Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Det er ingen skam å snu

Apiformes, verdens verste insekt og min erkefiende numero uno. Jeg har alltid vært rett for bier og veps, og med god grunn vil jeg påstå.

Hvem er ikke redd for en skapning som daglig spiller russisk rulett med døden sommeren igjennom. Bien dør etter at den har stukket. Likevel legger den sport i å surre ertende frem og tilbake foran ansiktet ditt, krabbe opp og ned på øret ditt, helt til du smeller hånden inn på siden av hodet og treffer deg selv hardt i tinningen mens bølla bie står og flirer for seg selv på høyre storetå. Så, når provokasjonen når sitt høydepunkt og du fekter febrilsk med armene og endelig treffer ham så han fyker som en kule inn i parasollen, mister han helt besinnelsen og sklir med rumpa først inn i armen din så brodden løsner og han avgår ved døden. Det er rett og slett en selvmordsaksjon. Total mangel på dødsfrykt. Hvem er ikke redd for en slik skapning?

August 2007– Jeg griller i bakgården utenfor leiligheten sammen med min gode venninne Camilla og datteren hennes. Det er sjeldent varm og himmelen er raus på blåfargen. Livet er godt og lille Victoria spiser pølse. En bie har fattet interesse for pølsa til Victoria og er snart på vei inn i munnen sammen med pølse, lompe og ketsjup. Jeg har som vanlig lyst til å løpe, la Victoria finne ut av det selv, men det er jeg som er voksen nå, jeg må beskytte jenta mot dette gudsforlatte utysket.  Jeg vifter den bort og den fyker to meter bortover før den henter seg inn, snur 180 grader og kommer mot meg i rasende fart.

Jeg har øvd på dette øyeblikket mange ganger. En periode drømte jeg om bieangrep så ofte at kjæresten min stadig hadde blåmerker etter å ha fått en albue når jeg våknet om morgenen og måtte kaste dyna over ansiktet mitt mens jeg hylte. Jeg bykser opp fra benken jeg sitter på, men jeg er for treg, mens jeg løper kjenner jeg en distinkt smerte bak venstre kne. Jeg er imponert over hvor mye smerte et så lite kryp kan forårsake. Jeg blir sint og banner høyt, elendig forbilde for Victoria, men det er unntakstilstand. ”Vet du hva?” sier jeg til Camilla mens jeg hytter neven mot himmelen ”kunne jeg ønske meg en jævla ting her i verden, så er det at disse forbanna drittbiene forsvinner fra jordens overflate”.

16. oktober 2011 på TV2 nyhetene – “Birøktere over hele verden fortviler. En mystisk død har rammet milliarder av bier i flere land. I USA har over 30 prosent av bikubene forsvunnet de siste fire årene. 14 av Norges 194 ville biearter er sporløst borte . Biene er avgjørende for pollinering av mange planter, og derfor svært viktige for verdens matproduksjon. Albert Einstein skal ha uttalt: – Hvis biene forsvinner fra jordens overflate vil menneskene bare ha fire år igjen å leve. Ingen flere bier, ingen pollinasjon, ingen flere planter, ingen flere dyr, ingen flere mennesker…

Kjære bier, kom tilbake, jeg mente det ikke bokstavelig. Jeg hadde et svakt øyeblikk, akkurat sånn som faren til prinsesse Gulltopp i reisen til Julestjernen. Det kan skje den beste..

Å kurere høydeskrekk

Vi skulle møtes på Disenjordet, et typisk sted å sende opp en luftballong. Jeg skulle opp i den luftballongen og sveve harmonisk og frydefullt over Oslotakene. Å kurere høydeskrekken for alltid var målet.

Høydeskrekken min dukket først opp i 2005. Det er en sånn magisk grense der man plutselig ikke lenger tror man er udødelig. Man har blitt for smart til å ikke være redd for noe. To år tidligere hadde jeg krabbet meg over hesteskoen av glass som er bygget 1000 meter over Grand Canyon. Det var en pinlig opplevelse. Vaktholdet på glassplattformen kastet lattermildt ting mot meg for å se hvor redd jeg ble.

Nå var det på tide å ta affære. Etter nøysomme studier av programmer som “Fangene på fortet” og “Baller av stål” og gjennom egne dybdeintervjuer, kom jeg frem til at Eksponeringsstrategien var det klokeste valget for å få bukt med skrekken. Jeg måtte møte min frykt, kaste meg i det som om morgendagen ikke fantes.

På denne tiden hadde jeg ansvar for markedsføring av butikkåpninger. Noen butikker var spesielt kreative og Luftballong i forbindelse med åpningen av nye MENY Bjølsen kom opp til stor jubel fra gruppa. Jeg booket inn. “Skal det være med passasjerer? spurte han som tok bestillingen. “Ja, en” svarte jeg. Dette var en gylden anledning til å se høydemonsteret i hvitøyet.

Det var en solfylt og varm dag, men litt for mye vind og ustabil vindretning til at vi kunne starte på Disenjordet når vi hadde planer om å fly over Meny Bjølsen. Ballongføreren var en svensk godt voksen fyr som hadde holdt på med ballongturer i over 30 år. Den lange erfaringen roet meg og jeg var glad jeg ikke skulle fly med en ung adrenalin junkie. Vi satt i bilen hans på vei mot Kjelsås. “Det er ikke farlig å fly i luftballong” halvt konstanterte, halvt spurte jeg. “Jooo, assa, det e ju farligt” svarte luftballongsvensken tørt. “Men sjansen for at noe skjer er jo veldig liten” fortsatte jeg med økende bekymring. “joooo” svarte han og dro på det “fast det beror på vindforhollan. Det e ju en extremsport och man kan jo inte styra retningen, bara uppdriften” Hvem var han fyren her, Ikke akkurat en venn i høydeskrekk-nøden.

Ballongstoffet lå som hvitt teppe over Myrerjordet på Kjelsås. Å bygge ballongen var tidkrevende, men ikke minst alarmerende for nå så jeg ballongen i sin primitive natur. Et flyvende transportmiddel satt sammen av flettede kvister, stoff og en kjempezippo. Svensken løp rundt med tape og saks og sjekket at tidligere lappejobber var intakte. “Ser du nån hål?”

Ballongen rørte på seg, vugget fra side til side som en ustø alkis. Så stoppet den som for å samle krefter, tok sats og lettet. Vi svevde rett over tretoppene, over hustak, hjerteslagene mine økte i takt med stigningen. Mennesker, hus og biler ble til leker. Folk jeg har snakket med sier noe helt annet, at når man kommer høyt nok slutter man å være redd for man har ikke lenger noe forhold til høyden, sånn var det ikke. Jeg følte meg tryggere 50 meter over hustakene enn 300, selv om resultatet hadde blitt det samme dersom noe skjedde, du er dau.

Da vi nådde Grefsen, stoppet luftballongen opp før den endret retning. “Det har ar inte bra, vi flyr at andre holet” “Hvorfor er det ikke bra” spurte jeg . “Vi flyr mot skogen, och dar kan man ju inte landa”. Hva i videste verden hadde jeg begitt meg ut på nå? Jeg var 300 meter over bakken sammen med Reodor Felgen uten styringsmuligheter i en farkost laget av høyst brennbart materiale under en diger flamme uten nødutgang. Glimrende strategi for å bli kvitt høydeskrekk.

Vi var 300 meter unna skogsgrensen da vi landet på gresset foran et eldresenter. Jeg kravlet ut av ballongen, og vaklet bortover gressplenen før jeg satt meg rett ned og kjærtegnet gresset. Svensken kom gående med en flaske champagne, jeg skulle døpes i kjent luftballongtradisjon; legge gress på hodet, tenne på det og så slukke det med champagne. Kjør på, svi av håret mitt, så lenge jeg slipper å måtte opp i den ballongen igjen. Dåpen er et veldig fint rituale for folk med høydeskrekk. Ingenting er mer passende enn en hel flaske champagne når frykt herjer i kroppen.

Hva ble det så med høydeskrekken? To klatreturer, et Eiffeltårn og en hengebru senere, er den like intakt.

Her ser du den optimistiske høydeskrekkutfordreren

Bilde

….og her ser du den panikkslagne som drikker grådig av boblevannet

Bilde