The dark room

I forbindelse med at NRK Super denne uken har fokus på seksuelle overgrep mot barn, vil jeg dele noe som koster meg litt å skrive om. Hensikten med å fortelle denne historien er tredelt. 

Først og fremst vil jeg minne foreldre om å snakke med barna sine om overgrep. Barn vet ikke alltid hva som er normalt og hva som er tillatt. De kjenner ikke grensene for hva en voksen kan og ikke kan gjøre, og de er vant til at det er voksne som bestemmer. De er også eksperter i å føle skyld, noe de har lært gjennom en barndom med korrigering og sanksjonering fra voksne. 

For det andre vil jeg nå ut til de som har hatt lignende opplevelser og som på samme måte som jeg har måttet bearbeide dem gjennom livet. Det kan være en trøst å kjenne at man ikke er alene. 

For det tredje vil jeg at potensielle overgripere skal forstå hvilken uopprettelig skade de gjør når de utsetter barn for sine seksuelle fantasier. 

Jeg var åtte år og jeg hadde en sykkel med et klistremerke hvor det stod Diamant. Jeg var så stolt av sykkelen at jeg hadde insistert på å ha den med til pappa den helgen. Jeg lot barna i bakgården sykle på den, spesielt Carina som jeg lekte aller mest med når jeg hadde pappahelg. 

Det var en varm ettermiddag til tross for at sola hadde gått ned. Jeg hadde bare på meg hvite bomullsbukser, tynn vårjakke og tøysko. Alle barna var ute og lekte i bakgården og det var en helt spesiell stemning. Vi hadde mistet følelsen av tid og sted, bare leken eksisterte og vissheten om at vi var sammen om noe gøy og spennende. Og alle visste at hvis bare én av oss ble kalt inn nå, ville magien forsvinne. Vi lekte «Boksen går», en lek som ligner gjemsel bare at man kunne bli reddet etter at man var frigjort av en av de andre. 

Carina syklet i store sirkler rundt meg der jeg spaserte oppover mot Bolteløkka skole mens jeg speidet etter gjemmesteder. Det skrapte i sykkelen hver gang pedalen roterte. «Vi gjemmer oss i skolegården» foreslo jeg. Selv om Carina var eldst, var det alltid jeg som førte an, men Carina var aldri vond å be. «Ja, kanskje bak skuret?» Vi smilte lurt til hverandre. 

«Har dere lyst til å hjelpe meg med en ting?» Vi snudde oss. Bak oss lent inn mot et tre stod en mann med armene i kors og et stort smil i et solbrunt ansikt. Vi hadde gått rett forbi uten å se ham. Jeg husker at jeg tenkte at han sikkert kunne vært med i en reklamefilm, for han var vakker, velstelt, men voksen. Kanskje rundt førti tenkte jeg da, mer i begynnelsen av tredveårene tenker jeg nå. Han hadde stått i skjul av den spirende bjørka som hadde vokst inn i gjerdet til skolegården og som nå lente seg utover som for å frigjøre seg fra vennskapet. 

«Jeg har mistet katten min, vil dere være med å lete?» Han sa det med dempet stemme idet han kom sakte gående mot oss, blikket hans flakket, som om han var sjenert. «Har du mistet katten din?» gjentok Carina høyt. Jeg følte en voldsom omsorg for mannen med den savnede katten, samtidig som jeg ble fylt av glede over den heldige situasjonen vi likevel befant oss i, for jeg hadde nemlig lang erfaring med katter og spesielt med å lokke dem frem. «Vi kan hjelpe deg!» sa jeg stolt. 

Jeg fortalte ham om katten jeg hadde hjemme og de smarte kattetriksene jeg kjente til, mens vi alle tre beveget oss innover i skolegården. Mannen med den savnede katten nikket og var tydelig imponert. Åh, den lykkefølelsen man har inni seg når man som barn får muligheten til å hjelpe en voksen. Endelig er det noen som virkelig trenger deg og det du er flink til. Så deilig å kjenne at man er viktig. 

«Du som har sykkel kan jo sykle ned til den nederste skolegården og lete der?» sa mannen og henvendte seg mot Carina. Han sa det så plutselig, med et vennlig tonefall, som om det var den naturligste ting i verden. Likevel merket jeg en uro i kroppen da han sa det, jeg hadde ikke lyst til å følge med mannen alene. Samtidig føltes der ikke som om det var noen vei tilbake nå som vi hadde sagt ja til å hjelpe. «Ok» svarte Carina og begynte å tråkke avgårde på sykkelen. Jeg hørte skrapingen fra Diamant forsvinne i det fjerne. 

Vi gikk mot skuret, det skuret som Carina og jeg hadde bestemt oss for å gjemme oss bak. Det stod der så sørgelig malplassert midt i skolegården, med grå planker og blikktak og med en rusten krok som holdt døren på plass. Mannen ville ta meg med inn der for å lete. Jeg begynte å ane at noe var galt, det hele var så pussig. Hvordan skulle katten ha kommet inn der? Men pliktfølelsen var sterkere og jeg fulgte etter. 

Det var bekmørkt der inne, men mannen hadde tent en lommelykt som han lyste rundt i rommet med. Jeg vet ikke hvor han hadde funnet lykta, men gjennom lysstrålen kunne jeg se hyller med redskaper, noen poser med strøsalt og spader som stod lent inn mot et hjørne. Det luktet gamle poteter der inne. «Ser du katten?» Jeg skalv, jeg var redd. «Nei» svarte jeg. Jeg kunne høre min barnslige og lyse stemme i mørket, tynn og spak, til forskjell fra hans tydelige mørke. «Katten tør sikkert ikke komme frem. Kanskje du skal ta av deg klærne dine?». Stillhet. Pusting. «Katten min liker ikke at folk har på seg klær» fortsatte han. I det øyeblikket skjønte jeg at jeg var fanget og at det nå skulle skje noe grusomt, jeg bare visste ikke helt hva det grusomme var. «Jeg vil ikke» hørte jeg stemmen min si. «Ta av deg buksa, ellers så blir jeg sint på deg» sa han med hes stemme mens han begynte å fikle med gylfen min. 

Jeg prøvde å vri meg unna, begynte å gråte. Han var forberedt på reaksjonen min, skjønte at han lett kunne bli oppdaget. Mannsstemme og barnegråt fra et skur i en skolegård ville være mistenkelig. Stemmen hans myknet «Nå skal vi leke en lek» sa han. «Du blir her inne og teller til ti, mens jeg går utenfor og gjemmer meg». Han gikk mot døren og åpnet den, en stripe av lys traff ansiktet mitt. Jeg ville så gjerne ut i det trygge lyset, hjem til pappa, men jeg nådde ikke frem før han hadde lukket døren. Det var ikke lenger noen lykt som lyste opp rommet og jeg famlet rundt i bekmørket alene. Jeg kunne ikke se en centimeter fremfor meg, bare kjenne hjertet galoppere og høre noen gisp som jeg antar kom fra meg selv. «En» sa han høyt og begynte å fikle med låsen utenfor. «To» Jeg skjønte hva han skulle nå. «Tre». Nå kunne han holde meg innelåst i mørket samtidig som han hadde kontroll på omgivelsene utenfor. «Fire» Han telte høyt. «Fem». Jeg begynte å få fullstendig panikk. Det var det han ventet på. Hvor mange andre barn før meg hadde til slutt gitt opp og latt han fullføre det han startet fordi frykten tok overhånd der inne i det lammende mørket? «Seks».

Plutselig lød en kjent stemme i det fjerne. Døren gled opp og lyset sammen med en vind av vår traff meg. Jeg tok sjansen og løp. Jeg kunne se ryggen på mannen idet han kastet seg over gjerdet til skolegården og løp avgårde. Jeg løp andre veien, klarte ikke tenke, bare løp på instinkt. Jeg fortsatte å løpe lenge etter at jeg hadde kommet inn døren hos pappa, pulsen ville ikke ned, jeg klarte ikke roe meg. Pappa ringte politiet, jeg vet ikke hva de ble enige om. Carina dukket etterhvert opp og lurte på hvorfor jeg hadde løpt avgårde så brått. Hun fortalte at hun hadde kommet løpende inn i skolegården opprømt og andpusten med en katt på armen som hun hadde funnet nede i veien. Idet mannen hørte de entusiastiske ropene hennes, hadde han spurtet avgårde. Og like etter sett meg løpe i motsatt retning. Flere voksne dukket opp på døren utover kvelden, foreldre som snakket med pappa. Jeg satt på sofaen i tynne bomullsbukser og vårjakke, tårevåt og kritthvit i ansiktet. Lettet og livredd på en gang. 

Jeg snakket ikke med noen om det som hadde skjedd etterpå, men begynte å sove med lyset på. Jeg gikk på svømmetrening, og da svømmelæreren sa han ville at jeg skulle ta svømmeknappen, lå jeg våken om natten en hel uke, for ordet «knappen» tolket jeg som at svømmelæreren skulle kle av meg. Jeg turte ikke lenger ta drosje fra pappa og hjem til mamma fordi alle drosjesjåførene var menn og dermed potensielle overgripere. Så jeg fant alltid på en god unnskyldning for å ta trikken i stedet.

Jeg mistet noe den dagen i skuret, jeg mistet evnen til å bare være et barn. Jeg følte at nå måtte jeg ta ansvar for meg selv, for jeg visste ikke hvilke voksne jeg kunne stole på, og de jeg allerede stolte på, de kunne ikke beskytte meg. Jeg skammet meg også, over min tåpelige åpenhet og blinde tillit til folk, noe som bidro til at han valgte meg. Jeg var et lett bytte. 

I dag er jeg fortsatt en like åpen person som jeg var da, men jeg er kanskje mindre tillitsfull. Men den åpenheten kan også brukes positivt. Den kan brukes til å være åpen om hva jeg har opplevd slik at foreldre kan bruke min historie og kunnskapen om metodene overgripere benytter, når de snakker med sine barn om overgrep. Åpen slik at det kan bli lettere for andre som har lignende opplevelser å betro seg til noen eller bare vite at man ikke er alene med å bli utsatt for overgrep. 

Og til alle de tusen som ble sittende igjen i skuret, de som ikke ble reddet av tilfeldigheter og flaks. De som har hatt opplevelser som ingen barn skal måtte gjennomleve og som bærer med seg minner som de bruker et liv på å bearbeide. Til de som fortsatt sitter i skuret, som aldri har fortalt noen om sine opplevelser. Jeg kan ikke si til dem at det er trygt å gå ut, men kanskje man kan våge å slippe en stripe med lys inn og betro seg til en man stoler på. 

Nazisten i barnehagen

På tirsdag dukket små hekser, løver og trollmenn opp på døra vår. Laurits var henrykt og delte ut innpakkede, søte biter med mageknip til alle sammen. Mange mener at Halloween bare er et importert amerikansk pengesluk. Men jeg synes det er en fabelaktig tradisjon. Som barn hadde jeg stor glede av å kle meg ut og så frem til karneval i barnehagen lang tid i forveien. 

Det er ikke barna som får Halloween til å handle om penger, det er det de voksne som gjør. Prisen eller kvaliteten på kostymet betyr ikke så mye for barna som selve opplevelsen av å kle seg ut. For barna handler det om å tre inn i en annen rolle, være voksen, farlig, morsom, usynlig, søt, slem eller å ha magiske krefter. Å være en annen enn seg selv i noen timer. I hvert fall var det slik for meg da jeg var barn. 

Mormor var selveste Willy Wonka når det kom til å lage kostymer. Hun satt i flere uker og sydde de mest fantastiske kreasjoner til broren min og meg. Vi var Peter Pan og Tingeling, klovner, eventyrprinsesser og superhelter. En gang lagde hun en kostyme til meg som så ut som ansiktet til Abraham Lincoln. Så gikk jeg rundt på skolen med armene ut av ørene og bena ut av munnen på Abraham Lincoln. 

Mamma derimot, hadde hverken tid eller råd til å gå «all in» når det gjaldt kostymer til broren min og meg. Hun var alenemor med to barn og jobbet skift på et sykehjem. Da det var Internasjonal dag i barnehagen dukket de andre barna opp i fargerike Sarier, Kimonoer, Lederhosen og Bunader. Mens mamma tredde på oss jeans og t-skjorte, rakte oss hvert vårt McDonald’s flagg og sa «dere kan være amerikanere». Broder’n og jeg satt smørblide sammen med de andre barna og Ronald McDonald vaiet like pent i vinden som det greske og japanske flagget. 

Så for noen år siden tittet jeg gjennom noen gamle bilder, da jeg oppdaget et bilde som frembrakte svært gode minner. På bildet ser jeg en jente på rundt fire år med mascara-striper i håret og hullete strømper som sitter tett inntil en bokhylle sammen et par andre barn. Man kan se at hun synger og er glad, munnen smiler mens strupen jobber og de blå øynene lyser i kontrast med den mørke, matte øyensminken. Mamma hadde rasket sammen noen gamle klær og sminket meg opp som punker til karnevalet i barnehagen. Jeg ante ikke hva en punker var, men jeg husker at jeg var stolt og følte meg pen og voksen. 

Etterhvert som jeg studerer detaljene i bildet, ser jeg plutselig noen påtegnede symboler på armene mine. Min mor er lynende intelligent, men har aldri vært spesielt interessert i politikk. Hun har vel tenkt at enhver troverdig punker må bære politiske symboler. Men hvilke politiske symboler var nok ikke så viktig, og uten å tenke seg særlig nøye om, har hun tegnet de hun kom på i farta. Jeg ser en stor A i en sirkel, et par stjerner og…et Hakekors!? Jeg stirrer på bildet i vantro, men det finnes ikke tvil, hun har tegnet et tjukt, sort svastika på armen min. 

Så der satt jeg da, i Grefsen Menighets barnehage, en fire år gammel nazist med kullsorte øyne og hakekors på armen mens jeg sang «barn av regnbuen» av full hals. Hva personalet i barnehagen syntes om dette, vites ikke. Jeg tror de skjønte at min mor ikke sympatiserte med Hitler, men rett og slett var en litt overarbeidet alenemor. 

Uansett var jeg lykkelig uvitende om hvilke grusomheter jeg reklamerte for på armen min og var like fornøyd med dette kostymet som jeg hadde vært med Tingeling og Prinsesse Gulltopp årene før. 

Hotell Mutter’n

Er du sliten etter en lang og hard fødsel? Har du nettopp kjempet deg igjennom en mørk tunnel? Føles verden kald og skremmende? Velkommen til Hotell Mutter’n, et sted der du kan koble av, vokse og få verktøyene du trenger for å møte livets store gleder og utfordringer. 

Vi kan tilby deg din egen private Mutter som står til tjeneste for deg tjuefire timer i døgnet, skreddersydd for deg og dine umiddelbare behov. 

Vi tar deg som du er

På Hotell Mutter’n kan du alltid være deg selv på godt og vondt, her er det rom for alle følelser. Du kan gråte, skrike og le, Mutter’n står parat til å trøste deg, muntre deg opp og fryde seg med deg i dine gledesstunder. Mutter’n har som viktigste oppgave å sørge for at du har det bra og opparbeider seg dermed raskt en forståelse for dine unike følelser og behov. 

Her spiser du godt

Restauranten er åpen natt som dag og på menyen står morsmelk, Nan, Hipp og Småfolk (fra pulver). Av erfaring vet vi at endel har allergier eller andre utfordringer med bryst, derfor kan vi glede våre gjester med et stort utvalg ulike flasker med pumpet morsmelk eller MME. (Vi serverer dessverre ikke MME fra bryst). 

Soving og avslapning

Vi vet viktigheten av god søvn og kan tilby flere ulike alternativer for soving. Samsoving er en av våre mest populære soveløsninger. Her får du ligge tett inntil eller oppå Mutter’n som stryker deg og sørger for å holde deg varm og trygg. Samsoving kan kombineres med spising. Er du av typen som sover best når du er i bevegelse, kan du bli vugget i armene til Mutter’n eller trillet rundt i en lun vogn, natt som dag. Vi har også et utvalg ulike senger; dagsenger, nøster, sprinkelsenger etc dersom du ønsker variasjon i miljø og sengekomfort. Smokk er tilgjengelig på alle våre soveløsninger. 

Aktiviteter

Av aktiviteter kan vi friste med Vippestol, der du selv eller med hjelp fra Mutter’n kan gynge frem og tilbake mens du f.eks ser på TV eller bare slapper av i vante omgivelser. Gymmen er en av våre mest spennende aktiviteter. Her har et team av kompetente pedagoger og forskere satt sammen en installasjon av farge, form og lyd som skal gi deg unik stimulering av alle dine sanser. Vi har også et stort utvalg leker som tåler både biting, risting og dunking. Hotell Mutter’n kan også tilrettelegge for aktiviteter utenfor hotellets fasiliteter som svømming, sang og sosiale utflukter sammen med andre hotellgjester. Mutter’n vil selvfølgelig være med deg til enhver tid, også utenfor hotellets område. 

Vanlige bekymringer

Mange har bekymringer rundt tarmgass, inkontinens, forstoppelse og løs mage. Dette er utfordringer som gjelder svært mange av våre gjester og som Mutter’n er vant til å håndtere på daglig basis. Massasje, maltekstrakt og varmeflaske er noen av behandlingene vi kan tilby. Bleier skiftes hyppig for maksimal trivsel og de beste salvene og kremene finnes i vårt sortiment. 

Har du helseutfordringer? 

Sliter du med Trøske, bleieutslett eller kanskje kolikk? Hotell Mutter’n har lang erfaring med disse og en rekke andre helseplager. Vi garanterer at du får den beste medisinske behandlingen som tilbys, uavhengig av kostnad. I tillegg gir vi oss aldri før vi har funnet en behandling som fungerer. Vi kaller det bare Mutter’n-garantien! 

Nesten GRATIS

Men hva koster et opphold på Hotell Mutter’n? Det utrolige er at oppholdet er nesten GRATIS. Vi opererer med betalingsutsettelse og vil først kreve betaling om førti år i form av ukentlig besøk, transport til behandlingssteder og generell vedlikehold av Mutter’n frem til hun avslutter sin lange og tro tjeneste. 

FAQ

 – Hvor lenge kan jeg bo hos Mutter’n? 

De fleste velger å bo hos oss i atten år, men det er helt vanlig å forlenge oppholdet. Vi gjør oppmerksom på at enkelte av våre tjenester kun tilbys i perioder av oppholdet. Bryst tilbys for eksempel kun til gjester under to år, mens kos og trøst kan bestilles av gjester i alle aldre.

– Når sover og spiser Mutter’n? 

Mutter’n tilpasser egen søvn etter gjestenes sovemønster. Dette vil imidlertid ikke gå utover gjestenes sikkerhet og behov. Raske matinntak foregår i ledige stunder, i den grad det er mulig.

– Kan jeg bli avhengig av Mutter’n? 

Ja, det forekommer svært ofte. Her sørger vi for at forholdet kan forlenges i en sosial og økonomisk relasjon. Programmet kalles Sparebanken Mor. 

– Kan man velge Mutter? 

Nei, dessverre. En Mutter som ligner deg er valgt ut spesielt for deg idet du ankommer. 

Ankomst

Offentlig transport med banen via Livmorhalsen eller kjør Keiserens vei til du ser et stort hvitt lys. 

Hva er det med trynet ditt?

Å sprøyte nervegift inn i ansiktet, pumpe leppene fulle av syre og glatte ut alle rynker og folder ved å fylle ansiktet med stoffer man ikke klarer å uttale, har blitt helt vanlig. Man trenger ikke se på salongenes omsetningsvekst for å oppdage det, det finnes nok av vandrende eksempler i bybildet. Og permisjonstid med lange daglige trilleturer gir meg virkelig tid til å se på folk. Jeg blir skremt når jeg ser hvor utbredt det er å gjøre store endringer på utseendet sitt. 

Her har voksne kvinner i jakten på ungdomskilden gått i bresjen for å innføre en kultur der kosmetiske inngrep og skjønnhetsbehandlinger er noe man gjør i lunsjpausen. Og unge jenter følger mer enn villig etter. Men det handler ikke lenger om litt hvitere tenner, tydeligere bryn eller den ene sinnarynka. Nei, nå har det dukket opp en helt eget skjønnhetsutrykk der ansiktet er så glattet ut og pumpet opp at ansiktstrekkene forsvinner og man ender opp med et nesten utenomjordisk utseende, noe som dessverre ikke ser spesielt vellykket ut. 

Det blir litt som keiserens nye klær når du har betalt i dyre dommer for å se vakrere og yngre ut, og vanlige folk som meg nesten skvetter når du kommer gående. For min umiddelbare tanke når jeg ser deg er dessverre ikke «åh, så pen du er» eller «du holder deg godt», men heller «hva er det med trynet ditt?» For en del av disse kosmetiske behandlingene får ansiktet til å se uproporsjonalt og underlig ut. Og det er en klar forskjell mellom det som er naturlig uproporsjonalt og som skaper identitet og karakter, for eksempel en stor nese eller en lav panne, og det som er uproporsjonalt fordi man har sprøytet inn litt både her og der. 

La meg beskrive for deg hva du egentlig har investert dine femogtyve tusen skjønnhets-kroner i. Leppene dine ser ut som om du har sugd på en pinne til de har hovnet så kraftig opp at de ser ut som to glatte og glinsende wienerpølser. De påmonterte øyenvippene har som oppgave å gjøre øynene større og motvirke tunge øyelokk og trøtthet. Men i og med at de er lange som markiser får de i stedet øynene dine til å se lettere sjokkert og skremt ut til enhver tid. For å glatte ut kinnene og fordypninger under øynene har du sprøytet inn en kyllingfilet i hvert kinn, noe som gjør ansiktet ditt rundere og gir deg et hamsteraktig utrykk. Mens pannen din er så glatt at når du hever på øyenbrynene dukker det opp rynker først øverst ved hårfestet, noe som fremstår som et påfallende merkelig aldringstegn. Og så til slutt øyenbrynene..Ja, det er flott med fyldige og markerte øyenbryn, men ikke når de er så unaturlig tykke og mørke og tatovert med en slik presisjon at det ser ut som du har limt to sorte løsbarter over øynene. 

Til sammen gir dette deg et ansikt som kommuniserer apati og livstrøtthet. Det å uttrykke glede krever mimikk og mimikk krever et ansikt i bevegelighet og bevegelighet krever hud som kan strekkes og tøyes. Skjønnhet kan ikke isoleres til blafrende øyevipper og fyldige lepper, men er en sum av alle trekkene i ansiktet som blant annet ansiktets form, øynenes plassering og pannens høyde. Ungdommelighet vises ikke bare i antall rynker og folder, men også i hudens farge og friskhet, øynenes gnist og ikke minst ansiktsutrykk. Dessuten, jo tydeligere det er at du har fikset på utseende, jo eldre vil jeg gjette at du er. 

Og hvis motivasjonen din var å skille deg ut på grunn av din unike skjønnhet, så er du virkelig på villspor, for disse behandlingene bidrar til at folk ser kliss like ut, som en ny og fremmed rase av mennesker, desperat etter å være noen andre enn seg selv. 

Så damer, mødre, bloggere og opinionsledere, det er vi som har ansvaret for hva slags skjønnhetsidealer vi bringer videre til våre døtre og unge jenter. Ved å normalisere et slikt radikalt skjønnhetsbilde, bidrar vi til å potensielt ødelegge unge jenters utseende og ikke minst selvbilde. Og til fedre, brødre og ektemenn, deres jobb er å justere våre oppfatninger av hva som er vakkert gjennom for en gangs skyld å hviske til oss fra sidelinjen «hva er det med trynet hennes a?» 

Pass deg for de søte jentene 

«Jeg bare følte at det var så naturlig liksom. Hele fødselen og alt» Jeg merker at jeg får lyst til å kaste opp litt i munnen. Det er ikke nødvendigvis det hun sier, men måten hun sier det på. Med et drømmende blikk og med myk stemme, som om det var akkurat slik hun så og hørtes ut da hun lå og presset fire og et halvt kilo foster ut av den lille vaginaen sin. 

Jeg har møtt henne på helsestasjonen før. En petite liten snelle med påsatte øyenvipper og Krølltang-bølger i håret. Vi har tatt en kaffe, hvordan fikk hun meg med på det? Lipglossen glinser i sola mens hun snakker og parfymen hennes invaderer luften jeg puster inn hver gang hun rister på håret. Hun er varm, hun er myk, hun er søt..og hun gjør meg nervøs. 

Er det noe jeg er livredd for, så er det denne typen søte jenter. Alt de sier, alle ord og ansiktsutrykk virker så kunstige, som om de har øvd inn alt sammen foran speilet hjemmet. «Men nå vil jeg høre om DEG og DIN fødsel» sier hun med den lyse, omsorgsfulle Carola-stemmen sin og borrer de store brune øynene sine inn i mine. «Jaaa, den var kanskje ikke helt sånn som din» sier jeg og motvillig legger ut om igangsettelse av rier, Epidural rett i ryggmargen og ammingen som jeg aldri fikk ordentlig til. Og umerkelig sklir hun inn i rollen som rådgivende jordmor, ammeveileder, psykolog og bestevenninne. 

En halv time etterpå har hun fått til det jeg fryktet hun skulle; å få meg til å føle at min fødsel var mye dårligere enn hennes og at jeg denne gangen bare kan håpe på å få innpass i den eksklusive klubben med de naturlig fødende. Denne kvinnetypen er nemlig verdensmestre i å få deg til å føle deg utilstrekkelig og dyrker flittig og utrettelig denne hobbyen. Og hennes aller sterkeste våpen er sosiale medier. 

Hun tar gjerne femtiåtte selfier med filter før hun finner ett som hun legger ut for dagen, med et perfekt sminket ansikt og et uttrykk som er klin likt det hun la ut dagen før. Stort sett er det nærbilder av enten henne selv, barna i pene og dyre klær, venninnene som gjør «gærne grimaser», ting hun har kjøpt eller ønsker seg, den sunne maten hun spiser, interiør i pastellfarger, kaffe med melkeskum, og svetteløs trening som pryder Instagram-kontoen hennes. Galleriet pyntes med hashtags som #just me #the best girls #me and my new bag #funny faces og #natural. Du skjønner selvfølgelig fort at alt bare er staffasje og fake news, og du ler kanskje litt av henne for deg selv. Men samtidig så er det et eller annet i deg som vil ha en bit av hennes tilsynelatende perfekte verden. Fordi den er sånn du drømte at din verden som voksen skulle se ut da du var liten. Lykkelig uberørt av økonomiske begrensninger, krevende unger, strekkmerker og kjedsomhet. 

Men de er jo harmløse vesener, tenker du kanskje. Etter min erfaring er de søte jentene ulver i fåreklær. De skriver fine ting i kommentarfeltet ditt samtidig som de fryder seg over å se at du har gått opp to kilo i sommer. De har en mening om alt en kvinne bør og ikke bør foreta seg. Det er disse kvinnene som får deg til å føle deg totalt ubrukelig som mor når du ikke har bakt til skoleavslutningen eller ikke fullammer barnet ditt i et år. De er mestere i å skjule samlivsproblemene og spiseforstyrrelsene sine og snakker om sine menn og sitt kosthold på en måte som gjør at du begynner å lure på om det er du selv som har samlivsproblemer og spiseforstyrrelser. 

De måler kjærligheten i store diamanter, dyre vesker og gratis middager. Er overentusiastiske, mistenkelig omsorgsfulle og forfengelige ned til det minste kjønnshår. Og menn står i kø for å få tak i et eksemplar av dem. Helt til de kjøper seg ett og oppdager at de såvisst ikke får det lykkelige parforholdet de drømte om som barn. Og så angrer de bittert mens de dag ut og dag inn må sitte å vente på at hun de trodde var kvinnen i sitt liv må ta femtiåtte selfier av seg selv før den gjennomregisserte og pastellfargede hverdagen de deler kan begynne. 

Kall meg gjerne fordomsfull og kritisk, beskyld meg gjerne for å være misunnelig, usikker eller lite tolerant. Det er helt greit så lenge jeg slipper å være søt og perfekt. 

Når alle vil bli ballerina

Vi skulle bli ballerinaer alle sammen. Det hadde i grunn aldri vært noe stor drøm for meg, men de gangene jeg satt i kulissene og fulgte forestillingen etter mine få tildelte minutter på scenen, var jeg som fortrollet.

Høye hopp, myke strekk, tunge løft, raske piruetter og lette trinn lydløst og grasiøst over scenen. Store historier om kjærlighet, sorg og sinne fortalt uten ord, bare gjennom bevegelser. 

Og så følelsen når jeg selv entret scenen. På scenen følte jeg meg viktig. Jeg hadde en rolle i en koreografi som skulle være perfekt. Alle måtte danse trinnene helt synkront, falt noen ut ville det synes. Sammen ble vi til én bevegelse. Og så applausen til slutt, det jublende publikum, det var en ubeskrivelig følelse selv om jeg bare hadde en mindre birolle. 

Livet bak scenen var knallhardt, selv om man bare var ti år. Halvannen times øvelse fire ganger i uken. Så etter øvelse, prøver til oppsetningene. Generalprøve og så forestillinger nesten hver kveld i en måned. Bare sykdom var gyldig fravær. Bursdagsinvitasjoner måtte avslås, det ble mindre tid til venner og lek, men jeg danset tross alt på Den Norske Opera. 

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg igjennom opptaket til operaballetten, jeg hadde ikke danset mye i mitt unge liv. Tanken til mine foreldre var at balletten skulle hjelpe skjevheten i føttene mine. Legene mente at jeg kunne klare meg uten operasjon dersom jeg trente på å rette opp gangen min. Jeg kvalifiserte meg på erfaringsløs på skjeve føtter, så noe dansetalent hadde jeg vel. 

De andre som kvalifiserte seg i gruppen min var eldre og hadde danset fra de var småbarn. Jeg var yngst med minst danseerfaring, et dårlig utgangspunkt i en prestasjonskultur der din verdi ene og alene var knyttet til dine danseferdigheter. Jeg var et lett bytte for talentene med herskebehov. Når det var min tur til å ta en hopp chassé over gulvet fulgte en bølge av hånlige jenteflir etter meg ledet an av Karianne, hun som alle mente ville komme seg igjennom nåløyet og bli ballerina. 

Instruktøren forsterket mobbingen ved å konsekvent aldri rette på meg. Å bli rettet på var et signal om at man hadde potensiale, at man var verdt å investere tiden sin i. Instruktøren overså meg fullstendig. Likevel ble jeg plukket ut til flest forestillinger med barneroller fordi jeg var to år yngre og hadde dermed fortsatt kroppen til et barn. Misunnelsen det skapte var som bensin på bålet for Karianne og hennes undersåtter. Når de ikke lo av meg, behandlet de meg som luft.

Det gikk konkurranse i hvem som hadde de stolteste foreldrene, gjerne målt i hvem som hadde flest familiemedlemmer blant publikum og fikk de fineste gavene etter forestillingene. Mine foreldre hadde hverken tid eller råd til å sende blomster og sjokolade og å organisere familie-treff til alle forestillingene. 

Jeg fortalte ingen om mobbingen, jeg trodde det ikke var noe å fortelle. Det var vel bare sånn det var når man ikke presterte i en kultur der prestasjon var alt. Man forholder seg til det som er. Så begynte hodepinen å melde seg. Jeg fikk sterke migreneanfall med oppkast flere ganger i uken. Jeg skjønte ikke sammenhengen mellom migrenen og mobbingen, jeg skjønte ikke at jeg var nedsyltet i stress og vonde følelser. Når barn har det vanskelig manifesterer det seg ofte som fysisk sykdom. Etterhvert var jeg dårlig så ofte at jeg misset mange øvelser. Uten trening klarte jeg ikke å kvalifisere meg videre til neste nivå og var lettet over å forlate Operaen, Karianne og disiplene hennes. Jeg hadde et godt liv på skolen og glemte raskt hele balletten. Migrenen ble bedre, jeg begynte å danse hiphop og brukte tid på gode venner. 

Siden fikk jeg vite at de alle sluttet, en etter en, kravene ble for høye, presset ble for stort og de ville det ikke nok. Bortsett fra Karianne. Karianne fortsatte å jage etter drømmen. Hun ville bli den beste, ballerinaen som alle beundret. For henne var det ikke nok å være en del av koreografien, hun ville ha hovedrollen. Karianne sluttet først da hun var så ødelagt av spiseforstyrrelser at hele livet hennes måtte settes på vent i flere år mens hun fikk behandling. 

Det er mange Karianner der ute blant unge i dag, og det er mange som meg. De som strever etter å være best og de som lider under å føle seg dårligst. De som godter seg over andres svake prestasjoner og fryser hverandre ut på sosiale medier, de som ikke sier ifra og de som blir syke. Alle kjemper for følelsen av verdi, men på ulik måte. 

Vi må passe på at samfunnet våre unge vokser opp i ikke blir en operascene der det eneste som teller er applausen fra publikum, misunnelsen fra kollegaene og hvor mange som har kommet for å heie på deg i salen. 

Jenter er sølv, gutter er gull

«Blir det gull eller sølv?» spør han som har vært far en stund. De to sitter bak meg på trikken og skravler, så høyt at det er umulig å ikke få med seg samtalen. «Vi går for gull ja, det blir gutt » svarer den andre, han som skal bli far om tre måneder. De ler, jeg blir pottesur. 

Men noen ganger i livet har jeg selv tenkt at det bare er sølv å være kvinne. For det er en del ting som bare kvinner må forholde seg til, og disse iblant meningsløse tingene bruker vi latterlig mye tid av livet på å perfeksjonere eller å stilletiende lide oss igjennom. 

Her kunne jeg selvfølgelig begynt å snakke om likelønn, seksuell trakassering og arbeidsfordeling i hjemmet, men alt det der må vi jobbe med over tid. Det er ting som er mye mer presserende enn det. 

La meg like gjerne starte med det aller verste; Strømpebukser. De kommer i alle varianter og kan være alt fra horete til tantete avhengig av materiale og tykkelse. Og de aller tynneste, de du skal ha på deg når du gjerne har flest enheter innabords, de er laget av spindelvev. Her er det bare å skamme seg alle sammen, for en dreven femina bør klare å feste hardt i tolv timer og fortsatt trekke av seg nylonstrømpa med nystøpte negler i halv fire tiden om natten med alle maskene inntakt. Enhver strømpebukse skal helst sitte som støpt til kroppen så den presser underliv og mage sammen til fordøyelsen stopper opp. Og på vinteren skal disse pølseskinnene brukes hver dag. Norsk vinter uten strømpebukser er fem skrekkelige måneder med endeløs frysing. Uten strømpebukser kan du være rimelig sikker på at du får to uker sengeliggende med influensa og dermed over sytti arbeidstimer du senere må ta igjen på kveldstid. Men motsatsen er nesten verre. Fem måneder med rompekløe og gnisse-utslett på grunn av disse åletrange ulltarmene. Ikke holder de seg oppe heller, men siger nedover og presser ned buksa slik at rompesprekken duver over buksekanten. 

Så er det dette med kroppslukt og kroppslyd. Menn og kvinner har nøyaktig den samme anatomien når det kommer til kroppens lukt og lyd, men det er totalt ulike forventninger til hva slags lukt og lyd den mannlige og kvinnelige kroppen skal produsere. Det blir alltid hevede øyebryn og urolige blikk blant de trengende i kø når det stinker inne på jentedoen. Nå er det jo forskjell på kvinner, men veldig mange jeg har snakket med tør ikke bæsje andre steder enn hjemme i frykt for ufeminine odører og lyder. I stedet går de rundt og nekter kroppen sitt fornødne til de nærmest besvimer av magesmerter. Og strømpebuksa gjør ikke akkurat tingene bedre. Jeg kan fint huske perioder i starten av forhold der jeg har slitt med søvnproblemer fordi jeg har vært livredd for å slippe en fis i søvne. De fleste stinkende armhulene jeg har hilst på i trange busser har tilhørt menn. Ikke fordi kvinners armhuler lukter noe mindre, men kvinnene har enten stått og vasket seg febrilsk under armene i vasken på jobb, eller så står de og presser armene inntil kroppen for å kvele ethvert illeluktende blaff fra armhulene. 

Forestill deg at du hele dagen igjennom må vakle rundt på altfor trange skøyter…velkommen til høye hæler. Dette torturmiddelet bruker kvinner gjerne et helt liv på å balansere til perfeksjon, bare for å ende opp med kroniske ryggplager og tær, eller rettere sagt klør, som aldri vil kunne rettes ut. Dessverre er det slik at denne stilett-besettelsen blant kvinner ofte kommer hånd i hånd med mangel på selvinnsikt i hvorvidt man mester denne balansekunsten eller ikke. Ikke sjelden resulterer dette i påfallende underlig gange, brukne ankler eller usjarmerende fall med miniskjørt.

Og så er det denne unaturlig aldringen som helst ikke skal ramme oss kvinner. Mens en kvinne blir rosin, blir en mann god årgangsvin. I mine glansdager på Tinder var jeg stort sett for gammel for en fyr som var fem år eldre enn meg. Men alder er jo bare et tall og aldring kan man kjøpe seg ut av i følge skjønnhetsindustrien, og der må jeg innrømme at jeg har gått fem på. Jeg har sikkert brukt en halv årslønn i mitt liv på kremer og produkter som skal skrubbe, hydrere eller flasse bort alt som kan minne om stress, søvnløshet og bekymring. 

Heldigvis så finnes det endel gull-gutter der ute, som synes det er en selvfølge at dama blir eldre og iblant lukter litt svette og fis. Og som aldri ville finne på slenge ut idiotiske morsomheter om verdien på sitt ufødte barn på trikken. 

Og forresten, til de som ikke visste det; det ser ut som det blir en liten gullgutt til på oss i august 🙂

En ting jeg angrer på

Jeg er ingen angrer. Det er sjelden jeg angrer på ting jeg har gjort eller valg jeg har tatt. Jeg ser på alle valgene mine som et resultat av situasjonen jeg var i og en videre prosess for læring. Det er en utrolig effektiv forsvarsmekanisme. 

Men så finnes det noen situasjoner som følger meg, som gnager på meg i årevis. Det er gjerne ikke de store valgene, men de små. Dette er en av dem. 

«Sorry, but I gotta go get my laundry» sier jeg og setter fra meg ølen min. «But we’re in the middle of a movie!» svarer han. Det 11. september i året 2002 og jeg befinner meg i leiligheten til naboen min i leilighetskomplekset Central Lamar Appartments i Austin, Texas, USA. Jeg har på meg en hvit singlet med det amerikanske flagget og ordene «Remember 9/11» trykket på ryggen, en singlet som jeg har høstet anerkjennende nikk og «hi fives» for dagen igjennom. Jeg føler meg veldig amerikansk. 

Vaskeriet brukes av alle beboerne i leilighetskomplekset og man booker inn to timer av gangen. Tøyet mitt er ferdig vasket og tørket, men jeg må fjerne det fra tørketrommelen før neste beboer kommer med sin tøyvask. «But someone might steal it» sier jeg. «Trust me, no one is gonna steal you laundry». Jeg tar ølen i hånden og lener meg tilbake i sofaen. Nei, ingen kommer jo til å stjele tøyvasken min. 

Men det er akkurat det som skjer. Halve tøyvasken er borte, noen har jafset til seg både kjoler og truser. En svett pervers døgenikter som ligger i skittent sengetøy og velter seg i jentetruser mens han napper i laksen og grynter som en gris? Jeg får vondt i magen. Men det verste er at yndlingsbuksa mi er borte; en sort og gråstripete stretchbukse som på magisk vis får rompa mi til å se ut som tatt rett ut av en musikkvideo. Dagen er selvfølgelig ødelagt, «hi fives’ene» er glemt og MTV-rompa vil aldri komme tilbake. 

Dagen etter er det helt umulig å bestemme seg for hva jeg skal ha på meg. Jeg lander på et par jeans og en singlet og løper mot bussen til Universitetet med en bagels mellom tennene. Min gode venninne Naveen holder igjen bussen slik at jeg får kastet meg på. Vi setter oss rett overfor tre fyldige afroamerikanske jenter. «Giiirl, I ain’t even gonna speak to that Darryl» sier en av dem. «He ain’t comin near you, girlfriend, I’ll make sure athat» svarer en annen som kommer til syne bak de to andre. 

Jeg stopper å puste et øyeblikk. For der, rett foran meg ser jeg mine bukser, fylt med 113 kilo med bootey. «That girl is wearing my pants» mumler jeg lavt til Naveen. «What?» «That girl is wearing my pants» gjentar jeg. «OMG! The perfect ass pants!» utbryter Naveen. «I am 99% sure those are my pants, it’s a Norwegian brand». Naveen nikker ettertenksomt og spør «What are you going to do?» 

Ja, hva skal jeg gjøre egentlig? Vi er 110 kilo med forreign exchange students mot 380 kilo native girlfriends with attitude. Jenta med buksene snur seg med ryggen til meg mens hun skravler videre med venninnene om hva de skal gjøre med Darryl dersom han prøver seg. De perfekte buksene er strukket til bristepunktet og skriker av smerte idet den den ene enorme rumpeballen trekker seg sammen for å overføre vekten over til den andre. Mon tro om den blå blondetrusen lider samme skjebne under der? 

Jeg gjør ingenting, jeg tør ikke. Jeg står bare matt og ser på at tyven med yndlingsbuksene mine forsvinner ut av dørene sammen med resten av følget. Det er dette jeg angrer på, at jeg ikke sa noe. Hadde ikke kostet meg en krone i dag. Jeg svelger ikke kameler lenger, jeg føler meg dårligere av det enn å få meg en på trynet. 

Man kan leve uten perfekt rumpe, men stoltheten må man ha i behold. 

En jul med bismak

Det blir ikke jul i år, ikke på samme måte som i fjor eller årene før. Jeg er ikke i stand til å komme i ordentlig julestemning når det skjer så mye dritt i verden. 

Verdens elendighet har kommet nærmere på meg enn noen gang. Den er der i ord og bilder hver gang jeg passerer en aviskiosk eller skrur på radioen i bilen. Den er der hver gang jeg klikker meg inn for å lese nyhetene eller vil oppdatere meg i sosiale medier. Den sender meg SMS og brev i posten med bønn om å hjelpe. Den sender meg nyhetsvarsler på jobb, på do, mens jeg hygger meg med venninner, den tar ikke hensyn til min kalender og mine følelser. Den dukker opp hver gang jeg ser på min sønn og tenker på hva slags verden han skal vokse opp i, hvilken fremtid jeg etterlater ham. 

Jeg kan ikke bare skru av, stikke hodet i sanden og late som det ikke angår meg. Jeg kan ikke gå rundt juletreet og synge Deilig er jorden av full hals, uten at tonene mister noe av sin klang i mine ører. 

Jeg kan ikke la freden senke seg i kropp og sinn, i et trygt hjem som lukter av røkelse og varm julegløgg mens det regner bomber over Syria og mennesker i Aleppo blir slaktet i en krig som ingen vil ta ansvar for. 

Jeg klarer ikke sitte stappmett og fråtse i meg bare ett ribbestykke til, uten å bli litt berørt av tanken på at to millioner barn i Jemen er i ferd med å sulte i hjel fordi hjelpeorganisasjonene ikke får komme til.

Jeg kan ikke sitte på juleavslutning i barnehagen og lytte til hvordan mitt barn lærer om likeverdighet og inkludering, uten å uroe meg over at viktige politiske stemmer i samfunnet han vokser opp i forkynner det motsatte. 

Jeg kan ikke fnyse av den sleske amerikanske presidenten i Love Actually på TV, uten å bli minnet på at en som ligner mer på en impulsiv og egenrådig treåring enn en statsleder, skal sitte med spakene og styre et av verdens mektigste land de neste fire årene. 

Jeg kan ikke ubeskjedent sitte på julaften å åpne pakke etter pakke med ting jeg ikke trenger, uten å kjenne på at mitt overforbruk bidrar til at verden går mot en irreversibel klimakrise. 

Det er mer nå enn før, er det ikke? For mange videoklipp, detaljer og dystre fremtidsutsikter. Eller er det bare det at jeg har et barn jeg skal beskytte, at jeg vet og forstår mer enn før og at jeg kanskje har mistet noe av min ungdommelige optimisme?

Med følelse av maktesløshet og mangel på handlekraft, så blir det i stedet dette sentimentale stykket med tekst. Men kanskje ord kan ha en verdi? Med mange nok stemmer kan det jo bli et kor. Og kormusikk i riktig juleånd kan jo gi litt julestemning likevel.. 

Få ting er mer menneskelig enn det å drite seg ut

Noen av de pinligste øyeblikkene man opplever, kan likevel være noen av de fineste. For tre år siden var jeg i Tanzania med Norad. Jeg hadde vunnet en bistandstur gjennom P4 og sammen med Norad reiste jeg rundt i Tanzania og rapporterte om norske bistandsprosjekter til Ola Nordmann gjennom radio og sosiale medier.

Noen av Bistandsprosjektene førte oss langt ut på landsbygda der hvite mennesker sjelden var å se. Vi kjørte i timesvis gjennom tørt landskap på dårlige veier av rustrød jord i varm vind som herjet med håret og gav det en lukt av brent gress. Jeepen jeg satt i balanserte på stupbratte fjellsider og punkterte i ett sett. Hver gang vi punkterte dukket det opp Tanzanianske barn som ville ta oss i nærmere øyesyn. De vinket sjenert til oss fra avstand og ropte Mzungu, som betyr hvitansikt, for å kalle på andre til å komme å bevitne det uvanlige hvithudede reisefølget med bilproblemer. Når vi kjørte forbi små landsbyer, løp ofte de eldre barna langsmed bilen for å få et glimt av oss. Jeg følte meg som en rockestjerne på gjennomreise. Når vi ankom en landsby, ble vi mottatt som helter. Handikappede og landsbyidioter ble stuet bort, alle kledde seg i sine fineste klær, serverte det beste som var av mat å oppdrive, ofte en skrinn kylling og litt rispudding og gav oss rent vann å vaske oss i, iblant luksusgoder som såpe og kaffe.

Til tross for at jeg verdsatte denne gjestfrie ærbødigheten, trivdes jeg ikke med følelsen av å være en kongelig albino. Jeg ville føle nærhet til menneskene vi besøkte, lære om deres hverdagslige utfordringer, lytte til historiene deres og bli sett på som en likestilt.

En dag på vei ned fra en landsby langt oppe i fjellene, stoppet vi bilen ved en stor markedsplass fordi sjåføren vår skulle kjøpe med seg egg hjem. Her hadde hundrevis av tilbydere satt opp sine provisoriske butikker, som bestod av varer dandert utover et stykke tøy på bakken. Det var et salig kaos av ropende selgere, flaksende høner, prutende kunder, brekende geiter og barnegråt. Vi steg ut av bilen for å strekke litt på bena og få med oss all aktiviteten rundt oss. Jeg hadde nettopp gjort ferdig en radioreportasje som jeg var godt fornøyd med og stod ubemerket for meg selv i utkanten av markedsplassen og prøvde å lytte igjennom det ferdige opptaket til tross for støynivået i bakgrunnen.

Iblant, når jeg er spesielt fornøyd med meg selv, hender det at jeg har behov for å ta en liten gledesdans. Og sånn var det akkurat da. Det var kanskje en litt merkelig kombinasjon av Robotdansen og Boogie Woogie, men hva gjør det når man danser bare for seg selv? Men dét viste seg ikke å være tilfellet. Plutselig senket det seg en besynderlig stillhet over hele markedsplassen. Vår ankomst hadde i aller høyeste grad blitt lagt merke til og nå glante mange hundre Tanzanianere forskrekket på den ærefulle gulhårede hvite kvinnen som utførte et underlig klossete danserituale på offentlig møteplass. Brått ble stillheten brutt av et latterbrøl som spredte seg fra munn til munn og endte i et crescendo av lattersang. Til og med reisefølget mitt lo. Jeg følte meg forlegen og ydmyket og fikk en overveldende trang til å løpe vekk. Så slo det meg plutselig at det var min uventede menneskelighet de lo av. Et lite øyeblikk var den rike, hvite, skolerte reporteren som med tårevåte øyne observerte deres hverdagsliv borte, tilbake stod bare en jente som i gledesrus hadde endt opp med å drite seg ut. Så i stedet for å løpe vekk, bukket jeg dypt og lo sammen med dem.

Akkurat da var vi bare mennesker alle sammen…