Frelser eller bøddel?

De skinnene hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Han smiler som for å berolige meg. Jeg kan ikke smile tilbake for jeg har en tykk slange igjennom munnen med et kamera nede i magesekken og det renner slim ut av munnvikene mine. «Du har spiserørsbrokk» sier han så. Det betyr at en del av magen din glir opp i spiserøret og du får syreskader. Det er grunnen til at du har magesmerter»

Endelig en diagnose

Det tok gastrolegen tre og et halvt minutt å stille diagnosen, mens jeg hadde hatt problemer med magesmerter i de siste seks årene og i det siste halve året hadde det vært daglig. Jeg var lettet. Endelig en diagnose, et håndfast bevis på at jeg hverken hadde overfølsom mage eller overfølsom psyke. Spiserørsbrokk, det kunne da ikke være det verste å ha?

De to neste årene knasket jeg syrehemmende tabletter og sov med hodeenden høyt hevet. Jeg fulgte gastrolegens dritkjedelige råd og hadde et asketisk forhold til alt som var gøy; fet mat, vin, sukker og kaffe. Det hjalp bare sånn halvveis på smertene. Så jeg gikk til en annen gastrolege for nok en hyggestund med kamera i magen.

“Du har aldri hatt spiserørsbrokk”

«Du har ikke spiserørsbrokk» sier gastrolege nummer to mens han langsomt trekker slangen ut av gapet på meg. «Whææ?» er det eneste jeg klarer å formulere gjennom slim og bedøvelsesmidler. «Du har aldri hatt spiserørsbrokk, den diagnosen er feil» fortsetter han. «Men hvorfor fikk jeg den diagnosen for to år siden da?» klarer jeg til slutt å snøvle fram. «Han som tok gastroskopi da, fortalte meg at han kunne se et brokk» Tankene går tilbake til gastrolege nummer én med de hvite tennene og den skråsikre diagnosen. Gastrolege nummer to sukker tungt «Noen leger vil bare ha pasienten ut av kontoret så fort som mulig»

Hva var det han nettopp sa? Nå er det ikke bare munnen som er lammet. Hodet mitt sliter med å akseptere det som har blitt sagt. Har jeg gått i over to år med en falsk diagnose fordi det fordømte Colgate-smilet ikke gidder å utrede pasientene sine? Deler han ut feildiagnoser fordi han tror magesmertene sitter i hodet på pasientene? Bare gi henne en diagnose så skal du se at det går over liksom. Jeg blir sittende taus med et vantro utrykk i ansiktet. Gastrolege nummer to rister på hodet mens han hever øyenbrynene, som for å si unnskyld på vegne av sine udugelige kolleger «Jeg skal prøve å finne ut av hva magesmertene dine skyldes, men jeg kan ikke love noe»

Kreft i tynntarmen

Så, i begynnelsen av mai, etter to utmattende runder med «nei, du har ikke kreft» og «jo, du har kreft likevel» sitter jeg på Ullevål Sykehus og venter på kirurgen som skal operere meg for kreft i tynntarmen morgenen etter. Tilliten til helsevesenet har fått seg en real knekk. Feildiagnoser, sjokkmeldinger uten oppfølging, dårlig kommunikasjon mellom sykehus, avtaler som ikke overholdes og innkalling til undersøkelser uten forklaring. Jeg er jævlig redd og jævlig sint på en gang.

Så kommer kirurgen som skal operere meg inn døren. De skinnende hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Først tror jeg at det er en spøk, så jeg ler høyt. Kirurgen reagerer med å se forvirret ut. Da skjønner jeg at det ikke er en spøk. Gastrolegen som sørget for at jeg slo meg til ro med feil diagnose for to år siden, han som kanskje var grunnen til at kreften ikke ble oppdaget mye før, HAN skal operere meg!

Han kjenner meg selvfølgelig ikke igjen.

Dette kunne vært en episode av Greys Anatomy, rekker jeg å tenke før den selvutnevnte frelseren med de hvite tennene går i gang med sin preken. «Jeg skal helbrede deg. Du kommer til å bli fullstendig frisk. Om to år ligger du på stranden og ofrer ikke noe av dette en tanke». Han sier alt det jeg vil høre, men jeg stoler ikke på er ord av det som kommer ut mellom perleradene hans. «Jeg er veldig spent på resultatene av PET-skannen min i forhold til spredning og sånt» sier jeg. «PET-skan? Det vet jeg ikke noe om» svarer han. «Har du ikke sett på bildene mine?» «Jo» «Er det CT’en du har sett på da?» «Nei, jeg husker ikke hvilke bilder jeg har sett på, men jeg har sett at du har en kreftsvulst som jeg skal fjerne. Jeg opererer på en måte som andre ikke tør.. Jeg er…» Mens kirurgen fortsetter å utrede om sine fantastiske kvaliteter, sitter jeg og vurderer hvorvidt jeg skal konfrontere ham med vår forhistorie.

Jeg bestemmer meg for å ta stilling til det etter at han har gått. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg i det hele tatt vil la meg opereres av dette oppblåste egoet. Idet han forsvinner ut døren kaster jeg meg på telefonen til en venninne som jobber på Ullevål. Oppdraget er; finn ut så mye du kan om denne fyren. Og viktigst av alt, finn ut hvor god han er på å operere. Et par timer etterpå har jeg fått forsikringer om at jeg er i svært stødige hender hva gjelder kirurgi, men at doktor Colgate er kjent for å snuble litt på pasientkommunikasjon.

Det viktige er at han er god med kniven, ikke med kjeften.

Etter en stor solskinnsbolle etterfulgt av tretten minutter med jævlige magesmerter bestemmer jeg meg for at han skal få operere meg likevel. Det viktige er at han er god med kniven, ikke med kjeften. Men jeg vil likevel at han skal være smertelig klar over sin rolle i at kreften ikke ble oppdaget 2 år tidligere. Jeg ber sykepleieren orientere ham om situasjonen.

Så, et par dager før syttende mai utfører han en tre og en halv times svært vellykket operasjon. Han fjerner sytti centimeter av tynntarm og tykktarm sammen med tjuefem lymfeknuter og en haug med blodkar, og han gjør det bare gjennom noen små kikhull i kroppen min. Svulsten er på tre centimeter og har spredd seg til fire lymfeknuter i nærheten. Han får med seg alt. Jeg har ikke komplikasjoner i etterkant, lite smerter de første ukene og ingen plager i dag. Det er ikke vanlig etter en så stor og komplisert operasjon får jeg vite i etterkant.

En operasjon er ikke en operasjon.

Jeg har lært en hel del de siste månedene. En operasjon er ikke en operasjon. Akkurat som med alle andre yrker, så finnes det gode kirurger og ikke så gode kirurger. Og de gode kirurgene har gode dager og dårlige dager. Resultatet av en operasjon avhenger av nøyaktighet, presisjon, risikovurdering, beslutningsdyktighet, kommunikasjonsevner og en dæsj med flaks. Og det kan se ut som om doktor Colgate, i tillegg til å være en dyktig kirurg, var i sitt ess da han opererte meg. Nå vet jeg også at om svulsten hadde blitt oppdaget to år tidligere så hadde det kanskje ikke utgjort noe stor forskjell siden jeg har en saktevoksende kreft. Men jeg vet også at forsikringene han gav meg ikke stemmer; det er ikke sikkert at jeg blir fullstendig frisk og denne varianten har en tendens til å dukke opp igjen. Den kan forkorte livet mitt.

Så hva tenker jeg egentlig om doktor Colgate?

Jeg la livet mitt i hendene til mannen jeg hadde mistet all tillit til. Hva var oddsen for at en gastrolege som feildiagnostiserte meg på en bitte liten klinikk, skulle vise seg å også være gastrokirurg på Ullevål og ende opp med å operere bort kreften min to år senere? Er det en mening med det? Ble det en lærepenge for ham? Ble operasjonen spesielt vellykket fordi han følte at hans stolthet stod på spill? Hva hadde vært resultatet med en annen kirurg? Ble dette et lykkelig sammentreff eller en uheldig tilfeldighet for meg? Reddet han livet mitt eller forkortet han det? Frelser eller Bøddel?

Kanskje begge…Jeg vet ikke..

Fuck you very very much

Du visste om meg lenge før jeg visste om deg. Hver dag vokste du deg ørlite granne større, så lite at jeg ikke skulle merke at du var der. Uansett ville ingen finne på å mistenke deg. Folk i tredveåra får ikke kreft og i hvert fall ikke i tynntarmen. Selv doktor Google sliter med å finne eksempler på det.

Det første livstegnet fra deg ble en tur til legevakta. Akutte, men uspesifikke magesmerter, utskrevet dagen etter. Ingen forklaring eller diagnose, smertene forsvant og med dem bekymringen for sykdom. Én null til deg.

«22.08.2013- Pasienten plages av tilbakevendende øvre gastrointestinale symptomer. Henvises til gastroskopi for videre utredning.»

De fant ingenting på gastroskopien. I stedet dro jeg hjem med en kostholdsveiledning i hånda. Kan tenke meg at du lo godt av det.

En mild vårdag kom lykken susende inn i livet mitt. En kul kis med bukseseler var vill etter meg og i løpet av et par år hadde vi produsert nok et par kule kiser med bukseseler. Du lå og ulmet, men jeg var for lykkelig for å kjenne etter og ubekymret nok til å bagatellisere.

Så begynte smertene å komme hyppigere og sterkere. I perioder måtte jeg puste meg igjennom dine ødeleggelser flere ganger om dagen. Jeg vet hvordan flisene på toalettet på jobben kjennes mot huden.

Laktoseintoleranse. Magesår. Irritabel tarm. Cøliaki. Magekatarr. Gallestein. Crohns. Divertikulitt. Ovarialcyste. Funksjonell dyspepsi. Nyrestein. Ulcerøs Kolitt. Spiserørsbrokk. Legene hadde mange navn på deg.

Hun kommer til å gi opp, tenkte du. Tydeligvis kjenner du meg ikke godt nok. Tolv turer til fastlegen, to turer til legevakta, tre gastroskopier, fire ultralyder, ni blodprøver, to CT-skanninger, én MR, én PET-scan, seks år og så…der var du.

Kreft defineres som en opphopning i kroppen av muterte celler i ukontrollert vekst. Det føles som det bor et jævla monster i kroppen din. Hvor stor er du? Hvor slem er du? Har du spredd deg? Hvem har overtaket, du eller jeg?

Plutselig føltes hvert minutt med deg i kroppen som uutholdelig. Hver smertebølge føltes som en forsmak på døden. Hver kløe tolket jeg som et symptom og hver hoste et tegn på spredning. Ja, jeg var drita redd for deg.

Men frykt er ikke en svakhet. Frykt forteller deg hvor mye du ønsker å leve. Frykt minner deg på alt du ikke vil miste. Frykt forbereder deg til kamp. Og litt etter litt erstattes frykten av mot.

Nå ligger du og råtner blant avfallet på Ullevål sykehus. Mens jeg skal puste videre, leve enda mer iherdig enn jeg har gjort før og tenke mindre og mindre på deg for hver dag som går.

Hvis du noen gang kommer tilbake, er jeg forberedt. Jeg har en hærskare av fagfolk som kjenner dine skitne triks. Jeg har en familie som elsker meg og venner som stiller opp. Og på grunn av deg, er jeg mye sterkere enn før.

Så fuck you…fuck you very very much.

Det absurde livet

«Denne er ødelagt her bak» sier jeg og peker mot et hull midt på rompa på buksene. «Neida, den er ikke ødelagt» svarer den blide sykepleieren. «Det skal være sånn. Vi skal fylle gass inn i tarmene dine for å blåse dem opp slik at vi ser dem tydeligere på CT-scan» WTF? Flere undersøkelser oppi rompa? Dette var jeg ikke forberedt på. «Først skal vi sette en ballong inn i endetarmen din og så blåser vi gassen opp i tarmene. Det kan være litt ubehagelig, men det varer ikke så lenge» fortsetter hun lettvint mens hun peker på gasslangen som jeg snart skal bli ordentlig godt kjent med. Nervøsiteten som frem til nå har vært helt fraværende, slår plutselig full blomst.

Jeg ligger på siden i CT-skanneren mens sykepleieren romsterer bak.

Det føles en smule nedverdigende, men sånn er det, i møte med helsevesenet er vi alle like sårbare. En CT av kolon er den samme for dronning Sonja som den er for Marie Lunde. «Nå setter jeg på gassen» sier sykepleieren. En lav hvesing kommer ut av apparatet. Jeg kjenner at magen blir hard, men kjenner ikke smerte. «Går det bra?» spør sykepleieren. «Det går ganske greit assa» sier jeg. Idet jeg har servert den setningen, hugger det plutselig kraftig til i magen. Smerten brer seg som en bølge over magen og skyter ut i ryggen. Jeg stønner og sier «Nei, dette går ikke» i en så besluttsom tone jeg kan.

Men det er visst for sent å snu nå.

«Knip! Knip!» roper sykepleieren. Jeg kniper, mobiliserer alle muskler jeg har for å holde gassen inne. Denne kampen mot gassen er selvsagt en kamp jeg har kjempet før, og det har du også. I heisen på jobben, i middagsselskap eller i sengen til den nye kjæresten. Men nå er det på et helt annen nivå, dette er kongen av fis. «Nå tar vi bildene» sier sykepleieren, «prøv å ligge så stille du kan.» Jeg ligger så stille jeg bare kan mens tarmene mine bykser rundt i magen i vill panikk. «Ikke knip, ikke knip» bønnfaller de meg. Så, midt i et crescendo av uutholdelige smerter, bestemmer jeg meg for at nå må det sannelig være nok. Årets lengste flatulens er på vei ut. Du kan forestille deg hvor absurd det er å ligge sånn å fise ut tarmgass mens en ukjent sykepleier står og stryker deg over ryggen og sier at du er flink. Heldigvis får de tatt bildene de skulle ha.

En halvtime etterpå entrer jeg møterom Gourmeten i 2B på jobben for å lede et møte der vi skal sette digitale mål og KPI’er for sommerkampanjen.

Snørrkrigen

Snørr, nesens slimete brygg. Så nyttig og så ekkelt. Jeg forstår godt at barna prøver å slurpe i seg så mye snørr som mulig. Når de ser hvor besatt foreldre er av å samle det opp, er man jo tilbøyelig til å tenke at det må være veldig verdifullt.

Det er synd at man ikke kan utvinne snørr som bioenergi. Med de mengdene som de bittesmå nesene klarer å produsere, kunne Ola og jeg sluttet i jobb og levd fett som snørrsjeiker. I stedet kjemper vi en evig kamp rustet med våtservietter for å ikke ha de største snørrungene i bydelen.

Man må regne med å bruke flere måneder av livet sitt på å kjempe mot snørr og buser. I den anledning kan det være strategisk å bli godt kjent med dine bitre fiender;

Snørrsoldater

Dette er gjerne snørr som har gått til angrep på kinnet eller pannen til barnet og som nå klamrer seg fast som om det gjaldt livet. Ikke sjelden kan man komme inn på barnerommet en tidlig morgen og oppdage at en hel armada av snørrsoldater har opprettet en barrikade rundt nesepartiet som det er umulig å trenge igjennom. Snørrsoldater er svært motstandsdyktige mot tørkepapir og krever gjerne en halvtime i et dampende varmt badekar før de til slutt går med på å slippe taket.

Diskobuse

En buse som danser inn og ut av nesa i takt med barnets pust. For å få has på diskobusa er timing helt avgjørende, det gjelder å kaste seg inn i moves’a på riktig tidspunkt. Bruk først litt tid på få kontroll på takta til busa slik at du står klar med papiret og kan knipe den akkurat idet den er på vei opp igjen i neseboret.

Snørrslynga

En lang streng av snørr med en buse i enden. Denne luringen avslører ofte sin sanne natur idet foreldre bare skal pirke bort en liten buse i neseboret som så viser seg å være lang som en kinesisk drage. Ikke sjelden finner man den ene enden i neseboret og den andre enden i tinningen på barnet. En snørrslynge kan sammenlignes med en Sticky-Hand. Barnet nyser og busa slynges avsted med en streng av snørrslim etter seg, for så å klistre seg fast i ren skjorte og bli med mamma eller pappa på jobben.

Støvsugerne

Dette er buser som liker å ligge å vake ytterst i neseboret og suge til seg forurensning. Støv, skitt og gamle matrester er som godis å regne for disse grisete små. Disse er det spesielt viktig å ha fokus på dersom du ønsker at barna skal se ut som de kommer fra et møblert hjem.

Namme-Namsen

Dette er barnas favoritt. De slurper i seg store mengder av dette snørrslimet som renner som en bred elv ut av neseborene. Stemningsforandringer hos barna stimulerer produksjonen betraktelig og jo mindre fornøyd barnet er, jo mer tørkepapir må du dra frem fra skuffer og skap. Her kan det være greit å være obs på farge; Blankt – joda, barnet er friskt selv om nesa renner som Namsen. Gult – pass på å tørke barnenesa slik at barnehagen ikke oppdager det idet du leverer. Grønt – du kan regne med egenmelding de neste to dagene.

Ninjaen

Den tynne, nesten gjennomsiktige og tørre busa som står i spenn eller bro ytterst i neseboret i håp om å på listig vis ikke bli oppdaget. Ikke bare er denne vanskelige å se, den er også vrien å pirke ut. Mors lange negler kan imidlertid sette Ninjaen ute av spill.

Du må aldri finne på å tro at du kan bekjempe snørr. Det er et selvbedrag som kun medfører lav mestringsfølelse for deg selv. Snørret vil alltid finne nye måter å plage deg, de vil morfe inn i nye typer buser eller snørr. Men du kan lære deg å leve med snørr og vente på den dagen ungene er store nok til å ordne opp sjøl.

Duell på The Well

The Well, en innendørs oase for avspenning og nytelse, sentralt beliggende på eksotiske Kolbotn og jevnlig besøkt av to ulike stammer; de Nakne og de Påkledde.

Til tross for en ganske jevn fordeling av besøkende mellom de to stammene, er det tydelig at det er de Nakne som bestemmer her. For mens de Påkledde lusker rundt stive i blikket og lett sammensunket, sprader de Nakne, stolte og totalt uberørt av at det dingler litt både her og der. Det kan virke som om de påkledde har en underliggende angst for å bli angrepet av de Nakne, noe som flere av de Nakne utnytter på det groveste ved gjentatte forsøk på stirring og glis.

Territoriale Alfahanner

De Påkledde kan virke noe mer sosialt anlagt, da disse oftere kommer i større dame- eller herregrupper. Denne gruppementaliteten har en avslappende effekt på de Påkledde og virker som om den gir dem en slags mental beskyttelse mot potensielle angrep fra de Nakne. Påfallende mange fra den Nakne stammen er menn i sekstiårene som beveger seg selvsikkert rundt i lokalene som territoriale alfahanner. Det kan virke som om det er et hierarki også innad i denne gruppen, for jo bedre utstyrt sølvreven er, jo flere runder promeneres det rundt i lounge-området og jo mer sprikes det med bena i bastuen.

Segregering

Ellers er det svært mange par blant begge stammene på The Well, men man holder seg til sine egne, noe som kan tyde på segregering. Det er tilnærmet ingen grupper eller par som består av både Nakne og Påkledde, man kan derfor anta at dette ville være upassende eller fremstå illojalt. Det er også liten grad av verbal kommunikasjon mellom stammene. I den grad samtale mellom stammene oppstår, er det gjerne de Nakne som tar kontakt. Men dialogen er høflig og omhandler som regel spørsmål rundt fasilitetene eller vennlig småprat.

Men kløften mellom de to gruppene kommer best til syne når en Naken og en Påkledd som kjenner hverandre fra utsiden, møtes tilfeldig i lokalene. Sjelden ser man så iherdige forsøk på å gjemme seg eller late som man ikke kjenner hverandre. Dette til tross for at man kanskje er gode kolleger på utsiden.

Naken lek

De Nakne’s trang til utfoldelse kommer spesielt til utrykk gjennom naken lek. Dette innebærer blant annet å sprette opp og løpe noen runder rundt utebassenget mens hudfolder og kjønnsorganer danser foran et forbløffet publikum. Det hele avsluttes med et mageplask hvor den Nakne skræver over en snøfonn og deiser kjønnet sitt ned i fem minusgrader mens hun ler hjertelig av hvor befriende det er å være naken i Guds frie natur.

Sex, sykdom og vold på The Well

Som i de fleste andre samfunn, forekommer både sex, sykdom og vold også på The Well. Når det kommer til kjønnslig nytelse, er det særlig badstuene som er populære. Her har man funnet spor etter besøkende som har kost seg ekstra mye i varmen. Besøkende som er mer opptatt av spenning, kan spille russisk rulett med boblebadene. Det er nemlig en god sjanse for at man sitter og koker kroppen sin i livsfarlige Legionella-bakterier dersom man er uheldig med valg av boblebad.

En sjelden gang oppstår det duell mellom to bukker som kjemper om å være kongen av The Well. Dette fantastiske spetakkelet trekker ivrige tilskuere fra begge stammer. Her kan man bevitne nakne alfahanner som barker sammen under den tropiske dusjen i hellig kirketid. Våt nærkamp på romerske marmorfliser, kjønnsorganer i klem og høylytte brøl kan være en velkommen avveksling på et ellers så rolig sted.

Nei, 545 kroner er virkelig en smal pris å betale for et så unikt og interessant feltstudie i stammekultur.

Sanitas Per Aquam

“En drømmedag på spa! Vi synes dere fortjener å bli skjemt bort litt” sier Erlend. “Sjekk bildene” supplerer Ola. Natalie og jeg sjekker bildene. Det ser unektelig fantastisk ut. Et asurblått basseng rammet inn av friske blomster og omringet av romerske søyler i hvit marmor under en åpen skyfri himmel.

Jeg merker at kroppen tar et etterlengtet sukk idet den lar en bølge av tretthet og ømme muskler skylle inn over seg. Nå skal denne skrotten endelig få oppreisning for alle timene med løfting, bæring og vugging. Jeg kan bare forestille meg hvordan Natalie har det; stinn av graviditetshormoner, med et bekken som er i ferd med å løsne og en toåring som vil erobre verden.

Vi er i Montecatini Terme, et område kjent for sine mineralrike kilder og Spa-anlegg. Vi har feriert sammen i Italia før, men i et litt annet format kan du si. Da var det bed & breakfast med do på gangen, vekkeklokka stilt inn på elleve for en dag med kulturelle opplevelser og jakt på gjemte gastronomiske skatter i lett bakrus. Nå er det feriehus med tre bad, vekking med et vræl klokken fem for en dag med familie-opplevelser og jakt på barnevognvennlig restaurant i svimmel søvnløshet.

“Først kan dere spise en lunsj, og så har dere hele ettermiddagen i spaet” forklarer Erlend. “Vi passer ungene, dere skal bare kose dere” fortsetter han mens Ola nikker ivrig fra sidelinjen. Alt spandert får vi forsikret. Natalie og jeg deler et smil og begynner å glede oss.

“Er det her?” Vi står med magene mette av pasta frutti di mare og ser undrende på en lav hvit funkisbygning. Litt vanskelig å forestille seg hvordan de romerske søylene kan få plass her inne, men vi har jo begge klart å klemme babyer ut av tissen, så i vår verden er ingenting umulig. “Sanitas Per Aquam” står det skrevet på bygningen. “Helse Gjennom Vann” oversetter jeg på min rustne italiensk. Vi har kommet til rett sted.

“Cuffia” sier hun bak skranken. Har vi ikke med badehette? Ingen får adgang til spaet uten badehette. Hun gir oss et blikk så vi skal skjønne at vi er ekle, uhygieniske jenter. Vi skammer oss og skylder på den uventede spa-overraskelsen som hindret badehette-planleggingen som ellers ville vært en selvfølge. Damen bak skranken vil redde oss ut av badehette-knipa ved å tilby oss noe som ligner på alpeluer laget av brødposer til bare tjuefem euro stykket. Vi slår til.

Garderoben er skammelig spartansk. Den ligner i det store og hele på jentegarderoben fra ungdomsskolen med linoleumsgulv, smale trebenker og høye garderobeskap i aluminium, ikke ulikt arkivskap. I stedet for å bli skuffet over fasilitetene, flirer vi av det, lar det ikke ødelegge den gode stemningen. Dusjene viser seg å være tilsvarende kjipe; små avlukker adskilt av frosta glass med tynne vannstråler som veksler mellom for kaldt og for varmt. Det lukter gamle poteter.

En skygge av uro er i ferd med å bre seg over de glade, forventningsfulle fjesene våre. “De har ikke kødda med oss?” spør jeg med tynn stemme. “Nei. De vet å ikke kødde med mødre på småbarnsfelgen. Dessuten har vi jo sett bildene” svarer Natalie. Joda, vi har jo sett bildene og det nettopp disse bildene jeg knuger inni hodet mitt mens vi beveger oss mot selve spaet.

Idet vi åpner døren inn til spaet utbryter vi samtidig et høylytt “Nei!!” For det er så langt ifra bildene som det går an å komme. Dette såkalte “spaet” må ha hatt sin storhetstid på syttitallet da det var flunkende nytt og man bare var vant til å bade for å bli ren i en stamp på kjøkkenet. Selv tøyenbadet ville krympet seg dersom det så disse bassengfasilitetene.

For her er det ikke mye “Helse Gjennom Vann”. Muggsoppen ligger som sorte rammer rundt flisene i alle bassengene. Noe som ligner på rødbrun pollen flyter rundt på overflaten i varmebassenget, noe som i seg selv er mistenkelig gitt at vi er inne og ikke under åpen himmel omgitt av en krans av blomster som lovet. I stedet for romerske søyler i marmor har vi utsikt mot et digert gulnet badekar der en kvinne hardt angrepet av psoriasis isbader i t-skjorte og sykkelbukse. Og med badehette selvsagt, av hygieniske grunner.

Skuffelsen føles som en blytung rustning. “Men bildene” sier jeg nesten gråtkvalt. “Marie, ikke glem at vi er i Italia. Landet hvor fem fjær blir til en struts”. “Vi kan ikke bade her” konkluderer jeg. “Nei, vi kan ikke bade her” bekrefter Natalie. Tanken på å dra tilbake til huset med rastløse unger uten noe mer spa enn en badehette tredd ned på hodet føles uutholdelig. “Vent!” utbryter jeg. “Kanskje det bare er sånn det ser ut på grunn av det mineralrike kildevannet. Det er jo ikke klorvann liksom”. Vi liker den forklaringen begge to og bestemmer oss for å prøve vannet likevel.

Vi velger det varme bassenget. Natalie tar noen raske svømmetak gjennom den brunrøde snerken som flyter på overflaten. “Det er helt greit” sier hun med et tonefall som er lite overbevisende. Jeg vasser nølende et par mineralrike runder før jeg setter meg på bassengkanten. Men når Natalie kommer opp av vannet ser jeg at et rødflammende utslett har dukket opp på brystet hennes. “Øhmm…du har noe greier på halsen” sier jeg. Og “noe greier” sprer seg nå i voldsom fart fra brystet, oppover halsen hennes og nedover den bulende gravidmagen. “Åh, herregud Natalie” sier jeg sjokkert. Natalie går bort til nærmeste speil. “Jeg må dusje, raskt!”

Den såkalte drømmedagen er over. Vi har googlet oss frem til at fosteret er utenfor faresone og sitter molefonkne i bilen på vei tilbake til hus og barn. Natalie klør over hele kroppen, men jeg bare er desillusjonert og jævla skuffet. Italienere er åpenbart verdensmestre i å pynte på sannheten.

På gårdsplassen møter vi Ola. Han virker oppspilt og glad. “Snakk om flaks, kidsa har sovet i over tre timer mens Erlend og jeg bare har ligget ved poolen og slappet heeeelt av. Hvordan var spaet, fikk dere hentet dere inn litt?”. “Ola, bare ikke si noe mer akkurat nå”.

Welcome to our spa

Fuck you!

Natt til onsdag

01:22-Gråt fra barnerom. Klagende som om han er ubekvem, ikke akutt. Med andre ord et signal om et behov, mest sannsynlig vann. Det gjelder å være kjapp med vannflaska, våkner han for mye er det større sjanse for at han ikke sovner igjen. Rulle kroppen over på siden og vrikke seg som en reke bort til enden av senga før seksogsøtti kilo med fett, muskler, foster og vann kommer opp i stående. Vagge bort til badet mens man forsøker å unngå å tråkke på knirkestedene. Fylle flaske, inn på barnerom. Gi flaske og si “Det er natta , nå må du sove”. Vagge tilbake til soverommet mens man unngår knirkestedene. Sette seg på senga og velte seg selv over på siden. Prøve å sove. Ikke bli liggende å lytte etter mer gråt…Slapp av, din kontrollfreak. 

01:30-Snorking fra venstre flanke. Dytte på samboer for at han skal legge seg over på siden. 

01:32- Hikke i livmor. Rytmiske rykk i magen som små jordskjelv inne i kroppen. Minner en på at man har et nesten ferdig menneske som snart skal skru seg ut mellom bena på deg. Absurd 

01:35-Gråt fra barnerommet. Hmm..Nå må pappaen sendes inn. Siden han ikke er like lett å manipulere, gir det lille mennesket oftere opp etter pappa-besøk. Vekke samboer. “Din tur til å gå inn til ham nå. Jeg vet ikke hva det er, jeg har gitt ham vann”. Knirking. Lav mumling fra barnerommet. Knirking. Samboer tilbake i seng. 

01:36-samboer allerede sovnet. Stillhet fra barnerommet. Jeg tror kanskje jeg er i stand til å gi etter for søvnen nå. 

03:15-gråt fra barnerommet. Høyt og akutt, mest sannsynlig mareritt. Er det bare jeg som hører dette? Samboer puster tungt, ingen reaksjon fra den fronten nei. Rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, og inn på barnerom. Roe barnet, bevisst tråkke på knirkestedene på vei tilbake, velte tungt ned i sengen og stønne høyt. Samboer sover søtt, helt upåvirket av anstrengelsene som foregår rundt. Det må være godt, å kunne sove sånn gjennom hele spetakkelet. Sikkert ikke så vanskelig når man vet at det er noen som ordner opp. 

03:23-Spark i ribben. Det er voldsom aktivitet på natten nå, samtidig som det er vanskelig å finne en komfortabel liggestilling. Snu seg over på venstre side, rulle sammen dyna og stappe den innunder magen. Putte en pute mellom knærne så ryggen ikke blir så vridd. Så er vi endelig i mål. Sparkingen har roet seg og jeg ligger godt. Men merker jeg ikke nå at jeg kanskje må tisse litt? Det får vente..

03:26-Det kan ikke vente. Fjerne dyne og pute, rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, inn på badet, tisse, knirke, velte ned i senga, legge seg over på venstre side, rulle dyna, stappe innunder magen, pute mellom knærne. For trøtt til å lytte eller tenke, bare sige inn i søvnen. 

04:37-roping fra barnerommet. Klar varsel om forventninger rundt at dagen skal starte. Inn med ørepropper. “Maaaaammaaa! Maaammaaaa! Maaaaaammaa! Neeei, ikke sove jeeeeg!” Samboer puster taktfast videre. Hvem i sin rette forstand kan sove igjennom det her. Samboer har puta under nakken slik at den dekker ørene perfekt på begge sider. Strategisk? En del av “jeg gir blaffen i at samboeren min er gravid og sliten, og prøver å overlate så mye ansvar til henne som mulig” planen?..Uff, hva er det jeg tenker nå? Jeg er bare så trøtt. Orker ikke ideen om at det er morgen allerede nå!

04:40-Det er visst morgen nå. Prating og roping fra barnerommet. Kan ikke la ham stå opp, vi kan ikke venne ham til at dagen starter før seks. 

05:10-Jeg prøver å telle hvor mange oppvaskmaskiner jeg har tømt i det siste i forhold til samboeren mens jeg prøver å ignorere oppkallinger fra barnerommet. 

05:20-Samboer sover stadig tungt. Ligner han ikke litt på et sånt dovendyr egentlig? Litt sånn nebbete nese og det tåpelige fredfulle gliset. Det synges og prates fra naboværelset. Har gitt opp søvnen. 

05:30-Prøver å liste meg ubemerket forbi barnerommet. Det er like nyttesløst som smugle en feit grillpølse forbi en sulten hund. “Mamma?” Samboeren har morgenene, jeg har ettermiddagene, det er avtalen, så jeg passerer barnerommet og går ned trappen. Jeg har satt døren til soverommet vårt på vidt gap slik at eventuell barneroping som skulle gå over i barnegråt blir plukket opp av dovendyret. Så går jeg ned på badet to etasjer under og gjør meg klar for jobb. Stiv i musklene, rar i magen og ør i hodet står jeg i dusjen og tenker på hvor synd det er på meg. De to jeg bor sammen med er tydelig ikke på min side. Heller ikke Karate-kid som bor i magen og snart kommer ut for å suge ut enda mer av det lille overskuddet jeg har. 

Idet jeg går ut av dusjen hører jeg barnegråt fra to etasjer over. Rasende tramper jeg opp trappene mens jeg etterlater meg dammer av vann på hvert trappetrinn. Idet jeg passerer kjøkkenet vurderer jeg om jeg skal ta med en mugge med vann til den sovende samboeren for å kompensere for urettferdigheten som åpenbart hersker i dette huset. Men jeg tar meg ikke tiden. Utmattelsen og irritasjonen kan ikke lenger holdes i sjakk og gråt er på vei oppover i svelget. Jeg braser inn på soverommet uten en tråd på kroppen mens det våte håret klasker mot ryggen. 

Et stort og et lite spørrende ansikt titter opp av sengen. “Hei mamma” sier den ene. “Hei elskling” sier den andre. Den minste av dem er påkledd og sitter lattermild oppå ryggen til den store som har inntatt rollen som hest. Jeg bruker noen sekunder på å svelge gråten og omstille meg før jeg bryter ut i latter. De er jo ikke så verst fine de to gutta mine. Blir bra med en til. 

Når alle vil bli ballerina

Vi skulle bli ballerinaer alle sammen. Det hadde i grunn aldri vært noe stor drøm for meg, men de gangene jeg satt i kulissene og fulgte forestillingen etter mine få tildelte minutter på scenen, var jeg som fortrollet.

Høye hopp, myke strekk, tunge løft, raske piruetter og lette trinn lydløst og grasiøst over scenen. Store historier om kjærlighet, sorg og sinne fortalt uten ord, bare gjennom bevegelser. 

Og så følelsen når jeg selv entret scenen. På scenen følte jeg meg viktig. Jeg hadde en rolle i en koreografi som skulle være perfekt. Alle måtte danse trinnene helt synkront, falt noen ut ville det synes. Sammen ble vi til én bevegelse. Og så applausen til slutt, det jublende publikum, det var en ubeskrivelig følelse selv om jeg bare hadde en mindre birolle. 

Livet bak scenen var knallhardt, selv om man bare var ti år. Halvannen times øvelse fire ganger i uken. Så etter øvelse, prøver til oppsetningene. Generalprøve og så forestillinger nesten hver kveld i en måned. Bare sykdom var gyldig fravær. Bursdagsinvitasjoner måtte avslås, det ble mindre tid til venner og lek, men jeg danset tross alt på Den Norske Opera. 

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg igjennom opptaket til operaballetten, jeg hadde ikke danset mye i mitt unge liv. Tanken til mine foreldre var at balletten skulle hjelpe skjevheten i føttene mine. Legene mente at jeg kunne klare meg uten operasjon dersom jeg trente på å rette opp gangen min. Jeg kvalifiserte meg på erfaringsløs på skjeve føtter, så noe dansetalent hadde jeg vel. 

De andre som kvalifiserte seg i gruppen min var eldre og hadde danset fra de var småbarn. Jeg var yngst med minst danseerfaring, et dårlig utgangspunkt i en prestasjonskultur der din verdi ene og alene var knyttet til dine danseferdigheter. Jeg var et lett bytte for talentene med herskebehov. Når det var min tur til å ta en hopp chassé over gulvet fulgte en bølge av hånlige jenteflir etter meg ledet an av Karianne, hun som alle mente ville komme seg igjennom nåløyet og bli ballerina. 

Instruktøren forsterket mobbingen ved å konsekvent aldri rette på meg. Å bli rettet på var et signal om at man hadde potensiale, at man var verdt å investere tiden sin i. Instruktøren overså meg fullstendig. Likevel ble jeg plukket ut til flest forestillinger med barneroller fordi jeg var to år yngre og hadde dermed fortsatt kroppen til et barn. Misunnelsen det skapte var som bensin på bålet for Karianne og hennes undersåtter. Når de ikke lo av meg, behandlet de meg som luft.

Det gikk konkurranse i hvem som hadde de stolteste foreldrene, gjerne målt i hvem som hadde flest familiemedlemmer blant publikum og fikk de fineste gavene etter forestillingene. Mine foreldre hadde hverken tid eller råd til å sende blomster og sjokolade og å organisere familie-treff til alle forestillingene. 

Jeg fortalte ingen om mobbingen, jeg trodde det ikke var noe å fortelle. Det var vel bare sånn det var når man ikke presterte i en kultur der prestasjon var alt. Man forholder seg til det som er. Så begynte hodepinen å melde seg. Jeg fikk sterke migreneanfall med oppkast flere ganger i uken. Jeg skjønte ikke sammenhengen mellom migrenen og mobbingen, jeg skjønte ikke at jeg var nedsyltet i stress og vonde følelser. Når barn har det vanskelig manifesterer det seg ofte som fysisk sykdom. Etterhvert var jeg dårlig så ofte at jeg misset mange øvelser. Uten trening klarte jeg ikke å kvalifisere meg videre til neste nivå og var lettet over å forlate Operaen, Karianne og disiplene hennes. Jeg hadde et godt liv på skolen og glemte raskt hele balletten. Migrenen ble bedre, jeg begynte å danse hiphop og brukte tid på gode venner. 

Siden fikk jeg vite at de alle sluttet, en etter en, kravene ble for høye, presset ble for stort og de ville det ikke nok. Bortsett fra Karianne. Karianne fortsatte å jage etter drømmen. Hun ville bli den beste, ballerinaen som alle beundret. For henne var det ikke nok å være en del av koreografien, hun ville ha hovedrollen. Karianne sluttet først da hun var så ødelagt av spiseforstyrrelser at hele livet hennes måtte settes på vent i flere år mens hun fikk behandling. 

Det er mange Karianner der ute blant unge i dag, og det er mange som meg. De som strever etter å være best og de som lider under å føle seg dårligst. De som godter seg over andres svake prestasjoner og fryser hverandre ut på sosiale medier, de som ikke sier ifra og de som blir syke. Alle kjemper for følelsen av verdi, men på ulik måte. 

Vi må passe på at samfunnet våre unge vokser opp i ikke blir en operascene der det eneste som teller er applausen fra publikum, misunnelsen fra kollegaene og hvor mange som har kommet for å heie på deg i salen. 

De urolige 

“Du var veldig snill…men du var bare så urolig” sier mamma når hun skal beskrive meg som barn. “Du klarte liksom ikke finne roen”

Jeg har brukt mye tid på det i voksen alder, å finne roen. Jeg har lett etter den på visninger og i interiørblader, bedt om å få den av høyere makter eller prøvd å puste den frem i meditasjon. Jeg har gått mangfoldige mil for å finne den i Nordmarka, trålet gjennom dårlig selvhjelpslitteratur i jakten på den og forsøkt å male den frem med oljefarger og pensel. Jeg har til og med født et barn til verden med den tanken at roen ville komme som en god bonus sammen med meningen med livet. 

Men jeg har ikke funnet roen. Det kan virke som den velger seg ut en rekke heldige, som får gleden av å bære den et helt livsløp, mens vi urolige står hvileløse og følger misunnelig med fra sidelinjen. Jeg snakker selvfølgelig om de som vet å leve i det verdensberømte nuet. 

Det er de som bruker lang tid på måltidene fordi de foretrekker å nyte maten, men er helt uberørt av at det sitter et troll på to år og banker med skjea i cornflaksen. Det er de som med største ro setter folk på plass, og sier de tingene vi andre etterpå tenker at vi skulle sagt til de som fortjente å høre det. Mens jeg driver med kronisk verstefall tenking, har disse lært at verstefall sjelden inntreffer og at man dermed ikke trenger bruke masse energi på slike tanker. De kan se på TV selv om middagen ikke er ryddet av stuebordet, føler ikke behov for å bite på neglene sine eller klemme på kviser som ikke synes. De jager ikke etter popularitet, heder og ære, men gjør så godt de kan, for mer kan man jo ikke forlange. De finner glede i de små ting og tar ikke sorgene på forskudd. 

Jeg fant aldri roen og nå har jeg sluttet å lete etter den. Jeg har det så godt som jeg kan ha det, og likevel er jeg urolig. Det er sånn jeg er. Først da jeg innså det, kunne jeg begynne å se fordelene med uroen min. Det var min verstefall tenking som gjorde at mamma gikk og sjekket den føflekken som viste mot alle odds seg å være føflekk-kreft. Fordi den ble oppdaget tidlig, var kreften borte ved en enkel operasjon. Rastløshet og hvileløs søken har ført meg ut på mange små stier i stedet for få store veier. Siden jeg ikke er spesielt god på å leve i nuet, er jeg desto bedre på å se fremover, noe som kommer greit med når man skal balansere jobb, småbarnsliv og et presset sosialliv. 

Uten uroen hadde jeg ikke hatt så mye å gruble på, eller noe å skrive om i denne bloggen..

Et kaotisk juleselskap

Historien jeg skal fortelle nå handler om bestefar som døde for noen år siden. De siste årene han levde var han ganske så dement, en sykdom som for mange som får den, oppleves som fryktelig, som å miste seg selv litt for hver dag. Men bestefar var en type som ikke tok så på vei for ting, og når han begynte å surre, blande og glemme, så lo han som regel bare litt av seg selv og erkjente at når hadde en saktens mistet oversikten igjen. 
Det er med hans muntre og lettsindige ånd i mente jeg derfor tillater meg å fortelle om forviklingene som oppstod da hele familien skulle samles hos bestemor og bestefar en snehvit jul for noen år siden. 

“Hallo?” roper jeg fra nede i gangen. Bestemor og bestefar har alltid hatt utgangsdøren åpen når de venter besøk. “Hallo” roper bestemor fra annen etasje. Jeg går opp trappene til stuen. Bestefar sitter i stolen sin og ser på TV. Han ser forundret opp på meg idet jeg kommer inn i stuen og sier “hvem er du?” med et så ordentlig trøkk på “ER” at spørsmålet ikke er til å forveksle med en spøk. 

“Det er Marie det Einar, barnebarnet ditt” sier bestemor idet hun kommer ut av kjøkkenet og setter fra seg et fat med smultringer på stuebordet. “Hun satt jo ved siden av deg på 80-års dagen din for bare noen måneder siden, husker du det?”. “Javel, nei jeg vet ikke jeg” svarer bestefar. “Hun ser ut som en grei jente hun”. Vi spiser smultringer og jeg forteller bestefar om da vi kjørte til min onkels bryllup i Odda og møtte på geiter i veien som kom seg inn i bilen og bestemor prøvde å bli kvitt dem med å kaste pastiller ut av vinduet. Bestefar ler så smultringene spruter ut av munnen. Jeg forteller om feriene våre i Kragerø og turene rundt Østensjøvannet og bestefar lytter med store øyne. Det er ikke så lett å vite hvor mye han egentlig husker. 

“Hallo?” hører vi fra underetasjen. “Ja, hallo” roper bestemor. Min onkel kommer opp trappen sammen med min tante. “Vi sitter og snakker om Marie, for Einar husker henne ikke så godt, jeg tror han husker henne best som liten” “Hva?” sier bestefar. “Ja, jeg tror du husker Marie best som liten”. “Marie?” svarer bestefar. “Ja, meg” skyter jeg inn, “jeg er Marie”. “Er du også Marie?” spør bestefar og veksler mellom å se på meg og bestemor. Jeg lar det være med det. 

“Men du husker meg?” spør onkel Arild og finner en plass i sofaen ved siden av sin kone. “Ja, vi er fettere” svarer bestefar. “Nei, men jeg er jo sønnen din” sier onkel Arild. “Arild er sønnen vår vet du” sier bestemor “husker du ikke han giftet seg med Tori i Odda, da jeg kastet de pastillene?”. “Er Arild han med geitene?” svarer bestefar. Bestemor trekker frem et album og drar frem et bilde av ham selv sammen med Arild. “Dette husker jeg jo godt” sier bestefar, “det er jo Arild, han er en fin gutt han”. 

“Hallo?” hører vi igjen fra underetasjen. Here we go.. “Ja, hallo” roper bestemor. Det er min far og hans mann. Jeg aner at forvirringene snart vil nå sitt klimaks. “God jul” sier pappa idet han kommer inn i stuen med Tore hakk i hæl. “Ja, ser her kommer det flere folk” sier bestefar. Sofaen blir fylt opp og kaffe skjenkes de nyankomne. “Du kjenner igjen Morten?” spør bestemor, “din eldste sønn”. “Joda” svarer bestefar og måler min far opp og ned mens han smatter på en Serinakake. “Han er blitt stor han der”. Bestefar ser lenge på pappa før han lar øynene gli over på Tore. “Men hvem er han der?” 

“Er jeg far til han også?” fortsetter bestefar. Det humres litt rundt bordet. “Nei, han er sammen med Morten han skjønner du” skyter bestemor inn. Bestefar tar en lang tenkepause før han sier ettertenksomt “Javel altså, en kamerat”. Bestemor skjenker mer kaffe “Ikke akkurat en kamerat kanskje men..” sier bestemor ut i luften. “Ja, han ser grei ut han” sier bestefar. Det er en stilletiende enighet rundt bordet om at vi lar det være med det. “Noen dager er han veldig forvirret” skyter bestemor inn med dempet stemme . “Hva?” sier bestefar. “Jeg sier at noen dager er du litt mer forvirret enn andre”. “Å, ja, sånn ja” svarer bestefar. 

Det er tydelig at glemselen til bestefar har nådd nye høyder for bestemor også og hun virker plutselig litt urolig når hun sier halvt konstanterende, halvt spørrende “Men meg vet du godt hvem er”. “Ja, du er Else Schou du” svarer bestefar. Bestemor smiler lettet. “Det er riktig. “Og hva slags forhold har vi?” fortsetter hun. Bestefar tenker seg lenge og vel om før han sier litt prøvende “ja, jeg er vel kanskje moren din?”

Selv om situasjonen er litt trist, kan vi ikke annet enn å bli litt lattermilde rundt bordet, og bestefar ler litt selv også. Så skåler vi i akevitt, setter oss til bords og er alle skjønt enige om at julen er ganske god lell.