Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.

Sommerkroppen 2019

2019 er året for min bootie-comeback! Jon Blund har endelig konvertert minstemann og storebroren er snart over trass-kneika. Dessuten skal jeg gifte meg i sommer. Nå skal endelig mama-vicious bli til mama-licious!

Jeg står foran speilet på badet og inspiserer resultatet etter ukesvis med lavkarbo-slaveri og cola-avvenning. Daglig gjensyn med samboerens påskemarsipan i kjøleskapet, har ikke fått knekke meg i visjonen om sommerkroppen 2019.

De tidligere så hvite joggeskoene mine ser ut som om de såvidt har overlevd et atomangrep etter ukesvis med sølesprut fra beintunge løpeturer. Forfengeligheten er klar for å cashe inn lønn for strevet.

Fett innerst og tørt ytterst

Men det er ikke den MILF’en jeg hadde forventet som stirrer tilbake på meg i speilet. Spinat og Burpies ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på medisterpølsene som vaker under øynene mine. Et tjuetalls brune pigmentflekker har gjort pannen min til sin permanente bopel og til tross for verdenshistoriens dyreste frisyre, er håret mitt fett innerst og tørt ytterst.

Så er det kroppen. Mengden fett er ikke problemet, det er distribusjonen av fett og hud som ikke harmonerer. Rumpa er i ferd med å innta formen til en sofapute og midt på magen har jeg en litt skrukkete masseansamling som ligner mistenkelig på en Calzone.

Presenning over baken

Det ser ut som jeg må la bikinien ligge i skapet og kjøpe meg badedrakt. Da snakker jeg ikke om sånn badedrakt som har skrytehull til midjen eller Baywatch-skjæring i skrittet, nei, jeg snakker god gammeldags badedrakt som ser ut som en presenning over baken og har skåler man kan rulle puppene inn i. En sånn praktisk badedrakt representerer et veiskille. Mens jeg tidligere var hæler og Vogue, føler jeg meg nå som fotformsko og Norsk Ukeblad

Smiske seg til mus?

«Du er fin» sier Ola idet han titter hodet inn på badet der jeg står og studerer kroppen min. Det kan være flere grunner til at han sier noe sånt:

1. Han prøver å smiske seg til mus.

2. Han har ikke tatt på seg linsene sine.

3. Han snakker om noe fint som finnes bak eye-bagsene.

4. Han tar med i ligningen at jeg snart runder førti, har gjennomgått to barnefødsler og har knapt sovet på tre år.

Vagina-traumer

Jeg står og vipper mellom «mus» og «barnefødsler» da det plutselig slår meg hvilken prestasjon kroppen min har levert de siste fem årene. Den har vært brukt som babyfabrikk, matstasjon, vugge, radiator, sherpa, trampoline, lommetørkle, og klatrestativ. Den har vært utsatt for vagina-traumer, bryst-plageri, søvn-tortur og sutre-nevroser.

Og mens jeg gir speilbildet mitt et anerkjennende nikk, så tenker jeg; Sommerkroppen eller ikke, det er uansett mer selvtillit i de posete øynene, mer guts i den skrukkete magen, og mer visdom under det fete hårfestet og enn det som var der for fem år siden.

Bring on the bikinis!!!