Takk for at du sponser meg

Sponset innlegg

Velkommen til mitt første og trolig eneste sponsede innlegg. Jeg vil ubeskjedent påstå at dette er det beste sponsoratet som noen blogger har skrevet om, noensinne. Og det fineste av alt, det er sponset av deg!

Vi snakker århundrets deal

På grunn av deg og det gigantiske spleiselaget som du er en del av, har jeg gjort århundrets beste deal på kreftbehandling. Seriøst, her snakker vi priser som folk i Trump-land bare kan drømme om i sin villeste fantasi.

For bare en liten egenandel i året til det offentlige, får jeg behandling på Rikshospitalet hos en av verdens dyktigste kreftleger på uhelbredelig NET-kreft. Han sier at han kan holde liv i meg i flere tiår fremover.

Verdi for pengene!

På sykehuset får jeg CT, MR, PET-scan, kirurgi, ekspertise, smertelindring og medisiner. Ikke minst får jeg sykepleier Kjerstin, et vidunderlig menneske som følger meg opp på kontroller og per telefon når jeg har spørsmål eller bare er redd. Alt sammen til en ubetydelig sum av kr. 2369 kr i året i egenandel!!!

For dette skarve beløpet får barna mine på ett og tre, beholde mammaen sin i livet sitt i lang tid fremover. Samboeren min får gifte seg til sommeren og får flere gode enn onde dager med kvinnen han elsker i årene som kommer.

På grunn av dine investeringer i medisinsk forskning, har jeg tilgang på stadig bedre og mer skånsom behandling og er i stand til å jobbe. Dermed har jeg jeg også privilegiet av å kunne bidra med skattekroner tilbake til fellesskapet.

En lever på kjøpet!

Et sponsorat som man er tvunget av staten til å være med på har ingenting med raushet å gjøre, tenker du kanskje. Og dessuten har ikke alle mulighet til å jobbe. Vel, folk bryr seg mer enn man kanskje skulle tro og det finnes flere måter å bidra på. Hvis det skulle vise seg at jeg kan bli helt frisk igjen av en levertransplantasjon, er nemlig åtti prosent av mine medmennesker villige til å donere sin friske lever til meg uten at jeg betaler en krone ekstra!

Så det jeg vil si til deg er; takk for at du sponser livet mitt!

Les mer om hvordan sponsoratet fungerer på: https://www.skatteetaten.no

Registrer deg som organdonor her:

https://helsenorge.no/organdonasjon

Prosjekt Genitalier

Jeg vokste opp i et kristent hjem. Dette faktum vil nok overraske mange, men joda, gjennom hele oppveksten min bad jeg for maten, leste bibelen og gikk på søndagsskole. Søndagsskole var spennende. Spesielt fascinerende var det når skapelsesberetningen kom opp på flanellografen. Nakne filtstykker av Adam og Eva med tissene sine som spaserte rundt i Edens hage og spiste epler.

Selv om jeg i dag bare er kristen når jeg ikke finner lommeboken eller når barna er syke, er jeg like imponert over menneskekroppen og hvordan den er skapt. Men det er ett prosjekt signert Vårherre som jeg må innrømme at jeg ikke er like begeistret for; Prosjekt Genitaler.

Kardinalfeil i skapelsen av Adam og Eva

Først og fremst burde ikke Vårherre skapt Adam FØR han skapte Eva, men heller jobbet litt parallelt med begge. For som ved de fleste store prosjekter man iverksetter, er kreativiteten og stå-på viljen gjerne på topp i starten av prosjektet. Og sånn var det nok også for Vårherre da han gikk i gang.

For kreativ input til Adams genitalier spankulerte han nok rundt i Edens hage blant bananer og fiken og hentet inn inspirasjon. Så satte satte han seg ved dreiebenken med en klump leire og dreiet og skulpturerte i dagevis til han hadde en imponerende konstruksjon med et originalt utrykk.

Når Vårherre så skulle i gang med Eva, var det ikke med den samme oppfinnsomhet og iver som tidligere. Han kjevlet bare ut en klump med leire og så krøllet han den sammen og konstaterte at det måtte være bra nok.

Fatale konsekvenser for Evas kjønn

Denne mangelen på innlevelse i eget prosjekt har resultert i at Evas kjønn har flere svakheter i konstruksjonen. For det første burde klitoris vært en stor og synlig knapp. I stedet er den et riskorn gjemt bort i en krok. Det er sløvt av Vårherre å overse dette problemet, gitt at han allerede da visste at menn sliter med å vite hvor ting er.

Videre ville det vært hensiktsmessig av Vårherre å utstyre Eva med en slags lukkemekanisme. Så hadde hun sluppet å lekke utflod og mensen i tide og utide. Og når Adam hadde vært på besøk, kunne hun stenge svømmerne inne til de fant riktig vei, i stedet for å være tvunget til å gå rundt med våt og klissete truse i dagevis.

Ikke bare fordeler med å være skapt først

Men selv om Adam kunne fryde seg over tildelingen av innovasjonsprisen for sitt imponerende lem, er det ikke bare fordeler med å være skapt først. For til tross for at Vårherre var på sitt mest kreative og motiverte da han skapte Adam, manglet han dog én essensiell ting som han hadde fått da han siden skapte Eva; nemlig erfaring. Nybegynnerfeil ble nok spesielt tydelig for Vårherre når han observerte Adam løpe rundt i Edens hage med sine dinglende herligheter som enkle mål for ville dyr og Borre-planter.

Narsissisme

Videre hadde nok ikke Vårherre forutsett at sin egen perfeksjon skulle bli et problem i seg selv. Adam ble nemlig så forelsket i sitt nye vedheng at han slet med å fokusere på andre ting. Stadig vekk var han bortpå med fingrene og kontinuerlig gikk han rundt og speidet etter muligheter for å ta den i bruk.

Så var det forvirringen rundt to forskjellige hoder på én kropp. Hvilket hode skulle brukes når? For eksempel kunne Adams lille-hode plutselig respondere når det var store-hodet som burde ha fulgt opp. Og noen ganger reagerte ikke lille-hodet når det skulle i det hele tatt. I perioder var det lille-hodet som bestemte over store-hodet, noe som senere har vist seg å starte kriger og medføre dramatiske konsekvenser for verdenshistorien. Heldigvis for menneskets eksistens ble ikke dette feilgrepet gjentatt hos Eva.

Funksjonelle problemer

Vårherre bør også lastes for å ikke prosjektere inn Genitalienes tidvise sammenkomst. Denne type tilpasning fordrer at prosjektledelsen er dynamisk og ikke statisk. Når to viktige organer som er ment å fungere sammen skapes på forskjellig tidspunkt, vil det naturlig oppstå utfordringer. Nye komponenter og oppdaterte versjoner av kroppslig materie passer ikke helt med de gamle og da blir det problemer. Klamydia for eksempel, og sopp. For ikke å snakke om Herpes.

Hvis bare Vårherre hadde utvist bedre prosjektstyring da han skapte Genitaliene, hadde vi kanskje sluppet å stadig måtte rette opp i feilene hans med tamponger, Viagra, salver, antibiotika, psykologer og skilsmisseadvokater.

Når man prøver å være diskret

Det er en varm sommerdag, en gang etter svineinfluensaen men før Axel og Tone-bruddet. Enda har jeg ikke møtt Ola. Jeg er singel og superbruker på Sukker..og de fleste andre datingsider som eksisterer.

Jeg begynner å bli lei av å lete.

Jeg har vært på date med selvopptatte kunstnere, rikinger som ikke vil bli elsket for pengene sine men likevel prater ustanselig om dem, idealister som glemmer å dusje, «skuespillere» med statistroller og skjønnhetsjegere som synes jeg var penere på bildet enn i virkeligheten. Jeg har til og med vært på date med feil person uten å oppdage forvekslingen. Det går fort i svingene.

Jeg er på jakt etter et farsemne og noe sier meg at herremannen på andre enden av meldingsutvekslingen foran meg på PC’en ikke har innholdet som trengs. Men jeg bør gi det en sjanse, kanskje bor det mer i ham enn det han klarer å formidle gjennom tastaturet. Vi skal møtes samme kveld, en eller annen fancy Lounge jeg aldri har hørt om på Frogner. Det lover ikke bra.

Strengt talt burde jeg ikke være logget inn på Sukker akkurat nå, jeg er på kontoret, midt i arbeidstiden.

Men «denrette78» har sendt meg en veibeskrivelse til stedet der vi skal møtes og surrehuet «marie80» trenger å ha det svart på hvitt. Jeg logger meg på Sukker, åpner dialogfeltet og klikker på print. Nå gjelder det å være rask så ingen av mine kolleger når printeren før meg. Jeg går bort til den. Venter. Men printeren står der bare taus og passiv.

«Vet noen av dere om printeren er i ustand?» spør jeg. «Ikke som jeg vet» svarer én. «Gikk fint å printe tidligere i dag» svarer en annen. Jeg går bort til plassen min og printer på nytt, men ingenting tyder på at printeren har planer om å våkne til liv. Jeg prøver en tredje gang og en fjerde gang. Æsj, jeg får bare skrive det ned på en lapp.

I stedet setter jeg i gang med å flikke på en brosjyre som en av fysioterapeutene våre skal ha med på messe om bare noen dager. Men jeg sliter med konsentrasjonen, det er et eller annet som bråker i bakgrunnen og tar fokuset bort fra det jeg driver med. Kanskje det er Bentes nye skjønnhetsmaskin, den som dusjer fuktighet ut i rommet slik at huden hennes ikke skal tørke ut. «Bente, kan du skru av den greia di?» roper jeg inn til kontoret hennes. «Det er ikke meg, det kommer fra lageret» svarer hun.

«Fra lagret?» tenker jeg høyt. Jeg fornemmer en uro i kroppen.

«Jeg kan godt sjekke det?» sier Bente og titter hodet ut av kontordøra. «Neida, jeg er allerede på vei» sier jeg går mot lageret der vi oppbevarer kontorrekvisita, vaskemidler og der vi printer plakater. Idet jeg nærmer meg hører jeg et voldsomt leven inne på lagerrommet. «Er det noen av dere som printer plakater?» spør jeg de to som sitter nærmest lagerrommet. Begge rister på hodet.

Så åpner jeg døren til lageret. Plakater på én meter ganger sytti ligger strødd utover gulvet. Plakatskriveren jobber intenst og rytmisk som en tango som aldri vil ta slutt mens den raper ut plakater prydet med enorme bokstaver som til sammen utgjør smigrende ord fra «denrette78». Jeg smeller panisk igjen døren fra innsiden og setter en loslitt kontorstol foran.

Så strener jeg bort til maskinen og begynner å trykke febrilsk på vilkårlige knapper.

Stopp for hælvete! Men det bare kommer og kommer plakater, en rytmisk strøm av store ord og komplimenter. Som en evighetsmaskin for desperate single. «Virker som en søt jente» daler ned foran øynene mine og treffer gulvet. Jeg står med begge føttene oppå «hvem vet, kanskje vi finner tonen» og blunkesmileys flørter med meg fra plakater overalt i rommet. Jeg river ut ledningen av stikkontakten og maskinen stilner. Det eneste jeg hører er min egen hektiske pust. Hva nå?

De som ikke hadde forlatt kontoret klokken 15:47 denne varme sommerdagen ville ikke unngå få øye på en dresskledd ung kvinne med en stor rull med plakater under armen forlate lageret i all hast. Arbeidende som ofret mer enn bare et raskt blikk, ville nok undre seg over den hektiske røde fargen og skrekkslagne ansiktsutrykk som preget det ellers så harmoniske ansiktet på den unge kvinnen. Noen ville kanskje frykte at hun hadde blitt syk, svineinfluensaen hadde jo nylig herjet over landet. Men det ville nok ikke falt noen inn å mistenke at hun smuglet ut et trettifem meter langt frierbrev.

Kjærlighet gjør blind

Hun lyver! Den jævla drittungen lyver! har jeg mest lyst til å rope, men da blir jeg også fire år gammel og det holder jeg meg for god til. 

Det kommer et par med en 4-åring inn i butikken. De skal ha vårsko til den lille jenta. Gode vårsko presiserer de. 

Jeg er en tjuefire år gammel student, deltidsansatt på syvende året i skobutikken på Storo-senteret. Jeg har kontroll på hele utvalget av barnesko, kjenner de ulike merkevarene godt. Jeg vet hvilke leverandører som leverer kvalitet, hvilke sko som passer til brede føtter og hvilke sko som er egnet for plattfot. Jeg kan se på en fot hvilken lengde den har, gjenkjenne høye vrister og pronasjon. Jeg kan enkelt vurdere passformen til en sko og forutsi om den vil gi gnagsår eller ikke. Jobben med å finne gode vårsko til dette barnet kan jeg gjøre i søvne. 

Jeg ser på foten til 4-åringen. Den er rundt seksten centimeter. Med plass til å vokse lander vi nok på størrelse 27 i Ecco eller 28 i Geox som er litt mindre. Høy vrist gjør at jeg vil anbefale Ecco som også har en fastere helkappe for bedre stabilitet. Idet jeg plukker ned den perfekte skoen for å presentere min grundige analyse for foreldrene, kommer 4-åringen løpende med en sko i hånda og et stort smil i et fregnete fjes. “Denne er kjempefin” sier hun og drar triumferende frem en rosa blinkesko i fake skinn med paddeflat såle pyntet med Barbier av plast. “Ja, den er fin den” svarer pappaen “men nå skal vi se litt på denne kjempefine skoen som damen anbefaler”. 

Jenta på fire måler skoen jeg holder opp og ned, og gir meg et iskaldt blikk som kommuniserer at hun på ingen måte er imponert over mitt valg av fotformsko i vinrødt semsket skinn. “Vi prøver den” sier mammaen entusiastisk. 

Den sitter som støpt, presis som jeg har beregnet. “Au, den er vond, mamma” sier jenta. “Hvor gjør det vondt Matilde?” spør moren. 4-åringen peker på hælen mens hun klynker “au-au” og halter mens hun går frem og tilbake. Saklig, tenker jeg. Begge foreldrene kikker ned i skoen for å kjenne etter bulker og feilsømmer. Akkurat i det øyeblikket møter jeg blikket til 4-åringen. Hun ser meg dypt inn i øynene og gir meg et hånlig glis. You little fucker…Faren henvender seg til meg. “Så rart…hva tror du det er som gjør at den er så vond å ha på?” “Ja, si det..” svarer jeg platt mens jeg prøver å ikke la meg provosere av jentas lille manipulative drama. 

Vi prøver Geox og Viking, men Matilde sine føtter er som to skjøre kronblad. Skoene presser og stikker overalt og Matilde jamrer seg til foreldrenes fortvilelse. Hun lyver! Den jævla drittungen lyver! har jeg mest lyst til å rope, men da blir jeg også fire år gammel og det holder jeg meg for god til. 

Så prøver vi de rosa blinkeskoene. “Disse er kjempegode” roper 4-åringen henrykt mens hun tar en liten piruett bortover gulvet. Borte er haltingen, stikkingen og smertene. “Så merkelig at de var bedre, de så jo ikke like gode ut som de andre vi prøvde” sier faren. “Ja, det var virkelig merkelig..” mumler jeg surt. “Det er ikke alltid de mest kjente merkevarene som viser seg å være de beste i praksis vet du” belærer moren ham. Jeg sitter nedsunket og skuler på den lykkelige familien som har kommet til bunns i mysteriet med de vonde skoene. “Det var synd med de andre da” sier jenta veslevoksent til meg med den mest medfølende pikestemmen hun klarer å presse frem. Det barbie-elskende lille monsteret har tatt rotta på meg. 

13 år senere er jeg selv mamma. Ola og jeg sitter i kjellerstua og ser på serier mens Laurits roper på oss gjennom babycallen. Vi la ham klokken syv og har vært frem og tilbake inn på rommet hans den siste timen. Vi stryker han litt på ryggen, så roer han seg. Men så er det på’n igjen etter kort tid. Sånn har det vært i fem dager nå. 

“Kanskje han er syk…kjente du på panna hans?” spør jeg. “Ja, han var ikke varm” svarer Ola. “Du byttet til tørr bleie?” “Ja, selvfølgelig”. “Han spiste vel nok før han la seg?” fortsetter jeg. “Jeg tror da det”. Lurer på hvorfor han ligger og roper da, tenker jeg mens jeg tygger på en sjokopops. “Du tror ikke han ligger der oppe og manipulerer foreldrene sine da?” spør Ola. “Nei, det kan jeg aldri tenke meg” svarer jeg.