Smellycat

Jeg liker ikke å fly. Det handler ikke bare om at det virker grunnleggende unaturlig at 80.000 kg med metall kan fly oppe i luften, men også om at en flytur er totalt uforutsigbar. Og ikke sjelden sørger universets krefter for at kjedelige hendelser inntreffer på akkurat samme tid. 

Vi skal fly Oslo-Gdansk med Norwegian, bare Ola og jeg. Uten barn. Nå skal det hygges, nå skal det soves. Vi skal bo godt, spise godt, shoppe og vi skal ha lange samtaler som ender i at vi kliner. Men først skal vi lene oss tilbake i flysetet og sove. 

Vi er blant de siste til å boarde. Vi har nemlig ventet ved feil gate på den andre siden av flyplassen helt til vi oppdaget feilen tjue minutter før take-off. Så når vi dumper ned på setene våre etter å ha løpt gravid-maraton rundt på Gardermoen, er det med høy puls og klam rygg. Dermed er det ekstra ubehagelig at flyet er smekkfullt og varmt som en bakerovn. Flyet har ikke engang kjørt ut på rullebanen før føtter og hender begynner å hovne opp i den vannfylte, svangre kroppen min. 

Alle disse utfordringene så tidlig i flyreisen, har gjort at jeg ikke har lagt merke til den digre mannen som sitter ved siden av meg. Men det gjør jeg nå. For han lukter harskt kroppsfett blandet med søvnløs munnånde og psoriasis-salve. Gravide kan enkelt definere slike dufter, da naturen har utstyrt oss med luktesansen til en hund i de ni månedene kroppen vår produserer barn.

Lukten er så intens og kvalmende at jeg må sitte halvveis vendt med ryggen mot mannen, lent over fanget til Ola. Det er svært lite komfortabelt. Heldigvis er det bare litt over en time flytid. Jeg merker at mannen ved siden av meg glaner på meg, han lurer sikkert på hvorfor jeg sitter halvveis oppå fanget til samboeren min. “Jeg har litt flyskrekk” sier jeg unnskyldende. Det er ikke løgn, jeg har jo litt flyskrekk, selv om den har avtatt litt de senere årene. “Dette går nok bra” svarer han. Ja, hvis du begynner å dusje og pusse tennene litt oftere, tenker jeg. Det var slemt. 

Oppstigningen blir vinglete, som å sitte i en gammel kjerre på en skogssti. Det virker heller ikke som om kjøleanlegget er spesielt effektivt, noe som gjør at hevelsen i føttene øker og skoene som jeg kjøpte en halv størrelse for små, presser rundt tærne. Jeg føler meg som en vibrerende varmeflaske. Jeg lukker igjen øynene og prøver å tenke på noe fint; meg selv barbent på et teppe av velduftende lavendel på en kjølig sommerdag. 

Idet bevisstheten endelig begynner å koble seg av supersansene mine, begynner Smellycat ved siden av meg på en tirade av nysing med små dusjer av snørr som han tar imot med begge hendene. Dette er en fyr som garantert ikke bruker dobørste når han har gjort bommelom. Så drar han frem avisen med snørrfingrene sine og begynner å bla hektisk igjennom den. Han beveger seg som om han må gjøre et poeng ut av hver eneste handling. Herjer med avisen som om det var taktpinnen til en dirigent for et symfoniorkester, med det resultat at jeg skvetter hver gang han vender en side i avisen. Jeg trenger en drink. Kaffe får duge. 

Service kommer ikke til raden vår før det er ti minutter igjen av flyturen. Samtidig blir det plutselig sterk vind og flyet kaster på seg, noe som medfører at mesteparten av kaffen skvetter ned mellom bena så buksa blir våt i skrittet. Det får jeg ikke gjort noe med, akkurat nå gjelder det å overleve og komme seg ned på bakken. Jeg tviholder i armen til Ola. Landingen blir nokså pen og dødsangsten slipper endelig taket. 

Idet jeg forlater kabinen, ser Smellycat ned på meg og gir meg et medfølende blikk. Stakkars den gravide medpassasjeren med flyskrekk som ikke har klart å holde på vannet. Mens jeg vagger ut av flyet og innser at jeg nettopp har fornyet medlemskapet mitt på flyskrekk med fem år til. 

Jomfruturen

Det føles så absurd å sitte her på dass i flyet fra Milano og pumpe såpeskum ned i vasken med et skrikende barn på armen. 

Den første flyturen med barn. Den store prøvelsen som avgjør hvorvidt det blir noen flere Syden-somre de neste to årene. Det er livserfaringen alle foreldre velvillig deler i sosiale lag, noen med klamme hender, andre med skråsikre råd.

Flyturen er bare på to og en halv time. Det er ingenting tenker du kanskje, men det er faktisk 150 minutter som skal fylles med avledningsmanøvre og konstant underholdning. Og da har man ikke regnet med alle de andre uforutsette minuttene som kommer i tillegg.

For selvfølgelig går ikke alt på skinner. For oss begynner det hele med et dårlig utgangspunkt; gutten vår er syk. Han har munnen full av smertefulle blemmer og tar hverken flaske eller smokk.

Vi lar han krabbe rundt ved gaten så han brenner litt energi før take off. Han fyker rundt mellom Tax-Free poser og rastløse ben på skitne, seige fliser. Noen klarer ikke å skjule sin avsky mens andre smiler til det underholdende sjarmtrollet med sorte hender og knær. Vi stiller oss sist i køen på vei inn i flyet. Allerede da begynner gutten å gråte. Jeg forstår ham godt, jeg har stadig vekk lyst til å gråte når jeg står i kø. Straks går Ola og jeg i gang med regla barneforeldre gjerne følger når barna gråter, rart hvordan den presser seg frem. “Ja, du er litt trøtt du” sier jeg høyt. “Hehe, ja stakkars den som har sete 26 F” stemmer Ola i. Begge står og snakker ut i luften for å overbevise oss selv og omgivelsen om at barnets gråt ikke har noe med våre foreldreskills å gjøre.

Vi går ombord kun bevæpnet med IPad. Den skal vi spare til det blir riktig ille. Det er heldigvis et av de sterkere kortene man kan ha, men smokken, selve Trumfkortet, klarer han ikke ha i munnen, ei heller flaska. Det tar bare 4 minutter med hyling før mor og far har kapitulert og sitter og synger Hakuna Matata mens Timon og Pumba spretter rundt på IPad-skjermen. Vi vet begge godt at IPaden ikke kjøper oss stort mer enn 20 minutter. Og i det øyeblikket Simba og co ikke lenger fanger barnets interesse, meldes det over høyttaleren at “det dessverre blir en halvtime til ved gaten før flyet kan ta av”.

Hva nå? Vi har fyrt av vår skarpeste ammunisjon og flyturen har ikke engang startet. Så vi går løs på smoothiesene, de vi skulle bruke for å motvirke propper i ørene når flyet letter. Siden han må spise av skje på grunn av blemmene i munnen, klarer vi å fylle ti minutter med smoothie-spising. Så drar vi frem en bok med jungellyder og lar ham trykke på løvebrøl 54 ganger etter hverandre. Og så endelig letter flyet i en salig blanding av duren fra flymotoren og hyener som skriker. Hva mannen på 26F tenker om dette vites ikke, vi tør ikke se den veien.

Så skjer plutselig et mirakel; barnet som sitter fastspent på pappas fang lener seg bakover, legger seg ned og lukker øynene. Han sovner. Ola og jeg ser på hverandre med et blikk som signaliserer “ikke en lyd, ikke en muskel”. I 75 minutter sitter vi som saltstøtter og ser rett fremfor oss mens Ola prøver å bite i seg krampen som bygger seg opp i underarmen. Til slutt skjelver armen hans så voldsomt at jeg med sneglefart og presisjon må skyve et skjerf innunder barnets hodet for å gradvis erstatte armen. Vi drister oss til en snack og jeg legger potetgull på tungen til Ola som han lar ligge å mykne i munnen før han spiser det så det ikke knaser.

Den positive vendingen reisen nå har tatt, gjør oss overmodige og vi drar frem sjakk-appen på telefonen for å spille et parti. Idet jeg strekker meg frem for å flytte en bonde, streifer ermet mitt kneet til gutten vår og han våkner med et hyl. Og nå er det ingenting som kan trøste, hverken IPad, elefanter eller kjeks. Han vil ikke lenger sitte i ro fastlenket på pappas fang i et varmt og bråkete rom med hundrevis av fremmede mennesker, forståelig nok

Så jeg tar ham på armen for å gå litt rundt i kabinen. Rader av sovende glipper med øynene idet jeg haster nedover korridoren med det skrikende barnet. Vi låser oss inn på toalettet, en liten boks på en halv kvadratmeter som lukter piss. Hva vil jeg med dette egentlig? Jeg vet jo at det ikke vil åpenbare seg et Fisher Price-paradis hvor alt er laget av fargerik plast og spiller musikk. Jeg begynner febrilsk å trykke såpeskum ut av såpedispenseren mens jeg lar vannet renne. “Se, så gøy” ler jeg overbegeistret og plasker i vannet mens såpen renner dovent ned i kummen. Det føles så absurd å sitte her på dass i flyet fra Milano og pumpe såpeskum ned i vasken med et skrikende barn på armen.

Oppsummert, flyturen var noen timer med litt ekstra stress for mor og far, mest på grunn av at Ola og jeg har litt høye skuldre når det kommer til å bry andre. Jeg tenker på de som har kolikkbarn. De burde få kongens fortjenestemedalje for å ha trøstet, holdt, næret og elsket en særdeles krevende liten medborger i den første vanskelige fasen av deres liv. De får hvert fall all min beundring.

Min egen verste fiende

“Aldri mer! Ryanair!” messet jeg høyt til meg selv på vei ut av flyet, stolt over å ha funnet opp tidenes mest fengende slagord på rim. Likevel sitter jeg full av skam og etterpåklokskap foran dataen tre måneder senere med en rykende fersk Travel Intiniary fra Ryanair i mailboksen

For jeg vet jo hvordan det blir. Etter at jeg har kjørt to timer med Torp-ekspressen helt til Sandefjord er surmulingen allerede i gang idet damen krever 400kr for å printe ut boardingkortet som jeg ikke har forhåndsprintet innen de ti obligatoriske dagene før avreise. Og uheldigvis for meg så veier kofferten min sytten kilo og håndbagasjen seks. Og selv om jeg har betalt for to kilo mer enn det alt i alt og all bagasje uansett skal lastes på samme fly, er det av kritisk viktighet at fordelingen av vekt mellom de to kolliene er etter reglementet. Derfor er det også nødvendig at håndvesken på størrelse med en pocketbok pakkes sammen med håndbagasjen slik at antall håndbagasje gjennom sikkerhetskontrollen ikke overstiger 1 kolli. Flere kolli medfører nemlig ytterliggere 400 kr. Truser og toalettsaker flyter utover avgangshallen mens det pakkes om.

Når jeg endelig siger ned i et trangt sete som jeg ikke har forhåndsbestilt og skal finne roen, begynner det å bli ordentlig trivelig. For da setter flyvertinnen, som høres ut som hun har callinganlegget langt nede i halsen i gang et salgs-maraton som pågår helt fra take off til landing. Og det finnes ikke grenser for hva hun har i tilbudssekken sin; skrapelodd, pulsklokker, nikotinfløyter, krystallpenner, kalendere med lettkledde damer og alt annet som kan være nyttig på en tre timers flyreise til Italia.

De manglende engelskkunnskapene gjør det dog vanskelig å vite om hun egentlig tungetaler mellom hver gang hun ytrer ordet “scratchcard”. Det hjelper heller ikke at stemmen er blottet for alt som kan minne om entusiasme. Egentlig kan det virke som om samtlige av kabinpersonalet trenger en påfyll av motivasjon. Som plenklippere skyver de målrettet trallene sine frem og tilbake i takt med reglementet mens de systematisk unngår all unødvendig øyekontakt med passasjerene. Men også passasjerene unngår øyekontakt med personalet av kronisk frykt for overraskende avgifter som impulsivt kan oppstå under reisen. Det hele avsluttes med en passende fanfare idet flyet mirakuløst nok når bestemmelsesstedet.

Tross denne kunnskap, idet jeg entrer det store internettet og begynner å søke etter neste flyreise, blir jeg brått hjemsøkt av en simpel ånd hvis eneste gjerrige tanke er å gjøre et kupp. Etter å svett og sliten har kjempet meg gjennom alle Levels’ene av Ryanairs bestillingsportal og endelig kan trykke “betal”, gnir frøken grådig seg i hendene og flirer selvtilfreds over å ha spart et par hundre kroner.

Men..
Den som ler? Ryanair!

Å kurere høydeskrekk

Vi skulle møtes på Disenjordet, et typisk sted å sende opp en luftballong. Jeg skulle opp i den luftballongen og sveve harmonisk og frydefullt over Oslotakene. Å kurere høydeskrekken for alltid var målet.

Høydeskrekken min dukket først opp i 2005. Det er en sånn magisk grense der man plutselig ikke lenger tror man er udødelig. Man har blitt for smart til å ikke være redd for noe. To år tidligere hadde jeg krabbet meg over hesteskoen av glass som er bygget 1000 meter over Grand Canyon. Det var en pinlig opplevelse. Vaktholdet på glassplattformen kastet lattermildt ting mot meg for å se hvor redd jeg ble.

Nå var det på tide å ta affære. Etter nøysomme studier av programmer som “Fangene på fortet” og “Baller av stål” og gjennom egne dybdeintervjuer, kom jeg frem til at Eksponeringsstrategien var det klokeste valget for å få bukt med skrekken. Jeg måtte møte min frykt, kaste meg i det som om morgendagen ikke fantes.

På denne tiden hadde jeg ansvar for markedsføring av butikkåpninger. Noen butikker var spesielt kreative og Luftballong i forbindelse med åpningen av nye MENY Bjølsen kom opp til stor jubel fra gruppa. Jeg booket inn. “Skal det være med passasjerer? spurte han som tok bestillingen. “Ja, en” svarte jeg. Dette var en gylden anledning til å se høydemonsteret i hvitøyet.

Det var en solfylt og varm dag, men litt for mye vind og ustabil vindretning til at vi kunne starte på Disenjordet når vi hadde planer om å fly over Meny Bjølsen. Ballongføreren var en svensk godt voksen fyr som hadde holdt på med ballongturer i over 30 år. Den lange erfaringen roet meg og jeg var glad jeg ikke skulle fly med en ung adrenalin junkie. Vi satt i bilen hans på vei mot Kjelsås. “Det er ikke farlig å fly i luftballong” halvt konstanterte, halvt spurte jeg. “Jooo, assa, det e ju farligt” svarte luftballongsvensken tørt. “Men sjansen for at noe skjer er jo veldig liten” fortsatte jeg med økende bekymring. “joooo” svarte han og dro på det “fast det beror på vindforhollan. Det e ju en extremsport och man kan jo inte styra retningen, bara uppdriften” Hvem var han fyren her, Ikke akkurat en venn i høydeskrekk-nøden.

Ballongstoffet lå som hvitt teppe over Myrerjordet på Kjelsås. Å bygge ballongen var tidkrevende, men ikke minst alarmerende for nå så jeg ballongen i sin primitive natur. Et flyvende transportmiddel satt sammen av flettede kvister, stoff og en kjempezippo. Svensken løp rundt med tape og saks og sjekket at tidligere lappejobber var intakte. “Ser du nån hål?”

Ballongen rørte på seg, vugget fra side til side som en ustø alkis. Så stoppet den som for å samle krefter, tok sats og lettet. Vi svevde rett over tretoppene, over hustak, hjerteslagene mine økte i takt med stigningen. Mennesker, hus og biler ble til leker. Folk jeg har snakket med sier noe helt annet, at når man kommer høyt nok slutter man å være redd for man har ikke lenger noe forhold til høyden, sånn var det ikke. Jeg følte meg tryggere 50 meter over hustakene enn 300, selv om resultatet hadde blitt det samme dersom noe skjedde, du er dau.

Da vi nådde Grefsen, stoppet luftballongen opp før den endret retning. “Det har ar inte bra, vi flyr at andre holet” “Hvorfor er det ikke bra” spurte jeg . “Vi flyr mot skogen, och dar kan man ju inte landa”. Hva i videste verden hadde jeg begitt meg ut på nå? Jeg var 300 meter over bakken sammen med Reodor Felgen uten styringsmuligheter i en farkost laget av høyst brennbart materiale under en diger flamme uten nødutgang. Glimrende strategi for å bli kvitt høydeskrekk.

Vi var 300 meter unna skogsgrensen da vi landet på gresset foran et eldresenter. Jeg kravlet ut av ballongen, og vaklet bortover gressplenen før jeg satt meg rett ned og kjærtegnet gresset. Svensken kom gående med en flaske champagne, jeg skulle døpes i kjent luftballongtradisjon; legge gress på hodet, tenne på det og så slukke det med champagne. Kjør på, svi av håret mitt, så lenge jeg slipper å måtte opp i den ballongen igjen. Dåpen er et veldig fint rituale for folk med høydeskrekk. Ingenting er mer passende enn en hel flaske champagne når frykt herjer i kroppen.

Hva ble det så med høydeskrekken? To klatreturer, et Eiffeltårn og en hengebru senere, er den like intakt.

Her ser du den optimistiske høydeskrekkutfordreren

Bilde

….og her ser du den panikkslagne som drikker grådig av boblevannet

Bilde

Flyreisen

Jeg har ofte tenkt at livet er som en flyreise. Din fødselsrett er din flybillett og så lenge du har et pass, får du tildelt en plass.

Alle har et sete som tilhører seg, de drømmende ved vindu i kveldssol. De praktiske tar gangen med kortere vei, mens visse vil bare sitte forrest i skinnstol.

Men vi har alle bagasje, noen mer enn andre, iblant også de som er yngst. Ikke alle har følge som hjelper hverandre og reisen koster mest for de som bærer tyngst.

Du vet hvor du kommer fra og hvor du skal, men i tiden imellom kan allting skje. Foruten stigning eller høydefall, så skjer stort sett bare det vanlige.

Men hva man gjør ut av reisen er veldig ulikt, for noen er turen en fuktig fest. Noen nyter en prat andre heller sin utsikt, for noen er jobb det de bryr seg om mest.

Det er regler på reisen for sikkerhet, systemer som gjør reisende trygge, et mannskap som har full kontroll og som tar seg av bråk og uhygge.

Men sjelden en gang så hender det, at det oppstår en plutselig krise. Flyet på vei med nesen først ned og man ser sitt liv i reprise.

Når krisen først kommer, det er da du ser, om du reiser med riktig selskap. Er regler brutt sammen og mannskapet ber, blir stemningen fort desperat.

Da ser du og, hvem som vil deg vel, hvem som er ekte reisevenner. Er de mest bekymret for seg selv
eller holder de hardt dine hender.

Så sørg for å nyte reisen din, vær nøye med hvordan du bruker hver mil. For det er ikke fallskjerm i flyets kabin og når du skal lande bør det være med stil.