Hva er det med trynet ditt?

Å sprøyte nervegift inn i ansiktet, pumpe leppene fulle av syre og glatte ut alle rynker og folder ved å fylle ansiktet med stoffer man ikke klarer å uttale, har blitt helt vanlig. Man trenger ikke se på salongenes omsetningsvekst for å oppdage det, det finnes nok av vandrende eksempler i bybildet. Og permisjonstid med lange daglige trilleturer gir meg virkelig tid til å se på folk. Jeg blir skremt når jeg ser hvor utbredt det er å gjøre store endringer på utseendet sitt. 

Her har voksne kvinner i jakten på ungdomskilden gått i bresjen for å innføre en kultur der kosmetiske inngrep og skjønnhetsbehandlinger er noe man gjør i lunsjpausen. Og unge jenter følger mer enn villig etter. Men det handler ikke lenger om litt hvitere tenner, tydeligere bryn eller den ene sinnarynka. Nei, nå har det dukket opp en helt eget skjønnhetsutrykk der ansiktet er så glattet ut og pumpet opp at ansiktstrekkene forsvinner og man ender opp med et nesten utenomjordisk utseende, noe som dessverre ikke ser spesielt vellykket ut. 

Det blir litt som keiserens nye klær når du har betalt i dyre dommer for å se vakrere og yngre ut, og vanlige folk som meg nesten skvetter når du kommer gående. For min umiddelbare tanke når jeg ser deg er dessverre ikke «åh, så pen du er» eller «du holder deg godt», men heller «hva er det med trynet ditt?» For en del av disse kosmetiske behandlingene får ansiktet til å se uproporsjonalt og underlig ut. Og det er en klar forskjell mellom det som er naturlig uproporsjonalt og som skaper identitet og karakter, for eksempel en stor nese eller en lav panne, og det som er uproporsjonalt fordi man har sprøytet inn litt både her og der. 

La meg beskrive for deg hva du egentlig har investert dine femogtyve tusen skjønnhets-kroner i. Leppene dine ser ut som om du har sugd på en pinne til de har hovnet så kraftig opp at de ser ut som to glatte og glinsende wienerpølser. De påmonterte øyenvippene har som oppgave å gjøre øynene større og motvirke tunge øyelokk og trøtthet. Men i og med at de er lange som markiser får de i stedet øynene dine til å se lettere sjokkert og skremt ut til enhver tid. For å glatte ut kinnene og fordypninger under øynene har du sprøytet inn en kyllingfilet i hvert kinn, noe som gjør ansiktet ditt rundere og gir deg et hamsteraktig utrykk. Mens pannen din er så glatt at når du hever på øyenbrynene dukker det opp rynker først øverst ved hårfestet, noe som fremstår som et påfallende merkelig aldringstegn. Og så til slutt øyenbrynene..Ja, det er flott med fyldige og markerte øyenbryn, men ikke når de er så unaturlig tykke og mørke og tatovert med en slik presisjon at det ser ut som du har limt to sorte løsbarter over øynene. 

Til sammen gir dette deg et ansikt som kommuniserer apati og livstrøtthet. Det å uttrykke glede krever mimikk og mimikk krever et ansikt i bevegelighet og bevegelighet krever hud som kan strekkes og tøyes. Skjønnhet kan ikke isoleres til blafrende øyevipper og fyldige lepper, men er en sum av alle trekkene i ansiktet som blant annet ansiktets form, øynenes plassering og pannens høyde. Ungdommelighet vises ikke bare i antall rynker og folder, men også i hudens farge og friskhet, øynenes gnist og ikke minst ansiktsutrykk. Dessuten, jo tydeligere det er at du har fikset på utseende, jo eldre vil jeg gjette at du er. 

Og hvis motivasjonen din var å skille deg ut på grunn av din unike skjønnhet, så er du virkelig på villspor, for disse behandlingene bidrar til at folk ser kliss like ut, som en ny og fremmed rase av mennesker, desperat etter å være noen andre enn seg selv. 

Så damer, mødre, bloggere og opinionsledere, det er vi som har ansvaret for hva slags skjønnhetsidealer vi bringer videre til våre døtre og unge jenter. Ved å normalisere et slikt radikalt skjønnhetsbilde, bidrar vi til å potensielt ødelegge unge jenters utseende og ikke minst selvbilde. Og til fedre, brødre og ektemenn, deres jobb er å justere våre oppfatninger av hva som er vakkert gjennom for en gangs skyld å hviske til oss fra sidelinjen «hva er det med trynet hennes a?» 

Pass deg for de søte jentene 

«Jeg bare følte at det var så naturlig liksom. Hele fødselen og alt» Jeg merker at jeg får lyst til å kaste opp litt i munnen. Det er ikke nødvendigvis det hun sier, men måten hun sier det på. Med et drømmende blikk og med myk stemme, som om det var akkurat slik hun så og hørtes ut da hun lå og presset fire og et halvt kilo foster ut av den lille vaginaen sin. 

Jeg har møtt henne på helsestasjonen før. En petite liten snelle med påsatte øyenvipper og Krølltang-bølger i håret. Vi har tatt en kaffe, hvordan fikk hun meg med på det? Lipglossen glinser i sola mens hun snakker og parfymen hennes invaderer luften jeg puster inn hver gang hun rister på håret. Hun er varm, hun er myk, hun er søt..og hun gjør meg nervøs. 

Er det noe jeg er livredd for, så er det denne typen søte jenter. Alt de sier, alle ord og ansiktsutrykk virker så kunstige, som om de har øvd inn alt sammen foran speilet hjemmet. «Men nå vil jeg høre om DEG og DIN fødsel» sier hun med den lyse, omsorgsfulle Carola-stemmen sin og borrer de store brune øynene sine inn i mine. «Jaaa, den var kanskje ikke helt sånn som din» sier jeg og motvillig legger ut om igangsettelse av rier, Epidural rett i ryggmargen og ammingen som jeg aldri fikk ordentlig til. Og umerkelig sklir hun inn i rollen som rådgivende jordmor, ammeveileder, psykolog og bestevenninne. 

En halv time etterpå har hun fått til det jeg fryktet hun skulle; å få meg til å føle at min fødsel var mye dårligere enn hennes og at jeg denne gangen bare kan håpe på å få innpass i den eksklusive klubben med de naturlig fødende. Denne kvinnetypen er nemlig verdensmestre i å få deg til å føle deg utilstrekkelig og dyrker flittig og utrettelig denne hobbyen. Og hennes aller sterkeste våpen er sosiale medier. 

Hun tar gjerne femtiåtte selfier med filter før hun finner ett som hun legger ut for dagen, med et perfekt sminket ansikt og et uttrykk som er klin likt det hun la ut dagen før. Stort sett er det nærbilder av enten henne selv, barna i pene og dyre klær, venninnene som gjør «gærne grimaser», ting hun har kjøpt eller ønsker seg, den sunne maten hun spiser, interiør i pastellfarger, kaffe med melkeskum, og svetteløs trening som pryder Instagram-kontoen hennes. Galleriet pyntes med hashtags som #just me #the best girls #me and my new bag #funny faces og #natural. Du skjønner selvfølgelig fort at alt bare er staffasje og fake news, og du ler kanskje litt av henne for deg selv. Men samtidig så er det et eller annet i deg som vil ha en bit av hennes tilsynelatende perfekte verden. Fordi den er sånn du drømte at din verden som voksen skulle se ut da du var liten. Lykkelig uberørt av økonomiske begrensninger, krevende unger, strekkmerker og kjedsomhet. 

Men de er jo harmløse vesener, tenker du kanskje. Etter min erfaring er de søte jentene ulver i fåreklær. De skriver fine ting i kommentarfeltet ditt samtidig som de fryder seg over å se at du har gått opp to kilo i sommer. De har en mening om alt en kvinne bør og ikke bør foreta seg. Det er disse kvinnene som får deg til å føle deg totalt ubrukelig som mor når du ikke har bakt til skoleavslutningen eller ikke fullammer barnet ditt i et år. De er mestere i å skjule samlivsproblemene og spiseforstyrrelsene sine og snakker om sine menn og sitt kosthold på en måte som gjør at du begynner å lure på om det er du selv som har samlivsproblemer og spiseforstyrrelser. 

De måler kjærligheten i store diamanter, dyre vesker og gratis middager. Er overentusiastiske, mistenkelig omsorgsfulle og forfengelige ned til det minste kjønnshår. Og menn står i kø for å få tak i et eksemplar av dem. Helt til de kjøper seg ett og oppdager at de såvisst ikke får det lykkelige parforholdet de drømte om som barn. Og så angrer de bittert mens de dag ut og dag inn må sitte å vente på at hun de trodde var kvinnen i sitt liv må ta femtiåtte selfier av seg selv før den gjennomregisserte og pastellfargede hverdagen de deler kan begynne. 

Kall meg gjerne fordomsfull og kritisk, beskyld meg gjerne for å være misunnelig, usikker eller lite tolerant. Det er helt greit så lenge jeg slipper å være søt og perfekt. 

Et svangerskap oppsummert

Jeg må innrømme at jeg i uke 39 av min første graviditet tenker mye på mine kvinnelige forfedre. Min oldemor fødte femten barn. Med andre ord var hun gravid over fire tusen dager av sitt liv. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne en klem. Dette er hva jeg har å si om mine 273 dager som gravid.  

Graviditet koster en formue før du i det hele tatt har blitt befruktet. Et lass med vitaminer, jern og folat skal handles inn for optimale fruktbarhetsforhold. Gynekologen skal bekrefte at det det ser ryddig og greit ut der inne og så er det alle testene. Eggeløsningstesten», «egentlig-altfor-tidlig-å-teste-graviditetstesten», «i-tilfelle-det-var-noe-galt-med-den-forrige-graviditetstesten», «men-hvorfor-kommer-ikke-mensen-da-graviditetstesten». Og så etter noen måneder og flerfoldige tusenlapper står jeg på jentedoen på Byporten og stirrer vantro på to røde korsede streker på min andre «jeg-må-bare-være-helt-sikker-på-at-det-er-sant-graviditetstest». Så blir jeg sprengrød i ansiktet og varm i hjertet før jeg slår nummeret til samboeren.
Men lykkefølelsen er dessverre kortvarig. For i takt med at sulten øker dag for dag, flater følelseslivet mitt ut. Hva er det som skjer? Jeg, frøken høy på livet, sitter gravalvorlig ved kjøkkenbordet og planlegger neste måltid, uten lyst til å se hverken venninner eller ligge i skje med Ola i sofaen. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg er bare fullstendig tom og likegyldig til alt og alle, kanskje det er det samme..

Det går ti meningsløse uker til før jeg plutselig en morgen våkner til med liv og lyst og gleder meg til vintersol, nye jobbprosjekter og kjærestetid. Da jeg går inn på badet, ser jeg imidlertid resultatet av hva som har skjedd mens hodet mitt har vært i dvale. 6 kilo hvetebakst har lagt seg som et lag med bobleplast rundt rompe og lår, jeg ser ut som Tanya Harding på håret og hudfargen min har inntatt en slags gråbeige nyanse. Så jeg går i gang med opprydningen, spiser sunne små måltider ofte, intensiverer treningen og føler meg daglig takknemlig for fraværet av morgenkvalme og bekkenløsning.

Vi drar på tidlig ultralyd i uke 12 lettere nervøse. Er det stadig liv? Er fosteret friskt? Fødselslegen setter det som ligner en varescanner mot min gele-glinsende bulende mage mens vi alle tre titter opp på en skjerm. Og der er det en person som vifter febrilsk med armer og ben, som en skibsbrudden som har forsøkt å få kontakt i månedsvis og endelig har blitt oppdaget. En eksplosjon av følelser skyller gjennom kroppen, kjærlighet til dette lille individet som vi har skapt, undring over hvordan han kommet seg inn der, samvittighetskvaler over å ikke ha elsket han litt mer, litt før og stolthet over det som ser ut som en skikkelig kul fyr. For det er en han, det får vi vite noen uker senere.

Magen vokser uke for uke og man er jo bare gravid, ikke syk, det får man stadig høre. Og nei jeg er ikke syk, jeg er i god form, ingen behov for sykemelding her. Men til den som aldri har vært gravid, prøv en dag med åtte kilo dinglende på magen, dårligere konsentrasjon, mindre oksygen, hetetokter, verkende rygg, lavere blodprosent, lite søvn, hovne hender og føtter, treg mage og analkløe.

Sparkene er en underlig opplevelse. Det blir så veldig bekreftet at det faktisk bor en person inne i magen din. Og han har sin egen døgnrytme og daglige vaner. Han våkner så smått i ni-tiden, men liker å snooze og dra seg et par timer før han står opp til lunsj sånn i halv tolv tiden. Da liker han å ligge å hikke litt et kvarters tid før appelsinjuicen kommer og det blir fart på sakene. Etter lunsj vil han helst more seg med å sparke sin mor i ribbena eller klemme på blæra hennes. Den beste tiden er når mor er på trening, da bysses han i søvn under vuggingen fra ellipsemaskinen. Kveldskosen er viktig, noen timer med stryking, synging eller prikkelek på sofaen. Og så er det alltid på sin plass med litt mer blære og ribbenssparking når mor skal legge seg.

Etterhvert begynner magen å komme i veien for alt. Jeg kan ikke lenger snike seg bak noens stol eller klemme meg forbi trengselen på bussen. Det koster å bøye seg og sko med lisser er noe dritt. En dag kan jeg ikke lenger se mitt eget underliv. Men jeg har like høye ambisjoner som før hva gjelder stell og renhold, så jeg raker i blinde med en sløv høvel og håper på det beste.

I takt med at han krever mer og mer av mors kropp, blir forelskelsen desto større. Han får et hemmelig navn og det aller hotteste på utstyrsfronten. Fire soveplasser står klar til ham og han får en ny bil hvor han kan sitte tryggere og bedre. Bestemødre strikker tøy for harde livet og alle fremtidige planer som legges sentreres rundt hans behov.

Den siste innspurten på jobb er tung og jeg er sliten. Jeg gleder meg til ferie og permisjon og å bli litt bortskjemt av min samboer noen uker før fødselen. Så, seks uker før termin skjer det som for all del ikke må skje. Min samboer brekker benet, må operere og får krykkepåbud i seks uker. I tillegg har han store smerter etter operasjonen og hevelser. Istedet for at jeg ligger i en solseng i skyggen med bena høyt, må jeg nå være sykepleier på heltid frem til fødselen mens han ligger med bena høyt. Ikke bare må jeg knyte mine egne lisser, jeg må knyte hans også. Jeg må kjøre, rydde, vaske, lage mat, handle, bære, brette og pakke.

Det som er fint med oss mennesker er dog at vi er skapt for å kunne tilpasse oss. En uke før termin ligger jeg på sofaen og føler meg ganske uthvilt og klar for første møte med han som bor i magen. Kan jeg gå høygravid i sommervarmen med en pleiepasient på slep, skal jeg vel lære å kunne ta vare på en liten baby også. I tillegg har jeg en fantastisk mentalt støttende og snart fysisk mobil samboer som skal dele oppgaven med meg.

280 dager gravid kan jeg alltids klare. Hvem vet, kanskje dobler jeg innsatsen en dag. Men fire tusen dager, ikke faen..