Puppenes bekjennelser

Vi vokste opp rett ved siden av hverandre. Bestevenner og naboer fra vi bare var to små knopper. Selv om vi etterhvert ble større og utviklet oss mer i hver vår retning, var vi fortsatt sammen om alt og visste alltid hvor vi hadde hverandre.

Vi levde begge et godt beskyttet liv i velstand. Trengte ikke å arbeide eller å bidra til å holde kroppen i gang. Nei, livet handlet om å nyte tilværelsen badende i silke og å tiltrekke seg oppmerksomhet når omstendighetene tillot det.

Å bli lagt merke til var såre enkelt når vi var unge, faste og yppige. Vi trengte ikke by på mer enn den grunne kløfta mellom oss før vi var gjenstand for beundring og begjær. Iblant inviterte vi gjester inn, ivrige hender som fikk berøre.

Livet var trygt og behagelig, helt til den lille tyrannen dukket opp.

Vi hadde lenge merket at noe var i gjære. Begge gikk og kjente på en uforklarlig ømhet og opplevde stadige hevelser. Lekre plagg i blonder og silke passet ikke lenger og måtte erstattes med kjipe bomullsstoffer kjøpt inn i all hast til en billig penge.

Så en natt, mens vi lå og duvet i søvne, ble vi brått vekket av at en liten skapning med skallet hode tok et solid tak i en av oss og lå og nisugde hardt på brystvorta. Det var en svært ubehagelig opplevelse kan jeg fortelle deg, og ikke lenge etter måtte den andre gjennom den samme røffe behandlingen. Litt motgang må man regne med i livet tenker du kanskje, men dette var bare starten på et mareritt som varte i nesten et helt år.

Den voldsomme sugingen kickstartet overraskende nok et frem til da ukjent indre meieri hvis melkeproduksjon gjorde at vi svellet til dobbel størrelse. Kan du forestille deg hvor smertefullt det er å bli dobbelt så stor i løpet av et døgn? Og vi visste aldri når tyrannen kom for å meske seg med våre gyldne dråper. Når som helst på døgnet kunne vi våkne panisk av at en svær kjeft nappet etter oss før den endelig fikk låst seg fast og lå og sugde livskraften ut av oss mens vi jobbet på spreng for å møte etterspørselen. Og sånn fortsatte det, dag etter dag.

Hardest gikk det utover brystvortene. På et tidspunkt var de så fulle av sprekker og sår at de ikke engang tålte berøringen fra vannstrålen i dusjen. Men heller ikke da fikk de være i fred. Det skulle gjerne en kraftig soppinfeksjon til før de fikk noen dagers hvile med pumpemaskinen som en velkommen avveksling, selv om den også kunne være nokså brutal.

Da vi var helt på felgen og trodde ting ikke kunne bli noe verre, fikk vi begge kraftig betennelse med høy feber, utslett og umenneskelige smerter. Men det var ikke rom for å bli syk. Nei, man kunne nesten tro det var en sadistisk lek, for når smertene var på sitt aller verste, det var da tyrannen kom oftest med kjeften sin og forlangte at vi jobbet enda hardere.

Livet som melkeproduserende slaver begynte for alvor å prege oss. Mens tyrannen vokste seg stor og fet, ble vi stadig tynnere og slappere. Så, etter mange måneder med døgnjobbing og tortur, avtok sugingen. Den lille tyrannen hadde fått smaken på noe annet. Men det var for sent, vi hadde allerede blitt traumatisert.

I dag er vi bare en skygge av hva vi engang var. Tilbake henger to tynne og slappe lærposer, som museumsgjenstander fra en svunnet storhetstid. Det som tidligere var en lun kløft, har blitt en trekkfull dal gjemt bak avanserte konstruksjoner av puter og spiler som skal hindre oss fra å kollapse fullstendig. En liten trøst er at vi fortsatt har hverandre, noen å dele en slapp hverdag med.

Skulle du møte på oss en dag, så vær god med oss. Husk hva vi har vært igjennom, hva vi har prestert og alt vi har ofret. Snakk ikke stygt om oss, latterliggjør oss ikke. Lær oss stolthet, ikke skam. Ha tålmodighet; iblant er nærhet ønskelig men likevel vanskelig, mens iblant trenger vi bare å være i fred. Behandle oss med respekt, for vi har sannelig fortjent det.

Grotesk burlesk

Det finnes venner du kan dele alt med, det finnes venner du ikke kan dele alt med og så finnes det visse ting som ikke kan deles med noen venner overhodet. Dette er en sånn ting..

Vi har ikke sett hverandre på fire år siden hun og kjæresten var på Europareise og tok turen innom et snøkledd Oslo rundt juletider. Vi ble først kjent i Texas i begynnelsen av tjueårene, gikk på samme universitet. Jeg var hennes billett ut av et drepende kjedelig forhold og hun var min wingman gjennom det som var min første singelperiode siden jeg var femten. Nå er vi blitt voksne, hun er på en ett års lang bryllupsreise med sin mann i New York og jeg er invitert på besøk.

Selv om hun er vokst opp i et indisk konservativt hjem i Australia og jeg i en ukonvensjonell moderne familie i Norge, er vi besynderlig like både på interesser og verdier. Begge har sansen for det utradisjonelle og digger nye og rare opplevelser. Derfor har vi tatt toget nesten en time til Coney Island for å se et anbefalt Burlesk show, beskrevet på hjemmesiden som et lettere eksotisk fargesprakende og ekstatisk show med humor og overraskelser. Tankene går til Moulin Rouge og kirsebærdrinker, så vi blir lettere skuffet når vi entrer lokalet og ser at scenen er liten og enkel og plassene er få. Men kvaliteten på showet virker svært lovende siden en flokk pressefolk med lange linser fyller de to første radene.

Scenelysene kommer på, musikken starter og en ung kvinne i lyseblå bomullskjole entrer scenen med en lommelykt i hånden. Hun lyser ut i publikum mens hun engstelig titter seg rundt som om hun er på flukt fra noe eller noen. Så stiller hun seg i den bekmørke delen av scenen og begynner å bevege kroppen i hektiske bevegelser slik at lyset fra lommelykten skjærer lysstriper i alle retninger gjennom mørket. Javel? Hvor er foldeskjørtene, påfuglfjærene og gavantene? Så plutselig, som en grande finale tar hun lommelykten ned under skjørtet og lyser opp slik og det blir åpenbart for alle at denne piken mangler et essensielt plagg på nedentilen sin før hun spaserer av scenen.

Jeg smiler flåsete til min venninne og blunker betryggende som for å si «sær intro, men nå begynner det virkelige showet». Men det virkelige showet begynner ikke. I stedet kommer en svært kraftig brunette kledd som en mann i dress med en eske i hånden ut på scenen. Hun setter fra seg esken på en stol og åpner den. Den er full av kaker av ymse slag. Hun tar en dounut og begynner å spise grådig på den mens melis drysser ned på dressjakken. «Å nei, melis på dressjakken» mimer hun og vrenger av seg jakken før hun går løs på bløtkaken. Krem faller i kladder ned på buksen, så den også må av. Når hun kommer til berlinerbollen begynner hun å kline bringebærsyltetøy rundt på den nå helt nakne kroppen i forføreriske bevegelser.

Jeg vrir meg beklemt i stolen. Det begynner å synke inn at dette ikke er den forestillingen som vi hadde bestilt. Det går også opp for meg at pressefotografene på første rad ikke er pressefotografer, men gamle griser med lange linser som samler materiell til hjemmekinoanlegget sitt. Og freakshowet bare fortsetter. En kvinne som må være en av amerikas fem prosent feteste kvinner gjennomfører en slags dissedans uten et eneste tøystykke på kroppen. Neste kvinne entrer scenen med renneløkke rundt halsen.

Jeg er på et snuskete og freaky pornoshow for mennesker som tenner på kveling og ekstrem fedme med en studievenninne som jeg ser to ganger i tiåret. På et skilt ved utgangen står det: «Please do not exit during performance»

Vi går i pausen. Rystet til taushet sitter vi på t-banen i egne tanker og utveksler ikke et ord før vi går av t-banen på Manhattan. «So» sier hun plutselig, «how about just going to see a movie?».

Avkledd og avslørt

Dørene glir fra hverandre og jeg trår inn på den grå linoleumen. Jeg har mobiltelefonen i den ene hånden og et krøllete papir i den andre. Hvorfor er den krøllet sammen og ikke brettet? Man bretter det man bruker og krøller det man kaster.

Det er en handleliste og det står følgende; yoghurt naturell, blåbær, rundstykker, kaviar og blodpudding. Dette kan ikke stemme, jeg liker ikke blodpudding. Helt siden jeg var barn og svelget en blødende løs tann mens jeg spiste blodpudding uten å oppdage noe før hele måltidet var fortært, har jeg ikke kunnet fordra blodpudding. Men det står der på listen, skrevet med min håndskrift.

Butikken virker forlatt, jeg ser ikke en eneste kunde, men kan høre den vante lyden av varer som blir scannet fra kassene. Jeg trenger ikke handlekurv, jeg skal bare ha fire varer minus blodpudding. Jeg tar blåbær, jeg tar blå Mills kaviar og er på vei mot de frosne rundstykkene. Det er kaldt under føttene mens jeg går, og det trekker så rart rundt lårene og over rumpa. Jeg føler med ett at det er noe jeg har glemt, noe avgjørende. En voldsom uro slår hardt ned i magen og jeg reagerer automatisk med å ta hånden over den. Det er da jeg skjønner hva jeg har glemt, jeg er naken. Jeg går her splitter naken i butikken på vei til frysedisken med blåbær, kaviar, IPhone og en krøllete handleliste i hånden.

Idet jeg nærmer meg frysedisken tar jeg sats og hopper rett opp i den og lander på knærne blant esker med frossenpizza. Panikken herjer i kroppen min mens jeg vrikker kroppen min raskt og metodisk nedover mellom Big One og Grandiosa. En meter og syttito centimeter skal dekkes med esker. Det er en umulig oppgave. Jeg forsøker snøengel, men det gir overhodet ingen resultater. Jeg velter meg over på ryggen slik at jeg kan bruke armene mine til å skuffe esker over bar hud, de mest prekære områdene først. Det er et voldsomt leven jeg lager, hvorfor er det ingen som oppdager meg? Mest bekymret er jeg for media, overskriftene. «Sentralt ansatt i Norgesgruppen funnet naken i frossendisken på Meny Grønland». En stor underholdningssak eller bare en personlig tragedie. Til slutt klarer jeg å dekke det meste av kroppen min og ansiktet med esker og ligger urørlig mens jeg hyperventilerer mot en Grandiosa Tacopizza. Nedkjølingen kommer til å bli et betydelig problem. Jeg har to valg; løpe ut med en eske foran og bak eller bli liggende og dø av hypertermi mens jeg finner opp en plausibel forklaring. En plausibel forklaring på dette finnes ikke, så det må bli det første. Jeg har fortsatt telefonen i hånden så jeg kan hjemme meg i en busk utenfor og ringe mamma, alternativt Gaustad.

Jeg setter meg brått opp og ser rett på butikksjefen som rykker bakover med frykt og vantro i det ellers så imøtekommende ansiktet. Jeg kjenner han fra før, han gav meg noen tips når vi utviklet appen i markedsavdelingen. «Jeg bare tester appen » sier jeg høyt og peker på mobilen. «Appen må tåle store temperatursvingninger og ekstreme situasjoner. Som for eksempel varm hud og frossen pizza samtidig. Og den virker jo fortsatt bra så dette er gode nyheter» fortsetter jeg mens jeg klatrer ut av frossendisken mens jeg holder Pepperoni Big One foran skrittet. Butikksjefen åpner munnen som for å si noe, men det kommer bare en slags mekanisk melodi ut, en melodi jeg har hørt før. En melodi jeg våkner til hver eneste morgen…

Åh, jeg hater nakendrømmer!