Snørrkrigen

Snørr, nesens slimete brygg. Så nyttig og så ekkelt. Jeg forstår godt at barna prøver å slurpe i seg så mye snørr som mulig. Når de ser hvor besatt foreldre er av å samle det opp, er man jo tilbøyelig til å tenke at det må være veldig verdifullt.

Det er synd at man ikke kan utvinne snørr som bioenergi. Med de mengdene som de bittesmå nesene klarer å produsere, kunne Ola og jeg sluttet i jobb og levd fett som snørrsjeiker. I stedet kjemper vi en evig kamp rustet med våtservietter for å ikke ha de største snørrungene i bydelen.

Man må regne med å bruke flere måneder av livet sitt på å kjempe mot snørr og buser. I den anledning kan det være strategisk å bli godt kjent med dine bitre fiender;

Snørrsoldater – dette er gjerne snørr som har gått til angrep på kinnet eller pannen til barnet og som nå klamrer seg fast som om det gjaldt livet. Ikke sjelden kan man komme inn på barnerommet en tidlig morgen og oppdage at en hel armada av snørrsoldater har opprettet en barrikade rundt nesepartiet som det er umulig å trenge igjennom. Snørrsoldater er svært motstandsdyktige mot tørkepapir og krever gjerne en halvtime i et dampende varmt badekar før de til slutt går med på å slippe taket.

Diskobuse – En buse som danser inn og ut av nesa i takt med barnets pust. For å få has på diskobusa er timing helt avgjørende, det gjelder å kaste seg inn i moves’a på riktig tidspunkt. Bruk først litt tid på få kontroll på takta til busa slik at du står klar med papiret og kan knipe den akkurat idet den er på vei opp igjen i neseboret.

Snørrslynga – en lang streng av snørr med en buse i enden. Denne luringen avslører ofte sin sanne natur idet foreldre bare skal pirke bort en liten buse i neseboret som så viser seg å være lang som en kinesisk drage. Ikke sjelden finner man den ene enden i neseboret og den andre enden i tinningen på barnet. En snørrslynge kan sammenlignes med en Sticky-Hand. Barnet nyser og busa slynges avsted med en streng av snørrslim etter seg, for så å klistre seg fast i ren skjorte og bli med mamma eller pappa på jobben.

Støvsugerne – Dette er buser som liker å ligge å vake ytterst i neseboret og suge til seg forurensning. Støv, skitt og gamle matrester er som godis å regne for disse grisete små. Disse er det spesielt viktig å ha fokus på dersom du ønsker at barna skal se ut som de kommer fra et møblert hjem.

Namme-Namsen – Dette er barnas favoritt. De slurper i seg store mengder av dette snørrslimet som renner som en bred elv ut av neseborene. Stemningsforandringer hos barna stimulerer produksjonen betraktelig og jo mindre fornøyd barnet er, jo mer tørkepapir må du dra frem fra skuffer og skap. Her kan det være greit å være obs på farge; Blankt – joda, barnet er friskt selv om nesa renner som Namsen. Gult – pass på å tørke barnenesa slik at barnehagen ikke oppdager det idet du leverer. Grønt – du kan regne med egenmelding de neste to dagene.

Ninjaen– Den tynne, nesten gjennomsiktige og tørre busa som står i spenn eller bro ytterst i neseboret i håp om å på listig vis ikke bli oppdaget. Ikke bare er denne vanskelige å se, den er også vrien å pirke ut. Mors lange negler kan imidlertid sette Ninjaen ute av spill.

Du må aldri finne på å tro at du kan bekjempe snørr. Det er et selvbedrag som kun medfører lav mestringsfølelse for deg selv. Snørret vil alltid finne nye måter å plage deg, de vil morfe inn i nye typer buser eller snørr. Men du kan lære deg å leve med snørr og vente på den dagen ungene er store nok til å ordne opp sjøl.

Ikke slå pappa

Det slås hardt ned på vold hjemme hos oss. “Det er ikke lov å slå” er et begrep vi har gjentatt så ofte for toåringen at når noen banker på hjemme hos oss, kjefter han på de besøkende for å ha slått den stakkars uskyldige døra.

Men det er lett å glemme seg og slå litt likevel, spesielt hvis pappa er dum og ikke vil leke og man ikke helt vet hvordan man skal håndtere skuffelsen eller rastløsheten man kjenner på. “Ikke slå pappa!” sier vi da med strengestemmen og så blir det unnskyld-klemmer og samtaler om hvorfor man ikke skal slå og hva man skal gjøre hvis noen slår.

Så en dag, i en smekkfulle garderobe i barnehagen, mens jeg kjemper en endeløs kamp for å få toåringen til å beholde vottene på, sier han plutselig “Ikke slå, pappa!” Mor hadde vært stolt som en hane, hadde det ikke vært for at han sier det med et tonefall som får det til å høres ut som en inderlig bønn heller enn en vedtatt regel. Summingen fra skravlende foreldre stanser brått og erstattes av en dørgende stillhet. “Næmmen Laurits, hehe…du mener vel at det ikke er lov å slå pappa” sier jeg høyt uten å våge å møte blikkene som jeg vet skyter mot meg fra alle kanter. “Ikke slå, pappa” gjentar han igjen med et bedende tonefall som om han frykter at det er pryl i vente. Vi dropper vottene.

Som utpreget sosiale typer, er Ola og jeg usunt opptatt av hva folk kan tenke og tro om oss. Så når jeg senere på kvelden forteller Ola om hendelsen, tar det ikke mange minuttene før en to hundre og femti grams trøstesjokolade ligger foran oss på bordet og vi er i gang med å krisemaksimere. “Tror du han har sagt det før i barnehagen også?” spør Ola og brekker av en treer. “Det skal du ikke se bort ifra” svarer jeg med munnen bredfull av sjokolade. “Men de er vel vant til at barna sier mye rart i en fase der de lærer å mestre språket?” fortsetter Ola. “Ja” svarer jeg. “men de er også vant til at barna sier mye rart som også er sant. Du husker vel hun som sa at at hun hadde sett pappa stikke en pinne i rompa på mamma. Man skjønte jo fort hva det gjaldt”. Nok en treer med sjokolade forsvinner inn i gapet til Ola. “Kanskje vi skal forklare det hele til pedagogisk leder i barnehagen?”. Jeg rister på hodet, “Hvorfor skal vi trenge å forklare i barnehagen at vi ikke er grusomme foreldre som slår barna sine? Det er bare grusomme foreldre som slår barna sine som har behov for å forklare at de ikke er grusomme foreldre som slår barna sine”. Vi fullfører resten av sjokoladen i stillhet og jeg tenker at Ola har slått seg til ro med det.

Men Ola har ikke slått seg til ro med det. Tvert i mot vokser angsten for at noen skal mistenke ham for å ha slått Laurits som en svulst i bringa på ham. Fredag morgen er han sikker på at hvert fall to assistenter glaner på ham litt vel lenge.

Mandag morgen. Ola har bedrevet paranoid tankevirksomhet hele helgen. Nå står han på tomannshånd med pedagogisk leder, ivrig etter å få levert sin forklaring, dele en samstemt og hjertelig latter fulgt av en etterlengtet indre ro. “Og så var det en ting til…Ja, du vet jo hvordan det er med barn, de sier mye rart når de ikke er helt stødige på språket”. “Mmm, ja” svarer pedagogisk leder avventende. “Laurits sa noe på torsdag som kunne høres litt rart ut. Når han egentlig mente å si “ikke slå, pappa” så sa han “ikke slå pappa”. NEI, OMVENDT!! Det var omvendt! Han mente å si “ikke slå pappa” som at det er en sånn ting man ikke skal gjøre. Jeg slår ikke barna mine”. Rødfargen brer seg hektisk over brystet på Ola, slikker seg oppover halsen hans. Han har surra det til, kastet bensin på bålet, sørget for sitt eget justismord.

Pedagogisk leder trekker pusten, ser rett på Ola og gir han et blikk som sier “tror du virkelig at jeg mistenker deg for å banke barna dine?”. Reaksjonen hennes er en lettelse selvsagt, men samtidig får den han til å skamme seg over fornærmelsen han nettopp har servert. Så hva nå? “Ellers tenkte jeg kanskje at jeg skulle melde meg frivillig til å være julenisse på nissefesten i år” sier han fort. “Åh, det hadde vært helt supert”

Barn – er det verdt det?

“Han hadde kolikk og skrek sammenhengende i ni måneder” sier den rødhårede. Jeg sitter på bussen, på en av disse klappsetene i midtgangen som stort sett slites av søvnige barnevognførere. På min høyre side sitter to damer på min egen alder. Kollegaer kanskje. “Å, det må ha vært kjempetøft, men det var jo verdt det med tanke på at du har en skikkelig fining nå da” sier den mørke. “Ja, det var jo verdt det” svarer den rødhårede fraværende.

Hvorfor må alle vanskelige følelser som omhandler egne barn avsluttes med at det er verdt det? Er det fordi det av og til nettopp føles som det ikke er verdt det at vi må overbevise oss selv og andre om at det er verdt det?

For noen uker siden måtte Ola reise en kort tur til Trondheim med jobben. Én overnatting, første siden minstemann kom. Min første tanke var at for å overleve ettermiddagen med to barn uten å slite ut IPaden eller gå fra forstanden, skulle vi dra en tur på Manglerudsenteret. Full pakke; pølse og pomfritt, lekebutikken og ridetur på vuggende glassfiberhest til seksti kroner i minuttet.

Det så ut til å gå såre vel fram til jeg skulle kjøpe klistrebok til toåringen. Idet vi kjempet oss mot bilen med det som lignet mer på et flyttelass enn en vogn med to barn og handleposer, oppdaget toåringen at mamma hadde kjøpt feil klistrebok. Mellom høylytte hulk kom det frem at jeg hadde prestert å kjøpe klistreboka med skogsdyrene, mens det var den med jungeldyrene han ønsket seg. Og det kan man jo saktens godt forstå. Hadde Ola kjøpt med feil par sko fra butikken, er det klart jeg også hadde vært ganske ute av meg. Men det ville bli for mye styr å bytte nå, prøvde jeg forgjeves å forklare den ulykkelige gutten.

De fleste av oss har erfart at det å være oppskjørtet lett kan føre med seg urolig mage. Og sånn var det her også. Idet bilen seilte ut av parkeringshuset ble gråtingen til toåringen supplert med lyden av et tordenskrall og den umiskjennelige søtlige lukten av løs avføring. Jaja, det var jo ikke så langt hjem tenkte jeg. Men akkurat idet den tanken grep meg, våknet lillebror og var bråsulten. Når Lillebror på tre måneder blir sulten, kremter han ikke og spør pent om å få tilgang til puppen ved leilighet, det annonseres med lungers kraft.

Har du noen gang sittet i en bil i fart med to hylende barn? Det er mildt sagt en prøvelse kan jeg fortelle deg. Ja, men det er jo verdt det, kan du si. Selvfølgelig er det verdt det. Men når fraglene i baksetet sitter og skriker av full hals mens jeg sitter i førersetet og gisper etter luft i en blanding av bæsjelukt, svette, stresshormoner og søt morsmelk, er ikke det første jeg tenker at “det er så verdt det”. Nei, aller først tenker jeg at det er synd på meg. Så tenker jeg at Ola er en dritt som har etterlatt meg alene med to og at jeg angrer på hele opplegget med barn og alt sammen. Så tenker jeg at nå må jeg bare holde roen slik at jeg får begge ungene helskinnet hjem uten å kjøre av veien. Og til slutt tenker jeg på hvordan jeg skal belønne meg selv etterpå for å ha utstått hele dette spetakkelet.

Ikke akkurat den mest høyverdige tankerekken, men ærlig og menneskelig. På samme måte som vi lærer at vi skal anerkjenne våre barns tanker og følelser, må vi jo anerkjenne våre egne også. Vi er verdt det.

Fem foreldretyper du møter i barnehagen

Det heter seg at man ikke skal bedrive stereotypisering da man lett kan falle for fristelsen å sette folk i bås. Vel, hvor uutholdelig komplisert og kjedelig ville ikke livet vært om man ikke kan bedrive litt uskyldig forenkling av inntrykkene man tar inn? Og ville det ikke være å lyve dersom vi sa at den type generalisering aldri viser seg å stemme? Det har i hvert fall slått meg idet jeg daglig springer inn og ut av barnehagen, at det finnes noen typer av foreldre som går igjen.

I barnehagen vår møter jeg på følgende fem typer foreldre:

Herr og fru “Alt-på-stell” liker å planlegge. Her er det sjelden slinger i valsen, det hverken glemmes eller slurves. Man kan mistenke dem for å ha investert store summer i verdens mest avanserte kalender, men nei, alt foregår utelukkende i det unike hodet til fru alt-på-stell. Herr alt-på-stell trener til Birken mens han sykler til jobb og barna blir hentet og levert til samme tidspunkt hver dag. Barna er kledd fra topp til tå i “best i test” og hver minste lille raggsokk er merket forskriftsmessig med barnas navn. Herr og fru alt-på-stell smører eksemplariske matpakker med grønnsaker som ikke blir med hjem igjen fordi barna faktisk spiser dem.

Herr og fru “Fred-og-ro” liker ikke småprat. Derfor lister de seg rundt i gangene og smyger seg usett inn og ut av barnehagen for å slippe å prate med andre foreldre. Herr og fru fred-og-ro har det aller best når de er i selskap med hverandre og barna, og når de gjør ting sammen som familie. De skriver aldri sinte e-poster til styret i barnehagen eller driver med høylytt barneoppdragelse i garderoben. De tror ikke at sine egne barn er mer begavede eller veloppdragne enn andres, og krever dermed ikke å sitte på første rad på avslutninger eller å delta på møter når det har vært hendelser i barnehagen.

Herr og fru “Trygt-og-godt” leverer sent og henter tidlig i barnehagen. Når det er foreldremøter er de i sitt ess, med forslag, innspill og bekymringer. Det kan være nærliggende å irritere seg over denne intense atferden på foreldremøter, men man skal ikke glemme at det er disse som gjerne får gjennomslag for nødvendige endringer. Herr og fru trygt-og-godt er konstant engstelige for at noe skal tilstøte barna og fotfølger dem derfor rundt, bare i tilfelle barna skulle trenge dem. De er tålmodige og tror ikke det hjelper å kjefte på barna når de ikke vil ta på seg ytterklærne i garderoben. Man kommer mye lenger med et vennlig ord og en god klem.

Herr og fru “helt-naturlig” liker ikke at barna har for mange føringer. De mener at den beste måten barna lærer på er gjennom egen erfaring og at det er avgjørende at barna får uttrykke seg på den måten som er naturlig for dem. På samme måte er de opptatt av at maten barna spiser er naturlig, og at man forbruker i pakt med naturen. Derfor smører de økologiske matpakker og kjøper bærekraftige bleier og klær til barna. Herr og fru helt-naturlig vil gjerne ha innflytelse på den pedagogiske planleggingen i barnehagen, for på dette feltet har de mange synspunkter.

Herr og fru fart-og-spenning har vanskeligheter med å si nei. Dette handler i bunn og grunn om frykt for å gå glipp av noe og for å ikke bli likt. De høye ambisjonene og tempoet resulterer gjerne i at de glemmer matpakker, utsetter å kjøpe regntøy og overser viktige beskjeder. Dette kompenserer de for, med aktiviteter og morsomme påfunn for store og små. Herr og fru fart-og-spenning kommer også ofte for sent, noe de mener skyldes forhold utenfor deres kontroll. Men de slår alltid av en prat, og de andre foreldrene blir alltid lettet når herr eller fru fart-og-spenning er tilstede og kan stå for småpraten.

Nå skal det ikke gå unevnt at det også er helt vanlig med en herr og herr alt-på-stell eller en fru og fru fred-og-ro, alternativt en herr fred-og-ro med en fru fart-og-spenning eller en fru alt-på-stell sammen med en fru trygt-og-godt.

Aldri kommer dog forskjellene mellom disse typene sterkere til syne, enn når det er aktivitetsdager i barnehagen.

“Det er visst festdag i barnehagen på fredag, feiring av FN-dagen. Har du fått med deg det?” spør Ola. “Nei, det har jeg ikke hørt noe om” svarer jeg. “De har visst informert om det både på mail og i appen, men jeg så det ved en tilfeldighet på en plakat i barnehagen. I stedet for matpakke, skal barna ha med seg et bidrag til et felles koldtbord” fortsetter han. “Jeg kan ordne med det” forsikrer jeg “jeg finner sikkert på noe lurt”.

Det går nok ikke under radaren til den observante leser at Ola og jeg er et klassisk eksempel på den vimsete natur som preger herr og fru fart-og-spenning. Derfor vil jeg heretter omtale oss deretter.

Mobilen ringer tidlig fredag morgen. Fru fart-og-spenning våkner i et lass av ammeinnlegg, smokker, våtservietter og gulpekluter som har vært i omløp gjennom natten. Det er herr fart-og-spenning som ringer. “Hei! Jeg visste ikke at barna skulle pynte seg til festen i dag. Laurits har på seg en hullete joggebukse, mens de andre barna er pyntet i kjoler og finbukser. Kan du ta med noen andre klær til Laurits når du leverer en matrett til koldtbordet?” “Ja, det kan jeg selvfølgelig” svarer fru fart-og-spenning og avslutter samtalen med et stønn. Hælvete, en MATRETT til koldtbordet! Det koldtbordet som skal nytes av forventningsfulle barn om førti minutter.

Fru fart-og-spenning stapper et porselensfat ned i vesken sin sammen med en penbukse og en krøllete skjorte. Så gir hun babyen mat før hun usminket og med håret til alle kanter løper med barnevognen nedover mot barnehagen. Takk gud for Nærbutikken, tenker hun mens hun rasker med seg Vossafår, Morrpølse og Strandaskinke fra kjøledisken i butikken ovenfor barnehagen.

Idet hun går inn i barnehagen passerer hun en flunkende ny Nordic Cab Explorer sykkelvogn som herr alt-på-stell alltid parkerer på fast plass før han suser avgårde på sykkelen sin til nok en effektiv arbeidsdag. Fru fart-og-spenning plukker med seg noen våte høstblader som har festet seg til vognen før i hun haster inn døren til barnehagen.

Ti minutter til koldtbord. Hun stopper heisen med den ene foten idet dørene er i ferd med å gli igjen. Dørene ombestemmer seg med et drønn og idet de åpner seg igjen, ser fru fart-og-spenning rett inn i det skremte ansiktet til herr fred-og-ro. Han har nettopp innsett at han er fanget i en hermetisk lukket boks sammen med fru fart-og-spenning og må utstå tre klaustrofobiske minutter med small talk.

“Hei” sier fru fart og spenning. “Hei, ja” sier herr fred-og-ro. “Hva har dere med til koldtbordet?” spør fru fart-og-spenning. Herr fred-og-ro vet ikke hva de har med til koldtbordet. Han virker i det store og hele ikke spesielt opptatt av koldtbordet, så de utveksler noen ord om været før heisen stanser og fru fart-og-spenning haster videre inn i barnehagen.

Syv minutter. Idet hun ankommer garderoben, fisker fru fart-og-spenning porselensfatet opp av vesken sin. Så river hun opp tre pakker med spekemat og danderer de utover fatet sammen med høstbladene fra vogna til herr alt-på-stell. Et par cherrytomater og en liten kvast med persille kunne saktens hevet presentasjonen, men man får bruke det man har for hånden.

Først da, blir fru fart-og-spenning oppmerksom på at fru trygt-og-godt sitter i refleksvesten sin lent inn mot veggen på en av benkene i garderoben og titter på henne. “Til koldtbordet” sier fru fart-og-spenning beklemt, men fru trygt-og-godt svarer ikke på det. I stedet spør hun “Har dere skrevet under på at barna kan benytte offentlig transport når barnehagen er på tur?”. “Ehmm..ja” svarer fru fart og spenning. “Jeg synes ikke det er forsvarlig, barna er jo ikke sikret på noe måte på bussen. Og du vet jo hvordan en del av dem kjører”. Fru fart-og-spenning deler ikke de samme bekymringene for bussen, men nikker forståelsesfullt og prøver å avslutte samtalen. Fem minutter til koldtbord. Svetten pipler nedover ryggen.

Da hun runder hjørnet til kjøkkenet, får fru fart-og-spenning øye på koldtbordet. Det tar henne nøyaktig tre sekunder å se hvilken rett som fru alt-på-stell har laget. Hun har til og med tatt seg bryet med å feste en hvit klistrelapp på boksen hvor det står skrevet “hjemmelagde Canneloni med grønnsaker” med vakker håndskrift av kalligrafisk presisjon. Burde hun ikke ha rosemalt boksen også i samme slengen? tenker fru fart og spenning irritert. Hun setter fatet med spekemat og våte blader ved andre enden av koldtbordet ved siden av noe tofu-greier som herr eller fru helt-naturlig har satt igjen.

Pedagogisk leder på basen kommer beleilig nok gående forbi. Fru fart-og-spenning avleverer penklærne og forklarer for henne at herr fart-og-spenning ikke hadde tenkt på at barna skulle pynte seg og at sånn er det jo med menn, at de ikke tenker på sånt. Pedagogisk leder synes ikke dette med den hullete joggebuksa er noe stort problem, men lover å skifte på gutten før de skal nyte det flotte koldtbordet.

Klokken er ti og fru fart-og-spenning føler at hun allerede har gjennomført et halvmaranton. Telefonen ringer idet hun er på vei ut av barnehagen. Det er mormor. “Har du glemt at du skal komme til meg i dag?” “ABSOLUTT ikke” lyver fru fart-og-spenning og setter straks opp tempoet. “Jeg måtte bare avlevere en matrett til festdagen i barnehagen”. “Hva lagde du da?” spør mormor. “Spekefat med høststemning” svarer fru fart-og-spenning. “Oi, så flott da” utbryter mormor. “Jada” svarer fru fart-og-spenning, “her er alt på stell”

Når det er knute på tråden

«Hva med disse kortene med barnesanger?» Jeg plukker frem det som i min bok er en perfekt barselgave. Sang og musikk er en fin start på livet. «Jeg kjøper ikke de sangkortene der» svarer Ola kontant. «Hvorfor ikke?». «Fordi illustrasjonene er stygge. Jeg kjøper ikke stygge ting til mine venners barn». «Hun er seks uker gammel, hun har da ikke peiling på estetikk». «Og det kommer hun heller aldri til å ha dersom man fortsetter å kjøpe stygge gaver til henne». «Kortene er ment å være pedagogiske, ikke estetiske, Ola». «Så kanskje vi kan finne noe som er både pedagogisk og pent». Jeg gidder ikke mer, dette var mitt femte gaveforslag. Jeg snur meg og går ut av butikken.

Dette er typisk Ola og meg. Jeg synes noe er fint, Ola er ikke enig. Dette gjentar seg og jeg blir til slutt fornærma.

Alle forhold har sine svake punkter. Små eller store sår som man stadig river skorpen av. Men så lenge relasjonen er sunn og sterk, er de bare en lett kløende påminnelse idet de gror igjen av seg selv. Å få barn sliter på relasjonen og gjør den mindre motstandsdyktig slik at et bittelite sår fort kan utvikle seg til en plagsom betennelse. Og sånne små sår, de oppstår gjerne i hverdagen innenfor husets fire vegger.

Jeg føler at jeg gjør seksti prosent hjemme, mens Ola bare gjør førti prosent. Ola er enig i det, men sier at det er fordi han gjør ting skikkelig mens jeg haster og slurver såpass mye at de ti prosentene som jeg gjør mer ikke bidrar med noe som helst. Her bruker han eksempler som korker som ikke er skrudd godt nok på flasker slik at innholdet søles ut og bestikk som står så tett i oppvaskmaskinen at det ikke blir rent. Jeg derimot synes Ola er treg. Når han skal gjøre en oppgave, f.eks lage hverdagswok, så Googles det, finhakkes og perfeksjoneres det i timesvis slik at familien får desperat lavt blodsukker og det eksklusive hverdagsmåltidet slukes, ikke nytes. Men er det egentlig så viktig hvem som gjør mer og hvem som gjør hva? I det store og hele ikke, men når man er trøtt og sliten blir det faktisk jævla viktig.

Og så er det høytidene. De viktige dagene som skal danne gode familieminner. Frem til Ola og jeg ble sammen hadde Ola feiret jul på ett sted. Jeg derimot hadde feiret jul på tolv forskjellige steder; kjente og ukjente, ribbe og pinnekjøtt, edelgran og plast, Frank Sinatra og Hanne Krogh, mammas nye mann og pappas nye mann. Jul kommer ikke i ett format, jeg er tradisjonsløs. Mens Ola har vokst opp med faste juletradisjoner av et imponerende kaliber; levende lys på treet, filt under juleduken, blankpusset sølvtøy, hjemmelaget sylte, hjemmebakte syv slag, påsmurte rundstykker og ekte varm sjokolade. Samtidig vil Ola og jeg skape nye tradisjoner for vår egen familie. Vi vil skape vår egen jul. «Varm sjokolade på julaften» sier Ola «Varm sjokolade? Det kan man jo drikke hele året ellers. Vi bør vel ha gløgg?» svarer jeg. «Skal du ha glitter på juletreet?» spør Ola. «Ja, er det ikke pent nok det kanskje?» svarer jeg. «Riskrem» sier Ola. «Multekrem» sier jeg. «Pynting av treet lille julaften» sier Ola. «Må vi gjennomregissere absolutt hele jula?» svarer jeg.

Ikke sjelden kjemper vi kamper for å få gjennomslag for meninger vi ikke har tenkt godt nok igjennom eller ikke vil se konsekvensene av. For når første juledag kommer og vi begge er helt på felgen etter iherdig tradisjonsbygging, er vi jo skjønt enige om at å arrangere jul er slitsomt når man har små barn. Det er mye hyggeligere å komme til dekket bord og overlate ansvaret for tradisjonene til besteforeldrene inntil videre.

Selv om vi begge er konfliktsky typer, er det titt og ofte dårlig stemning hjemme hos oss. I stedet for å krangle går Ola og jeg gjerne rundt i stillhet hver for oss og holder indre samtaler med oss selv der vi beskylder hverandre for både det ene og det andre. Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre.

Men det vi er ganske gode på, Ola og jeg, det er å møte hverandre etter å ha fått litt tid til selvrefleksjon. Vi innrømmer feil og så er vi overbærende med hverandre. Vi har erkjent at vi er i en fase med mer stress, lite søvn og mindre overskudd. Vi må akseptere mer og forvente mindre av hverandre. Derfor tolerer vi hverandres irritasjon, urimelighet og uvaner i større grad.

Det er kanskje ikke de største problemene vi har å stri med Ola og jeg. Sangkort, wok og multekrem ligger nok et stykke ned på andres prioriteringsliste over bekymringer. Men en dag møter vi nok større utfordringer og jeg håper vi kan trylle frem den samme overbærenheten da.

Skrevet med Olas rause velsignelse

Én er én og to er ti?

“Har du ikke hørt at én er én og to er ti?” sier hun og henviser til min kommende tobarns-tilværelse mens hun ler hjertelig. Jeg ler ikke hjertelig tilbake, men står på hovne ben med struttende mage og ser for meg et nesten komplett fotballag med små duracell-kaniner lik toåringen vi allerede har sprettende rundt i rekkehuset hjemme. Ordene hennes følger meg som en plagsom hodepine resten av svangerskapet.

Nummer én

Jeg forsket på livet med barn lenge før jeg fikk egne. Eller rettere sagt, jeg observerte og lyttet til venninner som hadde barn, samtidig som jeg satt godt opp i tredveårene og skrev håpefulle frierbrev på Sukker. Jeg var forberedt på at livet med barn ikke ville bli en dans på roser, at ammingen kunne bli vanskelig, at det ville bli lite søvn og knapt noe tid for meg selv. Likevel hadde ikke forskningen min tatt høyde for den salige blandingen av hormoner og emosjoner som preger den nybakte mor. Brått fant jeg meg selv håpløst forelska i en utakknemlig liten fyr som trengte hjelp til absolutt alt, som ikke ville spise maten jeg serverte og som kommuniserte på et svært primitivt nivå. Jeg følte meg til tider både invadert, mislykket og ensom.

Drevet av kjærlighet og omsorg ble jeg besatt av å oppfylle alle babyens behov og unnet meg selv hverken å tygge maten jeg spiste, å barbere meg i dusjen eller å hvile når den lille sov. Krybbedød og kidnapping føltes som HØYST sannsynlige hendelser som fort kunne inntreffe dersom jeg tok øynene fra ham. Som en trofast soldat stod jeg parat, hårete og med puppen bar og ventet på nye oppdrag. Og dersom det ikke var noen umiddelbare behov, så pønsket jeg ut noen. Når han satt i vippestolen flyttet jeg ham strategisk rundt i huset så han skulle få variasjon i omgivelsene. Jeg spilte Edvard Grieg mens jeg gav ham en lett hodebunnsmassasje og lagde hjemmelaget babymat med næringsrike ingredienser som jeg ikke kunne uttale. Vi løp fra babysang til babysvømming og ledige stunder ble brukt til å google bekymringer. Dagene var lange og tøffe.

Så da jeg vagget meg ut i min andre permisjonstid, med “én er én og to er ti” bankende i tinningen mens folk oppfordret meg til å “nyte tiden”, hadde jeg lyst til å kyle en smokk inn i kjeften på dem. Tiden de ønsket at jeg skulle nyte var full av usikkerhetsmomenter. Ville barnet være friskt og tilfreds? Hvordan ville storebror takle det? Ville den maniske super-mammaen dukke opp igjen? Ville vår mentale helse tåle tobarnslivet? Ville forholdet?

Nummer to

For noen måneder siden kom Jæger til verden, fire timer etter å ha varslet sin ankomst med et splæsj i en restaurant på Aker Brygge. Og mens vi ventet på kolikk-monsteret som heldigvis aldri kom, startet hverdagslivet med to barn.

Les om det her: Vannavgang på Skur 33

Permisjonen min denne gangen er ganske annerledes. Ikke fordi at lillebror er enklere enn storebror var, vi har vært heldige og fått spedbarn som begge har vært ganske rolige og tilfredse. Men fordi jeg har med meg en og annen læring fra sist og slipper å hjelpesløst famle meg frem til en grei oppskrift på en sunn barndom. Jeg har opplevd bæsj i alle regnbuens farger og sett hvor forskjellig barn utvikler seg. Nå koser jeg meg i de få rolige timene Jæger og jeg har for oss selv før huset fylles av skrik og skrål, snø og smuler, snørr og barnesang akkopagnert av den konstante duringen fra oppvaskmaskinen.

Familiemaskineriet går på høygir. En evigvarende strøm av matposer som siger inn og bæsjebleier som siger ut av huset. Simultankapasiteten har fått en oppsving. Det går fint an å vippe en vippestol med foten samtidig som man spiser fårikål, konverserer med gjestene og tørker opp vannsølet til toåringen. Men jeg trives med tempoet for det tvinger meg til å planlegge bedre. Jeg trives i kaoset for det gir ikke rom for å lengte etter egentid. Og når man har to, finnes det alltid et ledig bløtt kinn å kysse på.

For å få det hele til å gå rundt og holde blodtrykket nede, gjør vi masse pedagogiske feil. IPaden er en valuta som brukes flittig for å forhandle til seg søvn, kjøpe matro når toåringen er mett etter elleve makaroni, og for å forhindre at lillebror blir vekket av kaptein Sabeltann som mener at skatten ligger gjemt i krybben hans. For å motivere til fortgang i påkledningen i barnehagen slik at lillebror ikke skal bli utålmodig i vogna, bestikker jeg daglig toåringen med smoothie. Utflukter med familien går som regel til Manglerudsenteret der det vanker tålmodighetsboller og premier for å ha tildelt mamma åtte minutter inne på Lindex.

Hvordan går det så med foreldre-samvittigheten når man plutselig har to som hungrer etter oppmerksomhet og omsorg? Meget bedre spør du meg. For det er tilstedeværelsen av valgmuligheter som ofte rammer samvittigheten. Nå har jeg ikke valg. “Nei jeg kan ikke være Bestemor Skogmus nå, jeg er nødt til å gi babyen mat”. “Nei, jeg kan ikke ta deg opp nå for jeg må hjelpe storebroren din som har satt hodet sitt fast mellom sprinklene i trappa”. Selv om tilgangen på mor og far blir mindre, får de jo oppmerksomhet og omsorg av hverandre. Ingen får så gode klemmer av storebror som lillebror og ingen ler så godt av storebror som lillebror.

Nei, for meg var én et sjokk og to er akkurat passe.

“Jeg tar med ammeposene” sier jeg til Ola. Klassisk tobarnsatferd. Hodet jobber i så lynraskt tempo at “ammeputa” og “bleieposene” like gjerne slås sammen til ett ord. “Vel, “ammeposene” er vel ikke så langt ifra sannheten” fortsetter jeg og peker mot brystene mine. Vi ler i kor med trøtte og glade tryner.

Grunner til å ikke ha sex

La oss være ærlige, det blir mindre av det etter at man har fått kids. Noen tolker det som et tegn på at forholdet blir dårligere og at man sklir fra hverandre som par, men spør du meg er det få ting som binder en mer sammen enn barn, selv om lysten på sex er dalende. Nå finnes det nemlig så mange grunner til ikke å ha sex.

Som barn lærer du at du bestemmer over din egen kropp. I ungdomstiden bestemmer du hvor langt du vil gå og hvem du vil dele din første seksuelle opplevelse med. Som voksen bestemmer du helt og holdent hva du gidder å bruke kroppen din til, om det er trening, arbeid, sex eller opplevelser. Så blir du forelder og kroppen din blir plutselig fritt vilt.

Det starter med et brak i form av kvalme, ømme bryst, humørsvingninger og utmattelse i cirka tre måneder. Så følger en fase der kroppen din eser ut i et forrykende tempo og dine indre organer presses oppunder ribbena og bekkenet bokstavelig talt flytter på seg flere centimeter. Og som en siste liten spøk fra moder jord, fylles kroppen med vann slik at det blir enda litt mer utfordrende å balansere åtte kilo foran på magen. Til slutt skal du puste deg gjennom det som kjennes som om to hester som trekker bena dine i hver sin retning før du skal presse et barn på størrelse med en pingvin ut av et lite hull i kroppen din.

Menn er så visst ikke skånet for påkjenninger i denne perioden da de uforbeholdent må tåle kjeft, grining, klaging og onde blikk i tide og utide uten å trekke på en mine.

Når disse ni månedene er omme, starter en fase der melk skal suges ut av deg minst åtte ganger i døgnet. Her må du regne med brystvorter som åpne sår og en rygg som lengter tilbake til den vonde kontorstolen. Det er byssing og vugging til du får senebetennelse i armen og kilometer på kilometer traving med barnevogn. Mangel på ordentlig søvn gjør at munnen din lukter kloakk og øynene dine har blitt tjue år eldre på bare noen uker.

Men så er det hud mot hud og varmen fra en liten kropp som helst vil tilbringe hvert eneste minutt inntil deg. Å kjenne en liten myk hånd som klemmer lett på din. Å stryke over et dunete hode og å kysse bløte, fete kinn. Armer som strekker seg mot deg, tårevåte kinn mot halsen din og snørr på leppene dine. En liten kropp som klamrer seg til deg og søker beskyttelse mot alt det den ikke kjenner. Iblant kaster den seg mot deg og lar seg falle, for den vet at du alltid er der og tar den imot.

Etterhvert vil disse små kroppene begynne å prate høl i huet på deg, de vil skrike til deg og iblant slå deg. Ivrige små føtter vil sparke mot fars skrekkslagne baller og kroppen din vil hyppig bli brukt som klatrestativ og trampoline. Du vil bli presset ut av din egen seng, du vil bli tisset, spydd og bæsjet på.

Og det vil være vel verdt det. Men…med dette som utgangspunkt er det kanskje ikke så rart at det siste du ønsker deg når kveldsroen endelig senker seg i huset, er at noen skal stikke noe inn i kroppen din. Nei, da vil du låne den kroppen tilbake i et par timer og ha den litt for deg selv. Kanskje spandere en drink på den og en liten melkesjokolade.

To slitne kropper i hver sin sofa. To kropper som tilhører hverandre men som har en stille pakt om å la hverandre være i fred for en liten stund. Det er kjærlighet i det også.

The dark room

I forbindelse med at NRK Super denne uken har fokus på seksuelle overgrep mot barn, vil jeg dele noe som koster meg litt å skrive om. Hensikten med å fortelle denne historien er tredelt. 

Først og fremst vil jeg minne foreldre om å snakke med barna sine om overgrep. Barn vet ikke alltid hva som er normalt og hva som er tillatt. De kjenner ikke grensene for hva en voksen kan og ikke kan gjøre, og de er vant til at det er voksne som bestemmer. De er også eksperter i å føle skyld, noe de har lært gjennom en barndom med korrigering og sanksjonering fra voksne. 

For det andre vil jeg nå ut til de som har hatt lignende opplevelser og som på samme måte som jeg har måttet bearbeide dem gjennom livet. Det kan være en trøst å kjenne at man ikke er alene. 

For det tredje vil jeg at potensielle overgripere skal forstå hvilken uopprettelig skade de gjør når de utsetter barn for sine seksuelle fantasier. 

Jeg var åtte år og jeg hadde en sykkel med et klistremerke hvor det stod Diamant. Jeg var så stolt av sykkelen at jeg hadde insistert på å ha den med til pappa den helgen. Jeg lot barna i bakgården sykle på den, spesielt Carina som jeg lekte aller mest med når jeg hadde pappahelg. 

Det var en varm ettermiddag til tross for at sola hadde gått ned. Jeg hadde bare på meg hvite bomullsbukser, tynn vårjakke og tøysko. Alle barna var ute og lekte i bakgården og det var en helt spesiell stemning. Vi hadde mistet følelsen av tid og sted, bare leken eksisterte og vissheten om at vi var sammen om noe gøy og spennende. Og alle visste at hvis bare én av oss ble kalt inn nå, ville magien forsvinne. Vi lekte “Boksen går”, en lek som ligner gjemsel bare at man kunne bli reddet etter at man var frigjort av en av de andre. 

Carina syklet i store sirkler rundt meg der jeg spaserte oppover mot Bolteløkka skole mens jeg speidet etter gjemmesteder. Det skrapte i sykkelen hver gang pedalen roterte. “Vi gjemmer oss i skolegården” foreslo jeg. Selv om Carina var eldst, var det alltid jeg som førte an, men Carina var aldri vond å be. “Ja, kanskje bak skuret?” Vi smilte lurt til hverandre. 

“Har dere lyst til å hjelpe meg med en ting?” Vi snudde oss. Bak oss lent inn mot et tre stod en mann med armene i kors og et stort smil i et solbrunt ansikt. Vi hadde gått rett forbi uten å se ham. Jeg husker at jeg tenkte at han sikkert kunne vært med i en reklamefilm, for han var vakker, velstelt, men voksen. Kanskje rundt førti tenkte jeg da, mer i begynnelsen av tredveårene tenker jeg nå. Han hadde stått i skjul av den spirende bjørka som hadde vokst inn i gjerdet til skolegården og som nå lente seg utover som for å frigjøre seg fra vennskapet. 

“Jeg har mistet katten min, vil dere være med å lete?” Han sa det med dempet stemme idet han kom sakte gående mot oss, blikket hans flakket, som om han var sjenert. “Har du mistet katten din?” gjentok Carina høyt. Jeg følte en voldsom omsorg for mannen med den savnede katten, samtidig som jeg ble fylt av glede over den heldige situasjonen vi likevel befant oss i, for jeg hadde nemlig lang erfaring med katter og spesielt med å lokke dem frem. “Vi kan hjelpe deg!” sa jeg stolt. 

Jeg fortalte ham om katten jeg hadde hjemme og de smarte kattetriksene jeg kjente til, mens vi alle tre beveget oss innover i skolegården. Mannen med den savnede katten nikket og var tydelig imponert. Åh, den lykkefølelsen man har inni seg når man som barn får muligheten til å hjelpe en voksen. Endelig er det noen som virkelig trenger deg og det du er flink til. Så deilig å kjenne at man er viktig. 

“Du som har sykkel kan jo sykle ned til den nederste skolegården og lete der?” sa mannen og henvendte seg mot Carina. Han sa det så plutselig, med et vennlig tonefall, som om det var den naturligste ting i verden. Likevel merket jeg en uro i kroppen da han sa det, jeg hadde ikke lyst til å følge med mannen alene. Samtidig føltes der ikke som om det var noen vei tilbake nå som vi hadde sagt ja til å hjelpe. “Ok” svarte Carina og begynte å tråkke avgårde på sykkelen. Jeg hørte skrapingen fra Diamant forsvinne i det fjerne. 

Vi gikk mot skuret, det skuret som Carina og jeg hadde bestemt oss for å gjemme oss bak. Det stod der så sørgelig malplassert midt i skolegården, med grå planker og blikktak og med en rusten krok som holdt døren på plass. Mannen ville ta meg med inn der for å lete. Jeg begynte å ane at noe var galt, det hele var så pussig. Hvordan skulle katten ha kommet inn der? Men pliktfølelsen var sterkere og jeg fulgte etter. 

Det var bekmørkt der inne, men mannen hadde tent en lommelykt som han lyste rundt i rommet med. Jeg vet ikke hvor han hadde funnet lykta, men gjennom lysstrålen kunne jeg se hyller med redskaper, noen poser med strøsalt og spader som stod lent inn mot et hjørne. Det luktet gamle poteter der inne. “Ser du katten?” Jeg skalv, jeg var redd. “Nei” svarte jeg. Jeg kunne høre min barnslige og lyse stemme i mørket, tynn og spak, til forskjell fra hans tydelige mørke. “Katten tør sikkert ikke komme frem. Kanskje du skal ta av deg klærne dine?”. Stillhet. Pusting. “Katten min liker ikke at folk har på seg klær” fortsatte han. I det øyeblikket skjønte jeg at jeg var fanget og at det nå skulle skje noe grusomt, jeg bare visste ikke helt hva det grusomme var. “Jeg vil ikke” hørte jeg stemmen min si. “Ta av deg buksa, ellers så blir jeg sint på deg” sa han med hes stemme mens han begynte å fikle med gylfen min. 

Jeg prøvde å vri meg unna, begynte å gråte. Han var forberedt på reaksjonen min, skjønte at han lett kunne bli oppdaget. Mannsstemme og barnegråt fra et skur i en skolegård ville være mistenkelig. Stemmen hans myknet “Nå skal vi leke en lek” sa han. “Du blir her inne og teller til ti, mens jeg går utenfor og gjemmer meg”. Han gikk mot døren og åpnet den, en stripe av lys traff ansiktet mitt. Jeg ville så gjerne ut i det trygge lyset, hjem til pappa, men jeg nådde ikke frem før han hadde lukket døren. Det var ikke lenger noen lykt som lyste opp rommet og jeg famlet rundt i bekmørket alene. Jeg kunne ikke se en centimeter fremfor meg, bare kjenne hjertet galoppere og høre noen gisp som jeg antar kom fra meg selv. “En” sa han høyt og begynte å fikle med låsen utenfor. “To” Jeg skjønte hva han skulle nå. “Tre”. Nå kunne han holde meg innelåst i mørket samtidig som han hadde kontroll på omgivelsene utenfor. “Fire” Han telte høyt. “Fem”. Jeg begynte å få fullstendig panikk. Det var det han ventet på. Hvor mange andre barn før meg hadde til slutt gitt opp og latt han fullføre det han startet fordi frykten tok overhånd der inne i det lammende mørket? “Seks”.

Plutselig lød en kjent stemme i det fjerne. Døren gled opp og lyset sammen med en vind av vår traff meg. Jeg tok sjansen og løp. Jeg kunne se ryggen på mannen idet han kastet seg over gjerdet til skolegården og løp avgårde. Jeg løp andre veien, klarte ikke tenke, bare løp på instinkt. Jeg fortsatte å løpe lenge etter at jeg hadde kommet inn døren hos pappa, pulsen ville ikke ned, jeg klarte ikke roe meg. Pappa ringte politiet, jeg vet ikke hva de ble enige om. Carina dukket etterhvert opp og lurte på hvorfor jeg hadde løpt avgårde så brått. Hun fortalte at hun hadde kommet løpende inn i skolegården opprømt og andpusten med en katt på armen som hun hadde funnet nede i veien. Idet mannen hørte de entusiastiske ropene hennes, hadde han spurtet avgårde. Og like etter sett meg løpe i motsatt retning. Flere voksne dukket opp på døren utover kvelden, foreldre som snakket med pappa. Jeg satt på sofaen i tynne bomullsbukser og vårjakke, tårevåt og kritthvit i ansiktet. Lettet og livredd på en gang. 

Jeg snakket ikke med noen om det som hadde skjedd etterpå, men begynte å sove med lyset på. Jeg gikk på svømmetrening, og da svømmelæreren sa han ville at jeg skulle ta svømmeknappen, lå jeg våken om natten en hel uke, for ordet “knappen” tolket jeg som at svømmelæreren skulle kle av meg. Jeg turte ikke lenger ta drosje fra pappa og hjem til mamma fordi alle drosjesjåførene var menn og dermed potensielle overgripere. Så jeg fant alltid på en god unnskyldning for å ta trikken i stedet.

Jeg mistet noe den dagen i skuret, jeg mistet evnen til å bare være et barn. Jeg følte at nå måtte jeg ta ansvar for meg selv, for jeg visste ikke hvilke voksne jeg kunne stole på, og de jeg allerede stolte på, de kunne ikke beskytte meg. Jeg skammet meg også, over min tåpelige åpenhet og blinde tillit til folk, noe som bidro til at han valgte meg. Jeg var et lett bytte. 

I dag er jeg fortsatt en like åpen person som jeg var da, men jeg er kanskje mindre tillitsfull. Men den åpenheten kan også brukes positivt. Den kan brukes til å være åpen om hva jeg har opplevd slik at foreldre kan bruke min historie og kunnskapen om metodene overgripere benytter, når de snakker med sine barn om overgrep. Åpen slik at det kan bli lettere for andre som har lignende opplevelser å betro seg til noen eller bare vite at man ikke er alene med å bli utsatt for overgrep. 

Og til alle de tusen som ble sittende igjen i skuret, de som ikke ble reddet av tilfeldigheter og flaks. De som har hatt opplevelser som ingen barn skal måtte gjennomleve og som bærer med seg minner som de bruker et liv på å bearbeide. Til de som fortsatt sitter i skuret, som aldri har fortalt noen om sine opplevelser. Jeg kan ikke si til dem at det er trygt å gå ut, men kanskje man kan våge å slippe en stripe med lys inn og betro seg til en man stoler på. 

Nazisten i barnehagen

På tirsdag dukket små hekser, løver og trollmenn opp på døra vår. Laurits var henrykt og delte ut innpakkede, søte biter med mageknip til alle sammen. Mange mener at Halloween bare er et importert amerikansk pengesluk. Men jeg synes det er en fabelaktig tradisjon. Som barn hadde jeg stor glede av å kle meg ut og så frem til karneval i barnehagen lang tid i forveien. 

Det er ikke barna som får Halloween til å handle om penger, det er det de voksne som gjør. Prisen eller kvaliteten på kostymet betyr ikke så mye for barna som selve opplevelsen av å kle seg ut. For barna handler det om å tre inn i en annen rolle, være voksen, farlig, morsom, usynlig, søt, slem eller å ha magiske krefter. Å være en annen enn seg selv i noen timer. I hvert fall var det slik for meg da jeg var barn. 

Mormor var selveste Willy Wonka når det kom til å lage kostymer. Hun satt i flere uker og sydde de mest fantastiske kreasjoner til broren min og meg. Vi var Peter Pan og Tingeling, klovner, eventyrprinsesser og superhelter. En gang lagde hun en kostyme til meg som så ut som ansiktet til Abraham Lincoln. Så gikk jeg rundt på skolen med armene ut av ørene og bena ut av munnen på Abraham Lincoln. 

Mamma derimot, hadde hverken tid eller råd til å gå “all in” når det gjaldt kostymer til broren min og meg. Hun var alenemor med to barn og jobbet skift på et sykehjem. Da det var Internasjonal dag i barnehagen dukket de andre barna opp i fargerike Sarier, Kimonoer, Lederhosen og Bunader. Mens mamma tredde på oss jeans og t-skjorte, rakte oss hvert vårt McDonald’s flagg og sa “dere kan være amerikanere”. Broder’n og jeg satt smørblide sammen med de andre barna og Ronald McDonald vaiet like pent i vinden som det greske og japanske flagget. 

Så for noen år siden tittet jeg gjennom noen gamle bilder, da jeg oppdaget et bilde som frembrakte svært gode minner. På bildet ser jeg en jente på rundt fire år med mascara-striper i håret og hullete strømper som sitter tett inntil en bokhylle sammen et par andre barn. Man kan se at hun synger og er glad, munnen smiler mens strupen jobber og de blå øynene lyser i kontrast med den mørke, matte øyensminken. Mamma hadde rasket sammen noen gamle klær og sminket meg opp som punker til karnevalet i barnehagen. Jeg ante ikke hva en punker var, men jeg husker at jeg var stolt og følte meg pen og voksen. 

Etterhvert som jeg studerer detaljene i bildet, ser jeg plutselig noen påtegnede symboler på armene mine. Min mor er lynende intelligent, men har aldri vært spesielt interessert i politikk. Hun har vel tenkt at enhver troverdig punker må bære politiske symboler. Men hvilke politiske symboler var nok ikke så viktig, og uten å tenke seg særlig nøye om, har hun tegnet de hun kom på i farta. Jeg ser en stor A i en sirkel, et par stjerner og…et Hakekors!? Jeg stirrer på bildet i vantro, men det finnes ikke tvil, hun har tegnet et tjukt, sort svastika på armen min. 

Så der satt jeg da, i Grefsen Menighets barnehage, en fire år gammel nazist med kullsorte øyne og hakekors på armen mens jeg sang “barn av regnbuen” av full hals. Hva personalet i barnehagen syntes om dette, vites ikke. Jeg tror de skjønte at min mor ikke sympatiserte med Hitler, men rett og slett var en litt overarbeidet alenemor. 

Uansett var jeg lykkelig uvitende om hvilke grusomheter jeg reklamerte for på armen min og var like fornøyd med dette kostymet som jeg hadde vært med Tingeling og Prinsesse Gulltopp årene før. 

Før jeg legger meg

Jeg går inn på rommet ditt bare for å høre deg puste. Være sammen med deg litt mer, selv om du ikke vet at jeg er her sammen med deg. Eller kanskje du drømmer det, det håper jeg

Du ligger på tvers i sengen. Dyna ligger som en ball i den ene enden og nakken din er presset opp mot sprinklene i sengen slik at hodet ditt blir bøyd i en underlig stilling til siden. Men nakken din vil ikke huske det i morgen. Enda er nakken din så bøyelig og fin at den retter seg opp, uskadet og forventningsfull.

Jeg tenker på alt nakken din skal møte, takle og tåle. Skuffelsene som vil tynge den og frustrasjonene som vil spenne den. Det er min oppgave å gjøre den sterk. Men jeg vet ikke helt hvordan, den er så skjør. For lite motstand og den blir for svak til å holde hodet ditt oppe, for mye motstand og den vil aldri gi ditt hode hvile.

Jeg vil så veldig at du skal møte livet med et hevet blikk. At du vil velge å se verden både til høyre og venstre. At du alltid kan snu deg og se at jeg står bak deg.

Jeg håper du vil se opp på himmelen, trærne og fuglene og ikke bare se ned på en skjerm. Jeg håper du ser opp til andre og ikke ned på deg selv. Jeg håper du ser rett på din kvinne..eller mann.

Disse redslene og ønskene bærer jeg på, de veier på mine skuldre. Jeg bør gå å legge meg nå, jeg må bare stå her litt til og høre deg puste.