Min egen verste fiende

“Aldri mer! Ryanair!” messet jeg høyt til meg selv på vei ut av flyet, stolt over å ha funnet opp tidenes mest fengende slagord på rim. Likevel sitter jeg full av skam og etterpåklokskap foran dataen tre måneder senere med en rykende fersk Travel Intiniary fra Ryanair i mailboksen

For jeg vet jo hvordan det blir. Etter at jeg har kjørt to timer med Torp-ekspressen helt til Sandefjord er surmulingen allerede i gang idet damen krever 400kr for å printe ut boardingkortet som jeg ikke har forhåndsprintet innen de ti obligatoriske dagene før avreise. Og uheldigvis for meg så veier kofferten min sytten kilo og håndbagasjen seks. Og selv om jeg har betalt for to kilo mer enn det alt i alt og all bagasje uansett skal lastes på samme fly, er det av kritisk viktighet at fordelingen av vekt mellom de to kolliene er etter reglementet. Derfor er det også nødvendig at håndvesken på størrelse med en pocketbok pakkes sammen med håndbagasjen slik at antall håndbagasje gjennom sikkerhetskontrollen ikke overstiger 1 kolli. Flere kolli medfører nemlig ytterliggere 400 kr. Truser og toalettsaker flyter utover avgangshallen mens det pakkes om.

Når jeg endelig siger ned i et trangt sete som jeg ikke har forhåndsbestilt og skal finne roen, begynner det å bli ordentlig trivelig. For da setter flyvertinnen, som høres ut som hun har callinganlegget langt nede i halsen i gang et salgs-maraton som pågår helt fra take off til landing. Og det finnes ikke grenser for hva hun har i tilbudssekken sin; skrapelodd, pulsklokker, nikotinfløyter, krystallpenner, kalendere med lettkledde damer og alt annet som kan være nyttig på en tre timers flyreise til Italia.

De manglende engelskkunnskapene gjør det dog vanskelig å vite om hun egentlig tungetaler mellom hver gang hun ytrer ordet “scratchcard”. Det hjelper heller ikke at stemmen er blottet for alt som kan minne om entusiasme. Egentlig kan det virke som om samtlige av kabinpersonalet trenger en påfyll av motivasjon. Som plenklippere skyver de målrettet trallene sine frem og tilbake i takt med reglementet mens de systematisk unngår all unødvendig øyekontakt med passasjerene. Men også passasjerene unngår øyekontakt med personalet av kronisk frykt for overraskende avgifter som impulsivt kan oppstå under reisen. Det hele avsluttes med en passende fanfare idet flyet mirakuløst nok når bestemmelsesstedet.

Tross denne kunnskap, idet jeg entrer det store internettet og begynner å søke etter neste flyreise, blir jeg brått hjemsøkt av en simpel ånd hvis eneste gjerrige tanke er å gjøre et kupp. Etter å svett og sliten har kjempet meg gjennom alle Levels’ene av Ryanairs bestillingsportal og endelig kan trykke “betal”, gnir frøken grådig seg i hendene og flirer selvtilfreds over å ha spart et par hundre kroner.

Men..
Den som ler? Ryanair!

Sosiale regelbrytere

Mitt første blogginnlegg skal handle om atferd i sosiale medier. For det er få ting som overrasker meg mer enn hva folk tror er greit og ikke minst interessant å broadcaste til familie, nære venner, naboer, bekjente og bekjentes bekjente. For det finnes noen regler for hva man bør dele på Facebook, eller rettere sagt, det finnes noen regler for hva man ikke bør dele i sosiale medier. Regelbryterne havner ofte i en av de underliggende kategoriene:

De overlykkelige: Å skrive at kjæresten er verdens beste kjæreste hver eneste dag er ikke bare dørgende kjedelig å lese, men også en så personlig følelse at andre mennesker har vanskeligheter for å identifisere seg. For jeg elsker ikke Torben og aner lite om hva slags fantastiske kvaliteter Torben har trukket ut av ermet for å kvalifisere seg til merkelappen verdens beste kjæreste. Og hva med oss andre som synes at fyren vi våkner opp til hver eneste dag ikke er verdens beste kjæreste men bare helt ålright, har vi blitt snytt for verdens beste kjæreste? Står Bente og Torben der og peker Facebook-nese til oss og gosser seg over at de har funnet den ultimate lykken som vi andre bare drømmer om? Eller har Bente banka Torben dagen før og håper på at verdens beste kjæreste ikke pakker sekken sin og flyr ut døra? Hva er det vi skal like her? Den krampeaktige lykken eller den mulige ulykken?

De betydningsfulle: Dette er spammerne, de som bruker sosiale medier som en slags personlig aktivitetslogg over absolutt alle hendelser i sitt liv, hva de spiser til middag, hvor gode og mette de ble av middagen, hva de trener og når og hva de føler etter å ha trent. Alt de gjør er viktig å dele og høyst relevant for alle andre. Spesielt når det er noe nytt med barna, må dette nøye dokumenteres i ord og bilder. Jeg var med når Maja fikk sin aller første bleie på, den hun fikk et voldsomt utslett av, jeg var langt inne i gapet til Maja når hun fikk sin første tann, jeg vet at Maja gråt første dagen i barnehagen etter ferien for hun savnet mammaen sin sååå mye. Spør meg gjerne ut om Maja, jeg ser henne minst tre ganger hver dag. Spesielt er jeg glad for å se Maja når nærbilder av skader, utslett og sår skal vises frem slik at støtteerklæringer kan innhentes. Når Maja vokser opp, kan hun glede seg over de samme bildene og tenke at der ute, i den evige digitale loggen, der ligger bilder av hennes aller første øyekatarr.

De overfladiske: Så har du hun som synes det er helt naturlig å legge ut bilder av seg selv innsmurt med ribbefett på den solbrune kroppen drapert utover et svaberg ikledd verdens minste bikini og verdens største solbriller med siste nummer av Vogue sånn tilfeldig i hånden. Eller han i baris med en øl (flaske) i hånden og vind i det solblekede håret mens han styrer ville hestekrefter gjennom livlig sjø. Vi har sett såpass mye reklame i vårt liv at vi raskt forstår at dette er bra greier, slik burde vi strengt talt se ut på en helt vanlig sommerdag vi også. STATUSoppdateringene varsler om et særdeles misunnelsesverdig og spennende jetset liv der accessories varierer i takt med omgivelsene. Men man kan fort bli forvirret her og tro man har liket det samme bildet flere ganger. For tar man bildene i nærmere øyesyn oppdaget man dog at det som aldri varierer, det er ansiktutrykket. Visste man ikke bedre, kunne man mistenke at hele Facebook profilen var et eneste stort Photoshop prosjekt basert på en look; løft haken ørlite arrogant, legg hodet litt til den ene siden for du er jo ingen bitch, smil litt overrasket med åpen munn for du er jo leken og uforutsigbar, men ikke vis for mye av tannkjøttet for du er ingen klovn, åpne øynene bestemt og stram forsiktig øyemusklene for et intenst, blikk og hev øyenbrynene en anelse…og der er du!

De impulsive: Sist men ikke minst har vi gjengen som gledelig øser ut med sine politiske meninger, spesielt innenfor lite sensitive temaer som innvandring, abort, homofili og religion. Denne gjengen er heller ikke flaue for å dele sine personlige bekymringer rundt sitt eget samliv, arbeidsliv og iblant underliv med deg. Disse problemene endrer seg fra dag til dag, slik at verdens beste kjæreste også fort kan dukke opp mellom alle bekymringene og redde dagen. Ikke så sjelden hender det at disse menneskene kan rapportere om et vanskelig arbeidsmarked der det er helt umulig å bli innkalt til intervjuer. Man må for all del aldri finne på å like eller komme med støtteerklæringer fordi disse menneskene deler som bakterier. Får de respons blir et innlegg fort til to, to til fire og så blir man til slutt nødt til å gå til drastiske defriend-tiltak som kan få dramatiske konsekvenser i etterkant.

Man trenger ikke være gudsbenådet for å forstå hvordan man skal oppføre seg i den sosiale cyberspace, det handler bare om å gjøre seg noen vurderinger; hvem er det jeg deler dette med, hvor aktuelt er det for de jeg deler det med og hvilke konsekvenser kan det ha for meg at det er tilgjengelig. Frastå fra å bli en sosial regelbryter så kanskje dukker det opp et jobbintervju eller to en vakker dag..