Category: Følelser

Du kan dø av dette

«Du kommer til å bli FULLSTENDIG HELBREDET» sier kirurgen. Jeg faller sammen. Musklene i kroppen som har stått som spente gardister for å beskytte følelsene mine mot vonde beskjeder, har endelig fått lov å gå av vakt. Sinnet tar over og tårer renner nedover kinnene mine, tårer av lettelse. Jeg skal ikke dø av denne sykdommen likevel.

«Du kommer til å bli FULLSTENDIG HELBREDET»

Jeg er nyoperert for net-kreft i tynntarmen med lokal spredning. En diagnose som jeg er på god vei til å bli ekspert på, men bare i teorien. Man kan lese seg opp på statistikk og prognoser, men uten erfaring, uten innsikten som kommer fra en hverdag med pasientmøter, operasjoner, behandling og fagsamtaler, er timene brukt på kreftlex nærmest bortkastet for å kunne si noe om fremtiden.

Veien til rom 1128 på sengepost 3 i bygg 7 på Ullevål Sykehus har vært lang. Utallige besøk hos fastlegen, flere runder hos diverse private og offentlige spesialister, turer til legevakta, i ambulanse eller nærmest krabbende inn døra. Alltid på reise gjennom Helse-Norge med en følelse i magen av at noe er alvorlig galt, men uten evne til å kvitte seg med den flaue stanken av hypokondri. For hver meter med resultatløse undersøkelser, vokser frykten for at det sitter i hodet og ikke i magen. Gjør det virkelig så vondt? For så å bli premiert over mållinjen seks år senere med kreft, en livstruende medalje for ikke å ha gitt opp.

Psyken har fått kjørt seg ganske kraftig den siste måneden. Til tider har det føltes som om jeg balanserer på en stram line og under meg venter totalt sammenbrudd. Da gjelder det å holde balansen, se rett frem og ikke bli overmannet av frykt.

Men nå har jeg fått «fullstendig helbredet» ved min side. Han er en oppmuntring og trøst når smertene er som verst. Jeg sover mesteparten av tiden. Jeg mobiliserer energi for å klare å være mamma sånn som mamma pleier å være når barna kommer på besøk. De to små trollene mine er velsignet uvitende om hva som foregår. Annet enn plaster på magen og sjokoladepudding i matsalen, er det lite som gjør inntrykk på dem. Heldigvis.

“Du er I UTGANGSPUNKTET FRISK”

Noen dager etter operasjonen er det en annen gastrokirurg som går runder på sengeposten. Jeg snakker med ham om hjemreise og videre oppfølging. «Så blir det kontroll i femten år fremover, men du er jo i utgangspunktet frisk, så det blir jo å..» Vent litt! «I UTGANGSPUNKTET FRISK?» spør jeg. «Ja, vi kan ikke være trygge på at ikke kreften kommer tilbake, spesielt når det er spredning som hos deg» svarer kirurgen.

Jeg venter til kirurgen har gått. Så gråter jeg i stillhet idet min aller beste venn «fullstendig helbredet» reiser seg og forsvinner ut døra. I stedet blir jeg sittende alene med «i utgangspunktet frisk.» Jeg føler meg på ingen måte like trygg på ham.

Femte dagen etter operasjonen blir jeg sendt hjem fra sykehuset med «i utgangspunktet frisk» i bagasjen. Jeg føler meg på ingen måte syk. Iherdig innsats med kaloriinntak og promenering i korridorene på Ullevål har gitt resulatater. Jeg bruker sykemeldingstiden til å lese. For å få en bedre forståelse for «i utgangspunktet frisk», leser jeg pasienthistorier. Jeg leser om tilbakefall og mennesker som lever med kronisk net-kreftsykdom. Flere har fått beskjed om at de ikke vil dø AV kreften, men kanskje MED. Disse hadde langt dårligere prognose enn meg da kreften deres ble oppdaget. Det beroliger meg og gjør at «i utgangspunktet frisk» er mindre plagsom å ha hengende rundt.

Fire uker etter operasjonen møter jeg opp på Rikshospitalet for samtale med spesialist om biopsien. Biopsien avdekker hvor aggressiv kreften er og hvor mye den hadde spredt seg før operasjon. Først når du blir alvorlig syk kan du begripe hvor sårbar du blir når noen vet noe om deg som du ikke vet, og den informasjonen er av livsviktig karakter. I første omgang handler det om den jævlige ventingen, tjueåtte dager med mental selvplageri; «hva hvis…», «tenk om…». Så er det den maniske analyseringen av tonefall, ansiktsutrykk og formuleringer i møte med legen. Det føles som man er i møte med en allmektig gud som kan ta eller gi deg liv basert på et par nøkkeltall på datamaskinen sin.

«DU KAN DØ AV DETTE»

Kreften min vokser sakte, forteller spesialisten. Jeg har svært gode prognoser. «Jeg leste noe om at det er en sånn kreft som man dør MED og ikke AV» sier jeg. Spesialisten ser på meg lenge som for å sørge for at jeg følger med. Så sier han «Du kan dø av dette, Marie.» Han fortsetter med å gjenta noe om de gode prognosene mine og at jeg har det beste utgangspunktet, men jeg hører ikke ordentlig etter lenger. I stedet fører jeg en indre dialog der jeg prøver å overtale «i utgangspunktet frisk» til å bli værende, så jeg slipper å måtte leve resten av livet mitt med «DU KAN DØ AV DETTE». Dessverre lykkes jeg ikke, min nye livspartner insisterer på å overta plassen.

Tre måneder senere går hverdagslivet med «du kan dø av dette» overraskende bra. Til å begynne med slet jeg med å holde ham på avstand, men nå er ikke hans daglige skremmetaktikker like effektive som i begynnelsen. Likevel er han alltid der, i bakgrunnen, i bakhodet. Som et sår som aldri gror, en konstant påminnelse om at jeg altfor tidlig kan bli revet bort fra de jeg er glad i.

Jeg lærer meg nok å leve med ham. Noen sier til og med at de lever bedre med ham på slep. Men jeg tror nok aldri vi kommer til å bli venner.

Skrevet for Carcinor – foreningen for alle som er engasjert i net-kreft. 

Å skamme seg på do

NRK har i den siste tiden satt søkelyset på hvor flaut folk synes det er med tisselyder og bæsjelukt på offentlige toaletter. Vel, jeg har en innrømmelse..

Jeg bæsjer flere ganger i uken og det er brune klumper som lukter vondt. DER..der var det sagt, det unevnelige. Det fryktelige pinlige faktum at jeg, Marie Lunde, ikke har en fordøyelse som produserer rosa, lydløse dotter av sukkerspinn.

For du har vitterlig ikke lov å tisse eller bæsje i 2018 uten at du bør skamme deg over sildrende tissestøy og kabel-odører. En promp bør resultere i dyp selvransakelse med påfølgende utestengelse fra offentlige toaletter i et halvt år.

Du kan få dispensasjon

Noen unntak må det selvsagt finnes. Har du for eksempel en ny samboer som du ønsker å beholde, kan du få innvilget tillatelse til å bæsje på jobb eller på Cirkle K slik at samboeren ikke oppdager den grufulle sannheten om deg. Men bare rett før stengetid. Her har jeg flere tapre venninner med topp-trente tykktarmer og kronisk mageknip.

Dessuten finnes det teknikker for å skjule den nedverdigende tisse-raslingen uten å risikere at vasken oversvømmer toalettet. Lydløs vannlating handler om å posisjonere seg på do-setet i en vinkel som gjør at strålen treffer et skrånende punkt i porselenet så urinen renner som en elv langs konstruksjonen i stedet for som en foss ned i klosettet.

Så er det dette med kraft da. Her er det lett å tenke mer kraft, mer lyd. Men nei!! Mer kraft gir den litt mer lydløse hvislelyden i motsetning til den skrekkelige klukkelyden fra en defensiv trykke-muskel. Her er det mange pinlige øyeblikk å spare seg for folkens.

Når det kommer til ekskrementering, finnes det mange og velkjente teknikker som har vært perfeksjonert gjennom tiår. «Papirdemper’n» er en av dem, «Hoste-plasket» en annen. Noen velger det mindre risikofylte «sitte musestille i båten til kysten er klar» før de sjøsetter pølsa.

Et økende samfunnsproblem

Angsten for lange blikk, hevede øyenbryn og rynkede neser er sterkt økende. Og med god grunn. Vi er godt over i det tjueførste århundre og man burde forvente at folk har stålkontroll på kroppene sine. Når man kan fjerne aldringstegn, kjøpe seg pupper, forlenge øyenvippene og bleke rumpehullet, burde man saktens kunne klare å holde inne en flatulens.

Det finnes håp

Heldigvis finnes det folk som kontinuerlig jobber frem nye løsninger på dette samfunnsproblemet som flere og flere lider under. På Universitetet i Agder spiller toalettet musikk for at det skal være mindre flaut for folk å gå på do. Straks det begynner å klirre i porselenssvingen, starter et orkester av eksotiske toner og lyder over høyttaleranlegget. Så kan folk skamme seg litt mindre over sine kroppslige utskeielser.

Sosiale sanksjoner i form av verbale utskjellinger kan også være en effektiv måte å utrydde folk med tisselyd og bæsjelukt. Sånne folk som meg. Menneskelig avskum som tar seg til rette med sitt fornødne. Motbydelige individer med grisete behov. Utrolig at Ola holder ut med meg.

Stolthetens psykose

Det er så vidunderlig stille. De eneste lydene jeg hører er lette dunk fra gummisålene som treffer asfalten og min egen rytmiske pust. Jeg som pleide å frykte stillheten som selve symbolet på ensomhet og kjedsomhet. Nå jager jeg stillheten som en narkoman jager sitt neste skudd. Jeg har på ingen måte overskudd til å løpe. Spesielt ikke nå som det er ørken-varme og jeg står opp hver morgen klokken kvart over fem for å fylle dagen til to duracellkaniner på under tre år med fine sommerminner. Men jeg har alltid løpt når jeg er på hytta. Å bryte den tradisjonen føles merkelig nok som et svik mot hytta og alle minnene vi har sammen.

Jeg kjenner veien så godt.

Hver knaus, hver hytte og hver vik har jeg pesende passert mens tankene spant rundt hva som enn foregikk i livet mitt på det tidspunktet. Jeg har grått ved Ospevika og tatt studievalg ved parkeringen til Andersen. Jeg har tisset bak Portør-skiltet, tryna foran Middelfart-hytta og stoppet utallige ganger fordi løpeambisjonene mine oversteg formen. Men denne løpeturen går behagelig sakte, jeg vil at den skal vare lenge.

I høyre øyekrok ser jeg plutselig en bevegelse. En person kommer løpende inn på veien foran meg fra en liten gruslagt sidevei. Jeg skvetter til og stanser såvidt. Det er bare en jogger. En kvinne på min egen alder. Jeg fortsetter å løpe bak henne. Hun løper i sportstopp og kort shorts slik at man ser den knallbrune, sterke ryggen og musklene som jobber i lår og legger. Alt hun har på seg matcher, til og med hårstrikken.

Jeg ser ned på den åletrange, utvaskede tank-toppen og de bleke føflekkprikkede lårene mine. Jeg har gått opp seks kilo siden operasjonen. Tre av dem var strengt talt nødvendige, mens de andre tre kom fra ting som ikke akkurat stod på handlelisten.

Hun løper ikke noe fortere enn meg.

Ikke at det hadde spilt noen rolle for meg hvis hun hadde løpt fortere. Jeg har ikke noe problem med å løpe bak henne jeg, plager meg overhodet ikke.

Hun løper nok mye hun der. Spiser akkurat så mye som hun trenger. Mens jeg, selv med bare tre kvarts tynntarm har begynt å få et lite håndtak på hver side av magen. Livet er godt på hytta. Da jeg var yngre hadde jeg nok ansett henne som en løpe-konkurrent. Men ikke nå, nei, så barnslig er jeg ikke lenger.

Egentlig har jeg hatt lyst til å sette opp tempoet en stund nå, det går jo litt treigt dette. Kanskje fremstår det litt tåpelig å løpe forbi henne? Samtidig må jeg jo få litt trening ut av denne løpeøkta også. Jeg øker farten og kommer opp på siden av henne. Nå er det viktig å ikke hovere. «Hei» sier jeg i en munter og kollegial tone idet jeg passerer henne. «Hei» svarer hun og viser meg sine blendahvite tenner. Samtidig holder hun tempoet mitt og henger på som en hale. Jeg øker tempoet enda litt.

Hun er sikkert en sånn som absolutt må ligge foran.

Men hvis hun tror hun kan løpe forbi meg, kan hun bare glemme det. Det handler bare om viljestyrke og hvor mye smerte man tåler, så denne snella kan jeg løpe fra any day. Eller kan jeg det? Høres det ikke ut som om lyden fra joggeskoene hennes kommer nærmere og nærmere? Faen, hva må egentlig til for å få litt jævla stillhet. Jeg øker tempoet ytterligere. Svetten siler og det brenner i brystet. Men sånn skal det jo være, man skal kjenne det godt.

Det er fortsatt et par kilometer til hytta og denne berta ser ikke ut til å ville gi seg med å jage meg. Det går fort nå, så fort at jeg begynner å bli kvalm. En skarp smerte begynner å melde seg i det ferske arret på magen og jeg kjenner melkesyra i lårene. Men det er uaktuelt å senke farten nå, jeg har en løvinne i hælene. Og denne veien, den er min.

Jeg er et vrak når jeg kommer frem til hytta.

Magesyra skvulper øverst i spiserøret og jeg har krampe i begge leggene. Hva var det som skjedde? En hyggelig kveldsjoggetur ble omgjort til en halsbrekkende løpeduell. Konkurranseinstinktet tok fullstendig over og jeg kommer til å kjenne min jævla barnslige stolthet svært godt de neste tre dagene.

I tjue minutter ligger jeg på plattingen utenfor hytta før jeg er i stand til å reise meg og gå inn. «Det var verdt det, ikke sant? Å ta den løpeturen selv om du var sliten» spør Ola idet jeg setter meg ned med sjokoladeskåla i fanget. «Nei, det var ikke verdt det i det hele tatt» svarer jeg.

Frelser eller bøddel?

De skinnene hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Han smiler som for å berolige meg. Jeg kan ikke smile tilbake for jeg har en tykk slange igjennom munnen med et kamera nede i magesekken og det renner slim ut av munnvikene mine. «Du har spiserørsbrokk» sier han så. Det betyr at en del av magen din glir opp i spiserøret og du får syreskader. Det er grunnen til at du har magesmerter»

Endelig en diagnose

Det tok gastrolegen tre og et halvt minutt å stille diagnosen, mens jeg hadde hatt problemer med magesmerter i de siste seks årene og i det siste halve året hadde det vært daglig. Jeg var lettet. Endelig en diagnose, et håndfast bevis på at jeg hverken hadde overfølsom mage eller overfølsom psyke. Spiserørsbrokk, det kunne da ikke være det verste å ha?

De to neste årene knasket jeg syrehemmende tabletter og sov med hodeenden høyt hevet. Jeg fulgte gastrolegens dritkjedelige råd og hadde et asketisk forhold til alt som var gøy; fet mat, vin, sukker og kaffe. Det hjalp bare sånn halvveis på smertene. Så jeg gikk til en annen gastrolege for nok en hyggestund med kamera i magen.

“Du har aldri hatt spiserørsbrokk”

«Du har ikke spiserørsbrokk» sier gastrolege nummer to mens han langsomt trekker slangen ut av gapet på meg. «Whææ?» er det eneste jeg klarer å formulere gjennom slim og bedøvelsesmidler. «Du har aldri hatt spiserørsbrokk, den diagnosen er feil» fortsetter han. «Men hvorfor fikk jeg den diagnosen for to år siden da?» klarer jeg til slutt å snøvle fram. «Han som tok gastroskopi da, fortalte meg at han kunne se et brokk» Tankene går tilbake til gastrolege nummer én med de hvite tennene og den skråsikre diagnosen. Gastrolege nummer to sukker tungt «Noen leger vil bare ha pasienten ut av kontoret så fort som mulig»

Hva var det han nettopp sa? Nå er det ikke bare munnen som er lammet. Hodet mitt sliter med å akseptere det som har blitt sagt. Har jeg gått i over to år med en falsk diagnose fordi det fordømte Colgate-smilet ikke gidder å utrede pasientene sine? Deler han ut feildiagnoser fordi han tror magesmertene sitter i hodet på pasientene? Bare gi henne en diagnose så skal du se at det går over liksom. Jeg blir sittende taus med et vantro utrykk i ansiktet. Gastrolege nummer to rister på hodet mens han hever øyenbrynene, som for å si unnskyld på vegne av sine udugelige kolleger «Jeg skal prøve å finne ut av hva magesmertene dine skyldes, men jeg kan ikke love noe»

Kreft i tynntarmen

Så, i begynnelsen av mai, etter to utmattende runder med «nei, du har ikke kreft» og «jo, du har kreft likevel» sitter jeg på Ullevål Sykehus og venter på kirurgen som skal operere meg for kreft i tynntarmen morgenen etter. Tilliten til helsevesenet har fått seg en real knekk. Feildiagnoser, sjokkmeldinger uten oppfølging, dårlig kommunikasjon mellom sykehus, avtaler som ikke overholdes og innkalling til undersøkelser uten forklaring. Jeg er jævlig redd og jævlig sint på en gang.

Så kommer kirurgen som skal operere meg inn døren. De skinnende hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Først tror jeg at det er en spøk, så jeg ler høyt. Kirurgen reagerer med å se forvirret ut. Da skjønner jeg at det ikke er en spøk. Gastrolegen som sørget for at jeg slo meg til ro med feil diagnose for to år siden, han som kanskje var grunnen til at kreften ikke ble oppdaget mye før, HAN skal operere meg!

Han kjenner meg selvfølgelig ikke igjen.

Dette kunne vært en episode av Greys Anatomy, rekker jeg å tenke før den selvutnevnte frelseren med de hvite tennene går i gang med sin preken. «Jeg skal helbrede deg. Du kommer til å bli fullstendig frisk. Om to år ligger du på stranden og ofrer ikke noe av dette en tanke». Han sier alt det jeg vil høre, men jeg stoler ikke på er ord av det som kommer ut mellom perleradene hans. «Jeg er veldig spent på resultatene av PET-skannen min i forhold til spredning og sånt» sier jeg. «PET-skan? Det vet jeg ikke noe om» svarer han. «Har du ikke sett på bildene mine?» «Jo» «Er det CT’en du har sett på da?» «Nei, jeg husker ikke hvilke bilder jeg har sett på, men jeg har sett at du har en kreftsvulst som jeg skal fjerne. Jeg opererer på en måte som andre ikke tør.. Jeg er…» Mens kirurgen fortsetter å utrede om sine fantastiske kvaliteter, sitter jeg og vurderer hvorvidt jeg skal konfrontere ham med vår forhistorie.

Jeg bestemmer meg for å ta stilling til det etter at han har gått. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg i det hele tatt vil la meg opereres av dette oppblåste egoet. Idet han forsvinner ut døren kaster jeg meg på telefonen til en venninne som jobber på Ullevål. Oppdraget er; finn ut så mye du kan om denne fyren. Og viktigst av alt, finn ut hvor god han er på å operere. Et par timer etterpå har jeg fått forsikringer om at jeg er i svært stødige hender hva gjelder kirurgi, men at doktor Colgate er kjent for å snuble litt på pasientkommunikasjon.

Det viktige er at han er god med kniven, ikke med kjeften.

Etter en stor solskinnsbolle etterfulgt av tretten minutter med jævlige magesmerter bestemmer jeg meg for at han skal få operere meg likevel. Det viktige er at han er god med kniven, ikke med kjeften. Men jeg vil likevel at han skal være smertelig klar over sin rolle i at kreften ikke ble oppdaget 2 år tidligere. Jeg ber sykepleieren orientere ham om situasjonen.

Så, et par dager før syttende mai utfører han en tre og en halv times svært vellykket operasjon. Han fjerner sytti centimeter av tynntarm og tykktarm sammen med tjuefem lymfeknuter og en haug med blodkar, og han gjør det bare gjennom noen små kikhull i kroppen min. Svulsten er på tre centimeter og har spredd seg til fire lymfeknuter i nærheten. Han får med seg alt. Jeg har ikke komplikasjoner i etterkant, lite smerter de første ukene og ingen plager i dag. Det er ikke vanlig etter en så stor og komplisert operasjon får jeg vite i etterkant.

En operasjon er ikke en operasjon.

Jeg har lært en hel del de siste månedene. En operasjon er ikke en operasjon. Akkurat som med alle andre yrker, så finnes det gode kirurger og ikke så gode kirurger. Og de gode kirurgene har gode dager og dårlige dager. Resultatet av en operasjon avhenger av nøyaktighet, presisjon, risikovurdering, beslutningsdyktighet, kommunikasjonsevner og en dæsj med flaks. Og det kan se ut som om doktor Colgate, i tillegg til å være en dyktig kirurg, var i sitt ess da han opererte meg. Nå vet jeg også at om svulsten hadde blitt oppdaget to år tidligere så hadde det kanskje ikke utgjort noe stor forskjell siden jeg har en saktevoksende kreft. Men jeg vet også at forsikringene han gav meg ikke stemmer; det er ikke sikkert at jeg blir fullstendig frisk og denne varianten har en tendens til å dukke opp igjen. Den kan forkorte livet mitt.

Så hva tenker jeg egentlig om doktor Colgate?

Jeg la livet mitt i hendene til mannen jeg hadde mistet all tillit til. Hva var oddsen for at en gastrolege som feildiagnostiserte meg på en bitte liten klinikk, skulle vise seg å også være gastrokirurg på Ullevål og ende opp med å operere bort kreften min to år senere? Er det en mening med det? Ble det en lærepenge for ham? Ble operasjonen spesielt vellykket fordi han følte at hans stolthet stod på spill? Hva hadde vært resultatet med en annen kirurg? Ble dette et lykkelig sammentreff eller en uheldig tilfeldighet for meg? Reddet han livet mitt eller forkortet han det? Frelser eller Bøddel?

Kanskje begge…Jeg vet ikke..

Fuck you very very much

Du visste om meg lenge før jeg visste om deg. Hver dag vokste du deg ørlite granne større, så lite at jeg ikke skulle merke at du var der. Uansett ville ingen finne på å mistenke deg. Folk i tredveåra får ikke kreft og i hvert fall ikke i tynntarmen. Selv doktor Google sliter med å finne eksempler på det.

Det første livstegnet fra deg ble en tur til legevakta. Akutte, men uspesifikke magesmerter, utskrevet dagen etter. Ingen forklaring eller diagnose, smertene forsvant og med dem bekymringen for sykdom. Én null til deg.

«22.08.2013- Pasienten plages av tilbakevendende øvre gastrointestinale symptomer. Henvises til gastroskopi for videre utredning.»

De fant ingenting på gastroskopien. I stedet dro jeg hjem med en kostholdsveiledning i hånda. Kan tenke meg at du lo godt av det.

En mild vårdag kom lykken susende inn i livet mitt. En kul kis med bukseseler var vill etter meg og i løpet av et par år hadde vi produsert nok et par kule kiser med bukseseler. Du lå og ulmet, men jeg var for lykkelig for å kjenne etter og ubekymret nok til å bagatellisere.

Så begynte smertene å komme hyppigere og sterkere. I perioder måtte jeg puste meg igjennom dine ødeleggelser flere ganger om dagen. Jeg vet hvordan flisene på toalettet på jobben kjennes mot huden.

Laktoseintoleranse. Magesår. Irritabel tarm. Cøliaki. Magekatarr. Gallestein. Crohns. Divertikulitt. Ovarialcyste. Funksjonell dyspepsi. Nyrestein. Ulcerøs Kolitt. Spiserørsbrokk. Legene hadde mange navn på deg.

Hun kommer til å gi opp, tenkte du. Tydeligvis kjenner du meg ikke godt nok. Tolv turer til fastlegen, to turer til legevakta, tre gastroskopier, fire ultralyder, ni blodprøver, to CT-skanninger, én MR, én PET-scan, seks år og så…der var du.

Kreft defineres som en opphopning i kroppen av muterte celler i ukontrollert vekst. Det føles som det bor et jævla monster i kroppen din. Hvor stor er du? Hvor slem er du? Har du spredd deg? Hvem har overtaket, du eller jeg?

Plutselig føltes hvert minutt med deg i kroppen som uutholdelig. Hver smertebølge føltes som en forsmak på døden. Hver kløe tolket jeg som et symptom og hver hoste et tegn på spredning. Ja, jeg var drita redd for deg.

Men frykt er ikke en svakhet. Frykt forteller deg hvor mye du ønsker å leve. Frykt minner deg på alt du ikke vil miste. Frykt forbereder deg til kamp. Og litt etter litt erstattes frykten av mot.

Nå ligger du og råtner blant avfallet på Ullevål sykehus. Mens jeg skal puste videre, leve enda mer iherdig enn jeg har gjort før og tenke mindre og mindre på deg for hver dag som går.

Hvis du noen gang kommer tilbake, er jeg forberedt. Jeg har en hærskare av fagfolk som kjenner dine skitne triks. Jeg har en familie som elsker meg og venner som stiller opp. Og på grunn av deg, er jeg mye sterkere enn før.

Så fuck you…fuck you very very much.

Ikke slå pappa

Det slås hardt ned på vold hjemme hos oss. “Det er ikke lov å slå” er et begrep vi har gjentatt så ofte for toåringen at når noen banker på hjemme hos oss, kjefter han på de besøkende for å ha slått den stakkars uskyldige døra.

Lett å glemme seg

Men det er lett å glemme seg og slå litt likevel, spesielt hvis pappa er dum og ikke vil leke og man ikke helt vet hvordan man skal håndtere skuffelsen eller rastløsheten man kjenner på. “Ikke slå pappa!” sier vi da med strengestemmen og så blir det unnskyld-klemmer og samtaler om hvorfor man ikke skal slå og hva man skal gjøre hvis noen slår.

Så en dag, i en smekkfulle garderobe i barnehagen, mens jeg kjemper en endeløs kamp for å få toåringen til å beholde vottene på, sier han plutselig “Ikke slå, pappa!” Mor hadde vært stolt som en hane, hadde det ikke vært for at han sier det med et tonefall som får det til å høres ut som en inderlig bønn heller enn en vedtatt regel. Summingen fra skravlende foreldre stanser brått og erstattes av en dørgende stillhet. “Næmmen Laurits, hehe…du mener vel at det ikke er lov å slå pappa” sier jeg høyt uten å våge å møte blikkene som jeg vet skyter mot meg fra alle kanter. “Ikke slå, pappa” gjentar han igjen med et bedende tonefall som om han frykter at det er pryl i vente. Vi dropper vottene.

Usunt opptatt av hva folk tenker og tror

Som utpreget sosiale typer, er Ola og jeg usunt opptatt av hva folk kan tenke og tro om oss. Så når jeg senere på kvelden forteller Ola om hendelsen, tar det ikke mange minuttene før en to hundre og femti grams trøstesjokolade ligger foran oss på bordet og vi er i gang med å krisemaksimere. “Tror du han har sagt det før i barnehagen også?” spør Ola og brekker av en treer. “Det skal du ikke se bort ifra” svarer jeg med munnen bredfull av sjokolade. “Men de er vel vant til at barna sier mye rart i en fase der de lærer å mestre språket?” fortsetter Ola. “Ja” svarer jeg. “men de er også vant til at barna sier mye rart som også er sant. Du husker vel hun som sa at at hun hadde sett pappa stikke en pinne i rompa på mamma. Man skjønte jo fort hva det gjaldt”. Nok en treer med sjokolade forsvinner inn i gapet til Ola. “Kanskje vi skal forklare det hele til pedagogisk leder i barnehagen?”. Jeg rister på hodet, “Hvorfor skal vi trenge å forklare i barnehagen at vi ikke er grusomme foreldre som slår barna sine? Det er bare grusomme foreldre som slår barna sine som har behov for å forklare at de ikke er grusomme foreldre som slår barna sine”. Vi fullfører resten av sjokoladen i stillhet og jeg tenker at Ola har slått seg til ro med det.

Men Ola har ikke slått seg til ro med det. Tvert i mot vokser angsten for at noen skal mistenke ham for å ha slått Laurits som en svulst i bringa på ham. Fredag morgen er han sikker på at hvert fall to assistenter glaner på ham litt vel lenge.

Den store forklaringen

Mandag morgen. Ola har bedrevet paranoid tankevirksomhet hele helgen. Nå står han på tomannshånd med pedagogisk leder, ivrig etter å få levert sin forklaring, dele en samstemt og hjertelig latter fulgt av en etterlengtet indre ro. “Og så var det en ting til…Ja, du vet jo hvordan det er med barn, de sier mye rart når de ikke er helt stødige på språket”. “Mmm, ja” svarer pedagogisk leder avventende. “Laurits sa noe på torsdag som kunne høres litt rart ut. Når han egentlig mente å si “ikke slå, pappa” så sa han “ikke slå pappa”. NEI, OMVENDT!! Det var omvendt! Han mente å si “ikke slå pappa” som at det er en sånn ting man ikke skal gjøre. Jeg slår ikke barna mine”. Rødfargen brer seg hektisk over brystet på Ola, slikker seg oppover halsen hans. Han har surra det til, kastet bensin på bålet, sørget for sitt eget justismord.

Pedagogisk leder trekker pusten, ser rett på Ola og gir han et blikk som sier “tror du virkelig at jeg mistenker deg for å banke barna dine?”. Reaksjonen hennes er en lettelse selvsagt, men samtidig får den han til å skamme seg over fornærmelsen han nettopp har servert. Så hva nå? “Ellers tenkte jeg kanskje at jeg skulle melde meg frivillig til å være julenisse på nissefesten i år” sier han fort. “Åh, det hadde vært helt supert”

Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

Krig med snøfonner

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Spanderer ikke et blikk på sønnen

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

Flere som reagerer

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Tomheten i øynene

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Tenker på ham hver dag

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Det er ingen skam å snu

Apiformes, verdens verste insekt og min erkefiende numero uno. Jeg har alltid vært rett for bier og veps, og med god grunn vil jeg påstå.

Hvem er ikke redd for en skapning som daglig spiller russisk rulett med døden sommeren igjennom. Bien dør etter at den har stukket. Likevel legger den sport i å surre ertende frem og tilbake foran ansiktet ditt, krabbe opp og ned på øret ditt, helt til du smeller hånden inn på siden av hodet og treffer deg selv hardt i tinningen mens bølla bie står og flirer for seg selv på høyre storetå. Så, når provokasjonen når sitt høydepunkt og du fekter febrilsk med armene og endelig treffer ham så han fyker som en kule inn i parasollen, mister han helt besinnelsen og sklir med rumpa først inn i armen din så brodden løsner og han avgår ved døden. Det er rett og slett en selvmordsaksjon. Total mangel på dødsfrykt. Hvem er ikke redd for en slik skapning?

August 2007– Jeg griller i bakgården utenfor leiligheten sammen med min gode venninne Camilla og datteren hennes. Det er sjeldent varm og himmelen er raus på blåfargen. Livet er godt og lille Victoria spiser pølse. En bie har fattet interesse for pølsa til Victoria og er snart på vei inn i munnen sammen med pølse, lompe og ketsjup. Jeg har som vanlig lyst til å løpe, la Victoria finne ut av det selv, men det er jeg som er voksen nå, jeg må beskytte jenta mot dette gudsforlatte utysket.  Jeg vifter den bort og den fyker to meter bortover før den henter seg inn, snur 180 grader og kommer mot meg i rasende fart.

Jeg har øvd på dette øyeblikket mange ganger. En periode drømte jeg om bieangrep så ofte at kjæresten min stadig hadde blåmerker etter å ha fått en albue når jeg våknet om morgenen og måtte kaste dyna over ansiktet mitt mens jeg hylte. Jeg bykser opp fra benken jeg sitter på, men jeg er for treg, mens jeg løper kjenner jeg en distinkt smerte bak venstre kne. Jeg er imponert over hvor mye smerte et så lite kryp kan forårsake. Jeg blir sint og banner høyt, elendig forbilde for Victoria, men det er unntakstilstand. ”Vet du hva?” sier jeg til Camilla mens jeg hytter neven mot himmelen ”kunne jeg ønske meg en jævla ting her i verden, så er det at disse forbanna drittbiene forsvinner fra jordens overflate”.

16. oktober 2011 på TV2 nyhetene – “Birøktere over hele verden fortviler. En mystisk død har rammet milliarder av bier i flere land. I USA har over 30 prosent av bikubene forsvunnet de siste fire årene. 14 av Norges 194 ville biearter er sporløst borte . Biene er avgjørende for pollinering av mange planter, og derfor svært viktige for verdens matproduksjon. Albert Einstein skal ha uttalt: – Hvis biene forsvinner fra jordens overflate vil menneskene bare ha fire år igjen å leve. Ingen flere bier, ingen pollinasjon, ingen flere planter, ingen flere dyr, ingen flere mennesker…

Kjære bier, kom tilbake, jeg mente det ikke bokstavelig. Jeg hadde et svakt øyeblikk, akkurat sånn som faren til prinsesse Gulltopp i reisen til Julestjernen. Det kan skje den beste..

Å kurere høydeskrekk

Vi skulle møtes på Disenjordet, et typisk sted å sende opp en luftballong. Jeg skulle opp i den luftballongen og sveve harmonisk og frydefullt over Oslotakene. Å kurere høydeskrekken for alltid var målet.

Høydeskrekken min dukket først opp i 2005. Det er en sånn magisk grense der man plutselig ikke lenger tror man er udødelig. Man har blitt for smart til å ikke være redd for noe. To år tidligere hadde jeg krabbet meg over hesteskoen av glass som er bygget 1000 meter over Grand Canyon. Det var en pinlig opplevelse. Vaktholdet på glassplattformen kastet lattermildt ting mot meg for å se hvor redd jeg ble.

Nå var det på tide å ta affære. Etter nøysomme studier av programmer som “Fangene på fortet” og “Baller av stål” og gjennom egne dybdeintervjuer, kom jeg frem til at Eksponeringsstrategien var det klokeste valget for å få bukt med skrekken. Jeg måtte møte min frykt, kaste meg i det som om morgendagen ikke fantes.

På denne tiden hadde jeg ansvar for markedsføring av butikkåpninger. Noen butikker var spesielt kreative og Luftballong i forbindelse med åpningen av nye MENY Bjølsen kom opp til stor jubel fra gruppa. Jeg booket inn. “Skal det være med passasjerer? spurte han som tok bestillingen. “Ja, en” svarte jeg. Dette var en gylden anledning til å se høydemonsteret i hvitøyet.

Det var en solfylt og varm dag, men litt for mye vind og ustabil vindretning til at vi kunne starte på Disenjordet når vi hadde planer om å fly over Meny Bjølsen. Ballongføreren var en svensk godt voksen fyr som hadde holdt på med ballongturer i over 30 år. Den lange erfaringen roet meg og jeg var glad jeg ikke skulle fly med en ung adrenalin junkie. Vi satt i bilen hans på vei mot Kjelsås. “Det er ikke farlig å fly i luftballong” halvt konstanterte, halvt spurte jeg. “Jooo, assa, det e ju farligt” svarte luftballongsvensken tørt. “Men sjansen for at noe skjer er jo veldig liten” fortsatte jeg med økende bekymring. “joooo” svarte han og dro på det “fast det beror på vindforhollan. Det e ju en extremsport och man kan jo inte styra retningen, bara uppdriften” Hvem var han fyren her, Ikke akkurat en venn i høydeskrekk-nøden.

Ballongstoffet lå som hvitt teppe over Myrerjordet på Kjelsås. Å bygge ballongen var tidkrevende, men ikke minst alarmerende for nå så jeg ballongen i sin primitive natur. Et flyvende transportmiddel satt sammen av flettede kvister, stoff og en kjempezippo. Svensken løp rundt med tape og saks og sjekket at tidligere lappejobber var intakte. “Ser du nån hål?”

Ballongen rørte på seg, vugget fra side til side som en ustø alkis. Så stoppet den som for å samle krefter, tok sats og lettet. Vi svevde rett over tretoppene, over hustak, hjerteslagene mine økte i takt med stigningen. Mennesker, hus og biler ble til leker. Folk jeg har snakket med sier noe helt annet, at når man kommer høyt nok slutter man å være redd for man har ikke lenger noe forhold til høyden, sånn var det ikke. Jeg følte meg tryggere 50 meter over hustakene enn 300, selv om resultatet hadde blitt det samme dersom noe skjedde, du er dau.

Da vi nådde Grefsen, stoppet luftballongen opp før den endret retning. “Det har ar inte bra, vi flyr at andre holet” “Hvorfor er det ikke bra” spurte jeg . “Vi flyr mot skogen, och dar kan man ju inte landa”. Hva i videste verden hadde jeg begitt meg ut på nå? Jeg var 300 meter over bakken sammen med Reodor Felgen uten styringsmuligheter i en farkost laget av høyst brennbart materiale under en diger flamme uten nødutgang. Glimrende strategi for å bli kvitt høydeskrekk.

Vi var 300 meter unna skogsgrensen da vi landet på gresset foran et eldresenter. Jeg kravlet ut av ballongen, og vaklet bortover gressplenen før jeg satt meg rett ned og kjærtegnet gresset. Svensken kom gående med en flaske champagne, jeg skulle døpes i kjent luftballongtradisjon; legge gress på hodet, tenne på det og så slukke det med champagne. Kjør på, svi av håret mitt, så lenge jeg slipper å måtte opp i den ballongen igjen. Dåpen er et veldig fint rituale for folk med høydeskrekk. Ingenting er mer passende enn en hel flaske champagne når frykt herjer i kroppen.

Hva ble det så med høydeskrekken? To klatreturer, et Eiffeltårn og en hengebru senere, er den like intakt.

Her ser du den optimistiske høydeskrekkutfordreren

Bilde

….og her ser du den panikkslagne som drikker grådig av boblevannet

Bilde