Puppenes bekjennelser

Vi vokste opp rett ved siden av hverandre. Bestevenner og naboer fra vi bare var to små knopper. Selv om vi etterhvert ble større og utviklet oss mer i hver vår retning, var vi fortsatt sammen om alt og visste alltid hvor vi hadde hverandre.

Vi levde begge et godt beskyttet liv i velstand. Trengte ikke å arbeide eller å bidra til å holde kroppen i gang. Nei, livet handlet om å nyte tilværelsen badende i silke og å tiltrekke seg oppmerksomhet når omstendighetene tillot det.

Å bli lagt merke til var såre enkelt når vi var unge, faste og yppige. Vi trengte ikke by på mer enn den grunne kløfta mellom oss før vi var gjenstand for beundring og begjær. Iblant inviterte vi gjester inn, ivrige hender som fikk berøre.

Livet var trygt og behagelig, helt til den lille tyrannen dukket opp.

Vi hadde lenge merket at noe var i gjære. Begge gikk og kjente på en uforklarlig ømhet og opplevde stadige hevelser. Lekre plagg i blonder og silke passet ikke lenger og måtte erstattes med kjipe bomullsstoffer kjøpt inn i all hast til en billig penge.

Så en natt, mens vi lå og duvet i søvne, ble vi brått vekket av at en liten skapning med skallet hode tok et solid tak i en av oss og lå og nisugde hardt på brystvorta. Det var en svært ubehagelig opplevelse kan jeg fortelle deg, og ikke lenge etter måtte den andre gjennom den samme røffe behandlingen. Litt motgang må man regne med i livet tenker du kanskje, men dette var bare starten på et mareritt som varte i nesten et helt år.

Den voldsomme sugingen kickstartet overraskende nok et frem til da ukjent indre meieri hvis melkeproduksjon gjorde at vi svellet til dobbel størrelse. Kan du forestille deg hvor smertefullt det er å bli dobbelt så stor i løpet av et døgn? Og vi visste aldri når tyrannen kom for å meske seg med våre gyldne dråper. Når som helst på døgnet kunne vi våkne panisk av at en svær kjeft nappet etter oss før den endelig fikk låst seg fast og lå og sugde livskraften ut av oss mens vi jobbet på spreng for å møte etterspørselen. Og sånn fortsatte det, dag etter dag.

Hardest gikk det utover brystvortene. På et tidspunkt var de så fulle av sprekker og sår at de ikke engang tålte berøringen fra vannstrålen i dusjen. Men heller ikke da fikk de være i fred. Det skulle gjerne en kraftig soppinfeksjon til før de fikk noen dagers hvile med pumpemaskinen som en velkommen avveksling, selv om den også kunne være nokså brutal.

Da vi var helt på felgen og trodde ting ikke kunne bli noe verre, fikk vi begge kraftig betennelse med høy feber, utslett og umenneskelige smerter. Men det var ikke rom for å bli syk. Nei, man kunne nesten tro det var en sadistisk lek, for når smertene var på sitt aller verste, det var da tyrannen kom oftest med kjeften sin og forlangte at vi jobbet enda hardere.

Livet som melkeproduserende slaver begynte for alvor å prege oss. Mens tyrannen vokste seg stor og fet, ble vi stadig tynnere og slappere. Så, etter mange måneder med døgnjobbing og tortur, avtok sugingen. Den lille tyrannen hadde fått smaken på noe annet. Men det var for sent, vi hadde allerede blitt traumatisert.

I dag er vi bare en skygge av hva vi engang var. Tilbake henger to tynne og slappe lærposer, som museumsgjenstander fra en svunnet storhetstid. Det som tidligere var en lun kløft, har blitt en trekkfull dal gjemt bak avanserte konstruksjoner av puter og spiler som skal hindre oss fra å kollapse fullstendig. En liten trøst er at vi fortsatt har hverandre, noen å dele en slapp hverdag med.

Skulle du møte på oss en dag, så vær god med oss. Husk hva vi har vært igjennom, hva vi har prestert og alt vi har ofret. Snakk ikke stygt om oss, latterliggjør oss ikke. Lær oss stolthet, ikke skam. Ha tålmodighet; iblant er nærhet ønskelig men likevel vanskelig, mens iblant trenger vi bare å være i fred. Behandle oss med respekt, for vi har sannelig fortjent det.

Kunsten å like kunst

Selv om jeg ikke vet veldig mye om kunst er jeg lidenskapelig opptatt det. Men jeg vandrer ikke rundt i flere timer på betonggulv i et kritthvitt rom fra maleflekk til maleflekk fordi jeg er snobbete, selv om jeg sikkert kan beskyldes for å være det også. Nei, jeg digger kunst fordi det forandrer meg.

Kunst kan bryte med eksisterende tankemønster slik at verden et kort øyeblikk etterpå ser litt annerledes ut. Kunst forteller mange historier i løpet av ett øyeblikk og historiene er aldri like for alle. Kunst kan gi deg et kikkhull inn i store historiske hendelser og speile tider du aldri kommer til å leve i. Kunst kan flørte med minnene dine, trå skamløst over grensene dine, smelte deg med sin skjønnhet og irritere deg med sin galskap. Og i mange tilfeller gjør kunst ikke en dritt for deg, og da kan man fint mene at kunsten er dårlig uten å bli arrestert på det. Du trenger ikke vite om kunst for å mene om kunst, for kunst har fått samfunnets tillatelse til å være subjektiv. Kunst er ofte mer personlig enn for eksempel en bok eller en film fordi det finnes ingen regler eller kvalitetskriterier. I en bok eller film så forholder man seg til visse rammer for dramaturgi og fortellerteknikk, mens kunst kan være bevegelser, former, ord, musikk, farger, materialer, stemmer, fotografier, abstrakt, figurativt, portrett, moderne, digitalt, uten system og herlig uregulert.

Kunst kan skjule små hemmeligheter, som dette bildet malt av Velazquez som jeg er veldig glad i.

Bilde

Velazquez malte Las Meninas 1656 og henger i dag i Prado i Madrid, jeg har selv sett det. Bildet forestiller den unge prinsesse Margarita Teresa, datter av kong Filip og dronning Mariana som blir dullet med av tjenestepikene. «Meninas» var et portugisisk ord for de kongelige barnas tjenestepiker på 1600-tallet. Men bildet er også et selvportrett av maleren selv.

Det som er så spesielt med dette bildet, er at du får følelsen av at det er du selv som blir malt mens maleren Velazquez selv har plassert seg inni bildet og studerer deg. Men bildet avslører faktisk malerens egentlige malemotiv i speilet på veggen bak prinsessen; han maler kongen og dronningen. Men bildet han maler på i maleriet er for alltid skjult for oss, selv om vi får en liten smakebit i speilrefleksjonen. Kongen og dronningen er også de eneste som kan se en annen person i bildet, skyggen av en mann som står og lusker i trappen. Han ser hele ensemblet og oss fra en helt annen vinkel, bakfra. Denne leken med perspektiver og hvem som ser hvem, er med gjøre bildet spennende synes jeg. De kortvokste i bildet minner oss også om hvor mye mer sivilisert samfunnet har blitt på 350 år, tidligere ble kortvokste brukt som underholdning for hoffet.

Og synes du dette blogginnlegget var veldig kjedelig, så har jeg mestret noe, kunsten å kjede deg.