Category: kultur

Erna, kom og bo en uke hos oss!

Erna, ikke bruk dyrebare skattekroner på unødvendige analyser. Jeg kan garantere at etter en uke hos oss så begynner du å få et klarere bilde av hvorfor antall barnefødsler i Norge går ned.

Boligprisene i byen har gitt oss stor gjeld og lite plass, så vi kan dessverre ikke tilby deg enerom. Siden du er selveste statsministeren, kler vi gjerne opp dobbeltsengen vår i den fineste sateng, men jeg tror ikke du vil trives med å sove der. Minstemann våkner nemlig alt fra tre til åtte ganger i løpet av natten og dagen starter kvart på fem. Du kan få sove på en madrass i kjellerstua. Eller forresten…der bytter samboeren min og jeg på å sove annenhver natt for i det hele tatt å kunne stå oppreist på jobb. Hva med på sofaen med ørepropper?

Ernas frokost

Det er hektisk hos oss på morgenen med bleieskift, tannpuss, påkledningskrig og matpakkesmøring, så frokost er en ganske stusselig affære er jeg redd. Barna vil bare ha kald grøt, samboeren spiser bøyd over matpakkene, mens jeg spiser på jobben for å starte arbeidsdagen tidlig slik at ikke dagen i barnehagen blir så lang for minsten. Små barn blir stresset av lange barnehagedager forteller dine spesialister i Helse Sør-Øst. Dessuten er det hyggelig å se barna mer en to timer på ettermiddagen før de skal i seng.

Ernas huskeliste

En liten huskeliste som kan være grei for deg å lese igjennom til vi kommer fra barnehagen;)

  • Ha alltid blikket rettet mot gulvet når du går rundt i huset for å minimere fotskader forårsaket av skarpe leker.
  • Pass på nøkler og lommebøker. Bankkortet mitt fant jeg etter fire måneder i en blomsterpotte på badet.
  • Hvis du oppdager at minstemann spiser fra søpla, bare løft han vekk og si nei.
  • Han får heller ikke lov å klatre inn i oppvaskmaskinen.
  • Eldstemann kan bli uforholdsmessig sint hvis han ikke får gå først i trappen.
  • Trappegrinda er et kombinert sikkerhetstiltak og IQ- test. Ikke vær redd for å spørre om hjelp.

Ernas faste oppgaver

Vi kan forøvrig trenge din hjelp under middagen. Du som er en mester i å diskutere og forhandle; hvis du kan få barna til å sitte i ro på stolene sine og spise grønnsaker og fisk uten at det blir kjefting og tårers gnissel, er jeg deg evig takknemlig.

Hvis du etter middag trenger å lese stortingsmeldinger eller legge fruktbarhetsstrategier, er det kanskje best at du setter deg på kaffebaren på Manglerudsenteret borti veien. Støynivået hjemme hos oss er nemlig langt over det helsetilsynet anbefaler. Det anses ikke lenger som forsvarlig å jage treåringen og lillebroren hans ut i snøen for å få ro til husarbeidet og vi har ikke besteforeldre i nabohuset.

I stedet bruker vi ettermiddagene på å være sammen med barna våre og kveldene til å legge ukeskabal, mate vaskemaskinen og gjøre innkjøp.

Ernas fremtidsvisjoner

Kanskje du vil lese for minstemann før han skal legge seg? For tiden leser vi «mine første ord» slik at gutten ikke faller bakpå på språk. Han vet det ikke enda, men en vakker dag må han jo ha en mastergrad hvis han skal ha noen sjanse i arbeidslivet. Og at folk skal komme seg i arbeid og bli lønnsomme skattebetalere, det er du jo opptatt av Erna.

Jeg skulle gjerne sittet over en pils og lyttet til dine tanker om den norske samfunnsmodellen, men siden barna nettopp har hatt omgangssyke, har jeg endel jobb jeg må ta igjen på kvelden. Samboeren skal på foreldremøte, og må ellers ofre et par kvelder til en deadline på et prosjekt han skal levere. Oppdragsgiveren hans bryr seg nemlig lite om at hans forpliktelser på hjemmebane.

Men du er sikkert ganske busy du også med en plan for å få regnestykket til å gå opp; mer jobb, flere barn, bedre helse og færre sykemeldinger.

Ernas erfaring med mammarollen

Hvis du etter en uke hos oss fortsatt lurer på hvorfor vi ikke får flere barn, kan du jo spørre deg selv hvor enkelt du synes det har vært å balansere jobb og barn i eget liv? For du har tidligere uttalt at du sikkert kunne vært en bedre mor, men at du alltid har jobbet mye og at barna har vokst opp slik og blitt vant til det.

Nå må du muligens venne deg til tanken om at vi andre heller ikke er overmennesker, men ser vår begrensning når det gjelder hvor mange barn vi klarer å være tilstedeværende foreldre for mens vi er i full jobb.

Flaks at bestefar er homo

Mens familieministeren kvier seg for å gå i Pride-paraden, fryder jeg meg over at barna mine får mangfold inn med morsmelken.

Mine barn har tre bestefedre. De har en farfar, en morfar, og så har de Bebe som er gift med morfar. Alle bestefedrene tilfører forskjellige kvaliteter inn i barnas liv, uvahengig om de deler seng med en mann eller kvinne.

De tre bukkene

Farfar er en trollmann når det gjelder å skape ting med hendene. Han drar med seg guttene inn i verkstedet sitt og sammen gjør de plank og pinner om til eventyret om Bukkene Bruse.

Morfar liker å lese, pusle og undre seg sammen med barna. Han lærer dem nye begreper og får dem til å reflektere over hvordan verden henger sammen.

Bebe er lekekompis på barnas premisser og trer fryktløst inn i rollen som Peter Pan med alt det innebærer av halsbrekkende aktiviteter.

Det er disse felles opplevelsene kombinert med å bli sett og elsket av sine besteforeldre som barna er opptatt av, ikke at farfar bor sammen med en dame og morfar med en mann.

En rikere palett

Videre går barna i en barnehage der flere har foreldre av samme kjønn. Her finnes det også et mangfold av ansatte og foreldre med ulik kulturell bakgrunn og barn som snakker flere språk. Min sønns beste venner har foreldre fra Bosnia og nabojenta han leker med er halvt nederlandsk.

Jeg synes dette er et glimrende utgangspunkt når guttene skal lære toleranse og inkludering. At det finnes mange måter å tenke, handle og leve på, blir noe helt naturlig som de er godt vant med. Kanskje får de til og med en rikere palett å male verden med.

En filter boble

I dag er samfunnet unge vokser opp i skreddersydd for deres behov og preferanser. Hvilke nyheter, programmer og mennesker de presenteres for er sjelden tilfeldig. De kan sitte ved siden av hverandre på hvert sitt nettbrett i den samme loslitte sofaen, og ta inn verden gjennom en totalt forskjellig digital opplevelse. Ofte bare bekrefter denne opplevelsen deres eksisterende oppfatninger. I tillegg må de forholde seg til den konstruerte virkeligheten som de møter i sosiale medier. Da blir det ekstra viktige at vi viser og lærer dem at det finnes et mangfold av ideer, tradisjoner og mennesker.

Heier på nyansene

Jeg håper at barna mine vil være nysgjerrig på annerledeshet og at de både vil møte og håndtere situasjoner der de selv opplever å være annerledes. Som forelder skal jeg sette rammene, men akte meg for å introdusere en virkelighet som er sorthvitt eller farge deres oppfatninger med mine erfaringer.

Så ser jeg frem til at bestefedrene deres en dag drar dem med for å delta i Pride-festivalen, Norges største feiring av kjærlighet og mangfold.

Duell på The Well

The Well, en innendørs oase for avspenning og nytelse, sentralt beliggende på eksotiske Kolbotn og jevnlig besøkt av to ulike stammer; de Nakne og de Påkledde.

Til tross for en ganske jevn fordeling av besøkende mellom de to stammene, er det tydelig at det er de Nakne som bestemmer her. For mens de Påkledde lusker rundt stive i blikket og lett sammensunket, sprader de Nakne, stolte og totalt uberørt av at det dingler litt både her og der. Det kan virke som om de påkledde har en underliggende angst for å bli angrepet av de Nakne, noe som flere av de Nakne utnytter på det groveste ved gjentatte forsøk på stirring og glis.

Territoriale Alfahanner

De Påkledde kan virke noe mer sosialt anlagt, da disse oftere kommer i større dame- eller herregrupper. Denne gruppementaliteten har en avslappende effekt på de Påkledde og virker som om den gir dem en slags mental beskyttelse mot potensielle angrep fra de Nakne. Påfallende mange fra den Nakne stammen er menn i sekstiårene som beveger seg selvsikkert rundt i lokalene som territoriale alfahanner. Det kan virke som om det er et hierarki også innad i denne gruppen, for jo bedre utstyrt sølvreven er, jo flere runder promeneres det rundt i lounge-området og jo mer sprikes det med bena i bastuen.

Segregering

Ellers er det svært mange par blant begge stammene på The Well, men man holder seg til sine egne, noe som kan tyde på segregering. Det er tilnærmet ingen grupper eller par som består av både Nakne og Påkledde, man kan derfor anta at dette ville være upassende eller fremstå illojalt. Det er også liten grad av verbal kommunikasjon mellom stammene. I den grad samtale mellom stammene oppstår, er det gjerne de Nakne som tar kontakt. Men dialogen er høflig og omhandler som regel spørsmål rundt fasilitetene eller vennlig småprat.

Men kløften mellom de to gruppene kommer best til syne når en Naken og en Påkledd som kjenner hverandre fra utsiden, møtes tilfeldig i lokalene. Sjelden ser man så iherdige forsøk på å gjemme seg eller late som man ikke kjenner hverandre. Dette til tross for at man kanskje er gode kolleger på utsiden.

Naken lek

De Nakne’s trang til utfoldelse kommer spesielt til utrykk gjennom naken lek. Dette innebærer blant annet å sprette opp og løpe noen runder rundt utebassenget mens hudfolder og kjønnsorganer danser foran et forbløffet publikum. Det hele avsluttes med et mageplask hvor den Nakne skræver over en snøfonn og deiser kjønnet sitt ned i fem minusgrader mens hun ler hjertelig av hvor befriende det er å være naken i Guds frie natur.

Sex, sykdom og vold på The Well

Som i de fleste andre samfunn, forekommer både sex, sykdom og vold også på The Well. Når det kommer til kjønnslig nytelse, er det særlig badstuene som er populære. Her har man funnet spor etter besøkende som har kost seg ekstra mye i varmen. Besøkende som er mer opptatt av spenning, kan spille russisk rulett med boblebadene. Det er nemlig en god sjanse for at man sitter og koker kroppen sin i livsfarlige Legionella-bakterier dersom man er uheldig med valg av boblebad.

En sjelden gang oppstår det duell mellom to bukker som kjemper om å være kongen av The Well. Dette fantastiske spetakkelet trekker ivrige tilskuere fra begge stammer. Her kan man bevitne nakne alfahanner som barker sammen under den tropiske dusjen i hellig kirketid. Våt nærkamp på romerske marmorfliser, kjønnsorganer i klem og høylytte brøl kan være en velkommen avveksling på et ellers så rolig sted.

Nei, 545 kroner er virkelig en smal pris å betale for et så unikt og interessant feltstudie i stammekultur.

Få ting er mer menneskelig enn det å drite seg ut

Noen av de pinligste øyeblikkene man opplever, kan likevel være noen av de fineste. For tre år siden var jeg i Tanzania med Norad. Jeg hadde vunnet en bistandstur gjennom P4 og sammen med Norad reiste jeg rundt i Tanzania og rapporterte om norske bistandsprosjekter til Ola Nordmann gjennom radio og sosiale medier.

Noen av Bistandsprosjektene førte oss langt ut på landsbygda der hvite mennesker sjelden var å se. Vi kjørte i timesvis gjennom tørt landskap på dårlige veier av rustrød jord i varm vind som herjet med håret og gav det en lukt av brent gress. Jeepen jeg satt i balanserte på stupbratte fjellsider og punkterte i ett sett. Hver gang vi punkterte dukket det opp Tanzanianske barn som ville ta oss i nærmere øyesyn. De vinket sjenert til oss fra avstand og ropte Mzungu, som betyr hvitansikt, for å kalle på andre til å komme å bevitne det uvanlige hvithudede reisefølget med bilproblemer. Når vi kjørte forbi små landsbyer, løp ofte de eldre barna langsmed bilen for å få et glimt av oss. Jeg følte meg som en rockestjerne på gjennomreise. Når vi ankom en landsby, ble vi mottatt som helter. Handikappede og landsbyidioter ble stuet bort, alle kledde seg i sine fineste klær, serverte det beste som var av mat å oppdrive, ofte en skrinn kylling og litt rispudding og gav oss rent vann å vaske oss i, iblant luksusgoder som såpe og kaffe.

Til tross for at jeg verdsatte denne gjestfrie ærbødigheten, trivdes jeg ikke med følelsen av å være en kongelig albino. Jeg ville føle nærhet til menneskene vi besøkte, lære om deres hverdagslige utfordringer, lytte til historiene deres og bli sett på som en likestilt.

En dag på vei ned fra en landsby langt oppe i fjellene, stoppet vi bilen ved en stor markedsplass fordi sjåføren vår skulle kjøpe med seg egg hjem. Her hadde hundrevis av tilbydere satt opp sine provisoriske butikker, som bestod av varer dandert utover et stykke tøy på bakken. Det var et salig kaos av ropende selgere, flaksende høner, prutende kunder, brekende geiter og barnegråt. Vi steg ut av bilen for å strekke litt på bena og få med oss all aktiviteten rundt oss. Jeg hadde nettopp gjort ferdig en radioreportasje som jeg var godt fornøyd med og stod ubemerket for meg selv i utkanten av markedsplassen og prøvde å lytte igjennom det ferdige opptaket til tross for støynivået i bakgrunnen.

Iblant, når jeg er spesielt fornøyd med meg selv, hender det at jeg har behov for å ta en liten gledesdans. Og sånn var det akkurat da. Det var kanskje en litt merkelig kombinasjon av Robotdansen og Boogie Woogie, men hva gjør det når man danser bare for seg selv? Men dét viste seg ikke å være tilfellet. Plutselig senket det seg en besynderlig stillhet over hele markedsplassen. Vår ankomst hadde i aller høyeste grad blitt lagt merke til og nå glante mange hundre Tanzanianere forskrekket på den ærefulle gulhårede hvite kvinnen som utførte et underlig klossete danserituale på offentlig møteplass. Brått ble stillheten brutt av et latterbrøl som spredte seg fra munn til munn og endte i et crescendo av lattersang. Til og med reisefølget mitt lo. Jeg følte meg forlegen og ydmyket og fikk en overveldende trang til å løpe vekk. Så slo det meg plutselig at det var min uventede menneskelighet de lo av. Et lite øyeblikk var den rike, hvite, skolerte reporteren som med tårevåte øyne observerte deres hverdagsliv borte, tilbake stod bare en jente som i gledesrus hadde endt opp med å drite seg ut. Så i stedet for å løpe vekk, bukket jeg dypt og lo sammen med dem.

Akkurat da var vi bare mennesker alle sammen…

Typisk italiensk

Jeg elsker Italia, har bodd der for mange år siden og reiser dit på ferie flere ganger i året. Når jeg er i Italia snakker jeg italiensk med de italienske, unødvendig høyt og med masse gestikulering. Jeg spiser pasta som om jeg var en pastagrevinne og Parmesan til jeg får parmesansår i munnvikene. Jeg sløser med komplimenter, sier “bella, bella” om alt, men uttrykker sterk misnøye når ting ikke går som jeg vil. Alt som er bra kan tilskrives det italienske familiesamholdet, alt som er dårlig er svikefulle politikeres skyld.

Men det er en ting jeg aldri klarer å venne meg helt til, det er italienernes mangel på organisering og effektivitet. For å illustrere et eksempel skal jeg fortelle deg om en av mange slike opplevelser jeg har hatt. En helt vanlig sommerdag i Italias mest moderne og kapitalsterke by, Milano, går jeg inn på en helt vanlig cafe og opplever noe som er helt vanlig i Italia.

Jeg ser tre menn i varierende alder som står og diskuterer høylytt bak en disk som er breddfull av Panini og Foccacia og en kvinne som sitter i kassen foran en vegg av sigaretter or bidrar til diskusjonen ved å rope kommentarer i retning av disken. De er mest sannsynlig i familie alle sammen. Jeg bestemmer meg for en Panini, skritter bort til disken og venter på service. Service kommer ikke, ingen bak disken ofrer meg et øyekast for diskusjonen er av høyeste viktighet.

“Kan jeg bestille en Panini med skinke, en Cola og en kaffe” spør jeg til slutt når det blir klart for meg at diskusjonen overhodet ikke er i avsluttende fase. Den eldste av dem peker i retningen av kassen mens han fortsetter å legge frem argumentene sine for de andre to. De tre er altså ikke i stand til å ta bestillingen uten at jeg først har betalt, noe som er en helt egen funksjon som bare damen i kassen kan mestre.

Jeg går bort til damen i kassen og gjentar det samme budskapet som sist: “Panini med skinke, en Cola og en kaffe”. Bestillingen er åpenbart ikke godkjent og damen i kassen ser oppgitt på meg og sier “du må hente colaen i kjøleskapet og betale for den og kaffen først og så kan du betale for Paninien etterpå”. Jeg har vanskeligheter med å se logikken i denne tretrinnsprosessen, men sulten er sterkere enn lysten til å diskutere. Jeg henter Cola, betaler for brusen og kaffen og damen gir meg kvitteringen som jeg putter i lommen. “Den må du ikke miste, den trenger Antonio for å lage kaffen!” sier damen advarende mens hun peker mot disken der hvor Antonio står arbeidsløs i stadig heftig diskusjon cirka tre meter unna. Jeg tar lappen ut av lommen så jeg har den klar i hånden. Så er det betalingsbeviset for Paninien som må produseres. Damen taster på kassaapparatet, tar imot penger men ingen kvittering kommer ut. Hun stønner mens hun løfter en tom rull ut av kassaapparatet. “Du må vente, Giuseppe må skifte rullen” sier hun. “Det er bare Giusppe som vet hvordan man skifter rullen” Selvfølgelig er tverrfaglighet for mye å forlange. “Måå jeg ha den lappen?” spør jeg utålmodig. Damen ser dumt på meg. “Ja selvfølgelig, den må Fabrizio ha for å servere deg Paninien”. Fabrizio med Paniniansvaret er altså ikke i stand til å ta imot noen oppgaver uten en syv ganger tre centimeters oppdragsbeskrivelse.

“Luigi!” roper kassedamen til den av dem bak disken som ikke er Panini-Fabrizio eller kaffe-Antonio, “kan du si ifra til Giuseppe at han må komme og skifte rullen?”. “Giuseppe er ikke her, han hos slakteren” er svaret fra Luigi. “Luigi, ta scooteren og hent Giuseppe hos slakteren” fortsetter damen. Å hente Giuseppe som skal bytte rull er altså Luigi sin spesialitet.

Femten lange minutter etter har Luigi hentet Giuseppe, Giuseppe byttet rull, kassedamen utdelt alle kvitteringer, Antonio laget kaffe og Fabrizio varmet Panini. Mens jeg er sur og utrykker sterk misnøye mens jeg spiser skinkePanini og forbanner det italienske familiesamholdet.