Grunner til å ikke ha sex

La oss være ærlige, det blir mindre av det etter at man har fått kids. Noen tolker det som et tegn på at forholdet blir dårligere og at man sklir fra hverandre som par, men spør du meg er det få ting som binder en mer sammen enn barn, selv om lysten på sex er dalende. Nå finnes det nemlig så mange grunner til ikke å ha sex.

Som barn lærer du at du bestemmer over din egen kropp. I ungdomstiden bestemmer du hvor langt du vil gå og hvem du vil dele din første seksuelle opplevelse med. Som voksen bestemmer du helt og holdent hva du gidder å bruke kroppen din til, om det er trening, arbeid, sex eller opplevelser. Så blir du forelder og kroppen din blir plutselig fritt vilt.

Det starter med et brak i form av kvalme, ømme bryst, humørsvingninger og utmattelse i cirka tre måneder. Så følger en fase der kroppen din eser ut i et forrykende tempo og dine indre organer presses oppunder ribbena og bekkenet bokstavelig talt flytter på seg flere centimeter. Og som en siste liten spøk fra moder jord, fylles kroppen med vann slik at det blir enda litt mer utfordrende å balansere åtte kilo foran på magen. Til slutt skal du puste deg gjennom det som kjennes som om to hester som trekker bena dine i hver sin retning før du skal presse et barn på størrelse med en pingvin ut av et lite hull i kroppen din.

Menn er så visst ikke skånet for påkjenninger i denne perioden da de uforbeholdent må tåle kjeft, grining, klaging og onde blikk i tide og utide uten å trekke på en mine.

Når disse ni månedene er omme, starter en fase der melk skal suges ut av deg minst åtte ganger i døgnet. Her må du regne med brystvorter som åpne sår og en rygg som lengter tilbake til den vonde kontorstolen. Det er byssing og vugging til du får senebetennelse i armen og kilometer på kilometer traving med barnevogn. Mangel på ordentlig søvn gjør at munnen din lukter kloakk og øynene dine har blitt tjue år eldre på bare noen uker.

Men så er det hud mot hud og varmen fra en liten kropp som helst vil tilbringe hvert eneste minutt inntil deg. Å kjenne en liten myk hånd som klemmer lett på din. Å stryke over et dunete hode og å kysse bløte, fete kinn. Armer som strekker seg mot deg, tårevåte kinn mot halsen din og snørr på leppene dine. En liten kropp som klamrer seg til deg og søker beskyttelse mot alt det den ikke kjenner. Iblant kaster den seg mot deg og lar seg falle, for den vet at du alltid er der og tar den imot.

Etterhvert vil disse små kroppene begynne å prate høl i huet på deg, de vil skrike til deg og iblant slå deg. Ivrige små føtter vil sparke mot fars skrekkslagne baller og kroppen din vil hyppig bli brukt som klatrestativ og trampoline. Du vil bli presset ut av din egen seng, du vil bli tisset, spydd og bæsjet på.

Og det vil være vel verdt det. Men…med dette som utgangspunkt er det kanskje ikke så rart at det siste du ønsker deg når kveldsroen endelig senker seg i huset, er at noen skal stikke noe inn i kroppen din. Nei, da vil du låne den kroppen tilbake i et par timer og ha den litt for deg selv. Kanskje spandere en drink på den og en liten melkesjokolade.

To slitne kropper i hver sin sofa. To kropper som tilhører hverandre men som har en stille pakt om å la hverandre være i fred for en liten stund. Det er kjærlighet i det også.

Hvis jeg var Leeds United

Vi hadde bare vært sammen i litt over et halvt år og allerede prestert å flytte sammen og bli gravide. Nå satt vi mette og søvnige i hver vår ende av sofaen som et gammelt ektepar og glante på hver vår mobil mens vi begge kjente på en dyp tilfredshet ved å leve det satte og etablerte hverdagslivet. Tinder-møter, Fjordland biffstrimler Tex Mex og ensomme søndager med Paracet, var et tilbakelagt kapittel. 

Det plinget i telefonen til Ola når han fikk meldinger. Jeg hadde blitt vant til de stadige plingene og hadde ikke tenkt noe videre på det. Først nå slo det meg hvor ofte det egentlig sang i den mobil-bjella. Var han utro? Nei, det hang ikke på greip. Pling. Ny melding. Hvem var det han sendte meldinger til? «Hvem er det egentlig du skriver med?» spurte jeg. «Bare diskuterer kampen på søndag med Kjetil og Amund» svarte Ola. «Det er mandag og dere diskuterer kampen kommende søndag?»

Det er sånn du oppdager hvor mye tid din samboer egentlig bruker på fotballlaget i sitt hjerte. For det er ikke bare under kampen, det er før kamp, etter kamp, på dass, før leggetid, på bussen, på kjøpesenteret, på lekeplassen, på fest, i bryllup, på barselshotellet. 

Fredag kveld tre år senere.

Et stikk av sjalusi treffer meg idet det begynner å plinge på mobilen. Leeds, Leeds, Leeds, Leeds. «Jeg skjønner virkelig ikke hva dere klarer å fylle så mange meldinger med?» sier jeg surt. «Værsågod og ta en titt» sier han og rekker meg mobilen sin. En messenger-tråd åpenbarer seg med meter på meter med kjærlighetserklæringer, bekymringer, analyser, gleder, uenigheter og skuffelser. Akkurat som ethvert annet kjærlighetsforhold. Ola ER utro, han har et forhold til Leeds United. 

Tenk om han hadde brukt den tiden på meg i stedet for på Leeds? Jeg leker med tanken. For å kjenne litt på hvordan det hadde vært om det var jeg og ikke Leeds som var så forbanna viktig, tar jeg meg friheten å erstatte fotballaget med meg selv i dialogen deres: 

Torsdag kl 11:37

Kjetil: Skal dere se Marie på lørdag? 

Ola: Of course, Marie er pri én fra fem på fire. 

Fredag kl 07:47

Ola: Jeg er nervøs for i morgen. Men jeg lener meg på det Amund nevnte. En sugen Marie kan bli gøy!

Kjetil: Bra, jeg skal til fjells på 40 års lag, men tipper jeg betaler £5 i tilfelle det fins muligheter for å få sett litt på Marie online.

Lørdag kl 16:01

Ola: Fy faen jeg er så føkkings nervøs. Det er bare Marie som kan berge denne dagen og snu den til noe positivt, for jobbuken var ikke særlig givende. Eller hun kan gjøre uken svart som ibenholt. Come on!

Kjetil: Marie har beveget seg bra fra start, hun presser seg på. 

Amund: Wow, dette er fett! Marie er helt brilliant og løper rundt med et digert smil og masse uforutsigbarhet og triks som ingen har sett før.

Ola: Dette går veien. Hva syns dere forresten om den nye drakta hennes? 

Kjetil: Det er drakta si det!

Ola: Jeg må få tak i den drakta. Jeg må reise og kjøpe noen nye drakter. Jeg drar nå.

Amund: Yeeeeess!! 1-0, Marie!!

Ola: Marie moste den inn. Fy faen, så happy jeg er. 

Kjetil: Deilig!

Mandag kl 10:37

Amund: Syklet til jobb med et stort glis i dag, og gliser videre i lunsjen nå. 

Kjetil: 😁🚴🏻

Onsdag kl 21:39

Ola: Ja, boys. Marie holder koken. Og på budsjettfronten har alt gått inn til nå. 

Ola: Dette betyr så mye for psyken!!! 

Amund: Nå må Marie være sterk. Hun var uvanlig god i julehøytiden, håper det fortsetter. 

Kjetil: Jo mer Marie, jo bedre. Natta

Amund: Natta

Ola: Natta

Kjetil: Jeg må også hylle alle tre for engasjementet. Det diskuteres Marie både sent og tidlig. Natta igjen, måtte bare lufte den. 

Torsdag kl. 05:50

Kjetil: Jeg slet med å sove i går, tenkte veldig mye på Marie. 

Lørdag kl 16:07

Ola: Får du sett Marie, Amund?

Amund: Ser ja..

Amund: Marie klarer ikke å levere, sist var det jo total avkledning.

Kjetil: Hmmm..Synes Marie mangler to i front. 

Amund: Nå synes jeg de største justeringene trengs bak. 

Ola: Jobber ikke hjem heller.

Kjetil: Dette blir Marie straffet hardt for tror jeg. 

Kjetil: Det må gjøres endringer, trenger ikke være store. Kanskje noen andre bør sendes inn på slutten. 

Ola: Fy faen. Dette. Var. Skuffende.

Lørdag kl 14:42

Kjetil: Jeg har hørt på Marie-sanger på Spotify i dag for å påvirke mest mulig. Ikke så farlig med teksten, men rytme og melodi skal sitte. Forsøker å støtte og oppmuntre. 

Amund: Jeg holder fokuset på «hevn» og moro, samt enda høyere ambisjoner for i kveld. 

Ola: Bra, vi må mobilisere positive tanker nå. 

Lørdag kl 16:27

Amund: Hmm..Dette er svakt av Marie. Mange personlige feil. 

Ola: Følg med på midten…samme rotereiret som før.

Kjetil: Ser ikke ut til å gå dette…

Ola: Offisielt den kjedeligste halvtimen med Marie ever. Nå er det bra vi får pause. Marie datt fra å være gullkandidat til en i mengden på kort tid.

Ola: Hva skjedde med clean sheets? 

Amund: Jeg var jævlig happy med starten. Tenkte vi beviste at Marie kunne få det til. Men snakk om kollaps.

Kjetil: Har du meldt deg på i småputt for å kjenne på smaken av seier, Ola?

Ola: Haha.. Noe nytt og spennende fremover trengs helt klart, men ikke nødvendigvis mange. Håper vi får noe ungt, lovende og hurtig som kan pushe.  

Amund: Ja, nå må vi få en bra kandidat inn så vi kan se fremover igjen. Marie rykker rett ned. 

Kjetil: Marie er helt sjanseløs bakover!

Ola: Enig med begge. Det oppstår fire feil. Alle feil er signert Marie!

Ola: HÆLVETE!

Jeg gir Ola mobilen tilbake, tar en stor slurk vin og smatter fornøyd. Det hysteriske kjærlighetsdramaet der vil ikke jeg være en del av. 

Takk til Ola, Amund og Kjetil (småbarnsfedre og Leeds-supportere) for innsyn

Et svangerskap oppsummert

Jeg må innrømme at jeg i uke 39 av min første graviditet tenker mye på mine kvinnelige forfedre. Min oldemor fødte femten barn. Med andre ord var hun gravid over fire tusen dager av sitt liv. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne en klem. Dette er hva jeg har å si om mine 273 dager som gravid.  

Graviditet koster en formue før du i det hele tatt har blitt befruktet. Et lass med vitaminer, jern og folat skal handles inn for optimale fruktbarhetsforhold. Gynekologen skal bekrefte at det det ser ryddig og greit ut der inne og så er det alle testene. Eggeløsningstesten», «egentlig-altfor-tidlig-å-teste-graviditetstesten», «i-tilfelle-det-var-noe-galt-med-den-forrige-graviditetstesten», «men-hvorfor-kommer-ikke-mensen-da-graviditetstesten». Og så etter noen måneder og flerfoldige tusenlapper står jeg på jentedoen på Byporten og stirrer vantro på to røde korsede streker på min andre «jeg-må-bare-være-helt-sikker-på-at-det-er-sant-graviditetstest». Så blir jeg sprengrød i ansiktet og varm i hjertet før jeg slår nummeret til samboeren.
Men lykkefølelsen er dessverre kortvarig. For i takt med at sulten øker dag for dag, flater følelseslivet mitt ut. Hva er det som skjer? Jeg, frøken høy på livet, sitter gravalvorlig ved kjøkkenbordet og planlegger neste måltid, uten lyst til å se hverken venninner eller ligge i skje med Ola i sofaen. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg er bare fullstendig tom og likegyldig til alt og alle, kanskje det er det samme..

Det går ti meningsløse uker til før jeg plutselig en morgen våkner til med liv og lyst og gleder meg til vintersol, nye jobbprosjekter og kjærestetid. Da jeg går inn på badet, ser jeg imidlertid resultatet av hva som har skjedd mens hodet mitt har vært i dvale. 6 kilo hvetebakst har lagt seg som et lag med bobleplast rundt rompe og lår, jeg ser ut som Tanya Harding på håret og hudfargen min har inntatt en slags gråbeige nyanse. Så jeg går i gang med opprydningen, spiser sunne små måltider ofte, intensiverer treningen og føler meg daglig takknemlig for fraværet av morgenkvalme og bekkenløsning.

Vi drar på tidlig ultralyd i uke 12 lettere nervøse. Er det stadig liv? Er fosteret friskt? Fødselslegen setter det som ligner en varescanner mot min gele-glinsende bulende mage mens vi alle tre titter opp på en skjerm. Og der er det en person som vifter febrilsk med armer og ben, som en skibsbrudden som har forsøkt å få kontakt i månedsvis og endelig har blitt oppdaget. En eksplosjon av følelser skyller gjennom kroppen, kjærlighet til dette lille individet som vi har skapt, undring over hvordan han kommet seg inn der, samvittighetskvaler over å ikke ha elsket han litt mer, litt før og stolthet over det som ser ut som en skikkelig kul fyr. For det er en han, det får vi vite noen uker senere.

Magen vokser uke for uke og man er jo bare gravid, ikke syk, det får man stadig høre. Og nei jeg er ikke syk, jeg er i god form, ingen behov for sykemelding her. Men til den som aldri har vært gravid, prøv en dag med åtte kilo dinglende på magen, dårligere konsentrasjon, mindre oksygen, hetetokter, verkende rygg, lavere blodprosent, lite søvn, hovne hender og føtter, treg mage og analkløe.

Sparkene er en underlig opplevelse. Det blir så veldig bekreftet at det faktisk bor en person inne i magen din. Og han har sin egen døgnrytme og daglige vaner. Han våkner så smått i ni-tiden, men liker å snooze og dra seg et par timer før han står opp til lunsj sånn i halv tolv tiden. Da liker han å ligge å hikke litt et kvarters tid før appelsinjuicen kommer og det blir fart på sakene. Etter lunsj vil han helst more seg med å sparke sin mor i ribbena eller klemme på blæra hennes. Den beste tiden er når mor er på trening, da bysses han i søvn under vuggingen fra ellipsemaskinen. Kveldskosen er viktig, noen timer med stryking, synging eller prikkelek på sofaen. Og så er det alltid på sin plass med litt mer blære og ribbenssparking når mor skal legge seg.

Etterhvert begynner magen å komme i veien for alt. Jeg kan ikke lenger snike seg bak noens stol eller klemme meg forbi trengselen på bussen. Det koster å bøye seg og sko med lisser er noe dritt. En dag kan jeg ikke lenger se mitt eget underliv. Men jeg har like høye ambisjoner som før hva gjelder stell og renhold, så jeg raker i blinde med en sløv høvel og håper på det beste.

I takt med at han krever mer og mer av mors kropp, blir forelskelsen desto større. Han får et hemmelig navn og det aller hotteste på utstyrsfronten. Fire soveplasser står klar til ham og han får en ny bil hvor han kan sitte tryggere og bedre. Bestemødre strikker tøy for harde livet og alle fremtidige planer som legges sentreres rundt hans behov.

Den siste innspurten på jobb er tung og jeg er sliten. Jeg gleder meg til ferie og permisjon og å bli litt bortskjemt av min samboer noen uker før fødselen. Så, seks uker før termin skjer det som for all del ikke må skje. Min samboer brekker benet, må operere og får krykkepåbud i seks uker. I tillegg har han store smerter etter operasjonen og hevelser. Istedet for at jeg ligger i en solseng i skyggen med bena høyt, må jeg nå være sykepleier på heltid frem til fødselen mens han ligger med bena høyt. Ikke bare må jeg knyte mine egne lisser, jeg må knyte hans også. Jeg må kjøre, rydde, vaske, lage mat, handle, bære, brette og pakke.

Det som er fint med oss mennesker er dog at vi er skapt for å kunne tilpasse oss. En uke før termin ligger jeg på sofaen og føler meg ganske uthvilt og klar for første møte med han som bor i magen. Kan jeg gå høygravid i sommervarmen med en pleiepasient på slep, skal jeg vel lære å kunne ta vare på en liten baby også. I tillegg har jeg en fantastisk mentalt støttende og snart fysisk mobil samboer som skal dele oppgaven med meg.

280 dager gravid kan jeg alltids klare. Hvem vet, kanskje dobler jeg innsatsen en dag. Men fire tusen dager, ikke faen..

Men størst av alt er kjærligheten

Vi er alle litt merkelige. Og livet er ganske merkelig. Og når vi finner noen som er merkelig på en måte som passer med vår egen, forenes vi og innleder et felles, tilfredsstillende merkelig fellesskap – og kaller det kjærlighet. Robert Fulghum i «True Love» (1997)

«Randi, æ ville bærre spørre, vil du bli kjæresten min når du bli stor?» sa Svein lattermildt og så henne rett i øynene i et dristig forsøk på å sette henne i forlegenhet. Det skrapte i den gamle sykkelen som Svein trillet bortover den støvete grusveien der han gikk ved siden av Randi med skoleransel, mørke viltre krøller og røde sandaler. Svein var 24 år, Randi bare 12. «Det kan du vel skjønne» svarte Randi usjenert og smilte til ham med sine skøyeraktige blå øyne.

Denne lille historien handler om min mormor og min morfar og deres store kjærlighet.

Svein og Randi vokste opp på en liten øy kalt Reinøya utenfor Tromsø. Det var ikke veldig mange beboere på øya, men Svein og Randi sine foreldre hadde bidratt vesentlig til populasjonen for Randi hadde hele 14 søsken og Svein 10. Med det relativt begrensede utvalget på øya, så var det ikke overraskende at to av Randis søstre var gift eller forlovet med to av Sveins brødre. Familiene kjente hverandre godt. Svein kom fra en svært kristen familie og brukte sin tid på bønn og kristne gjerninger, mens Randi var yngstemann i sin familie og brukte sin tid på flir og tøys for å få sin tiltrengte oppmerksomhet i den store søskenflokken. Mens han var sjenert og rolig, var hun morsom og kvikk.

Etter at de begge hadde flyttet til Tromsø by i hvert sitt hjem, hun for å gå på husmorsskole, han for å arbeide, forlovet de seg. Randi var bare 18 år. Men Svein var nok enda mer forlovet med Jesus og det kunne fort gå to uker mellom hver gang Randi så ham på grunn av alle pliktene som kristenlivet påla ham. Men var det noe Randi ikke var, så var det en jente som satt med hendene i fanget og tålmodig ventet på sin forlovede. Randi flørtet og tullet med gutter fra skolen og var en svært populær jente. En dag Svein satt og ventet på at Randi skulle komme hjem fra skolen og så fra vinduet at Randi bli fulgt til porten av tre unge gutter, skjønte Svein at det kanskje var på tide å ofre mer tid på sin tilkomne enn på Jesus. Og ikke lenge etter, mens Randi gikk på husmorsskole, møtte Randi også Jesus og ønsket å bruke mer av sin tid på ham enn på flørtingen. Og slik fant de hverandre, Randi og Svein. De giftet seg da Randi var 19 og Svein 31 i Tromsøysund kirke og flyttet til Oslo der Svein fikk jobb som klokker og kirketjener i Majorstuen kirke.

Livet i Oslo var annerledes for to som var vokst opp på en liten øy. De nygiftede paret som var vant til et liv som lignet en episode av Saltkråkan, måtte nå raskt tilpasse seg et ansvarlig voksenliv på egenhånd i byen uten foreldre og søsken å støtte seg til. De tidligere klengende ungdomskjærestene, ble nå mann og hustru og måtte leve et representabelt ekteskap i den nokså formelle menigheten der Svein jobbet. Men romantikken mellom de to forsvant aldri, den ble bare mindre offentlig.  Da mormor fødte min mor Berit i en alder av 21, gav morfar henne et utskåret hjerte i tre med bilde av dem sammen, rammet inn av håndmalte små roser. Under bildet stod «Med disse livets ord og kjærleiks roser smukke, for første gong som mor, du ønskes fred og lykke» et bibelvers fra Solomo. Min morfar likte tydeligvis Solomos små kjærlighetserklæringer, for jeg har funnet kort rundt omkring hos mormor der han har skrevet vers til henne som for eksempel: «det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle» og «en god hustru, langt mer enn perler er hun verd», alle utdrag fra Solomo.

Svein og Randi hadde et godt ekteskap. De fant fellesskap i musikk og religion og individualitet i sine interesser som var for Svein sport og hobbysnekring og for Randi håndarbeid og matlaging. De hadde svært lik humor og lo mye. De var også svært sosiale og ikke sjelden kunne man finne min mor og onkel sovende på bedehusstoler når de egentlig skulle sovet i sine barnesenger. Svein hadde nemlig en uhelbredelig uvane med at han ikke klarte å si nei til folk. Han tok gjerne en kopp kaffe til, kjørte gjerne til Drammen for å sørge for at enkefru Sølvberg kom seg trygt hjem og ville veldig gjerne hjelpe til med å rydde opp etter julemessa. Dette var også kilde til konflikt mellom Svein og Randi, for som tidligere da de bodde i Tromsø, glimtet han med sitt fravær når han hadde sagt han skulle komme. Forskjellen var bare at nå erstattet Randi fraværet hans med irritasjon i stedet for flørting. Men Randi slamret med dørene til ingen nytte, for tålmodige Salomo dukket alltid opp med sine kjærlighetserklæringer. De hadde også mye intimitet har mormor fortalt. «Han e no den eneste æ har hatt, så det e jo vanskelig å sammenligne, men æ kan si at han visste å sætte sin kones behov først». Svein og Randi fikk 3 barn, som på grunn av Svein og Randis mange søsken, i dag har 96 søskenbarn. De fikk også 8 barnebarn som nok har flere tusen tre-og firemenninger der ute.

Svein døde en solfylt, varm septemberdag i 2012 på Ryen Sykehjem 88 år gammel. Randi satt og leste bibeltekster for ham mens hun hørte pusten hans ble mer og mer ujevn. De siste seks årene av sitt liv hadde hun brukt på å være sykepleier for Svein hjemme. Hun ville ikke sette ham på sykehjem, selv om han ikke lenger hverken kunne snakke eller ordne for seg selv. Likevel var de like sosiale som alltid. Mormor tok ham med overalt, sørget for at han var omgitt av familie og venner, prat og sang, Jesus og Sporten. Vi visste ikke lenger hvor mye aktivitet det var i hjernen hans, slaget hadde tatt fra ham både det muntlige språket og kroppsspråket. Det ligger så mye personlighet i å kunne kommunisere, uten det forsvinner på en måte jeget for omgivelsene. Men for mormor var det seks annerledes men fine år. Selv om de ikke kunne prate og le som før, fikk de på en måte en ro sammen som de ikke hadde hatt før. «Før så måtte æ dele ham med så mange, no har æ ham mer for seg selv» sa hun med sitt skøyeraktige smil. En kraftig lungebetennelse var det som tok Svein fra Randi, men han var seig. I løpet av en måned hadde vi tatt farvel med ham nesten ti ganger. Randi våket over ham natt og dag. Men på ettermiddagen denne vakre septemberdagen skjønte hun at timen var kommet. Hun la fra seg bibelen hun satt og leste fra, krabbet opp i sykesengen hans og la seg bak ham med armene rundt ham. Så la hun kinnet sitt mot hans og holdt han inntil seg, kinn mot kinn, helt til Svein stille døde i armene på Randi som han hadde elsket i over seksti år.

Det er mye å leve opp til..

Image