Planlegg for det verste

«Tre tusen fem hundre kroner for én natt i et familierom!» utbryter jeg rystet. Det er en lun kveld i mai og Ola og jeg sitter i hagen og planlegger pandemisommeren tjue-tjue. Vi er altfor sent ute med å bestille selvsagt, hele kongeriket skal jo på norgesferie. Men man slutter ikke å prokrastinere bare fordi noen i Kina har vært litt uvøren med en flaggermus.

Man må ikke frarøve barna livets eventyr

Jeg fortsetter. «Tre tusen fem hundre for to voksne og to barn på Thon hotell! I Otta!» Jeg sier Otta på en måte som gjør at det kommer mikrodråper med spytt ut av munnen min som lander i cola-glasset til Ola. «Det er vel det det koster da» svarer Ola likeglad, som om nevnte beløp var en tier blant lommerusk.

Ikke faen, tenker jeg. Femten minutter senere har jeg Googlet opp et familierom i en søt liten fjellstue i hjertet av Rondane nasjonalpark til ni hundre spenn. Spartansk men trivelig. Ola er skeptisk og babler om omveier, harde madrasser, støy og sengedyr. «Køyesenger er kjempekoselig da, og et par mil ekstra kan man vel ofre for praktfull utsikt. Og til mindre enn en tredjedel av prisen» innvender jeg. «Man må aldri tenke økonomi når man har med små barn på tur. Man må alltid planlegge for det verste» formaner Ola i et siste forsøk på manipulere meg med på sine sjarmløse comfort-hotellønsker. «Men man må heller ikke frarøve dem eventyrene som livet byr på» svarer jeg og trykker bestill.

Positiv innstilling viktig på tur

Det er mye lenger opp i fjellene å kjøre enn jeg hadde beregnet og alle i bilen er mer pumpa enn jeg hadde antatt. Minstemann har sovnet, så den nattesøvnen henger i en tynn tråd, og eldstemann spør annethvert minutt om det er lenge til vi er fremme. Så endelig ser vi et stort nydelig herskapshus badende i kveldssol åpenbare seg foran oss.

Det er ikke der vi skal bo. Nei, sier en vennlig lokalkjent og peker i motsatt retning. Vi skal bo i det mer rustikke kaserne-aktige bygget på skyggesiden av dalen. «Det ser da ikke så verst ut folkens» sier jeg for å jekke opp stemningen i gruppa mens vi pakker ut av bilen. Positiv innstilling er viktig når man er på tur.

Baderom gjestet av aper

Rommet vårt har lavere standard enn på bildene og vi har ikke eget bad. Det siste var jeg forøvrig klar over, men at fellesbadet skulle se ut som om det ble gjestet av aper, det hadde jeg ikke forventet. Gulvet er klissvått og oppå den blå vinylen ligger våte klaser av dopapir som om de var grå skjær i en grunn sjø. Langs kanten på vasken ligger det en rand av beige ubestemmelig snerk og speilet er dekket av sprekker som ligner på sprengte blodkar.

Jeg rygger ut før Ola får anledning til å kikke inn. Blodsukkeret i gruppa må umiddelbart opp og hjemmesiden har lovet pizza. Mens gutta finner et ledig utebord på forsiden av bygget, sniker jeg meg til en rask ordveksling med resepsjonisten om tilstanden til baderommet. Det er gjestene sitt ansvar å holde badet rent, kan den unge hipsteren informere meg om på haltende norsk. Hun er der bare for å servere pizza og selge sengeklær til to hundre kroner settet. Hvor mange vil jeg ha? Jeg må vel ha fire da, svarer jeg surt. For sytten hundre kroner har vi nå investert i et simpelt rom med køyesenger som vi selv må re opp, med tilgang til et bad som vi må vaske sjøl.

Kranglefestival og dryppelyd

«Se gutter, sauene går fritt rundt her» sier jeg med falsk entusiasme idet jeg joiner de andre ved bordet. «Ja, de er så frie at de driter rundt bordet der vi skal sitte og spise pizza» bemerker Ola. Jeg ser ned og oppdager at venstrefoten min hviler i et tårn med tørr avføring. Dette er for mye, selv for en med lave skuldre og mye velvilje.

Men det skal bli verre, mye verre. I løpet av natten skal naboene avholde krangle-festival gjennom papirtynne vegger og barna skal våkne seksten ganger. Vasken på rommet skal avgi verdenshistoriens mest plagsomme dryppelyd og lyset fra vinduet skal kødde med hjernens opplevelse av natt, selv med håndklær teipet oppå rullegardinen. Jeg skal våkne svimetrøtt med pulserende skalle, løs mage og mystiske røde prikker over hele magen.

Det kan hverken kalles ferie eller eventyr. Jeg har betalt sytten hundre kroner for noe som føltes som en natt i en arbeidsleir.

Vær pessimistisk på familiens vegne

Så folkens, med mindre dere har nerver av stål eller veldig trang økonomi, så lytt til Ola sitt gode råd neste gang du planlegger ferie. Spar deg selv for parterapi, hyletraumer og stressnakke ved å være litt pessimistisk på familiens vegne. Med lave ambisjoner, ingen forventninger og worst-case tenking hele veien, er det gode sjanser for at ferien blir fin!

Livet kommer i klumper

«Livet kommer i klumper» sier svigerfar. Jeg er enig med ham, men synes det er en underdrivelse. Byller er et mer dekkende ord.

Som om livet ikke var tilstrekkelig bulkete med pandemi og min uhelbredelige kreft, begynte det en kald februardag å brenne i rekkehuset vårt. I det ene øyeblikket satt jeg fredelig på hjemmekontor og gomlet på et Gullbrød, minuttet etterpå stod jeg panisk og kjempet mot rasende flammer med et pulverapparat i hendene. Universet, karma, gud eller en ubrukelig elektriker synes tydeligvis ikke vi hadde nok å stri med fra før.

Hotellkontor

Så da hadde vi plutselig ikke lenger et beboelig hjem og måtte leve som nomader i flere måneder med flytting mellom hoteller, leide leiligheter og familie- og venners hus. Lettere ble det ikke når denne hjemløse tilværelsen måtte kombineres med landets strengeste smittevernsregler. For de som ikke har prøvet seg i øvelsene «hotellkontor» «nødgarderobe med stengte klesbutikker» eller «bo hos andre med avstand», så kan jeg fortelle at det er som å svømme i et basseng med gelé.

Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert og sosialt isolert

Bunnpunktet ble nådd den dagen vi sendte barna til besteforeldre for å gjennomføre min halvårlige kreftkontroll og flytte fra lånt hus til leid leilighet, med et lite mellomstopp på hotell. Idet vi hadde vinket barna avgårde, pakket og stappet bilen med vår magre tilværelse, fikk vi plutselig en telefon fra smittevernskontoret som ville opplyse om at hele familien vår var satt i karantene. Ikke bare hadde vi muligens sendt to sprellende Covid-smittede avgårde med besteforeldrene, men kreftkontrollen som jeg mentalt hadde forberedt meg på i flere uker var nå avlyst. Verst av alt var likevel det faktum at vi ikke hadde et hjem å gjennomføre karantenen i. Det nye hjemmet vårt, var bilen.

Så da satt vi der i Toyota-karantene utenfor Volvat og ventet på hurtigtest, omringet av sorte søppelsekker som utgjorde alle eiendelens våre. Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert, sosialt isolert og kanskje smittet av et potensielt dødelig virus.

Dronningen av motgang

Nå kunne jeg fortsatt dette innlegget med flere bitre superlativer om livets misere i et forsøk på å høste sympati. Jeg kunne utnevnt meg selv til dronningen av motgang og styrt livet mitt etter Murphys lov. Men jeg vil heller skrive om det vakre som ulykke bringer med seg.

Når livet går opp i røyk

For det er først når livet klumper seg som verst, at du oppdager hvor mange fine folk du har rundt deg som anstrenger seg for å jevne det ut. Mennesker som åpner hjemmet sitt for deg når ditt eget bokstavelig talt går opp i røyk.

Det var nabojenta med nybakte muffins, et tips om et ledig hus i området, en lunsjinvitasjon på en søndag og barnehageforeldre som ville hjelpe med levering og henting. Det var venner som ringte daglig for å lytte, kolleger som tok på seg nye oppgaver, besteforeldre som ilte til for avlaste, legen som klemte inn en ny kontroll i en sprengt kalender og daglige SMS’er fra folk som lurte på om det var noe som helst de kunne bidra med. Overalt dukket det opp utstrakte hender og små omtenksomme gester som gjorde dagen litt lettere for oss å komme igjennom.

Så kan vi bare håpe på at livet har gitt oss den siste verkebyllen på en god stund.

Svigerfar har rett i at en ulykke sjelden kommer alene, men heldigvis vet jeg nå at man er sjelden mindre alene enn når ulykken kommer.

Under samme tak

Vi er en familie på fire: Storebror på fem år, Lillebror på tre, Ola på førti og jeg på trettini…og et halvt.

I et lite rekkehus i en bratt skrent bor vi alle under samme tak. Man burde få kongens fortjenestemedalje for sånt.

Unik støpeform

For det er nemlig ikke sånn at femti prosent far og femti prosent mor resulterer i en slags mellomting av et lite menneske som foreldrene kan speile seg i. Neida, disse nye verdensborgerne vi lager har sin helt unike støpeform. Mellom husets dirrende vegger lever dermed fire vidt forskjellige individer som alle har sine særegne farger og former.

Vi har en selvkritisk pragmatiker, en overfølsom dramatiker, en lettkrenket estetiker og en impulsiv katastrofetenker. Vi har en organisator, en surrebukk, en slurver og en pendant. Vi har en pådriver og en overdriver, en jåle og to snåle.

Her bor én som alltid har god tid og én som alltid har dårlig tid og som får enda dårligere tid jo bedre tid den andre tar seg. Så har vi to som ikke forholder seg til tid i det hele tatt.

Vi har kronisk sykdom og dårlige nerver

Vi har én som ikke vil sove om natten, bare om morgenen og én som vil sove om natten men ikke om morgenen. Og så har vi én som alltid vil sove men som blir vekket av han som ikke vil sove om natten, og én som godt kan vekkes men som aldri våkner uansett hvem som prøver å vekke ham. Når en sjelden gang alle sover, har vi alle våre preferanser; vi har en som vil ligge i skje og en som vil ligge i fred. Midt i senga ligger en urolig sjøstjerne og ytterst på kanten en fredfull prest.

Vi har kronisk sykdom og og dårlige nerver, eksem, voksesmerter og en som fjerter. Vi har oppmerksomhetssyke og kjedsomhetsallergi, vi har lampefeber og hypokondri. Noen spiser for lite og andre for mye, noen er redd for troll og andre for fly.

Det krangles hele tiden

Det krangles hele tiden. De minste daglig om hvem sin tur det er å være Klatremus og Mikkel Rev, de største av og til om hvem sin tur det er å ta ut av oppvaskmaskinen og være hjemme med sykt barn. Mens barna krangler ved å gjøre ting som å skrike, gråte, dytte og slå, krangler far og mor ved å LA VÆRE å gjøre ting. Ikke se på hverandre, snakke med hverandre og i hvert fall ikke ta på hverandre.

Alle er rause på klemmer og kos, ingen er flau for å ta imot ros. Det tulles for mye og spares for lite. Det avbrytes, overdøves, innvendes og oppjages.

Dette er familien vår på godt og vondt, men jeg er ikke så rent lite stolt av den. For til tross for våre ulike behov og lynne, våre særheter og uvaner, anfall og innfall, holder vi ikke bare ut med hverandre, vi til og med elsker hverandre.

Og det er en bragd i seg selv.

De gode intensjonene

Det skjer hvert år. Mot slutten av sommerferien sitter Ola og jeg, blakke og småfete med seige rødvinstenner og snakker om hvor deilig det skal bli å endelig komme tilbake til hverdagen.

Den nye hverdagen, ikke den vi forlot i juni. Nei, den VI snakker om, er en langt bedre versjon. I den nye hverdagen vet vi nemlig å verdsette øyeblikkene. Også de mindre gode. «Om de så inneholder vannlekkasje eller hodelus, vi får dem aldri tilbake» forkynner jeg.

Ikke mer lettvinte løsninger

Vi skal bli en sporty familie, marka er den nye lekeplassen. Rumpetroll og kongledyr skal ta det værste IPad-suget. Ikke mer lettvinte løsninger og boller fra Shell. Barna har spist godteri og is hver dag hele sommeren, nå er det helt stopp. Velsmurte og kjernesunne matpakker smaker aldri bedre enn foran et sprakende bål etter en lang tur. Og jeg må ta et oppgjør med Cola Zero, Ola mener at det er derfor jeg får luft i magen.

Pata Negra over Pensjon, det er jo galskap

Så skal vi begynne å spare og handle smart. For det handler jo bare om planlegging og gode valg. Snu ryggen til ferskvaredisken og bare kjøpe det vi trenger. Å prioritere Pata Negra over Pensjon, det er jo i grunn galskap. Ola har lest om en familie som betalte ned boliglånet på bare syv år, han skal sende meg linken.

Vi skal organisere hverdagen bedre for å redusere stress og mas. «Vi er bedre foreldre når vi har hvilepuls» medgir Ola. «Da blir det mindre kjeft og mas» istemmer jeg. Og Hedvig Montgomery sier at kjeft ikke virker på barn. Ros derimot!

På tide å hoppe av hamsterhjulet

Kalenderen trenger ikke være full hele tiden. På tide å hoppe av hamsterhjulet. Ola må begynne å si nei og jeg må slutte å komme med forslag som Ola har lyst til å si ja til.

«Å, jeg gleder meg til en ny og bedre hverdag» utbryter jeg og tømmer rødvinsglasset i en stor slurk.

Så tre dager inn i den nye hverdagen, møter vi oss selv i døra.

Ola har sagt JA over evne, så morfar skal sitte barnevakt og har tatt med sjokkis til barna. Det ble dårlig stemning når yngstemann insisterte på å stå i vogna på vei hjem fra barnehagen, så det har ikke blitt tid til å lage noe ordentlig middag. Men det er bare å forsyne seg i det smekkfulle kjøleskapet, morfar, for Ola og jeg har bomma på hvem som har handleansvar og handlet dobbelt. Men ikke ta Cola Zero’en bakerst i kjøleskapet, den er min.

Hvem prøver vi å lure?

Den nye hverdagen…Hvem er det egentlig vi prøver å lure? Hvert år snubler vi i skolissa før løpet har startet.

Men på en annen side, jeg vet ikke om jeg hadde trivdes like godt med ukesmenyer og bokføring. Jeg er mer komfortabel i jeans og sneakers enn i overtrekksbukse og fjellsko. Og skal jeg være helt ærlig, synes jeg det er litt slitsomt med folk som verdsetter hvert eneste øyeblikk og ikke kan gulpe opp litt misnøye nå og da.

Så kanskje er gode intensjoner og å gjøre sitt beste, godt nok?

Jeg skryter av at jeg er uunnværlig, når jeg burde skamme meg.

Som en Florence Nightingale nærmer jeg meg oppvaskmaskinen. Dehydrert og rødøyet, med en sur klut dinglende fra hånden og hodepinen bankende i pannebrasken. Her har ingen ryddet ut, nei.

Burde gitt den til Ola

Maskinen er smekkfull. Plastrør fra Camelback-drikkeflasker ligger på kryss og tvers over matbokser i fire deler og grøtboller som åpenbart trenger én vask til. Nyvasket plast i alle farger skriker om å slippe ut av dusjkabinettet så de igjen kan innta frokostbordet og fylles med dyrefigurer av havre og tropisk Biola.

Egentlig burde jeg smelle igjen døra på dritten, stupe i seng og gi den til mannen min Ola i morgengave. I stedet kroker jeg tappert ryggen og begynner å rydde ut av maskinen. Jeg klarer ikke la den vente, nye skitne glass og matbokser står i kø på kjøkkenbenken og venter på sin tur. For tenk hvis ungene manglet matbokser og måtte komme i barnehagen med maten sin pakket inn i matpapir en dag. Det hadde tatt seg ut.

Curlingforelderen

Jeg er forelderen som svarer på hvert rop, iler til og passer på. Jeg sover minst, uroer meg mest og blander meg i alt. Jeg tar initiativ, strekker strikken, sier ja når jeg føler nei. Jeg handler inn, bretter sammen, rydder ut, pakker ned og disker opp…stort sett på en sånn måte og i et tempo som gjør det vanskelig for andre å slippe til. I stedet gjør jeg det selv og heller deler ut dårlig samvittighet og sur stemning.

Man skulle jo tro at det er i min egen interesse å slutte med det. For i realiteten er jeg blottet for huslig talent, ekstremt interessert i å sove uavbrutt igjennom natten og ikke spesielt hypp på å være lakei for to befalings-lystne, små keisere. Dessuten er jeg gift med en estetiker som har ordenssans og velutviklede organisatoriske evner. Så hvorfor holder jeg på?

Familiens Gretha Thunberg

Sannheten er at jeg samtidig bærer på et slags instinktivt ønske om å være bærebjelken i gjengen, hun som ofrer alt. Familiens Gretha Thunberg. Hun barnehagen ringer til først. Den eneste som får hverdags-kabalen til å gå opp og som har full oversikt over varer i kjøleskapet, skostørrelser, melketenner, vaksiner og rene truser. Hun som gutta må ringe til hver dag når de flytter hjemmefra.

Så jeg inntar rollen som den altoppofrende forelder, en rolle jeg egentlig ikke vil ha, men på en måte heller ikke vil gi fra meg. Og hva oppnår jeg med det annet enn uselvstendig unger, en frustrert mann og et opphøyet bilde av meg selv som Mor Teresa med digre eyebags? For sønnene mine får lite igjen for det. Jeg lærer dem ikke verdien av samarbeid. Jeg lærer dem heller ikke å stå på egne ben. Jeg lærer dem ikke at det er viktig å sette grenser for seg selv eller å senke kravene. Jeg lærer dem ikke at sytti prosent ofte er godt nok og at man må lytte til kroppen og ikke bare viljen.

Så i stedet for å skryte av at hverdagen ikke går rundt uten meg, skal jeg slippe taket oftere og la den seile…

I hvert fall nå og da. Vi får se hvordan det går.

Har du glemt hvordan det var?

«Hva holder dere på med egentlig?» spør venninnen min over telefonen med et snev av irritasjon i stemmen. Jeg beveger meg noen meter for å unnslippe lyden av vann som treffer plastikk. «Ola spyler utemøblene og jeg driver og fjerner løvetann mens barna er på lekeplassen.» «Det høres deilig ut» sier hun med et sukk. «Deilig og deilig, det må gjøres» svarer jeg. «Du har helt glemt hvordan det var du» konstaterer hun, før hun begynner å ramse opp hvordan søndagen hennes forløper med en ti måneder gammel rakett og en sjalu storebror på 2 år.

Hun har rett, jeg HAR glemt hvordan det var. Jeg har glemt babylivet og følelsen av å stå døgnvill og underernært i beredskap tjuefire sju for småtroll som ikke engang kan klemme ut en fjert uten bistand. For bare to år siden ville en time med ugress-luking i hagen føltes som en spa-weekend i Marbella.

Forandringen har skjedd gradvis og umerkelig, som når man går opp i vekt og ikke oppdager det før det oppstår vakuum hver gang man trer på jeansa.

Nå kan familien dra steder uten å slepe etter seg en hale av vippestoler, ammeputer, gulpekluter og snørrsugere. Jeg slipper å trille rundt på et hangarskip med svett panne dekket av talkum, med skurv under neglene og en tarm som går på et drivstoff bestående av hvetebakst og gruttsterk kaffe.

Jeg har ikke lenger et panikkaktig forhold til konsepter som varm kaffe, litiumsbatterier vaksinemotstandere og udelte druer.

Nå kan jeg le av at jeg daglig måtte plukke flytende brune haier ut av badekaret med hundepose når minstemann badet. At jeg en periode måtte pumpe bena til en forstoppet liten stakkar helt til en ukes restavfall plutselig slanget seg ut i fanget mitt som på en softis-maskin.

Øynene jeg hadde i bakhodet har grodd igjen, superhørselen har pensjonert seg og forsøker nå i stedet å ignorere så mye lyd som overhodet mulig. Ryggen min husker ikke lenger at den annenhver natt frydet seg over å ligge i kjelleren på en syltynn madrass for å hvile ut etter et fire timers langt sirkus som utspilte seg natten før.

Jeg har glemt hvordan det var. Men jeg sitter igjen med noen lefser foran på brystet og badekar under øynene som suvenirer fra en slitsom men eventyrlig tid som jeg aldri ville vært foruten.

Hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Jeg har kreft og er derfor i gruppen som er ekstra utsatt hvis jeg skulle bli smittet med Korona. Men jeg er ikke redd for viruset. Hele registeret av paniske følelser brente jeg av den april-dagen for to år siden da jeg satt på legekontoret og fikk utdelt en kreftdiagnose.

Hadde det ikke vært for at jeg har en familie som jeg er uendelig glad i og medmennesker som jeg bryr meg om, hadde jeg sikkert tatt kollektivt til byen, spasert inn og ut av kjøpesentre i vårsola og drukket kaffe latte på cafe mens jeg dinglet med beina.

Idiotisk, selvfølgelig.

Men Korona er ikke mer skummelt for meg enn det er å halvårlig vente på svar om metastasene i leveren har vokst eller ikke, etter å ha gruet seg helt siden sykehusinnkallelsen dukket opp i postkassen. Den er ikke mer skremmende enn å ligge musestille i superscanneren på Rikshospitalet som får kreft til å lyse opp som juletrelys og som avdekker om det er mer spredning enn først antatt. Korona gir meg ikke mer usikkerhet enn det å leve med en dødelig sykdom som ikke kan kureres og som behandles med en medisin som ingen vet hvor lenge vil fungere.

Jeg lever og ånder for å dingle med bena, gå på kjøpesenter eller drikke kaffe latte på cafe. Alt det positive jeg kan oppleve nå, blir viktigere enn det negative jeg risikerer å møte i morgen. Covid 19 inkludert.

Men…

Så har jeg min kjære venninne som nettopp har fått ny lever og går på sterke immundempende medisiner. Jeg har naboen nedi gata med diabetes og naboen vegg i vegg med kols. Jeg har en tidligere kollega som behandles med cellegift for livmorhalskreft og niesen til min forlover har lungesykdom.

Mormor som nærmer seg nitti, bor rett borti gata og har hatt utfordringer med hjertet. Bestemor er operert for kreft, har astma og hyppige luftveisinfeksjoner. Mamma har vært plaget med gjentatte lungebetennelser.

Så er det mannen min og barna mine. De er alle friske, men det de trenger minst av alt nå er å være engstelig for sin kjæreste og mamma som har pådratt seg et virus som ingen foreløpig kan svare på hvordan hun vil tåle med den sjeldne kreftsykdommen hun har.

Og det er alle de jeg ikke kjenner. Helsepersonell som skal ta imot pågangen av syke, teknikere som sørger for at kommunikasjonssystemene fungerer, butikkansatte som sørger for at vi har bleier og mat.

Alle disse er jeg redd for.

Så hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Folk flest er sjuke

Sykdom. Smak på ordet. Syk og dom. Høres ut som en slags ubehagelig men velfortjent straff. I følge Wikipedia; en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager.

Frisk er det normale

Og det unormale ved tilstanden, har samfunnet vært særs flittige i å bygge oppunder. Sykdom dukker opp i nyhetsfeeden din med rystende overskrifter og triste tryner. Sykdom tilskrives dårlige valg og sarte sjeler. Det normale og forventede i dag er at du er frisk, gjerne helt til du runder hundre og dør som en gammel krok, mett av dage.

Jeg derimot, er syk og unormal og må justere forventningene mine i retning av å dø «mett av plage.» Fordi jeg er i et tvangsekteskap med kongen av fryktede sykdommer, er jeg samtidig i den privilegerte situasjonen at mange jeg kjenner betror meg sine sykdommer, en tillit jeg verdsetter høyt.

Men i motsetning til hva man får inntrykk av i det offentlighet rom, er min erfaring fra det private rom følgende; det er mer vanlig å være syk enn å være frisk.

Et spenn av ulike diagnoser

Blant mine venner og kjente er det sykdommer av alle slag; alvorlige og ufarlige, vanlige og sjeldne, synlige og usynlige. Jeg kjenner folk med chrons, migrene, leddgikt, angst, ulcerøs colitt, brystkreft, cøliaki, artrose, brokk, eksem, ME, diabetes, hypotyreose, psoriasis, bipolar lidelse, ADHD, astma, bulimi, MS, lupus, personlighetsforstyrrelse, gonoré, hjertefeil, tarmkreft, bechterev, IBS, epilepsi, føflekkreft, podagra…for å nevne noen få.

Brorparten av oss er nemlig ikke fullkomment friske, men gjør det beste ut av hverdagen med den kroppen og psyken vi har. Dessverre går for mange av oss rundt med sykdomsskam og frykt for at folk vil tenke og tro annerledes om oss dersom vi er åpne om hva som feiler oss.

Forskjellige behov

Poenget her er dog ikke at man absolutt skal åpne slusene og fortelle sykdomshistoriene sine til gud og hvermann. Det er høyst individuelt. Noen vil ikke at sykdom skal ta mer plass i livet enn nødvendig, andre er vár på at sykdommen deres skal definere dem. For noen gir åpenhet kjærkommen trøst og forståelse, mens for andre en mulighet til å hjelpe andre i samme situasjon. Behovene og motivene er forskjellige.

Men alle kan ha godt av å bli minnet på at de ikke er én av få, men én blant flest.

Hvem vinner tidsklemma?

Hvem går seirende ut av tidsklemma med alt på stell? Og hvem blir sittende fast i kaoset med dårlig selvfølelse?

Prøv Tidsklemma, spillet alle snakker om! Et stressende og helsefarlig spill som lar foreldre virkelig kjenne på egen utilstrekkelighet!

Målet med spillet

Målet med spillet er å bli best til å levere på egne og andres forventninger gjennom å løse hverdagen så perfekt som mulig uten å bli fanget i tidsklemma.

Du trenger

  • Syv dager a 24 timer.
  • Ett eller flere barn.
  • Deg selv og et uendelig antall konkurrerende foreldre. (Spillet er like egnet for aleneforeldre som for par og man kan også spille mot seg selv.)

Spillets Innhold

  • 1 stk ukeplan.
  • Liste med 100 forskjellige familie-utfordringer.
  • 50 kort med uforutsette hendelser.

Forberedelser

Hver forelder velger max ti familie-utfordringer som han eller hun identifiserer seg med fra listen over hundre utfordringer.

Eksempler på familie-utfordringer; turnusjobb, barn i trassalderen, søvnbrist, utilgjengelige besteforeldre, barneastma, lav sexlyst, ekteskapsproblemer, oppussing, digert huslån, gaming etc.

Dersom en forelder identifiserer seg med flere enn ti ulike familie-utfordringer på listen, velger forelderen de ti som oppleves som mest problematisk.

Spillet

Spillet starter med at foreldrene får utdelt en ukesplan med åpne felter for alle timene i en uke. Foreldrene får så femti minutter på å planlegge og organisere hverdagen for en hel uke inn i planen med alle aktiviteter, inkludert jobb, skole, barnehage, innkjøp, fritidsaktiviter, arrangementer, transport etc.

Så kan hverdagen starte. Nå handler det om å rekke over alle aktiviteter og gjøremål i ukesplanen, samtidig som man klarer å samle perfeksjonspoeng underveis.

Perfeksjonspoeng

Dette er ekstrapoeng man vinner ved at man gjennom uken klarer å klemme inn aktiviteter som andre foreldre anser som spesielt imponerende. Det kan for eksempel være å hente tidlig i barnehagen, ha det strøkent i huset, trene, pakke bilen helt perfekt, lage økologisk babymat eller å svare på e-poster etter barnas leggetid.

De andre foreldrene vurderer i fellesskap hvor mange perfeksjonspoeng aktiviteten fortjener. Her går det fort sport i å prøve å overgå hverandre.

Uforutsette hendelser

Alle foreldre må hver dag trekke et kort med en uforutsett hendelse. Dette er hindringer som gjør det ekstra vanskelig for foreldrene å rekke alle aktiviteter på timeplanen.

Eksempler på uforutsette hendelser:

Omgangssyke, glemt bursdagsgave, upålitelige håndverkere, misfornøyd sjef, plutselig snø uten vinterdekk, tissetrang, sultne lekekamerater, medforeldre som ikke kan hente likevel, rier, utroskap etc.

Nå må forelderen unngå å få nervøst sammenbrudd og bruke sine kreative evner og mentale styrke for å omorganisere timeplanen slik at hindringen overkommes, ukesplanen kan gjennomføres og fasaden opprettholdes.

Unntak:

Dersom en forelder trekker kort med en uforutsett hendelse som samsvarer med én av de ti familie-utfordringene forelderen har, anser man den uforutsette hendelsen som ekstra belastende. Da kan forelderen slippe å måtte forholde seg til hendelsen på kortet. Eks: Forelder trekker kort med «utroskap» som uforutsett hendelse, men har «lav sexlyst» og «ekteskapsproblemer» som familie-utfordringer. Da bortfaller kravet om at «utroskap» må løses i ukesplanen og kortet kan legges tilbake i bunken.

Hvordan vinner man?

Vinneren er den forelderen som har løst alle ukes-oppgavene, håndtert uforutsette hendelser og i tillegg har flest perfeksjonspoeng i løpet av en uke.

Dersom ingen kommer helt i mål med ukesplanen (svært sannsynlig utfall), kan foreldrene i fellesskap utnevne en vinner gjennom vennlig utpressing. Man kan for eksempel garantere seier i spillet mot at forelderen går med på å bli foreldrerepresentant i klassen eller ha kakeansvar på alle foreldremøter.

Da er det bare å ønske lykke til med Tidsklemma, spillet som gjør livet kort, pulsen høy, selvfølelsen lav og sykemeldingen lang.

Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.