Grunner til å ikke ha sex

La oss være ærlige, det blir mindre av det etter at man har fått kids. Noen tolker det som et tegn på at forholdet blir dårligere og at man sklir fra hverandre som par, men spør du meg er det få ting som binder en mer sammen enn barn, selv om lysten på sex er dalende. Nå finnes det nemlig så mange grunner til ikke å ha sex.

Som barn lærer du at du bestemmer over din egen kropp. I ungdomstiden bestemmer du hvor langt du vil gå og hvem du vil dele din første seksuelle opplevelse med. Som voksen bestemmer du helt og holdent hva du gidder å bruke kroppen din til, om det er trening, arbeid, sex eller opplevelser. Så blir du forelder og kroppen din blir plutselig fritt vilt.

Det starter med et brak i form av kvalme, ømme bryst, humørsvingninger og utmattelse i cirka tre måneder. Så følger en fase der kroppen din eser ut i et forrykende tempo og dine indre organer presses oppunder ribbena og bekkenet bokstavelig talt flytter på seg flere centimeter. Og som en siste liten spøk fra moder jord, fylles kroppen med vann slik at det blir enda litt mer utfordrende å balansere åtte kilo foran på magen. Til slutt skal du puste deg gjennom det som kjennes som om to hester som trekker bena dine i hver sin retning før du skal presse et barn på størrelse med en pingvin ut av et lite hull i kroppen din.

Menn er så visst ikke skånet for påkjenninger i denne perioden da de uforbeholdent må tåle kjeft, grining, klaging og onde blikk i tide og utide uten å trekke på en mine.

Når disse ni månedene er omme, starter en fase der melk skal suges ut av deg minst åtte ganger i døgnet. Her må du regne med brystvorter som åpne sår og en rygg som lengter tilbake til den vonde kontorstolen. Det er byssing og vugging til du får senebetennelse i armen og kilometer på kilometer traving med barnevogn. Mangel på ordentlig søvn gjør at munnen din lukter kloakk og øynene dine har blitt tjue år eldre på bare noen uker.

Men så er det hud mot hud og varmen fra en liten kropp som helst vil tilbringe hvert eneste minutt inntil deg. Å kjenne en liten myk hånd som klemmer lett på din. Å stryke over et dunete hode og å kysse bløte, fete kinn. Armer som strekker seg mot deg, tårevåte kinn mot halsen din og snørr på leppene dine. En liten kropp som klamrer seg til deg og søker beskyttelse mot alt det den ikke kjenner. Iblant kaster den seg mot deg og lar seg falle, for den vet at du alltid er der og tar den imot.

Etterhvert vil disse små kroppene begynne å prate høl i huet på deg, de vil skrike til deg og iblant slå deg. Ivrige små føtter vil sparke mot fars skrekkslagne baller og kroppen din vil hyppig bli brukt som klatrestativ og trampoline. Du vil bli presset ut av din egen seng, du vil bli tisset, spydd og bæsjet på.

Og det vil være vel verdt det. Men…med dette som utgangspunkt er det kanskje ikke så rart at det siste du ønsker deg når kveldsroen endelig senker seg i huset, er at noen skal stikke noe inn i kroppen din. Nei, da vil du låne den kroppen tilbake i et par timer og ha den litt for deg selv. Kanskje spandere en drink på den og en liten melkesjokolade.

To slitne kropper i hver sin sofa. To kropper som tilhører hverandre men som har en stille pakt om å la hverandre være i fred for en liten stund. Det er kjærlighet i det også.

Hvis jeg var Leeds United

Vi hadde bare vært sammen i litt over et halvt år og allerede prestert å flytte sammen og bli gravide. Nå satt vi mette og søvnige i hver vår ende av sofaen som et gammelt ektepar og glante på hver vår mobil mens vi begge kjente på en dyp tilfredshet ved å leve det satte og etablerte hverdagslivet. Tinder-møter, Fjordland biffstrimler Tex Mex og ensomme søndager med Paracet, var et tilbakelagt kapittel. 

Det plinget i telefonen til Ola når han fikk meldinger. Jeg hadde blitt vant til de stadige plingene og hadde ikke tenkt noe videre på det. Først nå slo det meg hvor ofte det egentlig sang i den mobil-bjella. Var han utro? Nei, det hang ikke på greip. Pling. Ny melding. Hvem var det han sendte meldinger til? «Hvem er det egentlig du skriver med?» spurte jeg. «Bare diskuterer kampen på søndag med Kjetil og Amund» svarte Ola. «Det er mandag og dere diskuterer kampen kommende søndag?»

Det er sånn du oppdager hvor mye tid din samboer egentlig bruker på fotballlaget i sitt hjerte. For det er ikke bare under kampen, det er før kamp, etter kamp, på dass, før leggetid, på bussen, på kjøpesenteret, på lekeplassen, på fest, i bryllup, på barselshotellet. 

Fredag kveld tre år senere.

Et stikk av sjalusi treffer meg idet det begynner å plinge på mobilen. Leeds, Leeds, Leeds, Leeds. «Jeg skjønner virkelig ikke hva dere klarer å fylle så mange meldinger med?» sier jeg surt. «Værsågod og ta en titt» sier han og rekker meg mobilen sin. En messenger-tråd åpenbarer seg med meter på meter med kjærlighetserklæringer, bekymringer, analyser, gleder, uenigheter og skuffelser. Akkurat som ethvert annet kjærlighetsforhold. Ola ER utro, han har et forhold til Leeds United. 

Tenk om han hadde brukt den tiden på meg i stedet for på Leeds? Jeg leker med tanken. For å kjenne litt på hvordan det hadde vært om det var jeg og ikke Leeds som var så forbanna viktig, tar jeg meg friheten å erstatte fotballaget med meg selv i dialogen deres: 

Torsdag kl 11:37

Kjetil: Skal dere se Marie på lørdag? 

Ola: Of course, Marie er pri én fra fem på fire. 

Fredag kl 07:47

Ola: Jeg er nervøs for i morgen. Men jeg lener meg på det Amund nevnte. En sugen Marie kan bli gøy!

Kjetil: Bra, jeg skal til fjells på 40 års lag, men tipper jeg betaler £5 i tilfelle det fins muligheter for å få sett litt på Marie online.

Lørdag kl 16:01

Ola: Fy faen jeg er så føkkings nervøs. Det er bare Marie som kan berge denne dagen og snu den til noe positivt, for jobbuken var ikke særlig givende. Eller hun kan gjøre uken svart som ibenholt. Come on!

Kjetil: Marie har beveget seg bra fra start, hun presser seg på. 

Amund: Wow, dette er fett! Marie er helt brilliant og løper rundt med et digert smil og masse uforutsigbarhet og triks som ingen har sett før.

Ola: Dette går veien. Hva syns dere forresten om den nye drakta hennes? 

Kjetil: Det er drakta si det!

Ola: Jeg må få tak i den drakta. Jeg må reise og kjøpe noen nye drakter. Jeg drar nå.

Amund: Yeeeeess!! 1-0, Marie!!

Ola: Marie moste den inn. Fy faen, så happy jeg er. 

Kjetil: Deilig!

Mandag kl 10:37

Amund: Syklet til jobb med et stort glis i dag, og gliser videre i lunsjen nå. 

Kjetil: 😁🚴🏻

Onsdag kl 21:39

Ola: Ja, boys. Marie holder koken. Og på budsjettfronten har alt gått inn til nå. 

Ola: Dette betyr så mye for psyken!!! 

Amund: Nå må Marie være sterk. Hun var uvanlig god i julehøytiden, håper det fortsetter. 

Kjetil: Jo mer Marie, jo bedre. Natta

Amund: Natta

Ola: Natta

Kjetil: Jeg må også hylle alle tre for engasjementet. Det diskuteres Marie både sent og tidlig. Natta igjen, måtte bare lufte den. 

Torsdag kl. 05:50

Kjetil: Jeg slet med å sove i går, tenkte veldig mye på Marie. 

Lørdag kl 16:07

Ola: Får du sett Marie, Amund?

Amund: Ser ja..

Amund: Marie klarer ikke å levere, sist var det jo total avkledning.

Kjetil: Hmmm..Synes Marie mangler to i front. 

Amund: Nå synes jeg de største justeringene trengs bak. 

Ola: Jobber ikke hjem heller.

Kjetil: Dette blir Marie straffet hardt for tror jeg. 

Kjetil: Det må gjøres endringer, trenger ikke være store. Kanskje noen andre bør sendes inn på slutten. 

Ola: Fy faen. Dette. Var. Skuffende.

Lørdag kl 14:42

Kjetil: Jeg har hørt på Marie-sanger på Spotify i dag for å påvirke mest mulig. Ikke så farlig med teksten, men rytme og melodi skal sitte. Forsøker å støtte og oppmuntre. 

Amund: Jeg holder fokuset på «hevn» og moro, samt enda høyere ambisjoner for i kveld. 

Ola: Bra, vi må mobilisere positive tanker nå. 

Lørdag kl 16:27

Amund: Hmm..Dette er svakt av Marie. Mange personlige feil. 

Ola: Følg med på midten…samme rotereiret som før.

Kjetil: Ser ikke ut til å gå dette…

Ola: Offisielt den kjedeligste halvtimen med Marie ever. Nå er det bra vi får pause. Marie datt fra å være gullkandidat til en i mengden på kort tid.

Ola: Hva skjedde med clean sheets? 

Amund: Jeg var jævlig happy med starten. Tenkte vi beviste at Marie kunne få det til. Men snakk om kollaps.

Kjetil: Har du meldt deg på i småputt for å kjenne på smaken av seier, Ola?

Ola: Haha.. Noe nytt og spennende fremover trengs helt klart, men ikke nødvendigvis mange. Håper vi får noe ungt, lovende og hurtig som kan pushe.  

Amund: Ja, nå må vi få en bra kandidat inn så vi kan se fremover igjen. Marie rykker rett ned. 

Kjetil: Marie er helt sjanseløs bakover!

Ola: Enig med begge. Det oppstår fire feil. Alle feil er signert Marie!

Ola: HÆLVETE!

Jeg gir Ola mobilen tilbake, tar en stor slurk vin og smatter fornøyd. Det hysteriske kjærlighetsdramaet der vil ikke jeg være en del av. 

Takk til Ola, Amund og Kjetil (småbarnsfedre og Leeds-supportere) for innsyn

Hotell Mutter’n

Er du sliten etter en lang og hard fødsel? Har du nettopp kjempet deg igjennom en mørk tunnel? Føles verden kald og skremmende? Velkommen til Hotell Mutter’n, et sted der du kan koble av, vokse og få verktøyene du trenger for å møte livets store gleder og utfordringer. 

Vi kan tilby deg din egen private Mutter som står til tjeneste for deg tjuefire timer i døgnet, skreddersydd for deg og dine umiddelbare behov. 

Vi tar deg som du er

På Hotell Mutter’n kan du alltid være deg selv på godt og vondt, her er det rom for alle følelser. Du kan gråte, skrike og le, Mutter’n står parat til å trøste deg, muntre deg opp og fryde seg med deg i dine gledesstunder. Mutter’n har som viktigste oppgave å sørge for at du har det bra og opparbeider seg dermed raskt en forståelse for dine unike følelser og behov. 

Her spiser du godt

Restauranten er åpen natt som dag og på menyen står morsmelk, Nan, Hipp og Småfolk (fra pulver). Av erfaring vet vi at endel har allergier eller andre utfordringer med bryst, derfor kan vi glede våre gjester med et stort utvalg ulike flasker med pumpet morsmelk eller MME. (Vi serverer dessverre ikke MME fra bryst). 

Soving og avslapning

Vi vet viktigheten av god søvn og kan tilby flere ulike alternativer for soving. Samsoving er en av våre mest populære soveløsninger. Her får du ligge tett inntil eller oppå Mutter’n som stryker deg og sørger for å holde deg varm og trygg. Samsoving kan kombineres med spising. Er du av typen som sover best når du er i bevegelse, kan du bli vugget i armene til Mutter’n eller trillet rundt i en lun vogn, natt som dag. Vi har også et utvalg ulike senger; dagsenger, nøster, sprinkelsenger etc dersom du ønsker variasjon i miljø og sengekomfort. Smokk er tilgjengelig på alle våre soveløsninger. 

Aktiviteter

Av aktiviteter kan vi friste med Vippestol, der du selv eller med hjelp fra Mutter’n kan gynge frem og tilbake mens du f.eks ser på TV eller bare slapper av i vante omgivelser. Gymmen er en av våre mest spennende aktiviteter. Her har et team av kompetente pedagoger og forskere satt sammen en installasjon av farge, form og lyd som skal gi deg unik stimulering av alle dine sanser. Vi har også et stort utvalg leker som tåler både biting, risting og dunking. Hotell Mutter’n kan også tilrettelegge for aktiviteter utenfor hotellets fasiliteter som svømming, sang og sosiale utflukter sammen med andre hotellgjester. Mutter’n vil selvfølgelig være med deg til enhver tid, også utenfor hotellets område. 

Vanlige bekymringer

Mange har bekymringer rundt tarmgass, inkontinens, forstoppelse og løs mage. Dette er utfordringer som gjelder svært mange av våre gjester og som Mutter’n er vant til å håndtere på daglig basis. Massasje, maltekstrakt og varmeflaske er noen av behandlingene vi kan tilby. Bleier skiftes hyppig for maksimal trivsel og de beste salvene og kremene finnes i vårt sortiment. 

Har du helseutfordringer? 

Sliter du med Trøske, bleieutslett eller kanskje kolikk? Hotell Mutter’n har lang erfaring med disse og en rekke andre helseplager. Vi garanterer at du får den beste medisinske behandlingen som tilbys, uavhengig av kostnad. I tillegg gir vi oss aldri før vi har funnet en behandling som fungerer. Vi kaller det bare Mutter’n-garantien! 

Nesten GRATIS

Men hva koster et opphold på Hotell Mutter’n? Det utrolige er at oppholdet er nesten GRATIS. Vi opererer med betalingsutsettelse og vil først kreve betaling om førti år i form av ukentlig besøk, transport til behandlingssteder og generell vedlikehold av Mutter’n frem til hun avslutter sin lange og tro tjeneste. 

FAQ

 – Hvor lenge kan jeg bo hos Mutter’n? 

De fleste velger å bo hos oss i atten år, men det er helt vanlig å forlenge oppholdet. Vi gjør oppmerksom på at enkelte av våre tjenester kun tilbys i perioder av oppholdet. Bryst tilbys for eksempel kun til gjester under to år, mens kos og trøst kan bestilles av gjester i alle aldre.

– Når sover og spiser Mutter’n? 

Mutter’n tilpasser egen søvn etter gjestenes sovemønster. Dette vil imidlertid ikke gå utover gjestenes sikkerhet og behov. Raske matinntak foregår i ledige stunder, i den grad det er mulig.

– Kan jeg bli avhengig av Mutter’n? 

Ja, det forekommer svært ofte. Her sørger vi for at forholdet kan forlenges i en sosial og økonomisk relasjon. Programmet kalles Sparebanken Mor. 

– Kan man velge Mutter? 

Nei, dessverre. En Mutter som ligner deg er valgt ut spesielt for deg idet du ankommer. 

Ankomst

Offentlig transport med banen via Livmorhalsen eller kjør Keiserens vei til du ser et stort hvitt lys. 

Kjærlighet gjør blind

Hun lyver! Den jævla drittungen lyver! har jeg mest lyst til å rope, men da blir jeg også fire år gammel og det holder jeg meg for god til. 

Det kommer et par med en 4-åring inn i butikken. De skal ha vårsko til den lille jenta. Gode vårsko presiserer de. 

Jeg er en tjuefire år gammel student, deltidsansatt på syvende året i skobutikken på Storo-senteret. Jeg har kontroll på hele utvalget av barnesko, kjenner de ulike merkevarene godt. Jeg vet hvilke leverandører som leverer kvalitet, hvilke sko som passer til brede føtter og hvilke sko som er egnet for plattfot. Jeg kan se på en fot hvilken lengde den har, gjenkjenne høye vrister og pronasjon. Jeg kan enkelt vurdere passformen til en sko og forutsi om den vil gi gnagsår eller ikke. Jobben med å finne gode vårsko til dette barnet kan jeg gjøre i søvne. 

Jeg ser på foten til 4-åringen. Den er rundt seksten centimeter. Med plass til å vokse lander vi nok på størrelse 27 i Ecco eller 28 i Geox som er litt mindre. Høy vrist gjør at jeg vil anbefale Ecco som også har en fastere helkappe for bedre stabilitet. Idet jeg plukker ned den perfekte skoen for å presentere min grundige analyse for foreldrene, kommer 4-åringen løpende med en sko i hånda og et stort smil i et fregnete fjes. «Denne er kjempefin» sier hun og drar triumferende frem en rosa blinkesko i fake skinn med paddeflat såle pyntet med Barbier av plast. «Ja, den er fin den» svarer pappaen «men nå skal vi se litt på denne kjempefine skoen som damen anbefaler». 

Jenta på fire måler skoen jeg holder opp og ned, og gir meg et iskaldt blikk som kommuniserer at hun på ingen måte er imponert over mitt valg av fotformsko i vinrødt semsket skinn. «Vi prøver den» sier mammaen entusiastisk. 

Den sitter som støpt, presis som jeg har beregnet. «Au, den er vond, mamma» sier jenta. «Hvor gjør det vondt Matilde?» spør moren. 4-åringen peker på hælen mens hun klynker «au-au» og halter mens hun går frem og tilbake. Saklig, tenker jeg. Begge foreldrene kikker ned i skoen for å kjenne etter bulker og feilsømmer. Akkurat i det øyeblikket møter jeg blikket til 4-åringen. Hun ser meg dypt inn i øynene og gir meg et hånlig glis. You little fucker…Faren henvender seg til meg. «Så rart…hva tror du det er som gjør at den er så vond å ha på?» «Ja, si det..» svarer jeg platt mens jeg prøver å ikke la meg provosere av jentas lille manipulative drama. 

Vi prøver Geox og Viking, men Matilde sine føtter er som to skjøre kronblad. Skoene presser og stikker overalt og Matilde jamrer seg til foreldrenes fortvilelse. Hun lyver! Den jævla drittungen lyver! har jeg mest lyst til å rope, men da blir jeg også fire år gammel og det holder jeg meg for god til. 

Så prøver vi de rosa blinkeskoene. «Disse er kjempegode» roper 4-åringen henrykt mens hun tar en liten piruett bortover gulvet. Borte er haltingen, stikkingen og smertene. «Så merkelig at de var bedre, de så jo ikke like gode ut som de andre vi prøvde» sier faren. «Ja, det var virkelig merkelig..» mumler jeg surt. «Det er ikke alltid de mest kjente merkevarene som viser seg å være de beste i praksis vet du» belærer moren ham. Jeg sitter nedsunket og skuler på den lykkelige familien som har kommet til bunns i mysteriet med de vonde skoene. «Det var synd med de andre da» sier jenta veslevoksent til meg med den mest medfølende pikestemmen hun klarer å presse frem. Det barbie-elskende lille monsteret har tatt rotta på meg. 

13 år senere er jeg selv mamma. Ola og jeg sitter i kjellerstua og ser på serier mens Laurits roper på oss gjennom babycallen. Vi la ham klokken syv og har vært frem og tilbake inn på rommet hans den siste timen. Vi stryker han litt på ryggen, så roer han seg. Men så er det på’n igjen etter kort tid. Sånn har det vært i fem dager nå. 

«Kanskje han er syk…kjente du på panna hans?» spør jeg. «Ja, han var ikke varm» svarer Ola. «Du byttet til tørr bleie?» «Ja, selvfølgelig». «Han spiste vel nok før han la seg?» fortsetter jeg. «Jeg tror da det». Lurer på hvorfor han ligger og roper da, tenker jeg mens jeg tygger på en sjokopops. «Du tror ikke han ligger der oppe og manipulerer foreldrene sine da?» spør Ola. «Nei, det kan jeg aldri tenke meg» svarer jeg. 

Gresset grønnere på den andre siden?

«Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet» hører man folk si, oftest i forbindelse med kjærligheten. Det brukes for å formane og advare, men også for å trøste og unnskylde. 

Jeg har flere ganger i livet undret på det samme. Stirret ut over plenen og lurt på hvordan det ser ut hos naboen. Dessverre har jeg ikke spesielt grønne fingre, så til tider har jeg nok tatt til takke med noen få gresstuster her og der i en ellers så gjørmete hage. 

Men det er ikke alltid så lett å vurdere plenen man trår på dag ut og dag inn, er det vel? For den var vel ganske grønn og fin i starten? Eller bare så det sånn ut? Man inspiserte den kanskje ikke godt nok fra start, eller man trodde at når våren bare kom så ville solforholdene bli bedre. Og så, sakte men sikkert ble man bare vant til den mosegrodde flekken der lyset aldri slapp til. Og treet som aldri gav frukter eller brunsneglene som stadig erobret mer plass. 

Sånn har det vært for meg. «Det er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet» har jeg sagt og brukt det som en forklaring til meg selv for hvorfor jeg valgte å ikke gå ut den porten. Men sannheten er at jeg hver gang har hatt en mistanke om at gresset jeg gikk på ikke var i så god forfatning. 

De gangene har jeg båret på mistanken lenge, men ikke følt meg sikker på om jeg ville finne en hage der jeg trives bedre. Det avhenger kanskje av hvor mange forskjellige plener man har tråkket på. Eller hvor frodig man synes man fortjener å ha det rundt seg. Og så har man jo sett og hørt eksempler på hager med en velstelt plen på forsiden og en vill skog på baksiden av huset. Og da blir det kanskje litt for stor risiko å ta? Hva om du stort sett finner de samme vekstforholdene bortover hele hagerekka? Og hva hvis det er du som bare er en elendig gartner?

Jeg vet ikke hvordan hagen din ser ut, men jeg håper du ikke leter etter den perfekte. For som Babylons hengende hager, er de en myte. Jeg håper at du, som jeg, sitter på gresset en varm sommerdag og har en ganske grei hunch på hvordan det står til. Er ikke hagen et sted du kan puste ut og finne ro, går du kanskje til slutt ut porten, som jeg gjorde. Eller kanskje du setter i gang med hagearbeidet. Noen ganger handler det bare om litt stell og et par gode tips fra noen med grønne fingre.

Jeg gikk ut porten og oppdaget at for meg var gresset grønnere på den andre siden av gjerdet. Nå har jeg en flottere og frodigere plen enn jeg kunne drømme om. Min største oppgave i hagen nå, er ikke å skue over til naboen, men å være flink til å vanne den jeg har. 

Barndom

«Ta ham!» roper Kristian, broren min og slår ut i luften med den ene neven. Rocky blør kraftig fra et kutt over øyet. «Now you die» sier Drago til ham, men Rocky er i siget nå. 

Det glinser i svetten fra to slitne kropper som er beredt på å kjempe til døden. Det er nå det skal avgjøres. Jeg hopper i sofaen i takt med at Rocky treffer haka til Drago med neve etter neve. Hele det russiske publikumet er på Rockys side, det er ikke til å tro. Så faller Drago. Kristian og jeg ser på hverandre og holder pusten et øyeblikk. Vi starter tellingen i kor; en, to, tre…han bli liggende…fem, seks, syv…prøver å reise seg men faller sammen…ni, ti. Han klarte det! Rocky klarte det! Kristian og jeg gråter og omfavner hverandre. Så spoler vi tilbake og ser hele filmen på nytt nok en gang. 

Barndommens magiske øyeblikk, hver eneste dag var full av dem og man gikk aldri lei. Ulidelig spenning, grenseløs glede, bunnløs skuffelse. Hvor gøy det var bare å løpe. Vinden i håret og elektrisitet i bena. Hvordan man kunne glede seg til lørdagsgodt på en tirsdag, planlegge hva man skulle fylle posen med; salte frosker, colasmokker og Sad Sam. Alt som var nytt var spennende, alt som var kjent ble bare mer og mer morsomt. 

Jeg ser det mer og mer ettersom gutten vår vokser til. Den lille kroppen er overmannet av sin egen iver til å utforske verden, føle alle følelser. Han er nesten gjennomsiktig. Alt som foregår på innsiden, synes på utsiden. 

For ham er hverdagen en fest som starter idet lyset går på og en trøtt pappa eller mamma stikker hodet inn i rommet og møter verdens blideste fjes. På vei til barnehagen peker han på absolutt alle hunder han ser og bjeffer av begeistring. Dagen i barnehagen er full av oppdagelser, nye ord og sanger. Leker som kan stables, ristes, pusles, bankes og settes sammen. Kjente fjes, lukter og lyder gjør det trygt å utfolde seg i eventyrlandet på femti kvadrat på avdeling rød. I løpet av syv timer har ett år med nye erfaringer og opplevelser gått, så gjensynsgleden er ubeskrivelig når han ser mamma eller pappa dukke opp i døråpningen til avdelingen. Og skuffelsen desto større i garderoben når dress, lue, hals, votter og sko skal tvinges på. Hvor mye han klarer å elske og hate foreldrene sine på en dag. Så synger vi de samme sangene hjem fra barnehagen som vi har gjort før, om dyrene i Afrika, til stemmen hans er rusten av å rope aja aja ahaha. Resten av kvelden går med til forsøke å lokke til seg så mye sukker som mulig, få sine foreldre til å opptre som sirkusartister og få tak i det magiske brettet som ved et tastetrykk forvandles til et nirvana av digital underholdning. Så er nok en forunderlig hverdag over.

Mens jeg drøvtygger hverdagen. Smaker ikke på den, bare tygger og svelger, som fiskeboller på en lørdagskveld. Jeg skjærer alle hunder over en kam og irriteres mer enn fascineres over de fleste nye sanger jeg hører. Jeg har nok med å stable meg på bena om morgenen, riste kroppen i gang med en kaffe, pusle sammen en hektisk ukesplan, banke gjennom dagens arbeidsoppgaver og sette sammen en sunn og næringsrik meny som skal ta tjue minutter å lage. En syvtimers dag på jobb føles som et kvarter i et lite lokale på tre hundre kvadrat på Skøyen. Hentingen i barnehagen er dagens hyggeligste møte, mens påkledningen i garderoben en øvelse i tålmodighet. Så synger vi de samme sangene hjem fra barnehagen som vi har gjort før, om dyrene i Afrika, til mine nerver er tynnslitte av aja, aja, ahaha. Resten av kvelden går til å prøve å få i seg så lite sukker som mulig, få barnet til å opptre som en veloppdragen gutt og minimere bruken av det magiske brettet med digital underholdning bare et tastetrykk unna. Så er nok en vanlig hverdag over. 

Hverdagen til barnet er som en berg og dalbane av lykke og sorg, min mer som tømmerrenna; av og til får man et lite sug i magen eller en kald dusj. Heldigvis kan man leve nokså lykkelig som voksen med det. Spør du Rocky, så er det mange strevsomme og ensformige hverdager som ligger bak en seiersdag. 

Men barndommens magi, den er forbi. 

Underskudd på overskudd

«Hvordan var julen?» spør hun. «Fin! Du vet jo hvordan det er..man får masse etterlengtet tid sammen, men samtidig så er det jo full fart hele tiden, så det blir jo ikke så mye tid til å slappe av» svarer jeg. Herregud, går det an å si noe mer intetsigende? 

Når man er sliten, så bare øver man inn noen setninger som man presenterer nå og da på autopilot: «Vi har det bra vettu, ja det går i ett». I tillegg balanserer man alt man sier, ingenting er veldig bra eller veldig dårlig. «Det er jo slitsomt med barn, men samtidig er det så meningsfylt». I dette ligger et behov for å ha en eller annen form for kontroll på livet sitt, uansett hvor ute av kontroll det er. I tillegg ligger det en slags ønske om en fellesskapsfølelse med andre; «Han sover fra syv til syv hver natt, men han har sine sider han også». Så i tilfelle du er helt utslitt, så er vi ganske slitne vi også, i tilfelle dere har flinke og snille barn, så er våre barn ganske greie de også, i tilfelle dere sliter med å få barn, så kan jeg fortelle at det er ikke bare solskinn heller. 

Og de gode samtalene med partneren, de får virkelig lide, i hvert fall hjemme hos oss. I hverdagen har vi stort sett en kjærlig og stilletiende enighet om å la hverandre være i fred i noen timer etter å ha lagt barn. Du har gitt til jobben i åtte timer, så skal du gi til barnet, kjøkkenet og vaskemaskinen i fire timer og etter det føles det umulig å gi så mye mer. «Hvordan var dagen?». Man kunne svart «Jeg holdt på å bli påkjørt på vei til jobb, vi har fått en ny kollega i avdelingen og Laurits har lært å si kaviar i barnehagen». I stedet svarer man bare «bra» og sparer resten til en senere anledning når man har litt mer overskudd. 

Jeg pleide å øse ut med ville historier fra hysteriske nyttårsfester. I år sa vi nei til alle nyttårsinvitasjoner. I stedet inviterte vi to åttiåringer på helstekt and og sjokoladepudding og la oss før rakettene var ferdig skutt. «Hvordan var nyttårsfeiringa?». «Stille og rolig, men veldig hyggelig». 

Siden det skjer litt lite utenfor husets fire vegger, så prater vi mye med andre om det som skjer innenfor. «Men vi vurderer å bytte ut den lampa med noe mer retro..». Ikke minst prater vi om alt utstyret vi trenger for å frakte, sikre og manipulere og barn. «Den babycallen har høyttaler sånn at du kan snakke og babyen tror at du er i rommet…». Og det blir alltid topp stemning rundt bordet når temaet «serier» kommer opp. Hvilke serier man ser på, sier mye om potensialet for videre sosial omgang. «Den ser vi også, åh dere kan glede deg til sesong tre!». Deler man seriesmak, blir det garantert flere playdates. 

Jeg har blitt kjedelig. Sånn er jeg nå, det er bare en fase. Mitt mer fargesprakende JEG kommer sterkt tilbake ved førtiårskrisa, eller er det femtiårskrisa som gjelder nå? 

En jul med bismak

Det blir ikke jul i år, ikke på samme måte som i fjor eller årene før. Jeg er ikke i stand til å komme i ordentlig julestemning når det skjer så mye dritt i verden. 

Verdens elendighet har kommet nærmere på meg enn noen gang. Den er der i ord og bilder hver gang jeg passerer en aviskiosk eller skrur på radioen i bilen. Den er der hver gang jeg klikker meg inn for å lese nyhetene eller vil oppdatere meg i sosiale medier. Den sender meg SMS og brev i posten med bønn om å hjelpe. Den sender meg nyhetsvarsler på jobb, på do, mens jeg hygger meg med venninner, den tar ikke hensyn til min kalender og mine følelser. Den dukker opp hver gang jeg ser på min sønn og tenker på hva slags verden han skal vokse opp i, hvilken fremtid jeg etterlater ham. 

Jeg kan ikke bare skru av, stikke hodet i sanden og late som det ikke angår meg. Jeg kan ikke gå rundt juletreet og synge Deilig er jorden av full hals, uten at tonene mister noe av sin klang i mine ører. 

Jeg kan ikke la freden senke seg i kropp og sinn, i et trygt hjem som lukter av røkelse og varm julegløgg mens det regner bomber over Syria og mennesker i Aleppo blir slaktet i en krig som ingen vil ta ansvar for. 

Jeg klarer ikke sitte stappmett og fråtse i meg bare ett ribbestykke til, uten å bli litt berørt av tanken på at to millioner barn i Jemen er i ferd med å sulte i hjel fordi hjelpeorganisasjonene ikke får komme til.

Jeg kan ikke sitte på juleavslutning i barnehagen og lytte til hvordan mitt barn lærer om likeverdighet og inkludering, uten å uroe meg over at viktige politiske stemmer i samfunnet han vokser opp i forkynner det motsatte. 

Jeg kan ikke fnyse av den sleske amerikanske presidenten i Love Actually på TV, uten å bli minnet på at en som ligner mer på en impulsiv og egenrådig treåring enn en statsleder, skal sitte med spakene og styre et av verdens mektigste land de neste fire årene. 

Jeg kan ikke ubeskjedent sitte på julaften å åpne pakke etter pakke med ting jeg ikke trenger, uten å kjenne på at mitt overforbruk bidrar til at verden går mot en irreversibel klimakrise. 

Det er mer nå enn før, er det ikke? For mange videoklipp, detaljer og dystre fremtidsutsikter. Eller er det bare det at jeg har et barn jeg skal beskytte, at jeg vet og forstår mer enn før og at jeg kanskje har mistet noe av min ungdommelige optimisme?

Med følelse av maktesløshet og mangel på handlekraft, så blir det i stedet dette sentimentale stykket med tekst. Men kanskje ord kan ha en verdi? Med mange nok stemmer kan det jo bli et kor. Og kormusikk i riktig juleånd kan jo gi litt julestemning likevel.. 

Forandring fryder

«Vi kommer ikke til å forandre oss selv om vi får barn» sa vi. «Det handler bare om å prioritere og planlegge». Yeah right..

Jeg prioriterer med knivskarp presisjon og bruker stort sett all min mentale fritid til planlegging, likevel er det meste snudd på hodet. 

Jeg lytter bare til halvparten av det kjæresten min sier til meg. Til den andre halvparten, nikker jeg bare og svarer «mmmm». Jeg holder alltid på med et eller annet når jeg snakker med folk og det er ikke fritt for at jeg spør om det samme flere ganger. For ikke så lenge siden var jeg på et frokostseminar hvor en bransjekollega spurte meg hvem jeg var, hvorpå jeg svarte «mammaen til Laurits». 

Jeg går stadig ut døren med hårete ben og for tre måneder siden klippet jeg håret i en praktisk frisyre! Jeg har gått rundt i hele vår og følt meg så ovenpå fordi jeg klarte å presse kroppen min inn i skinny jeansa mine etter fødsel, bare for å få slengt i trynet av Jenny Skavlan at skinny jeans og sort skinnjakke definitivt ikke er the shit akkurat nå. Og uansett hvor mye jeg blar i moteblader, er jeg helt hjelpesløs når jeg går i klesbutikker, det er som om den delen av hjernen er skrudd av. 

Jeg må bruke store mengder med deodorant for å få bukt med den høye varmeproduksjonen som oppstår når jeg alltid bærer på minst 3 kolli og jeg bruker syredempende tabletter for å holde magen i balanse. 

Jeg har fått superhørsel og kan høre en promp gjennom to vegger. Jeg kan bevege meg som en ninja forbi barnerommet og inn på toalettet, og har lært meg en spesiell knipemetode så urinen renner i en jevn laserstripe som lydløst treffer den ene siden av doskåla. Jeg kan sovne innen tre minutter når muligheten byr seg, uansett hvor jeg er. 

Jeg kan ramse opp alle seriene som går på Netflix. Jeg kan ramse opp alle seriene som går på HBO Nordic. Jeg kan ramse opp alle ingrediensene i Grønnsakspisersangen. Jeg kan ikke ramse opp en eneste film som går på kino, jeg kan ikke ramse opp de beste utestedene i byen og jeg har glemt i hvert fall to viktige bursdager i år. 

Jeg gjør bare ting som er trygt og fornuftig. Jeg viser ikke fingeren i trafikken, hytter ikke med neven eller roper jævla drittsekk til dårlige bilister. Jeg vil jo ikke risikere å bli banket opp eller få uoppdragne barn som banner. Jeg går aldri på rødt lys, drikker ikke for mye og er skeptisk til å spise sikker sopp som jeg har plukket selv. Jeg legger meg gjerne klokken ti og leser om eksem i barneromper før jeg sovner.

Jeg er helt vill etter kyss og kos og strør om meg med skryt for de mest banale ting. Hos meg kan man få ros bare man klarer å gape eller fylle en bleie. Jeg er rolig og venter tålmodig mens jeg blir skreket til og kastet mat på og jeg blir varm i hjertet hver gang jeg hører ordet mamma. 

Nei, vitterlig ikke helt den samme..Men likevel fortsatt ganske solid. 

Nydelig uperfekt

Jeg ser og jeg står, samtidig som jeg forbanner arkitektkjæresten som på død liv skal blande jobben inn i alle ferieminnene våre.

«Er ikke dette en fin plass?» spør han. «Jo, veldig fin» svarer jeg platt mens det hormonelle teleskopblikket mitt systematisk saumfarer landskapet på jakt etter et egnet sted. Det er 3 timer og 47 minutter siden babyen spiste, noe som betyr at vi ikke har mer en 13 minutter til rådighet før det blir cirkus Merano i vognen. «Dette er mitt favorittsted her i København» fortsetter Ola begeistret. «Ja, mmm..» sier munnen min mens jeg zoomer blikket mitt inn på noe som ligner en cafe og vurderer stedets potensiale. 

Det er oktober og vi er i København på vår første tur til utlandet som familie. Sommerferien som jeg så intenst skulle nyte før småbarnslivet startet, ble brått kansellert da Ola brakk benet og jeg måtte være hans caddy de siste seks ukene av graviditeten min. Dette er vår forsinkede sommerferie. 

Cafeen som har fanget min interesse har to barnevogner stående utenfor. Dersom det i hvert fall er to andre spedbarn der, blir det litt mindre fokus på min person når jeg velter ut puppen og styrer den frem og tilbake som en vannspreder for å treffe babyens munn. Vi er nemlig ikke eksperter på pupp i min familie. Men nå har vi grått oss gjennom de første månedene og tar det som det kommer, i hvert fall nesten..

«Plassen er mye flottere når det ikke regner, da ser man fargene i asfalten bedre» roper Ola. Han har gått opp på en liten asfaltkolle med en naken bjørk for å få bedre oversikt. Javel. 11 minutter. «Sett fra deg vognen og kom bort hit så du får sett ordentlig da». Vi har gått i tre timer uten pause, det jævla bomkjøpet av en vogn er tung som en tanks, det regner, jeg har melkespreng, vondt i ryggen, er sulten og babyen begynner å skrike hvert øyeblikk, tror du jeg bryr meg om rosa og røde striper i asfalten akkurat nå? Pust rolig og husk på at du har kroppen full av hormoner… «Ja, jeg kan vel ta en rask titt da» svarer jeg og går motvillig fra vognen. 

«Wow, veldig kult laget. Det må være spesielt å se det fra er fly eller noe.» sier jeg med falsk innlevelse. «Men kan vi gå inn der borte nå? Jeg vet ikke om det er en cafe eller ikke og han kommer til å våkne snart og jeg orker ikke bruke masse tid på å finne et nytt sted mens han gråter og er sulten.» «Jada, vi skal gå straks, men jeg vil at du skal stå her litt så du husker stedet og kan tenke tilbake på det en gang». Jeg ser og jeg står, samtidig som jeg forbanner arkitektkjæresten som på død liv skal blande jobben inn i alle ferieminnene våre. 6 minutter. «Nå går vi» sier jeg irritert. 

Så bøyer han seg ned for å knyte skolissen samtidig som han begynner han å fikle med noe i lomma. Jeeezzess til somling!! Så ser jeg at han har satt det ene kneet ned i den våte asfalten. Han tar hånden min. Jeg glemmer å puste et øyeblikk og merker at jeg blir svimmel. De kalde, regnvåte kinnene mine koker plutselig. 

«Marie Elisabeth Lunde, du er det beste og rareste som noen gang har skjedd meg. Jeg vil være sammen med deg resten av mitt liv. Vil du gifte deg med meg?»

Olas ansikt inntar samme farge som superasfalten og vi strever med å holde øyekontakten. Situasjonen er så viktig, så formell og uprøvd at det brått føles som om vi er fremmede for hverandre. Så rart at noe så fantastisk romantisk, samtidig kan være så innmari flaut. «Ja, selvfølgelig vil jeg gifte meg med deg» svarer jeg euforisk mens brystmelk sildrer nedover magen min. Og jeg svarer ja med både hodet og hjertet, med vissheten om at han vil gjøre det han kan for å gjøre meg og han som nå ligger og hyler i vognen så lykkelig som mulig. Det er et privilegium ikke alle har. 

Han setter en ring på fingeren min, jeg kan ikke fordra den, men det spiller ingen rolle. Så blir jeg forlovet en regnværstirsdag under et bjørketre med pupper som lekker, til lyden av en hylende baby og med 3 forbipasserende jenter i hijab som applauderende vitner. Livet er nydelig uperfekt!