Hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Jeg har kreft og er derfor i gruppen som er ekstra utsatt hvis jeg skulle bli smittet med Korona. Men jeg er ikke redd for viruset. Hele registeret av paniske følelser brente jeg av den april-dagen for to år siden da jeg satt på legekontoret og fikk utdelt en kreftdiagnose.

Hadde det ikke vært for at jeg har en familie som jeg er uendelig glad i og medmennesker som jeg bryr meg om, hadde jeg sikkert tatt kollektivt til byen, spasert inn og ut av kjøpesentre i vårsola og drukket kaffe latte på cafe mens jeg dinglet med beina.

Idiotisk, selvfølgelig.

Men Korona er ikke mer skummelt for meg enn det er å halvårlig vente på svar om metastasene i leveren har vokst eller ikke, etter å ha gruet seg helt siden sykehusinnkallelsen dukket opp i postkassen. Den er ikke mer skremmende enn å ligge musestille i superscanneren på Rikshospitalet som får kreft til å lyse opp som juletrelys og som avdekker om det er mer spredning enn først antatt. Korona gir meg ikke mer usikkerhet enn det å leve med en dødelig sykdom som ikke kan kureres og som behandles med en medisin som ingen vet hvor lenge vil fungere.

Jeg lever og ånder for å dingle med bena, gå på kjøpesenter eller drikke kaffe latte på cafe. Alt det positive jeg kan oppleve nå, blir viktigere enn det negative jeg risikerer å møte i morgen. Covid 19 inkludert.

Men…

Så har jeg min kjære venninne som nettopp har fått ny lever og går på sterke immundempende medisiner. Jeg har naboen nedi gata med diabetes og naboen vegg i vegg med kols. Jeg har en tidligere kollega som behandles med cellegift for livmorhalskreft og niesen til min forlover har lungesykdom.

Mormor som nærmer seg nitti, bor rett borti gata og har hatt utfordringer med hjertet. Bestemor er operert for kreft, har astma og hyppige luftveisinfeksjoner. Mamma har vært plaget med gjentatte lungebetennelser.

Så er det mannen min og barna mine. De er alle friske, men det de trenger minst av alt nå er å være engstelig for sin kjæreste og mamma som har pådratt seg et virus som ingen foreløpig kan svare på hvordan hun vil tåle med den sjeldne kreftsykdommen hun har.

Og det er alle de jeg ikke kjenner. Helsepersonell som skal ta imot pågangen av syke, teknikere som sørger for at kommunikasjonssystemene fungerer, butikkansatte som sørger for at vi har bleier og mat.

Alle disse er jeg redd for.

Så hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Håret som falt i fjor

Hei, jeg er Marie. Jeg har to gutter, en mann som heter Ola, en vanlig jobb, en uhelbredelig sykdom og en blogg fri for glansbilder og produktreklame.

En gang tidlig i fjor våres, cirka på samme tid som Märtha Louise fant kjærligheten i en amerikansk sjaman, begynte plutselig håret mitt å falle av.

Jeg er ganske sikker på håravfallet ikke hadde noe sammenheng med Märthas forelskelse i sjamanen, men heller til medisinene jeg er nødt til å gå på.

Det var hår i bleia

Vi snakker ikke om en og annen spaghetti-slange på kragen av ullkåpa, nei, man kunne servert middag til en hel familie fra den. Det var hår i matpakkene til barna, i bleia til minstemann, på samtlige borrelåser, og til og med en gang i lommeboka til svigermor. Hårbørsten så til enhver tid ut som et blondt ormebol og Ola gikk rundt med små lyse hårnøster festet til sokkene sine.

Dette kan fort skje med deg også, forhåpentligvis ikke av samme grunn som hos meg. Men har du ammet et barn eller to, er det ikke umulig at du i en periode etterpå fryktet et evig liv med høye viker. Hvis ikke, kan det godt tenkes at du får det i førtiårsgave sammen med mellomblødninger og kviser.

Panikkhandlet kosttilskudd

Jeg gikk selvfølgelig sporenstreks på nett og panikkhandlet kosttilskudd og hårprodukter til flere tusen kroner med rabattkoder fra nyfrelste influensere. Så monterte jeg en permanent hestehale på toppen av hodet for å holde det røytende reiret på plass. Verst var det når jeg måtte vaske det. Dersom du aldri har mistet mye hår, kan du ikke fatte hvordan det føles å skylle ut sjampo og stå igjen med en tykk, våt rottehale av hår i hånda. For hvor mye kan man egentlig miste før skallen lyser opp som en fullmåne innimellom tustene som står igjen?

I mangel på jevnlig lysstriping av frykt for enda mer håravfall, begynte snart den kommunefargede etterveksten som var kronisk blank av fett å innta en gjørme-aktig nyanse. Jeg sluttet nesten helt å vaske det. Bare peiset på med tørrsjampo til hodet så ut som en fet hvetebolle med melis-dryss. Men hva ofrer man ikke for å beholde håret?

Etterhvert hadde jeg så store komplekser for håret mitt at jeg begynte å baksnakke det til andre, som om håret hadde forrådt meg ved å forlate hodet på den måten. Så skulle folk forstå at sviket ikke var min skyld og at jeg ikke uten videre gikk rundt med fin kjole og bedriten sveis.

Men det er jo bare hår

Det er jo bare hår, ville noen sagt. Ja…og nei. Håret er en del av min identitet, uansett hvor irriterende stritt og flokete det alltid har vært. Som marengsen på Pavlova eller kanelen på grøten.

Chichuahua – den peneste sveisen

Det tok syv måneder før håravfallet endelig avtok. Nå går jeg rundt og ser ut som en Chihuahua med en glorie av pjuskete fjoner rundt pannen. Jeg har i skrivende stund ikke turt å farge det i tilfelle en liten lysfarging skulle igangsette et jordskjelv av fallende hårstrå som ikke makter å klamre seg til skallen.

Håravfall, underlivssopp, inkontinens, acne og tørre slimhinner…for å nevne noen få av mange kvinneplager. Altfor sjelden snakker vi høyt om det vi skjemmes over. Dermed tror vi at vi er blant de få, når vi i sannhet er en av mange som rammes.

Så la oss prate litt mindre om rynker, vippeextensions og rumpeimplantater og litt mer om kvinneplager og håret som falt i fjor.

Folk flest er sjuke

Sykdom. Smak på ordet. Syk og dom. Høres ut som en slags ubehagelig men velfortjent straff. I følge Wikipedia; en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager.

Frisk er det normale

Og det unormale ved tilstanden, har samfunnet vært særs flittige i å bygge oppunder. Sykdom dukker opp i nyhetsfeeden din med rystende overskrifter og triste tryner. Sykdom tilskrives dårlige valg og sarte sjeler. Det normale og forventede i dag er at du er frisk, gjerne helt til du runder hundre og dør som en gammel krok, mett av dage.

Jeg derimot, er syk og unormal og må justere forventningene mine i retning av å dø «mett av plage.» Fordi jeg er i et tvangsekteskap med kongen av fryktede sykdommer, er jeg samtidig i den privilegerte situasjonen at mange jeg kjenner betror meg sine sykdommer, en tillit jeg verdsetter høyt.

Men i motsetning til hva man får inntrykk av i det offentlighet rom, er min erfaring fra det private rom følgende; det er mer vanlig å være syk enn å være frisk.

Et spenn av ulike diagnoser

Blant mine venner og kjente er det sykdommer av alle slag; alvorlige og ufarlige, vanlige og sjeldne, synlige og usynlige. Jeg kjenner folk med chrons, migrene, leddgikt, angst, ulcerøs colitt, brystkreft, cøliaki, artrose, brokk, eksem, ME, diabetes, hypotyreose, psoriasis, bipolar lidelse, ADHD, astma, bulimi, MS, lupus, personlighetsforstyrrelse, gonoré, hjertefeil, tarmkreft, bechterev, IBS, epilepsi, føflekkreft, podagra…for å nevne noen få.

Brorparten av oss er nemlig ikke fullkomment friske, men gjør det beste ut av hverdagen med den kroppen og psyken vi har. Dessverre går for mange av oss rundt med sykdomsskam og frykt for at folk vil tenke og tro annerledes om oss dersom vi er åpne om hva som feiler oss.

Forskjellige behov

Poenget her er dog ikke at man absolutt skal åpne slusene og fortelle sykdomshistoriene sine til gud og hvermann. Det er høyst individuelt. Noen vil ikke at sykdom skal ta mer plass i livet enn nødvendig, andre er vár på at sykdommen deres skal definere dem. For noen gir åpenhet kjærkommen trøst og forståelse, mens for andre en mulighet til å hjelpe andre i samme situasjon. Behovene og motivene er forskjellige.

Men alle kan ha godt av å bli minnet på at de ikke er én av få, men én blant flest.

Fordelene med å ha kreft

«Hvordan gååår det med deg?» spør folk. De mener kreften. De mener ikke DET at jeg blir vekket hver dag klokken kvart på fem og blir skreket «mamma» til to hundre og femti ganger i døgnet, som er den egentlige grunnen til at jeg ser litt blodfattig ut. Nei, for sånt er helt vanlig.

«Fint» svarer jeg og klistrer på meg mitt bredeste smil. «Hun er så sterk» tenker de. «Jeg er så trøtt» tenker jeg.

Vi er familien det er synd på

Familien som er rammet av kreft. Uhelbredelig kreft. En sånn familie man bruker som referanse når man angrer på at man har blåst seg opp over ubetydeligheter eller uffet seg over hverdagsstresset.

Men vi er også familien som ser muligheter der andre ser problemer. Ikke misforstå, det er en djevelsk, nådeløs, slu og seig parasitt av en sykdom som forsyner seg av familielykken vår. Men det er fint lite vi kan gjøre med det, annet enn å se på situasjonen med glad-brillene på. Og da er det mange lyspunkter å oppdage.

Uslåelig misere

For eksempel vinner vi stort sett alle elendighetskonkurranser. Dette er verbale turneringer der småbarnsforeldre sitter og kniver med hverandre om sympati for å overleve småbarnsperioden. «Vi sover kanskje tre til fire timer i snitt hver natt!» «Oi, det er tøft, men vi har tvillinger i trassalderen!» «Ja, det høres kjempeslitsomt ut, men vi har ingen besteforeldre som kan avlaste!»

«Vi har kreft, vi…»

Gyldig fravær

Og så har vi alltid gyldig fravær. «Kreften» kan jeg si, så skjønner folk med en gang. «Ja, selvfølgelig! Nei, det skal du ikke tenke på, full forståelse.» Bare tenk på mulighetene det representer! Dugnad, kakebaking og foreldrerepresentant – bare si trylleordet så bortfaller alle forventninger og krav. Glemte avtaler; «Ja, det har blitt litt mye for oss med kreften og alt.» «Ja, selvfølgelig, ikke tenkt på det engang.» Tisstrengte unger på reise; «Excuse me, but the queue for the toilet starts here.» «Yes, but where does it start for cancer sick families?»

Ser uvanlig godt ut

Når man har kreft blir man også tilskrevet vidunderlige kvaliteter som man sikkert ikke har. «Tøff» «inspirerende» «ekte» -det er bare å lene seg tilbake og cashe inn skryt. Ikke minst blir man uvanlig tiltrekkende. «Du ser fantastisk ut!» For i hvermansens assosiasjonsregister for kreft, finnes det ingen nyanser, det er enten «frisk» eller «blekt beinrangel uten hår.» Og med de forventningene til grunn, holder jeg meg uforskammet godt.

Carpe diem

Så er det fordelene som dukker opp som et resultat av at man har døden subbende et par meter bak seg døgnet rundt. For eksempel lar jeg ikke en anledning for en trøste-kanelbolle gå fra meg, hvem vet hvor mange kanelboller jeg har igjen? Jeg hiver ungene i bilen og kjører gjerne en halv time for en «varm, fersk, medium stor, tjukk kanelbolle, uten for mange sirkler, ikke for hardt stekt og med bare et dryss kanel, takk!» Vel i hende veier jeg den, kjenner på varmen og hvordan den klistrer seg til hånden av det seige sukkeret som har smeltet på undersiden. Jeg lukter på den, lukker øynene og smaker på den med hele kroppen mens jeg holder dem lukket. Slik nyter man en kanelbolle når døden sitter på bordet bak deg og venter på en anledning.

Jeg er ikke redd for noe lenger

Eller det vil si, jeg er redd for at noe skal skje med barna mine, det ligger kodet i programvaren. Taler derimot…pøh, jeg er vel mer redd for å ikke kunne tale enn for å holde en tale. «Jeg vet at vi bare er invitert til tirsdags-fiskepinner, men jeg tenkte likevel at jeg skulle benytte anledningen til å si noen velvalgte ord…»

Fobier kan du bare drite i når du har kreft. Sprøyteangst går ikke overens med sprøytebehandling. Edderkopper, bier og slanger? Prøv å ha kreftparasitter som formerer seg og sakte dreper deg INNI kroppen.

Minnetalene på forskudd

Så er jeg så heldig at jeg får kjenne hvor mye jeg egentlig betyr for menneskene rundt meg. Fordi jeg står med ett ben i grava og ett i livet, har jeg fått minnetalene på forskudd; meterlange SMS’er, klemmer, tårer, blomster, emojiis og morgenlevering.no. Så kan jeg med god samvittighet prioritere tiden min på mennesker som virkelig betyr noe for meg og slå opp med dårlig karma.

Og dermed har vi kommet til den kanskje viktigste fordelen med å ha kreft: Du kan fort komme til å verdsette tiden du tross alt har på en litt mer våken måte.

Så hvis du skal ta med deg noe fra denne teksten, er det dette: Tid er det mest verdifulle du har, så bruk den med hjertet og lev den med glad-brillene på.

Fire dager før jul

Jeg kjøper en Flax julekalender i kiosken på Rikshospitalet og skraper alle 24 lukene på tre minutter. Så teller jeg febrilsk symbolene, som om antallet julekranser har betydning langt utover den mulige gevinsten på femti kroner. En slags tåpelig og desperat jakt på gode nyheter. Vinner jeg i flax-kalenderen, har nok legen gode nyheter til meg liksom.

Den første kreft-sjekken

Jeg vinner ingenting. Men er det ikke forresten sånn at de som ikke har hell i spill, har hell i andre ting? Sånne spørmål må det vel finnes reell statistikk på? Jeg drar frem telefonen fra lomma, før jeg innser hvor idiotisk og meningsløst det er å google sannsynligheten for at et ordtak stemmer i virkeligheten, fordi det skal gi meg noen slags forhåndsvarsler om hva legen kommer til å si om kreften min. Det henger ikke på greip, Marie!

Noen holder neven sin rundt hjertet mitt og klemmer litt for hardt, sånn føles det i hvert fall. Ola har dukket opp og legen har hentet oss inn til kontoret sitt, femten minutter for sent. Hva betyr det? Jeg burde kjøpt en Flax-kalender til.

Prikker på leveren

«Vi har funnet prikker på leveren din» sier legen idet vi setter oss ned. Best å få trollet frem i lyset med en gang. «At kreften hadde spredd seg vurderte vi jo som ikke usannsynlig sist gang dere var her» fortsetter han. Hvorfor bruker han ikke bare ordet «sannsynlig» i stedet for «ikke usannsynlig»? Som om jeg ikke hadde taklet «sannsynlig». Og gitt at det nå har gått fra å være «ikke usannsynlig» til «fuckings reellt» så hadde fallet kanskje vært litt mindre hvis han hadde klint til med «sannsynlig» i forrige møte da jeg var tilsynelatende kreftfri.

Det er rart hvordan man kan være i fullstendig oppløsning inni seg og samtidig være opptatt av å opptre som sivilisert og høflig. Jeg legger hendene på armlenene og holder meg fast i stolen, for etter et par runder med dårlige beskjeder har jeg lært meg hva som kommer. Først svimmelhet, så kaldsvette og til slutt behersket gråt. Og så etter det, den nye hverdagen, denne gangen uhelbredelig kreft.

Prognosene

Til tross for at jeg ikke er så glad i kreft-retorikken, liker jeg denne legen godt. Han er en av nordens beste på sykdommen min, er alltid dønn ærlig og sier at jeg skal ringe ham på mobilen når jeg blir redd. Jeg har allerede ringt ham to ganger. “Gode prognoser…snakk om flere tiår…mild behandling…håp i ny forskning» hører jeg han si mens svetten siler og gjenstander seiler forbi synsfeltet mitt. Ola tar hånden min. Hånden hans er også klam.

Den nye hverdagen

Flere tiår, det er ganske mye tid til å både utrette og oppleve store ting. Men merkelig nok bryr jeg meg mer om de små.

Har du prøvd å lukte på en nystekt kanelbolle før du spiser den? Har du glemt hvor deilig det er å sitte og stirre ut av et vindu? På trikken, på kjøkkenet, i et møte…Hvor lenge er det siden du spiste snø? Lytter du etter fuglesang når du er ute og går?

Jeg oppfordrer deg sterkt til å gjøre det!

Prosjekt Genitalier

Jeg vokste opp i et kristent hjem. Dette faktum vil nok overraske mange, men joda, gjennom hele oppveksten min bad jeg for maten, leste bibelen og gikk på søndagsskole. Søndagsskole var spennende. Spesielt fascinerende var det når skapelsesberetningen kom opp på flanellografen. Nakne filtstykker av Adam og Eva med tissene sine som spaserte rundt i Edens hage og spiste epler.

Selv om jeg i dag bare er kristen når jeg ikke finner lommeboken eller når barna er syke, er jeg like imponert over menneskekroppen og hvordan den er skapt. Men det er ett prosjekt signert Vårherre som jeg må innrømme at jeg ikke er like begeistret for; Prosjekt Genitaler.

Kardinalfeil i skapelsen av Adam og Eva

Først og fremst burde ikke Vårherre skapt Adam FØR han skapte Eva, men heller jobbet litt parallelt med begge. For som ved de fleste store prosjekter man iverksetter, er kreativiteten og stå-på viljen gjerne på topp i starten av prosjektet. Og sånn var det nok også for Vårherre da han gikk i gang.

For kreativ input til Adams genitalier spankulerte han nok rundt i Edens hage blant bananer og fiken og hentet inn inspirasjon. Så satte satte han seg ved dreiebenken med en klump leire og dreiet og skulpturerte i dagevis til han hadde en imponerende konstruksjon med et originalt utrykk.

Når Vårherre så skulle i gang med Eva, var det ikke med den samme oppfinnsomhet og iver som tidligere. Han kjevlet bare ut en klump med leire og så krøllet han den sammen og konstaterte at det måtte være bra nok.

Fatale konsekvenser for Evas kjønn

Denne mangelen på innlevelse i eget prosjekt har resultert i at Evas kjønn har flere svakheter i konstruksjonen. For det første burde klitoris vært en stor og synlig knapp. I stedet er den et riskorn gjemt bort i en krok. Det er sløvt av Vårherre å overse dette problemet, gitt at han allerede da visste at menn sliter med å vite hvor ting er.

Videre ville det vært hensiktsmessig av Vårherre å utstyre Eva med en slags lukkemekanisme. Så hadde hun sluppet å lekke utflod og mensen i tide og utide. Og når Adam hadde vært på besøk, kunne hun stenge svømmerne inne til de fant riktig vei, i stedet for å være tvunget til å gå rundt med våt og klissete truse i dagevis.

Ikke bare fordeler med å være skapt først

Men selv om Adam kunne fryde seg over tildelingen av innovasjonsprisen for sitt imponerende lem, er det ikke bare fordeler med å være skapt først. For til tross for at Vårherre var på sitt mest kreative og motiverte da han skapte Adam, manglet han dog én essensiell ting som han hadde fått da han siden skapte Eva; nemlig erfaring. Nybegynnerfeil ble nok spesielt tydelig for Vårherre når han observerte Adam løpe rundt i Edens hage med sine dinglende herligheter som enkle mål for ville dyr og Borre-planter.

Narsissisme

Videre hadde nok ikke Vårherre forutsett at sin egen perfeksjon skulle bli et problem i seg selv. Adam ble nemlig så forelsket i sitt nye vedheng at han slet med å fokusere på andre ting. Stadig vekk var han bortpå med fingrene og kontinuerlig gikk han rundt og speidet etter muligheter for å ta den i bruk.

Så var det forvirringen rundt to forskjellige hoder på én kropp. Hvilket hode skulle brukes når? For eksempel kunne Adams lille-hode plutselig respondere når det var store-hodet som burde ha fulgt opp. Og noen ganger reagerte ikke lille-hodet når det skulle i det hele tatt. I perioder var det lille-hodet som bestemte over store-hodet, noe som senere har vist seg å starte kriger og medføre dramatiske konsekvenser for verdenshistorien. Heldigvis for menneskets eksistens ble ikke dette feilgrepet gjentatt hos Eva.

Funksjonelle problemer

Vårherre bør også lastes for å ikke prosjektere inn Genitalienes tidvise sammenkomst. Denne type tilpasning fordrer at prosjektledelsen er dynamisk og ikke statisk. Når to viktige organer som er ment å fungere sammen skapes på forskjellig tidspunkt, vil det naturlig oppstå utfordringer. Nye komponenter og oppdaterte versjoner av kroppslig materie passer ikke helt med de gamle og da blir det problemer. Klamydia for eksempel, og sopp. For ikke å snakke om Herpes.

Hvis bare Vårherre hadde utvist bedre prosjektstyring da han skapte Genitaliene, hadde vi kanskje sluppet å stadig måtte rette opp i feilene hans med tamponger, Viagra, salver, antibiotika, psykologer og skilsmisseadvokater.

Du kan regne med en skyllebøtte du sent vil glemme

Det handler bare om å prioritere. Hvor ofte har du ikke hørt det begrepet? Folk spytter det ut som gammel tyggis uten tanke på hvilke sko som måtte tråkke på den. Men rammer du folk i mine sko, altså barneforeldre på en dårlig dag, kan det fort hende at du får en skyllebøtte du sent vil glemme.

For uansett hvor mye orden vi har på prioriteringene i min familie, er det et salig kaos likevel. Den dårlige samvittigheten jeg har over alt og alle som burde vært prioritert, ligger som regel og eser på toppen av skolebrødet jeg ikke burde smugspist før middag.

Tid sammen er en hovedprioritet.

De få timene vi har med barna hver dag er hellige. Men i dette lille vinduet av samværstid må det også settes av tid til matlaging. Og helst sunn, hjemmelaget og variert mat, dersom man hører på ekspertene og vil prioritere barnas ve og vel. Og det vil man jo. Aller mest tid har jeg brukt foran grytene på sunne og barnevennlige retter som har gått rett i søpla fordi toåringen bare kaster et kaldt blikk på måltidet og låser kjeven. Å forme fiskepudding til løver og elefanter eller forsøke å kamuflere grønnsakene, har ikke hatt den magiske effekten som ekspertene lovet. Og så har vi brukt tilsvarende antall timer på krangling, trusler og gråt ved middagsbordet. Til slutt ble vi enig om at det er bedre å leve med dårlig samvittighet og en oppspist, halvsunn middag med vitaminbjørn til dessert.

Vaskemaskinen må prioriteres. «Klær skaper folk» heter det, og vi vil jo helst se ut som folk. Oppvaskmaskinen durer så ofte at jeg i en periode trodde jeg hadde øresus. Små kropper skal bades og romper skal salves. Babyen skal ha pupp, D-vitamin og magetrening. Og så må man ta seg tid til grundig puss av tennene til toåringen. God tannhelse er viktig, husk fluor. Hilsen helsedirektoratet.

Pass deg for det farlige fettet

Så må man sette av tid til å trene, spesielt jeg som har født. Pass deg for det farlige fettet rundt magen! Det er rart med det, for den flate magen min har blitt rund og de runde puppene mine har blitt flate. Knipeøvelser to ganger om dagen eller urinlekkasjer resten av livet? Det handler bare om å prioritere.

«Det som var news i går, er old news i dag vettu. Du må hele tiden følge med på bransjen, ellers ramler du av toget» sier kollegaen min. Jeg elsker jobben min og liker ikke tanken på å ligge igjen og kave i grøftekanten mens kollegaene mine tøffer avgårde langs hav av spennende oppgaver, over fjell av anerkjennelse. Seminar i Stockholm 1-4 mars, faglig påfyll og nettverksbygging. Rydd kalenderen!

Så er det de mer impulsive prioriteringene som at man må bytte bleie midt i en rundkjøring på vei til Verdens Kuleste Dag fordi det skvetter avføring ut av bleia og oppover ryggen til toåringen.

Iblant må man prioritere gode venner og oftere må man prioritere familie.

Naboforhold må pleies og det er din tur til å sitte i styret. Foreldre som bryr seg må stille opp på foreldremøter og dugnader.

Så må man ikke glemme hverandre oppi det hele, formaner terapeutene. Ta seg tid til de gode samtalene og ikke minst sex. Nei, ikke pliktsex, men ekte, hengiven og lidenskapelig sex som ikke bryr seg om hvem som har ryddet ut av vaskemaskinen flest ganger i det siste. Sex som har tatt seg tid til å barbere leggene og vaske forhuden.

Prioritere seg selv

Så skal man i følge de samme terapeutene heller ikke glemme å prioritere seg selv. Hvordan har lille Marie det oppi det hele egentlig? Lille Marie trenger vin, sjokolade og et varmt badekar kan jeg fortelle.

I tillegg til at det kontinuerlig bedrives knallhard prioritering, snakkes det også ustanselig om prioriteringer. «Nei, mamma kan ikke være Bestemor Skogmus nå, for mamma må gi Jæger grøt»

Kongen av alle prioriteringer

Så plutselig uten forvarsel, dukker kongen av alle prioriteringer opp. Hans majestet «slipp alt du har i hendene og finn frem gummihanskene» Sykdom. Gjerne omgangssyken…i fire omganger.

Jeg løper søren meg et prioriteringsmaraton hver eneste dag. Så kom ikke til meg med «det handler bare om å prioritere». Prioriter heller å tenke deg litt nøyere om før du prater om ting du ikke vet nok om.

Fuck you very very much

Du visste om meg lenge før jeg visste om deg. Hver dag vokste du deg ørlite granne større, så lite at jeg ikke skulle merke at du var der. Uansett ville ingen finne på å mistenke deg. Folk i tredveåra får ikke kreft og i hvert fall ikke i tynntarmen. Selv doktor Google sliter med å finne eksempler på det.

Det første livstegnet fra deg ble en tur til legevakta. Akutte, men uspesifikke magesmerter, utskrevet dagen etter. Ingen forklaring eller diagnose, smertene forsvant og med dem bekymringen for sykdom. Én null til deg.

«22.08.2013- Pasienten plages av tilbakevendende øvre gastrointestinale symptomer. Henvises til gastroskopi for videre utredning.»

De fant ingenting på gastroskopien. I stedet dro jeg hjem med en kostholdsveiledning i hånda. Kan tenke meg at du lo godt av det.

En mild vårdag kom lykken susende inn i livet mitt. En kul kis med bukseseler var vill etter meg og i løpet av et par år hadde vi produsert nok et par kule kiser med bukseseler. Du lå og ulmet, men jeg var for lykkelig for å kjenne etter og ubekymret nok til å bagatellisere.

Så begynte smertene å komme hyppigere og sterkere. I perioder måtte jeg puste meg igjennom dine ødeleggelser flere ganger om dagen. Jeg vet hvordan flisene på toalettet på jobben kjennes mot huden.

Laktoseintoleranse. Magesår. Irritabel tarm. Cøliaki. Magekatarr. Gallestein. Crohns. Divertikulitt. Ovarialcyste. Funksjonell dyspepsi. Nyrestein. Ulcerøs Kolitt. Spiserørsbrokk. Legene hadde mange navn på deg.

Hun kommer til å gi opp, tenkte du. Tydeligvis kjenner du meg ikke godt nok. Tolv turer til fastlegen, to turer til legevakta, tre gastroskopier, fire ultralyder, ni blodprøver, to CT-skanninger, én MR, én PET-scan, seks år og så…der var du.

Kreft defineres som en opphopning i kroppen av muterte celler i ukontrollert vekst. Det føles som det bor et jævla monster i kroppen din. Hvor stor er du? Hvor slem er du? Har du spredd deg? Hvem har overtaket, du eller jeg?

Plutselig føltes hvert minutt med deg i kroppen som uutholdelig. Hver smertebølge føltes som en forsmak på døden. Hver kløe tolket jeg som et symptom og hver hoste et tegn på spredning. Ja, jeg var drita redd for deg.

Men frykt er ikke en svakhet. Frykt forteller deg hvor mye du ønsker å leve. Frykt minner deg på alt du ikke vil miste. Frykt forbereder deg til kamp. Og litt etter litt erstattes frykten av mot.

Nå ligger du og råtner blant avfallet på Ullevål sykehus. Mens jeg skal puste videre, leve enda mer iherdig enn jeg har gjort før og tenke mindre og mindre på deg for hver dag som går.

Hvis du noen gang kommer tilbake, er jeg forberedt. Jeg har en hærskare av fagfolk som kjenner dine skitne triks. Jeg har en familie som elsker meg og venner som stiller opp. Og på grunn av deg, er jeg mye sterkere enn før.

Så fuck you…fuck you very very much.

Det absurde livet

«Denne er ødelagt her bak» sier jeg og peker mot et hull midt på rompa på buksene. «Neida, den er ikke ødelagt» svarer den blide sykepleieren. «Det skal være sånn. Vi skal fylle gass inn i tarmene dine for å blåse dem opp slik at vi ser dem tydeligere på CT-scan» WTF? Flere undersøkelser oppi rompa? Dette var jeg ikke forberedt på. «Først skal vi sette en ballong inn i endetarmen din og så blåser vi gassen opp i tarmene. Det kan være litt ubehagelig, men det varer ikke så lenge» fortsetter hun lettvint mens hun peker på gasslangen som jeg snart skal bli ordentlig godt kjent med. Nervøsiteten som frem til nå har vært helt fraværende, slår plutselig full blomst.

Jeg ligger på siden i CT-skanneren mens sykepleieren romsterer bak.

Det føles en smule nedverdigende, men sånn er det, i møte med helsevesenet er vi alle like sårbare. En CT av kolon er den samme for dronning Sonja som den er for Marie Lunde. «Nå setter jeg på gassen» sier sykepleieren. En lav hvesing kommer ut av apparatet. Jeg kjenner at magen blir hard, men kjenner ikke smerte. «Går det bra?» spør sykepleieren. «Det går ganske greit assa» sier jeg. Idet jeg har servert den setningen, hugger det plutselig kraftig til i magen. Smerten brer seg som en bølge over magen og skyter ut i ryggen. Jeg stønner og sier «Nei, dette går ikke» i en så besluttsom tone jeg kan.

Men det er visst for sent å snu nå.

«Knip! Knip!» roper sykepleieren. Jeg kniper, mobiliserer alle muskler jeg har for å holde gassen inne. Denne kampen mot gassen er selvsagt en kamp jeg har kjempet før, og det har du også. I heisen på jobben, i middagsselskap eller i sengen til den nye kjæresten. Men nå er det på et helt annen nivå, dette er kongen av fis. «Nå tar vi bildene» sier sykepleieren, «prøv å ligge så stille du kan.» Jeg ligger så stille jeg bare kan mens tarmene mine bykser rundt i magen i vill panikk. «Ikke knip, ikke knip» bønnfaller de meg. Så, midt i et crescendo av uutholdelige smerter, bestemmer jeg meg for at nå må det sannelig være nok. Årets lengste flatulens er på vei ut. Du kan forestille deg hvor absurd det er å ligge sånn å fise ut tarmgass mens en ukjent sykepleier står og stryker deg over ryggen og sier at du er flink. Heldigvis får de tatt bildene de skulle ha.

En halvtime etterpå entrer jeg møterom Gourmeten i 2B på jobben for å lede et møte der vi skal sette digitale mål og KPI’er for sommerkampanjen.

Når alle vil bli ballerina

Vi skulle bli ballerinaer alle sammen. Det hadde i grunn aldri vært noe stor drøm for meg, men de gangene jeg satt i kulissene og fulgte forestillingen etter mine få tildelte minutter på scenen, var jeg som fortrollet.

Høye hopp, myke strekk, tunge løft, raske piruetter og lette trinn lydløst og grasiøst over scenen. Store historier om kjærlighet, sorg og sinne fortalt uten ord, bare gjennom bevegelser. 

Og så følelsen når jeg selv entret scenen. På scenen følte jeg meg viktig. Jeg hadde en rolle i en koreografi som skulle være perfekt. Alle måtte danse trinnene helt synkront, falt noen ut ville det synes. Sammen ble vi til én bevegelse. Og så applausen til slutt, det jublende publikum, det var en ubeskrivelig følelse selv om jeg bare hadde en mindre birolle. 

Livet bak scenen var knallhardt, selv om man bare var ti år. Halvannen times øvelse fire ganger i uken. Så etter øvelse, prøver til oppsetningene. Generalprøve og så forestillinger nesten hver kveld i en måned. Bare sykdom var gyldig fravær. Bursdagsinvitasjoner måtte avslås, det ble mindre tid til venner og lek, men jeg danset tross alt på Den Norske Opera. 

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg igjennom opptaket til operaballetten, jeg hadde ikke danset mye i mitt unge liv. Tanken til mine foreldre var at balletten skulle hjelpe skjevheten i føttene mine. Legene mente at jeg kunne klare meg uten operasjon dersom jeg trente på å rette opp gangen min. Jeg kvalifiserte meg på erfaringsløs på skjeve føtter, så noe dansetalent hadde jeg vel. 

De andre som kvalifiserte seg i gruppen min var eldre og hadde danset fra de var småbarn. Jeg var yngst med minst danseerfaring, et dårlig utgangspunkt i en prestasjonskultur der din verdi ene og alene var knyttet til dine danseferdigheter. Jeg var et lett bytte for talentene med herskebehov. Når det var min tur til å ta en hopp chassé over gulvet fulgte en bølge av hånlige jenteflir etter meg ledet an av Karianne, hun som alle mente ville komme seg igjennom nåløyet og bli ballerina. 

Instruktøren forsterket mobbingen ved å konsekvent aldri rette på meg. Å bli rettet på var et signal om at man hadde potensiale, at man var verdt å investere tiden sin i. Instruktøren overså meg fullstendig. Likevel ble jeg plukket ut til flest forestillinger med barneroller fordi jeg var to år yngre og hadde dermed fortsatt kroppen til et barn. Misunnelsen det skapte var som bensin på bålet for Karianne og hennes undersåtter. Når de ikke lo av meg, behandlet de meg som luft.

Det gikk konkurranse i hvem som hadde de stolteste foreldrene, gjerne målt i hvem som hadde flest familiemedlemmer blant publikum og fikk de fineste gavene etter forestillingene. Mine foreldre hadde hverken tid eller råd til å sende blomster og sjokolade og å organisere familie-treff til alle forestillingene. 

Jeg fortalte ingen om mobbingen, jeg trodde det ikke var noe å fortelle. Det var vel bare sånn det var når man ikke presterte i en kultur der prestasjon var alt. Man forholder seg til det som er. Så begynte hodepinen å melde seg. Jeg fikk sterke migreneanfall med oppkast flere ganger i uken. Jeg skjønte ikke sammenhengen mellom migrenen og mobbingen, jeg skjønte ikke at jeg var nedsyltet i stress og vonde følelser. Når barn har det vanskelig manifesterer det seg ofte som fysisk sykdom. Etterhvert var jeg dårlig så ofte at jeg misset mange øvelser. Uten trening klarte jeg ikke å kvalifisere meg videre til neste nivå og var lettet over å forlate Operaen, Karianne og disiplene hennes. Jeg hadde et godt liv på skolen og glemte raskt hele balletten. Migrenen ble bedre, jeg begynte å danse hiphop og brukte tid på gode venner. 

Siden fikk jeg vite at de alle sluttet, en etter en, kravene ble for høye, presset ble for stort og de ville det ikke nok. Bortsett fra Karianne. Karianne fortsatte å jage etter drømmen. Hun ville bli den beste, ballerinaen som alle beundret. For henne var det ikke nok å være en del av koreografien, hun ville ha hovedrollen. Karianne sluttet først da hun var så ødelagt av spiseforstyrrelser at hele livet hennes måtte settes på vent i flere år mens hun fikk behandling. 

Det er mange Karianner der ute blant unge i dag, og det er mange som meg. De som strever etter å være best og de som lider under å føle seg dårligst. De som godter seg over andres svake prestasjoner og fryser hverandre ut på sosiale medier, de som ikke sier ifra og de som blir syke. Alle kjemper for følelsen av verdi, men på ulik måte. 

Vi må passe på at samfunnet våre unge vokser opp i ikke blir en operascene der det eneste som teller er applausen fra publikum, misunnelsen fra kollegaene og hvor mange som har kommet for å heie på deg i salen.