Category: Estetikk

Kjønnsrollekrise

Jeg vokste opp på åttitallet i Oslo, i en tid da de fleste kvinner jobbet, statsministeren hadde pupper og pappaene var like drevne på å steke fiskepinner som mammaene. Likevel var det mødrene som hadde ansvaret for å innrede hjemmene.

Homo-pappa og gullpuma

Til tross for at min familie var ultramoderne med skilte foreldre, homo-pappa, importert stefar fra sverige og halvsøsken, var bildet det samme hjemme hos oss. Det var mamma som tok de viktige interiør-beslutningene og møblerte rekkehuset vårt med vannseng, vegg-til-vegg tepper og pudderrosa skinnsofa. Vi hadde blinkende pastell-bjeller på juletreet, himmelblå tapet med måker på soverommet og en meter høy gullmalt porseleens-puma i stua.

Etterhvert flyttet jeg for meg selv, og som min mor før meg kastet jeg meg på alle interiørtrender uten tanke på om de lot seg kombinere. Det var shabby chic på soverommet og respatex på kjøkkenet. Det var leopard på gulvet i stua, snurrebambus i vinduskarmen og IKEA-Michelangelo på veggen. Det var nips og strass, gips og glass.

Estetikeren

Så møtte jeg Ola, arkitekten med arkitekt-foreldre, arkitekt-bestefar, arkitekt-oldefar og arkitekt-bestevenner. Ola vokste opp i et hjem der kosedyrene var laget i trematerialer og legoen var sortert etter farge.

Allerede på første daten diskuterte vi estetikk og interiør. «Det verste jeg vet er når folk pynter hjemmene sine med ord som LOVE og HOME» sa Ola. «Ja, det er det verste» svarte jeg og bestemte meg samtidig for å montere ned skiltet med HAPPINESS som hang over nøkkelskapet i gangen.

Vi gikk lange turer og Ola snakket om barndomshjemmet sitt på Løten og eggene til Arne Jacobsen, og det var bare i grevens tid at jeg skjønte at Arne Jacobsen var en kjent designer og ikke en generøs hønse-bonde fra Hedemarken.

Interiør-maktkamp

Vi flyttet sammen og jeg tenkte at NÅ skulle min kvinnelige estetiske sans endelig komme til sin rett. Men det viste seg raskt at Ola ikke var komfortabel med at jeg skulle styre innrednings-skuta. Vi kranglet for første gang i puteavdelingen på IKEA og avsluttet med silent-treatment over kjøttbollene. Etterhvert kunne vi ikke kjøpe en skuffe-knott uten at luften mellom oss dirret av irritasjon og mistro. En gjenstand som jeg syntes var interessant, syntes Ola var stygg. Det han kalte god design, var for meg overpriset gjesp.

«Hva har du tenkt med farger og sånt da?» spurte venninner meg. De satt åpenbart i førersetet hva gjaldt innredningen av sine respektive hjem. «Med farger og sånt? Neei, det med farger, der har jeg tenkt en palett som reflekterer på husets egenart» svarte jeg tynt. Sannheten var at jeg ikke kunne tenke en eneste fargerik tanke uten at arkitekten dukket opp i hodet mitt med sine bedrevitende anekdoter om lys og skygge. Min kvinnelige rett til å innrede hang i en tynn tråd og jeg var i ferd med å miste min nedarvede interiør-selvtillit. Jeg var i en kjønnsrollekrise.

Åpenbaringen

Men så, etter en kveld med surmuling nedi en pose med ostepop på grunn av nok en diskusjon med den eminente arkitekten, ble jeg sittende å planlegge hvilke kamper jeg skulle vinne nå som soverommet skulle innredes. Mens jeg satt der og slipte sverdene mine, slo det meg at jeg ikke engang kunne huske hvordan soverommet så ut, hverken fargen på veggen eller plasseringen av dør og vindu. Verre var det at jeg heller ikke klarte å huske hvordan rommet vi møblerte sist ble seende ut. Hvilken farge var det vi valgte på sørveggen igjen og hvilken lampe endte vi opp med i taket?

Hvordan kunne jeg glemme noe som tilsynelatende var så viktig for meg så fort? Var jeg egentlig så veldig interessert i disse innrednings-greiene eller handlet denne krigen om noe annet? For eksempel at jeg som kvinne var sosialisert inn i rollen som familiens estetikk-overhode og den rollen forventet at jeg skulle forstå meg bedre på form og farge enn mannen.

Før posen med ostepop var tom den kvelden hadde jeg erkjent for meg selv at mine interiørvalg stort sett var basert på hva andre likte og at det egentlig ikke var så viktig for meg å bestemme møbleringen så lenge jeg trives med resultatet. Men for Ola var det viktig å sette sitt preg på hjemmet og han hadde dessuten ekspertisen. Så jeg heiste det hvite flagget og børstet av meg generasjoner med innrednings-plikt. Det var en lettelse å gi fra seg ansvaret.

Siden har jeg oppdaget at jeg bærer i meg flere slike kjønnsroller, for eksempel rollen som familie-organisator, gaveinnkjøper, kakebaker, sykepleier og barnegarderobeansvarlig. Noen har jeg gitt bort med glede, andre har jeg tviholdt på, visse må vi dele. Men jeg tar ikke roller lenger bare fordi jeg er kvinne, jeg tar dem fordi jeg vil.

Sommerkroppen 2019

2019 er året for min bootie-comeback! Jon Blund har endelig konvertert minstemann og storebroren er snart over trass-kneika. Dessuten skal jeg gifte meg i sommer. Nå skal endelig mama-vicious bli til mama-licious!

Jeg står foran speilet på badet og inspiserer resultatet etter ukesvis med lavkarbo-slaveri og cola-avvenning. Daglig gjensyn med samboerens påskemarsipan i kjøleskapet, har ikke fått knekke meg i visjonen om sommerkroppen 2019.

De tidligere så hvite joggeskoene mine ser ut som om de såvidt har overlevd et atomangrep etter ukesvis med sølesprut fra beintunge løpeturer. Forfengeligheten er klar for å cashe inn lønn for strevet.

Fett innerst og tørt ytterst

Men det er ikke den MILF’en jeg hadde forventet som stirrer tilbake på meg i speilet. Spinat og Burpies ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på medisterpølsene som vaker under øynene mine. Et tjuetalls brune pigmentflekker har gjort pannen min til sin permanente bopel og til tross for verdenshistoriens dyreste frisyre, er håret mitt fett innerst og tørt ytterst.

Så er det kroppen. Mengden fett er ikke problemet, det er distribusjonen av fett og hud som ikke harmonerer. Rumpa er i ferd med å innta formen til en sofapute og midt på magen har jeg en litt skrukkete masseansamling som ligner mistenkelig på en Calzone.

Presenning over baken

Det ser ut som jeg må la bikinien ligge i skapet og kjøpe meg badedrakt. Da snakker jeg ikke om sånn badedrakt som har skrytehull til midjen eller Baywatch-skjæring i skrittet, nei, jeg snakker god gammeldags badedrakt som ser ut som en presenning over baken og har skåler man kan rulle puppene inn i. En sånn praktisk badedrakt representerer et veiskille. Mens jeg tidligere var hæler og Vogue, føler jeg meg nå som fotformsko og Norsk Ukeblad

Smiske seg til mus?

«Du er fin» sier Ola idet han titter hodet inn på badet der jeg står og studerer kroppen min. Det kan være flere grunner til at han sier noe sånt:

1. Han prøver å smiske seg til mus.

2. Han har ikke tatt på seg linsene sine.

3. Han snakker om noe fint som finnes bak eye-bagsene.

4. Han tar med i ligningen at jeg snart runder førti, har gjennomgått to barnefødsler og har knapt sovet på tre år.

Vagina-traumer

Jeg står og vipper mellom «mus» og «barnefødsler» da det plutselig slår meg hvilken prestasjon kroppen min har levert de siste fem årene. Den har vært brukt som babyfabrikk, matstasjon, vugge, radiator, sherpa, trampoline, lommetørkle, og klatrestativ. Den har vært utsatt for vagina-traumer, bryst-plageri, søvn-tortur og sutre-nevroser.

Og mens jeg gir speilbildet mitt et anerkjennende nikk, så tenker jeg; Sommerkroppen eller ikke, det er uansett mer selvtillit i de posete øynene, mer guts i den skrukkete magen, og mer visdom under det fete hårfestet og enn det som var der for fem år siden.

Bring on the bikinis!!!

Puppenes bekjennelser

Vi vokste opp rett ved siden av hverandre. Bestevenner og naboer fra vi bare var to små knopper. Selv om vi etterhvert ble større og utviklet oss mer i hver vår retning, var vi fortsatt sammen om alt og visste alltid hvor vi hadde hverandre.

Vi levde begge et godt beskyttet liv i velstand. Trengte ikke å arbeide eller å bidra til å holde kroppen i gang. Nei, livet handlet om å nyte tilværelsen badende i silke og å tiltrekke seg oppmerksomhet når omstendighetene tillot det.

Å bli lagt merke til var såre enkelt når vi var unge, faste og yppige. Vi trengte ikke by på mer enn den grunne kløfta mellom oss før vi var gjenstand for beundring og begjær. Iblant inviterte vi gjester inn, ivrige hender som fikk berøre.

Livet var trygt og behagelig, helt til den lille tyrannen dukket opp.

Vi hadde lenge merket at noe var i gjære. Begge gikk og kjente på en uforklarlig ømhet og opplevde stadige hevelser. Lekre plagg i blonder og silke passet ikke lenger og måtte erstattes med kjipe bomullsstoffer kjøpt inn i all hast til en billig penge.

Så en natt, mens vi lå og duvet i søvne, ble vi brått vekket av at en liten skapning med skallet hode tok et solid tak i en av oss og lå og nisugde hardt på brystvorta. Det var en svært ubehagelig opplevelse kan jeg fortelle deg, og ikke lenge etter måtte den andre gjennom den samme røffe behandlingen. Litt motgang må man regne med i livet tenker du kanskje, men dette var bare starten på et mareritt som varte i nesten et helt år.

Den voldsomme sugingen kickstartet overraskende nok et frem til da ukjent indre meieri hvis melkeproduksjon gjorde at vi svellet til dobbel størrelse. Kan du forestille deg hvor smertefullt det er å bli dobbelt så stor i løpet av et døgn? Og vi visste aldri når tyrannen kom for å meske seg med våre gyldne dråper. Når som helst på døgnet kunne vi våkne panisk av at en svær kjeft nappet etter oss før den endelig fikk låst seg fast og lå og sugde livskraften ut av oss mens vi jobbet på spreng for å møte etterspørselen. Og sånn fortsatte det, dag etter dag.

Hardest gikk det utover brystvortene. På et tidspunkt var de så fulle av sprekker og sår at de ikke engang tålte berøringen fra vannstrålen i dusjen. Men heller ikke da fikk de være i fred. Det skulle gjerne en kraftig soppinfeksjon til før de fikk noen dagers hvile med pumpemaskinen som en velkommen avveksling, selv om den også kunne være nokså brutal.

Da vi var helt på felgen og trodde ting ikke kunne bli noe verre, fikk vi begge kraftig betennelse med høy feber, utslett og umenneskelige smerter. Men det var ikke rom for å bli syk. Nei, man kunne nesten tro det var en sadistisk lek, for når smertene var på sitt aller verste, det var da tyrannen kom oftest med kjeften sin og forlangte at vi jobbet enda hardere.

Livet som melkeproduserende slaver begynte for alvor å prege oss. Mens tyrannen vokste seg stor og fet, ble vi stadig tynnere og slappere. Så, etter mange måneder med døgnjobbing og tortur, avtok sugingen. Den lille tyrannen hadde fått smaken på noe annet. Men det var for sent, vi hadde allerede blitt traumatisert.

I dag er vi bare en skygge av hva vi engang var. Tilbake henger to tynne og slappe lærposer, som museumsgjenstander fra en svunnet storhetstid. Det som tidligere var en lun kløft, har blitt en trekkfull dal gjemt bak avanserte konstruksjoner av puter og spiler som skal hindre oss fra å kollapse fullstendig. En liten trøst er at vi fortsatt har hverandre, noen å dele en slapp hverdag med.

Skulle du møte på oss en dag, så vær god med oss. Husk hva vi har vært igjennom, hva vi har prestert og alt vi har ofret. Snakk ikke stygt om oss, latterliggjør oss ikke. Lær oss stolthet, ikke skam. Ha tålmodighet; iblant er nærhet ønskelig men likevel vanskelig, mens iblant trenger vi bare å være i fred. Behandle oss med respekt, for vi har sannelig fortjent det.

Kunsten å like kunst

Selv om jeg ikke vet veldig mye om kunst er jeg lidenskapelig opptatt det. Men jeg vandrer ikke rundt i flere timer på betonggulv i et kritthvitt rom fra maleflekk til maleflekk fordi jeg er snobbete, selv om jeg sikkert kan beskyldes for å være det også. Nei, jeg digger kunst fordi det forandrer meg.

Kunst kan bryte med eksisterende tankemønster slik at verden et kort øyeblikk etterpå ser litt annerledes ut. Kunst forteller mange historier i løpet av ett øyeblikk og historiene er aldri like for alle. Kunst kan gi deg et kikkhull inn i store historiske hendelser og speile tider du aldri kommer til å leve i. Kunst kan flørte med minnene dine, trå skamløst over grensene dine, smelte deg med sin skjønnhet og irritere deg med sin galskap. Og i mange tilfeller gjør kunst ikke en dritt for deg, og da kan man fint mene at kunsten er dårlig uten å bli arrestert på det. Du trenger ikke vite om kunst for å mene om kunst, for kunst har fått samfunnets tillatelse til å være subjektiv. Kunst er ofte mer personlig enn for eksempel en bok eller en film fordi det finnes ingen regler eller kvalitetskriterier. I en bok eller film så forholder man seg til visse rammer for dramaturgi og fortellerteknikk, mens kunst kan være bevegelser, former, ord, musikk, farger, materialer, stemmer, fotografier, abstrakt, figurativt, portrett, moderne, digitalt, uten system og herlig uregulert.

Kunst kan skjule små hemmeligheter, som dette bildet malt av Velazquez som jeg er veldig glad i.

Bilde

Velazquez malte Las Meninas 1656 og henger i dag i Prado i Madrid, jeg har selv sett det. Bildet forestiller den unge prinsesse Margarita Teresa, datter av kong Filip og dronning Mariana som blir dullet med av tjenestepikene. «Meninas» var et portugisisk ord for de kongelige barnas tjenestepiker på 1600-tallet. Men bildet er også et selvportrett av maleren selv.

Det som er så spesielt med dette bildet, er at du får følelsen av at det er du selv som blir malt mens maleren Velazquez selv har plassert seg inni bildet og studerer deg. Men bildet avslører faktisk malerens egentlige malemotiv i speilet på veggen bak prinsessen; han maler kongen og dronningen. Men bildet han maler på i maleriet er for alltid skjult for oss, selv om vi får en liten smakebit i speilrefleksjonen. Kongen og dronningen er også de eneste som kan se en annen person i bildet, skyggen av en mann som står og lusker i trappen. Han ser hele ensemblet og oss fra en helt annen vinkel, bakfra. Denne leken med perspektiver og hvem som ser hvem, er med gjøre bildet spennende synes jeg. De kortvokste i bildet minner oss også om hvor mye mer sivilisert samfunnet har blitt på 350 år, tidligere ble kortvokste brukt som underholdning for hoffet.

Og synes du dette blogginnlegget var veldig kjedelig, så har jeg mestret noe, kunsten å kjede deg.