Category: Normer

Kjønnsrollekrise

Jeg vokste opp på åttitallet i Oslo, i en tid da de fleste kvinner jobbet, statsministeren hadde pupper og pappaene var like drevne på å steke fiskepinner som mammaene. Likevel var det mødrene som hadde ansvaret for å innrede hjemmene.

Homo-pappa og gullpuma

Til tross for at min familie var ultramoderne med skilte foreldre, homo-pappa, importert stefar fra sverige og halvsøsken, var bildet det samme hjemme hos oss. Det var mamma som tok de viktige interiør-beslutningene og møblerte rekkehuset vårt med vannseng, vegg-til-vegg tepper og pudderrosa skinnsofa. Vi hadde blinkende pastell-bjeller på juletreet, himmelblå tapet med måker på soverommet og en meter høy gullmalt porseleens-puma i stua.

Etterhvert flyttet jeg for meg selv, og som min mor før meg kastet jeg meg på alle interiørtrender uten tanke på om de lot seg kombinere. Det var shabby chic på soverommet og respatex på kjøkkenet. Det var leopard på gulvet i stua, snurrebambus i vinduskarmen og IKEA-Michelangelo på veggen. Det var nips og strass, gips og glass.

Estetikeren

Så møtte jeg Ola, arkitekten med arkitekt-foreldre, arkitekt-bestefar, arkitekt-oldefar og arkitekt-bestevenner. Ola vokste opp i et hjem der kosedyrene var laget i trematerialer og legoen var sortert etter farge.

Allerede på første daten diskuterte vi estetikk og interiør. «Det verste jeg vet er når folk pynter hjemmene sine med ord som LOVE og HOME» sa Ola. «Ja, det er det verste» svarte jeg og bestemte meg samtidig for å montere ned skiltet med HAPPINESS som hang over nøkkelskapet i gangen.

Vi gikk lange turer og Ola snakket om barndomshjemmet sitt på Løten og eggene til Arne Jacobsen, og det var bare i grevens tid at jeg skjønte at Arne Jacobsen var en kjent designer og ikke en generøs hønse-bonde fra Hedemarken.

Interiør-maktkamp

Vi flyttet sammen og jeg tenkte at NÅ skulle min kvinnelige estetiske sans endelig komme til sin rett. Men det viste seg raskt at Ola ikke var komfortabel med at jeg skulle styre innrednings-skuta. Vi kranglet for første gang i puteavdelingen på IKEA og avsluttet med silent-treatment over kjøttbollene. Etterhvert kunne vi ikke kjøpe en skuffe-knott uten at luften mellom oss dirret av irritasjon og mistro. En gjenstand som jeg syntes var interessant, syntes Ola var stygg. Det han kalte god design, var for meg overpriset gjesp.

«Hva har du tenkt med farger og sånt da?» spurte venninner meg. De satt åpenbart i førersetet hva gjaldt innredningen av sine respektive hjem. «Med farger og sånt? Neei, det med farger, der har jeg tenkt en palett som reflekterer på husets egenart» svarte jeg tynt. Sannheten var at jeg ikke kunne tenke en eneste fargerik tanke uten at arkitekten dukket opp i hodet mitt med sine bedrevitende anekdoter om lys og skygge. Min kvinnelige rett til å innrede hang i en tynn tråd og jeg var i ferd med å miste min nedarvede interiør-selvtillit. Jeg var i en kjønnsrollekrise.

Åpenbaringen

Men så, etter en kveld med surmuling nedi en pose med ostepop på grunn av nok en diskusjon med den eminente arkitekten, ble jeg sittende å planlegge hvilke kamper jeg skulle vinne nå som soverommet skulle innredes. Mens jeg satt der og slipte sverdene mine, slo det meg at jeg ikke engang kunne huske hvordan soverommet så ut, hverken fargen på veggen eller plasseringen av dør og vindu. Verre var det at jeg heller ikke klarte å huske hvordan rommet vi møblerte sist ble seende ut. Hvilken farge var det vi valgte på sørveggen igjen og hvilken lampe endte vi opp med i taket?

Hvordan kunne jeg glemme noe som tilsynelatende var så viktig for meg så fort? Var jeg egentlig så veldig interessert i disse innrednings-greiene eller handlet denne krigen om noe annet? For eksempel at jeg som kvinne var sosialisert inn i rollen som familiens estetikk-overhode og den rollen forventet at jeg skulle forstå meg bedre på form og farge enn mannen.

Før posen med ostepop var tom den kvelden hadde jeg erkjent for meg selv at mine interiørvalg stort sett var basert på hva andre likte og at det egentlig ikke var så viktig for meg å bestemme møbleringen så lenge jeg trives med resultatet. Men for Ola var det viktig å sette sitt preg på hjemmet og han hadde dessuten ekspertisen. Så jeg heiste det hvite flagget og børstet av meg generasjoner med innrednings-plikt. Det var en lettelse å gi fra seg ansvaret.

Siden har jeg oppdaget at jeg bærer i meg flere slike kjønnsroller, for eksempel rollen som familie-organisator, gaveinnkjøper, kakebaker, sykepleier og barnegarderobeansvarlig. Noen har jeg gitt bort med glede, andre har jeg tviholdt på, visse må vi dele. Men jeg tar ikke roller lenger bare fordi jeg er kvinne, jeg tar dem fordi jeg vil.

Flaks at bestefar er homo

Mens familieministeren kvier seg for å gå i Pride-paraden, fryder jeg meg over at barna mine får mangfold inn med morsmelken.

Mine barn har tre bestefedre. De har en farfar, en morfar, og så har de Bebe som er gift med morfar. Alle bestefedrene tilfører forskjellige kvaliteter inn i barnas liv, uvahengig om de deler seng med en mann eller kvinne.

De tre bukkene

Farfar er en trollmann når det gjelder å skape ting med hendene. Han drar med seg guttene inn i verkstedet sitt og sammen gjør de plank og pinner om til eventyret om Bukkene Bruse.

Morfar liker å lese, pusle og undre seg sammen med barna. Han lærer dem nye begreper og får dem til å reflektere over hvordan verden henger sammen.

Bebe er lekekompis på barnas premisser og trer fryktløst inn i rollen som Peter Pan med alt det innebærer av halsbrekkende aktiviteter.

Det er disse felles opplevelsene kombinert med å bli sett og elsket av sine besteforeldre som barna er opptatt av, ikke at farfar bor sammen med en dame og morfar med en mann.

En rikere palett

Videre går barna i en barnehage der flere har foreldre av samme kjønn. Her finnes det også et mangfold av ansatte og foreldre med ulik kulturell bakgrunn og barn som snakker flere språk. Min sønns beste venner har foreldre fra Bosnia og nabojenta han leker med er halvt nederlandsk.

Jeg synes dette er et glimrende utgangspunkt når guttene skal lære toleranse og inkludering. At det finnes mange måter å tenke, handle og leve på, blir noe helt naturlig som de er godt vant med. Kanskje får de til og med en rikere palett å male verden med.

En filter boble

I dag er samfunnet unge vokser opp i skreddersydd for deres behov og preferanser. Hvilke nyheter, programmer og mennesker de presenteres for er sjelden tilfeldig. De kan sitte ved siden av hverandre på hvert sitt nettbrett i den samme loslitte sofaen, og ta inn verden gjennom en totalt forskjellig digital opplevelse. Ofte bare bekrefter denne opplevelsen deres eksisterende oppfatninger. I tillegg må de forholde seg til den konstruerte virkeligheten som de møter i sosiale medier. Da blir det ekstra viktige at vi viser og lærer dem at det finnes et mangfold av ideer, tradisjoner og mennesker.

Heier på nyansene

Jeg håper at barna mine vil være nysgjerrig på annerledeshet og at de både vil møte og håndtere situasjoner der de selv opplever å være annerledes. Som forelder skal jeg sette rammene, men akte meg for å introdusere en virkelighet som er sorthvitt eller farge deres oppfatninger med mine erfaringer.

Så ser jeg frem til at bestefedrene deres en dag drar dem med for å delta i Pride-festivalen, Norges største feiring av kjærlighet og mangfold.

Takk for at du sponser meg

Sponset innlegg

Velkommen til mitt første og trolig eneste sponsede innlegg. Jeg vil ubeskjedent påstå at dette er det beste sponsoratet som noen blogger har skrevet om, noensinne. Og det fineste av alt, det er sponset av deg!

Vi snakker århundrets deal

På grunn av deg og det gigantiske spleiselaget som du er en del av, har jeg gjort århundrets beste deal på kreftbehandling. Seriøst, her snakker vi priser som folk i Trump-land bare kan drømme om i sin villeste fantasi.

For bare en liten egenandel i året til det offentlige, får jeg behandling på Rikshospitalet hos en av verdens dyktigste kreftleger på uhelbredelig NET-kreft. Han sier at han kan holde liv i meg i flere tiår fremover.

Verdi for pengene!

På sykehuset får jeg CT, MR, PET-scan, kirurgi, ekspertise, smertelindring og medisiner. Ikke minst får jeg sykepleier Kjerstin, et vidunderlig menneske som følger meg opp på kontroller og per telefon når jeg har spørsmål eller bare er redd. Alt sammen til en ubetydelig sum av kr. 2369 kr i året i egenandel!!!

For dette skarve beløpet får barna mine på ett og tre, beholde mammaen sin i livet sitt i lang tid fremover. Samboeren min får gifte seg til sommeren og får flere gode enn onde dager med kvinnen han elsker i årene som kommer.

På grunn av dine investeringer i medisinsk forskning, har jeg tilgang på stadig bedre og mer skånsom behandling og er i stand til å jobbe. Dermed har jeg jeg også privilegiet av å kunne bidra med skattekroner tilbake til fellesskapet.

En lever på kjøpet!

Et sponsorat som man er tvunget av staten til å være med på har ingenting med raushet å gjøre, tenker du kanskje. Og dessuten har ikke alle mulighet til å jobbe. Vel, folk bryr seg mer enn man kanskje skulle tro og det finnes flere måter å bidra på. Hvis det skulle vise seg at jeg kan bli helt frisk igjen av en levertransplantasjon, er nemlig åtti prosent av mine medmennesker villige til å donere sin friske lever til meg uten at jeg betaler en krone ekstra!

Så det jeg vil si til deg er; takk for at du sponser livet mitt!

Les mer om hvordan sponsoratet fungerer på: https://www.skatteetaten.no

Registrer deg som organdonor her:

https://helsenorge.no/organdonasjon

Du kan skylde deg sjøl

Vi lever i et kunnskapssamfunn. En tid der vi har all verdens kunnskap i lomma på jeansen og kan få LIVE-sending av historiens gang hvor som helst og når som helst tjuefire timer i døgnet.

Men med kunnskap kommer ansvar og med ansvar kommer skyld. Så i et kunnskapssamfunn er det masse å ha dårlig samvittighet for. Jo mer du vet, jo flere muligheter har du til å ta gode valg. Og dårlige valg.

Samvittighetskvalene begynner allerede idet du blir unnfanget.

Moren din har dårlig samvittighet fordi hun drakk en flaske med prosecco på nyttårsaften selv om hun visste at det var en liten sjanse for at hun var gravid. Kanskje glemmer hun også å sjekke om osten er pasteurisert, vi vet godt hvilke skader det kan gjøre på fosterets utvikling. Ammer hun deg ikke? Det er jo godt dokumentert at morsmelk er den beste starten på livet et barn kan få!!

Sier pappen din til deg at du er «flink» hele tiden? Vel, han burde ha lest seg til at han er i ferd med å oppdra deg til å bli en perfeksjonist. Hørt om Generasjon Prestasjon? Du har forresten ikke godt av å være så lenge i barnehagen, så i dag vanker det nok samvittighets-iskrem hvis du maser litt. Og idet du står med isen i hånda, så ser du at foreldrene dine kjenner på sukker-skammen, for alle vet at barn ikke har godt av for mye sukker.

«Variert kost med grove kornprodukter, fem om dagen og tre fiskemåltider» sier helsedirektoratet. Så du liker ikke fisk nei? Selv om du bare har blitt tolv år nå, kan mangel på omega 3 fort slå tilbake på deg senere i form av helseplager og tidlig død. Dette er pensum på barneskolen. Dessuten er sunnhet super-hot på Instagram nå.

Sosiale medier er et eldorado når man vil ha kunnskap om andre eller bare fylle opp sladder-tanken. Så vei dine ord og vurder dine handlinger, for alt du sier og gjør kan omgjøres til likes…eller hets. Et svakt øyeblikk i din pubertale usikkerhet, er fort søndagens underholdningsbidrag på Snapchat. Ellers kan du bli akkurat det du vil. Men du kommer ingen vei uten en master, det vet alle.

Gratulerer med gode studieresultater, men det er nå jobben starter.

I dag kan all arbeidsinnsats måles, husk det! Minutter, kroner, kilometer, klikk, kilo, karakterer, anbefalinger, terningkast, utmerkelser, stjerner, bevilgninger, konsultasjoner, pasienter, vedtak, dødsfall…Det finnes alltid et tall på hvor dyktig og effektiv du er.

Apropos tall, du veier for mye. Selv om du passerer to bakerier, tre cafeer og trettisyv matreklamer på vei til jobb i tillegg til de rundt seksti annonsene på TV og mobil, burde du ha selvkontroll nok til å ikke la deg friste. Få rumpa di opp av kontorstolen og kom deg på Sats for en gangs skyld, du vet godt hvor helseskadelig overvekt kan være. Du har kroppen til en sekstiåring og er bare førtito!

I tillegg til overvekt har du høyt blodtrykk og nakkesmerter, klassiske plager hos folk som trener for lite og jobber for mye. Stress er ikke bra for hverken kropp eller sjel, det er godt dokumentert. Før du vet ordet av det har du gått på en smell.

Så du føler deg ensom?

Vel, hadde du ikke kjørt deg selv så hardt, hadde du ikke blitt utbrent, deprimert og isolert i en alder av femti.

Så du kan egentlig bare skylde deg sjøl…

De verste i klassen

Det er tre hundre grader på bussen og stappfullt. Det er tiden på året når osloborgere uten å mukke tar halv fire bussen fra jobb fordi det gode været legitimerer korte arbeidsdager. Det lukter svette, solkrem og salami. Puppene mine gnisser mot sekken til en eldre mann. Ingen på bussen har det særlig bra. Fysisk kontakt mellom klamme fremmede er ikke noe nordmenn higer etter.

Det er ikke den gravide magen som avslører henne, det er ganglaget. Den pingvinaktige vaggingen vitner om hovne føtter, et gnagende bekken og en rygg som jobber mot tyngdekraften. Bussjåføren har sett henne og venter omtenksomt med vidåpne bakdører. På grunn av trengselen ser jeg henne ikke komme inn dørene, men jeg hører henne, gispende etter luft som om hun har vært for lenge under vann.

Et sosiologisk feltstudie er i gang

Jeg strekker på halsen for å se henne bedre. Jeg har nemlig en liten hobby som jeg bedriver på bussen, eller rettere sagt, et lite sosiologisk feltstudie som har pågått siden min første graviditet for tre år siden; Hvem gir bort plassen sin til gravide  og hvem gjør det ikke? Her er det klare tendenser kan jeg fortelle deg, og det er alltid like spennende å se om jeg får bekreftet mine hypoteser.

Dette er kandidatene

Det er seks seter i den gravides umiddelbare nærhet, fire på venstre side og to på høyre. På venstre side nærmest vinduet sitter et par ungdommer og fikler med hverandres hender. Hendene som ikke fikler, holder i hver sin mobiltelefon som opptar ungdommenes oppmerksomhet. På de to setene nærmest den gravide, stadig på venstre side, sitter to blonde menn i tretti-førtiåra. Det virker ikke som de kjenner hverandre. Den ene er kledd i blå dress, den andre i olabukser og skjorte. Dressfyren har øretelefoner og smiler stadig av det han lytter til. På høyre side nærmest vinduet sitter en mørkhåret og ganske ung fyr, kanskje av nordafrikansk opprinnelse. Jeg ser ham bare i profil siden han stirrer ut av vinduet. Ved siden av ham, nærmest den gravide sitter en eldre dame med en åpnet bok i fanget som hun ikke leser i.

Vil noen av dem reise seg for den gravide? Hvem blir det i så fall?

Bussen begynner å kjøre. Idet dekkene klemmes inntil fortauskanten, utstøter de et hyl som får de fleste passasjerene til å titte opp fra sine gjøremål. Den gravide tviholder på en løkke fra taket, svetten drypper fra håret rundt pannen. De to blonde mennene ser henne, men gjør ingen gest for å tilby setet sitt. Ungdommene har bare øyne for hverandre og telefonen.

Nok et poeng til laget i tet

«Vil du sitte?» hører jeg plutselig. Det er tydelig en aksent der, noe med u’en som avslører ham. Den unge mannen innerst til høyre reiser seg. Den gravide smiler og rister på hodet. «Ellers takk, jeg skal av på neste.»

Jeg smiler for meg selv. Nok et poeng til laget i tet. Mine observasjoner over tre år har nemlig kommet frem til følgende. Av de som reiser seg for gravide, er utenlandske menn best i klassen. Utenlandske menn er vitterlig et løst begrep, men jeg kan jo ikke akkurat intervjue dem om deres kulturelle bakgrunn. Så la oss generalisere ved å kalle gruppen for menn som fysisk ser ut som de har en fremmedspråklig bakgrunn. Med største selvfølgelighet gir de bort setet sitt eller spør om å hjelpe til med barnevogna. Muligens er det standard høflighet i den kulturen de er oppdratt i.

De som ikke reiser seg for gravide

På andreplass har vi eldre og voksne kvinner. Det kan muligens forklares med at de er to grupper som selv har kjent på fysisk begrensning gjennom helseutfordringer eller egen graviditet og slik sett kan identifisere seg med den gravide.

Nederst på listen finner vi ungdommer og voksne norske menn. Ungdommer er vel kjent for å være litt ubetenksomme, men at voksne norske menn ikke unner kvinnene som føder deres barn et sete å hvile på, er mildt sagt betenkelig.

Har man sluttet å lære bort folkeskikk?

Så hvorfor er det egentlig slik at norske menn ikke reiser seg for gravide? Er de mindre empatiske enn de utenlandske? Står høflighet i det offentlige rom og omsorg for medmennesker ikke på agendaen for barneoppdragelse i de norske hjem lenger? Eller har likestillingen gjort at norske menn frykter gjentagende avvisning når de tilbyr sterke og selvstendige kvinner en hjelpende hånd? Dette er spørsmål som en hobby-sosiolog som meg ikke har kunnskap nok til å svare på.

Men én ting vet jeg, å gå høygravid er beintungt. SÅ GI BORT PLASSEN DIN!

Å skamme seg på do

NRK har i den siste tiden satt søkelyset på hvor flaut folk synes det er med tisselyder og bæsjelukt på offentlige toaletter. Vel, jeg har en innrømmelse..

Jeg bæsjer flere ganger i uken og det er brune klumper som lukter vondt. DER..der var det sagt, det unevnelige. Det fryktelige pinlige faktum at jeg, Marie Lunde, ikke har en fordøyelse som produserer rosa, lydløse dotter av sukkerspinn.

For du har vitterlig ikke lov å tisse eller bæsje i 2018 uten at du bør skamme deg over sildrende tissestøy og kabel-odører. En promp bør resultere i dyp selvransakelse med påfølgende utestengelse fra offentlige toaletter i et halvt år.

Du kan få dispensasjon

Noen unntak må det selvsagt finnes. Har du for eksempel en ny samboer som du ønsker å beholde, kan du få innvilget tillatelse til å bæsje på jobb eller på Cirkle K slik at samboeren ikke oppdager den grufulle sannheten om deg. Men bare rett før stengetid. Her har jeg flere tapre venninner med topp-trente tykktarmer og kronisk mageknip.

Dessuten finnes det teknikker for å skjule den nedverdigende tisse-raslingen uten å risikere at vasken oversvømmer toalettet. Lydløs vannlating handler om å posisjonere seg på do-setet i en vinkel som gjør at strålen treffer et skrånende punkt i porselenet så urinen renner som en elv langs konstruksjonen i stedet for som en foss ned i klosettet.

Så er det dette med kraft da. Her er det lett å tenke mer kraft, mer lyd. Men nei!! Mer kraft gir den litt mer lydløse hvislelyden i motsetning til den skrekkelige klukkelyden fra en defensiv trykke-muskel. Her er det mange pinlige øyeblikk å spare seg for folkens.

Når det kommer til ekskrementering, finnes det mange og velkjente teknikker som har vært perfeksjonert gjennom tiår. «Papirdemper’n» er en av dem, «Hoste-plasket» en annen. Noen velger det mindre risikofylte «sitte musestille i båten til kysten er klar» før de sjøsetter pølsa.

Et økende samfunnsproblem

Angsten for lange blikk, hevede øyenbryn og rynkede neser er sterkt økende. Og med god grunn. Vi er godt over i det tjueførste århundre og man burde forvente at folk har stålkontroll på kroppene sine. Når man kan fjerne aldringstegn, kjøpe seg pupper, forlenge øyenvippene og bleke rumpehullet, burde man saktens kunne klare å holde inne en flatulens.

Det finnes håp

Heldigvis finnes det folk som kontinuerlig jobber frem nye løsninger på dette samfunnsproblemet som flere og flere lider under. På Universitetet i Agder spiller toalettet musikk for at det skal være mindre flaut for folk å gå på do. Straks det begynner å klirre i porselenssvingen, starter et orkester av eksotiske toner og lyder over høyttaleranlegget. Så kan folk skamme seg litt mindre over sine kroppslige utskeielser.

Sosiale sanksjoner i form av verbale utskjellinger kan også være en effektiv måte å utrydde folk med tisselyd og bæsjelukt. Sånne folk som meg. Menneskelig avskum som tar seg til rette med sitt fornødne. Motbydelige individer med grisete behov. Utrolig at Ola holder ut med meg.

Generasjonen uten mobiloppdragelse

Jeg: Skal vi møtes på Olivia Aker Brygge eller vil du møtes et annet sted?

Mamma: Ja.

Jeg: Ja når det gjelder Olivia?

Mamma: Ja.

Mamma: Hadet 😤

Jeg: Mamma, det ikonet der betyr at man fnyser.

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Fnyser, ikke fryser..

Mamma: Jeg har med meg en ekstra genser.

Jeg: Ok…Vi ses da!

Mamma: Ok.

Mamma: Hadet.

Mamma har fått smarttelefon.

Hun kjenner ikke modellen eller merket og føler egentlig ikke at den er så mye smartere enn den gamle.

«Jeg føler ikke at den er så mye smartere enn den gamle» sier mamma mens hun slurper i seg Pasta frutti di mare i solsteika på Olivia. «For eksempel lærer den seg aldri koden min, så jeg må taste på nytt hver gang jeg skal bruke den.» Selv om telefonen ikke er så smart som forventet, får den likevel bo i et eget futteral som mamma har strikket til den. Her ligger den lunt og mykt og venter på sitt neste oppdrag mens mamma og jeg gafler i oss smakløse italienske klassikere.

Vi snakker om kreften min. Om hva jeg tenker om usikkerheten som jeg må leve med de nesten femten årene. Denne krefttypen har dessverre en tendens til å komme tilbake. Jeg sier at jeg er optimistisk, at jeg ikke er så opptatt av å bli så fryktelig gammel, men at jeg håper likevel på å se gutta vokse opp. Vi blir brått avbrutt av rystende høye toner som minner om et TV-spill fra åttitallet. Musikken kommer fra et lyserosa futteral i tovet ull som mamma nå har grepet med begge hender. Astrid blinker det på displayet idet hun drar smarttelefonen ut av futteralet. Astrid er mammas beste venninne. «Astrid» sier mamma til meg og legger telefonen til øret. «Ja, det er Britt Lunde» svarer hun. Til tross for at mamma vet at Astrid vet at hun ringer til mamma, er det viktig å introdusere seg ordentlig. Den gang da hele familien hadde felles fasttelefon var det alltid «Lunde versågod» men nå som hun har egen mobiltelefon er det litt mer personlig, men med fullt navn. «Jeg er på lunsj med Marie» «Ja, det går bra med henne.» «Ja, tøffe tider ja.» «Ja, det skal jeg selvfølgelig gjøre.»

Å unngå å ta telefonen er ikke et alternativ

«Astrid hilser» sier mamma og lirker telefonen på plass i sitt rosa hjem. Å unngå å ta telefonen er ikke et alternativ, det ville vært frekt. Prinsippene for telefoni stammer fra tiden med den gamle fasttelefonen og de klorer seg stadig fast. Man kan argumentere med at det finnes en anropslogg så mye man bare vil uten at mamma noen gang vil føle seg trygg på det. Å gå glipp av en samtale på telefonen er langt verre enn å avbryte en samtale man har ansikt til ansikt. Dette gjelder selvsagt overalt. Så når TV-spill låta runger ut i salen på Nasjonalteatret akkurat idet Pia Tjelta får vite at Lille Eyolf har druknet, så må mamma forte seg å svare hviskende inn i telefonen at hun er på teater og ikke kan snakke. «Jeg kan ikke skru den av for da blir det dobbeltkode» sier hun til sitt forsvar. «Og så glemmer jeg å skru av lyden. Hvis telefonen virkelig var så smart, så hadde den sett i kalenderen at jeg var i teateret og skrudd av lyden på egenhånd.» Hun har et poeng.

Ding Dong

Vi unner oss selv en kake, prater om sommerferien og barnehagestart for Jæger. Mamma sier at selv om han fortsatt er liten når han starter, så har han en sånn personlighetstype som kommer til å håndtere overgangen bra. Jeg er enig. «Ding dong» lyder det plutselig fra Tiramisuen. Mamma fisker frem den rosa ullposen fra bak dessertskålen. «Herregud, klokka er to. Kveldsvakten min begynner halv tre!! Kan du sjekke når 21-bussen går?» «Du kan jo bare laste ned ruter-appen?» foreslår jeg. Mamma ser på meg som om jeg var fra en annen planet. «På Internett, mamma.» «Det er ikke Internett på denne» svarer hun og slenger den rosa, lodne smartposen sitt ned i nettet sitt før hun gir meg en rask klem og haster avgårde.

Jeg: Den går om fire minutter, mamma 😊

Mamma: Takk jenta mi 🙄

Mamma: Hadet.