner, som i tillegg er beruset og møkkete på en stappfull 37-buss. Jeg sitter så langt unna. Det føles som om omsorg kan måles i meter. Kan ikke noen som sitter nærmere bry seg? Så er det alle menneskene. Hvis hun og jeg hadde vært alene på 37-bussen, da hadde det vært lettere. Jeg vil ikke at alle rundt skal være en del av mitt forsøk på å bry meg. Og hvordan vil hun reagere på mine gode intensjoner?

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og illsinte øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. “Pøh” glefser hun. “Pass på deg sjæl!” Jeg begynner å gå tilbake til plassen min. “Drittjente!” roper hun etter meg. Folk strekker hals og det dunker i brystet mitt.

Ikke et umulig utfall.

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og fortvilte øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. Hun smiler anstrengt, brydd over oppmerksomheten og amputerer samtalen med et bestemt “det går bra” mens hun snur seg bort. Jeg har sjenert henne, hun vil være i fred. Jeg går.

Et høyst sannsynlig utfall.

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og trette øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. “Jeg veit ikke” svarer hun mens tårer fortsetter å sildre nedover kinnene. “Det ser kanskje ut som om en tur på legevakten hadde vært lurt?” fortsetter jeg. ”I morgen” svarer hun trett. ”Jeg skal innom der i morgen”. Jeg gir henne en Kleenex som hun tar imot mens hun tørker tårene. ”Takk” sier hun før jeg går av bussen på stasjonen min.

Best tenkelige utfall..men hvem er det beste utfall for egentlig? Er det jeg og min egen selvtilfredshet når jeg morgenen etter våkner i min varme seng ved siden av en god mann som omfavner meg og sier at det var en fin ting jeg gjorde for den stakkars alkoholiserte damen? Eller er det hun som våkner alene på sofaen i en kald sosialbolig med dundrende hodepine og roter i lommen etter en seddel for å kjøpe dagens første øl men i stedet finner en krøllete blodig Kleenex som hun ikke aner hvor kommer fra?

Men kanskje er det slik at idet øyeblikket Kleenexen byttet hånd og klumpen i halsen på den berusede damen ble en anelse mindre, var det en mann på raden bak som ble inspirert til å tenke at nå var det kanskje på tide å ringe faren han ikke hadde snakket med på så mange år. Kanskje de ofte ukjente ringvirkningene av omsorg er like viktige?

Jeg blir sittende forvirret og handlingslammet på plassen min på 37-bussen mens en beruset kvinne i møkkete beige kåpe gråter noen rader foran.