Trassige tider

“God morgen vennen min» sier jeg. «Nei» får jeg til svar. Toåringen sitter oppreist i sengen. «Har du sovet godt?» «Ikke mamma!!» Ja dette var jo en hjertelig velkomst. «Pappa sover, det er jeg som skal følge deg til barnehagen i dag.» Jeg fisker en genser og en bukse ut av en skuff. «Ikke den!! Elefant!!» «Genseren med elefant er dessverre på vask.» Han kaster seg ned i sengen med et hyl som om han nettopp har mottatt et dødsbudskap. «ELEEFANT!!! ELEEFANT!!!»

Trass..et så vakkert lite ord. Lett som snø på tungen og søtt som sukkertøy i munnen. Alt ordet rommer er imidlertid langt mindre bedårende og mye mer utfordrende.

Trass kunne nesten vært en egen idrettsgren sammensatt av fysiske og mentale prøvelser foreldre må igjennom. Klar for litt morgengymnastikk? Først litt lett oppvarming med «jeg vil ikke» i et par minutter, så tre repetisjoner av «mor kler på, barn kler av», fire minutter med «total meltdown», skammelig avsluttet av mor ved hjelp av en runde med bestikkelser. Klokken er 07:15, pulsen er allerede skyhøy og mor har svetteringer under armene på den nye blusen.

Når vi endelig har forhandlet oss ned trappen kan vi ta fatt på frokosten. Å servere frokost til en trassig toåring kan sammenlignes med å servere Gordon Ramsey. Du vet aldri på forhånd om det du serverer er bra eller dårlig. «Kaviar?? Jeg vil ikke ha kaviar.» «Du spiser jo alltid kaviar. Hva vil du ha da?» «Elefant!» «Vi har ikke elefant i kjøleskapet.» «Sjokolade!» «Nei, vi spiser ikke sjokolade til frokost.» Misfornøyd grynting. «Smør!» «Brødskive med bare smør?» «Ja.» To ferdig smurte brødskiver med smør senere. «Jeg vil ikke ha smør, jeg vil ha kaviar!»

Så er forhandlingen over for en liten stund og vi prater løst og fast om krokodiller og elefanter mens vi spiser brødskive med smør og kaviar. Han virker uberørt av morgenens hendelser, mens svetteringene mine kommer til å trenge litt tid på å tørke.

«Jeg vil gjøre det selv!!!» En meterlang liten bølle står og drar tannbørsten ut av hendene på deg. «Jeg må hjelpe deg med pussen, for du bare suger av all tannkremen og tygger på den så mamma må kjøpe ny tannbørste hele tiden.» Tannpussen kan utløse et skred av følelser som det kan være vanskelig å bearbeide på kort tid. Ikke sjelden gir disse følelsene næring til andre tanker om ting man ikke vil. Resultatet er en lang runde med «vil ikke.» Vil ikke ha på dressen, vil ikke ta på skoene, vil ikke gå til bilen. En effektiv metode for å slippe å gå, er å gjøre kroppen sin så slapp og tung som mulig. Bare falle sammen som en klut så det blir helt umulig for mor og far å få deg med uten å enten måtte slepe deg avgårde eller låse armene rundt livet ditt og bære deg til bilen. Mor velger det siste.

Takk gud for Hakkebakkeskogen. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel. Vi synger pepperkakebakevisa så det gjaller i bilen, hele veien til barnehagen og helt inn i garderoben på avdelingen. Men da er det brått slutt på den gode stemningen. «Det er MIN plass. Han får ikke lov å stå der» roper toåringen og peker på en fortumlet gutt som står og venter på at noen skal ta på ham tøflene. «Joda, han kan stå der. Det er ikke din plass vet du, det er barnehagen sin plass, men du får lov å bruke den til tøyet ditt». Jeg klarer å avverge nytt sammenbrudd ved å foreslå elefant-marsjering inn på basen. Så kan jeg avlevere gutten og samtidig krysse fingrene for at han forvandler seg til den greie barnehagegutten personalet skryter av at han er.

«Det er heldigvis bare en periode, det går over» sier jeg til meg selv mens jeg køer gjennom morgentrafikken. Idet jeg kjører inn i parkeringshuset ser jeg at en rød bil står parkert på den aller innerste parkeringsplassen. Hæ? Han kan ikke stå der, det er MIN faste plass! Jeg pleier alltid å stå der. Jeg kjenner irritasjonen vokser i meg. Jeg har ikke spist frokost enda og jeg trenger sårt en kaffe. Og en tørr bluse.

«En enkel latte og en croissant» sier jeg. «vanlig croissant eller med sjokolade?» Jeg har jo tross alt hatt en ganske tøff morgen. «Sjokolade». Hun som skal lage kaffen strekker seg mot meg fra bak kaffemaskinen. «Vi har bare lettmelk, håper det er greit?». Har bare lettmelk? Hvor dårlig går det egentlig an å planlegge når man driver et kaffehus og halvparten av kundene dine skal ha kaffe med melk? «Det får være greit da» sier jeg med et grynt.

Når jeg ankommer kontoret er det med en mørk sky hengende over hodet. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å behandle noen fakturaer, men jeg er i dårlig humør etter kaffe latten og vil ikke, ikke i dag. Får ta det i morgen. Isteden kaster jeg meg over e-postene mens jeg nipper til en smakløs latte. Resten av dagen forløper nokså smertefritt, helt til Ola ringer på ettermiddagen for å tilføye et par ting på handlelisten. «Jeg hengte forresten opp det bildet du hentet på posten i går» sier han stolt. Stillhet. «Har du hengt opp bildet?» «Ja, skulle jeg ikke gjøre det?» «Jeg ville gjøre det selv» svarer jeg mens jeg svelger unna skuffelsen. Jeg hadde tenkt ut et spesielt sted i huset for det nydelige bildet av de to små guttene våre. «Men Marie, jeg må gjøre det fordi du måler ikke opp ordentlig, og så blir det skjevt og jeg må gjøre det på nytt».

Jeg klapper sammen PC’en. Et blaff av gammel bluse-svette streifer nesen idet jeg tar på meg ytterjakka og går ut døra.

Når jeg kommer til bilen skrur jeg anlegget på full guffe. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel.

Du kan regne med en skyllebøtte du sent vil glemme

Det handler bare om å prioritere. Hvor ofte har du ikke hørt det begrepet? Folk spytter det ut som gammel tyggis uten tanke på hvilke sko som måtte tråkke på den. Men rammer du folk i mine sko, altså barneforeldre på en dårlig dag, kan det fort hende at du får en skyllebøtte du sent vil glemme.

For uansett hvor mye orden vi har på prioriteringene i min familie, er det et salig kaos likevel. Den dårlige samvittigheten jeg har over alt og alle som burde vært prioritert, ligger som regel og eser på toppen av skolebrødet jeg ikke burde smugspist før middag.

Tid sammen er en hovedprioritet. De få timene vi har med barna hver dag er hellige. Men i dette lille vinduet av samværstid må det også settes av tid til matlaging. Og helst sunn, hjemmelaget og variert mat, dersom man hører på ekspertene og vil prioritere barnas ve og vel. Og det vil man jo. Aller mest tid har jeg brukt foran grytene på sunne og barnevennlige retter som har gått rett i søpla fordi toåringen bare kaster et kaldt blikk på måltidet og låser kjeven. Å forme fiskepudding til løver og elefanter eller forsøke å kamuflere grønnsakene, har ikke hatt den magiske effekten som ekspertene lovet. Og så har vi brukt tilsvarende antall timer på krangling, trusler og gråt ved middagsbordet. Til slutt ble vi enig om at det er bedre å leve med dårlig samvittighet og en oppspist, halvsunn middag med vitaminbjørn til dessert.

Vaskemaskinen må prioriteres. «Klær skaper folk» heter det, og vi vil jo helst se ut som folk. Oppvaskmaskinen durer så ofte at jeg i en periode trodde jeg hadde øresus. Små kropper skal bades og romper skal salves. Babyen skal ha pupp, D-vitamin og magetrening. Og så må man ta seg tid til grundig puss av tennene til toåringen. God tannhelse er viktig, husk fluor. Hilsen helsedirektoratet.

Så må man sette av tid til å trene, spesielt jeg som har født. Pass deg for det farlige fettet rundt magen! Det er rart med det, for den flate magen min har blitt rund og de runde puppene mine har blitt flate. Knipeøvelser to ganger om dagen eller urinlekkasjer resten av livet? Det handler bare om å prioritere.

«Det som var news i går, er old news i dag vettu. Du må hele tiden følge med på bransjen, ellers ramler du av toget» sier kollegaen min. Jeg elsker jobben min og liker ikke tanken på å ligge igjen og kave i grøftekanten mens kollegaene mine tøffer avgårde langs hav av spennende oppgaver, over fjell av anerkjennelse. Seminar i Stockholm 1-4 mars, faglig påfyll og nettverksbygging. Rydd kalenderen!

Så er det de mer impulsive prioriteringene som at man må bytte bleie midt i en rundkjøring på vei til Verdens Kuleste Dag fordi det skvetter avføring ut av bleia og oppover ryggen til toåringen.

Iblant må man prioritere gode venner og oftere må man prioritere familie. Naboforhold må pleies og det er din tur til å sitte i styret. Foreldre som bryr seg må stille opp på foreldremøter og dugnader.

Så må man ikke glemme hverandre oppi det hele, formaner terapeutene. Ta seg tid til de gode samtalene og ikke minst sex. Nei, ikke pliktsex, men ekte, hengiven og lidenskapelig sex som ikke bryr seg om hvem som har ryddet ut av vaskemaskinen flest ganger i det siste. Sex som har tatt seg tid til å barbere leggene og vaske forhuden.

Så skal man i følge de samme terapeutene heller ikke glemme å prioritere seg selv. Hvordan har lille Marie det oppi det hele egentlig? Lille Marie trenger vin, sjokolade og et varmt badekar kan jeg fortelle.

I tillegg til at det kontinuerlig bedrives knallhard prioritering, snakkes det også ustanselig om prioriteringer. «Nei, mamma kan ikke være Bestemor Skogmus nå, for mamma må gi Jæger grøt»

Så plutselig uten forvarsel, dukker kongen av alle prioriteringer opp. Hans majestet «slipp alt du har i hendene og finn frem gummihanskene» Sykdom. Gjerne omgangssyken…i fire omganger.

Jeg løper søren meg et prioriteringsmaraton hver eneste dag. Så kom ikke til meg med «det handler bare om å prioritere». Prioriter heller å tenke deg litt nøyere om før du prater om ting du ikke vet nok om.

Duell på The Well

The Well, en innendørs oase for avspenning og nytelse, sentralt beliggende på eksotiske Kolbotn og jevnlig besøkt av to ulike stammer; de Nakne og de Påkledde.

Til tross for en ganske jevn fordeling av besøkende mellom de to stammene, er det tydelig at det er de Nakne som bestemmer her. For mens de Påkledde lusker rundt stive i blikket og lett sammensunket, sprader de Nakne, stolte og totalt uberørt av at det dingler litt både her og der. Det kan virke som om de påkledde har en underliggende angst for å bli angrepet av de Nakne, noe som flere av de Nakne utnytter på det groveste ved gjentatte forsøk på stirring og glis.

De Påkledde kan virke noe mer sosialt anlagt, da disse oftere kommer i større dame- eller herregrupper. Denne gruppementaliteten har en avslappende effekt på de Påkledde og virker som om den gir dem en slags mental beskyttelse mot potensielle angrep fra de Nakne. Påfallende mange fra den Nakne stammen er menn i sekstiårene som beveger seg selvsikkert rundt i lokalene som territoriale alfahanner. Det kan virke som om det er et hierarki også innad i denne gruppen, for jo bedre utstyrt sølvreven er, jo flere runder promeneres det rundt i lounge-området og jo mer sprikes det med bena i bastuen.

Ellers er det svært mange par blant begge stammene på The Well, men man holder seg til sine egne, noe som kan tyde på segregering. Det er tilnærmet ingen grupper eller par som består av både Nakne og Påkledde, man kan derfor anta at dette ville være upassende eller fremstå illojalt. Det er også liten grad av verbal kommunikasjon mellom stammene. I den grad samtale mellom stammene oppstår, er det gjerne de Nakne som tar kontakt. Men dialogen er høflig og omhandler som regel spørsmål rundt fasilitetene eller vennlig småprat.

Men kløften mellom de to gruppene kommer best til syne når en Naken og en Påkledd som kjenner hverandre fra utsiden, møtes tilfeldig i lokalene. Sjelden ser man så iherdige forsøk på å gjemme seg eller late som man ikke kjenner hverandre. Dette til tross for at man kanskje er gode kolleger på utsiden.

De Nakne’s trang til utfoldelse kommer spesielt til utrykk gjennom naken lek. Dette innebærer blant annet å sprette opp og løpe noen runder rundt utebassenget mens hudfolder og kjønnsorganer danser foran et forbløffet publikum. Det hele avsluttes med et mageplask hvor den Nakne skræver over en snøfonn og deiser kjønnet sitt ned i fem minusgrader mens hun ler hjertelig av hvor befriende det er å være naken i Guds frie natur.

Som i de fleste andre samfunn, forekommer både sex, sykdom og vold også på The Well. Når det kommer til kjønnslig nytelse, er det særlig badstuene som er populære. Her har man funnet spor etter besøkende som har kost seg ekstra mye i varmen. Besøkende som er mer opptatt av spenning, kan spille russisk rulett med boblebadene. Det er nemlig en god sjanse for at man sitter og koker kroppen sin i livsfarlige Legionella-bakterier dersom man er uheldig med valg av boblebad.

En sjelden gang oppstår det duell mellom to bukker som kjemper om å være kongen av The Well. Dette fantastiske spetakkelet trekker ivrige tilskuere fra begge stammer. Her kan man bevitne nakne alfahanner som barker sammen under den tropiske dusjen i hellig kirketid. Våt nærkamp på romerske marmorfliser, kjønnsorganer i klem og høylytte brøl kan være en velkommen avveksling på et ellers så rolig sted.

Nei, 545 kroner er virkelig en smal pris å betale for et så unikt og interessant feltstudie i stammekultur.

Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Når man prøver å være diskret

Det er en varm sommerdag, en gang etter svineinfluensaen men før Axel og Tone-bruddet. Enda har jeg ikke møtt Ola. Jeg er singel og superbruker på Sukker..og de fleste andre datingsider som eksisterer.

Jeg begynner å bli lei av å lete. Jeg har vært på date med selvopptatte kunstnere, rikinger som ikke vil bli elsket for pengene sine men likevel prater ustanselig om dem, idealister som glemmer å dusje, «skuespillere» med statistroller og skjønnhetsjegere som synes jeg var penere på bildet enn i virkeligheten. Jeg har til og med vært på date med feil person uten å oppdage forvekslingen. Det går fort i svingene.

Jeg er på jakt etter et farsemne og noe sier meg at herremannen på andre enden av meldingsutvekslingen foran meg på PC’en ikke har innholdet som trengs. Men jeg bør gi det en sjanse, kanskje bor det mer i ham enn det han klarer å formidle gjennom tastaturet. Vi skal møtes samme kveld, en eller annen fancy Lounge jeg aldri har hørt om på Frogner. Det lover ikke bra.

Strengt talt burde jeg ikke være logget inn på Sukker akkurat nå, jeg er på kontoret, midt i arbeidstiden. Men «denrette78» har sendt meg en veibeskrivelse til stedet der vi skal møtes og surrehuet «marie80» trenger å ha det svart på hvitt. Jeg logger meg på Sukker, åpner dialogfeltet og klikker på print. Nå gjelder det å være rask så ingen av mine kolleger når printeren før meg. Jeg går bort til den. Venter. Men printeren står der bare taus og passiv.

«Vet noen av dere om printeren er i ustand?» spør jeg. «Ikke som jeg vet» svarer én. «Gikk fint å printe tidligere i dag» svarer en annen. Jeg går bort til plassen min og printer på nytt, men ingenting tyder på at printeren har planer om å våkne til liv. Jeg prøver en tredje gang og en fjerde gang. Æsj, jeg får bare skrive det ned på en lapp.

I stedet setter jeg i gang med å flikke på en brosjyre som en av fysioterapeutene våre skal ha med på messe om bare noen dager. Men jeg sliter med konsentrasjonen, det er et eller annet som bråker i bakgrunnen og tar fokuset bort fra det jeg driver med. Kanskje det er Bentes nye skjønnhetsmaskin, den som dusjer fuktighet ut i rommet slik at huden hennes ikke skal tørke ut. «Bente, kan du skru av den greia di?» roper jeg inn til kontoret hennes. «Det er ikke meg, det kommer fra lageret» svarer hun.

«Fra lagret?» tenker jeg høyt. Jeg fornemmer en uro i kroppen. «Jeg kan godt sjekke det?» sier Bente og titter hodet ut av kontordøra. «Neida, jeg er allerede på vei» sier jeg går mot lageret der vi oppbevarer kontorrekvisita, vaskemidler og der vi printer plakater. Idet jeg nærmer meg hører jeg et voldsomt leven inne på lagerrommet. «Er det noen av dere som printer plakater?» spør jeg de to som sitter nærmest lagerrommet. Begge rister på hodet.

Så åpner jeg døren til lageret. Plakater på én meter ganger sytti ligger strødd utover gulvet. Plakatskriveren jobber intenst og rytmisk som en tango som aldri vil ta slutt mens den raper ut plakater prydet med enorme bokstaver som til sammen utgjør smigrende ord fra «denrette78». Jeg smeller panisk igjen døren fra innsiden og setter en loslitt kontorstol foran.

Så strener jeg bort til maskinen og begynner å trykke febrilsk på vilkårlige knapper. Stopp for hælvete! Men det bare kommer og kommer plakater, en rytmisk strøm av store ord og komplimenter. Som en evighetsmaskin for desperate single. «Virker som en søt jente» daler ned foran øynene mine og treffer gulvet. Jeg står med begge føttene oppå «hvem vet, kanskje vi finner tonen» og blunkesmileys flørter med meg fra plakater overalt i rommet. Jeg river ut ledningen av stikkontakten og maskinen stilner. Det eneste jeg hører er min egen hektiske pust. Hva nå?

De som ikke hadde forlatt kontoret klokken 15:47 denne varme sommerdagen ville ikke unngå få øye på en dresskledd ung kvinne med en stor rull med plakater under armen forlate lageret i all hast. Arbeidende som ofret mer enn bare et raskt blikk, ville nok undre seg over den hektiske røde fargen og skrekkslagne ansiktsutrykk som preget det ellers så harmoniske ansiktet på den unge kvinnen. Noen ville kanskje frykte at hun hadde blitt syk, svineinfluensaen hadde jo nylig herjet over landet. Men det ville nok ikke falt noen inn å mistenke at hun smuglet ut et trettifem meter langt frierbrev.

Fem foreldretyper du møter i barnehagen

Det heter seg at man ikke skal bedrive stereotypisering da man lett kan falle for fristelsen å sette folk i bås. Vel, hvor uutholdelig komplisert og kjedelig ville ikke livet vært om man ikke kan bedrive litt uskyldig forenkling av inntrykkene man tar inn? Og ville det ikke være å lyve dersom vi sa at den type generalisering aldri viser seg å stemme? Det har i hvert fall slått meg idet jeg daglig springer inn og ut av barnehagen, at det finnes noen typer av foreldre som går igjen.

I barnehagen vår møter jeg på følgende fem typer foreldre:

Herr og fru “Alt-på-stell” liker å planlegge. Her er det sjelden slinger i valsen, det hverken glemmes eller slurves. Man kan mistenke dem for å ha investert store summer i verdens mest avanserte kalender, men nei, alt foregår utelukkende i det unike hodet til fru alt-på-stell. Herr alt-på-stell trener til Birken mens han sykler til jobb og barna blir hentet og levert til samme tidspunkt hver dag. Barna er kledd fra topp til tå i “best i test” og hver minste lille raggsokk er merket forskriftsmessig med barnas navn. Herr og fru alt-på-stell smører eksemplariske matpakker med grønnsaker som ikke blir med hjem igjen fordi barna faktisk spiser dem.

Herr og fru “Fred-og-ro” liker ikke småprat. Derfor lister de seg rundt i gangene og smyger seg usett inn og ut av barnehagen for å slippe å prate med andre foreldre. Herr og fru fred-og-ro har det aller best når de er i selskap med hverandre og barna, og når de gjør ting sammen som familie. De skriver aldri sinte e-poster til styret i barnehagen eller driver med høylytt barneoppdragelse i garderoben. De tror ikke at sine egne barn er mer begavede eller veloppdragne enn andres, og krever dermed ikke å sitte på første rad på avslutninger eller å delta på møter når det har vært hendelser i barnehagen.

Herr og fru “Trygt-og-godt” leverer sent og henter tidlig i barnehagen. Når det er foreldremøter er de i sitt ess, med forslag, innspill og bekymringer. Det kan være nærliggende å irritere seg over denne intense atferden på foreldremøter, men man skal ikke glemme at det er disse som gjerne får gjennomslag for nødvendige endringer. Herr og fru trygt-og-godt er konstant engstelige for at noe skal tilstøte barna og fotfølger dem derfor rundt, bare i tilfelle barna skulle trenge dem. De er tålmodige og tror ikke det hjelper å kjefte på barna når de ikke vil ta på seg ytterklærne i garderoben. Man kommer mye lenger med et vennlig ord og en god klem.

Herr og fru “helt-naturlig” liker ikke at barna har for mange føringer. De mener at den beste måten barna lærer på er gjennom egen erfaring og at det er avgjørende at barna får uttrykke seg på den måten som er naturlig for dem. På samme måte er de opptatt av at maten barna spiser er naturlig, og at man forbruker i pakt med naturen. Derfor smører de økologiske matpakker og kjøper bærekraftige bleier og klær til barna. Herr og fru helt-naturlig vil gjerne ha innflytelse på den pedagogiske planleggingen i barnehagen, for på dette feltet har de mange synspunkter.

Herr og fru fart-og-spenning har vanskeligheter med å si nei. Dette handler i bunn og grunn om frykt for å gå glipp av noe og for å ikke bli likt. De høye ambisjonene og tempoet resulterer gjerne i at de glemmer matpakker, utsetter å kjøpe regntøy og overser viktige beskjeder. Dette kompenserer de for, med aktiviteter og morsomme påfunn for store og små. Herr og fru fart-og-spenning kommer også ofte for sent, noe de mener skyldes forhold utenfor deres kontroll. Men de slår alltid av en prat, og de andre foreldrene blir alltid lettet når herr eller fru fart-og-spenning er tilstede og kan stå for småpraten.

Nå skal det ikke gå unevnt at det også er helt vanlig med en herr og herr alt-på-stell eller en fru og fru fred-og-ro, alternativt en herr fred-og-ro med en fru fart-og-spenning eller en fru alt-på-stell sammen med en fru trygt-og-godt.

Aldri kommer dog forskjellene mellom disse typene sterkere til syne, enn når det er aktivitetsdager i barnehagen.

“Det er visst festdag i barnehagen på fredag, feiring av FN-dagen. Har du fått med deg det?” spør Ola. “Nei, det har jeg ikke hørt noe om” svarer jeg. “De har visst informert om det både på mail og i appen, men jeg så det ved en tilfeldighet på en plakat i barnehagen. I stedet for matpakke, skal barna ha med seg et bidrag til et felles koldtbord” fortsetter han. “Jeg kan ordne med det” forsikrer jeg “jeg finner sikkert på noe lurt”.

Det går nok ikke under radaren til den observante leser at Ola og jeg er et klassisk eksempel på den vimsete natur som preger herr og fru fart-og-spenning. Derfor vil jeg heretter omtale oss deretter.

Mobilen ringer tidlig fredag morgen. Fru fart-og-spenning våkner i et lass av ammeinnlegg, smokker, våtservietter og gulpekluter som har vært i omløp gjennom natten. Det er herr fart-og-spenning som ringer. “Hei! Jeg visste ikke at barna skulle pynte seg til festen i dag. Laurits har på seg en hullete joggebukse, mens de andre barna er pyntet i kjoler og finbukser. Kan du ta med noen andre klær til Laurits når du leverer en matrett til koldtbordet?” “Ja, det kan jeg selvfølgelig” svarer fru fart-og-spenning og avslutter samtalen med et stønn. Hælvete, en MATRETT til koldtbordet! Det koldtbordet som skal nytes av forventningsfulle barn om førti minutter.

Fru fart-og-spenning stapper et porselensfat ned i vesken sin sammen med en penbukse og en krøllete skjorte. Så gir hun babyen mat før hun usminket og med håret til alle kanter løper med barnevognen nedover mot barnehagen. Takk gud for Nærbutikken, tenker hun mens hun rasker med seg Vossafår, Morrpølse og Strandaskinke fra kjøledisken i butikken ovenfor barnehagen.

Idet hun går inn i barnehagen passerer hun en flunkende ny Nordic Cab Explorer sykkelvogn som herr alt-på-stell alltid parkerer på fast plass før han suser avgårde på sykkelen sin til nok en effektiv arbeidsdag. Fru fart-og-spenning plukker med seg noen våte høstblader som har festet seg til vognen før i hun haster inn døren til barnehagen.

Ti minutter til koldtbord. Hun stopper heisen med den ene foten idet dørene er i ferd med å gli igjen. Dørene ombestemmer seg med et drønn og idet de åpner seg igjen, ser fru fart-og-spenning rett inn i det skremte ansiktet til herr fred-og-ro. Han har nettopp innsett at han er fanget i en hermetisk lukket boks sammen med fru fart-og-spenning og må utstå tre klaustrofobiske minutter med small talk.

“Hei” sier fru fart og spenning. “Hei, ja” sier herr fred-og-ro. “Hva har dere med til koldtbordet?” spør fru fart-og-spenning. Herr fred-og-ro vet ikke hva de har med til koldtbordet. Han virker i det store og hele ikke spesielt opptatt av koldtbordet, så de utveksler noen ord om været før heisen stanser og fru fart-og-spenning haster videre inn i barnehagen.

Syv minutter. Idet hun ankommer garderoben, fisker fru fart-og-spenning porselensfatet opp av vesken sin. Så river hun opp tre pakker med spekemat og danderer de utover fatet sammen med høstbladene fra vogna til herr alt-på-stell. Et par cherrytomater og en liten kvast med persille kunne saktens hevet presentasjonen, men man får bruke det man har for hånden.

Først da, blir fru fart-og-spenning oppmerksom på at fru trygt-og-godt sitter i refleksvesten sin lent inn mot veggen på en av benkene i garderoben og titter på henne. “Til koldtbordet” sier fru fart-og-spenning beklemt, men fru trygt-og-godt svarer ikke på det. I stedet spør hun “Har dere skrevet under på at barna kan benytte offentlig transport når barnehagen er på tur?”. “Ehmm..ja” svarer fru fart og spenning. “Jeg synes ikke det er forsvarlig, barna er jo ikke sikret på noe måte på bussen. Og du vet jo hvordan en del av dem kjører”. Fru fart-og-spenning deler ikke de samme bekymringene for bussen, men nikker forståelsesfullt og prøver å avslutte samtalen. Fem minutter til koldtbord. Svetten pipler nedover ryggen.

Da hun runder hjørnet til kjøkkenet, får fru fart-og-spenning øye på koldtbordet. Det tar henne nøyaktig tre sekunder å se hvilken rett som fru alt-på-stell har laget. Hun har til og med tatt seg bryet med å feste en hvit klistrelapp på boksen hvor det står skrevet “hjemmelagde Canneloni med grønnsaker” med vakker håndskrift av kalligrafisk presisjon. Burde hun ikke ha rosemalt boksen også i samme slengen? tenker fru fart og spenning irritert. Hun setter fatet med spekemat og våte blader ved andre enden av koldtbordet ved siden av noe tofu-greier som herr eller fru helt-naturlig har satt igjen.

Pedagogisk leder på basen kommer beleilig nok gående forbi. Fru fart-og-spenning avleverer penklærne og forklarer for henne at herr fart-og-spenning ikke hadde tenkt på at barna skulle pynte seg og at sånn er det jo med menn, at de ikke tenker på sånt. Pedagogisk leder synes ikke dette med den hullete joggebuksa er noe stort problem, men lover å skifte på gutten før de skal nyte det flotte koldtbordet.

Klokken er ti og fru fart-og-spenning føler at hun allerede har gjennomført et halvmaranton. Telefonen ringer idet hun er på vei ut av barnehagen. Det er mormor. “Har du glemt at du skal komme til meg i dag?” “ABSOLUTT ikke” lyver fru fart-og-spenning og setter straks opp tempoet. “Jeg måtte bare avlevere en matrett til festdagen i barnehagen”. “Hva lagde du da?” spør mormor. “Spekefat med høststemning” svarer fru fart-og-spenning. “Oi, så flott da” utbryter mormor. “Jada” svarer fru fart-og-spenning, “her er alt på stell”

Når det er knute på tråden

«Hva med disse kortene med barnesanger?» Jeg plukker frem det som i min bok er en perfekt barselgave. Sang og musikk er en fin start på livet. «Jeg kjøper ikke de sangkortene der» svarer Ola kontant. «Hvorfor ikke?». «Fordi illustrasjonene er stygge. Jeg kjøper ikke stygge ting til mine venners barn». «Hun er seks uker gammel, hun har da ikke peiling på estetikk». «Og det kommer hun heller aldri til å ha dersom man fortsetter å kjøpe stygge gaver til henne». «Kortene er ment å være pedagogiske, ikke estetiske, Ola». «Så kanskje vi kan finne noe som er både pedagogisk og pent». Jeg gidder ikke mer, dette var mitt femte gaveforslag. Jeg snur meg og går ut av butikken.

Dette er typisk Ola og meg. Jeg synes noe er fint, Ola er ikke enig. Dette gjentar seg og jeg blir til slutt fornærma.

Alle forhold har sine svake punkter. Små eller store sår som man stadig river skorpen av. Men så lenge relasjonen er sunn og sterk, er de bare en lett kløende påminnelse idet de gror igjen av seg selv. Å få barn sliter på relasjonen og gjør den mindre motstandsdyktig slik at et bittelite sår fort kan utvikle seg til en plagsom betennelse. Og sånne små sår, de oppstår gjerne i hverdagen innenfor husets fire vegger.

Jeg føler at jeg gjør seksti prosent hjemme, mens Ola bare gjør førti prosent. Ola er enig i det, men sier at det er fordi han gjør ting skikkelig mens jeg haster og slurver såpass mye at de ti prosentene som jeg gjør mer ikke bidrar med noe som helst. Her bruker han eksempler som korker som ikke er skrudd godt nok på flasker slik at innholdet søles ut og bestikk som står så tett i oppvaskmaskinen at det ikke blir rent. Jeg derimot synes Ola er treg. Når han skal gjøre en oppgave, f.eks lage hverdagswok, så Googles det, finhakkes og perfeksjoneres det i timesvis slik at familien får desperat lavt blodsukker og det eksklusive hverdagsmåltidet slukes, ikke nytes. Men er det egentlig så viktig hvem som gjør mer og hvem som gjør hva? I det store og hele ikke, men når man er trøtt og sliten blir det faktisk jævla viktig.

Og så er det høytidene. De viktige dagene som skal danne gode familieminner. Frem til Ola og jeg ble sammen hadde Ola feiret jul på ett sted. Jeg derimot hadde feiret jul på tolv forskjellige steder; kjente og ukjente, ribbe og pinnekjøtt, edelgran og plast, Frank Sinatra og Hanne Krogh, mammas nye mann og pappas nye mann. Jul kommer ikke i ett format, jeg er tradisjonsløs. Mens Ola har vokst opp med faste juletradisjoner av et imponerende kaliber; levende lys på treet, filt under juleduken, blankpusset sølvtøy, hjemmelaget sylte, hjemmebakte syv slag, påsmurte rundstykker og ekte varm sjokolade. Samtidig vil Ola og jeg skape nye tradisjoner for vår egen familie. Vi vil skape vår egen jul. «Varm sjokolade på julaften» sier Ola «Varm sjokolade? Det kan man jo drikke hele året ellers. Vi bør vel ha gløgg?» svarer jeg. «Skal du ha glitter på juletreet?» spør Ola. «Ja, er det ikke pent nok det kanskje?» svarer jeg. «Riskrem» sier Ola. «Multekrem» sier jeg. «Pynting av treet lille julaften» sier Ola. «Må vi gjennomregissere absolutt hele jula?» svarer jeg.

Ikke sjelden kjemper vi kamper for å få gjennomslag for meninger vi ikke har tenkt godt nok igjennom eller ikke vil se konsekvensene av. For når første juledag kommer og vi begge er helt på felgen etter iherdig tradisjonsbygging, er vi jo skjønt enige om at å arrangere jul er slitsomt når man har små barn. Det er mye hyggeligere å komme til dekket bord og overlate ansvaret for tradisjonene til besteforeldrene inntil videre.

Selv om vi begge er konfliktsky typer, er det titt og ofte dårlig stemning hjemme hos oss. I stedet for å krangle går Ola og jeg gjerne rundt i stillhet hver for oss og holder indre samtaler med oss selv der vi beskylder hverandre for både det ene og det andre. Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre.

Men det vi er ganske gode på, Ola og jeg, det er å møte hverandre etter å ha fått litt tid til selvrefleksjon. Vi innrømmer feil og så er vi overbærende med hverandre. Vi har erkjent at vi er i en fase med mer stress, lite søvn og mindre overskudd. Vi må akseptere mer og forvente mindre av hverandre. Derfor tolerer vi hverandres irritasjon, urimelighet og uvaner i større grad.

Det er kanskje ikke de største problemene vi har å stri med Ola og jeg. Sangkort, wok og multekrem ligger nok et stykke ned på andres prioriteringsliste over bekymringer. Men en dag møter vi nok større utfordringer og jeg håper vi kan trylle frem den samme overbærenheten da.

Skrevet med Olas rause velsignelse

Grunner til å ikke ha sex

La oss være ærlige, det blir mindre av det etter at man har fått kids. Noen tolker det som et tegn på at forholdet blir dårligere og at man sklir fra hverandre som par, men spør du meg er det få ting som binder en mer sammen enn barn, selv om lysten på sex er dalende. Nå finnes det nemlig så mange grunner til ikke å ha sex.

Som barn lærer du at du bestemmer over din egen kropp. I ungdomstiden bestemmer du hvor langt du vil gå og hvem du vil dele din første seksuelle opplevelse med. Som voksen bestemmer du helt og holdent hva du gidder å bruke kroppen din til, om det er trening, arbeid, sex eller opplevelser. Så blir du forelder og kroppen din blir plutselig fritt vilt.

Det starter med et brak i form av kvalme, ømme bryst, humørsvingninger og utmattelse i cirka tre måneder. Så følger en fase der kroppen din eser ut i et forrykende tempo og dine indre organer presses oppunder ribbena og bekkenet bokstavelig talt flytter på seg flere centimeter. Og som en siste liten spøk fra moder jord, fylles kroppen med vann slik at det blir enda litt mer utfordrende å balansere åtte kilo foran på magen. Til slutt skal du puste deg gjennom det som kjennes som om to hester som trekker bena dine i hver sin retning før du skal presse et barn på størrelse med en pingvin ut av et lite hull i kroppen din.

Menn er så visst ikke skånet for påkjenninger i denne perioden da de uforbeholdent må tåle kjeft, grining, klaging og onde blikk i tide og utide uten å trekke på en mine.

Når disse ni månedene er omme, starter en fase der melk skal suges ut av deg minst åtte ganger i døgnet. Her må du regne med brystvorter som åpne sår og en rygg som lengter tilbake til den vonde kontorstolen. Det er byssing og vugging til du får senebetennelse i armen og kilometer på kilometer traving med barnevogn. Mangel på ordentlig søvn gjør at munnen din lukter kloakk og øynene dine har blitt tjue år eldre på bare noen uker.

Men så er det hud mot hud og varmen fra en liten kropp som helst vil tilbringe hvert eneste minutt inntil deg. Å kjenne en liten myk hånd som klemmer lett på din. Å stryke over et dunete hode og å kysse bløte, fete kinn. Armer som strekker seg mot deg, tårevåte kinn mot halsen din og snørr på leppene dine. En liten kropp som klamrer seg til deg og søker beskyttelse mot alt det den ikke kjenner. Iblant kaster den seg mot deg og lar seg falle, for den vet at du alltid er der og tar den imot.

Etterhvert vil disse små kroppene begynne å prate høl i huet på deg, de vil skrike til deg og iblant slå deg. Ivrige små føtter vil sparke mot fars skrekkslagne baller og kroppen din vil hyppig bli brukt som klatrestativ og trampoline. Du vil bli presset ut av din egen seng, du vil bli tisset, spydd og bæsjet på.

Og det vil være vel verdt det. Men…med dette som utgangspunkt er det kanskje ikke så rart at det siste du ønsker deg når kveldsroen endelig senker seg i huset, er at noen skal stikke noe inn i kroppen din. Nei, da vil du låne den kroppen tilbake i et par timer og ha den litt for deg selv. Kanskje spandere en drink på den og en liten melkesjokolade.

To slitne kropper i hver sin sofa. To kropper som tilhører hverandre men som har en stille pakt om å la hverandre være i fred for en liten stund. Det er kjærlighet i det også.

Hvis jeg var Leeds United

Vi hadde bare vært sammen i litt over et halvt år og allerede prestert å flytte sammen og bli gravide. Nå satt vi mette og søvnige i hver vår ende av sofaen som et gammelt ektepar og glante på hver vår mobil mens vi begge kjente på en dyp tilfredshet ved å leve det satte og etablerte hverdagslivet. Tinder-møter, Fjordland biffstrimler Tex Mex og ensomme søndager med Paracet, var et tilbakelagt kapittel.

Det plinget i telefonen til Ola når han fikk meldinger. Jeg hadde blitt vant til de stadige plingene og hadde ikke tenkt noe videre på det. Først nå slo det meg hvor ofte det egentlig sang i den mobil-bjella. Var han utro? Nei, det hang ikke på greip. Pling. Ny melding. Hvem var det han sendte meldinger til? “Hvem er det egentlig du skriver med?” spurte jeg. “Bare diskuterer kampen på søndag med Kjetil og Amund” svarte Ola. “Det er mandag og dere diskuterer kampen kommende søndag?”

Det er sånn du oppdager hvor mye tid din samboer egentlig bruker på fotballlaget i sitt hjerte. For det er ikke bare under kampen, det er før kamp, etter kamp, på dass, før leggetid, på bussen, på kjøpesenteret, på lekeplassen, på fest, i bryllup, på barselshotellet.

Fredag kveld tre år senere.

Et stikk av sjalusi treffer meg idet det begynner å plinge på mobilen. Leeds, Leeds, Leeds, Leeds. “Jeg skjønner virkelig ikke hva dere klarer å fylle så mange meldinger med?” sier jeg surt. “Værsågod og ta en titt” sier han og rekker meg mobilen sin. En messenger-tråd åpenbarer seg med meter på meter med kjærlighetserklæringer, bekymringer, analyser, gleder, uenigheter og skuffelser. Akkurat som ethvert annet kjærlighetsforhold. Ola ER utro, han har et forhold til Leeds United.

Tenk om han hadde brukt den tiden på meg i stedet for på Leeds? Jeg leker med tanken. For å kjenne litt på hvordan det hadde vært om det var jeg og ikke Leeds som var så forbanna viktig, tar jeg meg friheten å erstatte fotballaget med meg selv i dialogen deres:

Torsdag kl 11:37

Kjetil: Skal dere se Marie på lørdag?

Ola: Of course, Marie er pri én fra fem på fire.

Fredag kl 07:47

Ola: Jeg er nervøs for i morgen. Men jeg lener meg på det Amund nevnte. En sugen Marie kan bli gøy!

Kjetil: Bra, jeg skal til fjells på 40 års lag, men tipper jeg betaler £5 i tilfelle det fins muligheter for å få sett litt på Marie online.

Lørdag kl 16:01

Ola: Fy faen jeg er så føkkings nervøs. Det er bare Marie som kan berge denne dagen og snu den til noe positivt, for jobbuken var ikke særlig givende. Eller hun kan gjøre uken svart som ibenholt. Come on!

Kjetil: Marie har beveget seg bra fra start, hun presser seg på.

Amund: Wow, dette er fett! Marie er helt brilliant og løper rundt med et digert smil og masse uforutsigbarhet og triks som ingen har sett før.

Ola: Dette går veien. Hva syns dere forresten om den nye drakta hennes?

Kjetil: Det er drakta si det!

Ola: Jeg må få tak i den drakta. Jeg må reise og kjøpe noen nye drakter. Jeg drar nå.

Amund: Yeeeeess!! 1-0, Marie!!

Ola: Marie moste den inn. Fy faen, så happy jeg er.

Kjetil: Deilig!

Mandag kl 10:37

Amund: Syklet til jobb med et stort glis i dag, og gliser videre i lunsjen nå.

Kjetil: 😁🚴🏻

Onsdag kl 21:39

Ola: Ja, boys. Marie holder koken. Og på budsjettfronten har alt gått inn til nå.

Ola: Dette betyr så mye for psyken!!!

Amund: Nå må Marie være sterk. Hun var uvanlig god i julehøytiden, håper det fortsetter.

Kjetil: Jo mer Marie, jo bedre. Natta

Amund: Natta

Ola: Natta

Kjetil: Jeg må også hylle alle tre for engasjementet. Det diskuteres Marie både sent og tidlig. Natta igjen, måtte bare lufte den.

Torsdag kl. 05:50

Kjetil: Jeg slet med å sove i går, tenkte veldig mye på Marie.

Lørdag kl 16:07

Ola: Får du sett Marie, Amund?

Amund: Ser ja..

Amund: Marie klarer ikke å levere, sist var det jo total avkledning.

Kjetil: Hmmm..Synes Marie mangler to i front.

Amund: Nå synes jeg de største justeringene trengs bak.

Ola: Jobber ikke hjem heller.

Kjetil: Dette blir Marie straffet hardt for tror jeg.

Kjetil: Det må gjøres endringer, trenger ikke være store. Kanskje noen andre bør sendes inn på slutten.

Ola: Fy faen. Dette. Var. Skuffende.

Lørdag kl 14:42

Kjetil: Jeg har hørt på Marie-sanger på Spotify i dag for å påvirke mest mulig. Ikke så farlig med teksten, men rytme og melodi skal sitte. Forsøker å støtte og oppmuntre.

Amund: Jeg holder fokuset på “hevn” og moro, samt enda høyere ambisjoner for i kveld.

Ola: Bra, vi må mobilisere positive tanker nå.

Lørdag kl 16:27

Amund: Hmm..Dette er svakt av Marie. Mange personlige feil.

Ola: Følg med på midten…samme rotereiret som før.

Kjetil: Ser ikke ut til å gå dette…

Ola: Offisielt den kjedeligste halvtimen med Marie ever. Nå er det bra vi får pause. Marie datt fra å være gullkandidat til en i mengden på kort tid.

Ola: Hva skjedde med clean sheets?

Amund: Jeg var jævlig happy med starten. Tenkte vi beviste at Marie kunne få det til. Men snakk om kollaps.

Kjetil: Har du meldt deg på i småputt for å kjenne på smaken av seier, Ola?

Ola: Haha.. Noe nytt og spennende fremover trengs helt klart, men ikke nødvendigvis mange. Håper vi får noe ungt, lovende og hurtig som kan pushe.

Amund: Ja, nå må vi få en bra kandidat inn så vi kan se fremover igjen. Marie rykker rett ned.

Kjetil: Marie er helt sjanseløs bakover!

Ola: Enig med begge. Det oppstår fire feil. Alle feil er signert Marie!

Ola: HÆLVETE!

Jeg gir Ola mobilen tilbake, tar en stor slurk vin og smatter fornøyd. Det hysteriske kjærlighetsdramaet der vil ikke jeg være en del av.

Takk til Ola, Amund og Kjetil (småbarnsfedre og Leeds-supportere) for innsyn

Hotell Mutter’n

Er du sliten etter en lang og hard fødsel? Har du nettopp kjempet deg igjennom en mørk tunnel? Føles verden kald og skremmende? Velkommen til Hotell Mutter’n, et sted der du kan koble av, vokse og få verktøyene du trenger for å møte livets store gleder og utfordringer. 

Vi kan tilby deg din egen private Mutter som står til tjeneste for deg tjuefire timer i døgnet, skreddersydd for deg og dine umiddelbare behov. 

Vi tar deg som du er

På Hotell Mutter’n kan du alltid være deg selv på godt og vondt, her er det rom for alle følelser. Du kan gråte, skrike og le, Mutter’n står parat til å trøste deg, muntre deg opp og fryde seg med deg i dine gledesstunder. Mutter’n har som viktigste oppgave å sørge for at du har det bra og opparbeider seg dermed raskt en forståelse for dine unike følelser og behov. 

Her spiser du godt

Restauranten er åpen natt som dag og på menyen står morsmelk, Nan, Hipp og Småfolk (fra pulver). Av erfaring vet vi at endel har allergier eller andre utfordringer med bryst, derfor kan vi glede våre gjester med et stort utvalg ulike flasker med pumpet morsmelk eller MME. (Vi serverer dessverre ikke MME fra bryst). 

Soving og avslapning

Vi vet viktigheten av god søvn og kan tilby flere ulike alternativer for soving. Samsoving er en av våre mest populære soveløsninger. Her får du ligge tett inntil eller oppå Mutter’n som stryker deg og sørger for å holde deg varm og trygg. Samsoving kan kombineres med spising. Er du av typen som sover best når du er i bevegelse, kan du bli vugget i armene til Mutter’n eller trillet rundt i en lun vogn, natt som dag. Vi har også et utvalg ulike senger; dagsenger, nøster, sprinkelsenger etc dersom du ønsker variasjon i miljø og sengekomfort. Smokk er tilgjengelig på alle våre soveløsninger. 

Aktiviteter

Av aktiviteter kan vi friste med Vippestol, der du selv eller med hjelp fra Mutter’n kan gynge frem og tilbake mens du f.eks ser på TV eller bare slapper av i vante omgivelser. Gymmen er en av våre mest spennende aktiviteter. Her har et team av kompetente pedagoger og forskere satt sammen en installasjon av farge, form og lyd som skal gi deg unik stimulering av alle dine sanser. Vi har også et stort utvalg leker som tåler både biting, risting og dunking. Hotell Mutter’n kan også tilrettelegge for aktiviteter utenfor hotellets fasiliteter som svømming, sang og sosiale utflukter sammen med andre hotellgjester. Mutter’n vil selvfølgelig være med deg til enhver tid, også utenfor hotellets område. 

Vanlige bekymringer

Mange har bekymringer rundt tarmgass, inkontinens, forstoppelse og løs mage. Dette er utfordringer som gjelder svært mange av våre gjester og som Mutter’n er vant til å håndtere på daglig basis. Massasje, maltekstrakt og varmeflaske er noen av behandlingene vi kan tilby. Bleier skiftes hyppig for maksimal trivsel og de beste salvene og kremene finnes i vårt sortiment. 

Har du helseutfordringer? 

Sliter du med Trøske, bleieutslett eller kanskje kolikk? Hotell Mutter’n har lang erfaring med disse og en rekke andre helseplager. Vi garanterer at du får den beste medisinske behandlingen som tilbys, uavhengig av kostnad. I tillegg gir vi oss aldri før vi har funnet en behandling som fungerer. Vi kaller det bare Mutter’n-garantien! 

Nesten GRATIS

Men hva koster et opphold på Hotell Mutter’n? Det utrolige er at oppholdet er nesten GRATIS. Vi opererer med betalingsutsettelse og vil først kreve betaling om førti år i form av ukentlig besøk, transport til behandlingssteder og generell vedlikehold av Mutter’n frem til hun avslutter sin lange og tro tjeneste. 

FAQ

 – Hvor lenge kan jeg bo hos Mutter’n? 

De fleste velger å bo hos oss i atten år, men det er helt vanlig å forlenge oppholdet. Vi gjør oppmerksom på at enkelte av våre tjenester kun tilbys i perioder av oppholdet. Bryst tilbys for eksempel kun til gjester under to år, mens kos og trøst kan bestilles av gjester i alle aldre.

– Når sover og spiser Mutter’n? 

Mutter’n tilpasser egen søvn etter gjestenes sovemønster. Dette vil imidlertid ikke gå utover gjestenes sikkerhet og behov. Raske matinntak foregår i ledige stunder, i den grad det er mulig.

– Kan jeg bli avhengig av Mutter’n? 

Ja, det forekommer svært ofte. Her sørger vi for at forholdet kan forlenges i en sosial og økonomisk relasjon. Programmet kalles Sparebanken Mor. 

– Kan man velge Mutter? 

Nei, dessverre. En Mutter som ligner deg er valgt ut spesielt for deg idet du ankommer. 

Ankomst

Offentlig transport med banen via Livmorhalsen eller kjør Keiserens vei til du ser et stort hvitt lys.