Category: idealer

Håret som falt i fjor

Hei, jeg er Marie. Jeg har to gutter, en mann som heter Ola, en vanlig jobb, en uhelbredelig sykdom og en blogg fri for glansbilder og produktreklame.

En gang tidlig i fjor våres, cirka på samme tid som Märtha Louise fant kjærligheten i en amerikansk sjaman, begynte plutselig håret mitt å falle av.

Jeg er ganske sikker på håravfallet ikke hadde noe sammenheng med Märthas forelskelse i sjamanen, men heller til medisinene jeg er nødt til å gå på.

Det var hår i bleia

Vi snakker ikke om en og annen spaghetti-slange på kragen av ullkåpa, nei, man kunne servert middag til en hel familie fra den. Det var hår i matpakkene til barna, i bleia til minstemann, på samtlige borrelåser, og til og med en gang i lommeboka til svigermor. Hårbørsten så til enhver tid ut som et blondt ormebol og Ola gikk rundt med små lyse hårnøster festet til sokkene sine.

Dette kan fort skje med deg også, forhåpentligvis ikke av samme grunn som hos meg. Men har du ammet et barn eller to, er det ikke umulig at du i en periode etterpå fryktet et evig liv med høye viker. Hvis ikke, kan det godt tenkes at du får det i førtiårsgave sammen med mellomblødninger og kviser.

Panikkhandlet kosttilskudd

Jeg gikk selvfølgelig sporenstreks på nett og panikkhandlet kosttilskudd og hårprodukter til flere tusen kroner med rabattkoder fra nyfrelste influensere. Så monterte jeg en permanent hestehale på toppen av hodet for å holde det røytende reiret på plass. Verst var det når jeg måtte vaske det. Dersom du aldri har mistet mye hår, kan du ikke fatte hvordan det føles å skylle ut sjampo og stå igjen med en tykk, våt rottehale av hår i hånda. For hvor mye kan man egentlig miste før skallen lyser opp som en fullmåne innimellom tustene som står igjen?

I mangel på jevnlig lysstriping av frykt for enda mer håravfall, begynte snart den kommunefargede etterveksten som var kronisk blank av fett å innta en gjørme-aktig nyanse. Jeg sluttet nesten helt å vaske det. Bare peiset på med tørrsjampo til hodet så ut som en fet hvetebolle med melis-dryss. Men hva ofrer man ikke for å beholde håret?

Etterhvert hadde jeg så store komplekser for håret mitt at jeg begynte å baksnakke det til andre, som om håret hadde forrådt meg ved å forlate hodet på den måten. Så skulle folk forstå at sviket ikke var min skyld og at jeg ikke uten videre gikk rundt med fin kjole og bedriten sveis.

Men det er jo bare hår

Det er jo bare hår, ville noen sagt. Ja…og nei. Håret er en del av min identitet, uansett hvor irriterende stritt og flokete det alltid har vært. Som marengsen på Pavlova eller kanelen på grøten.

Chichuahua – den peneste sveisen

Det tok syv måneder før håravfallet endelig avtok. Nå går jeg rundt og ser ut som en Chihuahua med en glorie av pjuskete fjoner rundt pannen. Jeg har i skrivende stund ikke turt å farge det i tilfelle en liten lysfarging skulle igangsette et jordskjelv av fallende hårstrå som ikke makter å klamre seg til skallen.

Håravfall, underlivssopp, inkontinens, acne og tørre slimhinner…for å nevne noen få av mange kvinneplager. Altfor sjelden snakker vi høyt om det vi skjemmes over. Dermed tror vi at vi er blant de få, når vi i sannhet er en av mange som rammes.

Så la oss prate litt mindre om rynker, vippeextensions og rumpeimplantater og litt mer om kvinneplager og håret som falt i fjor.

Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.

Supermennesker med bukfett

På listen over fremtidens trusler mot menneskeheten står såkalte «supermennesker». Dette er genetisk designede sapiens utstyrt med spesielle egenskaper og en overlegen fysikk. Men det mange ikke har innsett, er at supermenneskene allerede er her, midt iblant oss. De kalles gjerne for småbarnsforeldre.

Helt spesielle evner

En småbarnsforelder kan se ut som en helt vanlig person. Men nei, de er langt i fra ordinære. Bak trøtte tryner, hengepupper og bukfett skjuler det seg nemlig avanserte biologiske avvik som gir dem ualminnelige evner.

Supersanser

Småbarnsforeldre har blant annet et sanseapparat som ville gjøre Bruce Wayne stum av beundring. De kan høre en promp gjennom fire vegger og snuse seg til både konsistens og farge på en bæsj gjennom lag av polyester, ull og impregnering. De har øyne i bakhodet og kan lynraskt identifisere potensielle farer. Videre har de et hypersensitivt nervesystem. Ikke bare er nervene særdeles aktive, men de er også uvanlig spesialiserte. Nervene har nemlig en selektiv evne som gjør at de kun blir påvirket av stimuli fra eget avkom. Andres barn kan sutre og skrike uten at småbarnsforeldrene reagerer nevneverdig. Men når egne barn åpner pipenebbet, reagerer foreldrene som om de har bråvåknet i en russebuss.

Lever på luft og kjærlighet

Fordøyelsesystemet til småbarnsforeldre drives som en slavekoloni der mat dukker opp på de mest uventede tidspunkt og noen ganger ikke i det hele tatt. Måltider inntas med en slik hastighet at tarmtottene knapt rekker å suge seg fast før maten glir ufordøyd forbi som en bever i en boa. Men etterhvert blir magen deres proff på å leve bare på luft og kjærlighet.

Tisse-utøver

Blæra er topptrent og bryter stadig nye rekorder i størrelse. Den har nemlig utstyrt seg med en egen tidsklemme som den bruker for å knipe igjen når det er for travelt for ta seg av primærbehovene. På dagtid, hvis anledningen byr seg, kan den tømme litervis på sekunder, mens om natten kan den sende en tynn, kontrollert og lydløs stråle som går under radaren til små natteranglere som bare venter på en unnskyldning for å våkne.

Sover ubemerket i møter

Den kanskje mest imponerende egenskapen til småbarnsforeldre, er evnen til å ubemerket sove seg igjennom større sosiale sammenkomster. Med rette rygger og vidåpne øyne sover de seg igjennom møter og gruppesamtaler mens de tidvis nikker og mumler «mmmm». Bare trente øyne evner å oppdage det glassaktige blikket som preger fraværet av bevissthet hos småbarnsforeldre på lading.

Heldigvis utgjør supermenneskene småbarnsforeldre ingen trussel mot menneskeheten. Tvert imot er de en forutsetning for menneskets overlevelse og bør behandles deretter; med ærbødighet og kjærlig varsomhet.

Prosjekt Genitalier

Jeg vokste opp i et kristent hjem. Dette faktum vil nok overraske mange, men joda, gjennom hele oppveksten min bad jeg for maten, leste bibelen og gikk på søndagsskole. Søndagsskole var spennende. Spesielt fascinerende var det når skapelsesberetningen kom opp på flanellografen. Nakne filtstykker av Adam og Eva med tissene sine som spaserte rundt i Edens hage og spiste epler.

Selv om jeg i dag bare er kristen når jeg ikke finner lommeboken eller når barna er syke, er jeg like imponert over menneskekroppen og hvordan den er skapt. Men det er ett prosjekt signert Vårherre som jeg må innrømme at jeg ikke er like begeistret for; Prosjekt Genitaler.

Kardinalfeil i skapelsen av Adam og Eva

Først og fremst burde ikke Vårherre skapt Adam FØR han skapte Eva, men heller jobbet litt parallelt med begge. For som ved de fleste store prosjekter man iverksetter, er kreativiteten og stå-på viljen gjerne på topp i starten av prosjektet. Og sånn var det nok også for Vårherre da han gikk i gang.

For kreativ input til Adams genitalier spankulerte han nok rundt i Edens hage blant bananer og fiken og hentet inn inspirasjon. Så satte satte han seg ved dreiebenken med en klump leire og dreiet og skulpturerte i dagevis til han hadde en imponerende konstruksjon med et originalt utrykk.

Når Vårherre så skulle i gang med Eva, var det ikke med den samme oppfinnsomhet og iver som tidligere. Han kjevlet bare ut en klump med leire og så krøllet han den sammen og konstaterte at det måtte være bra nok.

Fatale konsekvenser for Evas kjønn

Denne mangelen på innlevelse i eget prosjekt har resultert i at Evas kjønn har flere svakheter i konstruksjonen. For det første burde klitoris vært en stor og synlig knapp. I stedet er den et riskorn gjemt bort i en krok. Det er sløvt av Vårherre å overse dette problemet, gitt at han allerede da visste at menn sliter med å vite hvor ting er.

Videre ville det vært hensiktsmessig av Vårherre å utstyre Eva med en slags lukkemekanisme. Så hadde hun sluppet å lekke utflod og mensen i tide og utide. Og når Adam hadde vært på besøk, kunne hun stenge svømmerne inne til de fant riktig vei, i stedet for å være tvunget til å gå rundt med våt og klissete truse i dagevis.

Ikke bare fordeler med å være skapt først

Men selv om Adam kunne fryde seg over tildelingen av innovasjonsprisen for sitt imponerende lem, er det ikke bare fordeler med å være skapt først. For til tross for at Vårherre var på sitt mest kreative og motiverte da han skapte Adam, manglet han dog én essensiell ting som han hadde fått da han siden skapte Eva; nemlig erfaring. Nybegynnerfeil ble nok spesielt tydelig for Vårherre når han observerte Adam løpe rundt i Edens hage med sine dinglende herligheter som enkle mål for ville dyr og Borre-planter.

Narsissisme

Videre hadde nok ikke Vårherre forutsett at sin egen perfeksjon skulle bli et problem i seg selv. Adam ble nemlig så forelsket i sitt nye vedheng at han slet med å fokusere på andre ting. Stadig vekk var han bortpå med fingrene og kontinuerlig gikk han rundt og speidet etter muligheter for å ta den i bruk.

Så var det forvirringen rundt to forskjellige hoder på én kropp. Hvilket hode skulle brukes når? For eksempel kunne Adams lille-hode plutselig respondere når det var store-hodet som burde ha fulgt opp. Og noen ganger reagerte ikke lille-hodet når det skulle i det hele tatt. I perioder var det lille-hodet som bestemte over store-hodet, noe som senere har vist seg å starte kriger og medføre dramatiske konsekvenser for verdenshistorien. Heldigvis for menneskets eksistens ble ikke dette feilgrepet gjentatt hos Eva.

Funksjonelle problemer

Vårherre bør også lastes for å ikke prosjektere inn Genitalienes tidvise sammenkomst. Denne type tilpasning fordrer at prosjektledelsen er dynamisk og ikke statisk. Når to viktige organer som er ment å fungere sammen skapes på forskjellig tidspunkt, vil det naturlig oppstå utfordringer. Nye komponenter og oppdaterte versjoner av kroppslig materie passer ikke helt med de gamle og da blir det problemer. Klamydia for eksempel, og sopp. For ikke å snakke om Herpes.

Hvis bare Vårherre hadde utvist bedre prosjektstyring da han skapte Genitaliene, hadde vi kanskje sluppet å stadig måtte rette opp i feilene hans med tamponger, Viagra, salver, antibiotika, psykologer og skilsmisseadvokater.

Duell på The Well

The Well, en innendørs oase for avspenning og nytelse, sentralt beliggende på eksotiske Kolbotn og jevnlig besøkt av to ulike stammer; de Nakne og de Påkledde.

Til tross for en ganske jevn fordeling av besøkende mellom de to stammene, er det tydelig at det er de Nakne som bestemmer her. For mens de Påkledde lusker rundt stive i blikket og lett sammensunket, sprader de Nakne, stolte og totalt uberørt av at det dingler litt både her og der. Det kan virke som om de påkledde har en underliggende angst for å bli angrepet av de Nakne, noe som flere av de Nakne utnytter på det groveste ved gjentatte forsøk på stirring og glis.

Territoriale Alfahanner

De Påkledde kan virke noe mer sosialt anlagt, da disse oftere kommer i større dame- eller herregrupper. Denne gruppementaliteten har en avslappende effekt på de Påkledde og virker som om den gir dem en slags mental beskyttelse mot potensielle angrep fra de Nakne. Påfallende mange fra den Nakne stammen er menn i sekstiårene som beveger seg selvsikkert rundt i lokalene som territoriale alfahanner. Det kan virke som om det er et hierarki også innad i denne gruppen, for jo bedre utstyrt sølvreven er, jo flere runder promeneres det rundt i lounge-området og jo mer sprikes det med bena i bastuen.

Segregering

Ellers er det svært mange par blant begge stammene på The Well, men man holder seg til sine egne, noe som kan tyde på segregering. Det er tilnærmet ingen grupper eller par som består av både Nakne og Påkledde, man kan derfor anta at dette ville være upassende eller fremstå illojalt. Det er også liten grad av verbal kommunikasjon mellom stammene. I den grad samtale mellom stammene oppstår, er det gjerne de Nakne som tar kontakt. Men dialogen er høflig og omhandler som regel spørsmål rundt fasilitetene eller vennlig småprat.

Men kløften mellom de to gruppene kommer best til syne når en Naken og en Påkledd som kjenner hverandre fra utsiden, møtes tilfeldig i lokalene. Sjelden ser man så iherdige forsøk på å gjemme seg eller late som man ikke kjenner hverandre. Dette til tross for at man kanskje er gode kolleger på utsiden.

Naken lek

De Nakne’s trang til utfoldelse kommer spesielt til utrykk gjennom naken lek. Dette innebærer blant annet å sprette opp og løpe noen runder rundt utebassenget mens hudfolder og kjønnsorganer danser foran et forbløffet publikum. Det hele avsluttes med et mageplask hvor den Nakne skræver over en snøfonn og deiser kjønnet sitt ned i fem minusgrader mens hun ler hjertelig av hvor befriende det er å være naken i Guds frie natur.

Sex, sykdom og vold på The Well

Som i de fleste andre samfunn, forekommer både sex, sykdom og vold også på The Well. Når det kommer til kjønnslig nytelse, er det særlig badstuene som er populære. Her har man funnet spor etter besøkende som har kost seg ekstra mye i varmen. Besøkende som er mer opptatt av spenning, kan spille russisk rulett med boblebadene. Det er nemlig en god sjanse for at man sitter og koker kroppen sin i livsfarlige Legionella-bakterier dersom man er uheldig med valg av boblebad.

En sjelden gang oppstår det duell mellom to bukker som kjemper om å være kongen av The Well. Dette fantastiske spetakkelet trekker ivrige tilskuere fra begge stammer. Her kan man bevitne nakne alfahanner som barker sammen under den tropiske dusjen i hellig kirketid. Våt nærkamp på romerske marmorfliser, kjønnsorganer i klem og høylytte brøl kan være en velkommen avveksling på et ellers så rolig sted.

Nei, 545 kroner er virkelig en smal pris å betale for et så unikt og interessant feltstudie i stammekultur.

Puppenes bekjennelser

Vi vokste opp rett ved siden av hverandre. Bestevenner og naboer fra vi bare var to små knopper. Selv om vi etterhvert ble større og utviklet oss mer i hver vår retning, var vi fortsatt sammen om alt og visste alltid hvor vi hadde hverandre.

Vi levde begge et godt beskyttet liv i velstand. Trengte ikke å arbeide eller å bidra til å holde kroppen i gang. Nei, livet handlet om å nyte tilværelsen badende i silke og å tiltrekke seg oppmerksomhet når omstendighetene tillot det.

Å bli lagt merke til var såre enkelt når vi var unge, faste og yppige. Vi trengte ikke by på mer enn den grunne kløfta mellom oss før vi var gjenstand for beundring og begjær. Iblant inviterte vi gjester inn, ivrige hender som fikk berøre.

Livet var trygt og behagelig, helt til den lille tyrannen dukket opp.

Vi hadde lenge merket at noe var i gjære. Begge gikk og kjente på en uforklarlig ømhet og opplevde stadige hevelser. Lekre plagg i blonder og silke passet ikke lenger og måtte erstattes med kjipe bomullsstoffer kjøpt inn i all hast til en billig penge.

Så en natt, mens vi lå og duvet i søvne, ble vi brått vekket av at en liten skapning med skallet hode tok et solid tak i en av oss og lå og nisugde hardt på brystvorta. Det var en svært ubehagelig opplevelse kan jeg fortelle deg, og ikke lenge etter måtte den andre gjennom den samme røffe behandlingen. Litt motgang må man regne med i livet tenker du kanskje, men dette var bare starten på et mareritt som varte i nesten et helt år.

Den voldsomme sugingen kickstartet overraskende nok et frem til da ukjent indre meieri hvis melkeproduksjon gjorde at vi svellet til dobbel størrelse. Kan du forestille deg hvor smertefullt det er å bli dobbelt så stor i løpet av et døgn? Og vi visste aldri når tyrannen kom for å meske seg med våre gyldne dråper. Når som helst på døgnet kunne vi våkne panisk av at en svær kjeft nappet etter oss før den endelig fikk låst seg fast og lå og sugde livskraften ut av oss mens vi jobbet på spreng for å møte etterspørselen. Og sånn fortsatte det, dag etter dag.

Hardest gikk det utover brystvortene. På et tidspunkt var de så fulle av sprekker og sår at de ikke engang tålte berøringen fra vannstrålen i dusjen. Men heller ikke da fikk de være i fred. Det skulle gjerne en kraftig soppinfeksjon til før de fikk noen dagers hvile med pumpemaskinen som en velkommen avveksling, selv om den også kunne være nokså brutal.

Da vi var helt på felgen og trodde ting ikke kunne bli noe verre, fikk vi begge kraftig betennelse med høy feber, utslett og umenneskelige smerter. Men det var ikke rom for å bli syk. Nei, man kunne nesten tro det var en sadistisk lek, for når smertene var på sitt aller verste, det var da tyrannen kom oftest med kjeften sin og forlangte at vi jobbet enda hardere.

Livet som melkeproduserende slaver begynte for alvor å prege oss. Mens tyrannen vokste seg stor og fet, ble vi stadig tynnere og slappere. Så, etter mange måneder med døgnjobbing og tortur, avtok sugingen. Den lille tyrannen hadde fått smaken på noe annet. Men det var for sent, vi hadde allerede blitt traumatisert.

I dag er vi bare en skygge av hva vi engang var. Tilbake henger to tynne og slappe lærposer, som museumsgjenstander fra en svunnet storhetstid. Det som tidligere var en lun kløft, har blitt en trekkfull dal gjemt bak avanserte konstruksjoner av puter og spiler som skal hindre oss fra å kollapse fullstendig. En liten trøst er at vi fortsatt har hverandre, noen å dele en slapp hverdag med.

Skulle du møte på oss en dag, så vær god med oss. Husk hva vi har vært igjennom, hva vi har prestert og alt vi har ofret. Snakk ikke stygt om oss, latterliggjør oss ikke. Lær oss stolthet, ikke skam. Ha tålmodighet; iblant er nærhet ønskelig men likevel vanskelig, mens iblant trenger vi bare å være i fred. Behandle oss med respekt, for vi har sannelig fortjent det.

Et svangerskap oppsummert

Jeg må innrømme at jeg i uke 39 av min første graviditet tenker mye på mine kvinnelige forfedre. Min oldemor fødte femten barn. Med andre ord var hun gravid over fire tusen dager av sitt liv. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne en klem. Dette er hva jeg har å si om mine 273 dager som gravid.  

Graviditet koster en formue før du i det hele tatt har blitt befruktet. Et lass med vitaminer, jern og folat skal handles inn for optimale fruktbarhetsforhold. Gynekologen skal bekrefte at det det ser ryddig og greit ut der inne og så er det alle testene. Eggeløsningstesten”, “egentlig-altfor-tidlig-å-teste-graviditetstesten”, “i-tilfelle-det-var-noe-galt-med-den-forrige-graviditetstesten”, “men-hvorfor-kommer-ikke-mensen-da-graviditetstesten”. Og så etter noen måneder og flerfoldige tusenlapper står jeg på jentedoen på Byporten og stirrer vantro på to røde korsede streker på min andre “jeg-må-bare-være-helt-sikker-på-at-det-er-sant-graviditetstest”. Så blir jeg sprengrød i ansiktet og varm i hjertet før jeg slår nummeret til samboeren.
Men lykkefølelsen er dessverre kortvarig. For i takt med at sulten øker dag for dag, flater følelseslivet mitt ut. Hva er det som skjer? Jeg, frøken høy på livet, sitter gravalvorlig ved kjøkkenbordet og planlegger neste måltid, uten lyst til å se hverken venninner eller ligge i skje med Ola i sofaen. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg er bare fullstendig tom og likegyldig til alt og alle, kanskje det er det samme..

Det går ti meningsløse uker til før jeg plutselig en morgen våkner til med liv og lyst og gleder meg til vintersol, nye jobbprosjekter og kjærestetid. Da jeg går inn på badet, ser jeg imidlertid resultatet av hva som har skjedd mens hodet mitt har vært i dvale. 6 kilo hvetebakst har lagt seg som et lag med bobleplast rundt rompe og lår, jeg ser ut som Tanya Harding på håret og hudfargen min har inntatt en slags gråbeige nyanse. Så jeg går i gang med opprydningen, spiser sunne små måltider ofte, intensiverer treningen og føler meg daglig takknemlig for fraværet av morgenkvalme og bekkenløsning.

Vi drar på tidlig ultralyd i uke 12 lettere nervøse. Er det stadig liv? Er fosteret friskt? Fødselslegen setter det som ligner en varescanner mot min gele-glinsende bulende mage mens vi alle tre titter opp på en skjerm. Og der er det en person som vifter febrilsk med armer og ben, som en skibsbrudden som har forsøkt å få kontakt i månedsvis og endelig har blitt oppdaget. En eksplosjon av følelser skyller gjennom kroppen, kjærlighet til dette lille individet som vi har skapt, undring over hvordan han kommet seg inn der, samvittighetskvaler over å ikke ha elsket han litt mer, litt før og stolthet over det som ser ut som en skikkelig kul fyr. For det er en han, det får vi vite noen uker senere.

Magen vokser uke for uke og man er jo bare gravid, ikke syk, det får man stadig høre. Og nei jeg er ikke syk, jeg er i god form, ingen behov for sykemelding her. Men til den som aldri har vært gravid, prøv en dag med åtte kilo dinglende på magen, dårligere konsentrasjon, mindre oksygen, hetetokter, verkende rygg, lavere blodprosent, lite søvn, hovne hender og føtter, treg mage og analkløe.

Sparkene er en underlig opplevelse. Det blir så veldig bekreftet at det faktisk bor en person inne i magen din. Og han har sin egen døgnrytme og daglige vaner. Han våkner så smått i ni-tiden, men liker å snooze og dra seg et par timer før han står opp til lunsj sånn i halv tolv tiden. Da liker han å ligge å hikke litt et kvarters tid før appelsinjuicen kommer og det blir fart på sakene. Etter lunsj vil han helst more seg med å sparke sin mor i ribbena eller klemme på blæra hennes. Den beste tiden er når mor er på trening, da bysses han i søvn under vuggingen fra ellipsemaskinen. Kveldskosen er viktig, noen timer med stryking, synging eller prikkelek på sofaen. Og så er det alltid på sin plass med litt mer blære og ribbenssparking når mor skal legge seg.

Etterhvert begynner magen å komme i veien for alt. Jeg kan ikke lenger snike seg bak noens stol eller klemme meg forbi trengselen på bussen. Det koster å bøye seg og sko med lisser er noe dritt. En dag kan jeg ikke lenger se mitt eget underliv. Men jeg har like høye ambisjoner som før hva gjelder stell og renhold, så jeg raker i blinde med en sløv høvel og håper på det beste.

I takt med at han krever mer og mer av mors kropp, blir forelskelsen desto større. Han får et hemmelig navn og det aller hotteste på utstyrsfronten. Fire soveplasser står klar til ham og han får en ny bil hvor han kan sitte tryggere og bedre. Bestemødre strikker tøy for harde livet og alle fremtidige planer som legges sentreres rundt hans behov.

Den siste innspurten på jobb er tung og jeg er sliten. Jeg gleder meg til ferie og permisjon og å bli litt bortskjemt av min samboer noen uker før fødselen. Så, seks uker før termin skjer det som for all del ikke må skje. Min samboer brekker benet, må operere og får krykkepåbud i seks uker. I tillegg har han store smerter etter operasjonen og hevelser. Istedet for at jeg ligger i en solseng i skyggen med bena høyt, må jeg nå være sykepleier på heltid frem til fødselen mens han ligger med bena høyt. Ikke bare må jeg knyte mine egne lisser, jeg må knyte hans også. Jeg må kjøre, rydde, vaske, lage mat, handle, bære, brette og pakke.

Det som er fint med oss mennesker er dog at vi er skapt for å kunne tilpasse oss. En uke før termin ligger jeg på sofaen og føler meg ganske uthvilt og klar for første møte med han som bor i magen. Kan jeg gå høygravid i sommervarmen med en pleiepasient på slep, skal jeg vel lære å kunne ta vare på en liten baby også. I tillegg har jeg en fantastisk mentalt støttende og snart fysisk mobil samboer som skal dele oppgaven med meg.

280 dager gravid kan jeg alltids klare. Hvem vet, kanskje dobler jeg innsatsen en dag. Men fire tusen dager, ikke faen..