Sanitas Per Aquam

“En drømmedag på spa! Vi synes dere fortjener å bli skjemt bort litt” sier Erlend. “Sjekk bildene” supplerer Ola. Natalie og jeg sjekker bildene. Det ser unektelig fantastisk ut. Et asurblått basseng rammet inn av friske blomster og omringet av romerske søyler i hvit marmor under en åpen skyfri himmel.

Jeg merker at kroppen tar et etterlengtet sukk idet den lar en bølge av tretthet og ømme muskler skylle inn over seg. Nå skal denne skrotten endelig få oppreisning for alle timene med løfting, bæring og vugging. Jeg kan bare forestille meg hvordan Natalie har det; stinn av graviditetshormoner, med et bekken som er i ferd med å løsne og en toåring som vil erobre verden.

Vi er i Montecatini Terme, et område kjent for sine mineralrike kilder og Spa-anlegg. Vi har feriert sammen i Italia før, men i et litt annet format kan du si. Da var det bed & breakfast med do på gangen, vekkeklokka stilt inn på elleve for en dag med kulturelle opplevelser og jakt på gjemte gastronomiske skatter i lett bakrus. Nå er det feriehus med tre bad, vekking med et vræl klokken fem for en dag med familie-opplevelser og jakt på barnevognvennlig restaurant i svimmel søvnløshet.

“Først kan dere spise en lunsj, og så har dere hele ettermiddagen i spaet” forklarer Erlend. “Vi passer ungene, dere skal bare kose dere” fortsetter han mens Ola nikker ivrig fra sidelinjen. Alt spandert får vi forsikret. Natalie og jeg deler et smil og begynner å glede oss.

“Er det her?” Vi står med magene mette av pasta frutti di mare og ser undrende på en lav hvit funkisbygning. Litt vanskelig å forestille seg hvordan de romerske søylene kan få plass her inne, men vi har jo begge klart å klemme babyer ut av tissen, så i vår verden er ingenting umulig. “Sanitas Per Aquam” står det skrevet på bygningen. “Helse Gjennom Vann” oversetter jeg på min rustne italiensk. Vi har kommet til rett sted.

“Cuffia” sier hun bak skranken. Har vi ikke med badehette? Ingen får adgang til spaet uten badehette. Hun gir oss et blikk så vi skal skjønne at vi er ekle, uhygieniske jenter. Vi skammer oss og skylder på den uventede spa-overraskelsen som hindret badehette-planleggingen som ellers ville vært en selvfølge. Damen bak skranken vil redde oss ut av badehette-knipa ved å tilby oss noe som ligner på alpeluer laget av brødposer til bare tjuefem euro stykket. Vi slår til.

Garderoben er skammelig spartansk. Den ligner i det store og hele på jentegarderoben fra ungdomsskolen med linoleumsgulv, smale trebenker og høye garderobeskap i aluminium, ikke ulikt arkivskap. I stedet for å bli skuffet over fasilitetene, flirer vi av det, lar det ikke ødelegge den gode stemningen. Dusjene viser seg å være tilsvarende kjipe; små avlukker adskilt av frosta glass med tynne vannstråler som veksler mellom for kaldt og for varmt. Det lukter gamle poteter.

En skygge av uro er i ferd med å bre seg over de glade, forventningsfulle fjesene våre. “De har ikke kødda med oss?” spør jeg med tynn stemme. “Nei. De vet å ikke kødde med mødre på småbarnsfelgen. Dessuten har vi jo sett bildene” svarer Natalie. Joda, vi har jo sett bildene og det nettopp disse bildene jeg knuger inni hodet mitt mens vi beveger oss mot selve spaet.

Idet vi åpner døren inn til spaet utbryter vi samtidig et høylytt “Nei!!” For det er så langt ifra bildene som det går an å komme. Dette såkalte “spaet” må ha hatt sin storhetstid på syttitallet da det var flunkende nytt og man bare var vant til å bade for å bli ren i en stamp på kjøkkenet. Selv tøyenbadet ville krympet seg dersom det så disse bassengfasilitetene.

For her er det ikke mye “Helse Gjennom Vann”. Muggsoppen ligger som sorte rammer rundt flisene i alle bassengene. Noe som ligner på rødbrun pollen flyter rundt på overflaten i varmebassenget, noe som i seg selv er mistenkelig gitt at vi er inne og ikke under åpen himmel omgitt av en krans av blomster som lovet. I stedet for romerske søyler i marmor har vi utsikt mot et digert gulnet badekar der en kvinne hardt angrepet av psoriasis isbader i t-skjorte og sykkelbukse. Og med badehette selvsagt, av hygieniske grunner.

Skuffelsen føles som en blytung rustning. “Men bildene” sier jeg nesten gråtkvalt. “Marie, ikke glem at vi er i Italia. Landet hvor fem fjær blir til en struts”. “Vi kan ikke bade her” konkluderer jeg. “Nei, vi kan ikke bade her” bekrefter Natalie. Tanken på å dra tilbake til huset med rastløse unger uten noe mer spa enn en badehette tredd ned på hodet føles uutholdelig. “Vent!” utbryter jeg. “Kanskje det bare er sånn det ser ut på grunn av det mineralrike kildevannet. Det er jo ikke klorvann liksom”. Vi liker den forklaringen begge to og bestemmer oss for å prøve vannet likevel.

Vi velger det varme bassenget. Natalie tar noen raske svømmetak gjennom den brunrøde snerken som flyter på overflaten. “Det er helt greit” sier hun med et tonefall som er lite overbevisende. Jeg vasser nølende et par mineralrike runder før jeg setter meg på bassengkanten. Men når Natalie kommer opp av vannet ser jeg at et rødflammende utslett har dukket opp på brystet hennes. “Øhmm…du har noe greier på halsen” sier jeg. Og “noe greier” sprer seg nå i voldsom fart fra brystet, oppover halsen hennes og nedover den bulende gravidmagen. “Åh, herregud Natalie” sier jeg sjokkert. Natalie går bort til nærmeste speil. “Jeg må dusje, raskt!”

Den såkalte drømmedagen er over. Vi har googlet oss frem til at fosteret er utenfor faresone og sitter molefonkne i bilen på vei tilbake til hus og barn. Natalie klør over hele kroppen, men jeg bare er desillusjonert og jævla skuffet. Italienere er åpenbart verdensmestre i å pynte på sannheten.

På gårdsplassen møter vi Ola. Han virker oppspilt og glad. “Snakk om flaks, kidsa har sovet i over tre timer mens Erlend og jeg bare har ligget ved poolen og slappet heeeelt av. Hvordan var spaet, fikk dere hentet dere inn litt?”. “Ola, bare ikke si noe mer akkurat nå”.

Welcome to our spa

Fuck you!

Smellycat

Jeg liker ikke å fly. Det handler ikke bare om at det virker grunnleggende unaturlig at 80.000 kg med metall kan fly oppe i luften, men også om at en flytur er totalt uforutsigbar. Og ikke sjelden sørger universets krefter for at kjedelige hendelser inntreffer på akkurat samme tid. 

Vi skal fly Oslo-Gdansk med Norwegian, bare Ola og jeg. Uten barn. Nå skal det hygges, nå skal det soves. Vi skal bo godt, spise godt, shoppe og vi skal ha lange samtaler som ender i at vi kliner. Men først skal vi lene oss tilbake i flysetet og sove. 

Vi er blant de siste til å boarde. Vi har nemlig ventet ved feil gate på den andre siden av flyplassen helt til vi oppdaget feilen tjue minutter før take-off. Så når vi dumper ned på setene våre etter å ha løpt gravid-maraton rundt på Gardermoen, er det med høy puls og klam rygg. Dermed er det ekstra ubehagelig at flyet er smekkfullt og varmt som en bakerovn. Flyet har ikke engang kjørt ut på rullebanen før føtter og hender begynner å hovne opp i den vannfylte, svangre kroppen min. 

Alle disse utfordringene så tidlig i flyreisen, har gjort at jeg ikke har lagt merke til den digre mannen som sitter ved siden av meg. Men det gjør jeg nå. For han lukter harskt kroppsfett blandet med søvnløs munnånde og psoriasis-salve. Gravide kan enkelt definere slike dufter, da naturen har utstyrt oss med luktesansen til en hund i de ni månedene kroppen vår produserer barn.

Lukten er så intens og kvalmende at jeg må sitte halvveis vendt med ryggen mot mannen, lent over fanget til Ola. Det er svært lite komfortabelt. Heldigvis er det bare litt over en time flytid. Jeg merker at mannen ved siden av meg glaner på meg, han lurer sikkert på hvorfor jeg sitter halvveis oppå fanget til samboeren min. “Jeg har litt flyskrekk” sier jeg unnskyldende. Det er ikke løgn, jeg har jo litt flyskrekk, selv om den har avtatt litt de senere årene. “Dette går nok bra” svarer han. Ja, hvis du begynner å dusje og pusse tennene litt oftere, tenker jeg. Det var slemt. 

Oppstigningen blir vinglete, som å sitte i en gammel kjerre på en skogssti. Det virker heller ikke som om kjøleanlegget er spesielt effektivt, noe som gjør at hevelsen i føttene øker og skoene som jeg kjøpte en halv størrelse for små, presser rundt tærne. Jeg føler meg som en vibrerende varmeflaske. Jeg lukker igjen øynene og prøver å tenke på noe fint; meg selv barbent på et teppe av velduftende lavendel på en kjølig sommerdag. 

Idet bevisstheten endelig begynner å koble seg av supersansene mine, begynner Smellycat ved siden av meg på en tirade av nysing med små dusjer av snørr som han tar imot med begge hendene. Dette er en fyr som garantert ikke bruker dobørste når han har gjort bommelom. Så drar han frem avisen med snørrfingrene sine og begynner å bla hektisk igjennom den. Han beveger seg som om han må gjøre et poeng ut av hver eneste handling. Herjer med avisen som om det var taktpinnen til en dirigent for et symfoniorkester, med det resultat at jeg skvetter hver gang han vender en side i avisen. Jeg trenger en drink. Kaffe får duge. 

Service kommer ikke til raden vår før det er ti minutter igjen av flyturen. Samtidig blir det plutselig sterk vind og flyet kaster på seg, noe som medfører at mesteparten av kaffen skvetter ned mellom bena så buksa blir våt i skrittet. Det får jeg ikke gjort noe med, akkurat nå gjelder det å overleve og komme seg ned på bakken. Jeg tviholder i armen til Ola. Landingen blir nokså pen og dødsangsten slipper endelig taket. 

Idet jeg forlater kabinen, ser Smellycat ned på meg og gir meg et medfølende blikk. Stakkars den gravide medpassasjeren med flyskrekk som ikke har klart å holde på vannet. Mens jeg vagger ut av flyet og innser at jeg nettopp har fornyet medlemskapet mitt på flyskrekk med fem år til. 

Jomfruturen

Det føles så absurd å sitte her på dass i flyet fra Milano og pumpe såpeskum ned i vasken med et skrikende barn på armen. 

Den første flyturen med barn. Den store prøvelsen som avgjør hvorvidt det blir noen flere Syden-somre de neste to årene. Det er livserfaringen alle foreldre velvillig deler i sosiale lag, noen med klamme hender, andre med skråsikre råd.

Flyturen er bare på to og en halv time. Det er ingenting tenker du kanskje, men det er faktisk 150 minutter som skal fylles med avledningsmanøvre og konstant underholdning. Og da har man ikke regnet med alle de andre uforutsette minuttene som kommer i tillegg.

For selvfølgelig går ikke alt på skinner. For oss begynner det hele med et dårlig utgangspunkt; gutten vår er syk. Han har munnen full av smertefulle blemmer og tar hverken flaske eller smokk.

Vi lar han krabbe rundt ved gaten så han brenner litt energi før take off. Han fyker rundt mellom Tax-Free poser og rastløse ben på skitne, seige fliser. Noen klarer ikke å skjule sin avsky mens andre smiler til det underholdende sjarmtrollet med sorte hender og knær. Vi stiller oss sist i køen på vei inn i flyet. Allerede da begynner gutten å gråte. Jeg forstår ham godt, jeg har stadig vekk lyst til å gråte når jeg står i kø. Straks går Ola og jeg i gang med regla barneforeldre gjerne følger når barna gråter, rart hvordan den presser seg frem. “Ja, du er litt trøtt du” sier jeg høyt. “Hehe, ja stakkars den som har sete 26 F” stemmer Ola i. Begge står og snakker ut i luften for å overbevise oss selv og omgivelsen om at barnets gråt ikke har noe med våre foreldreskills å gjøre.

Vi går ombord kun bevæpnet med IPad. Den skal vi spare til det blir riktig ille. Det er heldigvis et av de sterkere kortene man kan ha, men smokken, selve Trumfkortet, klarer han ikke ha i munnen, ei heller flaska. Det tar bare 4 minutter med hyling før mor og far har kapitulert og sitter og synger Hakuna Matata mens Timon og Pumba spretter rundt på IPad-skjermen. Vi vet begge godt at IPaden ikke kjøper oss stort mer enn 20 minutter. Og i det øyeblikket Simba og co ikke lenger fanger barnets interesse, meldes det over høyttaleren at “det dessverre blir en halvtime til ved gaten før flyet kan ta av”.

Hva nå? Vi har fyrt av vår skarpeste ammunisjon og flyturen har ikke engang startet. Så vi går løs på smoothiesene, de vi skulle bruke for å motvirke propper i ørene når flyet letter. Siden han må spise av skje på grunn av blemmene i munnen, klarer vi å fylle ti minutter med smoothie-spising. Så drar vi frem en bok med jungellyder og lar ham trykke på løvebrøl 54 ganger etter hverandre. Og så endelig letter flyet i en salig blanding av duren fra flymotoren og hyener som skriker. Hva mannen på 26F tenker om dette vites ikke, vi tør ikke se den veien.

Så skjer plutselig et mirakel; barnet som sitter fastspent på pappas fang lener seg bakover, legger seg ned og lukker øynene. Han sovner. Ola og jeg ser på hverandre med et blikk som signaliserer “ikke en lyd, ikke en muskel”. I 75 minutter sitter vi som saltstøtter og ser rett fremfor oss mens Ola prøver å bite i seg krampen som bygger seg opp i underarmen. Til slutt skjelver armen hans så voldsomt at jeg med sneglefart og presisjon må skyve et skjerf innunder barnets hodet for å gradvis erstatte armen. Vi drister oss til en snack og jeg legger potetgull på tungen til Ola som han lar ligge å mykne i munnen før han spiser det så det ikke knaser.

Den positive vendingen reisen nå har tatt, gjør oss overmodige og vi drar frem sjakk-appen på telefonen for å spille et parti. Idet jeg strekker meg frem for å flytte en bonde, streifer ermet mitt kneet til gutten vår og han våkner med et hyl. Og nå er det ingenting som kan trøste, hverken IPad, elefanter eller kjeks. Han vil ikke lenger sitte i ro fastlenket på pappas fang i et varmt og bråkete rom med hundrevis av fremmede mennesker, forståelig nok

Så jeg tar ham på armen for å gå litt rundt i kabinen. Rader av sovende glipper med øynene idet jeg haster nedover korridoren med det skrikende barnet. Vi låser oss inn på toalettet, en liten boks på en halv kvadratmeter som lukter piss. Hva vil jeg med dette egentlig? Jeg vet jo at det ikke vil åpenbare seg et Fisher Price-paradis hvor alt er laget av fargerik plast og spiller musikk. Jeg begynner febrilsk å trykke såpeskum ut av såpedispenseren mens jeg lar vannet renne. “Se, så gøy” ler jeg overbegeistret og plasker i vannet mens såpen renner dovent ned i kummen. Det føles så absurd å sitte her på dass i flyet fra Milano og pumpe såpeskum ned i vasken med et skrikende barn på armen.

Oppsummert, flyturen var noen timer med litt ekstra stress for mor og far, mest på grunn av at Ola og jeg har litt høye skuldre når det kommer til å bry andre. Jeg tenker på de som har kolikkbarn. De burde få kongens fortjenestemedalje for å ha trøstet, holdt, næret og elsket en særdeles krevende liten medborger i den første vanskelige fasen av deres liv. De får hvert fall all min beundring.

Få ting er mer menneskelig enn det å drite seg ut

Noen av de pinligste øyeblikkene man opplever, kan likevel være noen av de fineste. For tre år siden var jeg i Tanzania med Norad. Jeg hadde vunnet en bistandstur gjennom P4 og sammen med Norad reiste jeg rundt i Tanzania og rapporterte om norske bistandsprosjekter til Ola Nordmann gjennom radio og sosiale medier.

Noen av Bistandsprosjektene førte oss langt ut på landsbygda der hvite mennesker sjelden var å se. Vi kjørte i timesvis gjennom tørt landskap på dårlige veier av rustrød jord i varm vind som herjet med håret og gav det en lukt av brent gress. Jeepen jeg satt i balanserte på stupbratte fjellsider og punkterte i ett sett. Hver gang vi punkterte dukket det opp Tanzanianske barn som ville ta oss i nærmere øyesyn. De vinket sjenert til oss fra avstand og ropte Mzungu, som betyr hvitansikt, for å kalle på andre til å komme å bevitne det uvanlige hvithudede reisefølget med bilproblemer. Når vi kjørte forbi små landsbyer, løp ofte de eldre barna langsmed bilen for å få et glimt av oss. Jeg følte meg som en rockestjerne på gjennomreise. Når vi ankom en landsby, ble vi mottatt som helter. Handikappede og landsbyidioter ble stuet bort, alle kledde seg i sine fineste klær, serverte det beste som var av mat å oppdrive, ofte en skrinn kylling og litt rispudding og gav oss rent vann å vaske oss i, iblant luksusgoder som såpe og kaffe.

Til tross for at jeg verdsatte denne gjestfrie ærbødigheten, trivdes jeg ikke med følelsen av å være en kongelig albino. Jeg ville føle nærhet til menneskene vi besøkte, lære om deres hverdagslige utfordringer, lytte til historiene deres og bli sett på som en likestilt.

En dag på vei ned fra en landsby langt oppe i fjellene, stoppet vi bilen ved en stor markedsplass fordi sjåføren vår skulle kjøpe med seg egg hjem. Her hadde hundrevis av tilbydere satt opp sine provisoriske butikker, som bestod av varer dandert utover et stykke tøy på bakken. Det var et salig kaos av ropende selgere, flaksende høner, prutende kunder, brekende geiter og barnegråt. Vi steg ut av bilen for å strekke litt på bena og få med oss all aktiviteten rundt oss. Jeg hadde nettopp gjort ferdig en radioreportasje som jeg var godt fornøyd med og stod ubemerket for meg selv i utkanten av markedsplassen og prøvde å lytte igjennom det ferdige opptaket til tross for støynivået i bakgrunnen.

Iblant, når jeg er spesielt fornøyd med meg selv, hender det at jeg har behov for å ta en liten gledesdans. Og sånn var det akkurat da. Det var kanskje en litt merkelig kombinasjon av Robotdansen og Boogie Woogie, men hva gjør det når man danser bare for seg selv? Men dét viste seg ikke å være tilfellet. Plutselig senket det seg en besynderlig stillhet over hele markedsplassen. Vår ankomst hadde i aller høyeste grad blitt lagt merke til og nå glante mange hundre Tanzanianere forskrekket på den ærefulle gulhårede hvite kvinnen som utførte et underlig klossete danserituale på offentlig møteplass. Brått ble stillheten brutt av et latterbrøl som spredte seg fra munn til munn og endte i et crescendo av lattersang. Til og med reisefølget mitt lo. Jeg følte meg forlegen og ydmyket og fikk en overveldende trang til å løpe vekk. Så slo det meg plutselig at det var min uventede menneskelighet de lo av. Et lite øyeblikk var den rike, hvite, skolerte reporteren som med tårevåte øyne observerte deres hverdagsliv borte, tilbake stod bare en jente som i gledesrus hadde endt opp med å drite seg ut. Så i stedet for å løpe vekk, bukket jeg dypt og lo sammen med dem.

Akkurat da var vi bare mennesker alle sammen…

Typisk italiensk

Jeg elsker Italia, har bodd der for mange år siden og reiser dit på ferie flere ganger i året. Når jeg er i Italia snakker jeg italiensk med de italienske, unødvendig høyt og med masse gestikulering. Jeg spiser pasta som om jeg var en pastagrevinne og Parmesan til jeg får parmesansår i munnvikene. Jeg sløser med komplimenter, sier “bella, bella” om alt, men uttrykker sterk misnøye når ting ikke går som jeg vil. Alt som er bra kan tilskrives det italienske familiesamholdet, alt som er dårlig er svikefulle politikeres skyld.

Men det er en ting jeg aldri klarer å venne meg helt til, det er italienernes mangel på organisering og effektivitet. For å illustrere et eksempel skal jeg fortelle deg om en av mange slike opplevelser jeg har hatt. En helt vanlig sommerdag i Italias mest moderne og kapitalsterke by, Milano, går jeg inn på en helt vanlig cafe og opplever noe som er helt vanlig i Italia.

Jeg ser tre menn i varierende alder som står og diskuterer høylytt bak en disk som er breddfull av Panini og Foccacia og en kvinne som sitter i kassen foran en vegg av sigaretter or bidrar til diskusjonen ved å rope kommentarer i retning av disken. De er mest sannsynlig i familie alle sammen. Jeg bestemmer meg for en Panini, skritter bort til disken og venter på service. Service kommer ikke, ingen bak disken ofrer meg et øyekast for diskusjonen er av høyeste viktighet.

“Kan jeg bestille en Panini med skinke, en Cola og en kaffe” spør jeg til slutt når det blir klart for meg at diskusjonen overhodet ikke er i avsluttende fase. Den eldste av dem peker i retningen av kassen mens han fortsetter å legge frem argumentene sine for de andre to. De tre er altså ikke i stand til å ta bestillingen uten at jeg først har betalt, noe som er en helt egen funksjon som bare damen i kassen kan mestre.

Jeg går bort til damen i kassen og gjentar det samme budskapet som sist: “Panini med skinke, en Cola og en kaffe”. Bestillingen er åpenbart ikke godkjent og damen i kassen ser oppgitt på meg og sier “du må hente colaen i kjøleskapet og betale for den og kaffen først og så kan du betale for Paninien etterpå”. Jeg har vanskeligheter med å se logikken i denne tretrinnsprosessen, men sulten er sterkere enn lysten til å diskutere. Jeg henter Cola, betaler for brusen og kaffen og damen gir meg kvitteringen som jeg putter i lommen. “Den må du ikke miste, den trenger Antonio for å lage kaffen!” sier damen advarende mens hun peker mot disken der hvor Antonio står arbeidsløs i stadig heftig diskusjon cirka tre meter unna. Jeg tar lappen ut av lommen så jeg har den klar i hånden. Så er det betalingsbeviset for Paninien som må produseres. Damen taster på kassaapparatet, tar imot penger men ingen kvittering kommer ut. Hun stønner mens hun løfter en tom rull ut av kassaapparatet. “Du må vente, Giuseppe må skifte rullen” sier hun. “Det er bare Giusppe som vet hvordan man skifter rullen” Selvfølgelig er tverrfaglighet for mye å forlange. “Måå jeg ha den lappen?” spør jeg utålmodig. Damen ser dumt på meg. “Ja selvfølgelig, den må Fabrizio ha for å servere deg Paninien”. Fabrizio med Paniniansvaret er altså ikke i stand til å ta imot noen oppgaver uten en syv ganger tre centimeters oppdragsbeskrivelse.

“Luigi!” roper kassedamen til den av dem bak disken som ikke er Panini-Fabrizio eller kaffe-Antonio, “kan du si ifra til Giuseppe at han må komme og skifte rullen?”. “Giuseppe er ikke her, han hos slakteren” er svaret fra Luigi. “Luigi, ta scooteren og hent Giuseppe hos slakteren” fortsetter damen. Å hente Giuseppe som skal bytte rull er altså Luigi sin spesialitet.

Femten lange minutter etter har Luigi hentet Giuseppe, Giuseppe byttet rull, kassedamen utdelt alle kvitteringer, Antonio laget kaffe og Fabrizio varmet Panini. Mens jeg er sur og utrykker sterk misnøye mens jeg spiser skinkePanini og forbanner det italienske familiesamholdet.