Fristelsens forbannelse

«Kan jeg hjelpe deg?» sier en mild stemme. En mørkhåret jente som står og rydder i noen bokser med tegnesaker, ser opp på meg. «Nei takk, jeg bare titter litt. Jeg trenger ingenting» svarer jeg. Hun ser på vogna og skjønner raskt at jeg er en av de mange trillende småbarnsmødrene med permisjonstid å fylle. «Skjønner» sier hun og smiler lurt til meg som om jeg ikke egentlig mener det jeg sier. Men jeg skal virkelig ikke ha noe. Dessuten får man vel bare billig ræl på Søstrene Grene.  

Jøss, bare fjorten nitti for en pakke servietter! Ganske fine er de også..Men vi har jo skapet fullt. Jeg triller videre inn i avdelingen for dekor. Langs veggen står rader av gaveesker i ulike størrelser, innpakningspapir i alle farger, bånd av silke, blonder og glitter i skimrende hvitt og rosa. Til og med blomster i lekkert papir, fjær med gullkanter, søte dyrefigurer og bokstaver i farget papp som man kan pynte pakkene med. Her er tips for kreative pakkelapper, mønstre for klipping og bretting og sjablonger for maling av esker. 

Trettini nitti for den aller største gaveesken er virkelig ingen upris. Med det sorte silkebåndet og den store hvite Origami-liljen, kunne det blitt ganske stilig. Virkelig ganske stilig ja… 

Egentlig har jeg jo lenge tenkt at jeg burde oppgradere det skrinne lageret med gavepapir vi har. Stort sett finner du bare noen stripete papirruller kjøpt i matbutikken og pakkebånd i gull og sølv. Når jeg tenker på det nå er det faktisk ganske flaut hvor mange helt ordinært innpakkede gaver jeg gir fra meg, pakket i all hast i siste øyeblikk med så lite omtanke for presentasjonen. Og jeg som er så kreativ! Jeg burde vært pakke-designens svar på Coco Chanel. 

Hvorfor har jeg ikke vurdert dette før? Tenk på hver gang jeg blir invitert i bursdager, brylluper og navnefester. DER på bordet ligger gaven fra Marie Lunde, det kommer alle til å se med en gang. «Herregud du er så flink! Sjekk den lekre innpakningen» vil de rope i kor. «Synes dere?» skal jeg svare mens jeg prøver å skjule et stolt glis. Og så kan jeg kanskje starte en Instagram konto til inspirasjon for andre som trenger fine pakketips. 

Jeg henter en kurv og legger oppi to gaveesker i perlemor og sort lakk, olivengrønne og sorte silkebånd, snøkledde kongler, plastikk-prestekrager, forgylte høstblader, retrobuttons og et «Get started kit» fylt til randen med papp, lim, silkepapir og diverse mønstre. 
Så runder jeg hjørnet mot kassene. «Alle garnnøster til tjueni nitti??!!» sier jeg høyt med begeistring i stemmen. Men jeg kan jo ikke strikke..Det kan da ikke være så vanskelig å lære? Både mamma og mormor strikker hele tiden, så jeg bør jo ha naturlig anlegg for det. Og Strikk er jo virkelig høstens mote. Det går sikkert an å sitte å strikke samtidig som man ammer? Det er perfekt! Jeg hiver to sett med pinner og fire ferskenfargede ullnøster i kurven. Så raser jeg videre mot kassene.

Jeg stopper opp idet telefonen min ringer. Det er Ola som ringer for å minne meg på å kjøpe Yoghurt. «Hva driver du med da?» spør han. Ja, hva er det egentlig jeg driver med? Hva skjedde nettopp nå? Hvorfor står jeg her med en kurv bredfull av stæsj som jeg aldri kommer til å få bruk for? Innpakningsdesigner? Hvis det i det hele tatt finnes noe slikt, er IKKE det meg. Jeg som fikk nogen i håndarbeid med et lite notat fra formingslærer Karin hvor hun skriver «Marie, dette kunne du gjort bedre om du bare hadde vist litt mer tålmodighet og interesse for faget». 

Jeg lar kurven stå igjen unntatt to gaveesker som jeg rasker med meg, det er så mye lettere enn å pakke inn sjæl. 

Min egen verste fiende

«Aldri mer! Ryanair!» messet jeg høyt til meg selv på vei ut av flyet, stolt over å ha funnet opp tidenes mest fengende slagord på rim. Likevel sitter jeg full av skam og etterpåklokskap foran dataen tre måneder senere med en rykende fersk Travel Intiniary fra Ryanair i mailboksen

For jeg vet jo hvordan det blir. Etter at jeg har kjørt to timer med Torp-ekspressen helt til Sandefjord er surmulingen allerede i gang idet damen krever 400kr for å printe ut boardingkortet som jeg ikke har forhåndsprintet innen de ti obligatoriske dagene før avreise. Og uheldigvis for meg så veier kofferten min sytten kilo og håndbagasjen seks. Og selv om jeg har betalt for to kilo mer enn det alt i alt og all bagasje uansett skal lastes på samme fly, er det av kritisk viktighet at fordelingen av vekt mellom de to kolliene er etter reglementet. Derfor er det også nødvendig at håndvesken på størrelse med en pocketbok pakkes sammen med håndbagasjen slik at antall håndbagasje gjennom sikkerhetskontrollen ikke overstiger 1 kolli. Flere kolli medfører nemlig ytterliggere 400 kr. Truser og toalettsaker flyter utover avgangshallen mens det pakkes om.

Når jeg endelig siger ned i et trangt sete som jeg ikke har forhåndsbestilt og skal finne roen, begynner det å bli ordentlig trivelig. For da setter flyvertinnen, som høres ut som hun har callinganlegget langt nede i halsen i gang et salgs-maraton som pågår helt fra take off til landing. Og det finnes ikke grenser for hva hun har i tilbudssekken sin; skrapelodd, pulsklokker, nikotinfløyter, krystallpenner, kalendere med lettkledde damer og alt annet som kan være nyttig på en tre timers flyreise til Italia.

De manglende engelskkunnskapene gjør det dog vanskelig å vite om hun egentlig tungetaler mellom hver gang hun ytrer ordet «scratchcard». Det hjelper heller ikke at stemmen er blottet for alt som kan minne om entusiasme. Egentlig kan det virke som om samtlige av kabinpersonalet trenger en påfyll av motivasjon. Som plenklippere skyver de målrettet trallene sine frem og tilbake i takt med reglementet mens de systematisk unngår all unødvendig øyekontakt med passasjerene. Men også passasjerene unngår øyekontakt med personalet av kronisk frykt for overraskende avgifter som impulsivt kan oppstå under reisen. Det hele avsluttes med en passende fanfare idet flyet mirakuløst nok når bestemmelsesstedet.

Tross denne kunnskap, idet jeg entrer det store internettet og begynner å søke etter neste flyreise, blir jeg brått hjemsøkt av en simpel ånd hvis eneste gjerrige tanke er å gjøre et kupp. Etter å svett og sliten har kjempet meg gjennom alle Levels’ene av Ryanairs bestillingsportal og endelig kan trykke «betal», gnir frøken grådig seg i hendene og flirer selvtilfreds over å ha spart et par hundre kroner.

Men..
Den som ler? Ryanair!

Avkledd og avslørt

Dørene glir fra hverandre og jeg trår inn på den grå linoleumen. Jeg har mobiltelefonen i den ene hånden og et krøllete papir i den andre. Hvorfor er den krøllet sammen og ikke brettet? Man bretter det man bruker og krøller det man kaster.

Det er en handleliste og det står følgende; yoghurt naturell, blåbær, rundstykker, kaviar og blodpudding. Dette kan ikke stemme, jeg liker ikke blodpudding. Helt siden jeg var barn og svelget en blødende løs tann mens jeg spiste blodpudding uten å oppdage noe før hele måltidet var fortært, har jeg ikke kunnet fordra blodpudding. Men det står der på listen, skrevet med min håndskrift.

Butikken virker forlatt, jeg ser ikke en eneste kunde, men kan høre den vante lyden av varer som blir scannet fra kassene. Jeg trenger ikke handlekurv, jeg skal bare ha fire varer minus blodpudding. Jeg tar blåbær, jeg tar blå Mills kaviar og er på vei mot de frosne rundstykkene. Det er kaldt under føttene mens jeg går, og det trekker så rart rundt lårene og over rumpa. Jeg føler med ett at det er noe jeg har glemt, noe avgjørende. En voldsom uro slår hardt ned i magen og jeg reagerer automatisk med å ta hånden over den. Det er da jeg skjønner hva jeg har glemt, jeg er naken. Jeg går her splitter naken i butikken på vei til frysedisken med blåbær, kaviar, IPhone og en krøllete handleliste i hånden.

Idet jeg nærmer meg frysedisken tar jeg sats og hopper rett opp i den og lander på knærne blant esker med frossenpizza. Panikken herjer i kroppen min mens jeg vrikker kroppen min raskt og metodisk nedover mellom Big One og Grandiosa. En meter og syttito centimeter skal dekkes med esker. Det er en umulig oppgave. Jeg forsøker snøengel, men det gir overhodet ingen resultater. Jeg velter meg over på ryggen slik at jeg kan bruke armene mine til å skuffe esker over bar hud, de mest prekære områdene først. Det er et voldsomt leven jeg lager, hvorfor er det ingen som oppdager meg? Mest bekymret er jeg for media, overskriftene. «Sentralt ansatt i Norgesgruppen funnet naken i frossendisken på Meny Grønland». En stor underholdningssak eller bare en personlig tragedie. Til slutt klarer jeg å dekke det meste av kroppen min og ansiktet med esker og ligger urørlig mens jeg hyperventilerer mot en Grandiosa Tacopizza. Nedkjølingen kommer til å bli et betydelig problem. Jeg har to valg; løpe ut med en eske foran og bak eller bli liggende og dø av hypertermi mens jeg finner opp en plausibel forklaring. En plausibel forklaring på dette finnes ikke, så det må bli det første. Jeg har fortsatt telefonen i hånden så jeg kan hjemme meg i en busk utenfor og ringe mamma, alternativt Gaustad.

Jeg setter meg brått opp og ser rett på butikksjefen som rykker bakover med frykt og vantro i det ellers så imøtekommende ansiktet. Jeg kjenner han fra før, han gav meg noen tips når vi utviklet appen i markedsavdelingen. «Jeg bare tester appen » sier jeg høyt og peker på mobilen. «Appen må tåle store temperatursvingninger og ekstreme situasjoner. Som for eksempel varm hud og frossen pizza samtidig. Og den virker jo fortsatt bra så dette er gode nyheter» fortsetter jeg mens jeg klatrer ut av frossendisken mens jeg holder Pepperoni Big One foran skrittet. Butikksjefen åpner munnen som for å si noe, men det kommer bare en slags mekanisk melodi ut, en melodi jeg har hørt før. En melodi jeg våkner til hver eneste morgen…

Åh, jeg hater nakendrømmer!