Nazisten i barnehagen

På tirsdag dukket små hekser, løver og trollmenn opp på døra vår. Laurits var henrykt og delte ut innpakkede, søte biter med mageknip til alle sammen. Mange mener at Halloween bare er et importert amerikansk pengesluk. Men jeg synes det er en fabelaktig tradisjon. Som barn hadde jeg stor glede av å kle meg ut og så frem til karneval i barnehagen lang tid i forveien. 

Det er ikke barna som får Halloween til å handle om penger, det er det de voksne som gjør. Prisen eller kvaliteten på kostymet betyr ikke så mye for barna som selve opplevelsen av å kle seg ut. For barna handler det om å tre inn i en annen rolle, være voksen, farlig, morsom, usynlig, søt, slem eller å ha magiske krefter. Å være en annen enn seg selv i noen timer. I hvert fall var det slik for meg da jeg var barn. 

Mormor var selveste Willy Wonka når det kom til å lage kostymer. Hun satt i flere uker og sydde de mest fantastiske kreasjoner til broren min og meg. Vi var Peter Pan og Tingeling, klovner, eventyrprinsesser og superhelter. En gang lagde hun en kostyme til meg som så ut som ansiktet til Abraham Lincoln. Så gikk jeg rundt på skolen med armene ut av ørene og bena ut av munnen på Abraham Lincoln. 

Mamma derimot, hadde hverken tid eller råd til å gå «all in» når det gjaldt kostymer til broren min og meg. Hun var alenemor med to barn og jobbet skift på et sykehjem. Da det var Internasjonal dag i barnehagen dukket de andre barna opp i fargerike Sarier, Kimonoer, Lederhosen og Bunader. Mens mamma tredde på oss jeans og t-skjorte, rakte oss hvert vårt McDonald’s flagg og sa «dere kan være amerikanere». Broder’n og jeg satt smørblide sammen med de andre barna og Ronald McDonald vaiet like pent i vinden som det greske og japanske flagget. 

Så for noen år siden tittet jeg gjennom noen gamle bilder, da jeg oppdaget et bilde som frembrakte svært gode minner. På bildet ser jeg en jente på rundt fire år med mascara-striper i håret og hullete strømper som sitter tett inntil en bokhylle sammen et par andre barn. Man kan se at hun synger og er glad, munnen smiler mens strupen jobber og de blå øynene lyser i kontrast med den mørke, matte øyensminken. Mamma hadde rasket sammen noen gamle klær og sminket meg opp som punker til karnevalet i barnehagen. Jeg ante ikke hva en punker var, men jeg husker at jeg var stolt og følte meg pen og voksen. 

Etterhvert som jeg studerer detaljene i bildet, ser jeg plutselig noen påtegnede symboler på armene mine. Min mor er lynende intelligent, men har aldri vært spesielt interessert i politikk. Hun har vel tenkt at enhver troverdig punker må bære politiske symboler. Men hvilke politiske symboler var nok ikke så viktig, og uten å tenke seg særlig nøye om, har hun tegnet de hun kom på i farta. Jeg ser en stor A i en sirkel, et par stjerner og…et Hakekors!? Jeg stirrer på bildet i vantro, men det finnes ikke tvil, hun har tegnet et tjukt, sort svastika på armen min. 

Så der satt jeg da, i Grefsen Menighets barnehage, en fire år gammel nazist med kullsorte øyne og hakekors på armen mens jeg sang «barn av regnbuen» av full hals. Hva personalet i barnehagen syntes om dette, vites ikke. Jeg tror de skjønte at min mor ikke sympatiserte med Hitler, men rett og slett var en litt overarbeidet alenemor. 

Uansett var jeg lykkelig uvitende om hvilke grusomheter jeg reklamerte for på armen min og var like fornøyd med dette kostymet som jeg hadde vært med Tingeling og Prinsesse Gulltopp årene før. 

En jul med bismak

Det blir ikke jul i år, ikke på samme måte som i fjor eller årene før. Jeg er ikke i stand til å komme i ordentlig julestemning når det skjer så mye dritt i verden. 

Verdens elendighet har kommet nærmere på meg enn noen gang. Den er der i ord og bilder hver gang jeg passerer en aviskiosk eller skrur på radioen i bilen. Den er der hver gang jeg klikker meg inn for å lese nyhetene eller vil oppdatere meg i sosiale medier. Den sender meg SMS og brev i posten med bønn om å hjelpe. Den sender meg nyhetsvarsler på jobb, på do, mens jeg hygger meg med venninner, den tar ikke hensyn til min kalender og mine følelser. Den dukker opp hver gang jeg ser på min sønn og tenker på hva slags verden han skal vokse opp i, hvilken fremtid jeg etterlater ham. 

Jeg kan ikke bare skru av, stikke hodet i sanden og late som det ikke angår meg. Jeg kan ikke gå rundt juletreet og synge Deilig er jorden av full hals, uten at tonene mister noe av sin klang i mine ører. 

Jeg kan ikke la freden senke seg i kropp og sinn, i et trygt hjem som lukter av røkelse og varm julegløgg mens det regner bomber over Syria og mennesker i Aleppo blir slaktet i en krig som ingen vil ta ansvar for. 

Jeg klarer ikke sitte stappmett og fråtse i meg bare ett ribbestykke til, uten å bli litt berørt av tanken på at to millioner barn i Jemen er i ferd med å sulte i hjel fordi hjelpeorganisasjonene ikke får komme til.

Jeg kan ikke sitte på juleavslutning i barnehagen og lytte til hvordan mitt barn lærer om likeverdighet og inkludering, uten å uroe meg over at viktige politiske stemmer i samfunnet han vokser opp i forkynner det motsatte. 

Jeg kan ikke fnyse av den sleske amerikanske presidenten i Love Actually på TV, uten å bli minnet på at en som ligner mer på en impulsiv og egenrådig treåring enn en statsleder, skal sitte med spakene og styre et av verdens mektigste land de neste fire årene. 

Jeg kan ikke ubeskjedent sitte på julaften å åpne pakke etter pakke med ting jeg ikke trenger, uten å kjenne på at mitt overforbruk bidrar til at verden går mot en irreversibel klimakrise. 

Det er mer nå enn før, er det ikke? For mange videoklipp, detaljer og dystre fremtidsutsikter. Eller er det bare det at jeg har et barn jeg skal beskytte, at jeg vet og forstår mer enn før og at jeg kanskje har mistet noe av min ungdommelige optimisme?

Med følelse av maktesløshet og mangel på handlekraft, så blir det i stedet dette sentimentale stykket med tekst. Men kanskje ord kan ha en verdi? Med mange nok stemmer kan det jo bli et kor. Og kormusikk i riktig juleånd kan jo gi litt julestemning likevel.. 

Et vanskelig valg

De står skolerett foran ham i rommet, klare for å forklare seg. De har lenge visst at spørsmålene ville komme, har hatt tid til å tenke igjennom hva de skal si. Det blir hans ord mot hennes

Han lener seg frem over pulten med en alvorlig mine, ser opp på dem begge over brillene, trekker pusten og vender seg mot den ene. «Flere forskjellige jenter har stått frem og sagt at du har klådd på dem og kysset dem uten lov. Men du nekter likevel for det. Hvorfor skulle de finne opp alt dette?

«De jentene, jeg kjenner dem ikke engang..» svarer han og slår oppgitt ut med armene som for å poengtere sin uskyldighet. «Alt er bare løgn». «Men jeg har en god hunsj om hvorfor de har stått frem..De vil vel ha oppmerksomhet..eller så er det hennes skyld» Han peker på henne og kaster et foraktfullt blikk i hennes retning. «Hun har fått dem til å lyve om det». 

Hun ser stivt ned i bakken, ønsker ikke å møte blikket hans. Så sier hun med en overraskende rolig stemme «Vi vet jo hva han har gjort mot jenter før, og etterpå er det flere som har kommet og sagt at han gjorde det samme med dem. Og vet du hva svarte han når han ble konfrontert med det?..At det uansett ikke kunne være mulig fordi de ikke var pene nok..». 

Han blir rød i ansiktet, avbryter henne med «Det sa jeg ikke! Det sa jeg ikke!» 

«Og faktisk så sa han..» fortsetter hun, fortsatt rolig. 

«Det sa jeg ikke!» prøver han seg igjen mens han fekter med armene.

Men hun lar seg ikke affisere. «Og så sa han; SE på henne da, jeg tror ikke det! Og om en annen jente så sa han; hun der ville jeg aldri valgt! I tillegg så angrep han hun som skrev historien og kalte henne ekkel, som han har gjort med mange andre jenter». Hun blåser bort panneluggen fra øynene og ser utover rommet før hun fortsetter «Han tror at det å fornærme jenter gjør ham bedre. Han går etter deres verdighet og….»

Mannen bak pulten puster tungt og myser på de to kandidatene som han for bare en halvtime siden ønsket velkommen til årets tredje presidentvalgdetbatt.