Folk flest er sjuke

Sykdom. Smak på ordet. Syk og dom. Høres ut som en slags ubehagelig men velfortjent straff. I følge Wikipedia; en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager.

Frisk er det normale

Og det unormale ved tilstanden, har samfunnet vært særs flittige i å bygge oppunder. Sykdom dukker opp i nyhetsfeeden din med rystende overskrifter og triste tryner. Sykdom tilskrives dårlige valg og sarte sjeler. Det normale og forventede i dag er at du er frisk, gjerne helt til du runder hundre og dør som en gammel krok, mett av dage.

Jeg derimot, er syk og unormal og må justere forventningene mine i retning av å dø «mett av plage.» Fordi jeg er i et tvangsekteskap med kongen av fryktede sykdommer, er jeg samtidig i den privilegerte situasjonen at mange jeg kjenner betror meg sine sykdommer, en tillit jeg verdsetter høyt.

Men i motsetning til hva man får inntrykk av i det offentlighet rom, er min erfaring fra det private rom følgende; det er mer vanlig å være syk enn å være frisk.

Et spenn av ulike diagnoser

Blant mine venner og kjente er det sykdommer av alle slag; alvorlige og ufarlige, vanlige og sjeldne, synlige og usynlige. Jeg kjenner folk med chrons, migrene, leddgikt, angst, ulcerøs colitt, brystkreft, cøliaki, artrose, brokk, eksem, ME, diabetes, hypotyreose, psoriasis, bipolar lidelse, ADHD, astma, bulimi, MS, lupus, personlighetsforstyrrelse, gonoré, hjertefeil, tarmkreft, bechterev, IBS, epilepsi, føflekkreft, podagra…for å nevne noen få.

Brorparten av oss er nemlig ikke fullkomment friske, men gjør det beste ut av hverdagen med den kroppen og psyken vi har. Dessverre går for mange av oss rundt med sykdomsskam og frykt for at folk vil tenke og tro annerledes om oss dersom vi er åpne om hva som feiler oss.

Forskjellige behov

Poenget her er dog ikke at man absolutt skal åpne slusene og fortelle sykdomshistoriene sine til gud og hvermann. Det er høyst individuelt. Noen vil ikke at sykdom skal ta mer plass i livet enn nødvendig, andre er vár på at sykdommen deres skal definere dem. For noen gir åpenhet kjærkommen trøst og forståelse, mens for andre en mulighet til å hjelpe andre i samme situasjon. Behovene og motivene er forskjellige.

Men alle kan ha godt av å bli minnet på at de ikke er én av få, men én blant flest.

Hvem vinner tidsklemma?

Hvem går seirende ut av tidsklemma med alt på stell? Og hvem blir sittende fast i kaoset med dårlig selvfølelse?

Prøv Tidsklemma, spillet alle snakker om! Et stressende og helsefarlig spill som lar foreldre virkelig kjenne på egen utilstrekkelighet!

Målet med spillet

Målet med spillet er å bli best til å levere på egne og andres forventninger gjennom å løse hverdagen så perfekt som mulig uten å bli fanget i tidsklemma.

Du trenger

  • Syv dager a 24 timer.
  • Ett eller flere barn.
  • Deg selv og et uendelig antall konkurrerende foreldre. (Spillet er like egnet for aleneforeldre som for par og man kan også spille mot seg selv.)

Spillets Innhold

  • 1 stk ukeplan.
  • Liste med 100 forskjellige familie-utfordringer.
  • 50 kort med uforutsette hendelser.

Forberedelser

Hver forelder velger max ti familie-utfordringer som han eller hun identifiserer seg med fra listen over hundre utfordringer.

Eksempler på familie-utfordringer; turnusjobb, barn i trassalderen, søvnbrist, utilgjengelige besteforeldre, barneastma, lav sexlyst, ekteskapsproblemer, oppussing, digert huslån, gaming etc.

Dersom en forelder identifiserer seg med flere enn ti ulike familie-utfordringer på listen, velger forelderen de ti som oppleves som mest problematisk.

Spillet

Spillet starter med at foreldrene får utdelt en ukesplan med åpne felter for alle timene i en uke. Foreldrene får så femti minutter på å planlegge og organisere hverdagen for en hel uke inn i planen med alle aktiviteter, inkludert jobb, skole, barnehage, innkjøp, fritidsaktiviter, arrangementer, transport etc.

Så kan hverdagen starte. Nå handler det om å rekke over alle aktiviteter og gjøremål i ukesplanen, samtidig som man klarer å samle perfeksjonspoeng underveis.

Perfeksjonspoeng

Dette er ekstrapoeng man vinner ved at man gjennom uken klarer å klemme inn aktiviteter som andre foreldre anser som spesielt imponerende. Det kan for eksempel være å hente tidlig i barnehagen, ha det strøkent i huset, trene, pakke bilen helt perfekt, lage økologisk babymat eller å svare på e-poster etter barnas leggetid.

De andre foreldrene vurderer i fellesskap hvor mange perfeksjonspoeng aktiviteten fortjener. Her går det fort sport i å prøve å overgå hverandre.

Uforutsette hendelser

Alle foreldre må hver dag trekke et kort med en uforutsett hendelse. Dette er hindringer som gjør det ekstra vanskelig for foreldrene å rekke alle aktiviteter på timeplanen.

Eksempler på uforutsette hendelser:

Omgangssyke, glemt bursdagsgave, upålitelige håndverkere, misfornøyd sjef, plutselig snø uten vinterdekk, tissetrang, sultne lekekamerater, medforeldre som ikke kan hente likevel, rier, utroskap etc.

Nå må forelderen unngå å få nervøst sammenbrudd og bruke sine kreative evner og mentale styrke for å omorganisere timeplanen slik at hindringen overkommes, ukesplanen kan gjennomføres og fasaden opprettholdes.

Unntak:

Dersom en forelder trekker kort med en uforutsett hendelse som samsvarer med én av de ti familie-utfordringene forelderen har, anser man den uforutsette hendelsen som ekstra belastende. Da kan forelderen slippe å måtte forholde seg til hendelsen på kortet. Eks: Forelder trekker kort med «utroskap» som uforutsett hendelse, men har «lav sexlyst» og «ekteskapsproblemer» som familie-utfordringer. Da bortfaller kravet om at «utroskap» må løses i ukesplanen og kortet kan legges tilbake i bunken.

Hvordan vinner man?

Vinneren er den forelderen som har løst alle ukes-oppgavene, håndtert uforutsette hendelser og i tillegg har flest perfeksjonspoeng i løpet av en uke.

Dersom ingen kommer helt i mål med ukesplanen (svært sannsynlig utfall), kan foreldrene i fellesskap utnevne en vinner gjennom vennlig utpressing. Man kan for eksempel garantere seier i spillet mot at forelderen går med på å bli foreldrerepresentant i klassen eller ha kakeansvar på alle foreldremøter.

Da er det bare å ønske lykke til med Tidsklemma, spillet som gjør livet kort, pulsen høy, selvfølelsen lav og sykemeldingen lang.

NM i MR

“Du skal bare ligge der en liten time. Det er ikke farlig. Du har gjort dette flere ganger før. Egentlig burde du verdsette egentiden. Du kan når som helst avbryte. Det er bare en MR. Folk gjør det hele tiden.»

Sånne ting sier jeg til meg selv i forkant av en scan. Jeg godsnakker med bevisstheten for å lokke frem fornuften.

Underbevisstheten klarer ikke å holde kjeft

Likevel klarer ikke underbevisstheten å unngå å blande seg. Det er spesielt én ting den stadig må påpeke, særlig fordi jeg lever med en kreftdiagnose, nemlig den påfallende likheten mellom en MR-maskin og en likkiste.

Idet jeg går inn dørene på Riksen og kjenner uroen bygge seg opp, er det tydelig at kroppen min mener at underbevisstheten har et poeng. Foruten det helt åpenbare klaustrofobiske aspektet, er det flere grunner til å dra paralleller.

Likheten mellom en likkiste og en MR-maskin

Først brer de over deg et hvitt, sterilisert klede med stive brettekanter. Et sånt klede som man tenker at ingen andre har brukt før eller skal bruke igjen, et sånt klede man gjerne legger over et menneske på sin siste reise. Så blir du lagt på et brett og sakte rullet inn i noe som både ser og føles som en likkiste. Og der ligger du hardpakket med tette vegger på alle kanter og et nakent tak tjue centimeter fra nesen din. Her skal du ligge stille som graven en times tid mens maskinen jakter på svarte skygger i kroppen din.

Det tar ikke mange minuttene før bankingen fra maskinen begynner. En lyd som man med en ørliten grad av paranoid innlevelse kan tenke at minne om spader av jord som treffer et kistetak.

Og det er her jeg nå ligger. Med alarmbryteren i hånden og panikken i halsen. Alarmen er ubrukelig, for jeg slipper jo ikke unna, kreftens soldater må inn til kontroll før eller senere. Panikkfølelsen, som evolusjonen har utstyrt meg med for at jeg skal løpe når farer nærmer seg, er også nyttesløs. For du kan ikke løpe fra kreft. Så jeg må finne noe å fokusere på som kan hjelpe meg gjennom dette.

Kremen av kreftsyke

Og da plutselig kommer jeg på en egenskap jeg har; en produktiv, men dog lite konstruktiv, energitappende og umettelig trang til «å være flink». En barnslig appetitt på ros og behov for å gjøre seg bemerket. Marie Kjempeflink kan komme til nytte nå.

Det er nemlig mulig å utmerke seg i MR-scanning også, tilhøre kremen av faste kreftpasienter som frekventerer røndtkenavdelingen. Hun som alltid gjør som hun skal og får gode, tydelige bilder. Hun som gjør arbeidsdagen lettere for de som jobber der, så de kan ta igjen tapt tid.

Å bli god på MR

Så jeg ligger dønn rolig, som et lik i en kiste og leer ikke en muskel i femti minutter. Jeg puster inn når jeg får beskjed om det og holder pusten på en sånn måte at hele magen fyller røntken-bøylen som ligger over overkroppen. Jeg rykker ikke til når den kalde kontrastvæsken kommer strømmende igjennom blodårene og prøver ut ulike teknikker for å holde hjertet i jevn rytme.

«Du var kjempeflink til å ligge stille. Bildene ble klare og fine» skryter røntkenlegen idet hun ruller meg ut av graven min.

Det er da i hvert fall noe.

Flaks at bestefar er homo

Mens familieministeren kvier seg for å gå i Pride-paraden, fryder jeg meg over at barna mine får mangfold inn med morsmelken.

Mine barn har tre bestefedre. De har en farfar, en morfar, og så har de Bebe som er gift med morfar. Alle bestefedrene tilfører forskjellige kvaliteter inn i barnas liv, uvahengig om de deler seng med en mann eller kvinne.

De tre bukkene

Farfar er en trollmann når det gjelder å skape ting med hendene. Han drar med seg guttene inn i verkstedet sitt og sammen gjør de plank og pinner om til eventyret om Bukkene Bruse.

Morfar liker å lese, pusle og undre seg sammen med barna. Han lærer dem nye begreper og får dem til å reflektere over hvordan verden henger sammen.

Bebe er lekekompis på barnas premisser og trer fryktløst inn i rollen som Peter Pan med alt det innebærer av halsbrekkende aktiviteter.

Det er disse felles opplevelsene kombinert med å bli sett og elsket av sine besteforeldre som barna er opptatt av, ikke at farfar bor sammen med en dame og morfar med en mann.

En rikere palett

Videre går barna i en barnehage der flere har foreldre av samme kjønn. Her finnes det også et mangfold av ansatte og foreldre med ulik kulturell bakgrunn og barn som snakker flere språk. Min sønns beste venner har foreldre fra Bosnia og nabojenta han leker med er halvt nederlandsk.

Jeg synes dette er et glimrende utgangspunkt når guttene skal lære toleranse og inkludering. At det finnes mange måter å tenke, handle og leve på, blir noe helt naturlig som de er godt vant med. Kanskje får de til og med en rikere palett å male verden med.

En filter boble

I dag er samfunnet unge vokser opp i skreddersydd for deres behov og preferanser. Hvilke nyheter, programmer og mennesker de presenteres for er sjelden tilfeldig. De kan sitte ved siden av hverandre på hvert sitt nettbrett i den samme loslitte sofaen, og ta inn verden gjennom en totalt forskjellig digital opplevelse. Ofte bare bekrefter denne opplevelsen deres eksisterende oppfatninger. I tillegg må de forholde seg til den konstruerte virkeligheten som de møter i sosiale medier. Da blir det ekstra viktige at vi viser og lærer dem at det finnes et mangfold av ideer, tradisjoner og mennesker.

Heier på nyansene

Jeg håper at barna mine vil være nysgjerrig på annerledeshet og at de både vil møte og håndtere situasjoner der de selv opplever å være annerledes. Som forelder skal jeg sette rammene, men akte meg for å introdusere en virkelighet som er sorthvitt eller farge deres oppfatninger med mine erfaringer.

Så ser jeg frem til at bestefedrene deres en dag drar dem med for å delta i Pride-festivalen, Norges største feiring av kjærlighet og mangfold.

Når sønnen din skyter deg

Det er en sånn vinterdag som ser ut som en høstdag. Man blir narret til å trekke på seg en tynn regnjakke og et par gummistøvler, før man kommer utenfor og for sent innser at det egentlig er bikkjekaldt.

Hjulene på bussen…

Nå sitter jeg på et sete i midtgangen og vifter på tærne i håp om å unngå amputasjon mens jeg forbanner bussjåføren for å være tolv minutter for sen. Ved siden av meg sitter min eldste sønn, familiens varmblodige. Helt uanfektet av temperaturer og forsinkelser sitter han fornøyd og synger:

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt..»

Bussen er smekkfull. Et par tenåringer har okkupert en fireseter til seg selv og bagene sine, noe som ser ut til å provosere enkelte av de stående.

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, gjennom hele byen. Mammaene på bussen sitter og ser på telefonen, ser på telefonen..»

Er det meg han synger om?

Det tar noen sekunder før jeg oppfatter at den lille trubaduren min nettopp har skutt meg i magen. Jeg ser på ham i vantro. Er det meg han synger om? Jeg som skjuler telefonen min for barna som om den var en hemmelig elsker. Jeg som rister på hodet over foreldre som er mer opptatt av den digitale versjonen av sine barn enn den levende. Meg?!

Den dårlige mammaen

Så oppdager jeg at mine medpassasjerer også har hørt den nye versjonen av «Hjulene på bussen» og nå tar aktivt del i henrettelsen min. Noen ler, andre sender meg irettesettende blikk. Til og med de som sitter og ser på telefonen sin, kikker opp og himler med øynene over den dårlige mammaen.

En skyldbetynget rødme brer seg over ansiktet mitt. Uansett hvor bevisst jeg opplever at forholdet mitt til mobilen er, finnes det nå troverdig vitnemål som kan fortelle noe annet. Det blir for dumt å bare skylde på andre foreldres mobilvaner, jeg er observert med nesa begravet i en telefon. Også på bussen.

Skammen

Hele resten av kvelden kjenner jeg prosjektilet i magen. Sjokket over å ha blitt truffet, vonde stikk av dårlig samvittighet og en brennende skamfølelse.

Det er på tide å ta tak.

Dessuten har jeg godt av å bruke litt mindre tid på den digitale hjerne-pulingen som består av halvleste artikler, tanke-slalåm og høflige likes som ofte gjør at jeg bare føler meg hul etterpå.

Surfebassen skal bort i jula

Så i år skal surfebassen min tilbringe julen ensom og lydløs i et skap. Julaften skal feires uten filter og den eneste varslingen jeg får, er kirkeklokkene som ringer jula inn. Gode juleminner skal deles sammen med de som skapte dem og ikke med alle andre.

Takk og lov for at jeg har født et par treffsikre cowboyer som ikke er redd for å fyre av et ærlig skudd når det trengs.

 

Monster-mamma

Vi skal i bursdag. Barna må bade først og jeg må skifte. Og som vanlig har vi dårlig tid.

Det er sånn med barn at straks de merker at de voksne har dårlig tid, så skiller hjernen deres ut et sabotasje-hormon som sørger for at sutre-stemmen og trasse-musklene reagerer som de skal. Dette trigger igjen et allerede hyperaktivt nervesystem hos foreldrene.

Det er duket for kaos.

Stolte besteforeldre som fiser

Jeg haster inn på badet for å skru på badevannet. Eldstemann står konsentrert og plukker ned familiebilder fra hyllen og lillebror bistår ved å krølle dem sammen.

«Hva er det dere gjør?!!! Jeg har sagt til dere flere ganger at dere skal la de bildene være» kjefter jeg og jager de små rampene ut av badet mens fremkalte familiemedlemmer daler ned på badeflisene. Min store stolthet er hylla på badet med tolv utvalgte fotografier av årets små og store høydepunkter. Ansiktet til minstemann idet han smaker sin første is. Storebror som ler seg skakk av noe vi har glemt hva var. Når har man mer tid til å glede seg over det enn når man sitter på do? Dessuten så liker jeg tanken på at stolte besteforeldre sitter og fiser mens de fryder seg over portretter av seg selv sammen med de små hjerteknuserne.

“Jeg vil ikke, mamma”

«Mamma, jeg vil ikke bade» klager den eldste gjennom sprekken i baderomsdøra. «Lille venn, du har puttet hele hodet ditt ned i en bolle med risengrynsgrøt, du kan ikke gå sånn i bursdag. Dessuten har du mast om å få bade hele formiddag».

«Men nå vil ikke jeg det» svarer dørsprekken bestemt. «Men du må det» sier jeg, enda litt mer bestemt. Så åpner storebror døren på vidt gap før han slamrer den igjen med et brak så en boks med talkum hopper ut av baderomsskapet og en hvit pulversky drysser ned i badevannet.

Stressmestring

Jeg bestemmer meg for å roe meg ned før jeg går i krigen. Når kortisolet begynner å boble i topplokket, er min reaksjon å begynne å klemme febrilsk på små hudormer i ansiktet. Som om jeg liksom kan klemme stresset ut av kroppen. En psykolog ville kanskje kalle dette for tvangslignende atferd, jeg kaller det for en mestringsstrategi.

Når jeg gløtter på døren etter en liten stund med nevrotisk klemming, har de to små begynt å leke med duplo i rommet ved siden av. Jeg benytter anledningen til å løpe opp i annen etasje og hente den røde kjolen som skal jazze opp den bleke kroppen og det grå undertøyet. Alt undertøyet mitt er grått. Trusene ligner på kjøkkenkluter og blondetrådene i bh’ene mine ryker, for så å rotte seg sammen og bli til små kjafser.

Skadefroe unger

Idet jeg kommer inn igjen og inn på badet, ser jeg to små kropper som lynkjapt snur seg hundre og åtti grader og ser på meg med øyne som glitrer av skadefryd. Hyllen med familiebildene er tom. Bak dem er et halvfullt badekar. På vannoverflaten flyter firkantede flak av familieminner. Årets søskenbilde har druknet og på bunnen av badekaret ligger gutta og stirrer triumferende opp på meg. Et vakkert øyeblikk med eldstemann på fanget til farmor klamrer seg til kanten av badekaret, klissvått og krøllete.

Monster-mamma våkner

Jeg tror kanskje det er kombinasjonen av en akutt sorg over de tapte bildene og de selvtilfredse glisene som åpner låsen til rommet der monster-mamma bor. Barna har heldigvis ikke stiftet bekjentskap med henne mange ganger før, for hun er fæl.

Monster-mamma ser minst ti år eldre ut enn meg. Hun er svært lite verbal. Det eneste setningen hun evner å ytre er «nå er det nok!!», en setning som hun repeterer i loop i et toneleie som til slutt går opp i fistel. Det hun ikke klarer å formidle i ord, kompenserer hun for med en truende finger og grimme grimaser. Nesa og munnen snurper seg sammen til noe som kan minne om et nebb og de vidåpne øynene forenes av to diagonale øyebryn som møtes i en hissig rynke rett over nesen. Det hele gir et uhyggelig ugle-aktig uttrykk.

Monster-mamma er primitiv og fullstendig upedagogisk. Hun kan ikke lære barna noe som helst og oppnår ingenting med sin atferd annet enn sin egen emosjonelle ventilering.

Utysket i speilet

Synet av det truende alter egoet mitt gjør at eldstemann skynder seg å fiske fargerike lefser opp av badekaret for å plassere dem opp på hylla igjen. Men de har blitt til klumper i hånden hans og nå henger de over kanten av hylla som sjøsyke matroser. Og idet matrosene begynner å falle overbord og jeg rekker ut armen for å liksom redde dem, får jeg et glimt av meg selv i baderomsspeilet og ser dette utysket:

monster mamma

Den dårlige samvittigheten

Det virker ikke som om monster-mamma egentlig gjør noe voldsomt inntrykk på barna, annet enn at de skjønner at nå er det alvor. Men hun gjør et varig inntrykk på meg. Jeg skammer meg etterpå over utblåsningen og snakker lenge med barna om det. Så forsøker jeg å lette samvittigheten min med å gi dem is og IPad, før jeg igjen skammer meg over det upedagogiske i å prøve kjøpe seg inn i varmen igjen.

Men i det store bildet tenker jeg at de ikke tar skade av å se mamma bli ordentlig sint en sjelden gang. Kanskje det lærer barna at det er greit og trygt å vise følelser, selv de man skammer seg over.

Fire dager før jul

Jeg kjøper en Flax julekalender i kiosken på Rikshospitalet og skraper alle 24 lukene på tre minutter. Så teller jeg febrilsk symbolene, som om antallet julekranser har betydning langt utover den mulige gevinsten på femti kroner. En slags tåpelig og desperat jakt på gode nyheter. Vinner jeg i flax-kalenderen, har nok legen gode nyheter til meg liksom.

Den første kreft-sjekken

Jeg vinner ingenting. Men er det ikke forresten sånn at de som ikke har hell i spill, har hell i andre ting? Sånne spørmål må det vel finnes reell statistikk på? Jeg drar frem telefonen fra lomma, før jeg innser hvor idiotisk og meningsløst det er å google sannsynligheten for at et ordtak stemmer i virkeligheten, fordi det skal gi meg noen slags forhåndsvarsler om hva legen kommer til å si om kreften min. Det henger ikke på greip, Marie!

Noen holder neven sin rundt hjertet mitt og klemmer litt for hardt, sånn føles det i hvert fall. Ola har dukket opp og legen har hentet oss inn til kontoret sitt, femten minutter for sent. Hva betyr det? Jeg burde kjøpt en Flax-kalender til.

Prikker på leveren

«Vi har funnet prikker på leveren din» sier legen idet vi setter oss ned. Best å få trollet frem i lyset med en gang. «At kreften hadde spredd seg vurderte vi jo som ikke usannsynlig sist gang dere var her» fortsetter han. Hvorfor bruker han ikke bare ordet «sannsynlig» i stedet for «ikke usannsynlig»? Som om jeg ikke hadde taklet «sannsynlig». Og gitt at det nå har gått fra å være «ikke usannsynlig» til «fuckings reellt» så hadde fallet kanskje vært litt mindre hvis han hadde klint til med «sannsynlig» i forrige møte da jeg var tilsynelatende kreftfri.

Det er rart hvordan man kan være i fullstendig oppløsning inni seg og samtidig være opptatt av å opptre som sivilisert og høflig. Jeg legger hendene på armlenene og holder meg fast i stolen, for etter et par runder med dårlige beskjeder har jeg lært meg hva som kommer. Først svimmelhet, så kaldsvette og til slutt behersket gråt. Og så etter det, den nye hverdagen, denne gangen uhelbredelig kreft.

Prognosene

Til tross for at jeg ikke er så glad i kreft-retorikken, liker jeg denne legen godt. Han er en av nordens beste på sykdommen min, er alltid dønn ærlig og sier at jeg skal ringe ham på mobilen når jeg blir redd. Jeg har allerede ringt ham to ganger. “Gode prognoser…snakk om flere tiår…mild behandling…håp i ny forskning» hører jeg han si mens svetten siler og gjenstander seiler forbi synsfeltet mitt. Ola tar hånden min. Hånden hans er også klam.

Den nye hverdagen

Flere tiår, det er ganske mye tid til å både utrette og oppleve store ting. Men merkelig nok bryr jeg meg mer om de små.

Har du prøvd å lukte på en nystekt kanelbolle før du spiser den? Har du glemt hvor deilig det er å sitte og stirre ut av et vindu? På trikken, på kjøkkenet, i et møte…Hvor lenge er det siden du spiste snø? Lytter du etter fuglesang når du er ute og går?

Jeg oppfordrer deg sterkt til å gjøre det!

Du kan dø av dette

«Du kommer til å bli FULLSTENDIG HELBREDET» sier kirurgen. Jeg faller sammen. Musklene i kroppen som har stått som spente gardister for å beskytte følelsene mine mot vonde beskjeder, har endelig fått lov å gå av vakt. Sinnet tar over og tårer renner nedover kinnene mine, tårer av lettelse. Jeg skal ikke dø av denne sykdommen likevel.

«Du kommer til å bli FULLSTENDIG HELBREDET»

Jeg er nyoperert for net-kreft i tynntarmen med lokal spredning. En diagnose som jeg er på god vei til å bli ekspert på, men bare i teorien. Man kan lese seg opp på statistikk og prognoser, men uten erfaring, uten innsikten som kommer fra en hverdag med pasientmøter, operasjoner, behandling og fagsamtaler, er timene brukt på kreftlex nærmest bortkastet for å kunne si noe om fremtiden.

Veien til rom 1128 på sengepost 3 i bygg 7 på Ullevål Sykehus har vært lang. Utallige besøk hos fastlegen, flere runder hos diverse private og offentlige spesialister, turer til legevakta, i ambulanse eller nærmest krabbende inn døra. Alltid på reise gjennom Helse-Norge med en følelse i magen av at noe er alvorlig galt, men uten evne til å kvitte seg med den flaue stanken av hypokondri. For hver meter med resultatløse undersøkelser, vokser frykten for at det sitter i hodet og ikke i magen. Gjør det virkelig så vondt? For så å bli premiert over mållinjen seks år senere med kreft, en livstruende medalje for ikke å ha gitt opp.

Psyken har fått kjørt seg ganske kraftig den siste måneden. Til tider har det føltes som om jeg balanserer på en stram line og under meg venter totalt sammenbrudd. Da gjelder det å holde balansen, se rett frem og ikke bli overmannet av frykt.

Men nå har jeg fått «fullstendig helbredet» ved min side. Han er en oppmuntring og trøst når smertene er som verst. Jeg sover mesteparten av tiden. Jeg mobiliserer energi for å klare å være mamma sånn som mamma pleier å være når barna kommer på besøk. De to små trollene mine er velsignet uvitende om hva som foregår. Annet enn plaster på magen og sjokoladepudding i matsalen, er det lite som gjør inntrykk på dem. Heldigvis.

“Du er I UTGANGSPUNKTET FRISK”

Noen dager etter operasjonen er det en annen gastrokirurg som går runder på sengeposten. Jeg snakker med ham om hjemreise og videre oppfølging. «Så blir det kontroll i femten år fremover, men du er jo i utgangspunktet frisk, så det blir jo å..» Vent litt! «I UTGANGSPUNKTET FRISK?» spør jeg. «Ja, vi kan ikke være trygge på at ikke kreften kommer tilbake, spesielt når det er spredning som hos deg» svarer kirurgen.

Jeg venter til kirurgen har gått. Så gråter jeg i stillhet idet min aller beste venn «fullstendig helbredet» reiser seg og forsvinner ut døra. I stedet blir jeg sittende alene med «i utgangspunktet frisk.» Jeg føler meg på ingen måte like trygg på ham.

Femte dagen etter operasjonen blir jeg sendt hjem fra sykehuset med «i utgangspunktet frisk» i bagasjen. Jeg føler meg på ingen måte syk. Iherdig innsats med kaloriinntak og promenering i korridorene på Ullevål har gitt resulatater. Jeg bruker sykemeldingstiden til å lese. For å få en bedre forståelse for «i utgangspunktet frisk», leser jeg pasienthistorier. Jeg leser om tilbakefall og mennesker som lever med kronisk net-kreftsykdom. Flere har fått beskjed om at de ikke vil dø AV kreften, men kanskje MED. Disse hadde langt dårligere prognose enn meg da kreften deres ble oppdaget. Det beroliger meg og gjør at «i utgangspunktet frisk» er mindre plagsom å ha hengende rundt.

Fire uker etter operasjonen møter jeg opp på Rikshospitalet for samtale med spesialist om biopsien. Biopsien avdekker hvor aggressiv kreften er og hvor mye den hadde spredt seg før operasjon. Først når du blir alvorlig syk kan du begripe hvor sårbar du blir når noen vet noe om deg som du ikke vet, og den informasjonen er av livsviktig karakter. I første omgang handler det om den jævlige ventingen, tjueåtte dager med mental selvplageri; «hva hvis…», «tenk om…». Så er det den maniske analyseringen av tonefall, ansiktsutrykk og formuleringer i møte med legen. Det føles som man er i møte med en allmektig gud som kan ta eller gi deg liv basert på et par nøkkeltall på datamaskinen sin.

«DU KAN DØ AV DETTE»

Kreften min vokser sakte, forteller spesialisten. Jeg har svært gode prognoser. «Jeg leste noe om at det er en sånn kreft som man dør MED og ikke AV» sier jeg. Spesialisten ser på meg lenge som for å sørge for at jeg følger med. Så sier han «Du kan dø av dette, Marie.» Han fortsetter med å gjenta noe om de gode prognosene mine og at jeg har det beste utgangspunktet, men jeg hører ikke ordentlig etter lenger. I stedet fører jeg en indre dialog der jeg prøver å overtale «i utgangspunktet frisk» til å bli værende, så jeg slipper å måtte leve resten av livet mitt med «DU KAN DØ AV DETTE». Dessverre lykkes jeg ikke, min nye livspartner insisterer på å overta plassen.

Tre måneder senere går hverdagslivet med «du kan dø av dette» overraskende bra. Til å begynne med slet jeg med å holde ham på avstand, men nå er ikke hans daglige skremmetaktikker like effektive som i begynnelsen. Likevel er han alltid der, i bakgrunnen, i bakhodet. Som et sår som aldri gror, en konstant påminnelse om at jeg altfor tidlig kan bli revet bort fra de jeg er glad i.

Jeg lærer meg nok å leve med ham. Noen sier til og med at de lever bedre med ham på slep. Men jeg tror nok aldri vi kommer til å bli venner.

Skrevet for Carcinor – foreningen for alle som er engasjert i net-kreft. 

Å skamme seg på do

NRK har i den siste tiden satt søkelyset på hvor flaut folk synes det er med tisselyder og bæsjelukt på offentlige toaletter. Vel, jeg har en innrømmelse..

Jeg bæsjer flere ganger i uken og det er brune klumper som lukter vondt. DER..der var det sagt, det unevnelige. Det fryktelige pinlige faktum at jeg, Marie Lunde, ikke har en fordøyelse som produserer rosa, lydløse dotter av sukkerspinn.

For du har vitterlig ikke lov å tisse eller bæsje i 2018 uten at du bør skamme deg over sildrende tissestøy og kabel-odører. En promp bør resultere i dyp selvransakelse med påfølgende utestengelse fra offentlige toaletter i et halvt år.

Du kan få dispensasjon

Noen unntak må det selvsagt finnes. Har du for eksempel en ny samboer som du ønsker å beholde, kan du få innvilget tillatelse til å bæsje på jobb eller på Cirkle K slik at samboeren ikke oppdager den grufulle sannheten om deg. Men bare rett før stengetid. Her har jeg flere tapre venninner med topp-trente tykktarmer og kronisk mageknip.

Dessuten finnes det teknikker for å skjule den nedverdigende tisse-raslingen uten å risikere at vasken oversvømmer toalettet. Lydløs vannlating handler om å posisjonere seg på do-setet i en vinkel som gjør at strålen treffer et skrånende punkt i porselenet så urinen renner som en elv langs konstruksjonen i stedet for som en foss ned i klosettet.

Så er det dette med kraft da. Her er det lett å tenke mer kraft, mer lyd. Men nei!! Mer kraft gir den litt mer lydløse hvislelyden i motsetning til den skrekkelige klukkelyden fra en defensiv trykke-muskel. Her er det mange pinlige øyeblikk å spare seg for folkens.

Når det kommer til ekskrementering, finnes det mange og velkjente teknikker som har vært perfeksjonert gjennom tiår. «Papirdemper’n» er en av dem, «Hoste-plasket» en annen. Noen velger det mindre risikofylte «sitte musestille i båten til kysten er klar» før de sjøsetter pølsa.

Et økende samfunnsproblem

Angsten for lange blikk, hevede øyenbryn og rynkede neser er sterkt økende. Og med god grunn. Vi er godt over i det tjueførste århundre og man burde forvente at folk har stålkontroll på kroppene sine. Når man kan fjerne aldringstegn, kjøpe seg pupper, forlenge øyenvippene og bleke rumpehullet, burde man saktens kunne klare å holde inne en flatulens.

Det finnes håp

Heldigvis finnes det folk som kontinuerlig jobber frem nye løsninger på dette samfunnsproblemet som flere og flere lider under. På Universitetet i Agder spiller toalettet musikk for at det skal være mindre flaut for folk å gå på do. Straks det begynner å klirre i porselenssvingen, starter et orkester av eksotiske toner og lyder over høyttaleranlegget. Så kan folk skamme seg litt mindre over sine kroppslige utskeielser.

Sosiale sanksjoner i form av verbale utskjellinger kan også være en effektiv måte å utrydde folk med tisselyd og bæsjelukt. Sånne folk som meg. Menneskelig avskum som tar seg til rette med sitt fornødne. Motbydelige individer med grisete behov. Utrolig at Ola holder ut med meg.

Stolthetens psykose

Det er så vidunderlig stille. De eneste lydene jeg hører er lette dunk fra gummisålene som treffer asfalten og min egen rytmiske pust. Jeg som pleide å frykte stillheten som selve symbolet på ensomhet og kjedsomhet. Nå jager jeg stillheten som en narkoman jager sitt neste skudd. Jeg har på ingen måte overskudd til å løpe. Spesielt ikke nå som det er ørken-varme og jeg står opp hver morgen klokken kvart over fem for å fylle dagen til to duracellkaniner på under tre år med fine sommerminner. Men jeg har alltid løpt når jeg er på hytta. Å bryte den tradisjonen føles merkelig nok som et svik mot hytta og alle minnene vi har sammen.

Jeg kjenner veien så godt.

Hver knaus, hver hytte og hver vik har jeg pesende passert mens tankene spant rundt hva som enn foregikk i livet mitt på det tidspunktet. Jeg har grått ved Ospevika og tatt studievalg ved parkeringen til Andersen. Jeg har tisset bak Portør-skiltet, tryna foran Middelfart-hytta og stoppet utallige ganger fordi løpeambisjonene mine oversteg formen. Men denne løpeturen går behagelig sakte, jeg vil at den skal vare lenge.

I høyre øyekrok ser jeg plutselig en bevegelse. En person kommer løpende inn på veien foran meg fra en liten gruslagt sidevei. Jeg skvetter til og stanser såvidt. Det er bare en jogger. En kvinne på min egen alder. Jeg fortsetter å løpe bak henne. Hun løper i sportstopp og kort shorts slik at man ser den knallbrune, sterke ryggen og musklene som jobber i lår og legger. Alt hun har på seg matcher, til og med hårstrikken.

Jeg ser ned på den åletrange, utvaskede tank-toppen og de bleke føflekkprikkede lårene mine. Jeg har gått opp seks kilo siden operasjonen. Tre av dem var strengt talt nødvendige, mens de andre tre kom fra ting som ikke akkurat stod på handlelisten.

Hun løper ikke noe fortere enn meg.

Ikke at det hadde spilt noen rolle for meg hvis hun hadde løpt fortere. Jeg har ikke noe problem med å løpe bak henne jeg, plager meg overhodet ikke.

Hun løper nok mye hun der. Spiser akkurat så mye som hun trenger. Mens jeg, selv med bare tre kvarts tynntarm har begynt å få et lite håndtak på hver side av magen. Livet er godt på hytta. Da jeg var yngre hadde jeg nok ansett henne som en løpe-konkurrent. Men ikke nå, nei, så barnslig er jeg ikke lenger.

Egentlig har jeg hatt lyst til å sette opp tempoet en stund nå, det går jo litt treigt dette. Kanskje fremstår det litt tåpelig å løpe forbi henne? Samtidig må jeg jo få litt trening ut av denne løpeøkta også. Jeg øker farten og kommer opp på siden av henne. Nå er det viktig å ikke hovere. «Hei» sier jeg i en munter og kollegial tone idet jeg passerer henne. «Hei» svarer hun og viser meg sine blendahvite tenner. Samtidig holder hun tempoet mitt og henger på som en hale. Jeg øker tempoet enda litt.

Hun er sikkert en sånn som absolutt må ligge foran.

Men hvis hun tror hun kan løpe forbi meg, kan hun bare glemme det. Det handler bare om viljestyrke og hvor mye smerte man tåler, så denne snella kan jeg løpe fra any day. Eller kan jeg det? Høres det ikke ut som om lyden fra joggeskoene hennes kommer nærmere og nærmere? Faen, hva må egentlig til for å få litt jævla stillhet. Jeg øker tempoet ytterligere. Svetten siler og det brenner i brystet. Men sånn skal det jo være, man skal kjenne det godt.

Det er fortsatt et par kilometer til hytta og denne berta ser ikke ut til å ville gi seg med å jage meg. Det går fort nå, så fort at jeg begynner å bli kvalm. En skarp smerte begynner å melde seg i det ferske arret på magen og jeg kjenner melkesyra i lårene. Men det er uaktuelt å senke farten nå, jeg har en løvinne i hælene. Og denne veien, den er min.

Jeg er et vrak når jeg kommer frem til hytta.

Magesyra skvulper øverst i spiserøret og jeg har krampe i begge leggene. Hva var det som skjedde? En hyggelig kveldsjoggetur ble omgjort til en halsbrekkende løpeduell. Konkurranseinstinktet tok fullstendig over og jeg kommer til å kjenne min jævla barnslige stolthet svært godt de neste tre dagene.

I tjue minutter ligger jeg på plattingen utenfor hytta før jeg er i stand til å reise meg og gå inn. «Det var verdt det, ikke sant? Å ta den løpeturen selv om du var sliten» spør Ola idet jeg setter meg ned med sjokoladeskåla i fanget. «Nei, det var ikke verdt det i det hele tatt» svarer jeg.