Fuck you very very much

Du visste om meg lenge før jeg visste om deg. Hver dag vokste du deg ørlite granne større, så lite at jeg ikke skulle merke at du var der. Uansett ville ingen finne på å mistenke deg. Folk i tredveåra får ikke kreft og i hvert fall ikke i tynntarmen. Selv doktor Google sliter med å finne eksempler på det.

Det første livstegnet fra deg ble en tur til legevakta. Akutte, men uspesifikke magesmerter, utskrevet dagen etter. Ingen forklaring eller diagnose, smertene forsvant og med dem bekymringen for sykdom. Én null til deg.

«22.08.2013- Pasienten plages av tilbakevendende øvre gastrointestinale symptomer. Henvises til gastroskopi for videre utredning.» De fant ingenting på gastroskopien. I stedet dro jeg hjem med en kostholdsveiledning i hånda. Kan tenke meg at du lo godt av det.

En mild vårdag kom lykken susende inn i livet mitt. En kul kis med bukseseler var vill etter meg og i løpet av et par år hadde vi produsert nok et par kule kiser med bukseseler. Du lå og ulmet, men jeg var for lykkelig for å kjenne etter og ubekymret nok til å bagatellisere.

Så begynte smertene å komme hyppigere og sterkere. I perioder måtte jeg puste meg igjennom dine ødeleggelser flere ganger om dagen. Jeg vet hvordan flisene på toalettet på jobben kjennes mot huden.

Laktoseintoleranse. Magesår. Irritabel tarm. Cøliaki. Magekatarr. Gallestein. Crohns. Divertikulitt. Ovarialcyste. Funksjonell dyspepsi. Nyrestein. Ulcerøs Kolitt. Spiserørsbrokk. Legene hadde mange navn på deg.

Hun kommer til å gi opp, tenkte du. Tydeligvis kjenner du meg ikke godt nok. Tolv turer til fastlegen, to turer til legevakta, tre gastroskopier, fire ultralyder, ni blodprøver, to CT-skanninger, én MR, én PET-scan, seks år og så…der var du.

Kreft defineres som en opphopning i kroppen av muterte celler i ukontrollert vekst. Det føles som det bor et jævla monster i kroppen din. Hvor stor er du? Hvor slem er du? Har du spredd deg? Hvem har overtaket, du eller jeg?

Plutselig føltes hvert minutt med deg i kroppen som uutholdelig. Hver smertebølge føltes som en forsmak på døden. Hver kløe tolket jeg som et symptom og hver hoste et tegn på spredning. Ja, jeg var drita redd for deg.

Men frykt er ikke en svakhet. Frykt forteller deg hvor mye du ønsker å leve. Frykt minner deg på alt du ikke vil miste. Frykt forbereder deg til kamp. Og litt etter litt erstattes frykten av mot.

Nå ligger du og råtner blant avfallet på Ullevål sykehus. Mens jeg skal puste videre, leve enda mer iherdig enn jeg har gjort før og tenke mindre og mindre på deg for hver dag som går.

Hvis du noen gang kommer tilbake, er jeg forberedt. Jeg har en hærskare av fagfolk som kjenner dine skitne triks. Jeg har en familie som elsker meg og venner som stiller opp. Og på grunn av deg, er jeg mye sterkere enn før.

Så fuck you…fuck you very very much.

Det absurde livet

«Denne er ødelagt her bak» sier jeg og peker mot et hull midt på rompa på buksene. «Neida, den er ikke ødelagt» svarer den blide sykepleieren. «Det skal være sånn. Vi skal fylle gass inn i tarmene dine for å blåse dem opp slik at vi ser dem tydeligere på CT-scan» WTF? Flere undersøkelser oppi rompa? Dette var jeg ikke forberedt på. «Først skal vi sette en ballong inn i endetarmen din og så blåser vi gassen opp i tarmene. Det kan være litt ubehagelig, men det varer ikke så lenge» fortsetter hun lettvint mens hun peker på gasslangen som jeg snart skal bli ordentlig godt kjent med. Nervøsiteten som frem til nå har vært helt fraværende, slår plutselig full blomst.

Jeg ligger på siden i CT-skanneren mens sykepleieren romsterer bak. Det føles en smule nedverdigende, men sånn er det, i møte med helsevesenet er vi alle like sårbare. En CT av kolon er den samme for dronning Sonja som den er for Marie Lunde. «Nå setter jeg på gassen» sier sykepleieren. En lav hvesing kommer ut av apparatet. Jeg kjenner at magen blir hard, men kjenner ikke smerte. «Går det bra?» spør sykepleieren. «Det går ganske greit assa» sier jeg. Idet jeg har servert den setningen, hugger det plutselig kraftig til i magen. Smerten brer seg som en bølge over magen og skyter ut i ryggen. Jeg stønner og sier «Nei, dette går ikke» i en så besluttsom tone jeg kan.

Men det er visst for sent å snu nå. «Knip! Knip!» roper sykepleieren. Jeg kniper, mobiliserer alle muskler jeg har for å holde gassen inne. Denne kampen mot gassen er selvsagt en kamp jeg har kjempet før, og det har du også. I heisen på jobben, i middagsselskap eller i sengen til den nye kjæresten. Men nå er det på et helt annen nivå, dette er kongen av fis. «Nå tar vi bildene» sier sykepleieren, «prøv å ligge så stille du kan.» Jeg ligger så stille jeg bare kan mens tarmene mine bykser rundt i magen i vill panikk. «Ikke knip, ikke knip» bønnfaller de meg. Så, midt i et crescendo av uutholdelige smerter, bestemmer jeg meg for at nå må det sannelig være nok. Årets lengste flatulens er på vei ut. Du kan forestille deg hvor absurd det er å ligge sånn å fise ut tarmgass mens en ukjent sykepleier står og stryker deg over ryggen og sier at du er flink. Heldigvis får de tatt bildene de skulle ha.

En halvtime etterpå entrer jeg møterom Gourmeten i 2B på jobben for å lede et møte der vi skal sette digitale mål og KPI’er for sommerkampanjen.

Snørrkrigen

Snørr, nesens slimete brygg. Så nyttig og så ekkelt. Jeg forstår godt at barna prøver å slurpe i seg så mye snørr som mulig. Når de ser hvor besatt foreldre er av å samle det opp, er man jo tilbøyelig til å tenke at det må være veldig verdifullt.

Det er synd at man ikke kan utvinne snørr som bioenergi. Med de mengdene som de bittesmå nesene klarer å produsere, kunne Ola og jeg sluttet i jobb og levd fett som snørrsjeiker. I stedet kjemper vi en evig kamp rustet med våtservietter for å ikke ha de største snørrungene i bydelen.

Man må regne med å bruke flere måneder av livet sitt på å kjempe mot snørr og buser. I den anledning kan det være strategisk å bli godt kjent med dine bitre fiender;

Snørrsoldater – dette er gjerne snørr som har gått til angrep på kinnet eller pannen til barnet og som nå klamrer seg fast som om det gjaldt livet. Ikke sjelden kan man komme inn på barnerommet en tidlig morgen og oppdage at en hel armada av snørrsoldater har opprettet en barrikade rundt nesepartiet som det er umulig å trenge igjennom. Snørrsoldater er svært motstandsdyktige mot tørkepapir og krever gjerne en halvtime i et dampende varmt badekar før de til slutt går med på å slippe taket.

Diskobuse – En buse som danser inn og ut av nesa i takt med barnets pust. For å få has på diskobusa er timing helt avgjørende, det gjelder å kaste seg inn i moves’a på riktig tidspunkt. Bruk først litt tid på få kontroll på takta til busa slik at du står klar med papiret og kan knipe den akkurat idet den er på vei opp igjen i neseboret.

Snørrslynga – en lang streng av snørr med en buse i enden. Denne luringen avslører ofte sin sanne natur idet foreldre bare skal pirke bort en liten buse i neseboret som så viser seg å være lang som en kinesisk drage. Ikke sjelden finner man den ene enden i neseboret og den andre enden i tinningen på barnet. En snørrslynge kan sammenlignes med en Sticky-Hand. Barnet nyser og busa slynges avsted med en streng av snørrslim etter seg, for så å klistre seg fast i ren skjorte og bli med mamma eller pappa på jobben.

Støvsugerne – Dette er buser som liker å ligge å vake ytterst i neseboret og suge til seg forurensning. Støv, skitt og gamle matrester er som godis å regne for disse grisete små. Disse er det spesielt viktig å ha fokus på dersom du ønsker at barna skal se ut som de kommer fra et møblert hjem.

Namme-Namsen – Dette er barnas favoritt. De slurper i seg store mengder av dette snørrslimet som renner som en bred elv ut av neseborene. Stemningsforandringer hos barna stimulerer produksjonen betraktelig og jo mindre fornøyd barnet er, jo mer tørkepapir må du dra frem fra skuffer og skap. Her kan det være greit å være obs på farge; Blankt – joda, barnet er friskt selv om nesa renner som Namsen. Gult – pass på å tørke barnenesa slik at barnehagen ikke oppdager det idet du leverer. Grønt – du kan regne med egenmelding de neste to dagene.

Ninjaen– Den tynne, nesten gjennomsiktige og tørre busa som står i spenn eller bro ytterst i neseboret i håp om å på listig vis ikke bli oppdaget. Ikke bare er denne vanskelige å se, den er også vrien å pirke ut. Mors lange negler kan imidlertid sette Ninjaen ute av spill.

Du må aldri finne på å tro at du kan bekjempe snørr. Det er et selvbedrag som kun medfører lav mestringsfølelse for deg selv. Snørret vil alltid finne nye måter å plage deg, de vil morfe inn i nye typer buser eller snørr. Men du kan lære deg å leve med snørr og vente på den dagen ungene er store nok til å ordne opp sjøl.

Duell på The Well

The Well, en innendørs oase for avspenning og nytelse, sentralt beliggende på eksotiske Kolbotn og jevnlig besøkt av to ulike stammer; de Nakne og de Påkledde.

Til tross for en ganske jevn fordeling av besøkende mellom de to stammene, er det tydelig at det er de Nakne som bestemmer her. For mens de Påkledde lusker rundt stive i blikket og lett sammensunket, sprader de Nakne, stolte og totalt uberørt av at det dingler litt både her og der. Det kan virke som om de påkledde har en underliggende angst for å bli angrepet av de Nakne, noe som flere av de Nakne utnytter på det groveste ved gjentatte forsøk på stirring og glis.

De Påkledde kan virke noe mer sosialt anlagt, da disse oftere kommer i større dame- eller herregrupper. Denne gruppementaliteten har en avslappende effekt på de Påkledde og virker som om den gir dem en slags mental beskyttelse mot potensielle angrep fra de Nakne. Påfallende mange fra den Nakne stammen er menn i sekstiårene som beveger seg selvsikkert rundt i lokalene som territoriale alfahanner. Det kan virke som om det er et hierarki også innad i denne gruppen, for jo bedre utstyrt sølvreven er, jo flere runder promeneres det rundt i lounge-området og jo mer sprikes det med bena i bastuen.

Ellers er det svært mange par blant begge stammene på The Well, men man holder seg til sine egne, noe som kan tyde på segregering. Det er tilnærmet ingen grupper eller par som består av både Nakne og Påkledde, man kan derfor anta at dette ville være upassende eller fremstå illojalt. Det er også liten grad av verbal kommunikasjon mellom stammene. I den grad samtale mellom stammene oppstår, er det gjerne de Nakne som tar kontakt. Men dialogen er høflig og omhandler som regel spørsmål rundt fasilitetene eller vennlig småprat.

Men kløften mellom de to gruppene kommer best til syne når en Naken og en Påkledd som kjenner hverandre fra utsiden, møtes tilfeldig i lokalene. Sjelden ser man så iherdige forsøk på å gjemme seg eller late som man ikke kjenner hverandre. Dette til tross for at man kanskje er gode kolleger på utsiden.

De Nakne’s trang til utfoldelse kommer spesielt til utrykk gjennom naken lek. Dette innebærer blant annet å sprette opp og løpe noen runder rundt utebassenget mens hudfolder og kjønnsorganer danser foran et forbløffet publikum. Det hele avsluttes med et mageplask hvor den Nakne skræver over en snøfonn og deiser kjønnet sitt ned i fem minusgrader mens hun ler hjertelig av hvor befriende det er å være naken i Guds frie natur.

Som i de fleste andre samfunn, forekommer både sex, sykdom og vold også på The Well. Når det kommer til kjønnslig nytelse, er det særlig badstuene som er populære. Her har man funnet spor etter besøkende som har kost seg ekstra mye i varmen. Besøkende som er mer opptatt av spenning, kan spille russisk rulett med boblebadene. Det er nemlig en god sjanse for at man sitter og koker kroppen sin i livsfarlige Legionella-bakterier dersom man er uheldig med valg av boblebad.

En sjelden gang oppstår det duell mellom to bukker som kjemper om å være kongen av The Well. Dette fantastiske spetakkelet trekker ivrige tilskuere fra begge stammer. Her kan man bevitne nakne alfahanner som barker sammen under den tropiske dusjen i hellig kirketid. Våt nærkamp på romerske marmorfliser, kjønnsorganer i klem og høylytte brøl kan være en velkommen avveksling på et ellers så rolig sted.

Nei, 545 kroner er virkelig en smal pris å betale for et så unikt og interessant feltstudie i stammekultur.

Puppenes bekjennelser

Vi vokste opp rett ved siden av hverandre. Bestevenner og naboer fra vi bare var to små knopper. Selv om vi etterhvert ble større og utviklet oss mer i hver vår retning, var vi fortsatt sammen om alt og visste alltid hvor vi hadde hverandre.

Vi levde begge et godt beskyttet liv i velstand. Trengte ikke å arbeide eller å bidra til å holde kroppen i gang. Nei, livet handlet om å nyte tilværelsen badende i silke og å tiltrekke seg oppmerksomhet når omstendighetene tillot det.

Å bli lagt merke til var såre enkelt når vi var unge, faste og yppige. Vi trengte ikke by på mer enn den grunne kløfta mellom oss før vi var gjenstand for beundring og begjær. Iblant inviterte vi gjester inn, ivrige hender som fikk berøre.

Livet var trygt og behagelig, helt til den lille tyrannen dukket opp.

Vi hadde lenge merket at noe var i gjære. Begge gikk og kjente på en uforklarlig ømhet og opplevde stadige hevelser. Lekre plagg i blonder og silke passet ikke lenger og måtte erstattes med kjipe bomullsstoffer kjøpt inn i all hast til en billig penge.

Så en natt, mens vi lå og duvet i søvne, ble vi brått vekket av at en liten skapning med skallet hode tok et solid tak i en av oss og lå og nisugde hardt på brystvorta. Det var en svært ubehagelig opplevelse kan jeg fortelle deg, og ikke lenge etter måtte den andre gjennom den samme røffe behandlingen. Litt motgang må man regne med i livet tenker du kanskje, men dette var bare starten på et mareritt som varte i nesten et helt år.

Den voldsomme sugingen kickstartet overraskende nok et frem til da ukjent indre meieri hvis melkeproduksjon gjorde at vi svellet til dobbel størrelse. Kan du forestille deg hvor smertefullt det er å bli dobbelt så stor i løpet av et døgn? Og vi visste aldri når tyrannen kom for å meske seg med våre gyldne dråper. Når som helst på døgnet kunne vi våkne panisk av at en svær kjeft nappet etter oss før den endelig fikk låst seg fast og lå og sugde livskraften ut av oss mens vi jobbet på spreng for å møte etterspørselen. Og sånn fortsatte det, dag etter dag.

Hardest gikk det utover brystvortene. På et tidspunkt var de så fulle av sprekker og sår at de ikke engang tålte berøringen fra vannstrålen i dusjen. Men heller ikke da fikk de være i fred. Det skulle gjerne en kraftig soppinfeksjon til før de fikk noen dagers hvile med pumpemaskinen som en velkommen avveksling, selv om den også kunne være nokså brutal.

Da vi var helt på felgen og trodde ting ikke kunne bli noe verre, fikk vi begge kraftig betennelse med høy feber, utslett og umenneskelige smerter. Men det var ikke rom for å bli syk. Nei, man kunne nesten tro det var en sadistisk lek, for når smertene var på sitt aller verste, det var da tyrannen kom oftest med kjeften sin og forlangte at vi jobbet enda hardere.

Livet som melkeproduserende slaver begynte for alvor å prege oss. Mens tyrannen vokste seg stor og fet, ble vi stadig tynnere og slappere. Så, etter mange måneder med døgnjobbing og tortur, avtok sugingen. Den lille tyrannen hadde fått smaken på noe annet. Men det var for sent, vi hadde allerede blitt traumatisert.

I dag er vi bare en skygge av hva vi engang var. Tilbake henger to tynne og slappe lærposer, som museumsgjenstander fra en svunnet storhetstid. Det som tidligere var en lun kløft, har blitt en trekkfull dal gjemt bak avanserte konstruksjoner av puter og spiler som skal hindre oss fra å kollapse fullstendig. En liten trøst er at vi fortsatt har hverandre, noen å dele en slapp hverdag med.

Skulle du møte på oss en dag, så vær god med oss. Husk hva vi har vært igjennom, hva vi har prestert og alt vi har ofret. Snakk ikke stygt om oss, latterliggjør oss ikke. Lær oss stolthet, ikke skam. Ha tålmodighet; iblant er nærhet ønskelig men likevel vanskelig, mens iblant trenger vi bare å være i fred. Behandle oss med respekt, for vi har sannelig fortjent det.

Grotesk burlesk

Det finnes venner du kan dele alt med, det finnes venner du ikke kan dele alt med og så finnes det visse ting som ikke kan deles med noen venner overhodet. Dette er en sånn ting..

Vi har ikke sett hverandre på fire år siden hun og kjæresten var på Europareise og tok turen innom et snøkledd Oslo rundt juletider. Vi ble først kjent i Texas i begynnelsen av tjueårene, gikk på samme universitet. Jeg var hennes billett ut av et drepende kjedelig forhold og hun var min wingman gjennom det som var min første singelperiode siden jeg var femten. Nå er vi blitt voksne, hun er på en ett års lang bryllupsreise med sin mann i New York og jeg er invitert på besøk.

Selv om hun er vokst opp i et indisk konservativt hjem i Australia og jeg i en ukonvensjonell moderne familie i Norge, er vi besynderlig like både på interesser og verdier. Begge har sansen for det utradisjonelle og digger nye og rare opplevelser. Derfor har vi tatt toget nesten en time til Coney Island for å se et anbefalt Burlesk show, beskrevet på hjemmesiden som et lettere eksotisk fargesprakende og ekstatisk show med humor og overraskelser. Tankene går til Moulin Rouge og kirsebærdrinker, så vi blir lettere skuffet når vi entrer lokalet og ser at scenen er liten og enkel og plassene er få. Men kvaliteten på showet virker svært lovende siden en flokk pressefolk med lange linser fyller de to første radene.

Scenelysene kommer på, musikken starter og en ung kvinne i lyseblå bomullskjole entrer scenen med en lommelykt i hånden. Hun lyser ut i publikum mens hun engstelig titter seg rundt som om hun er på flukt fra noe eller noen. Så stiller hun seg i den bekmørke delen av scenen og begynner å bevege kroppen i hektiske bevegelser slik at lyset fra lommelykten skjærer lysstriper i alle retninger gjennom mørket. Javel? Hvor er foldeskjørtene, påfuglfjærene og gavantene? Så plutselig, som en grande finale tar hun lommelykten ned under skjørtet og lyser opp slik og det blir åpenbart for alle at denne piken mangler et essensielt plagg på nedentilen sin før hun spaserer av scenen.

Jeg smiler flåsete til min venninne og blunker betryggende som for å si “sær intro, men nå begynner det virkelige showet”. Men det virkelige showet begynner ikke. I stedet kommer en svært kraftig brunette kledd som en mann i dress med en eske i hånden ut på scenen. Hun setter fra seg esken på en stol og åpner den. Den er full av kaker av ymse slag. Hun tar en dounut og begynner å spise grådig på den mens melis drysser ned på dressjakken. “Å nei, melis på dressjakken” mimer hun og vrenger av seg jakken før hun går løs på bløtkaken. Krem faller i kladder ned på buksen, så den også må av. Når hun kommer til berlinerbollen begynner hun å kline bringebærsyltetøy rundt på den nå helt nakne kroppen i forføreriske bevegelser.

Jeg vrir meg beklemt i stolen. Det begynner å synke inn at dette ikke er den forestillingen som vi hadde bestilt. Det går også opp for meg at pressefotografene på første rad ikke er pressefotografer, men gamle griser med lange linser som samler materiell til hjemmekinoanlegget sitt. Og freakshowet bare fortsetter. En kvinne som må være en av amerikas fem prosent feteste kvinner gjennomfører en slags dissedans uten et eneste tøystykke på kroppen. Neste kvinne entrer scenen med renneløkke rundt halsen.

Jeg er på et snuskete og freaky pornoshow for mennesker som tenner på kveling og ekstrem fedme med en studievenninne som jeg ser to ganger i tiåret. På et skilt ved utgangen står det: “Please do not exit during performance”

Vi går i pausen. Rystet til taushet sitter vi på t-banen i egne tanker og utveksler ikke et ord før vi går av t-banen på Manhattan. “So” sier hun plutselig, “how about just going to see a movie?”.

Avkledd og avslørt

Dørene glir fra hverandre og jeg trår inn på den grå linoleumen. Jeg har mobiltelefonen i den ene hånden og et krøllete papir i den andre. Hvorfor er den krøllet sammen og ikke brettet? Man bretter det man bruker og krøller det man kaster.

Det er en handleliste og det står følgende; yoghurt naturell, blåbær, rundstykker, kaviar og blodpudding. Dette kan ikke stemme, jeg liker ikke blodpudding. Helt siden jeg var barn og svelget en blødende løs tann mens jeg spiste blodpudding uten å oppdage noe før hele måltidet var fortært, har jeg ikke kunnet fordra blodpudding. Men det står der på listen, skrevet med min håndskrift.

Butikken virker forlatt, jeg ser ikke en eneste kunde, men kan høre den vante lyden av varer som blir scannet fra kassene. Jeg trenger ikke handlekurv, jeg skal bare ha fire varer minus blodpudding. Jeg tar blåbær, jeg tar blå Mills kaviar og er på vei mot de frosne rundstykkene. Det er kaldt under føttene mens jeg går, og det trekker så rart rundt lårene og over rumpa. Jeg føler med ett at det er noe jeg har glemt, noe avgjørende. En voldsom uro slår hardt ned i magen og jeg reagerer automatisk med å ta hånden over den. Det er da jeg skjønner hva jeg har glemt, jeg er naken. Jeg går her splitter naken i butikken på vei til frysedisken med blåbær, kaviar, IPhone og en krøllete handleliste i hånden.

Idet jeg nærmer meg frysedisken tar jeg sats og hopper rett opp i den og lander på knærne blant esker med frossenpizza. Panikken herjer i kroppen min mens jeg vrikker kroppen min raskt og metodisk nedover mellom Big One og Grandiosa. En meter og syttito centimeter skal dekkes med esker. Det er en umulig oppgave. Jeg forsøker snøengel, men det gir overhodet ingen resultater. Jeg velter meg over på ryggen slik at jeg kan bruke armene mine til å skuffe esker over bar hud, de mest prekære områdene først. Det er et voldsomt leven jeg lager, hvorfor er det ingen som oppdager meg? Mest bekymret er jeg for media, overskriftene. “Sentralt ansatt i Norgesgruppen funnet naken i frossendisken på Meny Grønland”. En stor underholdningssak eller bare en personlig tragedie. Til slutt klarer jeg å dekke det meste av kroppen min og ansiktet med esker og ligger urørlig mens jeg hyperventilerer mot en Grandiosa Tacopizza. Nedkjølingen kommer til å bli et betydelig problem. Jeg har to valg; løpe ut med en eske foran og bak eller bli liggende og dø av hypertermi mens jeg finner opp en plausibel forklaring. En plausibel forklaring på dette finnes ikke, så det må bli det første. Jeg har fortsatt telefonen i hånden så jeg kan hjemme meg i en busk utenfor og ringe mamma, alternativt Gaustad.

Jeg setter meg brått opp og ser rett på butikksjefen som rykker bakover med frykt og vantro i det ellers så imøtekommende ansiktet. Jeg kjenner han fra før, han gav meg noen tips når vi utviklet appen i markedsavdelingen. “Jeg bare tester appen ” sier jeg høyt og peker på mobilen. “Appen må tåle store temperatursvingninger og ekstreme situasjoner. Som for eksempel varm hud og frossen pizza samtidig. Og den virker jo fortsatt bra så dette er gode nyheter” fortsetter jeg mens jeg klatrer ut av frossendisken mens jeg holder Pepperoni Big One foran skrittet. Butikksjefen åpner munnen som for å si noe, men det kommer bare en slags mekanisk melodi ut, en melodi jeg har hørt før. En melodi jeg våkner til hver eneste morgen…

Åh, jeg hater nakendrømmer!