Vi får som fortjent

Jeg vet at du ligger i krybben og ser på meg gutten min, men du oppfatter så lite og det er liksom ikke så mye respons å få fra deg uansett. Så da surfer jeg heller på telefonen.

Klart jeg vil leke med deg gutten min, jeg er bare veldig sliten nå og synes det er kjedelig å leke den samme leken om og om igjen. Jeg skrur på IPaden, så kan du sitte og se litt på noe du liker.

Jeg har ikke tid til tull og tøys nå gutten min, jeg har et viktig møte og nå venter de på deg i barnehagen. Tenk så mye lek og moro det blir når du kommer dit.

Jeg ser at du prøver å få oppmerksomheten min gutten min, men jeg er bare nødt til å svare på denne ene mailen først.

Jeg vet jeg sa at jeg skulle komme på den skoleavslutningen gutten min, men jeg har et prosjekt jeg skal levere mandag morgen, så jeg er nødt til å jobbe i stedet.

Stikk ut og finn på noe med vennene dine, gutten min. Jeg har masse jeg må gjøre og stelle med her hjemme.

Jeg stikker ut og finner på noe med et par kompiser, mamma. Du har sikkert masse du skal gjøre og stelle med her hjemme.

Jeg vet jeg sa at jeg skulle komme hjemom en tur mamma, men jeg har en oppgave jeg skal levere mandag morgen, så jeg er nødt til å jobbe med den i stedet.

Jeg vet at du prøver å få oppmerksomheten min mamma, men jeg må bare svare på denne ene meldingen først.

Jeg har ikke tid til tull og tøys nå mamma, jeg har et viktig møte og nå venter de på deg på gamlehjemmet. Tenk så mange spennende aktiviteter og hyggelige folk du møter når du kommer dit.

Klart jeg vil prate med deg mamma, jeg er bare veldig sliten nå og synes det er kjedelig å høre det samme sykdomspratet om og om igjen. Jeg skrur på TV’en så kan du sitte og se litt på et av disse programmene du liker.

Jeg vet at du ligger der i sengen og ser på meg mamma, men du oppfatter så lite og det er liksom ikke så mye respons å få fra deg uansett. Så da surfer jeg heller på telefonen.

Trassige tider

“God morgen vennen min» sier jeg. «Nei» får jeg til svar. Toåringen sitter oppreist i sengen. «Har du sovet godt?» «Ikke mamma!!» Ja dette var jo en hjertelig velkomst. «Pappa sover, det er jeg som skal følge deg til barnehagen i dag.» Jeg fisker en genser og en bukse ut av en skuff. «Ikke den!! Elefant!!» «Genseren med elefant er dessverre på vask.» Han kaster seg ned i sengen med et hyl som om han nettopp har mottatt et dødsbudskap. «ELEEFANT!!! ELEEFANT!!!»

Trass..et så vakkert lite ord. Lett som snø på tungen og søtt som sukkertøy i munnen. Alt ordet rommer er imidlertid langt mindre bedårende og mye mer utfordrende.

Trass kunne nesten vært en egen idrettsgren sammensatt av fysiske og mentale prøvelser foreldre må igjennom. Klar for litt morgengymnastikk? Først litt lett oppvarming med «jeg vil ikke» i et par minutter, så tre repetisjoner av «mor kler på, barn kler av», fire minutter med «total meltdown», skammelig avsluttet av mor ved hjelp av en runde med bestikkelser. Klokken er 07:15, pulsen er allerede skyhøy og mor har svetteringer under armene på den nye blusen.

Når vi endelig har forhandlet oss ned trappen kan vi ta fatt på frokosten. Å servere frokost til en trassig toåring kan sammenlignes med å servere Gordon Ramsey. Du vet aldri på forhånd om det du serverer er bra eller dårlig. «Kaviar?? Jeg vil ikke ha kaviar.» «Du spiser jo alltid kaviar. Hva vil du ha da?» «Elefant!» «Vi har ikke elefant i kjøleskapet.» «Sjokolade!» «Nei, vi spiser ikke sjokolade til frokost.» Misfornøyd grynting. «Smør!» «Brødskive med bare smør?» «Ja.» To ferdig smurte brødskiver med smør senere. «Jeg vil ikke ha smør, jeg vil ha kaviar!»

Så er forhandlingen over for en liten stund og vi prater løst og fast om krokodiller og elefanter mens vi spiser brødskive med smør og kaviar. Han virker uberørt av morgenens hendelser, mens svetteringene mine kommer til å trenge litt tid på å tørke.

«Jeg vil gjøre det selv!!!» En meterlang liten bølle står og drar tannbørsten ut av hendene på deg. «Jeg må hjelpe deg med pussen, for du bare suger av all tannkremen og tygger på den så mamma må kjøpe ny tannbørste hele tiden.» Tannpussen kan utløse et skred av følelser som det kan være vanskelig å bearbeide på kort tid. Ikke sjelden gir disse følelsene næring til andre tanker om ting man ikke vil. Resultatet er en lang runde med «vil ikke.» Vil ikke ha på dressen, vil ikke ta på skoene, vil ikke gå til bilen. En effektiv metode for å slippe å gå, er å gjøre kroppen sin så slapp og tung som mulig. Bare falle sammen som en klut så det blir helt umulig for mor og far å få deg med uten å enten måtte slepe deg avgårde eller låse armene rundt livet ditt og bære deg til bilen. Mor velger det siste.

Takk gud for Hakkebakkeskogen. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel. Vi synger pepperkakebakevisa så det gjaller i bilen, hele veien til barnehagen og helt inn i garderoben på avdelingen. Men da er det brått slutt på den gode stemningen. «Det er MIN plass. Han får ikke lov å stå der» roper toåringen og peker på en fortumlet gutt som står og venter på at noen skal ta på ham tøflene. «Joda, han kan stå der. Det er ikke din plass vet du, det er barnehagen sin plass, men du får lov å bruke den til tøyet ditt». Jeg klarer å avverge nytt sammenbrudd ved å foreslå elefant-marsjering inn på basen. Så kan jeg avlevere gutten og samtidig krysse fingrene for at han forvandler seg til den greie barnehagegutten personalet skryter av at han er.

«Det er heldigvis bare en periode, det går over» sier jeg til meg selv mens jeg køer gjennom morgentrafikken. Idet jeg kjører inn i parkeringshuset ser jeg at en rød bil står parkert på den aller innerste parkeringsplassen. Hæ? Han kan ikke stå der, det er MIN faste plass! Jeg pleier alltid å stå der. Jeg kjenner irritasjonen vokser i meg. Jeg har ikke spist frokost enda og jeg trenger sårt en kaffe. Og en tørr bluse.

«En enkel latte og en croissant» sier jeg. «vanlig croissant eller med sjokolade?» Jeg har jo tross alt hatt en ganske tøff morgen. «Sjokolade». Hun som skal lage kaffen strekker seg mot meg fra bak kaffemaskinen. «Vi har bare lettmelk, håper det er greit?». Har bare lettmelk? Hvor dårlig går det egentlig an å planlegge når man driver et kaffehus og halvparten av kundene dine skal ha kaffe med melk? «Det får være greit da» sier jeg med et grynt.

Når jeg ankommer kontoret er det med en mørk sky hengende over hodet. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å behandle noen fakturaer, men jeg er i dårlig humør etter kaffe latten og vil ikke, ikke i dag. Får ta det i morgen. Isteden kaster jeg meg over e-postene mens jeg nipper til en smakløs latte. Resten av dagen forløper nokså smertefritt, helt til Ola ringer på ettermiddagen for å tilføye et par ting på handlelisten. «Jeg hengte forresten opp det bildet du hentet på posten i går» sier han stolt. Stillhet. «Har du hengt opp bildet?» «Ja, skulle jeg ikke gjøre det?» «Jeg ville gjøre det selv» svarer jeg mens jeg svelger unna skuffelsen. Jeg hadde tenkt ut et spesielt sted i huset for det nydelige bildet av de to små guttene våre. «Men Marie, jeg må gjøre det fordi du måler ikke opp ordentlig, og så blir det skjevt og jeg må gjøre det på nytt».

Jeg klapper sammen PC’en. Et blaff av gammel bluse-svette streifer nesen idet jeg tar på meg ytterjakka og går ut døra.

Når jeg kommer til bilen skrur jeg anlegget på full guffe. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel.

Du kan regne med en skyllebøtte du sent vil glemme

Det handler bare om å prioritere. Hvor ofte har du ikke hørt det begrepet? Folk spytter det ut som gammel tyggis uten tanke på hvilke sko som måtte tråkke på den. Men rammer du folk i mine sko, altså barneforeldre på en dårlig dag, kan det fort hende at du får en skyllebøtte du sent vil glemme.

For uansett hvor mye orden vi har på prioriteringene i min familie, er det et salig kaos likevel. Den dårlige samvittigheten jeg har over alt og alle som burde vært prioritert, ligger som regel og eser på toppen av skolebrødet jeg ikke burde smugspist før middag.

Tid sammen er en hovedprioritet. De få timene vi har med barna hver dag er hellige. Men i dette lille vinduet av samværstid må det også settes av tid til matlaging. Og helst sunn, hjemmelaget og variert mat, dersom man hører på ekspertene og vil prioritere barnas ve og vel. Og det vil man jo. Aller mest tid har jeg brukt foran grytene på sunne og barnevennlige retter som har gått rett i søpla fordi toåringen bare kaster et kaldt blikk på måltidet og låser kjeven. Å forme fiskepudding til løver og elefanter eller forsøke å kamuflere grønnsakene, har ikke hatt den magiske effekten som ekspertene lovet. Og så har vi brukt tilsvarende antall timer på krangling, trusler og gråt ved middagsbordet. Til slutt ble vi enig om at det er bedre å leve med dårlig samvittighet og en oppspist, halvsunn middag med vitaminbjørn til dessert.

Vaskemaskinen må prioriteres. «Klær skaper folk» heter det, og vi vil jo helst se ut som folk. Oppvaskmaskinen durer så ofte at jeg i en periode trodde jeg hadde øresus. Små kropper skal bades og romper skal salves. Babyen skal ha pupp, D-vitamin og magetrening. Og så må man ta seg tid til grundig puss av tennene til toåringen. God tannhelse er viktig, husk fluor. Hilsen helsedirektoratet.

Så må man sette av tid til å trene, spesielt jeg som har født. Pass deg for det farlige fettet rundt magen! Det er rart med det, for den flate magen min har blitt rund og de runde puppene mine har blitt flate. Knipeøvelser to ganger om dagen eller urinlekkasjer resten av livet? Det handler bare om å prioritere.

«Det som var news i går, er old news i dag vettu. Du må hele tiden følge med på bransjen, ellers ramler du av toget» sier kollegaen min. Jeg elsker jobben min og liker ikke tanken på å ligge igjen og kave i grøftekanten mens kollegaene mine tøffer avgårde langs hav av spennende oppgaver, over fjell av anerkjennelse. Seminar i Stockholm 1-4 mars, faglig påfyll og nettverksbygging. Rydd kalenderen!

Så er det de mer impulsive prioriteringene som at man må bytte bleie midt i en rundkjøring på vei til Verdens Kuleste Dag fordi det skvetter avføring ut av bleia og oppover ryggen til toåringen.

Iblant må man prioritere gode venner og oftere må man prioritere familie. Naboforhold må pleies og det er din tur til å sitte i styret. Foreldre som bryr seg må stille opp på foreldremøter og dugnader.

Så må man ikke glemme hverandre oppi det hele, formaner terapeutene. Ta seg tid til de gode samtalene og ikke minst sex. Nei, ikke pliktsex, men ekte, hengiven og lidenskapelig sex som ikke bryr seg om hvem som har ryddet ut av vaskemaskinen flest ganger i det siste. Sex som har tatt seg tid til å barbere leggene og vaske forhuden.

Så skal man i følge de samme terapeutene heller ikke glemme å prioritere seg selv. Hvordan har lille Marie det oppi det hele egentlig? Lille Marie trenger vin, sjokolade og et varmt badekar kan jeg fortelle.

I tillegg til at det kontinuerlig bedrives knallhard prioritering, snakkes det også ustanselig om prioriteringer. «Nei, mamma kan ikke være Bestemor Skogmus nå, for mamma må gi Jæger grøt»

Så plutselig uten forvarsel, dukker kongen av alle prioriteringer opp. Hans majestet «slipp alt du har i hendene og finn frem gummihanskene» Sykdom. Gjerne omgangssyken…i fire omganger.

Jeg løper søren meg et prioriteringsmaraton hver eneste dag. Så kom ikke til meg med «det handler bare om å prioritere». Prioriter heller å tenke deg litt nøyere om før du prater om ting du ikke vet nok om.

Frelser eller bøddel?

De skinnene hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Han smiler som for å berolige meg. Jeg kan ikke smile tilbake for jeg har en tykk slange igjennom munnen med et kamera nede i magesekken og det renner slim ut av munnvikene mine. «Du har spiserørsbrokk» sier han så. Det betyr at en del av magen din glir opp i spiserøret og du får syreskader. Det er grunnen til at du har magesmerter»

Det tok gastrolegen tre og et halvt minutt å stille diagnosen, mens jeg hadde hatt problemer med magesmerter i de siste seks årene og i det siste halve året hadde det vært daglig. Jeg var lettet. Endelig en diagnose, et håndfast bevis på at jeg hverken hadde overfølsom mage eller overfølsom psyke. Spiserørsbrokk, det kunne da ikke være det verste å ha?

De to neste årene knasket jeg syrehemmende tabletter og sov med hodeenden høyt hevet. Jeg fulgte gastrolegens dritkjedelige råd og hadde et asketisk forhold til alt som var gøy; fet mat, vin, sukker og kaffe. Det hjalp bare sånn halvveis på smertene. Så jeg gikk til en annen gastrolege for nok en hyggestund med kamera i magen.

«Du har ikke spiserørsbrokk» sier gastrolege nummer to mens han langsomt trekker slangen ut av gapet på meg. «Whææ?» er det eneste jeg klarer å formulere gjennom slim og bedøvelsesmidler. «Du har aldri hatt spiserørsbrokk, den diagnosen er feil» fortsetter han. «Men hvorfor fikk jeg den diagnosen for to år siden da?» klarer jeg til slutt å snøvle fram. «Han som tok gastroskopi da, fortalte meg at han kunne se et brokk» Tankene går tilbake til gastrolege nummer én med de hvite tennene og den skråsikre diagnosen. Gastrolege nummer to sukker tungt «Noen leger vil bare ha pasienten ut av kontoret så fort som mulig»

Hva var det han nettopp sa? Nå er det ikke bare munnen som er lammet. Hodet mitt sliter med å akseptere det som har blitt sagt. Har jeg gått i over to år med en falsk diagnose fordi det fordømte Colgate-smilet ikke gidder å utrede pasientene sine? Deler han ut feildiagnoser fordi han tror magesmertene sitter i hodet på pasientene? Bare gi henne en diagnose så skal du se at det går over liksom. Jeg blir sittende taus med et vantro utrykk i ansiktet. Gastrolege nummer to rister på hodet mens han hever øyenbrynene, som for å si unnskyld på vegne av sine udugelige kolleger «Jeg skal prøve å finne ut av hva magesmertene dine skyldes, men jeg kan ikke love noe»

Så, i begynnelsen av mai, etter to utmattende runder med «nei, du har ikke kreft» og «jo, du har kreft likevel» sitter jeg på Ullevål Sykehus og venter på kirurgen som skal operere meg for kreft i tynntarmen morgenen etter. Tilliten til helsevesenet har fått seg en real knekk. Feildiagnoser, sjokkmeldinger uten oppfølging, dårlig kommunikasjon mellom sykehus, avtaler som ikke overholdes og innkalling til undersøkelser uten forklaring. Jeg er jævlig redd og jævlig sint på en gang.

Så kommer kirurgen som skal operere meg inn døren. De skinnende hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Først tror jeg at det er en spøk, så jeg ler høyt. Kirurgen reagerer med å se forvirret ut. Da skjønner jeg at det ikke er en spøk. Gastrolegen som sørget for at jeg slo meg til ro med feil diagnose for to år siden, han som kanskje var grunnen til at kreften ikke ble oppdaget mye før, HAN skal operere meg!

Han kjenner meg selvfølgelig ikke igjen. Dette kunne vært en episode av Greys Anatomy, rekker jeg å tenke før den selvutnevnte frelseren med de hvite tennene går i gang med sin preken. «Jeg skal helbrede deg. Du kommer til å bli fullstendig frisk. Om to år ligger du på stranden og ofrer ikke noe av dette en tanke». Han sier alt det jeg vil høre, men jeg stoler ikke på er ord av det som kommer ut mellom perleradene hans. «Jeg er veldig spent på resultatene av PET-skannen min i forhold til spredning og sånt» sier jeg. «PET-skan? Det vet jeg ikke noe om» svarer han. «Har du ikke sett på bildene mine?» «Jo» «Er det CT’en du har sett på da?» «Nei, jeg husker ikke hvilke bilder jeg har sett på, men jeg har sett at du har en kreftsvulst som jeg skal fjerne. Jeg opererer på en måte som andre ikke tør.. Jeg er…» Mens kirurgen fortsetter å utrede om sine fantastiske kvaliteter, sitter jeg og vurderer hvorvidt jeg skal konfrontere ham med vår forhistorie.

Jeg bestemmer meg for å ta stilling til det etter at han har gått. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg i det hele tatt vil la meg opereres av dette oppblåste egoet. Idet han forsvinner ut døren kaster jeg meg på telefonen til en venninne som jobber på Ullevål. Oppdraget er; finn ut så mye du kan om denne fyren. Og viktigst av alt, finn ut hvor god han er på å operere. Et par timer etterpå har jeg fått forsikringer om at jeg er i svært stødige hender hva gjelder kirurgi, men at doktor Colgate er kjent for å snuble litt på pasientkommunikasjon.

Etter en stor solskinnsbolle etterfulgt av tretten minutter med jævlige magesmerter bestemmer jeg meg for at han skal få operere meg likevel. Det viktige er at han er god med kniven, ikke med kjeften. Men jeg vil likevel at han skal være smertelig klar over sin rolle i at kreften ikke ble oppdaget 2 år tidligere. Jeg ber sykepleieren orientere ham om situasjonen.

Så, et par dager før syttende mai utfører han en tre og en halv times svært vellykket operasjon. Han fjerner sytti centimeter av tynntarm og tykktarm sammen med tjuefem lymfeknuter og en haug med blodkar, og han gjør det bare gjennom noen små kikhull i kroppen min. Svulsten er på tre centimeter og har spredd seg til fire lymfeknuter i nærheten. Han får med seg alt. Jeg har ikke komplikasjoner i etterkant, lite smerter de første ukene og ingen plager i dag. Det er ikke vanlig etter en så stor og komplisert operasjon får jeg vite i etterkant.

Jeg har lært en hel del de siste månedene. En operasjon er ikke en operasjon. Akkurat som med alle andre yrker, så finnes det gode kirurger og ikke så gode kirurger. Og de gode kirurgene har gode dager og dårlige dager. Resultatet av en operasjon avhenger av nøyaktighet, presisjon, risikovurdering, beslutningsdyktighet, kommunikasjonsevner og en dæsj med flaks. Og det kan se ut som om doktor Colgate, i tillegg til å være en dyktig kirurg, var i sitt ess da han opererte meg. Nå vet jeg også at om svulsten hadde blitt oppdaget to år tidligere så hadde det kanskje ikke utgjort noe stor forskjell siden jeg har en saktevoksende kreft. Men jeg vet også at forsikringene han gav meg ikke stemmer; det er ikke sikkert at jeg blir fullstendig frisk og denne varianten har en tendens til å dukke opp igjen. Den kan forkorte livet mitt.

Så hva tenker jeg egentlig om doktor Colgate? Jeg la livet mitt i hendene til mannen jeg hadde mistet all tillit til. Hva var oddsen for at en gastrolege som feildiagnostiserte meg på en bitte liten klinikk, skulle vise seg å også være gastrokirurg på Ullevål og ende opp med å operere bort kreften min to år senere? Er det en mening med det? Ble det en lærepenge for ham? Ble operasjonen spesielt vellykket fordi han følte at hans stolthet stod på spill? Hva hadde vært resultatet med en annen kirurg? Ble dette et lykkelig sammentreff eller en uheldig tilfeldighet for meg? Reddet han livet mitt eller forkortet han det? Frelser eller Bøddel?

Kanskje begge…Jeg vet ikke..

Fuck you very very much

Du visste om meg lenge før jeg visste om deg. Hver dag vokste du deg ørlite granne større, så lite at jeg ikke skulle merke at du var der. Uansett ville ingen finne på å mistenke deg. Folk i tredveåra får ikke kreft og i hvert fall ikke i tynntarmen. Selv doktor Google sliter med å finne eksempler på det.

Det første livstegnet fra deg ble en tur til legevakta. Akutte, men uspesifikke magesmerter, utskrevet dagen etter. Ingen forklaring eller diagnose, smertene forsvant og med dem bekymringen for sykdom. Én null til deg.

«22.08.2013- Pasienten plages av tilbakevendende øvre gastrointestinale symptomer. Henvises til gastroskopi for videre utredning.» De fant ingenting på gastroskopien. I stedet dro jeg hjem med en kostholdsveiledning i hånda. Kan tenke meg at du lo godt av det.

En mild vårdag kom lykken susende inn i livet mitt. En kul kis med bukseseler var vill etter meg og i løpet av et par år hadde vi produsert nok et par kule kiser med bukseseler. Du lå og ulmet, men jeg var for lykkelig for å kjenne etter og ubekymret nok til å bagatellisere.

Så begynte smertene å komme hyppigere og sterkere. I perioder måtte jeg puste meg igjennom dine ødeleggelser flere ganger om dagen. Jeg vet hvordan flisene på toalettet på jobben kjennes mot huden.

Laktoseintoleranse. Magesår. Irritabel tarm. Cøliaki. Magekatarr. Gallestein. Crohns. Divertikulitt. Ovarialcyste. Funksjonell dyspepsi. Nyrestein. Ulcerøs Kolitt. Spiserørsbrokk. Legene hadde mange navn på deg.

Hun kommer til å gi opp, tenkte du. Tydeligvis kjenner du meg ikke godt nok. Tolv turer til fastlegen, to turer til legevakta, tre gastroskopier, fire ultralyder, ni blodprøver, to CT-skanninger, én MR, én PET-scan, seks år og så…der var du.

Kreft defineres som en opphopning i kroppen av muterte celler i ukontrollert vekst. Det føles som det bor et jævla monster i kroppen din. Hvor stor er du? Hvor slem er du? Har du spredd deg? Hvem har overtaket, du eller jeg?

Plutselig føltes hvert minutt med deg i kroppen som uutholdelig. Hver smertebølge føltes som en forsmak på døden. Hver kløe tolket jeg som et symptom og hver hoste et tegn på spredning. Ja, jeg var drita redd for deg.

Men frykt er ikke en svakhet. Frykt forteller deg hvor mye du ønsker å leve. Frykt minner deg på alt du ikke vil miste. Frykt forbereder deg til kamp. Og litt etter litt erstattes frykten av mot.

Nå ligger du og råtner blant avfallet på Ullevål sykehus. Mens jeg skal puste videre, leve enda mer iherdig enn jeg har gjort før og tenke mindre og mindre på deg for hver dag som går.

Hvis du noen gang kommer tilbake, er jeg forberedt. Jeg har en hærskare av fagfolk som kjenner dine skitne triks. Jeg har en familie som elsker meg og venner som stiller opp. Og på grunn av deg, er jeg mye sterkere enn før.

Så fuck you…fuck you very very much.

Det absurde livet

«Denne er ødelagt her bak» sier jeg og peker mot et hull midt på rompa på buksene. «Neida, den er ikke ødelagt» svarer den blide sykepleieren. «Det skal være sånn. Vi skal fylle gass inn i tarmene dine for å blåse dem opp slik at vi ser dem tydeligere på CT-scan» WTF? Flere undersøkelser oppi rompa? Dette var jeg ikke forberedt på. «Først skal vi sette en ballong inn i endetarmen din og så blåser vi gassen opp i tarmene. Det kan være litt ubehagelig, men det varer ikke så lenge» fortsetter hun lettvint mens hun peker på gasslangen som jeg snart skal bli ordentlig godt kjent med. Nervøsiteten som frem til nå har vært helt fraværende, slår plutselig full blomst.

Jeg ligger på siden i CT-skanneren mens sykepleieren romsterer bak. Det føles en smule nedverdigende, men sånn er det, i møte med helsevesenet er vi alle like sårbare. En CT av kolon er den samme for dronning Sonja som den er for Marie Lunde. «Nå setter jeg på gassen» sier sykepleieren. En lav hvesing kommer ut av apparatet. Jeg kjenner at magen blir hard, men kjenner ikke smerte. «Går det bra?» spør sykepleieren. «Det går ganske greit assa» sier jeg. Idet jeg har servert den setningen, hugger det plutselig kraftig til i magen. Smerten brer seg som en bølge over magen og skyter ut i ryggen. Jeg stønner og sier «Nei, dette går ikke» i en så besluttsom tone jeg kan.

Men det er visst for sent å snu nå. «Knip! Knip!» roper sykepleieren. Jeg kniper, mobiliserer alle muskler jeg har for å holde gassen inne. Denne kampen mot gassen er selvsagt en kamp jeg har kjempet før, og det har du også. I heisen på jobben, i middagsselskap eller i sengen til den nye kjæresten. Men nå er det på et helt annen nivå, dette er kongen av fis. «Nå tar vi bildene» sier sykepleieren, «prøv å ligge så stille du kan.» Jeg ligger så stille jeg bare kan mens tarmene mine bykser rundt i magen i vill panikk. «Ikke knip, ikke knip» bønnfaller de meg. Så, midt i et crescendo av uutholdelige smerter, bestemmer jeg meg for at nå må det sannelig være nok. Årets lengste flatulens er på vei ut. Du kan forestille deg hvor absurd det er å ligge sånn å fise ut tarmgass mens en ukjent sykepleier står og stryker deg over ryggen og sier at du er flink. Heldigvis får de tatt bildene de skulle ha.

En halvtime etterpå entrer jeg møterom Gourmeten i 2B på jobben for å lede et møte der vi skal sette digitale mål og KPI’er for sommerkampanjen.

Ikke slå pappa

Det slås hardt ned på vold hjemme hos oss. “Det er ikke lov å slå” er et begrep vi har gjentatt så ofte for toåringen at når noen banker på hjemme hos oss, kjefter han på de besøkende for å ha slått den stakkars uskyldige døra.

Men det er lett å glemme seg og slå litt likevel, spesielt hvis pappa er dum og ikke vil leke og man ikke helt vet hvordan man skal håndtere skuffelsen eller rastløsheten man kjenner på. “Ikke slå pappa!” sier vi da med strengestemmen og så blir det unnskyld-klemmer og samtaler om hvorfor man ikke skal slå og hva man skal gjøre hvis noen slår.

Så en dag, i en smekkfulle garderobe i barnehagen, mens jeg kjemper en endeløs kamp for å få toåringen til å beholde vottene på, sier han plutselig “Ikke slå, pappa!” Mor hadde vært stolt som en hane, hadde det ikke vært for at han sier det med et tonefall som får det til å høres ut som en inderlig bønn heller enn en vedtatt regel. Summingen fra skravlende foreldre stanser brått og erstattes av en dørgende stillhet. “Næmmen Laurits, hehe…du mener vel at det ikke er lov å slå pappa” sier jeg høyt uten å våge å møte blikkene som jeg vet skyter mot meg fra alle kanter. “Ikke slå, pappa” gjentar han igjen med et bedende tonefall som om han frykter at det er pryl i vente. Vi dropper vottene.

Som utpreget sosiale typer, er Ola og jeg usunt opptatt av hva folk kan tenke og tro om oss. Så når jeg senere på kvelden forteller Ola om hendelsen, tar det ikke mange minuttene før en to hundre og femti grams trøstesjokolade ligger foran oss på bordet og vi er i gang med å krisemaksimere. “Tror du han har sagt det før i barnehagen også?” spør Ola og brekker av en treer. “Det skal du ikke se bort ifra” svarer jeg med munnen bredfull av sjokolade. “Men de er vel vant til at barna sier mye rart i en fase der de lærer å mestre språket?” fortsetter Ola. “Ja” svarer jeg. “men de er også vant til at barna sier mye rart som også er sant. Du husker vel hun som sa at at hun hadde sett pappa stikke en pinne i rompa på mamma. Man skjønte jo fort hva det gjaldt”. Nok en treer med sjokolade forsvinner inn i gapet til Ola. “Kanskje vi skal forklare det hele til pedagogisk leder i barnehagen?”. Jeg rister på hodet, “Hvorfor skal vi trenge å forklare i barnehagen at vi ikke er grusomme foreldre som slår barna sine? Det er bare grusomme foreldre som slår barna sine som har behov for å forklare at de ikke er grusomme foreldre som slår barna sine”. Vi fullfører resten av sjokoladen i stillhet og jeg tenker at Ola har slått seg til ro med det.

Men Ola har ikke slått seg til ro med det. Tvert i mot vokser angsten for at noen skal mistenke ham for å ha slått Laurits som en svulst i bringa på ham. Fredag morgen er han sikker på at hvert fall to assistenter glaner på ham litt vel lenge.

Mandag morgen. Ola har bedrevet paranoid tankevirksomhet hele helgen. Nå står han på tomannshånd med pedagogisk leder, ivrig etter å få levert sin forklaring, dele en samstemt og hjertelig latter fulgt av en etterlengtet indre ro. “Og så var det en ting til…Ja, du vet jo hvordan det er med barn, de sier mye rart når de ikke er helt stødige på språket”. “Mmm, ja” svarer pedagogisk leder avventende. “Laurits sa noe på torsdag som kunne høres litt rart ut. Når han egentlig mente å si “ikke slå, pappa” så sa han “ikke slå pappa”. NEI, OMVENDT!! Det var omvendt! Han mente å si “ikke slå pappa” som at det er en sånn ting man ikke skal gjøre. Jeg slår ikke barna mine”. Rødfargen brer seg hektisk over brystet på Ola, slikker seg oppover halsen hans. Han har surra det til, kastet bensin på bålet, sørget for sitt eget justismord.

Pedagogisk leder trekker pusten, ser rett på Ola og gir han et blikk som sier “tror du virkelig at jeg mistenker deg for å banke barna dine?”. Reaksjonen hennes er en lettelse selvsagt, men samtidig får den han til å skamme seg over fornærmelsen han nettopp har servert. Så hva nå? “Ellers tenkte jeg kanskje at jeg skulle melde meg frivillig til å være julenisse på nissefesten i år” sier han fort. “Åh, det hadde vært helt supert”

Barn – er det verdt det?

“Han hadde kolikk og skrek sammenhengende i ni måneder” sier den rødhårede. Jeg sitter på bussen, på en av disse klappsetene i midtgangen som stort sett slites av søvnige barnevognførere. På min høyre side sitter to damer på min egen alder. Kollegaer kanskje. “Å, det må ha vært kjempetøft, men det var jo verdt det med tanke på at du har en skikkelig fining nå da” sier den mørke. “Ja, det var jo verdt det” svarer den rødhårede fraværende.

Hvorfor må alle vanskelige følelser som omhandler egne barn avsluttes med at det er verdt det? Er det fordi det av og til nettopp føles som det ikke er verdt det at vi må overbevise oss selv og andre om at det er verdt det?

For noen uker siden måtte Ola reise en kort tur til Trondheim med jobben. Én overnatting, første siden minstemann kom. Min første tanke var at for å overleve ettermiddagen med to barn uten å slite ut IPaden eller gå fra forstanden, skulle vi dra en tur på Manglerudsenteret. Full pakke; pølse og pomfritt, lekebutikken og ridetur på vuggende glassfiberhest til seksti kroner i minuttet.

Det så ut til å gå såre vel fram til jeg skulle kjøpe klistrebok til toåringen. Idet vi kjempet oss mot bilen med det som lignet mer på et flyttelass enn en vogn med to barn og handleposer, oppdaget toåringen at mamma hadde kjøpt feil klistrebok. Mellom høylytte hulk kom det frem at jeg hadde prestert å kjøpe klistreboka med skogsdyrene, mens det var den med jungeldyrene han ønsket seg. Og det kan man jo saktens godt forstå. Hadde Ola kjøpt med feil par sko fra butikken, er det klart jeg også hadde vært ganske ute av meg. Men det ville bli for mye styr å bytte nå, prøvde jeg forgjeves å forklare den ulykkelige gutten.

De fleste av oss har erfart at det å være oppskjørtet lett kan føre med seg urolig mage. Og sånn var det her også. Idet bilen seilte ut av parkeringshuset ble gråtingen til toåringen supplert med lyden av et tordenskrall og den umiskjennelige søtlige lukten av løs avføring. Jaja, det var jo ikke så langt hjem tenkte jeg. Men akkurat idet den tanken grep meg, våknet lillebror og var bråsulten. Når Lillebror på tre måneder blir sulten, kremter han ikke og spør pent om å få tilgang til puppen ved leilighet, det annonseres med lungers kraft.

Har du noen gang sittet i en bil i fart med to hylende barn? Det er mildt sagt en prøvelse kan jeg fortelle deg. Ja, men det er jo verdt det, kan du si. Selvfølgelig er det verdt det. Men når fraglene i baksetet sitter og skriker av full hals mens jeg sitter i førersetet og gisper etter luft i en blanding av bæsjelukt, svette, stresshormoner og søt morsmelk, er ikke det første jeg tenker at “det er så verdt det”. Nei, aller først tenker jeg at det er synd på meg. Så tenker jeg at Ola er en dritt som har etterlatt meg alene med to og at jeg angrer på hele opplegget med barn og alt sammen. Så tenker jeg at nå må jeg bare holde roen slik at jeg får begge ungene helskinnet hjem uten å kjøre av veien. Og til slutt tenker jeg på hvordan jeg skal belønne meg selv etterpå for å ha utstått hele dette spetakkelet.

Ikke akkurat den mest høyverdige tankerekken, men ærlig og menneskelig. På samme måte som vi lærer at vi skal anerkjenne våre barns tanker og følelser, må vi jo anerkjenne våre egne også. Vi er verdt det.

Fem foreldretyper du møter i barnehagen

Det heter seg at man ikke skal bedrive stereotypisering da man lett kan falle for fristelsen å sette folk i bås. Vel, hvor uutholdelig komplisert og kjedelig ville ikke livet vært om man ikke kan bedrive litt uskyldig forenkling av inntrykkene man tar inn? Og ville det ikke være å lyve dersom vi sa at den type generalisering aldri viser seg å stemme? Det har i hvert fall slått meg idet jeg daglig springer inn og ut av barnehagen, at det finnes noen typer av foreldre som går igjen.

I barnehagen vår møter jeg på følgende fem typer foreldre:

Herr og fru “Alt-på-stell” liker å planlegge. Her er det sjelden slinger i valsen, det hverken glemmes eller slurves. Man kan mistenke dem for å ha investert store summer i verdens mest avanserte kalender, men nei, alt foregår utelukkende i det unike hodet til fru alt-på-stell. Herr alt-på-stell trener til Birken mens han sykler til jobb og barna blir hentet og levert til samme tidspunkt hver dag. Barna er kledd fra topp til tå i “best i test” og hver minste lille raggsokk er merket forskriftsmessig med barnas navn. Herr og fru alt-på-stell smører eksemplariske matpakker med grønnsaker som ikke blir med hjem igjen fordi barna faktisk spiser dem.

Herr og fru “Fred-og-ro” liker ikke småprat. Derfor lister de seg rundt i gangene og smyger seg usett inn og ut av barnehagen for å slippe å prate med andre foreldre. Herr og fru fred-og-ro har det aller best når de er i selskap med hverandre og barna, og når de gjør ting sammen som familie. De skriver aldri sinte e-poster til styret i barnehagen eller driver med høylytt barneoppdragelse i garderoben. De tror ikke at sine egne barn er mer begavede eller veloppdragne enn andres, og krever dermed ikke å sitte på første rad på avslutninger eller å delta på møter når det har vært hendelser i barnehagen.

Herr og fru “Trygt-og-godt” leverer sent og henter tidlig i barnehagen. Når det er foreldremøter er de i sitt ess, med forslag, innspill og bekymringer. Det kan være nærliggende å irritere seg over denne intense atferden på foreldremøter, men man skal ikke glemme at det er disse som gjerne får gjennomslag for nødvendige endringer. Herr og fru trygt-og-godt er konstant engstelige for at noe skal tilstøte barna og fotfølger dem derfor rundt, bare i tilfelle barna skulle trenge dem. De er tålmodige og tror ikke det hjelper å kjefte på barna når de ikke vil ta på seg ytterklærne i garderoben. Man kommer mye lenger med et vennlig ord og en god klem.

Herr og fru “helt-naturlig” liker ikke at barna har for mange føringer. De mener at den beste måten barna lærer på er gjennom egen erfaring og at det er avgjørende at barna får uttrykke seg på den måten som er naturlig for dem. På samme måte er de opptatt av at maten barna spiser er naturlig, og at man forbruker i pakt med naturen. Derfor smører de økologiske matpakker og kjøper bærekraftige bleier og klær til barna. Herr og fru helt-naturlig vil gjerne ha innflytelse på den pedagogiske planleggingen i barnehagen, for på dette feltet har de mange synspunkter.

Herr og fru fart-og-spenning har vanskeligheter med å si nei. Dette handler i bunn og grunn om frykt for å gå glipp av noe og for å ikke bli likt. De høye ambisjonene og tempoet resulterer gjerne i at de glemmer matpakker, utsetter å kjøpe regntøy og overser viktige beskjeder. Dette kompenserer de for, med aktiviteter og morsomme påfunn for store og små. Herr og fru fart-og-spenning kommer også ofte for sent, noe de mener skyldes forhold utenfor deres kontroll. Men de slår alltid av en prat, og de andre foreldrene blir alltid lettet når herr eller fru fart-og-spenning er tilstede og kan stå for småpraten.

Nå skal det ikke gå unevnt at det også er helt vanlig med en herr og herr alt-på-stell eller en fru og fru fred-og-ro, alternativt en herr fred-og-ro med en fru fart-og-spenning eller en fru alt-på-stell sammen med en fru trygt-og-godt.

Aldri kommer dog forskjellene mellom disse typene sterkere til syne, enn når det er aktivitetsdager i barnehagen.

“Det er visst festdag i barnehagen på fredag, feiring av FN-dagen. Har du fått med deg det?” spør Ola. “Nei, det har jeg ikke hørt noe om” svarer jeg. “De har visst informert om det både på mail og i appen, men jeg så det ved en tilfeldighet på en plakat i barnehagen. I stedet for matpakke, skal barna ha med seg et bidrag til et felles koldtbord” fortsetter han. “Jeg kan ordne med det” forsikrer jeg “jeg finner sikkert på noe lurt”.

Det går nok ikke under radaren til den observante leser at Ola og jeg er et klassisk eksempel på den vimsete natur som preger herr og fru fart-og-spenning. Derfor vil jeg heretter omtale oss deretter.

Mobilen ringer tidlig fredag morgen. Fru fart-og-spenning våkner i et lass av ammeinnlegg, smokker, våtservietter og gulpekluter som har vært i omløp gjennom natten. Det er herr fart-og-spenning som ringer. “Hei! Jeg visste ikke at barna skulle pynte seg til festen i dag. Laurits har på seg en hullete joggebukse, mens de andre barna er pyntet i kjoler og finbukser. Kan du ta med noen andre klær til Laurits når du leverer en matrett til koldtbordet?” “Ja, det kan jeg selvfølgelig” svarer fru fart-og-spenning og avslutter samtalen med et stønn. Hælvete, en MATRETT til koldtbordet! Det koldtbordet som skal nytes av forventningsfulle barn om førti minutter.

Fru fart-og-spenning stapper et porselensfat ned i vesken sin sammen med en penbukse og en krøllete skjorte. Så gir hun babyen mat før hun usminket og med håret til alle kanter løper med barnevognen nedover mot barnehagen. Takk gud for Nærbutikken, tenker hun mens hun rasker med seg Vossafår, Morrpølse og Strandaskinke fra kjøledisken i butikken ovenfor barnehagen.

Idet hun går inn i barnehagen passerer hun en flunkende ny Nordic Cab Explorer sykkelvogn som herr alt-på-stell alltid parkerer på fast plass før han suser avgårde på sykkelen sin til nok en effektiv arbeidsdag. Fru fart-og-spenning plukker med seg noen våte høstblader som har festet seg til vognen før i hun haster inn døren til barnehagen.

Ti minutter til koldtbord. Hun stopper heisen med den ene foten idet dørene er i ferd med å gli igjen. Dørene ombestemmer seg med et drønn og idet de åpner seg igjen, ser fru fart-og-spenning rett inn i det skremte ansiktet til herr fred-og-ro. Han har nettopp innsett at han er fanget i en hermetisk lukket boks sammen med fru fart-og-spenning og må utstå tre klaustrofobiske minutter med small talk.

“Hei” sier fru fart og spenning. “Hei, ja” sier herr fred-og-ro. “Hva har dere med til koldtbordet?” spør fru fart-og-spenning. Herr fred-og-ro vet ikke hva de har med til koldtbordet. Han virker i det store og hele ikke spesielt opptatt av koldtbordet, så de utveksler noen ord om været før heisen stanser og fru fart-og-spenning haster videre inn i barnehagen.

Syv minutter. Idet hun ankommer garderoben, fisker fru fart-og-spenning porselensfatet opp av vesken sin. Så river hun opp tre pakker med spekemat og danderer de utover fatet sammen med høstbladene fra vogna til herr alt-på-stell. Et par cherrytomater og en liten kvast med persille kunne saktens hevet presentasjonen, men man får bruke det man har for hånden.

Først da, blir fru fart-og-spenning oppmerksom på at fru trygt-og-godt sitter i refleksvesten sin lent inn mot veggen på en av benkene i garderoben og titter på henne. “Til koldtbordet” sier fru fart-og-spenning beklemt, men fru trygt-og-godt svarer ikke på det. I stedet spør hun “Har dere skrevet under på at barna kan benytte offentlig transport når barnehagen er på tur?”. “Ehmm..ja” svarer fru fart og spenning. “Jeg synes ikke det er forsvarlig, barna er jo ikke sikret på noe måte på bussen. Og du vet jo hvordan en del av dem kjører”. Fru fart-og-spenning deler ikke de samme bekymringene for bussen, men nikker forståelsesfullt og prøver å avslutte samtalen. Fem minutter til koldtbord. Svetten pipler nedover ryggen.

Da hun runder hjørnet til kjøkkenet, får fru fart-og-spenning øye på koldtbordet. Det tar henne nøyaktig tre sekunder å se hvilken rett som fru alt-på-stell har laget. Hun har til og med tatt seg bryet med å feste en hvit klistrelapp på boksen hvor det står skrevet “hjemmelagde Canneloni med grønnsaker” med vakker håndskrift av kalligrafisk presisjon. Burde hun ikke ha rosemalt boksen også i samme slengen? tenker fru fart og spenning irritert. Hun setter fatet med spekemat og våte blader ved andre enden av koldtbordet ved siden av noe tofu-greier som herr eller fru helt-naturlig har satt igjen.

Pedagogisk leder på basen kommer beleilig nok gående forbi. Fru fart-og-spenning avleverer penklærne og forklarer for henne at herr fart-og-spenning ikke hadde tenkt på at barna skulle pynte seg og at sånn er det jo med menn, at de ikke tenker på sånt. Pedagogisk leder synes ikke dette med den hullete joggebuksa er noe stort problem, men lover å skifte på gutten før de skal nyte det flotte koldtbordet.

Klokken er ti og fru fart-og-spenning føler at hun allerede har gjennomført et halvmaranton. Telefonen ringer idet hun er på vei ut av barnehagen. Det er mormor. “Har du glemt at du skal komme til meg i dag?” “ABSOLUTT ikke” lyver fru fart-og-spenning og setter straks opp tempoet. “Jeg måtte bare avlevere en matrett til festdagen i barnehagen”. “Hva lagde du da?” spør mormor. “Spekefat med høststemning” svarer fru fart-og-spenning. “Oi, så flott da” utbryter mormor. “Jada” svarer fru fart-og-spenning, “her er alt på stell”

Sanitas Per Aquam

“En drømmedag på spa! Vi synes dere fortjener å bli skjemt bort litt” sier Erlend. “Sjekk bildene” supplerer Ola. Natalie og jeg sjekker bildene. Det ser unektelig fantastisk ut. Et asurblått basseng rammet inn av friske blomster og omringet av romerske søyler i hvit marmor under en åpen skyfri himmel.

Jeg merker at kroppen tar et etterlengtet sukk idet den lar en bølge av tretthet og ømme muskler skylle inn over seg. Nå skal denne skrotten endelig få oppreisning for alle timene med løfting, bæring og vugging. Jeg kan bare forestille meg hvordan Natalie har det; stinn av graviditetshormoner, med et bekken som er i ferd med å løsne og en toåring som vil erobre verden.

Vi er i Montecatini Terme, et område kjent for sine mineralrike kilder og Spa-anlegg. Vi har feriert sammen i Italia før, men i et litt annet format kan du si. Da var det bed & breakfast med do på gangen, vekkeklokka stilt inn på elleve for en dag med kulturelle opplevelser og jakt på gjemte gastronomiske skatter i lett bakrus. Nå er det feriehus med tre bad, vekking med et vræl klokken fem for en dag med familie-opplevelser og jakt på barnevognvennlig restaurant i svimmel søvnløshet.

“Først kan dere spise en lunsj, og så har dere hele ettermiddagen i spaet” forklarer Erlend. “Vi passer ungene, dere skal bare kose dere” fortsetter han mens Ola nikker ivrig fra sidelinjen. Alt spandert får vi forsikret. Natalie og jeg deler et smil og begynner å glede oss.

“Er det her?” Vi står med magene mette av pasta frutti di mare og ser undrende på en lav hvit funkisbygning. Litt vanskelig å forestille seg hvordan de romerske søylene kan få plass her inne, men vi har jo begge klart å klemme babyer ut av tissen, så i vår verden er ingenting umulig. “Sanitas Per Aquam” står det skrevet på bygningen. “Helse Gjennom Vann” oversetter jeg på min rustne italiensk. Vi har kommet til rett sted.

“Cuffia” sier hun bak skranken. Har vi ikke med badehette? Ingen får adgang til spaet uten badehette. Hun gir oss et blikk så vi skal skjønne at vi er ekle, uhygieniske jenter. Vi skammer oss og skylder på den uventede spa-overraskelsen som hindret badehette-planleggingen som ellers ville vært en selvfølge. Damen bak skranken vil redde oss ut av badehette-knipa ved å tilby oss noe som ligner på alpeluer laget av brødposer til bare tjuefem euro stykket. Vi slår til.

Garderoben er skammelig spartansk. Den ligner i det store og hele på jentegarderoben fra ungdomsskolen med linoleumsgulv, smale trebenker og høye garderobeskap i aluminium, ikke ulikt arkivskap. I stedet for å bli skuffet over fasilitetene, flirer vi av det, lar det ikke ødelegge den gode stemningen. Dusjene viser seg å være tilsvarende kjipe; små avlukker adskilt av frosta glass med tynne vannstråler som veksler mellom for kaldt og for varmt. Det lukter gamle poteter.

En skygge av uro er i ferd med å bre seg over de glade, forventningsfulle fjesene våre. “De har ikke kødda med oss?” spør jeg med tynn stemme. “Nei. De vet å ikke kødde med mødre på småbarnsfelgen. Dessuten har vi jo sett bildene” svarer Natalie. Joda, vi har jo sett bildene og det nettopp disse bildene jeg knuger inni hodet mitt mens vi beveger oss mot selve spaet.

Idet vi åpner døren inn til spaet utbryter vi samtidig et høylytt “Nei!!” For det er så langt ifra bildene som det går an å komme. Dette såkalte “spaet” må ha hatt sin storhetstid på syttitallet da det var flunkende nytt og man bare var vant til å bade for å bli ren i en stamp på kjøkkenet. Selv tøyenbadet ville krympet seg dersom det så disse bassengfasilitetene.

For her er det ikke mye “Helse Gjennom Vann”. Muggsoppen ligger som sorte rammer rundt flisene i alle bassengene. Noe som ligner på rødbrun pollen flyter rundt på overflaten i varmebassenget, noe som i seg selv er mistenkelig gitt at vi er inne og ikke under åpen himmel omgitt av en krans av blomster som lovet. I stedet for romerske søyler i marmor har vi utsikt mot et digert gulnet badekar der en kvinne hardt angrepet av psoriasis isbader i t-skjorte og sykkelbukse. Og med badehette selvsagt, av hygieniske grunner.

Skuffelsen føles som en blytung rustning. “Men bildene” sier jeg nesten gråtkvalt. “Marie, ikke glem at vi er i Italia. Landet hvor fem fjær blir til en struts”. “Vi kan ikke bade her” konkluderer jeg. “Nei, vi kan ikke bade her” bekrefter Natalie. Tanken på å dra tilbake til huset med rastløse unger uten noe mer spa enn en badehette tredd ned på hodet føles uutholdelig. “Vent!” utbryter jeg. “Kanskje det bare er sånn det ser ut på grunn av det mineralrike kildevannet. Det er jo ikke klorvann liksom”. Vi liker den forklaringen begge to og bestemmer oss for å prøve vannet likevel.

Vi velger det varme bassenget. Natalie tar noen raske svømmetak gjennom den brunrøde snerken som flyter på overflaten. “Det er helt greit” sier hun med et tonefall som er lite overbevisende. Jeg vasser nølende et par mineralrike runder før jeg setter meg på bassengkanten. Men når Natalie kommer opp av vannet ser jeg at et rødflammende utslett har dukket opp på brystet hennes. “Øhmm…du har noe greier på halsen” sier jeg. Og “noe greier” sprer seg nå i voldsom fart fra brystet, oppover halsen hennes og nedover den bulende gravidmagen. “Åh, herregud Natalie” sier jeg sjokkert. Natalie går bort til nærmeste speil. “Jeg må dusje, raskt!”

Den såkalte drømmedagen er over. Vi har googlet oss frem til at fosteret er utenfor faresone og sitter molefonkne i bilen på vei tilbake til hus og barn. Natalie klør over hele kroppen, men jeg bare er desillusjonert og jævla skuffet. Italienere er åpenbart verdensmestre i å pynte på sannheten.

På gårdsplassen møter vi Ola. Han virker oppspilt og glad. “Snakk om flaks, kidsa har sovet i over tre timer mens Erlend og jeg bare har ligget ved poolen og slappet heeeelt av. Hvordan var spaet, fikk dere hentet dere inn litt?”. “Ola, bare ikke si noe mer akkurat nå”.

Welcome to our spa

Fuck you!