De gode intensjonene

Det skjer hvert år. Mot slutten av sommerferien sitter Ola og jeg, blakke og småfete med seige rødvinstenner og snakker om hvor deilig det skal bli å endelig komme tilbake til hverdagen.

Den nye hverdagen, ikke den vi forlot i juni. Nei, den VI snakker om, er en langt bedre versjon. I den nye hverdagen vet vi nemlig å verdsette øyeblikkene. Også de mindre gode. «Om de så inneholder vannlekkasje eller hodelus, vi får dem aldri tilbake» forkynner jeg.

Ikke mer lettvinte løsninger

Vi skal bli en sporty familie, marka er den nye lekeplassen. Rumpetroll og kongledyr skal ta det værste IPad-suget. Ikke mer lettvinte løsninger og boller fra Shell. Barna har spist godteri og is hver dag hele sommeren, nå er det helt stopp. Velsmurte og kjernesunne matpakker smaker aldri bedre enn foran et sprakende bål etter en lang tur. Og jeg må ta et oppgjør med Cola Zero, Ola mener at det er derfor jeg får luft i magen.

Pata Negra over Pensjon, det er jo galskap

Så skal vi begynne å spare og handle smart. For det handler jo bare om planlegging og gode valg. Snu ryggen til ferskvaredisken og bare kjøpe det vi trenger. Å prioritere Pata Negra over Pensjon, det er jo i grunn galskap. Ola har lest om en familie som betalte ned boliglånet på bare syv år, han skal sende meg linken.

Vi skal organisere hverdagen bedre for å redusere stress og mas. «Vi er bedre foreldre når vi har hvilepuls» medgir Ola. «Da blir det mindre kjeft og mas» istemmer jeg. Og Hedvig Montgomery sier at kjeft ikke virker på barn. Ros derimot!

På tide å hoppe av hamsterhjulet

Kalenderen trenger ikke være full hele tiden. På tide å hoppe av hamsterhjulet. Ola må begynne å si nei og jeg må slutte å komme med forslag som Ola har lyst til å si ja til.

«Å, jeg gleder meg til en ny og bedre hverdag» utbryter jeg og tømmer rødvinsglasset i en stor slurk.

Så tre dager inn i den nye hverdagen, møter vi oss selv i døra.

Ola har sagt JA over evne, så morfar skal sitte barnevakt og har tatt med sjokkis til barna. Det ble dårlig stemning når yngstemann insisterte på å stå i vogna på vei hjem fra barnehagen, så det har ikke blitt tid til å lage noe ordentlig middag. Men det er bare å forsyne seg i det smekkfulle kjøleskapet, morfar, for Ola og jeg har bomma på hvem som har handleansvar og handlet dobbelt. Men ikke ta Cola Zero’en bakerst i kjøleskapet, den er min.

Hvem prøver vi å lure?

Den nye hverdagen…Hvem er det egentlig vi prøver å lure? Hvert år snubler vi i skolissa før løpet har startet.

Men på en annen side, jeg vet ikke om jeg hadde trivdes like godt med ukesmenyer og bokføring. Jeg er mer komfortabel i jeans og sneakers enn i overtrekksbukse og fjellsko. Og skal jeg være helt ærlig, synes jeg det er litt slitsomt med folk som verdsetter hvert eneste øyeblikk og ikke kan gulpe opp litt misnøye nå og da.

Så kanskje er gode intensjoner og å gjøre sitt beste, godt nok?

Jeg skryter av at jeg er uunnværlig, når jeg burde skamme meg.

Som en Florence Nightingale nærmer jeg meg oppvaskmaskinen. Dehydrert og rødøyet, med en sur klut dinglende fra hånden og hodepinen bankende i pannebrasken. Her har ingen ryddet ut, nei.

Burde gitt den til Ola

Maskinen er smekkfull. Plastrør fra Camelback-drikkeflasker ligger på kryss og tvers over matbokser i fire deler og grøtboller som åpenbart trenger én vask til. Nyvasket plast i alle farger skriker om å slippe ut av dusjkabinettet så de igjen kan innta frokostbordet og fylles med dyrefigurer av havre og tropisk Biola.

Egentlig burde jeg smelle igjen døra på dritten, stupe i seng og gi den til mannen min Ola i morgengave. I stedet kroker jeg tappert ryggen og begynner å rydde ut av maskinen. Jeg klarer ikke la den vente, nye skitne glass og matbokser står i kø på kjøkkenbenken og venter på sin tur. For tenk hvis ungene manglet matbokser og måtte komme i barnehagen med maten sin pakket inn i matpapir en dag. Det hadde tatt seg ut.

Curlingforelderen

Jeg er forelderen som svarer på hvert rop, iler til og passer på. Jeg sover minst, uroer meg mest og blander meg i alt. Jeg tar initiativ, strekker strikken, sier ja når jeg føler nei. Jeg handler inn, bretter sammen, rydder ut, pakker ned og disker opp…stort sett på en sånn måte og i et tempo som gjør det vanskelig for andre å slippe til. I stedet gjør jeg det selv og heller deler ut dårlig samvittighet og sur stemning.

Man skulle jo tro at det er i min egen interesse å slutte med det. For i realiteten er jeg blottet for huslig talent, ekstremt interessert i å sove uavbrutt igjennom natten og ikke spesielt hypp på å være lakei for to befalings-lystne, små keisere. Dessuten er jeg gift med en estetiker som har ordenssans og velutviklede organisatoriske evner. Så hvorfor holder jeg på?

Familiens Gretha Thunberg

Sannheten er at jeg samtidig bærer på et slags instinktivt ønske om å være bærebjelken i gjengen, hun som ofrer alt. Familiens Gretha Thunberg. Hun barnehagen ringer til først. Den eneste som får hverdags-kabalen til å gå opp og som har full oversikt over varer i kjøleskapet, skostørrelser, melketenner, vaksiner og rene truser. Hun som gutta må ringe til hver dag når de flytter hjemmefra.

Så jeg inntar rollen som den altoppofrende forelder, en rolle jeg egentlig ikke vil ha, men på en måte heller ikke vil gi fra meg. Og hva oppnår jeg med det annet enn uselvstendig unger, en frustrert mann og et opphøyet bilde av meg selv som Mor Teresa med digre eyebags? For sønnene mine får lite igjen for det. Jeg lærer dem ikke verdien av samarbeid. Jeg lærer dem heller ikke å stå på egne ben. Jeg lærer dem ikke at det er viktig å sette grenser for seg selv eller å senke kravene. Jeg lærer dem ikke at sytti prosent ofte er godt nok og at man må lytte til kroppen og ikke bare viljen.

Så i stedet for å skryte av at hverdagen ikke går rundt uten meg, skal jeg slippe taket oftere og la den seile…

I hvert fall nå og da. Vi får se hvordan det går.

De største minste tingene

«Når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte, sånn er det» sier pappa. Jeg er seks år og har glemt igjen et syltetøyglass med klinkekuler på Lysaker-bussen.

Jeg kniper igjen øyelokkene for at tårene ikke skal begynne å renne. Det gjør vondt fra halsen og hele veien ned i magen, som om jeg har svelget klinkekulene og nå ligger de som klumper på rekke og rad og presser mot spiserøret. Det hadde vært lettere å gråte hvis noen hadde tatt dem fra meg, tyver, eller broren min. Da ville jeg hulket høyt og bli trøstet av pappa helt til natten kom.

Men ikke nå, for det er min egen skyld. Jeg tok ikke godt nok vare på klinkekulene. Jeg fortjener ikke trøst.

Å ha hele universet i hånden

Klinkekuler er noe av det fineste i verden. Perfekt runde, kalde mot kinnet og tunge i hånden. Små kloder av glass i de vakreste farger og mønstre. En neve klinkekuler er nesten som å ha hele universet i hånden.

Og så er det lyden av en klinkekule som treffer en annen. En lys, kort og besluttsom lyd, som et knips med fingeren eller som når mamma knepper igjen knappen på regnjakka mi. En lyd uten bølger.

I løpet av et minutt var alle tapt

Jeg kjenner hver eneste klinkekule i dét syltetøyglasset. De gjennomsiktige med striper i regnbuens farger har jeg fått av nabofru Sølvberg. De seks frostede fikk jeg til jul. Så er det to som ser ut som eggedosis med innrørte bær og en knallgul som jeg byttet til meg mot en Bugg. Og så er det én klinkekule som ser ut som stjernehimmelen; dyp blå med tusenvis av små glitrende prikker. Det er den fineste.

Jeg har brukt så mye tid av mitt korte liv på dem. I timesvis har jeg stirret, kjent og klemt på dem. Jeg har sortert dem etter farge, laget klinke-spill, utforsket utvalget i butikken og skrevet ønskelister. Og så bare i løpet av et minutt er alle sammen tapt. Hvordan kunne jeg være så dum? Finnes det ingen mulighet for å få dem tilbake?

Sorgen vedvarte

Jeg fikk aldri tilbake klinkekulene. Jeg trodde vel egentlig ikke at det var et alternativ, for «når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte». Derfor ble jeg sint på pappa når jeg noen år etterpå skjønte at det finnes et hittegodskontor.

For tapet var større enn jeg hadde ventet og sorgen over å ha mistet klinkekulene vedvarte. Jeg forsøkte å søke trøst hos foreldrene mine, men ble avfeid med at jeg må lære meg å ta vare på tingene mine og burde være takknemlig fordi jeg har så mange andre fine leker å leke med.

Jeg følte meg behandlet som en person uten dybde. En person hvis følelser var påtatte og betydningsløse. Fortvilelsen min var slitsom, sorgen min overdrevet og savnet etter et glass med klinkekuler var et oppheng som jeg bare måtte legge av meg. Alt på grunn av at jeg var et barn.

Jeg bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna

Nå er jeg forelder og kjenner igjen de samme tendensene hos meg selv. Hvordan jeg støtt og stadig bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna mine. For stort sett er det jo brødskiver som ikke blir skåret opp på riktig måte eller kriser som er glemt et par sekunder etterpå.

Men en gang iblant er det klinkekuler som ikke blir glemt, foreldre som ikke forstår og senere en trettiåtteåring som ikke kan holde en liten klinkekule i hånden uten å føle en blanding av fryd, savn og skam.

Vi foreldre må ikke glemme at noen ganger så er det de minste tingene som er de største.

Publisert første gang på VGs Familieklubben

Hvem vinner tidsklemma?

Hvem går seirende ut av tidsklemma med alt på stell? Og hvem blir sittende fast i kaoset med dårlig selvfølelse?

Prøv Tidsklemma, spillet alle snakker om! Et stressende og helsefarlig spill som lar foreldre virkelig kjenne på egen utilstrekkelighet!

Målet med spillet

Målet med spillet er å bli best til å levere på egne og andres forventninger gjennom å løse hverdagen så perfekt som mulig uten å bli fanget i tidsklemma.

Du trenger

  • Syv dager a 24 timer.
  • Ett eller flere barn.
  • Deg selv og et uendelig antall konkurrerende foreldre. (Spillet er like egnet for aleneforeldre som for par og man kan også spille mot seg selv.)

Spillets Innhold

  • 1 stk ukeplan.
  • Liste med 100 forskjellige familie-utfordringer.
  • 50 kort med uforutsette hendelser.

Forberedelser

Hver forelder velger max ti familie-utfordringer som han eller hun identifiserer seg med fra listen over hundre utfordringer.

Eksempler på familie-utfordringer; turnusjobb, barn i trassalderen, søvnbrist, utilgjengelige besteforeldre, barneastma, lav sexlyst, ekteskapsproblemer, oppussing, digert huslån, gaming etc.

Dersom en forelder identifiserer seg med flere enn ti ulike familie-utfordringer på listen, velger forelderen de ti som oppleves som mest problematisk.

Spillet

Spillet starter med at foreldrene får utdelt en ukesplan med åpne felter for alle timene i en uke. Foreldrene får så femti minutter på å planlegge og organisere hverdagen for en hel uke inn i planen med alle aktiviteter, inkludert jobb, skole, barnehage, innkjøp, fritidsaktiviter, arrangementer, transport etc.

Så kan hverdagen starte. Nå handler det om å rekke over alle aktiviteter og gjøremål i ukesplanen, samtidig som man klarer å samle perfeksjonspoeng underveis.

Perfeksjonspoeng

Dette er ekstrapoeng man vinner ved at man gjennom uken klarer å klemme inn aktiviteter som andre foreldre anser som spesielt imponerende. Det kan for eksempel være å hente tidlig i barnehagen, ha det strøkent i huset, trene, pakke bilen helt perfekt, lage økologisk babymat eller å svare på e-poster etter barnas leggetid.

De andre foreldrene vurderer i fellesskap hvor mange perfeksjonspoeng aktiviteten fortjener. Her går det fort sport i å prøve å overgå hverandre.

Uforutsette hendelser

Alle foreldre må hver dag trekke et kort med en uforutsett hendelse. Dette er hindringer som gjør det ekstra vanskelig for foreldrene å rekke alle aktiviteter på timeplanen.

Eksempler på uforutsette hendelser:

Omgangssyke, glemt bursdagsgave, upålitelige håndverkere, misfornøyd sjef, plutselig snø uten vinterdekk, tissetrang, sultne lekekamerater, medforeldre som ikke kan hente likevel, rier, utroskap etc.

Nå må forelderen unngå å få nervøst sammenbrudd og bruke sine kreative evner og mentale styrke for å omorganisere timeplanen slik at hindringen overkommes, ukesplanen kan gjennomføres og fasaden opprettholdes.

Unntak:

Dersom en forelder trekker kort med en uforutsett hendelse som samsvarer med én av de ti familie-utfordringene forelderen har, anser man den uforutsette hendelsen som ekstra belastende. Da kan forelderen slippe å måtte forholde seg til hendelsen på kortet. Eks: Forelder trekker kort med «utroskap» som uforutsett hendelse, men har «lav sexlyst» og «ekteskapsproblemer» som familie-utfordringer. Da bortfaller kravet om at «utroskap» må løses i ukesplanen og kortet kan legges tilbake i bunken.

Hvordan vinner man?

Vinneren er den forelderen som har løst alle ukes-oppgavene, håndtert uforutsette hendelser og i tillegg har flest perfeksjonspoeng i løpet av en uke.

Dersom ingen kommer helt i mål med ukesplanen (svært sannsynlig utfall), kan foreldrene i fellesskap utnevne en vinner gjennom vennlig utpressing. Man kan for eksempel garantere seier i spillet mot at forelderen går med på å bli foreldrerepresentant i klassen eller ha kakeansvar på alle foreldremøter.

Da er det bare å ønske lykke til med Tidsklemma, spillet som gjør livet kort, pulsen høy, selvfølelsen lav og sykemeldingen lang.

Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.

Og slik bedriver vi barneoppdragelse

Man kan si mangt om måten de oppfører seg på, disse små menneskene vi forsøker å oppdra. Men det er faen meg mye rart foreldre også gjør i oppdragelsens navn.

Trollet:

Dette er en form for barneoppdragelse som går ut på at foreldre tramper som rasende troll for å demonstrere at nå mener de alvor. Den er spesielt hyppig i bruk etter barnets leggetid når det ligger og roper på foreldrene eller klatrer ut av sengen sin. Trampingen har som formål å skremme barnet til å sove når det hører foreldrenes troll-aktige buldring på vei til barnerommet.

Slik gjør du det:

Lut ryggen og ha en liten bøy i knærne. Dette gjør det lettere å få kraft i trampingen når du går mot barnerommet. Knytt nevene, rufs til håret og rynk gjerne brynene for et mer skremmende uttrykk. Øk styrken i trampingen for hver runde du må ta innom barnerommet for å slå ned på uro.

Sørg for at barnet oppfatter trampingen som en trussel og ikke forveksler den med lek og moro.

Bløffmakeren:

Denne oppdragelsesteknikken er vanlig å benytte når familien er på farta, for eksempel på vei ut av huset eller hjem fra barnehagen. I slike situasjoner blir det ikke sjelden bevegelsesnekt hos minst ett av barna. Strategien er da å true med å forlate barnet slik at det blir livredd og til slutt kapitulerer og blir med. Hvis barnet er litt for trygg på forelderen, kan man bli nødt til å dra bløffen lenger. For eksempel forlate barnet i huset og stenge døren så det ikke kommer ut, eller gjemme seg ute av syne for barnet så det får kjenne på hvordan det er å være foreldreløs.

Slik gjør du det:

Innta en slags jeg-gir-blanke-holdning med kroppen og annonser med en likegyldig tone at du kommer til å forlate barnet. Målet er å spille en så overbevisende rolle at barnet føler seg utrygg. Gå fra barnet med bestemte skritt og uten å nøle. Smett så bak en busk eller et tre og gjem deg mens du spionerer på barnets reaksjon når det skjønner at du har forlatt det.

Pass på at ingen ser deg når du bedriver denne oppdragelsen. Det kan ha uheldige konsekvenser hvis noen oppdager at du sitter på huk bak en hekk og spaner på et engstelig barn på fortauet.

Regelrytteren:

Denne oppdragelsemetoden bygger på filosofien om at man som forelder må ha regler og prinsipper for at det skal bli folk av barna. Den er svært hyppig brukt i situasjoner når barn ikke vil lystre i en sak som foreldrene har sterke meninger om. Da er det avgjørende at forelderen ikke bøyer seg eller lar seg herse med, men holder stand.

Slik gjør du det:

Her vil jeg bruke som eksempel prinsippet om at barnet skal si «unnskyld» når det har gjort noe galt. Start soft og med mild stemme forklar hvorfor barnet må si unnskyld. Hvis barnet ikke lystrer, hev stemmen og vær mer truende i kroppsspråket. Hvis det stadig ikke hører etter, sett barnet i trappen og si at det må sitte der til det har sagt unnskyld. Hvis barnet fortsatt nekter, foreslå at barnet kan hviske unnskyld. Vær også åpen for at barnet heller kan gi en klem for å vise at de mener unnskyld. Dersom det fortsatt ikke foreligger et unnskyld, kom med trusler om å frata det barne-TV, lørdagsgodt eller andre ting det gleder seg til. Bruk alle lovlige midler og spill på følelser som skyld, skam, frustrasjon og redsel for å få den jævla unnskyldningen ut av barnet. Du må for enhver pris ikke gi etter. Husk, det aller viktigste er at prinsippene dine etterleves.

NB: Vær klar over at du gjennom et slikt prinsipp-regime risikerer å sitte i trappa selv når din egne unnskyldninger sitter langt inne.

Løgnhalsen:

Her oppdrar man ved å sterkt overdrive konsekvensene av hva som skjer dersom barnet ikke hører på forelderen, igjen for å skremme til lydighet.

Slik gjør du det:

Skriv en liste med mer eller mindre oppdiktede ting som skjer hvis barnet ikke hører på forelderen. F.eks:

  • Vil ikke pusse = tennene blir svarte.
  • Ser mye på TV = får firkantede øyne.
  • Vil ikke spise grønnsaker = slutter å vokse.
  • Vil ikke bruke votter = fingrene faller av.
  • Går bort fra mamma eller pappa = blir kidnappet.

Vær obs på at denne oppdragelsesmetoden fort kan slå tilbake på deg selv siden foreldrene dine sjelden er i nærheten og du stadig ikke blir kidnappet.

Pugg listen så du alltid har de samme fryktelige konsekvensene å true med. Slik vil barnet til slutt tro på dem.

Lykke til med oppdragelsen!

Det gjør vondt å ha barn

Den største kjærligheten og for mange selve meningen med livet, kommer med en bakside. Her sortert i alfabetisk rekkefølge.

A – Angst

Kronisk og livslang redsel for at noe skal skje med barnet, herunder sykdom, ulykker, kidnapping, mobbing, rus, svangerskap etc….

B – Bysse-betennelse

Betennelse i armer og skuldre som et resultat av repetitiv gynging av misfornøyde barn over lang tid.

C – Candida

En sopp som trives spesielt godt i skjeden til gravide kvinner og medfører utflod, sterk kløe og upassende krafsing i underlivet.

D – Depresjon

En dramatisk endring i stemningsfølelsen hos nybakte foreldre idet de innser at de er fanget i en hverdag som utelukkende består av å dekke barnets behov.

E – Ekstrem svangerskapskvalme

Når man har klassiske symptomer på omgangssyke, men de varer i ni måneder.

F – Fødsel

Selvforklarende.

G – Grinetrang

En evig forhøyet følsomhet hos foreldre som medfører empatismerter. Hos noen så sterke, at de ikke lenger kan lese nyheter eller se filmer som involverer barn og dyr.

H – Hodelus

Små kryp som hopper fra hode til hode i barnehagen før de inntar ditt hode og reproduserer seg i flere generasjoner som lever av å suge blodet ditt.

I – Inkontinens

Når man på grunn av barnefødsel ikke har kontroll over sin egen blære, men ufrivillig og sjenerende tisser på seg i tide og utide.

J – Jug

Når man sier til andre foreldre at man har hatt det koselig sammen med barna på lekeplassen når det i realiteten var drepende kjedelig.

K – Kolikk

En av de verste formene for tortur som finnes.

L – Lego-felle

Følelsen av å bli knivstukket under foten fra å tråkke på en av barnas velplasserte legoklosser.

M – Mastitt

Betennelse i brystet hos kvinner som ammer. Beskrives ofte som om noen drar piggtråd gjennom brystet når barnet dier.

N – Norovirus

Kongen av omgangssyken som barna tar med seg fra skole og barnehage for å knekke hele slekta i jula.

O – Overvurdering

Når man oppfører seg som en kronidiot og utsetter barna sine for pinlige situasjoner fordi man er så stolt og glad i dem at man ikke evner å se at de ikke er perfekt i alt.

P – Pica

En nesten uimotståelig trang til å spise ikke-fordøyelige stoffer som for eksempel jord, kull, hårballer og papir under graviditet.

Q – Q-tips

Når det som tidligere var små bomullspinner man renser ørene med, plutselig er livsfarlige ørespyd som sprekker trommehinner og tetter avløpsrør.

R- Ryggplager

Uunngåelig slitasje på ryggen over tid som skyldes f.eks dytting av vogn i snø, bæring av barn, pakking av familiebil, amming mm..

S – Småbarnssølibat

Mangel på overskudd til å ligge med partneren sin.

T – Testikkel-traumer

Baller som har blitt utsatt for sprellende barneføtter, gjerne med knallharde selskapssko.

U – Urinangrep

Å bli dusjet ned med tiss når du minst venter det. Gjerne etter at du er nydusjet og ofte i håret eller ansiktet.

V – Vondter

En samlebetegnelse på ubehageligheter som å bli lugget av små babyer, sparket i ansiktet om natten, ligge i vonde gymsaler på fotballcup etc.

W – Worst case tenking

Når man tenker at en macaroni bør deles i to, bare sånn i tilfelle barnet mot formodning skulle sette den i halsen.

X – Xeromorfi

Når kroppen er så dehydrert fordi man ikke har tid til å drikke, at den gjør som kaktusen og går i sparemodus for å overleve.

Y – Ytringskrise

Når dine barn i offentlig rom entusiastisk og høylytt rapporterer om dine uvaner eller forteller kjente og kjære hva du sier om dem når de ikke er der.

Z – Zombie

En tilstand der man går rundt tilnærmet bevisstløs på grunn av for lite søvn, men ikke kan lukke øynene og legge seg ned for å hvile.

Æ – Ærlighetskvaler

Smerten man føler når man må fortelle barnet sitt sannheten om noe man vet de kommer til å bli lei seg for.

Ø – Øyekatarr

En megasmittsom betennelse som gjør at øyne blir røde, hovne og full av gul verk som tørker inn og blir til digre øye-buser og snerk.

Å – Åreknuter

Oppsvulmede blodårer som ser ut som klaser med meitemark under huden på bena. Dukker ofte opp under en graviditet og forsvinner aldri igjen.

Fungerer oppskriften på dine unger?

Middagen. Det hellige måltidet. Familiens samlingspunkt der tradisjoner skapes og stammekulturen bygges. Hjemme hos oss er den en daglig katastrofe med kaos, grining, kjefting, bestikkelser og dårlig stemning.

Men i følge ekspertene, finnes det håp! Jeg har lest deres faglige råd og har samlet dem her i en oppskrift på koselige og sunne familiemiddager for fortvilte foreldre.

Ekspertenes oppskrift

Ingredienser:

4 stk avslappede, blide og akkurat passe sultne barn og voksne. 60 minutter med tålmodighet til felles matlaging. 800g filet av fisk som ikke på noe tidspunkt må identifiseres som fisk da det kan skape en negativ respons hos barnet. Poteter som skal moses til en mer barnevennlig konsistens. En bukett brokkoli som barnet har smakt 10-15 ganger før uten å like. Her er det gode muligheter for helklaff den 16’ende gangen ifølge ekspertisen.

Det kan det være lurt med en kreativ workshop på forhånd for å finne de kuleste navnene på grønnsakene for maksimalt positiv innstilling hos barnet. Kan grønnsakene kamufleres? Her strides ekspertene. Noen mener JA, hvis det ikke lyves til barnet ved en eventuell konfrontasjon om potetmosens sanne innhold. Andre sier at NEI, dette er et tillitsbrudd som kan påvirke barnets allerede kritiske forhold til grønnsakene i gal retning.

Slik gjør du det:

La barnet delta i matlagingen selv om kjøkkenet ser ut som en slagmark etterpå. Sørg for at måltidet inneholder noe som barnet allerede liker (det kan ikke være pannekaker). Hold avstand mellom ingrediensene, barn liker ikke at de er i berøring med hverandre. Ha som regel at barnet skal smake på maten, men trenger ikke spise opp. Å smake er ikke å ta et knappenålshode med mat ytterst på tungen. Ha hygge og ro rundt måltidet og sørg for at barnet sitter på stolen sin. Ikke tving barnet til å spise og unngå kjeft og bestikkelser. Barn skal heller ikke roses for å spise. Husk at barn spiser til de ikke lenger er sultne.

Vi testet oppskriften på vår familie

Min samboer Ola og jeg hadde høye forventninger til denne oppskriften, men allerede fra start møtte vi utfordringer. Bare to voksne og ett barn var i det blide hjørnet etter en lang dag med jobb og barnehage. Derfor brukte vi tjue minutter på å motivere en sprellende minstemann til å stå oppreist når hele familien skulle samarbeide om å lage «Jungeltallerken med solbrente krokodiller, grønne tretopper og tigersnørr».

Så, bare etter syv minutter med oppdeling av brokkoli, mistet eldstemann interessen og begynte å stjele brokkoli-bukettene for å bruke dem som hår på playmo-figurene sine. De voksne måtte fortsette matlagingen for egen maskin.

Hakuna Mat-Eta

Med maten på bordet, i passe små porsjoner uten at tigersnørret var i berøring med de solbrente krokodillene og tretoppene, ble barna høytidelig kalt inn til Hakuna Mat-Eta. «Jeg vil ikke spise, jeg liker ikke sånn mat» sa treåringen etter å ha kastet et blikk på tallerkenen. «Men du liker jo poteter» svarte jeg oppmuntrende. Nei, han likte ikke lenger poteter. Selv om han likte det forrige uke, var det nå noe av det vondeste som finnes. «Javel, men du skal smake på alt» fortsatte jeg (bestemt men vennlig som ekspertene anbefaler) «det er en regel vi har». Og med disse magiske ordene, gikk barnets munn i lås.

Redningen på flaske

Forvirrende nok nevner ikke oppskriften et ord om hva som bør skje hvis et barn bryter regelen om å smake på alt, annet enn at barnet ikke skal kjeftes på, bestikkes eller tvinges til å spise. Næhei… Så vi måtte rett og slett improvisere litt i oppskriften og ta i bruk et hjelpemiddel; jungelens røde dronning, hennes majestet Idun ketsjup.

Nå ble stemningen rundt bordet straks bedre. Lettet over det plutselige skiftet i innstilling overfor tigersnørret, glemte Ola å avklare på forhånd hvordan ketsjupen skulle distribueres og dæsjet den i dotter oppå potetmosen. Dermed var den nå totalt uspiselig for treåringen som hadde forventninger om tigerstriper på mosen. For å bevare hygge og ro (som oppskriften tydelig gir føringer om), valgte han bort ytterligere diskusjoner og byttet heller sin potetmos med sønnens slik at fire tøffe tigerstriper kunne tegnes over potetmosen.

Spikeren i kista

Samtidig, på en annen kant av bordet hadde minstemann bestemt seg for at han hadde sittet lenge nok i ro på stolen sin. Med hendene badet i ketsjup og potetmos, slynget han seg fra tripp-trappen over i fanget mitt så det som lignet på to rosa flamingoer dukket opp på den gule genseren min.

Mens Ola løftet gutten tilbake i stolen og jeg tørket av genseren, hadde eldstemann skjøvet de grønne tretoppene av tallerkenen og utover bordet i en slags stille protest mot grønnsaker. I et øyeblikk av frustrasjon og ubetenksomhet kom jeg i skade for å (dessverre i en kjeftende tone) beordre eldstemann til å sitte i ro og spise fisken sin. Avsløringen av de solbrente krokodillenes sanne identitet var spikeren i kista for ethvert tvangløst forsøk på å få gutten til å smake på laksen. I stedet dro han skjeen sin fire ganger over mosen, langsmed tigerstripene og smattet i seg ketsjup med potet før han erklærte seg ferdig med måltidet.

Total meldown

I følge oppskriften spiser barn til de ikke er sultne lenger, så dette måtte jo bety at gutten faktisk var mett. Dermed var det ekstra overraskende når han bare en time etter middag begynte å mase om kjeks og pannekaker. Da vi vennlig, men bestemt forklarte ham at middagen var over og tilbød ham «grønne sukker-fjerter» til dessert, ble grønnsaks-traumene i kombinasjon med en rumlende mage for mye for gutten og han var utrøstelig i en halv time.

Til kveldsmat spiste han tre vitaminfattige brødskiver med bare smør iført tigerdrakten sin mens han smilte hånlig til sine foreldre.

Konklusjon:

Det kan godt tenkes at vår familie har vært litt for dårlige med forberedelsene, men er det bare er vi som sliter med å få til blandingsforholdet i denne oppskriften?

Bryllup eller skilsmisse

Hun gråter, hulker faktisk. «Jeg tror vi har glidd fra hverandre. Hver kveld etter at vi har lagt barna, sitter vi bare i hver vår sofa med telefonen og snakker ikke sammen» sier hun i et slags syngende tonefall som avsluttes med et hikst og en stor slurk rødvin.

Dette lyder kjent. Jeg lener meg bakover i stolen for å få ørene mine noen centimeter nærmere den ulykkelige og venninnen hennes. «Og så blir vi irriterte på hverandre for bittesmå dritt-ting.» fortsetter hun. Check, tenker jeg. «Og det verste er at jeg stadig vekk ikke orker at han tar på meg engang!»

Bør man senke kravene?

Jepp, det er Ola og meg hun beskriver, vi har det på akkurat samme måten. Men mens hun vurderer skillsmisse, planlegger jeg bryllup.

Det skal være sagt at jeg bare har hørt bruddstykker av denne kvinnens historie, MEN…En klok tante sa en gang til meg at den alle største belastningen for et forhold, det er å få barn. Og den nest største belastningen, er å ha de samme kravene til forholdet som når du ikke hadde barn.

Farvel til romantikken

For her er nemlig det sanne bildet; vi sover i snitt fem timer i døgnet avbrutt to til tre ganger av hyl, spark, hoste eller oppkast. I de timene vi ikke leverer til arbeidsgiver, forsøker vi å samarbeide med to individer som bevisst og ubevisst driver psykologisk krigføring mot oss. Vi bor på en kompakt slagmark med et lydnivå som langt overstiger det helsetilsynet anser som forsvarlig. Når vi først kommer oss ut døren, drasser vi gjerne rundt på tretti kilo med vogn, barn og utstyr. Kroppene våre er i en kontinuerlig sigefase. Øyelokk, pupper, hake, rumpe; alt synker, unntatt blodtrykket som er på god vei opp. Og det finnes lite tid til å pynte vraket i form av frisørtimer og ny garderobe. Hjemme rusler vi gjerne rundt i pysjbukser med en klut i hånda og grøt i håret.

Det er ikke akkurat en scene satt for romantikk.

Selve definisjonen av romantikk er dessuten ikke den samme som før. I den livsfasen jeg er i nå, står ikke blomster, dype samtaler og sofa-spooning på listen når temperaturen på følelsene skal tas.

Kjærlighetserklæring for småbarnsforeldre

Det som gjør meg varm i hjertet, det er når Ola gir meg en ekstra time med søvn. Eller når han sier «Marie, jeg synes du skal gå deg en lang tur med søpla». En varm kopp kaffe i hånden på morgenen er en sterkere kjærlighetserklæring enn hundre røde roser. Blomster dør hjemme hos oss uansett. Og når Ola og jeg sitter i hver vår sofa med hver vår telefon, og jeg endelig får noen minutter i mitt eget hode, da føler jeg at vi sammen deler en rolig og kjærlig stund.

Og det er det som gjør meg trygg på oss, at vi klarer å se hverandres behov i den stormen vi er i nå. At vi gjør så godt vi kan for at den andre skal være litt mindre frustrert og sliten.

Så gleder jeg meg til den dagen vi kan sove i samme seng igjen og finne på ting sammen bare vi to. Og ikke minst gleder jeg meg til å si JA til ham i august.

Supermennesker med bukfett

På listen over fremtidens trusler mot menneskeheten står såkalte «supermennesker». Dette er genetisk designede sapiens utstyrt med spesielle egenskaper og en overlegen fysikk. Men det mange ikke har innsett, er at supermenneskene allerede er her, midt iblant oss. De kalles gjerne for småbarnsforeldre.

Helt spesielle evner

En småbarnsforelder kan se ut som en helt vanlig person. Men nei, de er langt i fra ordinære. Bak trøtte tryner, hengepupper og bukfett skjuler det seg nemlig avanserte biologiske avvik som gir dem ualminnelige evner.

Supersanser

Småbarnsforeldre har blant annet et sanseapparat som ville gjøre Bruce Wayne stum av beundring. De kan høre en promp gjennom fire vegger og snuse seg til både konsistens og farge på en bæsj gjennom lag av polyester, ull og impregnering. De har øyne i bakhodet og kan lynraskt identifisere potensielle farer. Videre har de et hypersensitivt nervesystem. Ikke bare er nervene særdeles aktive, men de er også uvanlig spesialiserte. Nervene har nemlig en selektiv evne som gjør at de kun blir påvirket av stimuli fra eget avkom. Andres barn kan sutre og skrike uten at småbarnsforeldrene reagerer nevneverdig. Men når egne barn åpner pipenebbet, reagerer foreldrene som om de har bråvåknet i en russebuss.

Lever på luft og kjærlighet

Fordøyelsesystemet til småbarnsforeldre drives som en slavekoloni der mat dukker opp på de mest uventede tidspunkt og noen ganger ikke i det hele tatt. Måltider inntas med en slik hastighet at tarmtottene knapt rekker å suge seg fast før maten glir ufordøyd forbi som en bever i en boa. Men etterhvert blir magen deres proff på å leve bare på luft og kjærlighet.

Tisse-utøver

Blæra er topptrent og bryter stadig nye rekorder i størrelse. Den har nemlig utstyrt seg med en egen tidsklemme som den bruker for å knipe igjen når det er for travelt for ta seg av primærbehovene. På dagtid, hvis anledningen byr seg, kan den tømme litervis på sekunder, mens om natten kan den sende en tynn, kontrollert og lydløs stråle som går under radaren til små natteranglere som bare venter på en unnskyldning for å våkne.

Sover ubemerket i møter

Den kanskje mest imponerende egenskapen til småbarnsforeldre, er evnen til å ubemerket sove seg igjennom større sosiale sammenkomster. Med rette rygger og vidåpne øyne sover de seg igjennom møter og gruppesamtaler mens de tidvis nikker og mumler «mmmm». Bare trente øyne evner å oppdage det glassaktige blikket som preger fraværet av bevissthet hos småbarnsforeldre på lading.

Heldigvis utgjør supermenneskene småbarnsforeldre ingen trussel mot menneskeheten. Tvert imot er de en forutsetning for menneskets overlevelse og bør behandles deretter; med ærbødighet og kjærlig varsomhet.