Sommerkroppen 2019

2019 er året for min bootie-comeback! Jon Blund har endelig konvertert minstemann og storebroren er snart over trass-kneika. Dessuten skal jeg gifte meg i sommer. Nå skal endelig mama-vicious bli til mama-licious!

Jeg står foran speilet på badet og inspiserer resultatet etter ukesvis med lavkarbo-slaveri og cola-avvenning. Daglig gjensyn med samboerens påskemarsipan i kjøleskapet, har ikke fått knekke meg i visjonen om sommerkroppen 2019.

De tidligere så hvite joggeskoene mine ser ut som om de såvidt har overlevd et atomangrep etter ukesvis med sølesprut fra beintunge løpeturer. Forfengeligheten er klar for å cashe inn lønn for strevet.

Fett innerst og tørt ytterst

Men det er ikke den MILF’en jeg hadde forventet som stirrer tilbake på meg i speilet. Spinat og Burpies ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på medisterpølsene som vaker under øynene mine. Et tjuetalls brune pigmentflekker har gjort pannen min til sin permanente bopel og til tross for verdenshistoriens dyreste frisyre, er håret mitt fett innerst og tørt ytterst.

Så er det kroppen. Mengden fett er ikke problemet, det er distribusjonen av fett og hud som ikke harmonerer. Rumpa er i ferd med å innta formen til en sofapute og midt på magen har jeg en litt skrukkete masseansamling som ligner mistenkelig på en Calzone.

Presenning over baken

Det ser ut som jeg må la bikinien ligge i skapet og kjøpe meg badedrakt. Da snakker jeg ikke om sånn badedrakt som har skrytehull til midjen eller Baywatch-skjæring i skrittet, nei, jeg snakker god gammeldags badedrakt som ser ut som en presenning over baken og har skåler man kan rulle puppene inn i. En sånn praktisk badedrakt representerer et veiskille. Mens jeg tidligere var hæler og Vogue, føler jeg meg nå som fotformsko og Norsk Ukeblad

Smiske seg til mus?

«Du er fin» sier Ola idet han titter hodet inn på badet der jeg står og studerer kroppen min. Det kan være flere grunner til at han sier noe sånt:

1. Han prøver å smiske seg til mus.

2. Han har ikke tatt på seg linsene sine.

3. Han snakker om noe fint som finnes bak eye-bagsene.

4. Han tar med i ligningen at jeg snart runder førti, har gjennomgått to barnefødsler og har knapt sovet på tre år.

Vagina-traumer

Jeg står og vipper mellom «mus» og «barnefødsler» da det plutselig slår meg hvilken prestasjon kroppen min har levert de siste fem årene. Den har vært brukt som babyfabrikk, matstasjon, vugge, radiator, sherpa, trampoline, lommetørkle, og klatrestativ. Den har vært utsatt for vagina-traumer, bryst-plageri, søvn-tortur og sutre-nevroser.

Og mens jeg gir speilbildet mitt et anerkjennende nikk, så tenker jeg; Sommerkroppen eller ikke, det er uansett mer selvtillit i de posete øynene, mer guts i den skrukkete magen, og mer visdom under det fete hårfestet og enn det som var der for fem år siden.

Bring on the bikinis!!!

Når sønnen din skyter deg

Det er en sånn vinterdag som ser ut som en høstdag. Man blir narret til å trekke på seg en tynn regnjakke og et par gummistøvler, før man kommer utenfor og for sent innser at det egentlig er bikkjekaldt.

Hjulene på bussen…

Nå sitter jeg på et sete i midtgangen og vifter på tærne i håp om å unngå amputasjon mens jeg forbanner bussjåføren for å være tolv minutter for sen. Ved siden av meg sitter min eldste sønn, familiens varmblodige. Helt uanfektet av temperaturer og forsinkelser sitter han fornøyd og synger:

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt..»

Bussen er smekkfull. Et par tenåringer har okkupert en fireseter til seg selv og bagene sine, noe som ser ut til å provosere enkelte av de stående.

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, gjennom hele byen. Mammaene på bussen sitter og ser på telefonen, ser på telefonen..»

Er det meg han synger om?

Det tar noen sekunder før jeg oppfatter at den lille trubaduren min nettopp har skutt meg i magen. Jeg ser på ham i vantro. Er det meg han synger om? Jeg som skjuler telefonen min for barna som om den var en hemmelig elsker. Jeg som rister på hodet over foreldre som er mer opptatt av den digitale versjonen av sine barn enn den levende. Meg?!

Den dårlige mammaen

Så oppdager jeg at mine medpassasjerer også har hørt den nye versjonen av «Hjulene på bussen» og nå tar aktivt del i henrettelsen min. Noen ler, andre sender meg irettesettende blikk. Til og med de som sitter og ser på telefonen sin, kikker opp og himler med øynene over den dårlige mammaen.

En skyldbetynget rødme brer seg over ansiktet mitt. Uansett hvor bevisst jeg opplever at forholdet mitt til mobilen er, finnes det nå troverdig vitnemål som kan fortelle noe annet. Det blir for dumt å bare skylde på andre foreldres mobilvaner, jeg er observert med nesa begravet i en telefon. Også på bussen.

Skammen

Hele resten av kvelden kjenner jeg prosjektilet i magen. Sjokket over å ha blitt truffet, vonde stikk av dårlig samvittighet og en brennende skamfølelse.

Det er på tide å ta tak.

Dessuten har jeg godt av å bruke litt mindre tid på den digitale hjerne-pulingen som består av halvleste artikler, tanke-slalåm og høflige likes som ofte gjør at jeg bare føler meg hul etterpå.

Surfebassen skal bort i jula

Så i år skal surfebassen min tilbringe julen ensom og lydløs i et skap. Julaften skal feires uten filter og den eneste varslingen jeg får, er kirkeklokkene som ringer jula inn. Gode juleminner skal deles sammen med de som skapte dem og ikke med alle andre.

Takk og lov for at jeg har født et par treffsikre cowboyer som ikke er redd for å fyre av et ærlig skudd når det trengs.

 

Du kan skylde deg sjøl

Vi lever i et kunnskapssamfunn. En tid der vi har all verdens kunnskap i lomma på jeansen og kan få LIVE-sending av historiens gang hvor som helst og når som helst tjuefire timer i døgnet.

Men med kunnskap kommer ansvar og med ansvar kommer skyld. Så i et kunnskapssamfunn er det masse å ha dårlig samvittighet for. Jo mer du vet, jo flere muligheter har du til å ta gode valg. Og dårlige valg.

Samvittighetskvalene begynner allerede idet du blir unnfanget.

Moren din har dårlig samvittighet fordi hun drakk en flaske med prosecco på nyttårsaften selv om hun visste at det var en liten sjanse for at hun var gravid. Kanskje glemmer hun også å sjekke om osten er pasteurisert, vi vet godt hvilke skader det kan gjøre på fosterets utvikling. Ammer hun deg ikke? Det er jo godt dokumentert at morsmelk er den beste starten på livet et barn kan få!!

Sier pappen din til deg at du er «flink» hele tiden? Vel, han burde ha lest seg til at han er i ferd med å oppdra deg til å bli en perfeksjonist. Hørt om Generasjon Prestasjon? Du har forresten ikke godt av å være så lenge i barnehagen, så i dag vanker det nok samvittighets-iskrem hvis du maser litt. Og idet du står med isen i hånda, så ser du at foreldrene dine kjenner på sukker-skammen, for alle vet at barn ikke har godt av for mye sukker.

«Variert kost med grove kornprodukter, fem om dagen og tre fiskemåltider» sier helsedirektoratet. Så du liker ikke fisk nei? Selv om du bare har blitt tolv år nå, kan mangel på omega 3 fort slå tilbake på deg senere i form av helseplager og tidlig død. Dette er pensum på barneskolen. Dessuten er sunnhet super-hot på Instagram nå.

Sosiale medier er et eldorado når man vil ha kunnskap om andre eller bare fylle opp sladder-tanken. Så vei dine ord og vurder dine handlinger, for alt du sier og gjør kan omgjøres til likes…eller hets. Et svakt øyeblikk i din pubertale usikkerhet, er fort søndagens underholdningsbidrag på Snapchat. Ellers kan du bli akkurat det du vil. Men du kommer ingen vei uten en master, det vet alle.

Gratulerer med gode studieresultater, men det er nå jobben starter.

I dag kan all arbeidsinnsats måles, husk det! Minutter, kroner, kilometer, klikk, kilo, karakterer, anbefalinger, terningkast, utmerkelser, stjerner, bevilgninger, konsultasjoner, pasienter, vedtak, dødsfall…Det finnes alltid et tall på hvor dyktig og effektiv du er.

Apropos tall, du veier for mye. Selv om du passerer to bakerier, tre cafeer og trettisyv matreklamer på vei til jobb i tillegg til de rundt seksti annonsene på TV og mobil, burde du ha selvkontroll nok til å ikke la deg friste. Få rumpa di opp av kontorstolen og kom deg på Sats for en gangs skyld, du vet godt hvor helseskadelig overvekt kan være. Du har kroppen til en sekstiåring og er bare førtito!

I tillegg til overvekt har du høyt blodtrykk og nakkesmerter, klassiske plager hos folk som trener for lite og jobber for mye. Stress er ikke bra for hverken kropp eller sjel, det er godt dokumentert. Før du vet ordet av det har du gått på en smell.

Så du føler deg ensom?

Vel, hadde du ikke kjørt deg selv så hardt, hadde du ikke blitt utbrent, deprimert og isolert i en alder av femti.

Så du kan egentlig bare skylde deg sjøl…

Vi får som fortjent

Jeg vet at du ligger i krybben og ser på meg gutten min, men du oppfatter så lite og det er liksom ikke så mye respons å få fra deg uansett. Så da surfer jeg heller på telefonen.

Klart jeg vil leke med deg gutten min, jeg er bare veldig sliten nå og synes det er kjedelig å leke den samme leken om og om igjen. Jeg skrur på IPaden, så kan du sitte og se litt på noe du liker.

Jeg har ikke tid til tull og tøys nå gutten min, jeg har et viktig møte og nå venter de på deg i barnehagen. Tenk så mye lek og moro det blir når du kommer dit.

Jeg ser at du prøver å få oppmerksomheten min gutten min, men jeg er bare nødt til å svare på denne ene mailen først.

Jeg vet jeg sa at jeg skulle komme på den skoleavslutningen gutten min, men jeg har et prosjekt jeg skal levere mandag morgen, så jeg er nødt til å jobbe i stedet.

Stikk ut og finn på noe med vennene dine, gutten min. Jeg har masse jeg må gjøre og stelle med her hjemme.


Jeg stikker ut og finner på noe med et par kompiser, mamma. Du har sikkert masse du skal gjøre og stelle med her hjemme.

Jeg vet jeg sa at jeg skulle komme hjemom en tur mamma, men jeg har en oppgave jeg skal levere mandag morgen, så jeg er nødt til å jobbe med den i stedet.

Jeg vet at du prøver å få oppmerksomheten min mamma, men jeg må bare svare på denne ene meldingen først.

Jeg har ikke tid til tull og tøys nå mamma, jeg har et viktig møte og nå venter de på deg på gamlehjemmet. Tenk så mange spennende aktiviteter og hyggelige folk du møter når du kommer dit.

Klart jeg vil prate med deg mamma, jeg er bare veldig sliten nå og synes det er kjedelig å høre det samme sykdomspratet om og om igjen. Jeg skrur på TV’en så kan du sitte og se litt på et av disse programmene du liker.

Jeg vet at du ligger der i sengen og ser på meg mamma, men du oppfatter så lite og det er liksom ikke så mye respons å få fra deg uansett. Så da surfer jeg heller på telefonen.

Pass deg for de søte jentene 

“Jeg bare følte at det var så naturlig liksom. Hele fødselen og alt” Jeg merker at jeg får lyst til å kaste opp litt i munnen. Det er ikke nødvendigvis det hun sier, men måten hun sier det på. Med et drømmende blikk og med myk stemme, som om det var akkurat slik hun så og hørtes ut da hun lå og presset fire og et halvt kilo foster ut av den lille vaginaen sin. 

Jeg har møtt henne på helsestasjonen før. En petite liten snelle med påsatte øyenvipper og Krølltang-bølger i håret. Vi har tatt en kaffe, hvordan fikk hun meg med på det? Lipglossen glinser i sola mens hun snakker og parfymen hennes invaderer luften jeg puster inn hver gang hun rister på håret. Hun er varm, hun er myk, hun er søt..og hun gjør meg nervøs. 

Er det noe jeg er livredd for, så er det denne typen søte jenter. Alt de sier, alle ord og ansiktsutrykk virker så kunstige, som om de har øvd inn alt sammen foran speilet hjemmet. “Men nå vil jeg høre om DEG og DIN fødsel” sier hun med den lyse, omsorgsfulle Carola-stemmen sin og borrer de store brune øynene sine inn i mine. “Jaaa, den var kanskje ikke helt sånn som din” sier jeg og motvillig legger ut om igangsettelse av rier, Epidural rett i ryggmargen og ammingen som jeg aldri fikk ordentlig til. Og umerkelig sklir hun inn i rollen som rådgivende jordmor, ammeveileder, psykolog og bestevenninne. 

En halv time etterpå har hun fått til det jeg fryktet hun skulle; å få meg til å føle at min fødsel var mye dårligere enn hennes og at jeg denne gangen bare kan håpe på å få innpass i den eksklusive klubben med de naturlig fødende. Denne kvinnetypen er nemlig verdensmestre i å få deg til å føle deg utilstrekkelig og dyrker flittig og utrettelig denne hobbyen. Og hennes aller sterkeste våpen er sosiale medier. 

Hun tar gjerne femtiåtte selfier med filter før hun finner ett som hun legger ut for dagen, med et perfekt sminket ansikt og et uttrykk som er klin likt det hun la ut dagen før. Stort sett er det nærbilder av enten henne selv, barna i pene og dyre klær, venninnene som gjør “gærne grimaser”, ting hun har kjøpt eller ønsker seg, den sunne maten hun spiser, interiør i pastellfarger, kaffe med melkeskum, og svetteløs trening som pryder Instagram-kontoen hennes. Galleriet pyntes med hashtags som #just me #the best girls #me and my new bag #funny faces og #natural. Du skjønner selvfølgelig fort at alt bare er staffasje og fake news, og du ler kanskje litt av henne for deg selv. Men samtidig så er det et eller annet i deg som vil ha en bit av hennes tilsynelatende perfekte verden. Fordi den er sånn du drømte at din verden som voksen skulle se ut da du var liten. Lykkelig uberørt av økonomiske begrensninger, krevende unger, strekkmerker og kjedsomhet. 

Men de er jo harmløse vesener, tenker du kanskje. Etter min erfaring er de søte jentene ulver i fåreklær. De skriver fine ting i kommentarfeltet ditt samtidig som de fryder seg over å se at du har gått opp to kilo i sommer. De har en mening om alt en kvinne bør og ikke bør foreta seg. Det er disse kvinnene som får deg til å føle deg totalt ubrukelig som mor når du ikke har bakt til skoleavslutningen eller ikke fullammer barnet ditt i et år. De er mestere i å skjule samlivsproblemene og spiseforstyrrelsene sine og snakker om sine menn og sitt kosthold på en måte som gjør at du begynner å lure på om det er du selv som har samlivsproblemer og spiseforstyrrelser. 

De måler kjærligheten i store diamanter, dyre vesker og gratis middager. Er overentusiastiske, mistenkelig omsorgsfulle og forfengelige ned til det minste kjønnshår. Og menn står i kø for å få tak i et eksemplar av dem. Helt til de kjøper seg ett og oppdager at de såvisst ikke får det lykkelige parforholdet de drømte om som barn. Og så angrer de bittert mens de dag ut og dag inn må sitte å vente på at hun de trodde var kvinnen i sitt liv må ta femtiåtte selfier av seg selv før den gjennomregisserte og pastellfargede hverdagen de deler kan begynne. 

Kall meg gjerne fordomsfull og kritisk, beskyld meg gjerne for å være misunnelig, usikker eller lite tolerant. Det er helt greit så lenge jeg slipper å være søt og perfekt.