Category: Helse

Livet kommer i klumper

«Livet kommer i klumper» sier svigerfar. Jeg er enig med ham, men synes det er en underdrivelse. Byller er et mer dekkende ord.

Som om livet ikke var tilstrekkelig bulkete med pandemi og min uhelbredelige kreft, begynte det en kald februardag å brenne i rekkehuset vårt. I det ene øyeblikket satt jeg fredelig på hjemmekontor og gomlet på et Gullbrød, minuttet etterpå stod jeg panisk og kjempet mot rasende flammer med et pulverapparat i hendene. Universet, karma, gud eller en ubrukelig elektriker synes tydeligvis ikke vi hadde nok å stri med fra før.

Hotellkontor

Så da hadde vi plutselig ikke lenger et beboelig hjem og måtte leve som nomader i flere måneder med flytting mellom hoteller, leide leiligheter og familie- og venners hus. Lettere ble det ikke når denne hjemløse tilværelsen måtte kombineres med landets strengeste smittevernsregler. For de som ikke har prøvet seg i øvelsene «hotellkontor» «nødgarderobe med stengte klesbutikker» eller «bo hos andre med avstand», så kan jeg fortelle at det er som å svømme i et basseng med gelé.

Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert og sosialt isolert

Bunnpunktet ble nådd den dagen vi sendte barna til besteforeldre for å gjennomføre min halvårlige kreftkontroll og flytte fra lånt hus til leid leilighet, med et lite mellomstopp på hotell. Idet vi hadde vinket barna avgårde, pakket og stappet bilen med vår magre tilværelse, fikk vi plutselig en telefon fra smittevernskontoret som ville opplyse om at hele familien vår var satt i karantene. Ikke bare hadde vi muligens sendt to sprellende Covid-smittede avgårde med besteforeldrene, men kreftkontrollen som jeg mentalt hadde forberedt meg på i flere uker var nå avlyst. Verst av alt var likevel det faktum at vi ikke hadde et hjem å gjennomføre karantenen i. Det nye hjemmet vårt, var bilen.

Så da satt vi der i Toyota-karantene utenfor Volvat og ventet på hurtigtest, omringet av sorte søppelsekker som utgjorde alle eiendelens våre. Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert, sosialt isolert og kanskje smittet av et potensielt dødelig virus.

Dronningen av motgang

Nå kunne jeg fortsatt dette innlegget med flere bitre superlativer om livets misere i et forsøk på å høste sympati. Jeg kunne utnevnt meg selv til dronningen av motgang og styrt livet mitt etter Murphys lov. Men jeg vil heller skrive om det vakre som ulykke bringer med seg.

Når livet går opp i røyk

For det er først når livet klumper seg som verst, at du oppdager hvor mange fine folk du har rundt deg som anstrenger seg for å jevne det ut. Mennesker som åpner hjemmet sitt for deg når ditt eget bokstavelig talt går opp i røyk.

Det var nabojenta med nybakte muffins, et tips om et ledig hus i området, en lunsjinvitasjon på en søndag og barnehageforeldre som ville hjelpe med levering og henting. Det var venner som ringte daglig for å lytte, kolleger som tok på seg nye oppgaver, besteforeldre som ilte til for avlaste, legen som klemte inn en ny kontroll i en sprengt kalender og daglige SMS’er fra folk som lurte på om det var noe som helst de kunne bidra med. Overalt dukket det opp utstrakte hender og små omtenksomme gester som gjorde dagen litt lettere for oss å komme igjennom.

Så kan vi bare håpe på at livet har gitt oss den siste verkebyllen på en god stund.

Svigerfar har rett i at en ulykke sjelden kommer alene, men heldigvis vet jeg nå at man er sjelden mindre alene enn når ulykken kommer.

Under samme tak

Vi er en familie på fire: Storebror på fem år, Lillebror på tre, Ola på førti og jeg på trettini…og et halvt.

I et lite rekkehus i en bratt skrent bor vi alle under samme tak. Man burde få kongens fortjenestemedalje for sånt.

Unik støpeform

For det er nemlig ikke sånn at femti prosent far og femti prosent mor resulterer i en slags mellomting av et lite menneske som foreldrene kan speile seg i. Neida, disse nye verdensborgerne vi lager har sin helt unike støpeform. Mellom husets dirrende vegger lever dermed fire vidt forskjellige individer som alle har sine særegne farger og former.

Vi har en selvkritisk pragmatiker, en overfølsom dramatiker, en lettkrenket estetiker og en impulsiv katastrofetenker. Vi har en organisator, en surrebukk, en slurver og en pendant. Vi har en pådriver og en overdriver, en jåle og to snåle.

Her bor én som alltid har god tid og én som alltid har dårlig tid og som får enda dårligere tid jo bedre tid den andre tar seg. Så har vi to som ikke forholder seg til tid i det hele tatt.

Vi har kronisk sykdom og dårlige nerver

Vi har én som ikke vil sove om natten, bare om morgenen og én som vil sove om natten men ikke om morgenen. Og så har vi én som alltid vil sove men som blir vekket av han som ikke vil sove om natten, og én som godt kan vekkes men som aldri våkner uansett hvem som prøver å vekke ham. Når en sjelden gang alle sover, har vi alle våre preferanser; vi har en som vil ligge i skje og en som vil ligge i fred. Midt i senga ligger en urolig sjøstjerne og ytterst på kanten en fredfull prest.

Vi har kronisk sykdom og og dårlige nerver, eksem, voksesmerter og en som fjerter. Vi har oppmerksomhetssyke og kjedsomhetsallergi, vi har lampefeber og hypokondri. Noen spiser for lite og andre for mye, noen er redd for troll og andre for fly.

Det krangles hele tiden

Det krangles hele tiden. De minste daglig om hvem sin tur det er å være Klatremus og Mikkel Rev, de største av og til om hvem sin tur det er å ta ut av oppvaskmaskinen og være hjemme med sykt barn. Mens barna krangler ved å gjøre ting som å skrike, gråte, dytte og slå, krangler far og mor ved å LA VÆRE å gjøre ting. Ikke se på hverandre, snakke med hverandre og i hvert fall ikke ta på hverandre.

Alle er rause på klemmer og kos, ingen er flau for å ta imot ros. Det tulles for mye og spares for lite. Det avbrytes, overdøves, innvendes og oppjages.

Dette er familien vår på godt og vondt, men jeg er ikke så rent lite stolt av den. For til tross for våre ulike behov og lynne, våre særheter og uvaner, anfall og innfall, holder vi ikke bare ut med hverandre, vi til og med elsker hverandre.

Og det er en bragd i seg selv.

Hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Jeg har kreft og er derfor i gruppen som er ekstra utsatt hvis jeg skulle bli smittet med Korona. Men jeg er ikke redd for viruset. Hele registeret av paniske følelser brente jeg av den april-dagen for to år siden da jeg satt på legekontoret og fikk utdelt en kreftdiagnose.

Hadde det ikke vært for at jeg har en familie som jeg er uendelig glad i og medmennesker som jeg bryr meg om, hadde jeg sikkert tatt kollektivt til byen, spasert inn og ut av kjøpesentre i vårsola og drukket kaffe latte på cafe mens jeg dinglet med beina.

Idiotisk, selvfølgelig.

Men Korona er ikke mer skummelt for meg enn det er å halvårlig vente på svar om metastasene i leveren har vokst eller ikke, etter å ha gruet seg helt siden sykehusinnkallelsen dukket opp i postkassen. Den er ikke mer skremmende enn å ligge musestille i superscanneren på Rikshospitalet som får kreft til å lyse opp som juletrelys og som avdekker om det er mer spredning enn først antatt. Korona gir meg ikke mer usikkerhet enn det å leve med en dødelig sykdom som ikke kan kureres og som behandles med en medisin som ingen vet hvor lenge vil fungere.

Jeg lever og ånder for å dingle med bena, gå på kjøpesenter eller drikke kaffe latte på cafe. Alt det positive jeg kan oppleve nå, blir viktigere enn det negative jeg risikerer å møte i morgen. Covid 19 inkludert.

Men…

Så har jeg min kjære venninne som nettopp har fått ny lever og går på sterke immundempende medisiner. Jeg har naboen nedi gata med diabetes og naboen vegg i vegg med kols. Jeg har en tidligere kollega som behandles med cellegift for livmorhalskreft og niesen til min forlover har lungesykdom.

Mormor som nærmer seg nitti, bor rett borti gata og har hatt utfordringer med hjertet. Bestemor er operert for kreft, har astma og hyppige luftveisinfeksjoner. Mamma har vært plaget med gjentatte lungebetennelser.

Så er det mannen min og barna mine. De er alle friske, men det de trenger minst av alt nå er å være engstelig for sin kjæreste og mamma som har pådratt seg et virus som ingen foreløpig kan svare på hvordan hun vil tåle med den sjeldne kreftsykdommen hun har.

Og det er alle de jeg ikke kjenner. Helsepersonell som skal ta imot pågangen av syke, teknikere som sørger for at kommunikasjonssystemene fungerer, butikkansatte som sørger for at vi har bleier og mat.

Alle disse er jeg redd for.

Så hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Folk flest er sjuke

Sykdom. Smak på ordet. Syk og dom. Høres ut som en slags ubehagelig men velfortjent straff. I følge Wikipedia; en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager.

Frisk er det normale

Og det unormale ved tilstanden, har samfunnet vært særs flittige i å bygge oppunder. Sykdom dukker opp i nyhetsfeeden din med rystende overskrifter og triste tryner. Sykdom tilskrives dårlige valg og sarte sjeler. Det normale og forventede i dag er at du er frisk, gjerne helt til du runder hundre og dør som en gammel krok, mett av dage.

Jeg derimot, er syk og unormal og må justere forventningene mine i retning av å dø «mett av plage.» Fordi jeg er i et tvangsekteskap med kongen av fryktede sykdommer, er jeg samtidig i den privilegerte situasjonen at mange jeg kjenner betror meg sine sykdommer, en tillit jeg verdsetter høyt.

Men i motsetning til hva man får inntrykk av i det offentlighet rom, er min erfaring fra det private rom følgende; det er mer vanlig å være syk enn å være frisk.

Et spenn av ulike diagnoser

Blant mine venner og kjente er det sykdommer av alle slag; alvorlige og ufarlige, vanlige og sjeldne, synlige og usynlige. Jeg kjenner folk med chrons, migrene, leddgikt, angst, ulcerøs colitt, brystkreft, cøliaki, artrose, brokk, eksem, ME, diabetes, hypotyreose, psoriasis, bipolar lidelse, ADHD, astma, bulimi, MS, lupus, personlighetsforstyrrelse, gonoré, hjertefeil, tarmkreft, bechterev, IBS, epilepsi, føflekkreft, podagra…for å nevne noen få.

Brorparten av oss er nemlig ikke fullkomment friske, men gjør det beste ut av hverdagen med den kroppen og psyken vi har. Dessverre går for mange av oss rundt med sykdomsskam og frykt for at folk vil tenke og tro annerledes om oss dersom vi er åpne om hva som feiler oss.

Forskjellige behov

Poenget her er dog ikke at man absolutt skal åpne slusene og fortelle sykdomshistoriene sine til gud og hvermann. Det er høyst individuelt. Noen vil ikke at sykdom skal ta mer plass i livet enn nødvendig, andre er vár på at sykdommen deres skal definere dem. For noen gir åpenhet kjærkommen trøst og forståelse, mens for andre en mulighet til å hjelpe andre i samme situasjon. Behovene og motivene er forskjellige.

Men alle kan ha godt av å bli minnet på at de ikke er én av få, men én blant flest.

Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.

Fordelene med å ha kreft

«Hvordan gååår det med deg?» spør folk. De mener kreften. De mener ikke DET at jeg blir vekket hver dag klokken kvart på fem og blir skreket «mamma» til to hundre og femti ganger i døgnet, som er den egentlige grunnen til at jeg ser litt blodfattig ut. Nei, for sånt er helt vanlig.

«Fint» svarer jeg og klistrer på meg mitt bredeste smil. «Hun er så sterk» tenker de. «Jeg er så trøtt» tenker jeg.

Vi er familien det er synd på

Familien som er rammet av kreft. Uhelbredelig kreft. En sånn familie man bruker som referanse når man angrer på at man har blåst seg opp over ubetydeligheter eller uffet seg over hverdagsstresset.

Men vi er også familien som ser muligheter der andre ser problemer. Ikke misforstå, det er en djevelsk, nådeløs, slu og seig parasitt av en sykdom som forsyner seg av familielykken vår. Men det er fint lite vi kan gjøre med det, annet enn å se på situasjonen med glad-brillene på. Og da er det mange lyspunkter å oppdage.

Uslåelig misere

For eksempel vinner vi stort sett alle elendighetskonkurranser. Dette er verbale turneringer der småbarnsforeldre sitter og kniver med hverandre om sympati for å overleve småbarnsperioden. «Vi sover kanskje tre til fire timer i snitt hver natt!» «Oi, det er tøft, men vi har tvillinger i trassalderen!» «Ja, det høres kjempeslitsomt ut, men vi har ingen besteforeldre som kan avlaste!»

«Vi har kreft, vi…»

Gyldig fravær

Og så har vi alltid gyldig fravær. «Kreften» kan jeg si, så skjønner folk med en gang. «Ja, selvfølgelig! Nei, det skal du ikke tenke på, full forståelse.» Bare tenk på mulighetene det representer! Dugnad, kakebaking og foreldrerepresentant – bare si trylleordet så bortfaller alle forventninger og krav. Glemte avtaler; «Ja, det har blitt litt mye for oss med kreften og alt.» «Ja, selvfølgelig, ikke tenkt på det engang.» Tisstrengte unger på reise; «Excuse me, but the queue for the toilet starts here.» «Yes, but where does it start for cancer sick families?»

Ser uvanlig godt ut

Når man har kreft blir man også tilskrevet vidunderlige kvaliteter som man sikkert ikke har. «Tøff» «inspirerende» «ekte» -det er bare å lene seg tilbake og cashe inn skryt. Ikke minst blir man uvanlig tiltrekkende. «Du ser fantastisk ut!» For i hvermansens assosiasjonsregister for kreft, finnes det ingen nyanser, det er enten «frisk» eller «blekt beinrangel uten hår.» Og med de forventningene til grunn, holder jeg meg uforskammet godt.

Carpe diem

Så er det fordelene som dukker opp som et resultat av at man har døden subbende et par meter bak seg døgnet rundt. For eksempel lar jeg ikke en anledning for en trøste-kanelbolle gå fra meg, hvem vet hvor mange kanelboller jeg har igjen? Jeg hiver ungene i bilen og kjører gjerne en halv time for en «varm, fersk, medium stor, tjukk kanelbolle, uten for mange sirkler, ikke for hardt stekt og med bare et dryss kanel, takk!» Vel i hende veier jeg den, kjenner på varmen og hvordan den klistrer seg til hånden av det seige sukkeret som har smeltet på undersiden. Jeg lukter på den, lukker øynene og smaker på den med hele kroppen mens jeg holder dem lukket. Slik nyter man en kanelbolle når døden sitter på bordet bak deg og venter på en anledning.

Jeg er ikke redd for noe lenger

Eller det vil si, jeg er redd for at noe skal skje med barna mine, det ligger kodet i programvaren. Taler derimot…pøh, jeg er vel mer redd for å ikke kunne tale enn for å holde en tale. «Jeg vet at vi bare er invitert til tirsdags-fiskepinner, men jeg tenkte likevel at jeg skulle benytte anledningen til å si noen velvalgte ord…»

Fobier kan du bare drite i når du har kreft. Sprøyteangst går ikke overens med sprøytebehandling. Edderkopper, bier og slanger? Prøv å ha kreftparasitter som formerer seg og sakte dreper deg INNI kroppen.

Minnetalene på forskudd

Så er jeg så heldig at jeg får kjenne hvor mye jeg egentlig betyr for menneskene rundt meg. Fordi jeg står med ett ben i grava og ett i livet, har jeg fått minnetalene på forskudd; meterlange SMS’er, klemmer, tårer, blomster, emojiis og morgenlevering.no. Så kan jeg med god samvittighet prioritere tiden min på mennesker som virkelig betyr noe for meg og slå opp med dårlig karma.

Og dermed har vi kommet til den kanskje viktigste fordelen med å ha kreft: Du kan fort komme til å verdsette tiden du tross alt har på en litt mer våken måte.

Så hvis du skal ta med deg noe fra denne teksten, er det dette: Tid er det mest verdifulle du har, så bruk den med hjertet og lev den med glad-brillene på.

NM i MR

“Du skal bare ligge der en liten time. Det er ikke farlig. Du har gjort dette flere ganger før. Egentlig burde du verdsette egentiden. Du kan når som helst avbryte. Det er bare en MR. Folk gjør det hele tiden.»

Sånne ting sier jeg til meg selv i forkant av en scan. Jeg godsnakker med bevisstheten for å lokke frem fornuften.

Underbevisstheten klarer ikke å holde kjeft

Likevel klarer ikke underbevisstheten å unngå å blande seg. Det er spesielt én ting den stadig må påpeke, særlig fordi jeg lever med en kreftdiagnose, nemlig den påfallende likheten mellom en MR-maskin og en likkiste.

Idet jeg går inn dørene på Riksen og kjenner uroen bygge seg opp, er det tydelig at kroppen min mener at underbevisstheten har et poeng. Foruten det helt åpenbare klaustrofobiske aspektet, er det flere grunner til å dra paralleller.

Likheten mellom en likkiste og en MR-maskin

Først brer de over deg et hvitt, sterilisert klede med stive brettekanter. Et sånt klede som man tenker at ingen andre har brukt før eller skal bruke igjen, et sånt klede man gjerne legger over et menneske på sin siste reise. Så blir du lagt på et brett og sakte rullet inn i noe som både ser og føles som en likkiste. Og der ligger du hardpakket med tette vegger på alle kanter og et nakent tak tjue centimeter fra nesen din. Her skal du ligge stille som graven en times tid mens maskinen jakter på svarte skygger i kroppen din.

Det tar ikke mange minuttene før bankingen fra maskinen begynner. En lyd som man med en ørliten grad av paranoid innlevelse kan tenke at minne om spader av jord som treffer et kistetak.

Og det er her jeg nå ligger. Med alarmbryteren i hånden og panikken i halsen. Alarmen er ubrukelig, for jeg slipper jo ikke unna, kreftens soldater må inn til kontroll før eller senere. Panikkfølelsen, som evolusjonen har utstyrt meg med for at jeg skal løpe når farer nærmer seg, er også nyttesløs. For du kan ikke løpe fra kreft. Så jeg må finne noe å fokusere på som kan hjelpe meg gjennom dette.

Kremen av kreftsyke

Og da plutselig kommer jeg på en egenskap jeg har; en produktiv, men dog lite konstruktiv, energitappende og umettelig trang til «å være flink». En barnslig appetitt på ros og behov for å gjøre seg bemerket. Marie Kjempeflink kan komme til nytte nå.

Det er nemlig mulig å utmerke seg i MR-scanning også, tilhøre kremen av faste kreftpasienter som frekventerer røndtkenavdelingen. Hun som alltid gjør som hun skal og får gode, tydelige bilder. Hun som gjør arbeidsdagen lettere for de som jobber der, så de kan ta igjen tapt tid.

Å bli god på MR

Så jeg ligger dønn rolig, som et lik i en kiste og leer ikke en muskel i femti minutter. Jeg puster inn når jeg får beskjed om det og holder pusten på en sånn måte at hele magen fyller røntken-bøylen som ligger over overkroppen. Jeg rykker ikke til når den kalde kontrastvæsken kommer strømmende igjennom blodårene og prøver ut ulike teknikker for å holde hjertet i jevn rytme.

«Du var kjempeflink til å ligge stille. Bildene ble klare og fine» skryter røntkenlegen idet hun ruller meg ut av graven min.

Det er da i hvert fall noe.

Det gjør vondt å ha barn

Den største kjærligheten og for mange selve meningen med livet, kommer med en bakside. Her sortert i alfabetisk rekkefølge.

A – Angst

Kronisk og livslang redsel for at noe skal skje med barnet, herunder sykdom, ulykker, kidnapping, mobbing, rus, svangerskap etc….

B – Bysse-betennelse

Betennelse i armer og skuldre som et resultat av repetitiv gynging av misfornøyde barn over lang tid.

C – Candida

En sopp som trives spesielt godt i skjeden til gravide kvinner og medfører utflod, sterk kløe og upassende krafsing i underlivet.

D – Depresjon

En dramatisk endring i stemningsfølelsen hos nybakte foreldre idet de innser at de er fanget i en hverdag som utelukkende består av å dekke barnets behov.

E – Ekstrem svangerskapskvalme

Når man har klassiske symptomer på omgangssyke, men de varer i ni måneder.

F – Fødsel

Selvforklarende.

G – Grinetrang

En evig forhøyet følsomhet hos foreldre som medfører empatismerter. Hos noen så sterke, at de ikke lenger kan lese nyheter eller se filmer som involverer barn og dyr.

H – Hodelus

Små kryp som hopper fra hode til hode i barnehagen før de inntar ditt hode og reproduserer seg i flere generasjoner som lever av å suge blodet ditt.

I – Inkontinens

Når man på grunn av barnefødsel ikke har kontroll over sin egen blære, men ufrivillig og sjenerende tisser på seg i tide og utide.

J – Jug

Når man sier til andre foreldre at man har hatt det koselig sammen med barna på lekeplassen når det i realiteten var drepende kjedelig.

K – Kolikk

En av de verste formene for tortur som finnes.

L – Lego-felle

Følelsen av å bli knivstukket under foten fra å tråkke på en av barnas velplasserte legoklosser.

M – Mastitt

Betennelse i brystet hos kvinner som ammer. Beskrives ofte som om noen drar piggtråd gjennom brystet når barnet dier.

N – Norovirus

Kongen av omgangssyken som barna tar med seg fra skole og barnehage for å knekke hele slekta i jula.

O – Overvurdering

Når man oppfører seg som en kronidiot og utsetter barna sine for pinlige situasjoner fordi man er så stolt og glad i dem at man ikke evner å se at de ikke er perfekt i alt.

P – Pica

En nesten uimotståelig trang til å spise ikke-fordøyelige stoffer som for eksempel jord, kull, hårballer og papir under graviditet.

Q – Q-tips

Når det som tidligere var små bomullspinner man renser ørene med, plutselig er livsfarlige ørespyd som sprekker trommehinner og tetter avløpsrør.

R- Ryggplager

Uunngåelig slitasje på ryggen over tid som skyldes f.eks dytting av vogn i snø, bæring av barn, pakking av familiebil, amming mm..

S – Småbarnssølibat

Mangel på overskudd til å ligge med partneren sin.

T – Testikkel-traumer

Baller som har blitt utsatt for sprellende barneføtter, gjerne med knallharde selskapssko.

U – Urinangrep

Å bli dusjet ned med tiss når du minst venter det. Gjerne etter at du er nydusjet og ofte i håret eller ansiktet.

V – Vondter

En samlebetegnelse på ubehageligheter som å bli lugget av små babyer, sparket i ansiktet om natten, ligge i vonde gymsaler på fotballcup etc.

W – Worst case tenking

Når man tenker at en macaroni bør deles i to, bare sånn i tilfelle barnet mot formodning skulle sette den i halsen.

X – Xeromorfi

Når kroppen er så dehydrert fordi man ikke har tid til å drikke, at den gjør som kaktusen og går i sparemodus for å overleve.

Y – Ytringskrise

Når dine barn i offentlig rom entusiastisk og høylytt rapporterer om dine uvaner eller forteller kjente og kjære hva du sier om dem når de ikke er der.

Z – Zombie

En tilstand der man går rundt tilnærmet bevisstløs på grunn av for lite søvn, men ikke kan lukke øynene og legge seg ned for å hvile.

Æ – Ærlighetskvaler

Smerten man føler når man må fortelle barnet sitt sannheten om noe man vet de kommer til å bli lei seg for.

Ø – Øyekatarr

En megasmittsom betennelse som gjør at øyne blir røde, hovne og full av gul verk som tørker inn og blir til digre øye-buser og snerk.

Å – Åreknuter

Oppsvulmede blodårer som ser ut som klaser med meitemark under huden på bena. Dukker ofte opp under en graviditet og forsvinner aldri igjen.

Takk for at du sponser meg

Sponset innlegg

Velkommen til mitt første og trolig eneste sponsede innlegg. Jeg vil ubeskjedent påstå at dette er det beste sponsoratet som noen blogger har skrevet om, noensinne. Og det fineste av alt, det er sponset av deg!

Vi snakker århundrets deal

På grunn av deg og det gigantiske spleiselaget som du er en del av, har jeg gjort århundrets beste deal på kreftbehandling. Seriøst, her snakker vi priser som folk i Trump-land bare kan drømme om i sin villeste fantasi.

For bare en liten egenandel i året til det offentlige, får jeg behandling på Rikshospitalet hos en av verdens dyktigste kreftleger på uhelbredelig NET-kreft. Han sier at han kan holde liv i meg i flere tiår fremover.

Verdi for pengene!

På sykehuset får jeg CT, MR, PET-scan, kirurgi, ekspertise, smertelindring og medisiner. Ikke minst får jeg sykepleier Kjerstin, et vidunderlig menneske som følger meg opp på kontroller og per telefon når jeg har spørsmål eller bare er redd. Alt sammen til en ubetydelig sum av kr. 2369 kr i året i egenandel!!!

For dette skarve beløpet får barna mine på ett og tre, beholde mammaen sin i livet sitt i lang tid fremover. Samboeren min får gifte seg til sommeren og får flere gode enn onde dager med kvinnen han elsker i årene som kommer.

På grunn av dine investeringer i medisinsk forskning, har jeg tilgang på stadig bedre og mer skånsom behandling og er i stand til å jobbe. Dermed har jeg jeg også privilegiet av å kunne bidra med skattekroner tilbake til fellesskapet.

En lever på kjøpet!

Et sponsorat som man er tvunget av staten til å være med på har ingenting med raushet å gjøre, tenker du kanskje. Og dessuten har ikke alle mulighet til å jobbe. Vel, folk bryr seg mer enn man kanskje skulle tro og det finnes flere måter å bidra på. Hvis det skulle vise seg at jeg kan bli helt frisk igjen av en levertransplantasjon, er nemlig åtti prosent av mine medmennesker villige til å donere sin friske lever til meg uten at jeg betaler en krone ekstra!

Så det jeg vil si til deg er; takk for at du sponser livet mitt!

Les mer om hvordan sponsoratet fungerer på: https://www.skatteetaten.no

Registrer deg som organdonor her:

https://helsenorge.no/organdonasjon

Fire dager før jul

Jeg kjøper en Flax julekalender i kiosken på Rikshospitalet og skraper alle 24 lukene på tre minutter. Så teller jeg febrilsk symbolene, som om antallet julekranser har betydning langt utover den mulige gevinsten på femti kroner. En slags tåpelig og desperat jakt på gode nyheter. Vinner jeg i flax-kalenderen, har nok legen gode nyheter til meg liksom.

Den første kreft-sjekken

Jeg vinner ingenting. Men er det ikke forresten sånn at de som ikke har hell i spill, har hell i andre ting? Sånne spørmål må det vel finnes reell statistikk på? Jeg drar frem telefonen fra lomma, før jeg innser hvor idiotisk og meningsløst det er å google sannsynligheten for at et ordtak stemmer i virkeligheten, fordi det skal gi meg noen slags forhåndsvarsler om hva legen kommer til å si om kreften min. Det henger ikke på greip, Marie!

Noen holder neven sin rundt hjertet mitt og klemmer litt for hardt, sånn føles det i hvert fall. Ola har dukket opp og legen har hentet oss inn til kontoret sitt, femten minutter for sent. Hva betyr det? Jeg burde kjøpt en Flax-kalender til.

Prikker på leveren

«Vi har funnet prikker på leveren din» sier legen idet vi setter oss ned. Best å få trollet frem i lyset med en gang. «At kreften hadde spredd seg vurderte vi jo som ikke usannsynlig sist gang dere var her» fortsetter han. Hvorfor bruker han ikke bare ordet «sannsynlig» i stedet for «ikke usannsynlig»? Som om jeg ikke hadde taklet «sannsynlig». Og gitt at det nå har gått fra å være «ikke usannsynlig» til «fuckings reellt» så hadde fallet kanskje vært litt mindre hvis han hadde klint til med «sannsynlig» i forrige møte da jeg var tilsynelatende kreftfri.

Det er rart hvordan man kan være i fullstendig oppløsning inni seg og samtidig være opptatt av å opptre som sivilisert og høflig. Jeg legger hendene på armlenene og holder meg fast i stolen, for etter et par runder med dårlige beskjeder har jeg lært meg hva som kommer. Først svimmelhet, så kaldsvette og til slutt behersket gråt. Og så etter det, den nye hverdagen, denne gangen uhelbredelig kreft.

Prognosene

Til tross for at jeg ikke er så glad i kreft-retorikken, liker jeg denne legen godt. Han er en av nordens beste på sykdommen min, er alltid dønn ærlig og sier at jeg skal ringe ham på mobilen når jeg blir redd. Jeg har allerede ringt ham to ganger. “Gode prognoser…snakk om flere tiår…mild behandling…håp i ny forskning» hører jeg han si mens svetten siler og gjenstander seiler forbi synsfeltet mitt. Ola tar hånden min. Hånden hans er også klam.

Den nye hverdagen

Flere tiår, det er ganske mye tid til å både utrette og oppleve store ting. Men merkelig nok bryr jeg meg mer om de små.

Har du prøvd å lukte på en nystekt kanelbolle før du spiser den? Har du glemt hvor deilig det er å sitte og stirre ut av et vindu? På trikken, på kjøkkenet, i et møte…Hvor lenge er det siden du spiste snø? Lytter du etter fuglesang når du er ute og går?

Jeg oppfordrer deg sterkt til å gjøre det!