Maries klimamål for 2018

1. Papirposer.

Gjenbruksnett. Plastposer!?

 

2. Redusere kasting av mat:

 – Finn digg oppskrift på noe med tørre brødskalker fra gamle matpakker. 

 – Hva gjør man med størknet grøt?

 

3. Unngå oppussing hjemme.

NB! Husk å bruke det mot Ola når han vil diskutere rom i huset han vil forbedre.

 

4. Færre flyturer.

Minne meg selv på flyturen Roma-Oslo med Laurits i 2016 hver gang det frister med utenlandstur.  

 

5. Handle mer økologisk mat.

Kortreist mat?

Bærekraftig mat. Kortreist er bra unntatt det som er dyrket i oppvarmede drivhus. Importert ok, spesielt tomater, men ikke banan, ris, avokado, soyaprodukter og scampi. Delte meninger om økologisk. 

 

6. Ikke handle nye klær.

Check! Hilsen tidsklemma.

 

7.  Ikke kjøpe produkter med Palmeolje.

Sertifisert Palmeolje er visst ok. Hvordan vet man om den er sertifisert eller ikke?

 

8. Kjøre elbil.

Er det fortsatt miljøvennlig hvis man selger en brukbar dieselbil for å kjøpe ny elbil?

 

9. Unngå skadelige stoffer.

TCEP, Triklosan, Arsen (Diarsentrioksid, Galliumarsenid), Bly, Siloksan (Cyclopentasiloxane, D4, D5, Tetracyclomethicone) Bromerte flammehemmere, Krom (Strontiumkromat, Natriumdikromat) Klorparafiner, Nonylfenoler, Oktylfenoler, DEHP, Ftalat, PFOS, PFOA, PFCA, Klorparafiner, Bly (Lead, Tetraetylbly, Pb), Kvikksølv (Hb), Kadium, Mercury, Strontiumkromat, Bisfenol.

NB! Gjentatte forsøk viser at dette punktet ikke er forenlig med småbarnslivet. Kan stoffene rangeres etter grad av skadelighet? 

10. Spise mindre kjøtt.

Elg, reinsdyr og hval (?!) ok. Snakke med svigerfar etter høstjakta. 

 

Maries klimamål 2019

1. Forbruke mindre…av ALT.

Det eneste sikre og forståelige alternativet hvis man vil leve miljøvennlig. 

Rally #Ruter

«En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør» sang vi på åttitallet.

Kanskje er det på tide å ta sangen ut av barnebøkene så de minste ikke får seg en kjedelig overraskelse når de skal ut på eventyr med Ruter? For beskrivelsen er langt ifra treffende lenger. Joda, bussjåføren er stort sett fortsatt en mann, men godt humør er det dessverre sjelden jeg møter når jeg tar offentlig transport gjennom Oslos gater.

Oftere møter jeg en utålmodig grettenpeis som kjører som om han nettopp har krangla med kona. I forrige uke så jeg en nittiåring nesten bli feid gjennom midtgangen fordi bussjåføren tydeligvis ikke hadde tid til å la den eldre mannen sette seg før han vrengte ut av busslommen. Uken før fikk jeg passet påskrevet over høyttaleren fordi jeg trillet barnevognen feil vei inn i bussen. Daglig blir jeg pinlig godt kjent med medpassasjerene mine fordi bussen stopper så brått at det er umulig å ikke miste balansen. Enkelte sjåfører på min strekning kjører leddbussen oppover den svingete Ekebergveien som om passasjerene var kuler i et flipperspill.

Hvordan har det blitt sånn?

Det kan virke som om at idet billettsalget ombord var en saga blott, ble trikkefører Syvertsen erstattet med Blodstrupmoen. Er det punktlighet og fart som trumfer omgjengelighet og hensyn når CV’ene strømmer inn hos Ruter? Eller opplever sjåførene så dårlige arbeidsforhold og tidspress at det fører til aggressiv kjøring og sure miner?

Det kan være lett å tenke at en sjåfør uten særlig passasjerkontakt ikke kommuniserer med passasjerene sine. Feil. Faktum er at han kommuniserer kontinuerlig i alle ledd, fra påstigning til avstigning. Det handler om kroppsspråket til sjåføren bak frontruta på holdeplassen, hvordan bussen kjører inn på holdeplassen, hvordan dørene åpner og lukker seg, hvor lenge bussen står på holdeplassen, hvor fort eller hvor sakte bussen kjører, hvordan den svinger, hvordan den stopper, hvordan sjåføren kommuniserer med andre sjåfører, hva som kommuniseres over høyttaleren, hva slags informasjon passasjerene får underveis, hva sjåføren gjør mens han kjører og hva sjåføren signaliserer til passasjerer ut av vinduet og utenfor bussen.

Denne formen for kommunikasjon er imidlertid mer indirekte og mer krevende enn tidligere da man kunne yte direkte service bare med et vennlig «hei» bak billettskriveren. Den gjør det også lettere å legge merke til de sure og hensynsløse sjåførene heller enn de blide og hensynsfulle.

Et vennlig smil kan langt på vei kompensere for en forsinkelse.

Et vink om at man er sett er en takknemlig gest når man kommer løpende mot en buss som er i ferd med å lukke dørene. Jevn og trygg kjøring gjør at passasjerene kan slappe av på reisen.

Å være sjåfør på offentlig transport er og blir et serviceyrke og når god service har blitt vanskeligere formidle, er kanskje «en bussjåfør med godt humør» viktigere enn noen gang.

Duell på The Well

The Well, en innendørs oase for avspenning og nytelse, sentralt beliggende på eksotiske Kolbotn og jevnlig besøkt av to ulike stammer; de Nakne og de Påkledde.

Til tross for en ganske jevn fordeling av besøkende mellom de to stammene, er det tydelig at det er de Nakne som bestemmer her. For mens de Påkledde lusker rundt stive i blikket og lett sammensunket, sprader de Nakne, stolte og totalt uberørt av at det dingler litt både her og der. Det kan virke som om de påkledde har en underliggende angst for å bli angrepet av de Nakne, noe som flere av de Nakne utnytter på det groveste ved gjentatte forsøk på stirring og glis.

Territoriale Alfahanner

De Påkledde kan virke noe mer sosialt anlagt, da disse oftere kommer i større dame- eller herregrupper. Denne gruppementaliteten har en avslappende effekt på de Påkledde og virker som om den gir dem en slags mental beskyttelse mot potensielle angrep fra de Nakne. Påfallende mange fra den Nakne stammen er menn i sekstiårene som beveger seg selvsikkert rundt i lokalene som territoriale alfahanner. Det kan virke som om det er et hierarki også innad i denne gruppen, for jo bedre utstyrt sølvreven er, jo flere runder promeneres det rundt i lounge-området og jo mer sprikes det med bena i bastuen.

Segregering

Ellers er det svært mange par blant begge stammene på The Well, men man holder seg til sine egne, noe som kan tyde på segregering. Det er tilnærmet ingen grupper eller par som består av både Nakne og Påkledde, man kan derfor anta at dette ville være upassende eller fremstå illojalt. Det er også liten grad av verbal kommunikasjon mellom stammene. I den grad samtale mellom stammene oppstår, er det gjerne de Nakne som tar kontakt. Men dialogen er høflig og omhandler som regel spørsmål rundt fasilitetene eller vennlig småprat.

Men kløften mellom de to gruppene kommer best til syne når en Naken og en Påkledd som kjenner hverandre fra utsiden, møtes tilfeldig i lokalene. Sjelden ser man så iherdige forsøk på å gjemme seg eller late som man ikke kjenner hverandre. Dette til tross for at man kanskje er gode kolleger på utsiden.

Naken lek

De Nakne’s trang til utfoldelse kommer spesielt til utrykk gjennom naken lek. Dette innebærer blant annet å sprette opp og løpe noen runder rundt utebassenget mens hudfolder og kjønnsorganer danser foran et forbløffet publikum. Det hele avsluttes med et mageplask hvor den Nakne skræver over en snøfonn og deiser kjønnet sitt ned i fem minusgrader mens hun ler hjertelig av hvor befriende det er å være naken i Guds frie natur.

Sex, sykdom og vold på The Well

Som i de fleste andre samfunn, forekommer både sex, sykdom og vold også på The Well. Når det kommer til kjønnslig nytelse, er det særlig badstuene som er populære. Her har man funnet spor etter besøkende som har kost seg ekstra mye i varmen. Besøkende som er mer opptatt av spenning, kan spille russisk rulett med boblebadene. Det er nemlig en god sjanse for at man sitter og koker kroppen sin i livsfarlige Legionella-bakterier dersom man er uheldig med valg av boblebad.

En sjelden gang oppstår det duell mellom to bukker som kjemper om å være kongen av The Well. Dette fantastiske spetakkelet trekker ivrige tilskuere fra begge stammer. Her kan man bevitne nakne alfahanner som barker sammen under den tropiske dusjen i hellig kirketid. Våt nærkamp på romerske marmorfliser, kjønnsorganer i klem og høylytte brøl kan være en velkommen avveksling på et ellers så rolig sted.

Nei, 545 kroner er virkelig en smal pris å betale for et så unikt og interessant feltstudie i stammekultur.

The dark room

I forbindelse med at NRK Super denne uken har fokus på seksuelle overgrep mot barn, vil jeg dele noe som koster meg litt å skrive om. Hensikten med å fortelle denne historien er tredelt. 

Først og fremst vil jeg minne foreldre om å snakke med barna sine om overgrep. Barn vet ikke alltid hva som er normalt og hva som er tillatt. De kjenner ikke grensene for hva en voksen kan og ikke kan gjøre, og de er vant til at det er voksne som bestemmer. De er også eksperter i å føle skyld, noe de har lært gjennom en barndom med korrigering og sanksjonering fra voksne. 

For det andre vil jeg nå ut til de som har hatt lignende opplevelser og som på samme måte som jeg har måttet bearbeide dem gjennom livet. Det kan være en trøst å kjenne at man ikke er alene. 

For det tredje vil jeg at potensielle overgripere skal forstå hvilken uopprettelig skade de gjør når de utsetter barn for sine seksuelle fantasier. 

Jeg var åtte år og jeg hadde en sykkel med et klistremerke hvor det stod Diamant. Jeg var så stolt av sykkelen at jeg hadde insistert på å ha den med til pappa den helgen. Jeg lot barna i bakgården sykle på den, spesielt Carina som jeg lekte aller mest med når jeg hadde pappahelg. 

Det var en varm ettermiddag til tross for at sola hadde gått ned. Jeg hadde bare på meg hvite bomullsbukser, tynn vårjakke og tøysko. Alle barna var ute og lekte i bakgården og det var en helt spesiell stemning. Vi hadde mistet følelsen av tid og sted, bare leken eksisterte og vissheten om at vi var sammen om noe gøy og spennende. Og alle visste at hvis bare én av oss ble kalt inn nå, ville magien forsvinne. Vi lekte “Boksen går”, en lek som ligner gjemsel bare at man kunne bli reddet etter at man var frigjort av en av de andre. 

Carina syklet i store sirkler rundt meg der jeg spaserte oppover mot Bolteløkka skole mens jeg speidet etter gjemmesteder. Det skrapte i sykkelen hver gang pedalen roterte. “Vi gjemmer oss i skolegården” foreslo jeg. Selv om Carina var eldst, var det alltid jeg som førte an, men Carina var aldri vond å be. “Ja, kanskje bak skuret?” Vi smilte lurt til hverandre. 

“Har dere lyst til å hjelpe meg med en ting?” Vi snudde oss. Bak oss lent inn mot et tre stod en mann med armene i kors og et stort smil i et solbrunt ansikt. Vi hadde gått rett forbi uten å se ham. Jeg husker at jeg tenkte at han sikkert kunne vært med i en reklamefilm, for han var vakker, velstelt, men voksen. Kanskje rundt førti tenkte jeg da, mer i begynnelsen av tredveårene tenker jeg nå. Han hadde stått i skjul av den spirende bjørka som hadde vokst inn i gjerdet til skolegården og som nå lente seg utover som for å frigjøre seg fra vennskapet. 

“Jeg har mistet katten min, vil dere være med å lete?” Han sa det med dempet stemme idet han kom sakte gående mot oss, blikket hans flakket, som om han var sjenert. “Har du mistet katten din?” gjentok Carina høyt. Jeg følte en voldsom omsorg for mannen med den savnede katten, samtidig som jeg ble fylt av glede over den heldige situasjonen vi likevel befant oss i, for jeg hadde nemlig lang erfaring med katter og spesielt med å lokke dem frem. “Vi kan hjelpe deg!” sa jeg stolt. 

Jeg fortalte ham om katten jeg hadde hjemme og de smarte kattetriksene jeg kjente til, mens vi alle tre beveget oss innover i skolegården. Mannen med den savnede katten nikket og var tydelig imponert. Åh, den lykkefølelsen man har inni seg når man som barn får muligheten til å hjelpe en voksen. Endelig er det noen som virkelig trenger deg og det du er flink til. Så deilig å kjenne at man er viktig. 

“Du som har sykkel kan jo sykle ned til den nederste skolegården og lete der?” sa mannen og henvendte seg mot Carina. Han sa det så plutselig, med et vennlig tonefall, som om det var den naturligste ting i verden. Likevel merket jeg en uro i kroppen da han sa det, jeg hadde ikke lyst til å følge med mannen alene. Samtidig føltes der ikke som om det var noen vei tilbake nå som vi hadde sagt ja til å hjelpe. “Ok” svarte Carina og begynte å tråkke avgårde på sykkelen. Jeg hørte skrapingen fra Diamant forsvinne i det fjerne. 

Vi gikk mot skuret, det skuret som Carina og jeg hadde bestemt oss for å gjemme oss bak. Det stod der så sørgelig malplassert midt i skolegården, med grå planker og blikktak og med en rusten krok som holdt døren på plass. Mannen ville ta meg med inn der for å lete. Jeg begynte å ane at noe var galt, det hele var så pussig. Hvordan skulle katten ha kommet inn der? Men pliktfølelsen var sterkere og jeg fulgte etter. 

Det var bekmørkt der inne, men mannen hadde tent en lommelykt som han lyste rundt i rommet med. Jeg vet ikke hvor han hadde funnet lykta, men gjennom lysstrålen kunne jeg se hyller med redskaper, noen poser med strøsalt og spader som stod lent inn mot et hjørne. Det luktet gamle poteter der inne. “Ser du katten?” Jeg skalv, jeg var redd. “Nei” svarte jeg. Jeg kunne høre min barnslige og lyse stemme i mørket, tynn og spak, til forskjell fra hans tydelige mørke. “Katten tør sikkert ikke komme frem. Kanskje du skal ta av deg klærne dine?”. Stillhet. Pusting. “Katten min liker ikke at folk har på seg klær” fortsatte han. I det øyeblikket skjønte jeg at jeg var fanget og at det nå skulle skje noe grusomt, jeg bare visste ikke helt hva det grusomme var. “Jeg vil ikke” hørte jeg stemmen min si. “Ta av deg buksa, ellers så blir jeg sint på deg” sa han med hes stemme mens han begynte å fikle med gylfen min. 

Jeg prøvde å vri meg unna, begynte å gråte. Han var forberedt på reaksjonen min, skjønte at han lett kunne bli oppdaget. Mannsstemme og barnegråt fra et skur i en skolegård ville være mistenkelig. Stemmen hans myknet “Nå skal vi leke en lek” sa han. “Du blir her inne og teller til ti, mens jeg går utenfor og gjemmer meg”. Han gikk mot døren og åpnet den, en stripe av lys traff ansiktet mitt. Jeg ville så gjerne ut i det trygge lyset, hjem til pappa, men jeg nådde ikke frem før han hadde lukket døren. Det var ikke lenger noen lykt som lyste opp rommet og jeg famlet rundt i bekmørket alene. Jeg kunne ikke se en centimeter fremfor meg, bare kjenne hjertet galoppere og høre noen gisp som jeg antar kom fra meg selv. “En” sa han høyt og begynte å fikle med låsen utenfor. “To” Jeg skjønte hva han skulle nå. “Tre”. Nå kunne han holde meg innelåst i mørket samtidig som han hadde kontroll på omgivelsene utenfor. “Fire” Han telte høyt. “Fem”. Jeg begynte å få fullstendig panikk. Det var det han ventet på. Hvor mange andre barn før meg hadde til slutt gitt opp og latt han fullføre det han startet fordi frykten tok overhånd der inne i det lammende mørket? “Seks”.

Plutselig lød en kjent stemme i det fjerne. Døren gled opp og lyset sammen med en vind av vår traff meg. Jeg tok sjansen og løp. Jeg kunne se ryggen på mannen idet han kastet seg over gjerdet til skolegården og løp avgårde. Jeg løp andre veien, klarte ikke tenke, bare løp på instinkt. Jeg fortsatte å løpe lenge etter at jeg hadde kommet inn døren hos pappa, pulsen ville ikke ned, jeg klarte ikke roe meg. Pappa ringte politiet, jeg vet ikke hva de ble enige om. Carina dukket etterhvert opp og lurte på hvorfor jeg hadde løpt avgårde så brått. Hun fortalte at hun hadde kommet løpende inn i skolegården opprømt og andpusten med en katt på armen som hun hadde funnet nede i veien. Idet mannen hørte de entusiastiske ropene hennes, hadde han spurtet avgårde. Og like etter sett meg løpe i motsatt retning. Flere voksne dukket opp på døren utover kvelden, foreldre som snakket med pappa. Jeg satt på sofaen i tynne bomullsbukser og vårjakke, tårevåt og kritthvit i ansiktet. Lettet og livredd på en gang. 

Jeg snakket ikke med noen om det som hadde skjedd etterpå, men begynte å sove med lyset på. Jeg gikk på svømmetrening, og da svømmelæreren sa han ville at jeg skulle ta svømmeknappen, lå jeg våken om natten en hel uke, for ordet “knappen” tolket jeg som at svømmelæreren skulle kle av meg. Jeg turte ikke lenger ta drosje fra pappa og hjem til mamma fordi alle drosjesjåførene var menn og dermed potensielle overgripere. Så jeg fant alltid på en god unnskyldning for å ta trikken i stedet.

Jeg mistet noe den dagen i skuret, jeg mistet evnen til å bare være et barn. Jeg følte at nå måtte jeg ta ansvar for meg selv, for jeg visste ikke hvilke voksne jeg kunne stole på, og de jeg allerede stolte på, de kunne ikke beskytte meg. Jeg skammet meg også, over min tåpelige åpenhet og blinde tillit til folk, noe som bidro til at han valgte meg. Jeg var et lett bytte. 

I dag er jeg fortsatt en like åpen person som jeg var da, men jeg er kanskje mindre tillitsfull. Men den åpenheten kan også brukes positivt. Den kan brukes til å være åpen om hva jeg har opplevd slik at foreldre kan bruke min historie og kunnskapen om metodene overgripere benytter, når de snakker med sine barn om overgrep. Åpen slik at det kan bli lettere for andre som har lignende opplevelser å betro seg til noen eller bare vite at man ikke er alene med å bli utsatt for overgrep. 

Og til alle de tusen som ble sittende igjen i skuret, de som ikke ble reddet av tilfeldigheter og flaks. De som har hatt opplevelser som ingen barn skal måtte gjennomleve og som bærer med seg minner som de bruker et liv på å bearbeide. Til de som fortsatt sitter i skuret, som aldri har fortalt noen om sine opplevelser. Jeg kan ikke si til dem at det er trygt å gå ut, men kanskje man kan våge å slippe en stripe med lys inn og betro seg til en man stoler på. 

Nazisten i barnehagen

På tirsdag dukket små hekser, løver og trollmenn opp på døra vår. Laurits var henrykt og delte ut innpakkede, søte biter med mageknip til alle sammen. Mange mener at Halloween bare er et importert amerikansk pengesluk. Men jeg synes det er en fabelaktig tradisjon. Som barn hadde jeg stor glede av å kle meg ut og så frem til karneval i barnehagen lang tid i forveien. 

Det er ikke barna som får Halloween til å handle om penger, det er det de voksne som gjør. Prisen eller kvaliteten på kostymet betyr ikke så mye for barna som selve opplevelsen av å kle seg ut. For barna handler det om å tre inn i en annen rolle, være voksen, farlig, morsom, usynlig, søt, slem eller å ha magiske krefter. Å være en annen enn seg selv i noen timer. I hvert fall var det slik for meg da jeg var barn. 

Mormor var selveste Willy Wonka når det kom til å lage kostymer. Hun satt i flere uker og sydde de mest fantastiske kreasjoner til broren min og meg. Vi var Peter Pan og Tingeling, klovner, eventyrprinsesser og superhelter. En gang lagde hun en kostyme til meg som så ut som ansiktet til Abraham Lincoln. Så gikk jeg rundt på skolen med armene ut av ørene og bena ut av munnen på Abraham Lincoln. 

Mamma derimot, hadde hverken tid eller råd til å gå “all in” når det gjaldt kostymer til broren min og meg. Hun var alenemor med to barn og jobbet skift på et sykehjem. Da det var Internasjonal dag i barnehagen dukket de andre barna opp i fargerike Sarier, Kimonoer, Lederhosen og Bunader. Mens mamma tredde på oss jeans og t-skjorte, rakte oss hvert vårt McDonald’s flagg og sa “dere kan være amerikanere”. Broder’n og jeg satt smørblide sammen med de andre barna og Ronald McDonald vaiet like pent i vinden som det greske og japanske flagget. 

Så for noen år siden tittet jeg gjennom noen gamle bilder, da jeg oppdaget et bilde som frembrakte svært gode minner. På bildet ser jeg en jente på rundt fire år med mascara-striper i håret og hullete strømper som sitter tett inntil en bokhylle sammen et par andre barn. Man kan se at hun synger og er glad, munnen smiler mens strupen jobber og de blå øynene lyser i kontrast med den mørke, matte øyensminken. Mamma hadde rasket sammen noen gamle klær og sminket meg opp som punker til karnevalet i barnehagen. Jeg ante ikke hva en punker var, men jeg husker at jeg var stolt og følte meg pen og voksen. 

Etterhvert som jeg studerer detaljene i bildet, ser jeg plutselig noen påtegnede symboler på armene mine. Min mor er lynende intelligent, men har aldri vært spesielt interessert i politikk. Hun har vel tenkt at enhver troverdig punker må bære politiske symboler. Men hvilke politiske symboler var nok ikke så viktig, og uten å tenke seg særlig nøye om, har hun tegnet de hun kom på i farta. Jeg ser en stor A i en sirkel, et par stjerner og…et Hakekors!? Jeg stirrer på bildet i vantro, men det finnes ikke tvil, hun har tegnet et tjukt, sort svastika på armen min. 

Så der satt jeg da, i Grefsen Menighets barnehage, en fire år gammel nazist med kullsorte øyne og hakekors på armen mens jeg sang “barn av regnbuen” av full hals. Hva personalet i barnehagen syntes om dette, vites ikke. Jeg tror de skjønte at min mor ikke sympatiserte med Hitler, men rett og slett var en litt overarbeidet alenemor. 

Uansett var jeg lykkelig uvitende om hvilke grusomheter jeg reklamerte for på armen min og var like fornøyd med dette kostymet som jeg hadde vært med Tingeling og Prinsesse Gulltopp årene før. 

Hotell Mutter’n

Er du sliten etter en lang og hard fødsel? Har du nettopp kjempet deg igjennom en mørk tunnel? Føles verden kald og skremmende? Velkommen til Hotell Mutter’n, et sted der du kan koble av, vokse og få verktøyene du trenger for å møte livets store gleder og utfordringer. 

Vi kan tilby deg din egen private Mutter som står til tjeneste for deg tjuefire timer i døgnet, skreddersydd for deg og dine umiddelbare behov. 

Vi tar deg som du er

På Hotell Mutter’n kan du alltid være deg selv på godt og vondt, her er det rom for alle følelser. Du kan gråte, skrike og le, Mutter’n står parat til å trøste deg, muntre deg opp og fryde seg med deg i dine gledesstunder. Mutter’n har som viktigste oppgave å sørge for at du har det bra og opparbeider seg dermed raskt en forståelse for dine unike følelser og behov. 

Her spiser du godt

Restauranten er åpen natt som dag og på menyen står morsmelk, Nan, Hipp og Småfolk (fra pulver). Av erfaring vet vi at endel har allergier eller andre utfordringer med bryst, derfor kan vi glede våre gjester med et stort utvalg ulike flasker med pumpet morsmelk eller MME. (Vi serverer dessverre ikke MME fra bryst). 

Soving og avslapning

Vi vet viktigheten av god søvn og kan tilby flere ulike alternativer for soving. Samsoving er en av våre mest populære soveløsninger. Her får du ligge tett inntil eller oppå Mutter’n som stryker deg og sørger for å holde deg varm og trygg. Samsoving kan kombineres med spising. Er du av typen som sover best når du er i bevegelse, kan du bli vugget i armene til Mutter’n eller trillet rundt i en lun vogn, natt som dag. Vi har også et utvalg ulike senger; dagsenger, nøster, sprinkelsenger etc dersom du ønsker variasjon i miljø og sengekomfort. Smokk er tilgjengelig på alle våre soveløsninger. 

Aktiviteter

Av aktiviteter kan vi friste med Vippestol, der du selv eller med hjelp fra Mutter’n kan gynge frem og tilbake mens du f.eks ser på TV eller bare slapper av i vante omgivelser. Gymmen er en av våre mest spennende aktiviteter. Her har et team av kompetente pedagoger og forskere satt sammen en installasjon av farge, form og lyd som skal gi deg unik stimulering av alle dine sanser. Vi har også et stort utvalg leker som tåler både biting, risting og dunking. Hotell Mutter’n kan også tilrettelegge for aktiviteter utenfor hotellets fasiliteter som svømming, sang og sosiale utflukter sammen med andre hotellgjester. Mutter’n vil selvfølgelig være med deg til enhver tid, også utenfor hotellets område. 

Vanlige bekymringer

Mange har bekymringer rundt tarmgass, inkontinens, forstoppelse og løs mage. Dette er utfordringer som gjelder svært mange av våre gjester og som Mutter’n er vant til å håndtere på daglig basis. Massasje, maltekstrakt og varmeflaske er noen av behandlingene vi kan tilby. Bleier skiftes hyppig for maksimal trivsel og de beste salvene og kremene finnes i vårt sortiment. 

Har du helseutfordringer? 

Sliter du med Trøske, bleieutslett eller kanskje kolikk? Hotell Mutter’n har lang erfaring med disse og en rekke andre helseplager. Vi garanterer at du får den beste medisinske behandlingen som tilbys, uavhengig av kostnad. I tillegg gir vi oss aldri før vi har funnet en behandling som fungerer. Vi kaller det bare Mutter’n-garantien! 

Nesten GRATIS

Men hva koster et opphold på Hotell Mutter’n? Det utrolige er at oppholdet er nesten GRATIS. Vi opererer med betalingsutsettelse og vil først kreve betaling om førti år i form av ukentlig besøk, transport til behandlingssteder og generell vedlikehold av Mutter’n frem til hun avslutter sin lange og tro tjeneste. 

FAQ

 – Hvor lenge kan jeg bo hos Mutter’n? 

De fleste velger å bo hos oss i atten år, men det er helt vanlig å forlenge oppholdet. Vi gjør oppmerksom på at enkelte av våre tjenester kun tilbys i perioder av oppholdet. Bryst tilbys for eksempel kun til gjester under to år, mens kos og trøst kan bestilles av gjester i alle aldre.

– Når sover og spiser Mutter’n? 

Mutter’n tilpasser egen søvn etter gjestenes sovemønster. Dette vil imidlertid ikke gå utover gjestenes sikkerhet og behov. Raske matinntak foregår i ledige stunder, i den grad det er mulig.

– Kan jeg bli avhengig av Mutter’n? 

Ja, det forekommer svært ofte. Her sørger vi for at forholdet kan forlenges i en sosial og økonomisk relasjon. Programmet kalles Sparebanken Mor. 

– Kan man velge Mutter? 

Nei, dessverre. En Mutter som ligner deg er valgt ut spesielt for deg idet du ankommer. 

Ankomst

Offentlig transport med banen via Livmorhalsen eller kjør Keiserens vei til du ser et stort hvitt lys. 

Hva er det med trynet ditt?

Å sprøyte nervegift inn i ansiktet, pumpe leppene fulle av syre og glatte ut alle rynker og folder ved å fylle ansiktet med stoffer man ikke klarer å uttale, har blitt helt vanlig. Man trenger ikke se på salongenes omsetningsvekst for å oppdage det, det finnes nok av vandrende eksempler i bybildet. Og permisjonstid med lange daglige trilleturer gir meg virkelig tid til å se på folk. Jeg blir skremt når jeg ser hvor utbredt det er å gjøre store endringer på utseendet sitt. 

Her har voksne kvinner i jakten på ungdomskilden gått i bresjen for å innføre en kultur der kosmetiske inngrep og skjønnhetsbehandlinger er noe man gjør i lunsjpausen. Og unge jenter følger mer enn villig etter. Men det handler ikke lenger om litt hvitere tenner, tydeligere bryn eller den ene sinnarynka. Nei, nå har det dukket opp en helt eget skjønnhetsutrykk der ansiktet er så glattet ut og pumpet opp at ansiktstrekkene forsvinner og man ender opp med et nesten utenomjordisk utseende, noe som dessverre ikke ser spesielt vellykket ut. 

Det blir litt som keiserens nye klær når du har betalt i dyre dommer for å se vakrere og yngre ut, og vanlige folk som meg nesten skvetter når du kommer gående. For min umiddelbare tanke når jeg ser deg er dessverre ikke “åh, så pen du er” eller “du holder deg godt”, men heller “hva er det med trynet ditt?” For en del av disse kosmetiske behandlingene får ansiktet til å se uproporsjonalt og underlig ut. Og det er en klar forskjell mellom det som er naturlig uproporsjonalt og som skaper identitet og karakter, for eksempel en stor nese eller en lav panne, og det som er uproporsjonalt fordi man har sprøytet inn litt både her og der. 

La meg beskrive for deg hva du egentlig har investert dine femogtyve tusen skjønnhets-kroner i. Leppene dine ser ut som om du har sugd på en pinne til de har hovnet så kraftig opp at de ser ut som to glatte og glinsende wienerpølser. De påmonterte øyenvippene har som oppgave å gjøre øynene større og motvirke tunge øyelokk og trøtthet. Men i og med at de er lange som markiser får de i stedet øynene dine til å se lettere sjokkert og skremt ut til enhver tid. For å glatte ut kinnene og fordypninger under øynene har du sprøytet inn en kyllingfilet i hvert kinn, noe som gjør ansiktet ditt rundere og gir deg et hamsteraktig utrykk. Mens pannen din er så glatt at når du hever på øyenbrynene dukker det opp rynker først øverst ved hårfestet, noe som fremstår som et påfallende merkelig aldringstegn. Og så til slutt øyenbrynene..Ja, det er flott med fyldige og markerte øyenbryn, men ikke når de er så unaturlig tykke og mørke og tatovert med en slik presisjon at det ser ut som du har limt to sorte løsbarter over øynene. 

Til sammen gir dette deg et ansikt som kommuniserer apati og livstrøtthet. Det å uttrykke glede krever mimikk og mimikk krever et ansikt i bevegelighet og bevegelighet krever hud som kan strekkes og tøyes. Skjønnhet kan ikke isoleres til blafrende øyevipper og fyldige lepper, men er en sum av alle trekkene i ansiktet som blant annet ansiktets form, øynenes plassering og pannens høyde. Ungdommelighet vises ikke bare i antall rynker og folder, men også i hudens farge og friskhet, øynenes gnist og ikke minst ansiktsutrykk. Dessuten, jo tydeligere det er at du har fikset på utseende, jo eldre vil jeg gjette at du er. 

Og hvis motivasjonen din var å skille deg ut på grunn av din unike skjønnhet, så er du virkelig på villspor, for disse behandlingene bidrar til at folk ser kliss like ut, som en ny og fremmed rase av mennesker, desperat etter å være noen andre enn seg selv. 

Så damer, mødre, bloggere og opinionsledere, det er vi som har ansvaret for hva slags skjønnhetsidealer vi bringer videre til våre døtre og unge jenter. Ved å normalisere et slikt radikalt skjønnhetsbilde, bidrar vi til å potensielt ødelegge unge jenters utseende og ikke minst selvbilde. Og til fedre, brødre og ektemenn, deres jobb er å justere våre oppfatninger av hva som er vakkert gjennom for en gangs skyld å hviske til oss fra sidelinjen “hva er det med trynet hennes a?” 

Pass deg for de søte jentene 

“Jeg bare følte at det var så naturlig liksom. Hele fødselen og alt” Jeg merker at jeg får lyst til å kaste opp litt i munnen. Det er ikke nødvendigvis det hun sier, men måten hun sier det på. Med et drømmende blikk og med myk stemme, som om det var akkurat slik hun så og hørtes ut da hun lå og presset fire og et halvt kilo foster ut av den lille vaginaen sin. 

Jeg har møtt henne på helsestasjonen før. En petite liten snelle med påsatte øyenvipper og Krølltang-bølger i håret. Vi har tatt en kaffe, hvordan fikk hun meg med på det? Lipglossen glinser i sola mens hun snakker og parfymen hennes invaderer luften jeg puster inn hver gang hun rister på håret. Hun er varm, hun er myk, hun er søt..og hun gjør meg nervøs. 

Er det noe jeg er livredd for, så er det denne typen søte jenter. Alt de sier, alle ord og ansiktsutrykk virker så kunstige, som om de har øvd inn alt sammen foran speilet hjemmet. “Men nå vil jeg høre om DEG og DIN fødsel” sier hun med den lyse, omsorgsfulle Carola-stemmen sin og borrer de store brune øynene sine inn i mine. “Jaaa, den var kanskje ikke helt sånn som din” sier jeg og motvillig legger ut om igangsettelse av rier, Epidural rett i ryggmargen og ammingen som jeg aldri fikk ordentlig til. Og umerkelig sklir hun inn i rollen som rådgivende jordmor, ammeveileder, psykolog og bestevenninne. 

En halv time etterpå har hun fått til det jeg fryktet hun skulle; å få meg til å føle at min fødsel var mye dårligere enn hennes og at jeg denne gangen bare kan håpe på å få innpass i den eksklusive klubben med de naturlig fødende. Denne kvinnetypen er nemlig verdensmestre i å få deg til å føle deg utilstrekkelig og dyrker flittig og utrettelig denne hobbyen. Og hennes aller sterkeste våpen er sosiale medier. 

Hun tar gjerne femtiåtte selfier med filter før hun finner ett som hun legger ut for dagen, med et perfekt sminket ansikt og et uttrykk som er klin likt det hun la ut dagen før. Stort sett er det nærbilder av enten henne selv, barna i pene og dyre klær, venninnene som gjør “gærne grimaser”, ting hun har kjøpt eller ønsker seg, den sunne maten hun spiser, interiør i pastellfarger, kaffe med melkeskum, og svetteløs trening som pryder Instagram-kontoen hennes. Galleriet pyntes med hashtags som #just me #the best girls #me and my new bag #funny faces og #natural. Du skjønner selvfølgelig fort at alt bare er staffasje og fake news, og du ler kanskje litt av henne for deg selv. Men samtidig så er det et eller annet i deg som vil ha en bit av hennes tilsynelatende perfekte verden. Fordi den er sånn du drømte at din verden som voksen skulle se ut da du var liten. Lykkelig uberørt av økonomiske begrensninger, krevende unger, strekkmerker og kjedsomhet. 

Men de er jo harmløse vesener, tenker du kanskje. Etter min erfaring er de søte jentene ulver i fåreklær. De skriver fine ting i kommentarfeltet ditt samtidig som de fryder seg over å se at du har gått opp to kilo i sommer. De har en mening om alt en kvinne bør og ikke bør foreta seg. Det er disse kvinnene som får deg til å føle deg totalt ubrukelig som mor når du ikke har bakt til skoleavslutningen eller ikke fullammer barnet ditt i et år. De er mestere i å skjule samlivsproblemene og spiseforstyrrelsene sine og snakker om sine menn og sitt kosthold på en måte som gjør at du begynner å lure på om det er du selv som har samlivsproblemer og spiseforstyrrelser. 

De måler kjærligheten i store diamanter, dyre vesker og gratis middager. Er overentusiastiske, mistenkelig omsorgsfulle og forfengelige ned til det minste kjønnshår. Og menn står i kø for å få tak i et eksemplar av dem. Helt til de kjøper seg ett og oppdager at de såvisst ikke får det lykkelige parforholdet de drømte om som barn. Og så angrer de bittert mens de dag ut og dag inn må sitte å vente på at hun de trodde var kvinnen i sitt liv må ta femtiåtte selfier av seg selv før den gjennomregisserte og pastellfargede hverdagen de deler kan begynne. 

Kall meg gjerne fordomsfull og kritisk, beskyld meg gjerne for å være misunnelig, usikker eller lite tolerant. Det er helt greit så lenge jeg slipper å være søt og perfekt. 

Når alle vil bli ballerina

Vi skulle bli ballerinaer alle sammen. Det hadde i grunn aldri vært noe stor drøm for meg, men de gangene jeg satt i kulissene og fulgte forestillingen etter mine få tildelte minutter på scenen, var jeg som fortrollet.

Høye hopp, myke strekk, tunge løft, raske piruetter og lette trinn lydløst og grasiøst over scenen. Store historier om kjærlighet, sorg og sinne fortalt uten ord, bare gjennom bevegelser. 

Og så følelsen når jeg selv entret scenen. På scenen følte jeg meg viktig. Jeg hadde en rolle i en koreografi som skulle være perfekt. Alle måtte danse trinnene helt synkront, falt noen ut ville det synes. Sammen ble vi til én bevegelse. Og så applausen til slutt, det jublende publikum, det var en ubeskrivelig følelse selv om jeg bare hadde en mindre birolle. 

Livet bak scenen var knallhardt, selv om man bare var ti år. Halvannen times øvelse fire ganger i uken. Så etter øvelse, prøver til oppsetningene. Generalprøve og så forestillinger nesten hver kveld i en måned. Bare sykdom var gyldig fravær. Bursdagsinvitasjoner måtte avslås, det ble mindre tid til venner og lek, men jeg danset tross alt på Den Norske Opera. 

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg igjennom opptaket til operaballetten, jeg hadde ikke danset mye i mitt unge liv. Tanken til mine foreldre var at balletten skulle hjelpe skjevheten i føttene mine. Legene mente at jeg kunne klare meg uten operasjon dersom jeg trente på å rette opp gangen min. Jeg kvalifiserte meg på erfaringsløs på skjeve føtter, så noe dansetalent hadde jeg vel. 

De andre som kvalifiserte seg i gruppen min var eldre og hadde danset fra de var småbarn. Jeg var yngst med minst danseerfaring, et dårlig utgangspunkt i en prestasjonskultur der din verdi ene og alene var knyttet til dine danseferdigheter. Jeg var et lett bytte for talentene med herskebehov. Når det var min tur til å ta en hopp chassé over gulvet fulgte en bølge av hånlige jenteflir etter meg ledet an av Karianne, hun som alle mente ville komme seg igjennom nåløyet og bli ballerina. 

Instruktøren forsterket mobbingen ved å konsekvent aldri rette på meg. Å bli rettet på var et signal om at man hadde potensiale, at man var verdt å investere tiden sin i. Instruktøren overså meg fullstendig. Likevel ble jeg plukket ut til flest forestillinger med barneroller fordi jeg var to år yngre og hadde dermed fortsatt kroppen til et barn. Misunnelsen det skapte var som bensin på bålet for Karianne og hennes undersåtter. Når de ikke lo av meg, behandlet de meg som luft.

Det gikk konkurranse i hvem som hadde de stolteste foreldrene, gjerne målt i hvem som hadde flest familiemedlemmer blant publikum og fikk de fineste gavene etter forestillingene. Mine foreldre hadde hverken tid eller råd til å sende blomster og sjokolade og å organisere familie-treff til alle forestillingene. 

Jeg fortalte ingen om mobbingen, jeg trodde det ikke var noe å fortelle. Det var vel bare sånn det var når man ikke presterte i en kultur der prestasjon var alt. Man forholder seg til det som er. Så begynte hodepinen å melde seg. Jeg fikk sterke migreneanfall med oppkast flere ganger i uken. Jeg skjønte ikke sammenhengen mellom migrenen og mobbingen, jeg skjønte ikke at jeg var nedsyltet i stress og vonde følelser. Når barn har det vanskelig manifesterer det seg ofte som fysisk sykdom. Etterhvert var jeg dårlig så ofte at jeg misset mange øvelser. Uten trening klarte jeg ikke å kvalifisere meg videre til neste nivå og var lettet over å forlate Operaen, Karianne og disiplene hennes. Jeg hadde et godt liv på skolen og glemte raskt hele balletten. Migrenen ble bedre, jeg begynte å danse hiphop og brukte tid på gode venner. 

Siden fikk jeg vite at de alle sluttet, en etter en, kravene ble for høye, presset ble for stort og de ville det ikke nok. Bortsett fra Karianne. Karianne fortsatte å jage etter drømmen. Hun ville bli den beste, ballerinaen som alle beundret. For henne var det ikke nok å være en del av koreografien, hun ville ha hovedrollen. Karianne sluttet først da hun var så ødelagt av spiseforstyrrelser at hele livet hennes måtte settes på vent i flere år mens hun fikk behandling. 

Det er mange Karianner der ute blant unge i dag, og det er mange som meg. De som strever etter å være best og de som lider under å føle seg dårligst. De som godter seg over andres svake prestasjoner og fryser hverandre ut på sosiale medier, de som ikke sier ifra og de som blir syke. Alle kjemper for følelsen av verdi, men på ulik måte. 

Vi må passe på at samfunnet våre unge vokser opp i ikke blir en operascene der det eneste som teller er applausen fra publikum, misunnelsen fra kollegaene og hvor mange som har kommet for å heie på deg i salen. 

Jenter er sølv, gutter er gull

“Blir det gull eller sølv?” spør han som har vært far en stund. De to sitter bak meg på trikken og skravler, så høyt at det er umulig å ikke få med seg samtalen. “Vi går for gull ja, det blir gutt ” svarer den andre, han som skal bli far om tre måneder. De ler, jeg blir pottesur. 

Men noen ganger i livet har jeg selv tenkt at det bare er sølv å være kvinne. For det er en del ting som bare kvinner må forholde seg til, og disse iblant meningsløse tingene bruker vi latterlig mye tid av livet på å perfeksjonere eller å stilletiende lide oss igjennom. 

Her kunne jeg selvfølgelig begynt å snakke om likelønn, seksuell trakassering og arbeidsfordeling i hjemmet, men alt det der må vi jobbe med over tid. Det er ting som er mye mer presserende enn det. 

La meg like gjerne starte med det aller verste; Strømpebukser. De kommer i alle varianter og kan være alt fra horete til tantete avhengig av materiale og tykkelse. Og de aller tynneste, de du skal ha på deg når du gjerne har flest enheter innabords, de er laget av spindelvev. Her er det bare å skamme seg alle sammen, for en dreven femina bør klare å feste hardt i tolv timer og fortsatt trekke av seg nylonstrømpa med nystøpte negler i halv fire tiden om natten med alle maskene inntakt. Enhver strømpebukse skal helst sitte som støpt til kroppen så den presser underliv og mage sammen til fordøyelsen stopper opp. Og på vinteren skal disse pølseskinnene brukes hver dag. Norsk vinter uten strømpebukser er fem skrekkelige måneder med endeløs frysing. Uten strømpebukser kan du være rimelig sikker på at du får to uker sengeliggende med influensa og dermed over sytti arbeidstimer du senere må ta igjen på kveldstid. Men motsatsen er nesten verre. Fem måneder med rompekløe og gnisse-utslett på grunn av disse åletrange ulltarmene. Ikke holder de seg oppe heller, men siger nedover og presser ned buksa slik at rompesprekken duver over buksekanten. 

Så er det dette med kroppslukt og kroppslyd. Menn og kvinner har nøyaktig den samme anatomien når det kommer til kroppens lukt og lyd, men det er totalt ulike forventninger til hva slags lukt og lyd den mannlige og kvinnelige kroppen skal produsere. Det blir alltid hevede øyebryn og urolige blikk blant de trengende i kø når det stinker inne på jentedoen. Nå er det jo forskjell på kvinner, men veldig mange jeg har snakket med tør ikke bæsje andre steder enn hjemme i frykt for ufeminine odører og lyder. I stedet går de rundt og nekter kroppen sitt fornødne til de nærmest besvimer av magesmerter. Og strømpebuksa gjør ikke akkurat tingene bedre. Jeg kan fint huske perioder i starten av forhold der jeg har slitt med søvnproblemer fordi jeg har vært livredd for å slippe en fis i søvne. De fleste stinkende armhulene jeg har hilst på i trange busser har tilhørt menn. Ikke fordi kvinners armhuler lukter noe mindre, men kvinnene har enten stått og vasket seg febrilsk under armene i vasken på jobb, eller så står de og presser armene inntil kroppen for å kvele ethvert illeluktende blaff fra armhulene. 

Forestill deg at du hele dagen igjennom må vakle rundt på altfor trange skøyter…velkommen til høye hæler. Dette torturmiddelet bruker kvinner gjerne et helt liv på å balansere til perfeksjon, bare for å ende opp med kroniske ryggplager og tær, eller rettere sagt klør, som aldri vil kunne rettes ut. Dessverre er det slik at denne stilett-besettelsen blant kvinner ofte kommer hånd i hånd med mangel på selvinnsikt i hvorvidt man mester denne balansekunsten eller ikke. Ikke sjelden resulterer dette i påfallende underlig gange, brukne ankler eller usjarmerende fall med miniskjørt.

Og så er det denne unaturlig aldringen som helst ikke skal ramme oss kvinner. Mens en kvinne blir rosin, blir en mann god årgangsvin. I mine glansdager på Tinder var jeg stort sett for gammel for en fyr som var fem år eldre enn meg. Men alder er jo bare et tall og aldring kan man kjøpe seg ut av i følge skjønnhetsindustrien, og der må jeg innrømme at jeg har gått fem på. Jeg har sikkert brukt en halv årslønn i mitt liv på kremer og produkter som skal skrubbe, hydrere eller flasse bort alt som kan minne om stress, søvnløshet og bekymring. 

Heldigvis så finnes det endel gull-gutter der ute, som synes det er en selvfølge at dama blir eldre og iblant lukter litt svette og fis. Og som aldri ville finne på slenge ut idiotiske morsomheter om verdien på sitt ufødte barn på trikken. 

Og forresten, til de som ikke visste det; det ser ut som det blir en liten gullgutt til på oss i august 🙂