Én er én og to er ti?

«Har du ikke hørt at én er én og to er ti?» sier hun og henviser til min kommende tobarns-tilværelse mens hun ler hjertelig. Jeg ler ikke hjertelig tilbake, men står på hovne ben med struttende mage og ser for meg et nesten komplett fotballag med små duracell-kaniner lik toåringen vi allerede har sprettende rundt i rekkehuset hjemme. Ordene hennes følger meg som en plagsom hodepine resten av svangerskapet.

Nummer én

Jeg forsket på livet med barn lenge før jeg fikk egne. Eller rettere sagt, jeg observerte og lyttet til venninner som hadde barn, samtidig som jeg satt godt opp i tredveårene og skrev håpefulle frierbrev på Sukker. Jeg var forberedt på at livet med barn ikke ville bli en dans på roser, at ammingen kunne bli vanskelig, at det ville bli lite søvn og knapt noe tid for meg selv. Likevel hadde ikke forskningen min tatt høyde for den salige blandingen av hormoner og emosjoner som preger den nybakte mor. Brått fant jeg meg selv håpløst forelska i en utakknemlig liten fyr som trengte hjelp til absolutt alt, som ikke ville spise maten jeg serverte og som kommuniserte på et svært primitivt nivå. Jeg følte meg til tider både invadert, mislykket og ensom.

Drevet av kjærlighet og omsorg ble jeg besatt av å oppfylle alle babyens behov og unnet meg selv hverken å tygge maten jeg spiste, å barbere meg i dusjen eller å hvile når den lille sov. Krybbedød og kidnapping føltes som HØYST sannsynlige hendelser som fort kunne inntreffe dersom jeg tok øynene fra ham. Som en trofast soldat stod jeg parat, hårete og med puppen bar og ventet på nye oppdrag. Og dersom det ikke var noen umiddelbare behov, så pønsket jeg ut noen. Når han satt i vippestolen flyttet jeg ham strategisk rundt i huset så han skulle få variasjon i omgivelsene. Jeg spilte Edvard Grieg mens jeg gav ham en lett hodebunnsmassasje og lagde hjemmelaget babymat med næringsrike ingredienser som jeg ikke kunne uttale. Vi løp fra babysang til babysvømming og ledige stunder ble brukt til å google bekymringer. Dagene var lange og tøffe.

Så da jeg vagget meg ut i min andre permisjonstid, med «én er én og to er ti» bankende i tinningen mens folk oppfordret meg til å «nyte tiden», hadde jeg lyst til å kyle en smokk inn i kjeften på dem. Tiden de ønsket at jeg skulle nyte var full av usikkerhetsmomenter. Ville barnet være friskt og tilfreds? Hvordan ville storebror takle det? Ville den maniske super-mammaen dukke opp igjen? Ville vår mentale helse tåle tobarnslivet? Ville forholdet?

Nummer to

For noen måneder siden kom Jæger til verden, fire timer etter å ha varslet sin ankomst med et splæsj i en restaurant på Aker Brygge. Og mens vi ventet på kolikk-monsteret som heldigvis aldri kom, startet hverdagslivet med to barn.

Les om det her: Vannavgang på Skur 33

Permisjonen min denne gangen er ganske annerledes. Ikke fordi at lillebror er enklere enn storebror var, vi har vært heldige og fått spedbarn som begge har vært ganske rolige og tilfredse. Men fordi jeg har med meg en og annen læring fra sist og slipper å hjelpesløst famle meg frem til en grei oppskrift på en sunn barndom. Jeg har opplevd bæsj i alle regnbuens farger og sett hvor forskjellig barn utvikler seg. Nå koser jeg meg i de få rolige timene Jæger og jeg har for oss selv før huset fylles av skrik og skrål, snø og smuler, snørr og barnesang akkopagnert av den konstante duringen fra oppvaskmaskinen.

Familiemaskineriet går på høygir. En evigvarende strøm av matposer som siger inn og bæsjebleier som siger ut av huset. Simultankapasiteten har fått en oppsving. Det går fint an å vippe en vippestol med foten samtidig som man spiser fårikål, konverserer med gjestene og tørker opp vannsølet til toåringen. Men jeg trives med tempoet for det tvinger meg til å planlegge bedre. Jeg trives i kaoset for det gir ikke rom for å lengte etter egentid. Og når man har to, finnes det alltid et ledig bløtt kinn å kysse på.

For å få det hele til å gå rundt og holde blodtrykket nede, gjør vi masse pedagogiske feil. IPaden er en valuta som brukes flittig for å forhandle til seg søvn, kjøpe matro når toåringen er mett etter elleve makaroni, og for å forhindre at lillebror blir vekket av kaptein Sabeltann som mener at skatten ligger gjemt i krybben hans. For å motivere til fortgang i påkledningen i barnehagen slik at lillebror ikke skal bli utålmodig i vogna, bestikker jeg daglig toåringen med smoothie. Utflukter med familien går som regel til Manglerudsenteret der det vanker tålmodighetsboller og premier for å ha tildelt mamma åtte minutter inne på Lindex.

Hvordan går det så med foreldre-samvittigheten når man plutselig har to som hungrer etter oppmerksomhet og omsorg? Meget bedre spør du meg. For det er tilstedeværelsen av valgmuligheter som ofte rammer samvittigheten. Nå har jeg ikke valg. «Nei jeg kan ikke være Bestemor Skogmus nå, jeg er nødt til å gi babyen mat». «Nei, jeg kan ikke ta deg opp nå for jeg må hjelpe storebroren din som har satt hodet sitt fast mellom sprinklene i trappa». Selv om tilgangen på mor og far blir mindre, får de jo oppmerksomhet og omsorg av hverandre. Ingen får så gode klemmer av storebror som lillebror og ingen ler så godt av storebror som lillebror.

Nei, for meg var én et sjokk og to er akkurat passe.

«Jeg tar med ammeposene» sier jeg til Ola. Klassisk tobarnsatferd. Hodet jobber i så lynraskt tempo at «ammeputa» og «bleieposene» like gjerne slås sammen til ett ord. «Vel, «ammeposene» er vel ikke så langt ifra sannheten» fortsetter jeg og peker mot brystene mine. Vi ler i kor med trøtte og glade tryner.

Grunner til å ikke ha sex

La oss være ærlige, det blir mindre av det etter at man har fått kids. Noen tolker det som et tegn på at forholdet blir dårligere og at man sklir fra hverandre som par, men spør du meg er det få ting som binder en mer sammen enn barn, selv om lysten på sex er dalende. Nå finnes det nemlig så mange grunner til ikke å ha sex.

Som barn lærer du at du bestemmer over din egen kropp. I ungdomstiden bestemmer du hvor langt du vil gå og hvem du vil dele din første seksuelle opplevelse med. Som voksen bestemmer du helt og holdent hva du gidder å bruke kroppen din til, om det er trening, arbeid, sex eller opplevelser. Så blir du forelder og kroppen din blir plutselig fritt vilt.

Det starter med et brak i form av kvalme, ømme bryst, humørsvingninger og utmattelse i cirka tre måneder. Så følger en fase der kroppen din eser ut i et forrykende tempo og dine indre organer presses oppunder ribbena og bekkenet bokstavelig talt flytter på seg flere centimeter. Og som en siste liten spøk fra moder jord, fylles kroppen med vann slik at det blir enda litt mer utfordrende å balansere åtte kilo foran på magen. Til slutt skal du puste deg gjennom det som kjennes som om to hester som trekker bena dine i hver sin retning før du skal presse et barn på størrelse med en pingvin ut av et lite hull i kroppen din.

Menn er så visst ikke skånet for påkjenninger i denne perioden da de uforbeholdent må tåle kjeft, grining, klaging og onde blikk i tide og utide uten å trekke på en mine.

Når disse ni månedene er omme, starter en fase der melk skal suges ut av deg minst åtte ganger i døgnet. Her må du regne med brystvorter som åpne sår og en rygg som lengter tilbake til den vonde kontorstolen. Det er byssing og vugging til du får senebetennelse i armen og kilometer på kilometer traving med barnevogn. Mangel på ordentlig søvn gjør at munnen din lukter kloakk og øynene dine har blitt tjue år eldre på bare noen uker.

Men så er det hud mot hud og varmen fra en liten kropp som helst vil tilbringe hvert eneste minutt inntil deg. Å kjenne en liten myk hånd som klemmer lett på din. Å stryke over et dunete hode og å kysse bløte, fete kinn. Armer som strekker seg mot deg, tårevåte kinn mot halsen din og snørr på leppene dine. En liten kropp som klamrer seg til deg og søker beskyttelse mot alt det den ikke kjenner. Iblant kaster den seg mot deg og lar seg falle, for den vet at du alltid er der og tar den imot.

Etterhvert vil disse små kroppene begynne å prate høl i huet på deg, de vil skrike til deg og iblant slå deg. Ivrige små føtter vil sparke mot fars skrekkslagne baller og kroppen din vil hyppig bli brukt som klatrestativ og trampoline. Du vil bli presset ut av din egen seng, du vil bli tisset, spydd og bæsjet på.

Og det vil være vel verdt det. Men…med dette som utgangspunkt er det kanskje ikke så rart at det siste du ønsker deg når kveldsroen endelig senker seg i huset, er at noen skal stikke noe inn i kroppen din. Nei, da vil du låne den kroppen tilbake i et par timer og ha den litt for deg selv. Kanskje spandere en drink på den og en liten melkesjokolade.

To slitne kropper i hver sin sofa. To kropper som tilhører hverandre men som har en stille pakt om å la hverandre være i fred for en liten stund. Det er kjærlighet i det også.

Nazisten i barnehagen

På tirsdag dukket små hekser, løver og trollmenn opp på døra vår. Laurits var henrykt og delte ut innpakkede, søte biter med mageknip til alle sammen. Mange mener at Halloween bare er et importert amerikansk pengesluk. Men jeg synes det er en fabelaktig tradisjon. Som barn hadde jeg stor glede av å kle meg ut og så frem til karneval i barnehagen lang tid i forveien. 

Det er ikke barna som får Halloween til å handle om penger, det er det de voksne som gjør. Prisen eller kvaliteten på kostymet betyr ikke så mye for barna som selve opplevelsen av å kle seg ut. For barna handler det om å tre inn i en annen rolle, være voksen, farlig, morsom, usynlig, søt, slem eller å ha magiske krefter. Å være en annen enn seg selv i noen timer. I hvert fall var det slik for meg da jeg var barn. 

Mormor var selveste Willy Wonka når det kom til å lage kostymer. Hun satt i flere uker og sydde de mest fantastiske kreasjoner til broren min og meg. Vi var Peter Pan og Tingeling, klovner, eventyrprinsesser og superhelter. En gang lagde hun en kostyme til meg som så ut som ansiktet til Abraham Lincoln. Så gikk jeg rundt på skolen med armene ut av ørene og bena ut av munnen på Abraham Lincoln. 

Mamma derimot, hadde hverken tid eller råd til å gå «all in» når det gjaldt kostymer til broren min og meg. Hun var alenemor med to barn og jobbet skift på et sykehjem. Da det var Internasjonal dag i barnehagen dukket de andre barna opp i fargerike Sarier, Kimonoer, Lederhosen og Bunader. Mens mamma tredde på oss jeans og t-skjorte, rakte oss hvert vårt McDonald’s flagg og sa «dere kan være amerikanere». Broder’n og jeg satt smørblide sammen med de andre barna og Ronald McDonald vaiet like pent i vinden som det greske og japanske flagget. 

Så for noen år siden tittet jeg gjennom noen gamle bilder, da jeg oppdaget et bilde som frembrakte svært gode minner. På bildet ser jeg en jente på rundt fire år med mascara-striper i håret og hullete strømper som sitter tett inntil en bokhylle sammen et par andre barn. Man kan se at hun synger og er glad, munnen smiler mens strupen jobber og de blå øynene lyser i kontrast med den mørke, matte øyensminken. Mamma hadde rasket sammen noen gamle klær og sminket meg opp som punker til karnevalet i barnehagen. Jeg ante ikke hva en punker var, men jeg husker at jeg var stolt og følte meg pen og voksen. 

Etterhvert som jeg studerer detaljene i bildet, ser jeg plutselig noen påtegnede symboler på armene mine. Min mor er lynende intelligent, men har aldri vært spesielt interessert i politikk. Hun har vel tenkt at enhver troverdig punker må bære politiske symboler. Men hvilke politiske symboler var nok ikke så viktig, og uten å tenke seg særlig nøye om, har hun tegnet de hun kom på i farta. Jeg ser en stor A i en sirkel, et par stjerner og…et Hakekors!? Jeg stirrer på bildet i vantro, men det finnes ikke tvil, hun har tegnet et tjukt, sort svastika på armen min. 

Så der satt jeg da, i Grefsen Menighets barnehage, en fire år gammel nazist med kullsorte øyne og hakekors på armen mens jeg sang «barn av regnbuen» av full hals. Hva personalet i barnehagen syntes om dette, vites ikke. Jeg tror de skjønte at min mor ikke sympatiserte med Hitler, men rett og slett var en litt overarbeidet alenemor. 

Uansett var jeg lykkelig uvitende om hvilke grusomheter jeg reklamerte for på armen min og var like fornøyd med dette kostymet som jeg hadde vært med Tingeling og Prinsesse Gulltopp årene før. 

Hvis jeg var Leeds United

Vi hadde bare vært sammen i litt over et halvt år og allerede prestert å flytte sammen og bli gravide. Nå satt vi mette og søvnige i hver vår ende av sofaen som et gammelt ektepar og glante på hver vår mobil mens vi begge kjente på en dyp tilfredshet ved å leve det satte og etablerte hverdagslivet. Tinder-møter, Fjordland biffstrimler Tex Mex og ensomme søndager med Paracet, var et tilbakelagt kapittel. 

Det plinget i telefonen til Ola når han fikk meldinger. Jeg hadde blitt vant til de stadige plingene og hadde ikke tenkt noe videre på det. Først nå slo det meg hvor ofte det egentlig sang i den mobil-bjella. Var han utro? Nei, det hang ikke på greip. Pling. Ny melding. Hvem var det han sendte meldinger til? «Hvem er det egentlig du skriver med?» spurte jeg. «Bare diskuterer kampen på søndag med Kjetil og Amund» svarte Ola. «Det er mandag og dere diskuterer kampen kommende søndag?»

Det er sånn du oppdager hvor mye tid din samboer egentlig bruker på fotballlaget i sitt hjerte. For det er ikke bare under kampen, det er før kamp, etter kamp, på dass, før leggetid, på bussen, på kjøpesenteret, på lekeplassen, på fest, i bryllup, på barselshotellet. 

Fredag kveld tre år senere.

Et stikk av sjalusi treffer meg idet det begynner å plinge på mobilen. Leeds, Leeds, Leeds, Leeds. «Jeg skjønner virkelig ikke hva dere klarer å fylle så mange meldinger med?» sier jeg surt. «Værsågod og ta en titt» sier han og rekker meg mobilen sin. En messenger-tråd åpenbarer seg med meter på meter med kjærlighetserklæringer, bekymringer, analyser, gleder, uenigheter og skuffelser. Akkurat som ethvert annet kjærlighetsforhold. Ola ER utro, han har et forhold til Leeds United. 

Tenk om han hadde brukt den tiden på meg i stedet for på Leeds? Jeg leker med tanken. For å kjenne litt på hvordan det hadde vært om det var jeg og ikke Leeds som var så forbanna viktig, tar jeg meg friheten å erstatte fotballaget med meg selv i dialogen deres: 

Torsdag kl 11:37

Kjetil: Skal dere se Marie på lørdag? 

Ola: Of course, Marie er pri én fra fem på fire. 

Fredag kl 07:47

Ola: Jeg er nervøs for i morgen. Men jeg lener meg på det Amund nevnte. En sugen Marie kan bli gøy!

Kjetil: Bra, jeg skal til fjells på 40 års lag, men tipper jeg betaler £5 i tilfelle det fins muligheter for å få sett litt på Marie online.

Lørdag kl 16:01

Ola: Fy faen jeg er så føkkings nervøs. Det er bare Marie som kan berge denne dagen og snu den til noe positivt, for jobbuken var ikke særlig givende. Eller hun kan gjøre uken svart som ibenholt. Come on!

Kjetil: Marie har beveget seg bra fra start, hun presser seg på. 

Amund: Wow, dette er fett! Marie er helt brilliant og løper rundt med et digert smil og masse uforutsigbarhet og triks som ingen har sett før.

Ola: Dette går veien. Hva syns dere forresten om den nye drakta hennes? 

Kjetil: Det er drakta si det!

Ola: Jeg må få tak i den drakta. Jeg må reise og kjøpe noen nye drakter. Jeg drar nå.

Amund: Yeeeeess!! 1-0, Marie!!

Ola: Marie moste den inn. Fy faen, så happy jeg er. 

Kjetil: Deilig!

Mandag kl 10:37

Amund: Syklet til jobb med et stort glis i dag, og gliser videre i lunsjen nå. 

Kjetil: 😁🚴🏻

Onsdag kl 21:39

Ola: Ja, boys. Marie holder koken. Og på budsjettfronten har alt gått inn til nå. 

Ola: Dette betyr så mye for psyken!!! 

Amund: Nå må Marie være sterk. Hun var uvanlig god i julehøytiden, håper det fortsetter. 

Kjetil: Jo mer Marie, jo bedre. Natta

Amund: Natta

Ola: Natta

Kjetil: Jeg må også hylle alle tre for engasjementet. Det diskuteres Marie både sent og tidlig. Natta igjen, måtte bare lufte den. 

Torsdag kl. 05:50

Kjetil: Jeg slet med å sove i går, tenkte veldig mye på Marie. 

Lørdag kl 16:07

Ola: Får du sett Marie, Amund?

Amund: Ser ja..

Amund: Marie klarer ikke å levere, sist var det jo total avkledning.

Kjetil: Hmmm..Synes Marie mangler to i front. 

Amund: Nå synes jeg de største justeringene trengs bak. 

Ola: Jobber ikke hjem heller.

Kjetil: Dette blir Marie straffet hardt for tror jeg. 

Kjetil: Det må gjøres endringer, trenger ikke være store. Kanskje noen andre bør sendes inn på slutten. 

Ola: Fy faen. Dette. Var. Skuffende.

Lørdag kl 14:42

Kjetil: Jeg har hørt på Marie-sanger på Spotify i dag for å påvirke mest mulig. Ikke så farlig med teksten, men rytme og melodi skal sitte. Forsøker å støtte og oppmuntre. 

Amund: Jeg holder fokuset på «hevn» og moro, samt enda høyere ambisjoner for i kveld. 

Ola: Bra, vi må mobilisere positive tanker nå. 

Lørdag kl 16:27

Amund: Hmm..Dette er svakt av Marie. Mange personlige feil. 

Ola: Følg med på midten…samme rotereiret som før.

Kjetil: Ser ikke ut til å gå dette…

Ola: Offisielt den kjedeligste halvtimen med Marie ever. Nå er det bra vi får pause. Marie datt fra å være gullkandidat til en i mengden på kort tid.

Ola: Hva skjedde med clean sheets? 

Amund: Jeg var jævlig happy med starten. Tenkte vi beviste at Marie kunne få det til. Men snakk om kollaps.

Kjetil: Har du meldt deg på i småputt for å kjenne på smaken av seier, Ola?

Ola: Haha.. Noe nytt og spennende fremover trengs helt klart, men ikke nødvendigvis mange. Håper vi får noe ungt, lovende og hurtig som kan pushe.  

Amund: Ja, nå må vi få en bra kandidat inn så vi kan se fremover igjen. Marie rykker rett ned. 

Kjetil: Marie er helt sjanseløs bakover!

Ola: Enig med begge. Det oppstår fire feil. Alle feil er signert Marie!

Ola: HÆLVETE!

Jeg gir Ola mobilen tilbake, tar en stor slurk vin og smatter fornøyd. Det hysteriske kjærlighetsdramaet der vil ikke jeg være en del av. 

Takk til Ola, Amund og Kjetil (småbarnsfedre og Leeds-supportere) for innsyn

Helg og samvittighet

Ordet Helg har en helt annen betydning for oss småbarnsforeldre enn for andre. For oss betyr helg IKKE at man skal sove ut, spise en lang frokost mens man leser avisen for så å nyte en lang og rolig spasertur langs Akerselva i høstsola. 

Nei, helg betyr at man skal stå opp til et voldsomt rabalder klokken seks og fylle fjorten timer med lek og aktiviteter for å lette en hanglete forelder-samvittighet og skape lykkelige barndomsminner for disse rare skapningene man har satt til verden.

I helgen skal man gjøre opp for alle timene man har ofret på sin arbeidsgiver og alle pausene på mobilen man har lurt seg til i løpet av uken. Derfor jakter man desperat på alt som kan holde disse små Duracell-kaninene i ånde. Man kunne selvfølgelig heller satt laderen i IPaden og bare latt Hakkebakkeskogen surre og gå på repeat til kvelden kom, men det ville vært pedagogisk uholdbart og døden for foreldre-samvittigheten. 

Men én ting som småbarnsforeldre ikke tar inn over seg, det er at andre småbarnsfamilier også lider av den samme dårlige samvittigheten. Så når det er Barnas Dag, er det minst tusen andre familier som også har bestemt seg for å dra på Barnas Dag. Da kan det fort bli Barnas Drittdag i stedet, med venting, utsolgt og tårers gnissel. 

Man kan forøvrig lure på hva slags logikk som ligger bak å frivillig oppsøke steder hvor det kryr av andre småbarnsfamilier når man endelig har fri og skal lade opp. For det er jo rene selvmordet når det kommer til nivået av stresshormoner i kroppen og oppleves mer som mental toppidrett enn kos med familien. 

En ting du kan være rimelig sikker på idet du stenger døren til kaoset av oppvask og leker for å lufte familien, det er at det vil dukke opp overraskelser i løpet av dagen. Det kan være alt fra et opphold på legevakten til et barn ikledd gjørme fra topp til tå. En familiebil på tur ut av byen kan fort måtte snu på halvveien og fine lille Laurits kan plutselig forvandle seg til han Ola med glimt i øyet omtaler som TyrannoLaurits Rex. 

Og du kan banne på at ukens største bæsjebleie dukker opp nettopp i helgen, og gjerne på det mest ugunstige tidspunkt. Det er ikke uvanlig med bleieskift i bagasjerommet, i skiløypa eller rompeskyll i toalettvasken på Oslo City. Gjør for all del ikke tabben vi gjorde. Pass på at barnet ikke har bæsjet før du lar det sitte på nakken, for ellers kan det lett hende at det som ligner små porsjonssnus med avføring skvetter ut av bleia og nedover ryggen din i takt med gangfarten. 

Når helgen endelig kommer kan det også virke som om lommeboken er bunnløs. Det er bare å logge seg på Facebook og så popper det opp invitasjoner til lekeland, dukketeatre, svømmehaller, fornøyelsesparker og festivaler i nyhetsfeeden, alle klare til å ribbe deg for pengene du har tjent mens du har vært borte fra barna. Fem hundre og femti kroner for to timer med herjing inne på Teknisk Museum pluss pølse og pomfritt i kafeteriaen, er man mer enn villig til å betale for å lette foreldre-samvittigheten. 

Søndag kveld har du gitt ungene dine så mye oppmerksomhet, is og moro, at de oppfører seg som miniatyr-diktatorer. Da er det godt å vite at de dagen etter skal tilbake til den mer demokratiske barnehagen der man venter på tur og finner på leker selv. 

Så kommer mandagen og du kan skryte til kollegaer av familietid med Verdens Kuleste Dag og Cirkus Arnardo. Mens når pedagogisk leder i barnehagen spør poden «Hva gjorde du i helgen da?» svarer han bare «Vi så en kjempestor edderkopp på badet!!». 

Fristelsens forbannelse

«Kan jeg hjelpe deg?» sier en mild stemme. En mørkhåret jente som står og rydder i noen bokser med tegnesaker, ser opp på meg. «Nei takk, jeg bare titter litt. Jeg trenger ingenting» svarer jeg. Hun ser på vogna og skjønner raskt at jeg er en av de mange trillende småbarnsmødrene med permisjonstid å fylle. «Skjønner» sier hun og smiler lurt til meg som om jeg ikke egentlig mener det jeg sier. Men jeg skal virkelig ikke ha noe. Dessuten får man vel bare billig ræl på Søstrene Grene.  

Jøss, bare fjorten nitti for en pakke servietter! Ganske fine er de også..Men vi har jo skapet fullt. Jeg triller videre inn i avdelingen for dekor. Langs veggen står rader av gaveesker i ulike størrelser, innpakningspapir i alle farger, bånd av silke, blonder og glitter i skimrende hvitt og rosa. Til og med blomster i lekkert papir, fjær med gullkanter, søte dyrefigurer og bokstaver i farget papp som man kan pynte pakkene med. Her er tips for kreative pakkelapper, mønstre for klipping og bretting og sjablonger for maling av esker. 

Trettini nitti for den aller største gaveesken er virkelig ingen upris. Med det sorte silkebåndet og den store hvite Origami-liljen, kunne det blitt ganske stilig. Virkelig ganske stilig ja… 

Egentlig har jeg jo lenge tenkt at jeg burde oppgradere det skrinne lageret med gavepapir vi har. Stort sett finner du bare noen stripete papirruller kjøpt i matbutikken og pakkebånd i gull og sølv. Når jeg tenker på det nå er det faktisk ganske flaut hvor mange helt ordinært innpakkede gaver jeg gir fra meg, pakket i all hast i siste øyeblikk med så lite omtanke for presentasjonen. Og jeg som er så kreativ! Jeg burde vært pakke-designens svar på Coco Chanel. 

Hvorfor har jeg ikke vurdert dette før? Tenk på hver gang jeg blir invitert i bursdager, brylluper og navnefester. DER på bordet ligger gaven fra Marie Lunde, det kommer alle til å se med en gang. «Herregud du er så flink! Sjekk den lekre innpakningen» vil de rope i kor. «Synes dere?» skal jeg svare mens jeg prøver å skjule et stolt glis. Og så kan jeg kanskje starte en Instagram konto til inspirasjon for andre som trenger fine pakketips. 

Jeg henter en kurv og legger oppi to gaveesker i perlemor og sort lakk, olivengrønne og sorte silkebånd, snøkledde kongler, plastikk-prestekrager, forgylte høstblader, retrobuttons og et «Get started kit» fylt til randen med papp, lim, silkepapir og diverse mønstre. 
Så runder jeg hjørnet mot kassene. «Alle garnnøster til tjueni nitti??!!» sier jeg høyt med begeistring i stemmen. Men jeg kan jo ikke strikke..Det kan da ikke være så vanskelig å lære? Både mamma og mormor strikker hele tiden, så jeg bør jo ha naturlig anlegg for det. Og Strikk er jo virkelig høstens mote. Det går sikkert an å sitte å strikke samtidig som man ammer? Det er perfekt! Jeg hiver to sett med pinner og fire ferskenfargede ullnøster i kurven. Så raser jeg videre mot kassene.

Jeg stopper opp idet telefonen min ringer. Det er Ola som ringer for å minne meg på å kjøpe Yoghurt. «Hva driver du med da?» spør han. Ja, hva er det egentlig jeg driver med? Hva skjedde nettopp nå? Hvorfor står jeg her med en kurv bredfull av stæsj som jeg aldri kommer til å få bruk for? Innpakningsdesigner? Hvis det i det hele tatt finnes noe slikt, er IKKE det meg. Jeg som fikk nogen i håndarbeid med et lite notat fra formingslærer Karin hvor hun skriver «Marie, dette kunne du gjort bedre om du bare hadde vist litt mer tålmodighet og interesse for faget». 

Jeg lar kurven stå igjen unntatt to gaveesker som jeg rasker med meg, det er så mye lettere enn å pakke inn sjæl. 

Hotell Mutter’n

Er du sliten etter en lang og hard fødsel? Har du nettopp kjempet deg igjennom en mørk tunnel? Føles verden kald og skremmende? Velkommen til Hotell Mutter’n, et sted der du kan koble av, vokse og få verktøyene du trenger for å møte livets store gleder og utfordringer. 

Vi kan tilby deg din egen private Mutter som står til tjeneste for deg tjuefire timer i døgnet, skreddersydd for deg og dine umiddelbare behov. 

Vi tar deg som du er

På Hotell Mutter’n kan du alltid være deg selv på godt og vondt, her er det rom for alle følelser. Du kan gråte, skrike og le, Mutter’n står parat til å trøste deg, muntre deg opp og fryde seg med deg i dine gledesstunder. Mutter’n har som viktigste oppgave å sørge for at du har det bra og opparbeider seg dermed raskt en forståelse for dine unike følelser og behov. 

Her spiser du godt

Restauranten er åpen natt som dag og på menyen står morsmelk, Nan, Hipp og Småfolk (fra pulver). Av erfaring vet vi at endel har allergier eller andre utfordringer med bryst, derfor kan vi glede våre gjester med et stort utvalg ulike flasker med pumpet morsmelk eller MME. (Vi serverer dessverre ikke MME fra bryst). 

Soving og avslapning

Vi vet viktigheten av god søvn og kan tilby flere ulike alternativer for soving. Samsoving er en av våre mest populære soveløsninger. Her får du ligge tett inntil eller oppå Mutter’n som stryker deg og sørger for å holde deg varm og trygg. Samsoving kan kombineres med spising. Er du av typen som sover best når du er i bevegelse, kan du bli vugget i armene til Mutter’n eller trillet rundt i en lun vogn, natt som dag. Vi har også et utvalg ulike senger; dagsenger, nøster, sprinkelsenger etc dersom du ønsker variasjon i miljø og sengekomfort. Smokk er tilgjengelig på alle våre soveløsninger. 

Aktiviteter

Av aktiviteter kan vi friste med Vippestol, der du selv eller med hjelp fra Mutter’n kan gynge frem og tilbake mens du f.eks ser på TV eller bare slapper av i vante omgivelser. Gymmen er en av våre mest spennende aktiviteter. Her har et team av kompetente pedagoger og forskere satt sammen en installasjon av farge, form og lyd som skal gi deg unik stimulering av alle dine sanser. Vi har også et stort utvalg leker som tåler både biting, risting og dunking. Hotell Mutter’n kan også tilrettelegge for aktiviteter utenfor hotellets fasiliteter som svømming, sang og sosiale utflukter sammen med andre hotellgjester. Mutter’n vil selvfølgelig være med deg til enhver tid, også utenfor hotellets område. 

Vanlige bekymringer

Mange har bekymringer rundt tarmgass, inkontinens, forstoppelse og løs mage. Dette er utfordringer som gjelder svært mange av våre gjester og som Mutter’n er vant til å håndtere på daglig basis. Massasje, maltekstrakt og varmeflaske er noen av behandlingene vi kan tilby. Bleier skiftes hyppig for maksimal trivsel og de beste salvene og kremene finnes i vårt sortiment. 

Har du helseutfordringer? 

Sliter du med Trøske, bleieutslett eller kanskje kolikk? Hotell Mutter’n har lang erfaring med disse og en rekke andre helseplager. Vi garanterer at du får den beste medisinske behandlingen som tilbys, uavhengig av kostnad. I tillegg gir vi oss aldri før vi har funnet en behandling som fungerer. Vi kaller det bare Mutter’n-garantien! 

Nesten GRATIS

Men hva koster et opphold på Hotell Mutter’n? Det utrolige er at oppholdet er nesten GRATIS. Vi opererer med betalingsutsettelse og vil først kreve betaling om førti år i form av ukentlig besøk, transport til behandlingssteder og generell vedlikehold av Mutter’n frem til hun avslutter sin lange og tro tjeneste. 

FAQ

 – Hvor lenge kan jeg bo hos Mutter’n? 

De fleste velger å bo hos oss i atten år, men det er helt vanlig å forlenge oppholdet. Vi gjør oppmerksom på at enkelte av våre tjenester kun tilbys i perioder av oppholdet. Bryst tilbys for eksempel kun til gjester under to år, mens kos og trøst kan bestilles av gjester i alle aldre.

– Når sover og spiser Mutter’n? 

Mutter’n tilpasser egen søvn etter gjestenes sovemønster. Dette vil imidlertid ikke gå utover gjestenes sikkerhet og behov. Raske matinntak foregår i ledige stunder, i den grad det er mulig.

– Kan jeg bli avhengig av Mutter’n? 

Ja, det forekommer svært ofte. Her sørger vi for at forholdet kan forlenges i en sosial og økonomisk relasjon. Programmet kalles Sparebanken Mor. 

– Kan man velge Mutter? 

Nei, dessverre. En Mutter som ligner deg er valgt ut spesielt for deg idet du ankommer. 

Ankomst

Offentlig transport med banen via Livmorhalsen eller kjør Keiserens vei til du ser et stort hvitt lys. 

Pass deg for de søte jentene 

«Jeg bare følte at det var så naturlig liksom. Hele fødselen og alt» Jeg merker at jeg får lyst til å kaste opp litt i munnen. Det er ikke nødvendigvis det hun sier, men måten hun sier det på. Med et drømmende blikk og med myk stemme, som om det var akkurat slik hun så og hørtes ut da hun lå og presset fire og et halvt kilo foster ut av den lille vaginaen sin. 

Jeg har møtt henne på helsestasjonen før. En petite liten snelle med påsatte øyenvipper og Krølltang-bølger i håret. Vi har tatt en kaffe, hvordan fikk hun meg med på det? Lipglossen glinser i sola mens hun snakker og parfymen hennes invaderer luften jeg puster inn hver gang hun rister på håret. Hun er varm, hun er myk, hun er søt..og hun gjør meg nervøs. 

Er det noe jeg er livredd for, så er det denne typen søte jenter. Alt de sier, alle ord og ansiktsutrykk virker så kunstige, som om de har øvd inn alt sammen foran speilet hjemmet. «Men nå vil jeg høre om DEG og DIN fødsel» sier hun med den lyse, omsorgsfulle Carola-stemmen sin og borrer de store brune øynene sine inn i mine. «Jaaa, den var kanskje ikke helt sånn som din» sier jeg og motvillig legger ut om igangsettelse av rier, Epidural rett i ryggmargen og ammingen som jeg aldri fikk ordentlig til. Og umerkelig sklir hun inn i rollen som rådgivende jordmor, ammeveileder, psykolog og bestevenninne. 

En halv time etterpå har hun fått til det jeg fryktet hun skulle; å få meg til å føle at min fødsel var mye dårligere enn hennes og at jeg denne gangen bare kan håpe på å få innpass i den eksklusive klubben med de naturlig fødende. Denne kvinnetypen er nemlig verdensmestre i å få deg til å føle deg utilstrekkelig og dyrker flittig og utrettelig denne hobbyen. Og hennes aller sterkeste våpen er sosiale medier. 

Hun tar gjerne femtiåtte selfier med filter før hun finner ett som hun legger ut for dagen, med et perfekt sminket ansikt og et uttrykk som er klin likt det hun la ut dagen før. Stort sett er det nærbilder av enten henne selv, barna i pene og dyre klær, venninnene som gjør «gærne grimaser», ting hun har kjøpt eller ønsker seg, den sunne maten hun spiser, interiør i pastellfarger, kaffe med melkeskum, og svetteløs trening som pryder Instagram-kontoen hennes. Galleriet pyntes med hashtags som #just me #the best girls #me and my new bag #funny faces og #natural. Du skjønner selvfølgelig fort at alt bare er staffasje og fake news, og du ler kanskje litt av henne for deg selv. Men samtidig så er det et eller annet i deg som vil ha en bit av hennes tilsynelatende perfekte verden. Fordi den er sånn du drømte at din verden som voksen skulle se ut da du var liten. Lykkelig uberørt av økonomiske begrensninger, krevende unger, strekkmerker og kjedsomhet. 

Men de er jo harmløse vesener, tenker du kanskje. Etter min erfaring er de søte jentene ulver i fåreklær. De skriver fine ting i kommentarfeltet ditt samtidig som de fryder seg over å se at du har gått opp to kilo i sommer. De har en mening om alt en kvinne bør og ikke bør foreta seg. Det er disse kvinnene som får deg til å føle deg totalt ubrukelig som mor når du ikke har bakt til skoleavslutningen eller ikke fullammer barnet ditt i et år. De er mestere i å skjule samlivsproblemene og spiseforstyrrelsene sine og snakker om sine menn og sitt kosthold på en måte som gjør at du begynner å lure på om det er du selv som har samlivsproblemer og spiseforstyrrelser. 

De måler kjærligheten i store diamanter, dyre vesker og gratis middager. Er overentusiastiske, mistenkelig omsorgsfulle og forfengelige ned til det minste kjønnshår. Og menn står i kø for å få tak i et eksemplar av dem. Helt til de kjøper seg ett og oppdager at de såvisst ikke får det lykkelige parforholdet de drømte om som barn. Og så angrer de bittert mens de dag ut og dag inn må sitte å vente på at hun de trodde var kvinnen i sitt liv må ta femtiåtte selfier av seg selv før den gjennomregisserte og pastellfargede hverdagen de deler kan begynne. 

Kall meg gjerne fordomsfull og kritisk, beskyld meg gjerne for å være misunnelig, usikker eller lite tolerant. Det er helt greit så lenge jeg slipper å være søt og perfekt. 

Å komme ut av svangerskapet for andre gang

Jeg må innrømme at det er en viss forskjell mellom første graviditet og andre. Forrige gang hadde vi navn klart, bilstol montert, steriliserte smokker og oppredd seng. Vi hadde skrevet dagbok gjennom hele svangerskapet og vært på fire ultralyder. Jeg gikk på pustekurs og til modningsakupunktur, drakk fødsels-te og gjorde knipeøvelser tre ganger om dagen. 

Nå er det litt annerledes. Først forrige uke ble vi virkelig klar over at det skal flytte et lite menneske til inn i familien vår. Hvor skal dette mennesket sove, var er tema som kom opp. Det hadde vi ikke tenkt på. 
Så da måtte vi inn på Internett å Google litt på andre ting vi også muligens hadde glemt å tenke på. Og det var jo en hel del. 

Første graviditet delte jeg hemmelige smil med andre gravide på bussen og var mer enn villig til å dele mine kroppslige svangerskapserfaringer med andre, både med de interesserte og de uinteresserte. Jeg pratet og sang for magen og fremkalte stolte sort/hvitt-bilder av den struttende kulen godt beskyttet av to trygge mamma-hender og et salig blikk. 

Nå er jeg så lei av den store kroppen min at jeg har gått inn i en slags fase av fornektelse der jeg innbiller meg at en flodhest vil gå inn i fødestuen og en gaselle kommer ut av den noen timer etterpå. Jeg har brukt så mye penger på klær i størrelse senorita i sommer at Ola kaller meg for Marie Zalando Lunde. Nå ligger det bunker med skjørt og bluser i alle høstens farger klare for den nye smekre kroppen som umiddelbart skal komme til syne når babyen har flyttet ut. 

Jeg står på soverommet og prøver å dra den rosa ballkjolen i størrelse 36 som kostet tre tusen kroner nedover den sprenggravide kroppen min. Det forventningsfulle fødetrynet som møter meg i speilet går fort over i skuffelse når det urealistiske shoppingprosjektet er et faktum. Kjolebåndet i livet stopper allerede ved puppene. Men de puppene kommer jo til å forsvinne til slutt likevel, så det blir nok ikke den store utfordringen. Men det er mulig at jeg har vært noe optimistisk med tanke på størrelse siden glidelåsen spriker som en pyramide midt på ryggen og ermene kjennes som ubevegelige svømmeringer rundt overarmene. 

Appen fra Babyverden som beskriver graviditeten uke for uke med gode råd for den svangre mor føles ikke like aktuell denne gangen. Ta for eksempel uke 37- der står det: «nå er det tid for ro og avkobling. Husk at det er denne tiden du har for å samle krefter til det store mirakelet som skal komme». Ååå ja, så de mener altså at man skal prøve å unngå å bli brukt som et kombinert klatrestativ og trampoline av en toåring med maur i rompa og lungene til en operasanger?  

Unngå tunge løft stod det i uke 33. Da er kanskje 13 kilo sønn opp og ned to bratte trapper hjemme, dagligvarer til og fra butikken og vogn inn og ut av bilen hederlige unntak fra den regelen? 

Forrige graviditet argumenterte jeg for at en biff kan være vel så god gjennomstekt og at man bare har godt av noen hvite måneder selv når man ikke er gravid. Nå blir jeg lettere sur hver gang jeg får servert nok et glass med kortreist eplejuice og tørrstekt Angus-biff av høyeste kvalitet. 

Nei, andre runde er vitterlig ikke den samme som første. Men hjertene våre de står nok en gang på vidt gap for en fantastisk liten skapning. 

Natt til onsdag

01:22-Gråt fra barnerom. Klagende som om han er ubekvem, ikke akutt. Med andre ord et signal om et behov, mest sannsynlig vann. Det gjelder å være kjapp med vannflaska, våkner han for mye er det større sjanse for at han ikke sovner igjen. Rulle kroppen over på siden og vrikke seg som en reke bort til enden av senga før seksogsøtti kilo med fett, muskler, foster og vann kommer opp i stående. Vagge bort til badet mens man forsøker å unngå å tråkke på knirkestedene. Fylle flaske, inn på barnerom. Gi flaske og si «Det er natta , nå må du sove». Vagge tilbake til soverommet mens man unngår knirkestedene. Sette seg på senga og velte seg selv over på siden. Prøve å sove. Ikke bli liggende å lytte etter mer gråt…Slapp av, din kontrollfreak. 

01:30-Snorking fra venstre flanke. Dytte på samboer for at han skal legge seg over på siden. 

01:32- Hikke i livmor. Rytmiske rykk i magen som små jordskjelv inne i kroppen. Minner en på at man har et nesten ferdig menneske som snart skal skru seg ut mellom bena på deg. Absurd 

01:35-Gråt fra barnerommet. Hmm..Nå må pappaen sendes inn. Siden han ikke er like lett å manipulere, gir det lille mennesket oftere opp etter pappa-besøk. Vekke samboer. «Din tur til å gå inn til ham nå. Jeg vet ikke hva det er, jeg har gitt ham vann». Knirking. Lav mumling fra barnerommet. Knirking. Samboer tilbake i seng. 

01:36-samboer allerede sovnet. Stillhet fra barnerommet. Jeg tror kanskje jeg er i stand til å gi etter for søvnen nå. 

03:15-gråt fra barnerommet. Høyt og akutt, mest sannsynlig mareritt. Er det bare jeg som hører dette? Samboer puster tungt, ingen reaksjon fra den fronten nei. Rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, og inn på barnerom. Roe barnet, bevisst tråkke på knirkestedene på vei tilbake, velte tungt ned i sengen og stønne høyt. Samboer sover søtt, helt upåvirket av anstrengelsene som foregår rundt. Det må være godt, å kunne sove sånn gjennom hele spetakkelet. Sikkert ikke så vanskelig når man vet at det er noen som ordner opp. 

03:23-Spark i ribben. Det er voldsom aktivitet på natten nå, samtidig som det er vanskelig å finne en komfortabel liggestilling. Snu seg over på venstre side, rulle sammen dyna og stappe den innunder magen. Putte en pute mellom knærne så ryggen ikke blir så vridd. Så er vi endelig i mål. Sparkingen har roet seg og jeg ligger godt. Men merker jeg ikke nå at jeg kanskje må tisse litt? Det får vente..

03:26-Det kan ikke vente. Fjerne dyne og pute, rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, inn på badet, tisse, knirke, velte ned i senga, legge seg over på venstre side, rulle dyna, stappe innunder magen, pute mellom knærne. For trøtt til å lytte eller tenke, bare sige inn i søvnen. 

04:37-roping fra barnerommet. Klar varsel om forventninger rundt at dagen skal starte. Inn med ørepropper. «Maaaaammaaa! Maaammaaaa! Maaaaaammaa! Neeei, ikke sove jeeeeg!» Samboer puster taktfast videre. Hvem i sin rette forstand kan sove igjennom det her. Samboer har puta under nakken slik at den dekker ørene perfekt på begge sider. Strategisk? En del av «jeg gir blaffen i at samboeren min er gravid og sliten, og prøver å overlate så mye ansvar til henne som mulig» planen?..Uff, hva er det jeg tenker nå? Jeg er bare så trøtt. Orker ikke ideen om at det er morgen allerede nå!

04:40-Det er visst morgen nå. Prating og roping fra barnerommet. Kan ikke la ham stå opp, vi kan ikke venne ham til at dagen starter før seks. 

05:10-Jeg prøver å telle hvor mange oppvaskmaskiner jeg har tømt i det siste i forhold til samboeren mens jeg prøver å ignorere oppkallinger fra barnerommet. 

05:20-Samboer sover stadig tungt. Ligner han ikke litt på et sånt dovendyr egentlig? Litt sånn nebbete nese og det tåpelige fredfulle gliset. Det synges og prates fra naboværelset. Har gitt opp søvnen. 

05:30-Prøver å liste meg ubemerket forbi barnerommet. Det er like nyttesløst som smugle en feit grillpølse forbi en sulten hund. «Mamma?» Samboeren har morgenene, jeg har ettermiddagene, det er avtalen, så jeg passerer barnerommet og går ned trappen. Jeg har satt døren til soverommet vårt på vidt gap slik at eventuell barneroping som skulle gå over i barnegråt blir plukket opp av dovendyret. Så går jeg ned på badet to etasjer under og gjør meg klar for jobb. Stiv i musklene, rar i magen og ør i hodet står jeg i dusjen og tenker på hvor synd det er på meg. De to jeg bor sammen med er tydelig ikke på min side. Heller ikke Karate-kid som bor i magen og snart kommer ut for å suge ut enda mer av det lille overskuddet jeg har. 

Idet jeg går ut av dusjen hører jeg barnegråt fra to etasjer over. Rasende tramper jeg opp trappene mens jeg etterlater meg dammer av vann på hvert trappetrinn. Idet jeg passerer kjøkkenet vurderer jeg om jeg skal ta med en mugge med vann til den sovende samboeren for å kompensere for urettferdigheten som åpenbart hersker i dette huset. Men jeg tar meg ikke tiden. Utmattelsen og irritasjonen kan ikke lenger holdes i sjakk og gråt er på vei oppover i svelget. Jeg braser inn på soverommet uten en tråd på kroppen mens det våte håret klasker mot ryggen. 

Et stort og et lite spørrende ansikt titter opp av sengen. «Hei mamma» sier den ene. «Hei elskling» sier den andre. Den minste av dem er påkledd og sitter lattermild oppå ryggen til den store som har inntatt rollen som hest. Jeg bruker noen sekunder på å svelge gråten og omstille meg før jeg bryter ut i latter. De er jo ikke så verst fine de to gutta mine. Blir bra med en til.