Et kaotisk juleselskap

Historien jeg skal fortelle nå handler om bestefar som døde for noen år siden. De siste årene han levde var han ganske så dement, en sykdom som for mange som får den, oppleves som fryktelig, som å miste seg selv litt for hver dag. Men bestefar var en type som ikke tok så på vei for ting, og når han begynte å surre, blande og glemme, så lo han som regel bare litt av seg selv og erkjente at når hadde en saktens mistet oversikten igjen. 
Det er med hans muntre og lettsindige ånd i mente jeg derfor tillater meg å fortelle om forviklingene som oppstod da hele familien skulle samles hos bestemor og bestefar en snehvit jul for noen år siden. 

“Hallo?” roper jeg fra nede i gangen. Bestemor og bestefar har alltid hatt utgangsdøren åpen når de venter besøk. “Hallo” roper bestemor fra annen etasje. Jeg går opp trappene til stuen. Bestefar sitter i stolen sin og ser på TV. Han ser forundret opp på meg idet jeg kommer inn i stuen og sier “hvem er du?” med et så ordentlig trøkk på “ER” at spørsmålet ikke er til å forveksle med en spøk. 

“Det er Marie det Einar, barnebarnet ditt” sier bestemor idet hun kommer ut av kjøkkenet og setter fra seg et fat med smultringer på stuebordet. “Hun satt jo ved siden av deg på 80-års dagen din for bare noen måneder siden, husker du det?”. “Javel, nei jeg vet ikke jeg” svarer bestefar. “Hun ser ut som en grei jente hun”. Vi spiser smultringer og jeg forteller bestefar om da vi kjørte til min onkels bryllup i Odda og møtte på geiter i veien som kom seg inn i bilen og bestemor prøvde å bli kvitt dem med å kaste pastiller ut av vinduet. Bestefar ler så smultringene spruter ut av munnen. Jeg forteller om feriene våre i Kragerø og turene rundt Østensjøvannet og bestefar lytter med store øyne. Det er ikke så lett å vite hvor mye han egentlig husker. 

“Hallo?” hører vi fra underetasjen. “Ja, hallo” roper bestemor. Min onkel kommer opp trappen sammen med min tante. “Vi sitter og snakker om Marie, for Einar husker henne ikke så godt, jeg tror han husker henne best som liten” “Hva?” sier bestefar. “Ja, jeg tror du husker Marie best som liten”. “Marie?” svarer bestefar. “Ja, meg” skyter jeg inn, “jeg er Marie”. “Er du også Marie?” spør bestefar og veksler mellom å se på meg og bestemor. Jeg lar det være med det. 

“Men du husker meg?” spør onkel Arild og finner en plass i sofaen ved siden av sin kone. “Ja, vi er fettere” svarer bestefar. “Nei, men jeg er jo sønnen din” sier onkel Arild. “Arild er sønnen vår vet du” sier bestemor “husker du ikke han giftet seg med Tori i Odda, da jeg kastet de pastillene?”. “Er Arild han med geitene?” svarer bestefar. Bestemor trekker frem et album og drar frem et bilde av ham selv sammen med Arild. “Dette husker jeg jo godt” sier bestefar, “det er jo Arild, han er en fin gutt han”. 

“Hallo?” hører vi igjen fra underetasjen. Here we go.. “Ja, hallo” roper bestemor. Det er min far og hans mann. Jeg aner at forvirringene snart vil nå sitt klimaks. “God jul” sier pappa idet han kommer inn i stuen med Tore hakk i hæl. “Ja, ser her kommer det flere folk” sier bestefar. Sofaen blir fylt opp og kaffe skjenkes de nyankomne. “Du kjenner igjen Morten?” spør bestemor, “din eldste sønn”. “Joda” svarer bestefar og måler min far opp og ned mens han smatter på en Serinakake. “Han er blitt stor han der”. Bestefar ser lenge på pappa før han lar øynene gli over på Tore. “Men hvem er han der?” 

“Er jeg far til han også?” fortsetter bestefar. Det humres litt rundt bordet. “Nei, han er sammen med Morten han skjønner du” skyter bestemor inn. Bestefar tar en lang tenkepause før han sier ettertenksomt “Javel altså, en kamerat”. Bestemor skjenker mer kaffe “Ikke akkurat en kamerat kanskje men..” sier bestemor ut i luften. “Ja, han ser grei ut han” sier bestefar. Det er en stilletiende enighet rundt bordet om at vi lar det være med det. “Noen dager er han veldig forvirret” skyter bestemor inn med dempet stemme . “Hva?” sier bestefar. “Jeg sier at noen dager er du litt mer forvirret enn andre”. “Å, ja, sånn ja” svarer bestefar. 

Det er tydelig at glemselen til bestefar har nådd nye høyder for bestemor også og hun virker plutselig litt urolig når hun sier halvt konstanterende, halvt spørrende “Men meg vet du godt hvem er”. “Ja, du er Else Schou du” svarer bestefar. Bestemor smiler lettet. “Det er riktig. “Og hva slags forhold har vi?” fortsetter hun. Bestefar tenker seg lenge og vel om før han sier litt prøvende “ja, jeg er vel kanskje moren din?”

Selv om situasjonen er litt trist, kan vi ikke annet enn å bli litt lattermilde rundt bordet, og bestefar ler litt selv også. Så skåler vi i akevitt, setter oss til bords og er alle skjønt enige om at julen er ganske god lell.

Et forhold satt på prøve

Og der står jeg, sprenggravid og trøtt og tømmer et litermål med nattens beholdning av samboerens urin i vasken. 

Det hadde vært en slitsom vår. Begge jobbet, men Ola var i ny stilling som daglig leder og det ble lange dager og sene ettermiddager på ham. Så jeg hadde tatt hovedansvaret hjemme. Bar tunge poser hjem fra butikken, lagde mat og vasket klær. 

Jeg var i uke 34 av graviditeten. Det føltes ut som om jeg gikk rundt med en heldekkende drakt laget av bobleplast med en kampestein montert på innsiden av magepartiet. Nå lå seks uker med intens avslapning foran meg. Jeg var lovet service av ypperste klasse og jeg gledet meg til å tilbringe noen rolige uker på en solstol i Kragerø med en jevn strøm av alkoholfrie paraplydrinker. 

Vi skulle reise på en søndag, etter at Ola kom hjem fra helgens fotballturnering på Hamar. Lørdagen, første dagen i ferien, ville jeg bruke til pakking og innkjøp. Foran ferskvaredisken på Meny ble jeg grepet av svangerskapshunger, noe som resulterte i at jeg måtte bære åtte fulle poser med dagligvarer hjem fra butikken. Det var selvfølgelig en totalt uforsvarlig øvelse som høygravid og jeg var nødt til å legge meg nedpå etter anstrengelsene. 

Så blir jeg brått vekket av telefonen. “Hei, har du hørt på meldingen jeg la igjen på svareren?” spør Ola. “Nei, jeg har sovet” svarer jeg. “Ehm..å ja øhm..jeg er på Elverum Sykehus jeg. Jeg har brukket benet og det er er stygt brudd, så de blir nødt til å operere”. “Hva sa du nå?”. Jeg kjenner bobleplasten trekker seg sammen til det føles ut som jeg ikke får puste. En tsunami av motløshet velter over solstolen og paraplydrinkene og jeg sitter igjen med en sur smak av selvmedlidenhet.

Jeg gråter på toget til Elverum. Du kan tenke deg hvordan det fremstår. Høygravid kvinne med reiseveske sitter og gråter på et tog. Men jeg kan ikke noe for det, jeg er så skuffa. Ola prøver å ringe meg på telefonen, men jeg trenger tid for meg selv til å akseptere situasjonen; jeg skal være sykepleier, piccolo, kokk og sjåfør i hele sommer. 

Min selvmedlidenhet går over i sympati for ham straks jeg ser ham. Han er om mulig mer lei seg enn meg over situasjonen. Det er et komplisert brudd, han vil ikke kunne bevege benet i det hele tatt de første ukene, etterhvert vil han kunne humpe rundt på krykker. Men vi er likevel fast bestemt begge to; vi skal på ferie!!

Det blir en annerledes ferie enn vi hadde tenkt, en som kanskje ligner mer på hvordan feriene våre blir om femti år; 

Jeg våkner grytidlig om morgenen av en sildrende lyd. Det er Ola som tisser. Problemet er at vi bor på kvisten i andre etasje og toalettet er en bratt trapp ned. Ola bruker tjue minutter og et voldsomt rabalder på å gå den ned om natten med krykkene, så for å skåne nattesøvn har vi blitt enige om at Ola tisser på et litermål isteden. Oppgaven med å tømme den blir min, ettersom han ikke har ledige hender når han går på krykkene. Så der står jeg hver morgen, sprenggravid og trøtt og tømmer et litermål med nattens beholdning av samboerens urin i vasken. Neste post på programmet er påkledning. Siden Ola sliter med å bøye benet, må bukser tres på mens bena er rette og det får han ikke til på egenhånd. Så da er det min oppgave å puste og pese for å tre på buksene med en diger bolle på magen som gjør det betydeligere vanskeligere å nå frem mens Ola biter tennene sammen og knasker paralgin forte. 

Mens Ola bruker tjue minutter på å gå ned trappen, lager jeg frokost til oss. Vi hører på nyhetene, rister på hodet til hverandre om klodens tilstand og småprater litt om dagens store begivenheter. I dag er det legebesøk som står på programmet. Vi er nesten tomme for Paralgin Forte og legen skal se på hevelsene som ikke ser ut til å gå tilbake. Det tar litt tid å komme seg ut om morgenen for jeg må både ta på mine egne sko og hans, pakke mine egne saker og hans. 

Så bærer det til legekontoret fem hundre meter nede i gata. Det er litt av et staselig par som kommer vandrende ned kirkegata i Kragerø; den ene vaggende fra side til side på brede ben og den andre med jumpende byks fremover på krykker. Derfra går ferden videre til apoteket for å hente resept. 

Etter å ha gått nesten ni hundre meter til sammen, sett legen og handlet medisin, setter vi oss utmattet ned på en benk med en is. Og der sitter vi på Kragerø torg en tidlig lørdag uten store planene og spiser softis og ser på spurv. Det er ikke akkurat solstol og paraplydrinker, men det ikke så verst dette heller. Og jeg tenker med meg selv at det lover godt for fremtiden at jeg ikke kunne tenke meg noe annet sted å være enn akkurat her på denne benken med min Ola. 

Skrevet med Olas velsignelse

Å bli eldre

“Du har spiserørsbrokk” sier legen. “Er Ikke det sånn som gamle får? spør jeg. “Ikke nødvendigvis, men det er vanlig at det dukker opp når man begynner å bli eldre ja”. Så hever han øyebrynene og gir meg et blikk som ikke kan tolkes som noe annet enn “Jeg snakker om deg ja”. 

For jeg er jo ikke pur ung lenger, jeg bare glemmer å følge med på hvor gammel jeg er. “Ja, hvordan blir man kvitt det da” spør jeg. “Du blir ikke kvitt det, men du kan motvirke symptomene. Du må være veldig nøye med kostholdet og kutte ut sjokolade, kaffe, fet mat og alkohol” sier legen. “Hva sa du nå?”

Så har jeg fått min første blå resept og kan gå på apoteket og handle på statens regning de neste fem årene. Hvert glass vin må nå drikkes med andakt og Laurits og jeg vil få utdelt hver vår lille godtepose på lørdager. 

Det er rart hvordan alderdom liksom sniker seg på sånn ubemerket. Plutselig en dag oppdaget jeg at jeg stønner hver gang jeg reiser meg opp. Hva er hensikten med det? Jeg kan fortsatt jogge opp hele Ekebergskrenten uten å gi fra meg en lyd, men det skal ikke gå noen hus forbi hvor tungt det er for meg å reise meg opp. Man skulle nesten tro at jeg går med rustning under klærne. 

For ikke snakke om hvor irritert jeg kan bli av støy. Jeg har nulltoleranse for postpubertale menn som paraderer opp Valhallveien på vei til Amcar-treff på motorsykler som tordner. Jeg blir sur og sender dem drepende blikk fra fortauskanten. Byggeplasser der de hamrer jernstolper ned i bakken, sur. Fly som flyr lavt, sur. Høy musikk i butikker, sur. Borring i vegg, vei eller tenner, også sur. 

Gode vaner blir vanskeligere å lære seg, uvaner vanskeligere å kvitte seg med. Samtidig er det overraskende lett hvor fort jeg venner meg voksenlivets goder. Da jeg var 23 år bodde jeg og en håndfull kakerlakker på et varmt kott i Bangkok til 15 kr natten i en uke og var happy med det, mens nå skal det være Queen size bed, AC og terrasse med utsikt før jeg får den gode feriefølelsen. IKEA er byttet ut med Bolia, vinen skal gurgles før den drikkes og en hudkrem til femhundre kroner er et kupp. 

Og dyre hudkremer det trenger man plutselig masse av. Det dukker stadig opp noe nytt i ansiktet som må bekjempes med mirakler fra planteriket. Rynker, poser, folder og flekker skal angripes med alle tilgjengelige midler. Heldigvis er det slik at man justerer forventningene litt underveis i aldringen, slik at smilerynkene som engang var et problem, nå har blitt riktig så sjarmerende, mens posene er den nye store fienden. 

Man må også begynne å kjøpe såkalte smarte klær, det vil si klær som skjuler det du ikke vil vise og fremhever det du ønsker at alle skal se. For i noen kjoler er det akkurat som om magen buler lenger ut enn puppene og da føler man seg ikke akkurat som en senorita. Og topper man det med stringtruser som gir gnagsår i rompa og stiletthæler som gir knekk i knærne, så er det kanskje like greit med smarte klær og fornuftige sko. 

Når jeg ser meg i speilet ser jeg en voksen kvinne som har levd. Som har grått og ledd, vunnet og tapt. Jeg ser en kropp som har båret og svettet, spist og kost seg, født et barn og løpt et løp. Og jeg tenker at aldri har jeg følt meg så trygg i meg selv og så glad for å være meg. Og da er det kanskje ikke så verst å bli eldre. 

For de som ikke har prøvd ulltruser, bare kast deg ut i det.