Pappa, du har kommet langt

«Så fint at faren din har deg annenhver helg» sa voksne til meg. Jeg var fem år, pappajente og åpenbart stolt av ham som hentet meg i barnehagen annenhver fredag og fylte helgen min med oppdagelser, undring og fryd.

De voksne sa det med oppriktighet og respekt. For hvem kunne vel forvente en sånn ansvarlighet av en far hvis datter var født i et forhold som knapt varte lenger enn et svangerskap?

Den moderne måten å skilles

Dette var på åttitallet. Det er ingen voksne som skryter sånn nå. Tvert imot. «Bare annenhver helg» vil de si. «Men bor han ikke i samme by da?» vil de spørre. Så vil de riste på hodene sine av bekymring for den stakkars datteren som skal vokse opp uten en tilstedeværende far.

Når man skilles i dag er det annenhver uke, ferier delt på midten og julaften sammen. Gjerne med mammas nye mann om det passer seg sånn. Hans tre barn fra første ekteskap får også komme. Gledelig, rommelig jul!

Bipolare juletradisjoner

Mine foreldre feiret aldri jul sammen, selv når de begge var uten ny kjæreste og hadde en god relasjon. Jeg tror ikke engang det slo dem at det var en mulighet, langt mindre at det var et juleønske som jeg bar på i all hemmelighet gjennom barndommen.

Juletradisjonene mine var bipolare. Ribbe den ene jula, pinnekjøtt den neste. Tre konger til Jesusbarnet den ene jula og tre nøtter til Askepott den neste. Nissen eksisterte bare annethvert år, Kristus også. Men jeg har gode juleminner likevel.

La igjen mine dårlige egenskaper hos mamma

Etter en helg hos pappa var jeg alltid engstelig for at det skulle bli siste gang. At han hadde gått lei av stigespill, makaroni og meg, og heller ville leve et voksenliv fylt med voksenting. Egentlig hadde jeg en fornemmelse av at alle foreldre ville det, men jeg tenkte at det muligens var lettere for pappa å kutte meg ut. Derfor la jeg alle mine dårlige egenskaper igjen hos mamma.

Jenta som pappa hadde på besøk annenhver helg hadde ingen skarpe kanter. Nei, hun var rund, blid og enkel. Hun sov lenge om morgenen, hørte på beskjeder og testet ikke grensene. Hun forventet ikke at pappa skulle dukke opp på juleavslutningen for å høre henne synge om Jordmor Matja eller ringe midt i uka bare for å slå av en prat.

For hun hadde verdens beste pappa som stilte opp over enhver forventning, en sånn som voksne skrøt av.

Det var sånn det var, den gang.

Dagens fedre krever omsorg

Dermed er det på sin plass å skryte av dagens fedre. Ikke fordi de er engasjerte pappaer og tar omsorgen for barna sine med største selvfølgelighet, men på grunn av den viktige utviklingen farsrollen har hatt og som mange fedre har etterlyst og ønsket velkommen.

Fra hjemmekontoret mitt ser jeg pappaene trille forbi vinduet mitt med hovne øyne, treukersskjegg og bysse-rygger. Senere skal de suse forbi på sykkel med poden baki caben for å levere i barnehagen eller møte opp til fireårs-kontroll på helsestasjonen.

Dagens fedre deltar på svangerskapskurs og babysang. De oppdrar, leker, pleier og de trøster. Ved samlivsbrudd ønsker de delt foreldreansvar og setter barnas behov og trygghet i fokus når den nye familiesituasjonen skal organiseres.

Min pappa gav mer omsorg enn man kunne forlange, men dagens pappaer forlanger å få gi mer omsorg enn noen gang.

Under samme tak

Vi er en familie på fire: Storebror på fem år, Lillebror på tre, Ola på førti og jeg på trettini…og et halvt.

I et lite rekkehus i en bratt skrent bor vi alle under samme tak. Man burde få kongens fortjenestemedalje for sånt.

Unik støpeform

For det er nemlig ikke sånn at femti prosent far og femti prosent mor resulterer i en slags mellomting av et lite menneske som foreldrene kan speile seg i. Neida, disse nye verdensborgerne vi lager har sin helt unike støpeform. Mellom husets dirrende vegger lever dermed fire vidt forskjellige individer som alle har sine særegne farger og former.

Vi har en selvkritisk pragmatiker, en overfølsom dramatiker, en lettkrenket estetiker og en impulsiv katastrofetenker. Vi har en organisator, en surrebukk, en slurver og en pendant. Vi har en pådriver og en overdriver, en jåle og to snåle.

Her bor én som alltid har god tid og én som alltid har dårlig tid og som får enda dårligere tid jo bedre tid den andre tar seg. Så har vi to som ikke forholder seg til tid i det hele tatt.

Vi har kronisk sykdom og dårlige nerver

Vi har én som ikke vil sove om natten, bare om morgenen og én som vil sove om natten men ikke om morgenen. Og så har vi én som alltid vil sove men som blir vekket av han som ikke vil sove om natten, og én som godt kan vekkes men som aldri våkner uansett hvem som prøver å vekke ham. Når en sjelden gang alle sover, har vi alle våre preferanser; vi har en som vil ligge i skje og en som vil ligge i fred. Midt i senga ligger en urolig sjøstjerne og ytterst på kanten en fredfull prest.

Vi har kronisk sykdom og og dårlige nerver, eksem, voksesmerter og en som fjerter. Vi har oppmerksomhetssyke og kjedsomhetsallergi, vi har lampefeber og hypokondri. Noen spiser for lite og andre for mye, noen er redd for troll og andre for fly.

Det krangles hele tiden

Det krangles hele tiden. De minste daglig om hvem sin tur det er å være Klatremus og Mikkel Rev, de største av og til om hvem sin tur det er å ta ut av oppvaskmaskinen og være hjemme med sykt barn. Mens barna krangler ved å gjøre ting som å skrike, gråte, dytte og slå, krangler far og mor ved å LA VÆRE å gjøre ting. Ikke se på hverandre, snakke med hverandre og i hvert fall ikke ta på hverandre.

Alle er rause på klemmer og kos, ingen er flau for å ta imot ros. Det tulles for mye og spares for lite. Det avbrytes, overdøves, innvendes og oppjages.

Dette er familien vår på godt og vondt, men jeg er ikke så rent lite stolt av den. For til tross for våre ulike behov og lynne, våre særheter og uvaner, anfall og innfall, holder vi ikke bare ut med hverandre, vi til og med elsker hverandre.

Og det er en bragd i seg selv.

Kjønnsrollekrise

Jeg vokste opp på åttitallet i Oslo, i en tid da de fleste kvinner jobbet, statsministeren hadde pupper og pappaene var like drevne på å steke fiskepinner som mammaene. Likevel var det mødrene som hadde ansvaret for å innrede hjemmene.

Homo-pappa og gullpuma

Til tross for at min familie var ultramoderne med skilte foreldre, homo-pappa, importert stefar fra sverige og halvsøsken, var bildet det samme hjemme hos oss. Det var mamma som tok de viktige interiør-beslutningene og møblerte rekkehuset vårt med vannseng, vegg-til-vegg tepper og pudderrosa skinnsofa. Vi hadde blinkende pastell-bjeller på juletreet, himmelblå tapet med måker på soverommet og en meter høy gullmalt porseleens-puma i stua.

Etterhvert flyttet jeg for meg selv, og som min mor før meg kastet jeg meg på alle interiørtrender uten tanke på om de lot seg kombinere. Det var shabby chic på soverommet og respatex på kjøkkenet. Det var leopard på gulvet i stua, snurrebambus i vinduskarmen og IKEA-Michelangelo på veggen. Det var nips og strass, gips og glass.

Estetikeren

Så møtte jeg Ola, arkitekten med arkitekt-foreldre, arkitekt-bestefar, arkitekt-oldefar og arkitekt-bestevenner. Ola vokste opp i et hjem der kosedyrene var laget i trematerialer og legoen var sortert etter farge.

Allerede på første daten diskuterte vi estetikk og interiør. «Det verste jeg vet er når folk pynter hjemmene sine med ord som LOVE og HOME» sa Ola. «Ja, det er det verste» svarte jeg og bestemte meg samtidig for å montere ned skiltet med HAPPINESS som hang over nøkkelskapet i gangen.

Vi gikk lange turer og Ola snakket om barndomshjemmet sitt på Løten og eggene til Arne Jacobsen, og det var bare i grevens tid at jeg skjønte at Arne Jacobsen var en kjent designer og ikke en generøs hønse-bonde fra Hedemarken.

Interiør-maktkamp

Vi flyttet sammen og jeg tenkte at NÅ skulle min kvinnelige estetiske sans endelig komme til sin rett. Men det viste seg raskt at Ola ikke var komfortabel med at jeg skulle styre innrednings-skuta. Vi kranglet for første gang i puteavdelingen på IKEA og avsluttet med silent-treatment over kjøttbollene. Etterhvert kunne vi ikke kjøpe en skuffe-knott uten at luften mellom oss dirret av irritasjon og mistro. En gjenstand som jeg syntes var interessant, syntes Ola var stygg. Det han kalte god design, var for meg overpriset gjesp.

«Hva har du tenkt med farger og sånt da?» spurte venninner meg. De satt åpenbart i førersetet hva gjaldt innredningen av sine respektive hjem. «Med farger og sånt? Neei, det med farger, der har jeg tenkt en palett som reflekterer på husets egenart» svarte jeg tynt. Sannheten var at jeg ikke kunne tenke en eneste fargerik tanke uten at arkitekten dukket opp i hodet mitt med sine bedrevitende anekdoter om lys og skygge. Min kvinnelige rett til å innrede hang i en tynn tråd og jeg var i ferd med å miste min nedarvede interiør-selvtillit. Jeg var i en kjønnsrollekrise.

Åpenbaringen

Men så, etter en kveld med surmuling nedi en pose med ostepop på grunn av nok en diskusjon med den eminente arkitekten, ble jeg sittende å planlegge hvilke kamper jeg skulle vinne nå som soverommet skulle innredes. Mens jeg satt der og slipte sverdene mine, slo det meg at jeg ikke engang kunne huske hvordan soverommet så ut, hverken fargen på veggen eller plasseringen av dør og vindu. Verre var det at jeg heller ikke klarte å huske hvordan rommet vi møblerte sist ble seende ut. Hvilken farge var det vi valgte på sørveggen igjen og hvilken lampe endte vi opp med i taket?

Hvordan kunne jeg glemme noe som tilsynelatende var så viktig for meg så fort? Var jeg egentlig så veldig interessert i disse innrednings-greiene eller handlet denne krigen om noe annet? For eksempel at jeg som kvinne var sosialisert inn i rollen som familiens estetikk-overhode og den rollen forventet at jeg skulle forstå meg bedre på form og farge enn mannen.

Før posen med ostepop var tom den kvelden hadde jeg erkjent for meg selv at mine interiørvalg stort sett var basert på hva andre likte og at det egentlig ikke var så viktig for meg å bestemme møbleringen så lenge jeg trives med resultatet. Men for Ola var det viktig å sette sitt preg på hjemmet og han hadde dessuten ekspertisen. Så jeg heiste det hvite flagget og børstet av meg generasjoner med innrednings-plikt. Det var en lettelse å gi fra seg ansvaret.

Siden har jeg oppdaget at jeg bærer i meg flere slike kjønnsroller, for eksempel rollen som familie-organisator, gaveinnkjøper, kakebaker, sykepleier og barnegarderobeansvarlig. Noen har jeg gitt bort med glede, andre har jeg tviholdt på, visse må vi dele. Men jeg tar ikke roller lenger bare fordi jeg er kvinne, jeg tar dem fordi jeg vil.

Livet med barn er en maraton av selvmotsigelser

Motsetningene starter allerede i det øyeblikket barnet blir født i form av den alle fineste og desidert vondeste opplevelsen i ditt liv. 

 

Søvn

Så de første ukene gleder du deg til hvert våkne øyeblikk; «Kom og se! skynd deg, endelig er han våken!» Men én måned senere gjør du hva som helst for at han skal sove; «Du går ikke forbi den krybben når han endelig har sovnet! Du får knipe igjen blæra til i morgen». 

 

Så følger et par år der han sprettet opp før hanen galer; «Halv fem? Det er faen ikke menneskelig» før du plutselig en dag må bevæpne deg med vannpistol for å få han til å våkne; «Hallooo…klokken er halv ett!» Og senere på kvelden med en wifi-bryter for å få han til å sove; «Jeg stenger av nettet! Du kan ikke ligge våken og spille på mobilen halve natten.» 

 

Da er det en sjebnens ironi at det til slutt er deg som ender opp med å ligge våken med mobilen halve natten mens du venter på at gutten skal komme trygt inn ytterdøren og finne sengen sin. 

Språk

Den samme bipolare reisen gjelder for språkutvikling. «Hva blir det første ordet?» «Alt blir så mye lettere når han lærer å snakke.» Men det skal ikke rare ordforrådet til før kjeften går som et maskingevær og du lengter tilbake til knirke-alderen; «jeg blir så sliten når du maser konstant.» «ikke avbryt meg hele tiden!»

 

Men det er irreversibelt, han lærer nye ord for hver dag som går. Så du må heller prøve å kontrollere snakkinga, fortelle ham hva han ikke kan si og hva han er nødt til å si «Sa du hei når du kom og takk for meg når du dro?» Du gir ham instrukser om hvem han aldri må snakke med og hvem han må fortelle det til dersom noen han aldri må snakke med prøver å snakke med ham. Du avholder møter sammen med de andre foreldrene der det avdekkes hvem av barna som har sagt hva og hvem som må si unnskyld til hvem. 

 

Og det kan virke som at dette blir noe i overkant mye, for plutselig en dag vil han ikke prate med deg. I det hele tatt. Og da må du bruke alle kunstens regler for å hale ordene ut av ham «kan du vær så snill å svare meg?». Da snakker du til ryggen hans, til stengte soveromsdører og sender SMS’er der du lokker med «mammas vafler og kakao nede i spisestuen nå.»

 

Og idet han har lempet to vafler på en tallerken og subber opp igjen på rommet sitt, drar du frem mobilen, swiper gjennom barnebildene og minnes den kosete gutten med de varme klemmene. De myke barnekinnene og varmen fra kroppen hans. «Hvorfor satt jeg ikke mer pris på det?» 

Kjærlighet

Det er fordi du rent har glemt hvordan det føles å bli sparket i trynet om natten, smerten fra såre brystvorter og byssebetennelse i begge armene. Du husker ikke lenger hvor slitsomt det var å være et levende klatrestativ dekket av snørrslim og havregrøt. 

 

Og her er vi ved kjernen av hvordan du utholder dette maratonet av ekstreme motsetninger og stadig nye utfordringer; Gjennom betingelsesløs og uendelig kjærlighet. 

Det gjør vondt å ha barn

Den største kjærligheten og for mange selve meningen med livet, kommer med en bakside. Her sortert i alfabetisk rekkefølge.

A – Angst

Kronisk og livslang redsel for at noe skal skje med barnet, herunder sykdom, ulykker, kidnapping, mobbing, rus, svangerskap etc….

B – Bysse-betennelse

Betennelse i armer og skuldre som et resultat av repetitiv gynging av misfornøyde barn over lang tid.

C – Candida

En sopp som trives spesielt godt i skjeden til gravide kvinner og medfører utflod, sterk kløe og upassende krafsing i underlivet.

D – Depresjon

En dramatisk endring i stemningsfølelsen hos nybakte foreldre idet de innser at de er fanget i en hverdag som utelukkende består av å dekke barnets behov.

E – Ekstrem svangerskapskvalme

Når man har klassiske symptomer på omgangssyke, men de varer i ni måneder.

F – Fødsel

Selvforklarende.

G – Grinetrang

En evig forhøyet følsomhet hos foreldre som medfører empatismerter. Hos noen så sterke, at de ikke lenger kan lese nyheter eller se filmer som involverer barn og dyr.

H – Hodelus

Små kryp som hopper fra hode til hode i barnehagen før de inntar ditt hode og reproduserer seg i flere generasjoner som lever av å suge blodet ditt.

I – Inkontinens

Når man på grunn av barnefødsel ikke har kontroll over sin egen blære, men ufrivillig og sjenerende tisser på seg i tide og utide.

J – Jug

Når man sier til andre foreldre at man har hatt det koselig sammen med barna på lekeplassen når det i realiteten var drepende kjedelig.

K – Kolikk

En av de verste formene for tortur som finnes.

L – Lego-felle

Følelsen av å bli knivstukket under foten fra å tråkke på en av barnas velplasserte legoklosser.

M – Mastitt

Betennelse i brystet hos kvinner som ammer. Beskrives ofte som om noen drar piggtråd gjennom brystet når barnet dier.

N – Norovirus

Kongen av omgangssyken som barna tar med seg fra skole og barnehage for å knekke hele slekta i jula.

O – Overvurdering

Når man oppfører seg som en kronidiot og utsetter barna sine for pinlige situasjoner fordi man er så stolt og glad i dem at man ikke evner å se at de ikke er perfekt i alt.

P – Pica

En nesten uimotståelig trang til å spise ikke-fordøyelige stoffer som for eksempel jord, kull, hårballer og papir under graviditet.

Q – Q-tips

Når det som tidligere var små bomullspinner man renser ørene med, plutselig er livsfarlige ørespyd som sprekker trommehinner og tetter avløpsrør.

R- Ryggplager

Uunngåelig slitasje på ryggen over tid som skyldes f.eks dytting av vogn i snø, bæring av barn, pakking av familiebil, amming mm..

S – Småbarnssølibat

Mangel på overskudd til å ligge med partneren sin.

T – Testikkel-traumer

Baller som har blitt utsatt for sprellende barneføtter, gjerne med knallharde selskapssko.

U – Urinangrep

Å bli dusjet ned med tiss når du minst venter det. Gjerne etter at du er nydusjet og ofte i håret eller ansiktet.

V – Vondter

En samlebetegnelse på ubehageligheter som å bli lugget av små babyer, sparket i ansiktet om natten, ligge i vonde gymsaler på fotballcup etc.

W – Worst case tenking

Når man tenker at en macaroni bør deles i to, bare sånn i tilfelle barnet mot formodning skulle sette den i halsen.

X – Xeromorfi

Når kroppen er så dehydrert fordi man ikke har tid til å drikke, at den gjør som kaktusen og går i sparemodus for å overleve.

Y – Ytringskrise

Når dine barn i offentlig rom entusiastisk og høylytt rapporterer om dine uvaner eller forteller kjente og kjære hva du sier om dem når de ikke er der.

Z – Zombie

En tilstand der man går rundt tilnærmet bevisstløs på grunn av for lite søvn, men ikke kan lukke øynene og legge seg ned for å hvile.

Æ – Ærlighetskvaler

Smerten man føler når man må fortelle barnet sitt sannheten om noe man vet de kommer til å bli lei seg for.

Ø – Øyekatarr

En megasmittsom betennelse som gjør at øyne blir røde, hovne og full av gul verk som tørker inn og blir til digre øye-buser og snerk.

Å – Åreknuter

Oppsvulmede blodårer som ser ut som klaser med meitemark under huden på bena. Dukker ofte opp under en graviditet og forsvinner aldri igjen.

Bryllup eller skilsmisse

Hun gråter, hulker faktisk. «Jeg tror vi har glidd fra hverandre. Hver kveld etter at vi har lagt barna, sitter vi bare i hver vår sofa med telefonen og snakker ikke sammen» sier hun i et slags syngende tonefall som avsluttes med et hikst og en stor slurk rødvin.

Dette lyder kjent. Jeg lener meg bakover i stolen for å få ørene mine noen centimeter nærmere den ulykkelige og venninnen hennes. «Og så blir vi irriterte på hverandre for bittesmå dritt-ting.» fortsetter hun. Check, tenker jeg. «Og det verste er at jeg stadig vekk ikke orker at han tar på meg engang!»

Bør man senke kravene?

Jepp, det er Ola og meg hun beskriver, vi har det på akkurat samme måten. Men mens hun vurderer skillsmisse, planlegger jeg bryllup.

Det skal være sagt at jeg bare har hørt bruddstykker av denne kvinnens historie, MEN…En klok tante sa en gang til meg at den alle største belastningen for et forhold, det er å få barn. Og den nest største belastningen, er å ha de samme kravene til forholdet som når du ikke hadde barn.

Farvel til romantikken

For her er nemlig det sanne bildet; vi sover i snitt fem timer i døgnet avbrutt to til tre ganger av hyl, spark, hoste eller oppkast. I de timene vi ikke leverer til arbeidsgiver, forsøker vi å samarbeide med to individer som bevisst og ubevisst driver psykologisk krigføring mot oss. Vi bor på en kompakt slagmark med et lydnivå som langt overstiger det helsetilsynet anser som forsvarlig. Når vi først kommer oss ut døren, drasser vi gjerne rundt på tretti kilo med vogn, barn og utstyr. Kroppene våre er i en kontinuerlig sigefase. Øyelokk, pupper, hake, rumpe; alt synker, unntatt blodtrykket som er på god vei opp. Og det finnes lite tid til å pynte vraket i form av frisørtimer og ny garderobe. Hjemme rusler vi gjerne rundt i pysjbukser med en klut i hånda og grøt i håret.

Det er ikke akkurat en scene satt for romantikk.

Selve definisjonen av romantikk er dessuten ikke den samme som før. I den livsfasen jeg er i nå, står ikke blomster, dype samtaler og sofa-spooning på listen når temperaturen på følelsene skal tas.

Kjærlighetserklæring for småbarnsforeldre

Det som gjør meg varm i hjertet, det er når Ola gir meg en ekstra time med søvn. Eller når han sier «Marie, jeg synes du skal gå deg en lang tur med søpla». En varm kopp kaffe i hånden på morgenen er en sterkere kjærlighetserklæring enn hundre røde roser. Blomster dør hjemme hos oss uansett. Og når Ola og jeg sitter i hver vår sofa med hver vår telefon, og jeg endelig får noen minutter i mitt eget hode, da føler jeg at vi sammen deler en rolig og kjærlig stund.

Og det er det som gjør meg trygg på oss, at vi klarer å se hverandres behov i den stormen vi er i nå. At vi gjør så godt vi kan for at den andre skal være litt mindre frustrert og sliten.

Så gleder jeg meg til den dagen vi kan sove i samme seng igjen og finne på ting sammen bare vi to. Og ikke minst gleder jeg meg til å si JA til ham i august.

Monster-mamma

Vi skal i bursdag. Barna må bade først og jeg må skifte. Og som vanlig har vi dårlig tid.

Det er sånn med barn at straks de merker at de voksne har dårlig tid, så skiller hjernen deres ut et sabotasje-hormon som sørger for at sutre-stemmen og trasse-musklene reagerer som de skal. Dette trigger igjen et allerede hyperaktivt nervesystem hos foreldrene.

Det er duket for kaos.

Stolte besteforeldre som fiser

Jeg haster inn på badet for å skru på badevannet. Eldstemann står konsentrert og plukker ned familiebilder fra hyllen og lillebror bistår ved å krølle dem sammen.

«Hva er det dere gjør?!!! Jeg har sagt til dere flere ganger at dere skal la de bildene være» kjefter jeg og jager de små rampene ut av badet mens fremkalte familiemedlemmer daler ned på badeflisene. Min store stolthet er hylla på badet med tolv utvalgte fotografier av årets små og store høydepunkter. Ansiktet til minstemann idet han smaker sin første is. Storebror som ler seg skakk av noe vi har glemt hva var. Når har man mer tid til å glede seg over det enn når man sitter på do? Dessuten så liker jeg tanken på at stolte besteforeldre sitter og fiser mens de fryder seg over portretter av seg selv sammen med de små hjerteknuserne.

“Jeg vil ikke, mamma”

«Mamma, jeg vil ikke bade» klager den eldste gjennom sprekken i baderomsdøra. «Lille venn, du har puttet hele hodet ditt ned i en bolle med risengrynsgrøt, du kan ikke gå sånn i bursdag. Dessuten har du mast om å få bade hele formiddag».

«Men nå vil ikke jeg det» svarer dørsprekken bestemt. «Men du må det» sier jeg, enda litt mer bestemt. Så åpner storebror døren på vidt gap før han slamrer den igjen med et brak så en boks med talkum hopper ut av baderomsskapet og en hvit pulversky drysser ned i badevannet.

Stressmestring

Jeg bestemmer meg for å roe meg ned før jeg går i krigen. Når kortisolet begynner å boble i topplokket, er min reaksjon å begynne å klemme febrilsk på små hudormer i ansiktet. Som om jeg liksom kan klemme stresset ut av kroppen. En psykolog ville kanskje kalle dette for tvangslignende atferd, jeg kaller det for en mestringsstrategi.

Når jeg gløtter på døren etter en liten stund med nevrotisk klemming, har de to små begynt å leke med duplo i rommet ved siden av. Jeg benytter anledningen til å løpe opp i annen etasje og hente den røde kjolen som skal jazze opp den bleke kroppen og det grå undertøyet. Alt undertøyet mitt er grått. Trusene ligner på kjøkkenkluter og blondetrådene i bh’ene mine ryker, for så å rotte seg sammen og bli til små kjafser.

Skadefroe unger

Idet jeg kommer inn igjen og inn på badet, ser jeg to små kropper som lynkjapt snur seg hundre og åtti grader og ser på meg med øyne som glitrer av skadefryd. Hyllen med familiebildene er tom. Bak dem er et halvfullt badekar. På vannoverflaten flyter firkantede flak av familieminner. Årets søskenbilde har druknet og på bunnen av badekaret ligger gutta og stirrer triumferende opp på meg. Et vakkert øyeblikk med eldstemann på fanget til farmor klamrer seg til kanten av badekaret, klissvått og krøllete.

Monster-mamma våkner

Jeg tror kanskje det er kombinasjonen av en akutt sorg over de tapte bildene og de selvtilfredse glisene som åpner låsen til rommet der monster-mamma bor. Barna har heldigvis ikke stiftet bekjentskap med henne mange ganger før, for hun er fæl.

Monster-mamma ser minst ti år eldre ut enn meg. Hun er svært lite verbal. Det eneste setningen hun evner å ytre er «nå er det nok!!», en setning som hun repeterer i loop i et toneleie som til slutt går opp i fistel. Det hun ikke klarer å formidle i ord, kompenserer hun for med en truende finger og grimme grimaser. Nesa og munnen snurper seg sammen til noe som kan minne om et nebb og de vidåpne øynene forenes av to diagonale øyebryn som møtes i en hissig rynke rett over nesen. Det hele gir et uhyggelig ugle-aktig uttrykk.

Monster-mamma er primitiv og fullstendig upedagogisk. Hun kan ikke lære barna noe som helst og oppnår ingenting med sin atferd annet enn sin egen emosjonelle ventilering.

Utysket i speilet

Synet av det truende alter egoet mitt gjør at eldstemann skynder seg å fiske fargerike lefser opp av badekaret for å plassere dem opp på hylla igjen. Men de har blitt til klumper i hånden hans og nå henger de over kanten av hylla som sjøsyke matroser. Og idet matrosene begynner å falle overbord og jeg rekker ut armen for å liksom redde dem, får jeg et glimt av meg selv i baderomsspeilet og ser dette utysket:

monster mamma

Den dårlige samvittigheten

Det virker ikke som om monster-mamma egentlig gjør noe voldsomt inntrykk på barna, annet enn at de skjønner at nå er det alvor. Men hun gjør et varig inntrykk på meg. Jeg skammer meg etterpå over utblåsningen og snakker lenge med barna om det. Så forsøker jeg å lette samvittigheten min med å gi dem is og IPad, før jeg igjen skammer meg over det upedagogiske i å prøve kjøpe seg inn i varmen igjen.

Men i det store bildet tenker jeg at de ikke tar skade av å se mamma bli ordentlig sint en sjelden gang. Kanskje det lærer barna at det er greit og trygt å vise følelser, selv de man skammer seg over.

En småbarnsmors bekjennelser

Lørdag

04:37:

Dette orker jeg ikke. Jeg kan ikke leve sånn som dette, det går bare ikke. Det kan ikke kalles et liv en gang. Én time sammenhengende søvn har jeg fått, én time!!! Jeg fikser bare ikke dette mamma-greiene lenger. Han har holdt på med denne våkne-hver-halvtime rutinen nå i seks uker. Jeg orker ikke mer, jeg er nødt til å dra. Nå. Jeg kan liste meg ut, Ola får ta over… Men det er midt på natta, hvor drar jeg da? Hvor skal jeg sove? Oslo Plaza! Jeg kan sjekke meg inn der, så får jeg finne ut av hva jeg gjør videre i morgen. Bra! Å nei, det er karneval i barnehagen på mandag og jeg har lovet Laurits at vi skal handle kostyme i morgen. Faen.

08:32

Halv ni?? Åh, gode, flinke Ola. Han har tatt begge to og latt meg få sove! Jeg er så utrolig heldig som har tre så fine gutter i livet mitt. Jeg blir altfor lett irritert, jeg må lære meg å være mer tålmodig og positiv, sånn som Elin på jobben. Jeg får jo aldri denne tiden tilbake, det er her og nå. Fra i dag skal jeg slutte å stresse meg opp over helt hverdagslige ting som spisenekt, natterangel og sutrekor. Det blir bare et negativt fokus som påvirker alle.

08:45

Jeg skjønner ikke hvorfor han må bruke giraffen til å spise, hva er galt med skjea? Jaja, det viktigste er at han spiser noe.

09:32

Bondegård eller Bøler Bad? Frihet til å velge. Frihet my ass…Ok, fordeler med bondegård: løpe fritt, gøy med dyr, lekeplass, utviklende og pedagogisk, kan bruke dobbeltvogna, god kaffe og helt sjukt gode kanelboller. Risikofaktorer: konstant mas om is og ridetur, høyt støynivå, uoversiktlig, gjess som biter og barnekidnapperens eldorado. Fordeler med Bøler Bad: gøy med vann, rene barn, utviklende og pedagogisk, hud mot hud, og lite folksomt. Risikofaktorer: ny senebetennelse i armen, bæsjing i bassenget, påkledningskrig, glatte fliser og forkjølelse. Har ikke overskudd til syke unger, det må bli bondegård.

09:54

Hvor er Jæger nå? Han har krabbet inn i oppvaskmaskinen igjen selvfølgelig. Ah, denne endeløse forelskelsen i oppvaskmaskinen.

09: 57

Må hver eneste påkledning være en kamp?

10:12

Skal vi se..smoothies, frukt, smokk, tåteflaske, barnemat, bleier, solkrem, skift, våtservietter, leker, Mikkel Rev, solhatt, jakker, drikkeflaske, matpakke, regntrekk, bleieposer, sitteunderlag, innsektsnett, vognpose, caps, Inotynol og snørrsuger. Herregud, å pakke for en liten utflukt med vogna er som å pakke for en ukes telttur.

11:23

Så fint de leker sammen. Å som jeg elsker de to små trollene der. De vokser altfor fort. Snart vil de ikke sitte på fanget mitt lenger eller la meg stryke dem over håret. Hva gjør jeg da?

12:43

Må begge to henge på meg absolutt hele tiden? Det er klin umulig å få i seg en matbit.

13:32

Ungene mine er usedvanlig pene. Og det mener jeg helt objektivt.

15:13

Hvor er Laurits? Han stod jo nettopp og klappet den sauen. Jeg ser ham ingen steder. Nei, nei, nei, nei…Å, herregud!

15:15

Der er han! Ridder Ola fant ham. Ola er så god på å være rolig og tenke rasjonelt når sånt som dette skjer. Jeg får bare panikk. Vi burde ha sex i kveld, det er altfor lenge siden.

16:45

Hvordan går det an å produsere så mye klesvask? Jeg tømte denne i går og nå er den helt full. Ok…hvordan vasker man et skumgummi-drage-kostyme? Får jeg den i det hele tatt inn i maskinen, bare hodet har en diameter på en halvmeter!

17:11

Det er ikke rart at man iblant lengter tilbake til den gang man bare hadde seg selv å tenke på! Hverdagen min består av å tjene to små keisere som vræler når de ikke får det som de vil, kaster maten jeg lager veggemellom, krever å bli båret rundt på armen og nekter å la meg sove på natten. Det er synd på meg…

17:58

Ola tror kanskje at han bidrar. Men jeg vet veldig godt hvem det er som drar lasset i dette huset. Med den skilpaddefarta hadde vi levd som nomader hvis ikke det var for meg.

18:15

Hvorfor føles det samtidig både feil og riktig og gi barna IPad?

19:23

Snart blir det vin og snacks. Melkesjokolade eller Sørlandschips? Et stort glass vin og i hvert fall tolv ruter med melkesjokolade. Og cola zero. Nei..ni ruter med melkesjokolade og en liten skål med sørlandschips. Tolv ruter OG Sørlandschips pluss vin og Cola Zero, det er lørdag og jeg er veldig sliten.

22:40

Æsj, jeg stinker svette. Jeg savner å føle meg fresh. Det er helt umulig å kombinere fresh med småbarnsliv, jeg kan ikke ta ordet i min munn engang, uten å få grusom smak av søvnmangel på kjøpet. Hvem er egentlig hun i speilet med ettervekst og bæreposer under øynene? Hun ser fjern ut i blikket. Er hun i det hele tatt her, eller er hun fanget i et mentalt vakuum bestående av handlelister, sovetider og dagsplaner. Jeg må prøve å være mer tilstede, passe på at hverdagen ikke bare blir en grøt av plikter og…Grøt! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt. Jeg må huske å sette det på handlelista.

22:55

Endelig! Min tur til å sove på hard madrass i kjellerstua. Hele natten uten avbrytelser. Avrunder en fin dag med en fin natt.

Søndag

00:41

Dette er så typisk meg. Når jeg først kan sove, hva skjer da? Nei, da klarer jeg ikke sove. Bare pust rolig inn og ut…pust inn…pust ut…søren, vi glemte å gi Jæger astmamedisin før vi la ham.

Prosjekt Genitalier

Jeg vokste opp i et kristent hjem. Dette faktum vil nok overraske mange, men joda, gjennom hele oppveksten min bad jeg for maten, leste bibelen og gikk på søndagsskole. Søndagsskole var spennende. Spesielt fascinerende var det når skapelsesberetningen kom opp på flanellografen. Nakne filtstykker av Adam og Eva med tissene sine som spaserte rundt i Edens hage og spiste epler.

Selv om jeg i dag bare er kristen når jeg ikke finner lommeboken eller når barna er syke, er jeg like imponert over menneskekroppen og hvordan den er skapt. Men det er ett prosjekt signert Vårherre som jeg må innrømme at jeg ikke er like begeistret for; Prosjekt Genitaler.

Kardinalfeil i skapelsen av Adam og Eva

Først og fremst burde ikke Vårherre skapt Adam FØR han skapte Eva, men heller jobbet litt parallelt med begge. For som ved de fleste store prosjekter man iverksetter, er kreativiteten og stå-på viljen gjerne på topp i starten av prosjektet. Og sånn var det nok også for Vårherre da han gikk i gang.

For kreativ input til Adams genitalier spankulerte han nok rundt i Edens hage blant bananer og fiken og hentet inn inspirasjon. Så satte satte han seg ved dreiebenken med en klump leire og dreiet og skulpturerte i dagevis til han hadde en imponerende konstruksjon med et originalt utrykk.

Når Vårherre så skulle i gang med Eva, var det ikke med den samme oppfinnsomhet og iver som tidligere. Han kjevlet bare ut en klump med leire og så krøllet han den sammen og konstaterte at det måtte være bra nok.

Fatale konsekvenser for Evas kjønn

Denne mangelen på innlevelse i eget prosjekt har resultert i at Evas kjønn har flere svakheter i konstruksjonen. For det første burde klitoris vært en stor og synlig knapp. I stedet er den et riskorn gjemt bort i en krok. Det er sløvt av Vårherre å overse dette problemet, gitt at han allerede da visste at menn sliter med å vite hvor ting er.

Videre ville det vært hensiktsmessig av Vårherre å utstyre Eva med en slags lukkemekanisme. Så hadde hun sluppet å lekke utflod og mensen i tide og utide. Og når Adam hadde vært på besøk, kunne hun stenge svømmerne inne til de fant riktig vei, i stedet for å være tvunget til å gå rundt med våt og klissete truse i dagevis.

Ikke bare fordeler med å være skapt først

Men selv om Adam kunne fryde seg over tildelingen av innovasjonsprisen for sitt imponerende lem, er det ikke bare fordeler med å være skapt først. For til tross for at Vårherre var på sitt mest kreative og motiverte da han skapte Adam, manglet han dog én essensiell ting som han hadde fått da han siden skapte Eva; nemlig erfaring. Nybegynnerfeil ble nok spesielt tydelig for Vårherre når han observerte Adam løpe rundt i Edens hage med sine dinglende herligheter som enkle mål for ville dyr og Borre-planter.

Narsissisme

Videre hadde nok ikke Vårherre forutsett at sin egen perfeksjon skulle bli et problem i seg selv. Adam ble nemlig så forelsket i sitt nye vedheng at han slet med å fokusere på andre ting. Stadig vekk var han bortpå med fingrene og kontinuerlig gikk han rundt og speidet etter muligheter for å ta den i bruk.

Så var det forvirringen rundt to forskjellige hoder på én kropp. Hvilket hode skulle brukes når? For eksempel kunne Adams lille-hode plutselig respondere når det var store-hodet som burde ha fulgt opp. Og noen ganger reagerte ikke lille-hodet når det skulle i det hele tatt. I perioder var det lille-hodet som bestemte over store-hodet, noe som senere har vist seg å starte kriger og medføre dramatiske konsekvenser for verdenshistorien. Heldigvis for menneskets eksistens ble ikke dette feilgrepet gjentatt hos Eva.

Funksjonelle problemer

Vårherre bør også lastes for å ikke prosjektere inn Genitalienes tidvise sammenkomst. Denne type tilpasning fordrer at prosjektledelsen er dynamisk og ikke statisk. Når to viktige organer som er ment å fungere sammen skapes på forskjellig tidspunkt, vil det naturlig oppstå utfordringer. Nye komponenter og oppdaterte versjoner av kroppslig materie passer ikke helt med de gamle og da blir det problemer. Klamydia for eksempel, og sopp. For ikke å snakke om Herpes.

Hvis bare Vårherre hadde utvist bedre prosjektstyring da han skapte Genitaliene, hadde vi kanskje sluppet å stadig måtte rette opp i feilene hans med tamponger, Viagra, salver, antibiotika, psykologer og skilsmisseadvokater.

Trassige tider

“God morgen vennen min» sier jeg. «Nei» får jeg til svar. Toåringen sitter oppreist i sengen. «Har du sovet godt?» «Ikke mamma!!» Ja dette var jo en hjertelig velkomst. «Pappa sover, det er jeg som skal følge deg til barnehagen i dag.» Jeg fisker en genser og en bukse ut av en skuff. «Ikke den!! Elefant!!» «Genseren med elefant er dessverre på vask.» Han kaster seg ned i sengen med et hyl som om han nettopp har mottatt et dødsbudskap. «ELEEFANT!!! ELEEFANT!!!»

Trass..et så vakkert lite ord. Lett som snø på tungen og søtt som sukkertøy i munnen. Alt ordet rommer er imidlertid langt mindre bedårende og mye mer utfordrende.

Trass kunne nesten vært en egen idrettsgren sammensatt av fysiske og mentale prøvelser foreldre må igjennom. Klar for litt morgengymnastikk? Først litt lett oppvarming med «jeg vil ikke» i et par minutter, så tre repetisjoner av «mor kler på, barn kler av», fire minutter med «total meltdown», skammelig avsluttet av mor ved hjelp av en runde med bestikkelser. Klokken er 07:15, pulsen er allerede skyhøy og mor har svetteringer under armene på den nye blusen.

Når vi endelig har forhandlet oss ned trappen kan vi ta fatt på frokosten.

Å servere frokost til en trassig toåring kan sammenlignes med å servere Gordon Ramsey. Du vet aldri på forhånd om det du serverer er bra eller dårlig. «Kaviar?? Jeg vil ikke ha kaviar.» «Du spiser jo alltid kaviar. Hva vil du ha da?» «Elefant!» «Vi har ikke elefant i kjøleskapet.» «Sjokolade!» «Nei, vi spiser ikke sjokolade til frokost.» Misfornøyd grynting. «Smør!» «Brødskive med bare smør?» «Ja.» To ferdig smurte brødskiver med smør senere. «Jeg vil ikke ha smør, jeg vil ha kaviar!»

Så er forhandlingen over for en liten stund og vi prater løst og fast om krokodiller og elefanter mens vi spiser brødskive med smør og kaviar. Han virker uberørt av morgenens hendelser, mens svetteringene mine kommer til å trenge litt tid på å tørke.

«Jeg vil gjøre det selv!!!»

En meterlang liten bølle står og drar tannbørsten ut av hendene på deg. «Jeg må hjelpe deg med pussen, for du bare suger av all tannkremen og tygger på den så mamma må kjøpe ny tannbørste hele tiden.» Tannpussen kan utløse et skred av følelser som det kan være vanskelig å bearbeide på kort tid. Ikke sjelden gir disse følelsene næring til andre tanker om ting man ikke vil. Resultatet er en lang runde med «vil ikke.» Vil ikke ha på dressen, vil ikke ta på skoene, vil ikke gå til bilen. En effektiv metode for å slippe å gå, er å gjøre kroppen sin så slapp og tung som mulig. Bare falle sammen som en klut så det blir helt umulig for mor og far å få deg med uten å enten måtte slepe deg avgårde eller låse armene rundt livet ditt og bære deg til bilen. Mor velger det siste.

Takk gud for Hakkebakkeskogen.

Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel. Vi synger pepperkakebakevisa så det gjaller i bilen, hele veien til barnehagen og helt inn i garderoben på avdelingen. Men da er det brått slutt på den gode stemningen. «Det er MIN plass. Han får ikke lov å stå der» roper toåringen og peker på en fortumlet gutt som står og venter på at noen skal ta på ham tøflene. «Joda, han kan stå der. Det er ikke din plass vet du, det er barnehagen sin plass, men du får lov å bruke den til tøyet ditt». Jeg klarer å avverge nytt sammenbrudd ved å foreslå elefant-marsjering inn på basen. Så kan jeg avlevere gutten og samtidig krysse fingrene for at han forvandler seg til den greie barnehagegutten personalet skryter av at han er.

Det går over?

«Det er heldigvis bare en periode, det går over» sier jeg til meg selv mens jeg køer gjennom morgentrafikken. Idet jeg kjører inn i parkeringshuset ser jeg at en rød bil står parkert på den aller innerste parkeringsplassen. Hæ? Han kan ikke stå der, det er MIN faste plass! Jeg pleier alltid å stå der. Jeg kjenner irritasjonen vokser i meg. Jeg har ikke spist frokost enda og jeg trenger sårt en kaffe. Og en tørr bluse.

«En enkel latte og en croissant» sier jeg. «vanlig croissant eller med sjokolade?» Jeg har jo tross alt hatt en ganske tøff morgen. «Sjokolade». Hun som skal lage kaffen strekker seg mot meg fra bak kaffemaskinen. «Vi har bare lettmelk, håper det er greit?». Har bare lettmelk? Hvor dårlig går det egentlig an å planlegge når man driver et kaffehus og halvparten av kundene dine skal ha kaffe med melk? «Det får være greit da» sier jeg med et grynt.

Dårlig humør

Når jeg ankommer kontoret er det med en mørk sky hengende over hodet. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å behandle noen fakturaer, men jeg er i dårlig humør etter kaffe latten og vil ikke, ikke i dag. Får ta det i morgen. Isteden kaster jeg meg over e-postene mens jeg nipper til en smakløs latte. Resten av dagen forløper nokså smertefritt, helt til Ola ringer på ettermiddagen for å tilføye et par ting på handlelisten. «Jeg hengte forresten opp det bildet du hentet på posten i går» sier han stolt. Stillhet. «Har du hengt opp bildet?» «Ja, skulle jeg ikke gjøre det?» «Jeg ville gjøre det selv» svarer jeg mens jeg svelger unna skuffelsen. Jeg hadde tenkt ut et spesielt sted i huset for det nydelige bildet av de to små guttene våre. «Men Marie, jeg må gjøre det fordi du måler ikke opp ordentlig, og så blir det skjevt og jeg må gjøre det på nytt».

Jeg klapper sammen PC’en. Et blaff av gammel bluse-svette streifer nesen idet jeg tar på meg ytterjakka og går ut døra.

Når jeg kommer til bilen skrur jeg anlegget på full guffe. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel.