Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Når det er knute på tråden

«Hva med disse kortene med barnesanger?» Jeg plukker frem det som i min bok er en perfekt barselgave. Sang og musikk er en fin start på livet. «Jeg kjøper ikke de sangkortene der» svarer Ola kontant. «Hvorfor ikke?». «Fordi illustrasjonene er stygge. Jeg kjøper ikke stygge ting til mine venners barn». «Hun er seks uker gammel, hun har da ikke peiling på estetikk». «Og det kommer hun heller aldri til å ha dersom man fortsetter å kjøpe stygge gaver til henne». «Kortene er ment å være pedagogiske, ikke estetiske, Ola». «Så kanskje vi kan finne noe som er både pedagogisk og pent». Jeg gidder ikke mer, dette var mitt femte gaveforslag. Jeg snur meg og går ut av butikken.

Dette er typisk Ola og meg. Jeg synes noe er fint, Ola er ikke enig. Dette gjentar seg og jeg blir til slutt fornærma.

Alle forhold har sine svake punkter. Små eller store sår som man stadig river skorpen av. Men så lenge relasjonen er sunn og sterk, er de bare en lett kløende påminnelse idet de gror igjen av seg selv. Å få barn sliter på relasjonen og gjør den mindre motstandsdyktig slik at et bittelite sår fort kan utvikle seg til en plagsom betennelse. Og sånne små sår, de oppstår gjerne i hverdagen innenfor husets fire vegger.

Jeg føler at jeg gjør seksti prosent hjemme, mens Ola bare gjør førti prosent. Ola er enig i det, men sier at det er fordi han gjør ting skikkelig mens jeg haster og slurver såpass mye at de ti prosentene som jeg gjør mer ikke bidrar med noe som helst. Her bruker han eksempler som korker som ikke er skrudd godt nok på flasker slik at innholdet søles ut og bestikk som står så tett i oppvaskmaskinen at det ikke blir rent. Jeg derimot synes Ola er treg. Når han skal gjøre en oppgave, f.eks lage hverdagswok, så Googles det, finhakkes og perfeksjoneres det i timesvis slik at familien får desperat lavt blodsukker og det eksklusive hverdagsmåltidet slukes, ikke nytes. Men er det egentlig så viktig hvem som gjør mer og hvem som gjør hva? I det store og hele ikke, men når man er trøtt og sliten blir det faktisk jævla viktig.

Og så er det høytidene. De viktige dagene som skal danne gode familieminner. Frem til Ola og jeg ble sammen hadde Ola feiret jul på ett sted. Jeg derimot hadde feiret jul på tolv forskjellige steder; kjente og ukjente, ribbe og pinnekjøtt, edelgran og plast, Frank Sinatra og Hanne Krogh, mammas nye mann og pappas nye mann. Jul kommer ikke i ett format, jeg er tradisjonsløs. Mens Ola har vokst opp med faste juletradisjoner av et imponerende kaliber; levende lys på treet, filt under juleduken, blankpusset sølvtøy, hjemmelaget sylte, hjemmebakte syv slag, påsmurte rundstykker og ekte varm sjokolade. Samtidig vil Ola og jeg skape nye tradisjoner for vår egen familie. Vi vil skape vår egen jul. «Varm sjokolade på julaften» sier Ola «Varm sjokolade? Det kan man jo drikke hele året ellers. Vi bør vel ha gløgg?» svarer jeg. «Skal du ha glitter på juletreet?» spør Ola. «Ja, er det ikke pent nok det kanskje?» svarer jeg. «Riskrem» sier Ola. «Multekrem» sier jeg. «Pynting av treet lille julaften» sier Ola. «Må vi gjennomregissere absolutt hele jula?» svarer jeg.

Ikke sjelden kjemper vi kamper for å få gjennomslag for meninger vi ikke har tenkt godt nok igjennom eller ikke vil se konsekvensene av. For når første juledag kommer og vi begge er helt på felgen etter iherdig tradisjonsbygging, er vi jo skjønt enige om at å arrangere jul er slitsomt når man har små barn. Det er mye hyggeligere å komme til dekket bord og overlate ansvaret for tradisjonene til besteforeldrene inntil videre.

Selv om vi begge er konfliktsky typer, er det titt og ofte dårlig stemning hjemme hos oss. I stedet for å krangle går Ola og jeg gjerne rundt i stillhet hver for oss og holder indre samtaler med oss selv der vi beskylder hverandre for både det ene og det andre. Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre.

Men det vi er ganske gode på, Ola og jeg, det er å møte hverandre etter å ha fått litt tid til selvrefleksjon. Vi innrømmer feil og så er vi overbærende med hverandre. Vi har erkjent at vi er i en fase med mer stress, lite søvn og mindre overskudd. Vi må akseptere mer og forvente mindre av hverandre. Derfor tolerer vi hverandres irritasjon, urimelighet og uvaner i større grad.

Det er kanskje ikke de største problemene vi har å stri med Ola og jeg. Sangkort, wok og multekrem ligger nok et stykke ned på andres prioriteringsliste over bekymringer. Men en dag møter vi nok større utfordringer og jeg håper vi kan trylle frem den samme overbærenheten da.

Skrevet med Olas rause velsignelse