Frelser eller bøddel?

De skinnene hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Han smiler som for å berolige meg. Jeg kan ikke smile tilbake for jeg har en tykk slange igjennom munnen med et kamera nede i magesekken og det renner slim ut av munnvikene mine. «Du har spiserørsbrokk» sier han så. Det betyr at en del av magen din glir opp i spiserøret og du får syreskader. Det er grunnen til at du har magesmerter»

Det tok gastrolegen tre og et halvt minutt å stille diagnosen, mens jeg hadde hatt problemer med magesmerter i de siste seks årene og i det siste halve året hadde det vært daglig. Jeg var lettet. Endelig en diagnose, et håndfast bevis på at jeg hverken hadde overfølsom mage eller overfølsom psyke. Spiserørsbrokk, det kunne da ikke være det verste å ha?

De to neste årene knasket jeg syrehemmende tabletter og sov med hodeenden høyt hevet. Jeg fulgte gastrolegens dritkjedelige råd og hadde et asketisk forhold til alt som var gøy; fet mat, vin, sukker og kaffe. Det hjalp bare sånn halvveis på smertene. Så jeg gikk til en annen gastrolege for nok en hyggestund med kamera i magen.

«Du har ikke spiserørsbrokk» sier gastrolege nummer to mens han langsomt trekker slangen ut av gapet på meg. «Whææ?» er det eneste jeg klarer å formulere gjennom slim og bedøvelsesmidler. «Du har aldri hatt spiserørsbrokk, den diagnosen er feil» fortsetter han. «Men hvorfor fikk jeg den diagnosen for to år siden da?» klarer jeg til slutt å snøvle fram. «Han som tok gastroskopi da, fortalte meg at han kunne se et brokk» Tankene går tilbake til gastrolege nummer én med de hvite tennene og den skråsikre diagnosen. Gastrolege nummer to sukker tungt «Noen leger vil bare ha pasienten ut av kontoret så fort som mulig»

Hva var det han nettopp sa? Nå er det ikke bare munnen som er lammet. Hodet mitt sliter med å akseptere det som har blitt sagt. Har jeg gått i over to år med en falsk diagnose fordi det fordømte Colgate-smilet ikke gidder å utrede pasientene sine? Deler han ut feildiagnoser fordi han tror magesmertene sitter i hodet på pasientene? Bare gi henne en diagnose så skal du se at det går over liksom. Jeg blir sittende taus med et vantro utrykk i ansiktet. Gastrolege nummer to rister på hodet mens han hever øyenbrynene, som for å si unnskyld på vegne av sine udugelige kolleger «Jeg skal prøve å finne ut av hva magesmertene dine skyldes, men jeg kan ikke love noe»

Så, i begynnelsen av mai, etter to utmattende runder med «nei, du har ikke kreft» og «jo, du har kreft likevel» sitter jeg på Ullevål Sykehus og venter på kirurgen som skal operere meg for kreft i tynntarmen morgenen etter. Tilliten til helsevesenet har fått seg en real knekk. Feildiagnoser, sjokkmeldinger uten oppfølging, dårlig kommunikasjon mellom sykehus, avtaler som ikke overholdes og innkalling til undersøkelser uten forklaring. Jeg er jævlig redd og jævlig sint på en gang.

Så kommer kirurgen som skal operere meg inn døren. De skinnende hvite tennene hans står i sterk kontrast til den matte brune huden. Først tror jeg at det er en spøk, så jeg ler høyt. Kirurgen reagerer med å se forvirret ut. Da skjønner jeg at det ikke er en spøk. Gastrolegen som sørget for at jeg slo meg til ro med feil diagnose for to år siden, han som kanskje var grunnen til at kreften ikke ble oppdaget mye før, HAN skal operere meg!

Han kjenner meg selvfølgelig ikke igjen. Dette kunne vært en episode av Greys Anatomy, rekker jeg å tenke før den selvutnevnte frelseren med de hvite tennene går i gang med sin preken. «Jeg skal helbrede deg. Du kommer til å bli fullstendig frisk. Om to år ligger du på stranden og ofrer ikke noe av dette en tanke». Han sier alt det jeg vil høre, men jeg stoler ikke på er ord av det som kommer ut mellom perleradene hans. «Jeg er veldig spent på resultatene av PET-skannen min i forhold til spredning og sånt» sier jeg. «PET-skan? Det vet jeg ikke noe om» svarer han. «Har du ikke sett på bildene mine?» «Jo» «Er det CT’en du har sett på da?» «Nei, jeg husker ikke hvilke bilder jeg har sett på, men jeg har sett at du har en kreftsvulst som jeg skal fjerne. Jeg opererer på en måte som andre ikke tør.. Jeg er…» Mens kirurgen fortsetter å utrede om sine fantastiske kvaliteter, sitter jeg og vurderer hvorvidt jeg skal konfrontere ham med vår forhistorie.

Jeg bestemmer meg for å ta stilling til det etter at han har gått. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg i det hele tatt vil la meg opereres av dette oppblåste egoet. Idet han forsvinner ut døren kaster jeg meg på telefonen til en venninne som jobber på Ullevål. Oppdraget er; finn ut så mye du kan om denne fyren. Og viktigst av alt, finn ut hvor god han er på å operere. Et par timer etterpå har jeg fått forsikringer om at jeg er i svært stødige hender hva gjelder kirurgi, men at doktor Colgate er kjent for å snuble litt på pasientkommunikasjon.

Etter en stor solskinnsbolle etterfulgt av tretten minutter med jævlige magesmerter bestemmer jeg meg for at han skal få operere meg likevel. Det viktige er at han er god med kniven, ikke med kjeften. Men jeg vil likevel at han skal være smertelig klar over sin rolle i at kreften ikke ble oppdaget 2 år tidligere. Jeg ber sykepleieren orientere ham om situasjonen.

Så, et par dager før syttende mai utfører han en tre og en halv times svært vellykket operasjon. Han fjerner sytti centimeter av tynntarm og tykktarm sammen med tjuefem lymfeknuter og en haug med blodkar, og han gjør det bare gjennom noen små kikhull i kroppen min. Svulsten er på tre centimeter og har spredd seg til fire lymfeknuter i nærheten. Han får med seg alt. Jeg har ikke komplikasjoner i etterkant, lite smerter de første ukene og ingen plager i dag. Det er ikke vanlig etter en så stor og komplisert operasjon får jeg vite i etterkant.

Jeg har lært en hel del de siste månedene. En operasjon er ikke en operasjon. Akkurat som med alle andre yrker, så finnes det gode kirurger og ikke så gode kirurger. Og de gode kirurgene har gode dager og dårlige dager. Resultatet av en operasjon avhenger av nøyaktighet, presisjon, risikovurdering, beslutningsdyktighet, kommunikasjonsevner og en dæsj med flaks. Og det kan se ut som om doktor Colgate, i tillegg til å være en dyktig kirurg, var i sitt ess da han opererte meg. Nå vet jeg også at om svulsten hadde blitt oppdaget to år tidligere så hadde det kanskje ikke utgjort noe stor forskjell siden jeg har en saktevoksende kreft. Men jeg vet også at forsikringene han gav meg ikke stemmer; det er ikke sikkert at jeg blir fullstendig frisk og denne varianten har en tendens til å dukke opp igjen. Den kan forkorte livet mitt.

Så hva tenker jeg egentlig om doktor Colgate? Jeg la livet mitt i hendene til mannen jeg hadde mistet all tillit til. Hva var oddsen for at en gastrolege som feildiagnostiserte meg på en bitte liten klinikk, skulle vise seg å også være gastrokirurg på Ullevål og ende opp med å operere bort kreften min to år senere? Er det en mening med det? Ble det en lærepenge for ham? Ble operasjonen spesielt vellykket fordi han følte at hans stolthet stod på spill? Hva hadde vært resultatet med en annen kirurg? Ble dette et lykkelig sammentreff eller en uheldig tilfeldighet for meg? Reddet han livet mitt eller forkortet han det? Frelser eller Bøddel?

Kanskje begge…Jeg vet ikke..

Fuck you very very much

Du visste om meg lenge før jeg visste om deg. Hver dag vokste du deg ørlite granne større, så lite at jeg ikke skulle merke at du var der. Uansett ville ingen finne på å mistenke deg. Folk i tredveåra får ikke kreft og i hvert fall ikke i tynntarmen. Selv doktor Google sliter med å finne eksempler på det.

Det første livstegnet fra deg ble en tur til legevakta. Akutte, men uspesifikke magesmerter, utskrevet dagen etter. Ingen forklaring eller diagnose, smertene forsvant og med dem bekymringen for sykdom. Én null til deg.

«22.08.2013- Pasienten plages av tilbakevendende øvre gastrointestinale symptomer. Henvises til gastroskopi for videre utredning.» De fant ingenting på gastroskopien. I stedet dro jeg hjem med en kostholdsveiledning i hånda. Kan tenke meg at du lo godt av det.

En mild vårdag kom lykken susende inn i livet mitt. En kul kis med bukseseler var vill etter meg og i løpet av et par år hadde vi produsert nok et par kule kiser med bukseseler. Du lå og ulmet, men jeg var for lykkelig for å kjenne etter og ubekymret nok til å bagatellisere.

Så begynte smertene å komme hyppigere og sterkere. I perioder måtte jeg puste meg igjennom dine ødeleggelser flere ganger om dagen. Jeg vet hvordan flisene på toalettet på jobben kjennes mot huden.

Laktoseintoleranse. Magesår. Irritabel tarm. Cøliaki. Magekatarr. Gallestein. Crohns. Divertikulitt. Ovarialcyste. Funksjonell dyspepsi. Nyrestein. Ulcerøs Kolitt. Spiserørsbrokk. Legene hadde mange navn på deg.

Hun kommer til å gi opp, tenkte du. Tydeligvis kjenner du meg ikke godt nok. Tolv turer til fastlegen, to turer til legevakta, tre gastroskopier, fire ultralyder, ni blodprøver, to CT-skanninger, én MR, én PET-scan, seks år og så…der var du.

Kreft defineres som en opphopning i kroppen av muterte celler i ukontrollert vekst. Det føles som det bor et jævla monster i kroppen din. Hvor stor er du? Hvor slem er du? Har du spredd deg? Hvem har overtaket, du eller jeg?

Plutselig føltes hvert minutt med deg i kroppen som uutholdelig. Hver smertebølge føltes som en forsmak på døden. Hver kløe tolket jeg som et symptom og hver hoste et tegn på spredning. Ja, jeg var drita redd for deg.

Men frykt er ikke en svakhet. Frykt forteller deg hvor mye du ønsker å leve. Frykt minner deg på alt du ikke vil miste. Frykt forbereder deg til kamp. Og litt etter litt erstattes frykten av mot.

Nå ligger du og råtner blant avfallet på Ullevål sykehus. Mens jeg skal puste videre, leve enda mer iherdig enn jeg har gjort før og tenke mindre og mindre på deg for hver dag som går.

Hvis du noen gang kommer tilbake, er jeg forberedt. Jeg har en hærskare av fagfolk som kjenner dine skitne triks. Jeg har en familie som elsker meg og venner som stiller opp. Og på grunn av deg, er jeg mye sterkere enn før.

Så fuck you…fuck you very very much.

Det absurde livet

«Denne er ødelagt her bak» sier jeg og peker mot et hull midt på rompa på buksene. «Neida, den er ikke ødelagt» svarer den blide sykepleieren. «Det skal være sånn. Vi skal fylle gass inn i tarmene dine for å blåse dem opp slik at vi ser dem tydeligere på CT-scan» WTF? Flere undersøkelser oppi rompa? Dette var jeg ikke forberedt på. «Først skal vi sette en ballong inn i endetarmen din og så blåser vi gassen opp i tarmene. Det kan være litt ubehagelig, men det varer ikke så lenge» fortsetter hun lettvint mens hun peker på gasslangen som jeg snart skal bli ordentlig godt kjent med. Nervøsiteten som frem til nå har vært helt fraværende, slår plutselig full blomst.

Jeg ligger på siden i CT-skanneren mens sykepleieren romsterer bak. Det føles en smule nedverdigende, men sånn er det, i møte med helsevesenet er vi alle like sårbare. En CT av kolon er den samme for dronning Sonja som den er for Marie Lunde. «Nå setter jeg på gassen» sier sykepleieren. En lav hvesing kommer ut av apparatet. Jeg kjenner at magen blir hard, men kjenner ikke smerte. «Går det bra?» spør sykepleieren. «Det går ganske greit assa» sier jeg. Idet jeg har servert den setningen, hugger det plutselig kraftig til i magen. Smerten brer seg som en bølge over magen og skyter ut i ryggen. Jeg stønner og sier «Nei, dette går ikke» i en så besluttsom tone jeg kan.

Men det er visst for sent å snu nå. «Knip! Knip!» roper sykepleieren. Jeg kniper, mobiliserer alle muskler jeg har for å holde gassen inne. Denne kampen mot gassen er selvsagt en kamp jeg har kjempet før, og det har du også. I heisen på jobben, i middagsselskap eller i sengen til den nye kjæresten. Men nå er det på et helt annen nivå, dette er kongen av fis. «Nå tar vi bildene» sier sykepleieren, «prøv å ligge så stille du kan.» Jeg ligger så stille jeg bare kan mens tarmene mine bykser rundt i magen i vill panikk. «Ikke knip, ikke knip» bønnfaller de meg. Så, midt i et crescendo av uutholdelige smerter, bestemmer jeg meg for at nå må det sannelig være nok. Årets lengste flatulens er på vei ut. Du kan forestille deg hvor absurd det er å ligge sånn å fise ut tarmgass mens en ukjent sykepleier står og stryker deg over ryggen og sier at du er flink. Heldigvis får de tatt bildene de skulle ha.

En halvtime etterpå entrer jeg møterom Gourmeten i 2B på jobben for å lede et møte der vi skal sette digitale mål og KPI’er for sommerkampanjen.

Guilty pleasures

“Nei, Randi. Du må ikkje se på den der styggedommen.» Min morfar, en av Jesus Kristus mest trofaste disipler, rister på hodet over sin kones hang til såpeoperaer. Promiskuøsitet, pengedyrkelse, intriger, svik, vold og utroskap inntar hennes kristne sjel mellom kvart på tre og halv fire hver dag i form av TV-Norges braksuksess «Glamour».

«Æ kan ikkje få mæ til å forstå ka som e så interessant med det der, Randi. Det e så uverdig og så….så ukristelig!!» preker morfar mens han rastløst beveger seg rundt i leiligheten og retter en pekefinger mot TV’n. «Men kjære Svein, det e no bærre en TV-serie.» svarer mormor tørt, totalt uberørt av hans blasfemi-beskyldninger.

Det er få steder i verden jeg føler meg så hjemme som hos mormor og morfar. Deres små, men ubetydelige disputter er som nordnorsk koseprat i mine ører. Jeg følger med på TV-skjermen med et halvt øye. Brooke Logan, som har følt seg sveket av sin store kjærlighet Ridge Forrester, har tatt hevn ved å ødelegge ekteskapet til foreldrene hans og deretter gifte seg med faren. Nå angrer hun og vil gjenforenes med Ridge. Men Ridge er bitter og viser henne en kald skulder. Nå er mormor bekymret for Brooke sin helse. «Æ e bekymra for ho Brookes sin helse» sier hun. Morfar fnyser. Han er mer bekymret for mormors kristne verdier. «Det e djevelens verk, denne TV-serien» mumler han lavt.

Jeg er stadig innom mormor og morfar de påfølgende ukene, men hører ikke noe mer om hverken djevelens verk eller Brookes helse. Så en dag snubler jeg inn døra midt under mormors Glamour-siesta. Morfar går ikke lenger hvileløst rundt i huset, men har satt seg i godstolen sin rett bak mormor og følger konsentrert med på programmet mens han rister på hodet og mumler «nei, nei…kjære Jesus..synd og skam». Stakkars mormor, her kan man ikke engang unne seg førti skarve minutter med sosialpornografi uten at Jesus Kristus kommer og blander seg. «Vi skal ikke gå en tur da?» spør jeg morfar. «Nei, æ e jo nøydd å følge med på ka det e ho Randi besudle sitt sinn med» svarer han og tar en slurk av den kalde kaffen sin. «Hysj, Svein» avbryter mormor, «no skal ho Brooke fortelle han Ridge koffer ho blei sammen med faren». Nå er det min tur til å fnyse. For tre uker siden hadde også Brooke like store vanskeligheter med å fortelle Ridge hvorfor hun ble sammen med faren. Progresjonen i denne serien er på linje med progresjonen i treningskondisen min.

En måned passerer. Så en ettermiddag er jeg sammen med mormor og morfar på eldresenteret som ligger i samme bygg som leiligheten deres. Jeg spiser fyrstekake, tar lodd og synger allsang til toner fra Stein Ingebrigtsen helt til jeg til slutt blir sittende og småsove i stolen, som alle andre i lokalet for øvrig. «Randi!» nesten roper morfar plutselig og rekker frem et armbåndsur. Jeg skvetter til. «Vi kan ikkje sitte her no mere. Vi må gå opp å se på serien vår» stresser han.

Serien vår? «Hvilken serie er det?» spør jeg. «Glamuur» svarer mormor på sin beste amerikansk. Har Glamour gått fra å være djevelens verk til å bli serien vår? “Hva skjedde med synd og skam?» spør jeg. «Han Ridge og ho Brooke er kristne begge to og de går på gudstjeneste i serien. Der får de tilgivelse for sine synder» svarer morfar kort, utålmodig etter å komme seg avgårde. Så det er altså ikke lenger noe problem å fråtse i all denne TV-synden, så lenge synderne på skjermen går i kirken og får tilgivelse?

Jeg sier ikke noe mer, bare lar dem haste avgårde for å få sin daglige dose med drama. Faktisk er jeg lettet over å se at de ikke må være Guds soldater hele tiden, men finner unnskyldninger for å tillate seg selv å konsumere litt djevelsk underholdning bak lukkede dører.

24 timer med kreft

“Sånn som bildet er nå, Marie, er det mer sannsynlig at du HAR kreft i tarmen enn at du ikke har kreft i tarmen» sier gastrolegen. Jeg står inne på et møterom på jobben med telefonen i hånden, bøyer hodet og ser ned på bena mine. Undrer meg over hvordan de fortsatt bærer meg, hvorfor de ikke kollapser. For de har de all grunn til å gjøre nå.

Det er tre dager før Palmesøndag. Jeg er i utredning for magesmerter som jeg har periodisk slitt med i to år. Brokk-diagnosen jeg fikk den gang har nå blitt tilbakevist av gastrolegen. Nå gjør de nye undersøkelser og i det siste døgnet har de gjort funn. Blod i avføringen. Sannsynligvis ingenting å bekymre seg for, sier gastrolegen. Men det var før ultralyden. For der ser de noe som ligner en svulst i tarmen min med tilhørende fortykket tarmvegg. Og de ser en hoven lymfeknute. Tre gode grunner til å mistenke tarmkreft. Og når du plusser på magesmerter og blod i avføringen, hjelper det ikke at jeg er trettisyv og altfor ung for en slik diagnose, for du har jo alltid unntakene.

«Men leveren din er helt fin og du har gode blodprøver, det gir oss grunn til å tro at vi har oppdaget den tidlig» fortsetter legen. Tidlig? Jeg har hatt vondt i magen i to år! «Jeg har to små barn» svarer jeg bedende, som om det finnes en forsvinnende mulighet for at han kan dele ut diagnosen til noen andre i stedet. Han strever i andre enden av telefonen. Hvordan svarer man på noe sånt. «Jeg forstår at dette er tøft.»

Så begynner han å snakke om videre oppfølging, en «kreftpakke» for behandling og veiledning som skal gi trygghet for pasienten. Jeg føler ingen trygghet, opplever det heller bare som upersonlig, som en hvilken som helst pakketur til Gran Canaria. «Men først må vi få bekreftet gjennom en koloskopi at det faktisk er det vi har sett på Ultralyden» avslutter gastrolegen. Han har i hvert fall overbevist meg.

Samtalen avsluttes. Jeg setter meg ned på en stol, fikler med en penn som ligger på bordet. En penn er ikke lenger en penn. Denne er i gjennomsiktig blå plast med et magebelte i form av et klistremerke der det står B2p. Hvor mange flere penner skal jeg få holde i hånden?

Jeg bør ringe Ola, men jeg vil ikke. Kanskje noen andre kan ringe Ola, så slipper jeg å høre hvordan stemmen hans sprekker på telefonen, at han blir stille i den andre enden mens gutten min på syv måneder fortsetter ubekymret å plundre videre i bakgrunnen.

Jeg går tilbake til kontorplassen min, sitter og stirrer på «To Do» lista mi. Jeg leser hvert punkt nøye, men klarer ikke å oppfatte hva som står der. Så snur jeg meg mot en kollega og sier «de tror jeg har kreft.» Det er rart hvordan man selv ikke klarer å fatte alvoret i en situasjon før man ser reaksjonen til andre. Tjue minutter senere har jeg blitt sendt hjem fra jobb med gode kollegaers medfølende ord og en gastroleges dystre profeti. Om diagnosen mot alle odds er feil eller om jeg har kreft med spredning, må jeg vente et døgn med å få svar på.

Jeg ringer Ola fra bilen. Saklig og fattet legger jeg frem saken i all sin grusomhet. Det føles ekstremt viktig å ikke bryte sammen, skrur jeg på DEN krana er jeg redd jeg ikke klarer å skru den igjen. Jeg gir ham ingen anledning til å respondere, bare konstanterer at jeg er på vei hjem og avslutter samtalen. Så tillater jeg meg selv å gråte stille de siste tre minuttene av kjøreturen før jeg parkerer og går inn døra hjemme. Det er tross alt ganske synd på meg.

Så er det bare å vente på koloskopien klokken tretten null null dagen etter der tarmmonsteret skal åpenbare seg på skjermen foran meg og vi skal inspisere hvor mye hærverk han har klart å gjøre med kroppen min før han ble oppdaget. Ola skal være med på koloskopien. Jeg sier til Ola at jeg ser frem til at han endelig skal bli ordentlig godt kjent med meg. Sånn på innsiden…av tarmen..Vi ler godt, det er mye bedre enn å gråte.

Resten av kvelden er jeg dritredd. Det passer bra at jeg må faste før undersøkelsen, jeg hadde ikke klart å få ned en matbit uansett. Ola og jeg prater om fremtiden, om det blir noe Frankrike tur i år og at vi begge kanskje skal ha kort hår i bryllupet vårt neste år. Jeg sier at hvis det er slik at jeg skal dø av dette, så er det bra at barna er så små så de ikke vil huske det som et traume. Så skriver vi handleliste med melk, brød og bleier og roter frem fødselsattesten til barna slik at de får pass til Frankrike-turen som vi ikke er sikre på om vi skal på. Jeg legger meg klokken ni. Jo mer ventetid som kan soves bort, jo bedre.

Dagen etter går vi og kjøper joggesko til meg. Det passer bra når jeg kanskje snart skal løpe mitt livs lengste maraton. Jeg løper lett på løpebåndet, kjenner meg ikke det fnugg syk, selv ikke etter å ha fastet i snart trettiseks timer. Men det har ingenting å si, for Google mener det er en sånn krefttype der du kan være syk lenge uten at du merker noe til det. «Snikende type» er ordet Google bruker. Broren min ringer og sier at han gjerne vil være der med meg på koloskopien. Det er vel ikke noe verre dette enn da vi som barn skulle inspisere rompene til hverandre for å se hvordan det så ut når fisen kom ut.

Nøyaktig klokken tretten null null blir vi hentet av en ung, pen og vennlig sykepleier. Jeg merker på henne at hun har lest journalen min for hun oser av omsorg. Og for første gang i mitt liv setter jeg pris på det, for det er ikke påtatt, hun synes faktisk synd på meg. Jeg ber om å få beroligende, ikke på grunn av det fysiske ubehaget, men av frykt for kjøtteteren som snart vil dukke opp rundt en sving på skjermen foran meg. Et uhyre hvis eneste mål er å utrettelig fortsette å dele seg slik at det sakte men sikkert kan erobre nye territorier av kroppen min og til slutt kverke meg.

Så sitter vi der alle sammen og glaner på skjermen; en dreven tarm-inspisør, en søt sykepleier, en bekymret kjæreste, en støttende bror og en halvfnisete, neddopet pasient som skal møte kreften sin for første gang. Alle er med på reisen inn i Maries tarm, som om det var en tur med Tømmerenna. Vi venter og venter på at noe grusomt skal dukke opp i glaninga, men det dukker ikke opp noen ting. Og så er plutselig undersøkelsen ferdig. «Du har i hvert fall ikke kreft i tykktarmen» sier legen. «Det kan jeg si med hundre prosent sikkerhet.» Jeg smiler og hilser på sykepleiere og pasienter og spiser to skillingsboller etter hverandre i kaffebaren på Volvat.

Så hva er det to erfarne gastrolegen har sett på ultralyden da? Noen dager senere tar de en MR av tynntarmen min. Og det de finner DER er interessant nok til å fylle et nytt kapittel av denne historien, men det får vi ta en annen gang. De viktigste er at de mer eller mindre har utelukket kreft.

I tillegg til en enorm lettelse, sitter jeg igjen med to refleksjoner etter denne opplevelsen. Vær klar over at dette kommer fra en som bare såvidt har snust på hva det vil si å ha kreft. Det ville vært en fornærmelse mot de som har gjennomlevd kreft om jeg skulle uttale meg for mye om sykdommen basert på et døgn med en feildiagnose. Så ta dette med en klype salt.

For det første; Kreft anses å være en spesielt dramatisk sykdom og alle rundt deg sympatiserer og engasjerer seg, selv om du er ensom i å bære den. Dette er i motsetning til endel andre sykdommer som få engasjerer seg i og veldig mange bærer. Dette innebærer at du møter en god del sympati som du kanskje ikke helt vet hvordan du skal håndtere og som kanskje også påvirker din opplevelse av sykdommen.

Det andre er en huskeregel til meg selv; man bør unngå å kommunisere sine egne forventninger til den som er rammet av kreft. Ofte forventer eller kanskje ønsker omgivelsene at kreft skal bringe frem fighteren i den rammede og at den syke skal reagere med å være tøff og positiv. For et ansvar å legge på skuldrene til en som allerede har det ganske dritt. I den situasjonen jeg var i, hadde jeg kanskje blitt irritert dersom jeg fikk meldinger om at nå måtte jeg være sterk og kampklar, selv om jeg hadde skjønt at det var i beste mening. I realiteten er det vel slik at de kreftsyke reagerer like forskjellig på kreft som de reagerer forskjellig på andre hendelser i livet? Og det må de får lov til.

Mamma hadde et nokså fatalistisk forhold til sin føflekkreft; hun mente at dersom det var hennes tur å gå i grava, ja da var det vel meningen da. Da var hun bare femtito år. Mens en venninne av meg møtte kreften med stor optimisme og en urokkelig tro på at dette skulle gå bra.

Men en ting har de kanskje til felles? At livet aldri blir like selvfølgelig som det var før.

Snørrkrigen

Snørr, nesens slimete brygg. Så nyttig og så ekkelt. Jeg forstår godt at barna prøver å slurpe i seg så mye snørr som mulig. Når de ser hvor besatt foreldre er av å samle det opp, er man jo tilbøyelig til å tenke at det må være veldig verdifullt.

Det er synd at man ikke kan utvinne snørr som bioenergi. Med de mengdene som de bittesmå nesene klarer å produsere, kunne Ola og jeg sluttet i jobb og levd fett som snørrsjeiker. I stedet kjemper vi en evig kamp rustet med våtservietter for å ikke ha de største snørrungene i bydelen.

Man må regne med å bruke flere måneder av livet sitt på å kjempe mot snørr og buser. I den anledning kan det være strategisk å bli godt kjent med dine bitre fiender;

Snørrsoldater – dette er gjerne snørr som har gått til angrep på kinnet eller pannen til barnet og som nå klamrer seg fast som om det gjaldt livet. Ikke sjelden kan man komme inn på barnerommet en tidlig morgen og oppdage at en hel armada av snørrsoldater har opprettet en barrikade rundt nesepartiet som det er umulig å trenge igjennom. Snørrsoldater er svært motstandsdyktige mot tørkepapir og krever gjerne en halvtime i et dampende varmt badekar før de til slutt går med på å slippe taket.

Diskobuse – En buse som danser inn og ut av nesa i takt med barnets pust. For å få has på diskobusa er timing helt avgjørende, det gjelder å kaste seg inn i moves’a på riktig tidspunkt. Bruk først litt tid på få kontroll på takta til busa slik at du står klar med papiret og kan knipe den akkurat idet den er på vei opp igjen i neseboret.

Snørrslynga – en lang streng av snørr med en buse i enden. Denne luringen avslører ofte sin sanne natur idet foreldre bare skal pirke bort en liten buse i neseboret som så viser seg å være lang som en kinesisk drage. Ikke sjelden finner man den ene enden i neseboret og den andre enden i tinningen på barnet. En snørrslynge kan sammenlignes med en Sticky-Hand. Barnet nyser og busa slynges avsted med en streng av snørrslim etter seg, for så å klistre seg fast i ren skjorte og bli med mamma eller pappa på jobben.

Støvsugerne – Dette er buser som liker å ligge å vake ytterst i neseboret og suge til seg forurensning. Støv, skitt og gamle matrester er som godis å regne for disse grisete små. Disse er det spesielt viktig å ha fokus på dersom du ønsker at barna skal se ut som de kommer fra et møblert hjem.

Namme-Namsen – Dette er barnas favoritt. De slurper i seg store mengder av dette snørrslimet som renner som en bred elv ut av neseborene. Stemningsforandringer hos barna stimulerer produksjonen betraktelig og jo mindre fornøyd barnet er, jo mer tørkepapir må du dra frem fra skuffer og skap. Her kan det være greit å være obs på farge; Blankt – joda, barnet er friskt selv om nesa renner som Namsen. Gult – pass på å tørke barnenesa slik at barnehagen ikke oppdager det idet du leverer. Grønt – du kan regne med egenmelding de neste to dagene.

Ninjaen– Den tynne, nesten gjennomsiktige og tørre busa som står i spenn eller bro ytterst i neseboret i håp om å på listig vis ikke bli oppdaget. Ikke bare er denne vanskelige å se, den er også vrien å pirke ut. Mors lange negler kan imidlertid sette Ninjaen ute av spill.

Du må aldri finne på å tro at du kan bekjempe snørr. Det er et selvbedrag som kun medfører lav mestringsfølelse for deg selv. Snørret vil alltid finne nye måter å plage deg, de vil morfe inn i nye typer buser eller snørr. Men du kan lære deg å leve med snørr og vente på den dagen ungene er store nok til å ordne opp sjøl.

Duell på The Well

The Well, en innendørs oase for avspenning og nytelse, sentralt beliggende på eksotiske Kolbotn og jevnlig besøkt av to ulike stammer; de Nakne og de Påkledde.

Til tross for en ganske jevn fordeling av besøkende mellom de to stammene, er det tydelig at det er de Nakne som bestemmer her. For mens de Påkledde lusker rundt stive i blikket og lett sammensunket, sprader de Nakne, stolte og totalt uberørt av at det dingler litt både her og der. Det kan virke som om de påkledde har en underliggende angst for å bli angrepet av de Nakne, noe som flere av de Nakne utnytter på det groveste ved gjentatte forsøk på stirring og glis.

De Påkledde kan virke noe mer sosialt anlagt, da disse oftere kommer i større dame- eller herregrupper. Denne gruppementaliteten har en avslappende effekt på de Påkledde og virker som om den gir dem en slags mental beskyttelse mot potensielle angrep fra de Nakne. Påfallende mange fra den Nakne stammen er menn i sekstiårene som beveger seg selvsikkert rundt i lokalene som territoriale alfahanner. Det kan virke som om det er et hierarki også innad i denne gruppen, for jo bedre utstyrt sølvreven er, jo flere runder promeneres det rundt i lounge-området og jo mer sprikes det med bena i bastuen.

Ellers er det svært mange par blant begge stammene på The Well, men man holder seg til sine egne, noe som kan tyde på segregering. Det er tilnærmet ingen grupper eller par som består av både Nakne og Påkledde, man kan derfor anta at dette ville være upassende eller fremstå illojalt. Det er også liten grad av verbal kommunikasjon mellom stammene. I den grad samtale mellom stammene oppstår, er det gjerne de Nakne som tar kontakt. Men dialogen er høflig og omhandler som regel spørsmål rundt fasilitetene eller vennlig småprat.

Men kløften mellom de to gruppene kommer best til syne når en Naken og en Påkledd som kjenner hverandre fra utsiden, møtes tilfeldig i lokalene. Sjelden ser man så iherdige forsøk på å gjemme seg eller late som man ikke kjenner hverandre. Dette til tross for at man kanskje er gode kolleger på utsiden.

De Nakne’s trang til utfoldelse kommer spesielt til utrykk gjennom naken lek. Dette innebærer blant annet å sprette opp og løpe noen runder rundt utebassenget mens hudfolder og kjønnsorganer danser foran et forbløffet publikum. Det hele avsluttes med et mageplask hvor den Nakne skræver over en snøfonn og deiser kjønnet sitt ned i fem minusgrader mens hun ler hjertelig av hvor befriende det er å være naken i Guds frie natur.

Som i de fleste andre samfunn, forekommer både sex, sykdom og vold også på The Well. Når det kommer til kjønnslig nytelse, er det særlig badstuene som er populære. Her har man funnet spor etter besøkende som har kost seg ekstra mye i varmen. Besøkende som er mer opptatt av spenning, kan spille russisk rulett med boblebadene. Det er nemlig en god sjanse for at man sitter og koker kroppen sin i livsfarlige Legionella-bakterier dersom man er uheldig med valg av boblebad.

En sjelden gang oppstår det duell mellom to bukker som kjemper om å være kongen av The Well. Dette fantastiske spetakkelet trekker ivrige tilskuere fra begge stammer. Her kan man bevitne nakne alfahanner som barker sammen under den tropiske dusjen i hellig kirketid. Våt nærkamp på romerske marmorfliser, kjønnsorganer i klem og høylytte brøl kan være en velkommen avveksling på et ellers så rolig sted.

Nei, 545 kroner er virkelig en smal pris å betale for et så unikt og interessant feltstudie i stammekultur.

Ikke slå pappa

Det slås hardt ned på vold hjemme hos oss. “Det er ikke lov å slå” er et begrep vi har gjentatt så ofte for toåringen at når noen banker på hjemme hos oss, kjefter han på de besøkende for å ha slått den stakkars uskyldige døra.

Men det er lett å glemme seg og slå litt likevel, spesielt hvis pappa er dum og ikke vil leke og man ikke helt vet hvordan man skal håndtere skuffelsen eller rastløsheten man kjenner på. “Ikke slå pappa!” sier vi da med strengestemmen og så blir det unnskyld-klemmer og samtaler om hvorfor man ikke skal slå og hva man skal gjøre hvis noen slår.

Så en dag, i en smekkfulle garderobe i barnehagen, mens jeg kjemper en endeløs kamp for å få toåringen til å beholde vottene på, sier han plutselig “Ikke slå, pappa!” Mor hadde vært stolt som en hane, hadde det ikke vært for at han sier det med et tonefall som får det til å høres ut som en inderlig bønn heller enn en vedtatt regel. Summingen fra skravlende foreldre stanser brått og erstattes av en dørgende stillhet. “Næmmen Laurits, hehe…du mener vel at det ikke er lov å slå pappa” sier jeg høyt uten å våge å møte blikkene som jeg vet skyter mot meg fra alle kanter. “Ikke slå, pappa” gjentar han igjen med et bedende tonefall som om han frykter at det er pryl i vente. Vi dropper vottene.

Som utpreget sosiale typer, er Ola og jeg usunt opptatt av hva folk kan tenke og tro om oss. Så når jeg senere på kvelden forteller Ola om hendelsen, tar det ikke mange minuttene før en to hundre og femti grams trøstesjokolade ligger foran oss på bordet og vi er i gang med å krisemaksimere. “Tror du han har sagt det før i barnehagen også?” spør Ola og brekker av en treer. “Det skal du ikke se bort ifra” svarer jeg med munnen bredfull av sjokolade. “Men de er vel vant til at barna sier mye rart i en fase der de lærer å mestre språket?” fortsetter Ola. “Ja” svarer jeg. “men de er også vant til at barna sier mye rart som også er sant. Du husker vel hun som sa at at hun hadde sett pappa stikke en pinne i rompa på mamma. Man skjønte jo fort hva det gjaldt”. Nok en treer med sjokolade forsvinner inn i gapet til Ola. “Kanskje vi skal forklare det hele til pedagogisk leder i barnehagen?”. Jeg rister på hodet, “Hvorfor skal vi trenge å forklare i barnehagen at vi ikke er grusomme foreldre som slår barna sine? Det er bare grusomme foreldre som slår barna sine som har behov for å forklare at de ikke er grusomme foreldre som slår barna sine”. Vi fullfører resten av sjokoladen i stillhet og jeg tenker at Ola har slått seg til ro med det.

Men Ola har ikke slått seg til ro med det. Tvert i mot vokser angsten for at noen skal mistenke ham for å ha slått Laurits som en svulst i bringa på ham. Fredag morgen er han sikker på at hvert fall to assistenter glaner på ham litt vel lenge.

Mandag morgen. Ola har bedrevet paranoid tankevirksomhet hele helgen. Nå står han på tomannshånd med pedagogisk leder, ivrig etter å få levert sin forklaring, dele en samstemt og hjertelig latter fulgt av en etterlengtet indre ro. “Og så var det en ting til…Ja, du vet jo hvordan det er med barn, de sier mye rart når de ikke er helt stødige på språket”. “Mmm, ja” svarer pedagogisk leder avventende. “Laurits sa noe på torsdag som kunne høres litt rart ut. Når han egentlig mente å si “ikke slå, pappa” så sa han “ikke slå pappa”. NEI, OMVENDT!! Det var omvendt! Han mente å si “ikke slå pappa” som at det er en sånn ting man ikke skal gjøre. Jeg slår ikke barna mine”. Rødfargen brer seg hektisk over brystet på Ola, slikker seg oppover halsen hans. Han har surra det til, kastet bensin på bålet, sørget for sitt eget justismord.

Pedagogisk leder trekker pusten, ser rett på Ola og gir han et blikk som sier “tror du virkelig at jeg mistenker deg for å banke barna dine?”. Reaksjonen hennes er en lettelse selvsagt, men samtidig får den han til å skamme seg over fornærmelsen han nettopp har servert. Så hva nå? “Ellers tenkte jeg kanskje at jeg skulle melde meg frivillig til å være julenisse på nissefesten i år” sier han fort. “Åh, det hadde vært helt supert”

Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Barn – er det verdt det?

“Han hadde kolikk og skrek sammenhengende i ni måneder” sier den rødhårede. Jeg sitter på bussen, på en av disse klappsetene i midtgangen som stort sett slites av søvnige barnevognførere. På min høyre side sitter to damer på min egen alder. Kollegaer kanskje. “Å, det må ha vært kjempetøft, men det var jo verdt det med tanke på at du har en skikkelig fining nå da” sier den mørke. “Ja, det var jo verdt det” svarer den rødhårede fraværende.

Hvorfor må alle vanskelige følelser som omhandler egne barn avsluttes med at det er verdt det? Er det fordi det av og til nettopp føles som det ikke er verdt det at vi må overbevise oss selv og andre om at det er verdt det?

For noen uker siden måtte Ola reise en kort tur til Trondheim med jobben. Én overnatting, første siden minstemann kom. Min første tanke var at for å overleve ettermiddagen med to barn uten å slite ut IPaden eller gå fra forstanden, skulle vi dra en tur på Manglerudsenteret. Full pakke; pølse og pomfritt, lekebutikken og ridetur på vuggende glassfiberhest til seksti kroner i minuttet.

Det så ut til å gå såre vel fram til jeg skulle kjøpe klistrebok til toåringen. Idet vi kjempet oss mot bilen med det som lignet mer på et flyttelass enn en vogn med to barn og handleposer, oppdaget toåringen at mamma hadde kjøpt feil klistrebok. Mellom høylytte hulk kom det frem at jeg hadde prestert å kjøpe klistreboka med skogsdyrene, mens det var den med jungeldyrene han ønsket seg. Og det kan man jo saktens godt forstå. Hadde Ola kjøpt med feil par sko fra butikken, er det klart jeg også hadde vært ganske ute av meg. Men det ville bli for mye styr å bytte nå, prøvde jeg forgjeves å forklare den ulykkelige gutten.

De fleste av oss har erfart at det å være oppskjørtet lett kan føre med seg urolig mage. Og sånn var det her også. Idet bilen seilte ut av parkeringshuset ble gråtingen til toåringen supplert med lyden av et tordenskrall og den umiskjennelige søtlige lukten av løs avføring. Jaja, det var jo ikke så langt hjem tenkte jeg. Men akkurat idet den tanken grep meg, våknet lillebror og var bråsulten. Når Lillebror på tre måneder blir sulten, kremter han ikke og spør pent om å få tilgang til puppen ved leilighet, det annonseres med lungers kraft.

Har du noen gang sittet i en bil i fart med to hylende barn? Det er mildt sagt en prøvelse kan jeg fortelle deg. Ja, men det er jo verdt det, kan du si. Selvfølgelig er det verdt det. Men når fraglene i baksetet sitter og skriker av full hals mens jeg sitter i førersetet og gisper etter luft i en blanding av bæsjelukt, svette, stresshormoner og søt morsmelk, er ikke det første jeg tenker at “det er så verdt det”. Nei, aller først tenker jeg at det er synd på meg. Så tenker jeg at Ola er en dritt som har etterlatt meg alene med to og at jeg angrer på hele opplegget med barn og alt sammen. Så tenker jeg at nå må jeg bare holde roen slik at jeg får begge ungene helskinnet hjem uten å kjøre av veien. Og til slutt tenker jeg på hvordan jeg skal belønne meg selv etterpå for å ha utstått hele dette spetakkelet.

Ikke akkurat den mest høyverdige tankerekken, men ærlig og menneskelig. På samme måte som vi lærer at vi skal anerkjenne våre barns tanker og følelser, må vi jo anerkjenne våre egne også. Vi er verdt det.