Sommerkroppen 2019

2019 er året for min bootie-comeback! Jon Blund har endelig konvertert minstemann og storebroren er snart over trass-kneika. Dessuten skal jeg gifte meg i sommer. Nå skal endelig mama-vicious bli til mama-licious!

Jeg står foran speilet på badet og inspiserer resultatet etter ukesvis med lavkarbo-slaveri og cola-avvenning. Daglig gjensyn med samboerens påskemarsipan i kjøleskapet, har ikke fått knekke meg i visjonen om sommerkroppen 2019.

De tidligere så hvite joggeskoene mine ser ut som om de såvidt har overlevd et atomangrep etter ukesvis med sølesprut fra beintunge løpeturer. Forfengeligheten er klar for å cashe inn lønn for strevet.

Fett innerst og tørt ytterst

Men det er ikke den MILF’en jeg hadde forventet som stirrer tilbake på meg i speilet. Spinat og Burpies ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på medisterpølsene som vaker under øynene mine. Et tjuetalls brune pigmentflekker har gjort pannen min til sin permanente bopel og til tross for verdenshistoriens dyreste frisyre, er håret mitt fett innerst og tørt ytterst.

Så er det kroppen. Mengden fett er ikke problemet, det er distribusjonen av fett og hud som ikke harmonerer. Rumpa er i ferd med å innta formen til en sofapute og midt på magen har jeg en litt skrukkete masseansamling som ligner mistenkelig på en Calzone.

Presenning over baken

Det ser ut som jeg må la bikinien ligge i skapet og kjøpe meg badedrakt. Da snakker jeg ikke om sånn badedrakt som har skrytehull til midjen eller Baywatch-skjæring i skrittet, nei, jeg snakker god gammeldags badedrakt som ser ut som en presenning over baken og har skåler man kan rulle puppene inn i. En sånn praktisk badedrakt representerer et veiskille. Mens jeg tidligere var hæler og Vogue, føler jeg meg nå som fotformsko og Norsk Ukeblad

Smiske seg til mus?

«Du er fin» sier Ola idet han titter hodet inn på badet der jeg står og studerer kroppen min. Det kan være flere grunner til at han sier noe sånt:

1. Han prøver å smiske seg til mus.

2. Han har ikke tatt på seg linsene sine.

3. Han snakker om noe fint som finnes bak eye-bagsene.

4. Han tar med i ligningen at jeg snart runder førti, har gjennomgått to barnefødsler og har knapt sovet på tre år.

Vagina-traumer

Jeg står og vipper mellom «mus» og «barnefødsler» da det plutselig slår meg hvilken prestasjon kroppen min har levert de siste fem årene. Den har vært brukt som babyfabrikk, matstasjon, vugge, radiator, sherpa, trampoline, lommetørkle, og klatrestativ. Den har vært utsatt for vagina-traumer, bryst-plageri, søvn-tortur og sutre-nevroser.

Og mens jeg gir speilbildet mitt et anerkjennende nikk, så tenker jeg; Sommerkroppen eller ikke, det er uansett mer selvtillit i de posete øynene, mer guts i den skrukkete magen, og mer visdom under det fete hårfestet og enn det som var der for fem år siden.

Bring on the bikinis!!!

Puppenes bekjennelser

Vi vokste opp rett ved siden av hverandre. Bestevenner og naboer fra vi bare var to små knopper. Selv om vi etterhvert ble større og utviklet oss mer i hver vår retning, var vi fortsatt sammen om alt og visste alltid hvor vi hadde hverandre.

Vi levde begge et godt beskyttet liv i velstand. Trengte ikke å arbeide eller å bidra til å holde kroppen i gang. Nei, livet handlet om å nyte tilværelsen badende i silke og å tiltrekke seg oppmerksomhet når omstendighetene tillot det.

Å bli lagt merke til var såre enkelt når vi var unge, faste og yppige. Vi trengte ikke by på mer enn den grunne kløfta mellom oss før vi var gjenstand for beundring og begjær. Iblant inviterte vi gjester inn, ivrige hender som fikk berøre.

Livet var trygt og behagelig, helt til den lille tyrannen dukket opp.

Vi hadde lenge merket at noe var i gjære. Begge gikk og kjente på en uforklarlig ømhet og opplevde stadige hevelser. Lekre plagg i blonder og silke passet ikke lenger og måtte erstattes med kjipe bomullsstoffer kjøpt inn i all hast til en billig penge.

Så en natt, mens vi lå og duvet i søvne, ble vi brått vekket av at en liten skapning med skallet hode tok et solid tak i en av oss og lå og nisugde hardt på brystvorta. Det var en svært ubehagelig opplevelse kan jeg fortelle deg, og ikke lenge etter måtte den andre gjennom den samme røffe behandlingen. Litt motgang må man regne med i livet tenker du kanskje, men dette var bare starten på et mareritt som varte i nesten et helt år.

Den voldsomme sugingen kickstartet overraskende nok et frem til da ukjent indre meieri hvis melkeproduksjon gjorde at vi svellet til dobbel størrelse. Kan du forestille deg hvor smertefullt det er å bli dobbelt så stor i løpet av et døgn? Og vi visste aldri når tyrannen kom for å meske seg med våre gyldne dråper. Når som helst på døgnet kunne vi våkne panisk av at en svær kjeft nappet etter oss før den endelig fikk låst seg fast og lå og sugde livskraften ut av oss mens vi jobbet på spreng for å møte etterspørselen. Og sånn fortsatte det, dag etter dag.

Hardest gikk det utover brystvortene. På et tidspunkt var de så fulle av sprekker og sår at de ikke engang tålte berøringen fra vannstrålen i dusjen. Men heller ikke da fikk de være i fred. Det skulle gjerne en kraftig soppinfeksjon til før de fikk noen dagers hvile med pumpemaskinen som en velkommen avveksling, selv om den også kunne være nokså brutal.

Da vi var helt på felgen og trodde ting ikke kunne bli noe verre, fikk vi begge kraftig betennelse med høy feber, utslett og umenneskelige smerter. Men det var ikke rom for å bli syk. Nei, man kunne nesten tro det var en sadistisk lek, for når smertene var på sitt aller verste, det var da tyrannen kom oftest med kjeften sin og forlangte at vi jobbet enda hardere.

Livet som melkeproduserende slaver begynte for alvor å prege oss. Mens tyrannen vokste seg stor og fet, ble vi stadig tynnere og slappere. Så, etter mange måneder med døgnjobbing og tortur, avtok sugingen. Den lille tyrannen hadde fått smaken på noe annet. Men det var for sent, vi hadde allerede blitt traumatisert.

I dag er vi bare en skygge av hva vi engang var. Tilbake henger to tynne og slappe lærposer, som museumsgjenstander fra en svunnet storhetstid. Det som tidligere var en lun kløft, har blitt en trekkfull dal gjemt bak avanserte konstruksjoner av puter og spiler som skal hindre oss fra å kollapse fullstendig. En liten trøst er at vi fortsatt har hverandre, noen å dele en slapp hverdag med.

Skulle du møte på oss en dag, så vær god med oss. Husk hva vi har vært igjennom, hva vi har prestert og alt vi har ofret. Snakk ikke stygt om oss, latterliggjør oss ikke. Lær oss stolthet, ikke skam. Ha tålmodighet; iblant er nærhet ønskelig men likevel vanskelig, mens iblant trenger vi bare å være i fred. Behandle oss med respekt, for vi har sannelig fortjent det.

Grotesk burlesk

Det finnes venner du kan dele alt med, det finnes venner du ikke kan dele alt med og så finnes det visse ting som ikke kan deles med noen venner overhodet. Dette er en sånn ting..

Vi har ikke sett hverandre på fire år siden hun og kjæresten var på Europareise og tok turen innom et snøkledd Oslo rundt juletider. Vi ble først kjent i Texas i begynnelsen av tjueårene, gikk på samme universitet. Jeg var hennes billett ut av et drepende kjedelig forhold og hun var min wingman gjennom det som var min første singelperiode siden jeg var femten. Nå er vi blitt voksne, hun er på en ett års lang bryllupsreise med sin mann i New York og jeg er invitert på besøk.

Selv om hun er vokst opp i et indisk konservativt hjem i Australia og jeg i en ukonvensjonell moderne familie i Norge, er vi besynderlig like både på interesser og verdier. Begge har sansen for det utradisjonelle og digger nye og rare opplevelser. Derfor har vi tatt toget nesten en time til Coney Island for å se et anbefalt Burlesk show, beskrevet på hjemmesiden som et lettere eksotisk fargesprakende og ekstatisk show med humor og overraskelser. Tankene går til Moulin Rouge og kirsebærdrinker, så vi blir lettere skuffet når vi entrer lokalet og ser at scenen er liten og enkel og plassene er få. Men kvaliteten på showet virker svært lovende siden en flokk pressefolk med lange linser fyller de to første radene.

Scenelysene kommer på, musikken starter og en ung kvinne i lyseblå bomullskjole entrer scenen med en lommelykt i hånden. Hun lyser ut i publikum mens hun engstelig titter seg rundt som om hun er på flukt fra noe eller noen. Så stiller hun seg i den bekmørke delen av scenen og begynner å bevege kroppen i hektiske bevegelser slik at lyset fra lommelykten skjærer lysstriper i alle retninger gjennom mørket. Javel? Hvor er foldeskjørtene, påfuglfjærene og gavantene? Så plutselig, som en grande finale tar hun lommelykten ned under skjørtet og lyser opp slik og det blir åpenbart for alle at denne piken mangler et essensielt plagg på nedentilen sin før hun spaserer av scenen.

Jeg smiler flåsete til min venninne og blunker betryggende som for å si “sær intro, men nå begynner det virkelige showet”. Men det virkelige showet begynner ikke. I stedet kommer en svært kraftig brunette kledd som en mann i dress med en eske i hånden ut på scenen. Hun setter fra seg esken på en stol og åpner den. Den er full av kaker av ymse slag. Hun tar en dounut og begynner å spise grådig på den mens melis drysser ned på dressjakken. “Å nei, melis på dressjakken” mimer hun og vrenger av seg jakken før hun går løs på bløtkaken. Krem faller i kladder ned på buksen, så den også må av. Når hun kommer til berlinerbollen begynner hun å kline bringebærsyltetøy rundt på den nå helt nakne kroppen i forføreriske bevegelser.

Jeg vrir meg beklemt i stolen. Det begynner å synke inn at dette ikke er den forestillingen som vi hadde bestilt. Det går også opp for meg at pressefotografene på første rad ikke er pressefotografer, men gamle griser med lange linser som samler materiell til hjemmekinoanlegget sitt. Og freakshowet bare fortsetter. En kvinne som må være en av amerikas fem prosent feteste kvinner gjennomfører en slags dissedans uten et eneste tøystykke på kroppen. Neste kvinne entrer scenen med renneløkke rundt halsen.

Jeg er på et snuskete og freaky pornoshow for mennesker som tenner på kveling og ekstrem fedme med en studievenninne som jeg ser to ganger i tiåret. På et skilt ved utgangen står det: “Please do not exit during performance”

Vi går i pausen. Rystet til taushet sitter vi på t-banen i egne tanker og utveksler ikke et ord før vi går av t-banen på Manhattan. “So” sier hun plutselig, “how about just going to see a movie?”.

Kunsten å like kunst

Selv om jeg ikke vet veldig mye om kunst er jeg lidenskapelig opptatt det. Men jeg vandrer ikke rundt i flere timer på betonggulv i et kritthvitt rom fra maleflekk til maleflekk fordi jeg er snobbete, selv om jeg sikkert kan beskyldes for å være det også. Nei, jeg digger kunst fordi det forandrer meg.

Kunst kan bryte med eksisterende tankemønster slik at verden et kort øyeblikk etterpå ser litt annerledes ut. Kunst forteller mange historier i løpet av ett øyeblikk og historiene er aldri like for alle. Kunst kan gi deg et kikkhull inn i store historiske hendelser og speile tider du aldri kommer til å leve i. Kunst kan flørte med minnene dine, trå skamløst over grensene dine, smelte deg med sin skjønnhet og irritere deg med sin galskap. Og i mange tilfeller gjør kunst ikke en dritt for deg, og da kan man fint mene at kunsten er dårlig uten å bli arrestert på det. Du trenger ikke vite om kunst for å mene om kunst, for kunst har fått samfunnets tillatelse til å være subjektiv. Kunst er ofte mer personlig enn for eksempel en bok eller en film fordi det finnes ingen regler eller kvalitetskriterier. I en bok eller film så forholder man seg til visse rammer for dramaturgi og fortellerteknikk, mens kunst kan være bevegelser, former, ord, musikk, farger, materialer, stemmer, fotografier, abstrakt, figurativt, portrett, moderne, digitalt, uten system og herlig uregulert.

Kunst kan skjule små hemmeligheter, som dette bildet malt av Velazquez som jeg er veldig glad i.

Bilde

Velazquez malte Las Meninas 1656 og henger i dag i Prado i Madrid, jeg har selv sett det. Bildet forestiller den unge prinsesse Margarita Teresa, datter av kong Filip og dronning Mariana som blir dullet med av tjenestepikene. «Meninas» var et portugisisk ord for de kongelige barnas tjenestepiker på 1600-tallet. Men bildet er også et selvportrett av maleren selv.

Det som er så spesielt med dette bildet, er at du får følelsen av at det er du selv som blir malt mens maleren Velazquez selv har plassert seg inni bildet og studerer deg. Men bildet avslører faktisk malerens egentlige malemotiv i speilet på veggen bak prinsessen; han maler kongen og dronningen. Men bildet han maler på i maleriet er for alltid skjult for oss, selv om vi får en liten smakebit i speilrefleksjonen. Kongen og dronningen er også de eneste som kan se en annen person i bildet, skyggen av en mann som står og lusker i trappen. Han ser hele ensemblet og oss fra en helt annen vinkel, bakfra. Denne leken med perspektiver og hvem som ser hvem, er med gjøre bildet spennende synes jeg. De kortvokste i bildet minner oss også om hvor mye mer sivilisert samfunnet har blitt på 350 år, tidligere ble kortvokste brukt som underholdning for hoffet.

Og synes du dette blogginnlegget var veldig kjedelig, så har jeg mestret noe, kunsten å kjede deg.