Category: Uncategorized

Hverdagsheltene

Et sted på Karl Johan sitter det en fyr i møkkete olabukser og en tynn dunjakke. Han er ikke alene, ved siden av ham ligger en schæfer som han stryker på nå og da. Ellers bare sitter han stille. Han mangler tennene sine, ligner en gammel mann, men han er ung. Det vet jeg, for jeg kjenner ham. 

Han gikk noen klasser over meg på ungdomsskolen. I perioden jeg satt på Frysja og drakk pils siden jeg ikke kunne dra på byen med falskt leg, dukket han ofte opp. Han var alltid vennlig. Jeg synes synd på ham allerede da, for hvorfor i huleste kom han alene og brukte tida si med yngre folk som meg? Jeg tror han ble mobba, jeg kjenner i hvert fall til noen av kallenavnene han hadde. De var ikke spesielt hyggelige.

Titt og ofte går jeg forbi ham. Han sitter og kikker rundt seg, stryker Schæferen tålmodig. Noen legger en penge i koppen, han nikker som takk. Samtidig som jeg er nysgjerrig, prøver jeg å gjøre meg usynlig, blande inn med de andre passerende. Jeg skammer meg over måten jeg bare seiler forbi, på vei til noe viktig og lar ham bare være en del av omgivelsene, en person jeg kjenner som har det tøft. Hvordan endte vi opp med så forskjellig liv?
Kanskje jeg skulle gå bort til ham og si hei? Det er lenge siden, han kommer nok ikke til å kjenne meg igjen. Vil han i det hele tatt møte på folk han kjenner? Er det pinlig? Eller er det for lengst gått over i gjensynsglede med håp om en ekstra slant i koppen?

Så en dag bestemmer jeg meg. Jeg roter frem en hundrelapp fra lommeboka og holder den klar i hånden. Han har schæferen på fanget og stryker den sakte med en skitten hånd. Idet jeg går forbi, rekker jeg frem hånden med hundrelappen. “Tusen hjertelig takk skal du ha” sier han og gir meg det aller vakreste ekte tannløse smilet jeg har sett. Han sier det med en vennlighet og omsorg som får meg til å føle at det er han som har gitt meg noe. Og er det ikke nettopp det han har? Den følelsen jeg har i kroppen når jeg fortsetter nedover gaten, og hele resten av den dagen, er definitivt verdt hundre kroner. Å få slik takknemlighet fra en person med et så utakknemlig liv. Det var bare hundre kroner, men han fikk meg til å føle det som om jeg reddet dagen hans.

Så to dager etter gir jeg ham på nytt en hundrelapp. Igjen blir jeg overøst med varme smil og takknemlighet. Uken etter er jeg tre ganger innom med hundrelapper. Jeg føler meg som er strålende menneske hver gang, men innerst inne vet jeg at det også er feighet. Jeg kjøper meg ut av et moralsk ansvar jeg har for å hjelpe mine medmennesker, spesielt mennesker jeg kjenner. For hvorfor går jeg ikke bort, sier “Du husker kanskje ikke meg, men jeg er en gammel skolekamerat. Kan jeg spandere en kaffe?”

Jeg har nesegrus beundring for de som tør å tilby seg selv til mennesker som sliter. De som åpner hjemmene sine, ofrer julaftener, strekker ut en hånd med mer enn bare en hundrelapp. De risikerer avvisning, utnyttelse og utakknemlighet, men velger å hjelpe, velger å stole på, velger å tro på at mennesker kan endre sin livssituasjon bare med litt hjelp. De er hverdagens helter.

A gay old christmas tale

“At jeg er lesbisk?” “Hehe, nei jeg er ikke lesbisk, en veldig god venninne av meg er lesbisk, det var det jeg sa. Neida, jeg har en mann jeg” svarer jeg.

Hun er helt ny, fysioterapeut. Vi sitter i bilen og skravler og blir kjent. Forteller om oss selv, snakker om jobben og om julebordet på Geilo som vi er på vei til. Jeg liker henne godt, kul dame. Jeg vet å verdsette kule damer når jeg møter dem, det er altfor mange jenter som har smidd seg inn i en ide om hvordan en jente skal være. Resultatet blir ofte et stort gjesp.

Vi ender opp i samme hytte, med Trond som tredjemann. Trond er en snåling. En blek og tynnfet parogførtiåring med kroppen til en syttiåring siden han konsekvent ikke spiser grønnsaker eller trener. Han bruker mesteparten av fritiden sin på voldelige dataspill, men på jobb trollbinder han kundene sine med sin karismatiske natur mens han skriver ordre med venstrehånden.

“Husk å låse døren til rommet ditt i natt så du ikke plutselig våkner med Trond mellom laknene” sier jeg spøkefullt til fysioterapeuten. Hun ler og simulerer en pistol til hodet.

Vi går igjennom det faglige. Det skjenkes kaffe, serveres pepperkaker og kaldsvettes til luften i det lille konferanserommet damper av sur kroppslukt. Den første ølen i peisrommet går ned på rekordtid. Det setter standarden for resten av kvelden også. Det er dette vi har gledet oss til. Disse etterlengtede timene hvert år da alle skal slutte å være høflige kolleger og hemningsløst blotte sine sympatiske og ufordragelige sider i håp om å komme over den høflige smalltalken i lunsjpausene på jobb.

Vin, pinnekjøtt, skål, taler, drinker, deilig er jorden, dans, shots. Jeg våkner i sengen i undertøyet av alarmen morgenen etter med en bankende hodepine. Frokost om en halvtime. Jeg kaster opp litt i munnen.

“Husker du hva som skjedde i går?” sier fysioterapeuten mens hun pirker med gaffelen i eggerøra. “Ja, jøss” svarer jeg. “Det var litt av en fest”. “Nei, jeg tenker mer på da du prøvde å komme inn på rommet mitt i natt”. Jeg skvetter til, venter på fleipetrynet hennes. Det kommer ikke. Vin, pinnekjøtt, skål, taler, drinker, deilig er jorden, dans, shots. Jeg leter frebrilsk etter bilder i et allerede urolig hode men finner ingenting. Angsten kommer sigende, jeg vet ikke hva som er verst; å finne bilder eller å ikke finne noen. “Hva mener du?” svarer jeg.

Det var tilsynelatende dette som skjedde klokken halv fire en adventsnatt på en hytte på Geilo: Fysioterapeuten våkner brått av at noen banker på døren til rommet. Det tar litt tid før hun klarer å lokalisere lyden, hodet er marinert i rom og cola. Det banker igjen. “Trond?” prøver hun forsiktig. Det blir stille. Så er det noen som begynner å røske i håndtaket. Hun har låst døren til rommet, litt av gammel studentboligvane, litt pga Trond-spøk-trusselen tidligere på dagen. Håndtaket beveger seg igjen. “Hallo, hvem er det?” Ingen svarer. Rom og cola-rusen blokkerer alle innlærte forsiktighetsregler og hun låser opp døra. Der står kollega Marie i BH og juletruse med flekkete øyesminke og et matt blikk.

“Ja?” sier fysioterapeuten spørrende uten å få svar. I stedet fortsetter jeg å stirre på henne mens jeg prøver å bane meg vei inn på rommet. Fysioen konkluderer med at det er en av to muligheter: Enten så byr hun seg frem i juletrusa si eller så går hun i søvne. “Hva vil du Marie?” spør hun igjen mens hun prøver å stenge inngangen. Jeg står lenge og ser på henne med en alvorlig mine. “Jeg skal ut” sier jeg til slutt. “Men dette er ikke veien ut” svarer fysioterapeuten. Hun følger meg ut av rommet. Vel ute i gangen begynner jeg så å røske i håndtaket til utgangsdøren. Det er ti minusgrader ute. Nå har også Trond våknet og stikker hodet ut av døren for å se hva som står på. Mens fysioterapeuten stenger for utgangsdøren masjerer jeg halvnaken mot rommet til Trond. “Du skal ikke inn dit” roper fysioen. Til slutt blir det Trond som følger meg inn på mitt eget rom mens fysioterapeuten står og blokkerer alle utganger og innganger.

Jeg var barn sist gang jeg gikk i søvne. Også da valset jeg rundt i huset mens jeg prøvde å åpne vinduer og dører. Så har det skjedd igjen. Det verste er faktisk ikke det faktum at jeg har vandret rundt blant kollegene mine i juletrusa mens jeg forsøker å trenge meg inn på soverommene deres. Nei, det verste er at kanskje hersker det en liten tvil i fysioterapeuten, hun som jeg de neste årene skal dele kontor med, om hvorvidt jeg faktisk hadde en ørliten plan om å prøve meg på litt førjuls-jentekos.

I bilen på vei ned fra Geilo snakker jeg ustanselig nervøst: “Åh, så deilig det skal bli å komme hjem til MANNEN min! Han er bare verdens beste MANN, her om dagen fikk jeg blomster…Og du som trodde jeg var lesbisk..hehe..Nei, det er en av mine beste venner som er det..bla bla…

I beste fall tenkte fysioterapeuten “Hun der er et eneste stort gjesp”..

Morgenstund har møkk i munn..

Han skal ha for at han kysser meg farvel, selv om munnen min lukter varm søppel. 


Når vekkerklokken roper er far intetanende om det maratonet som har vært avholdt i rommet ved siden av i løpet av natten. Han skal på jobb og må være uthvilt. Nydusjet og morgenfrisk lister han seg inn til kabinettet som oser av søt melk og svette armhuler og kysser min gapende og stinkende munn som om jeg var tornerose. Korte soveøkter gir dårlig ånde. 

Jeg skriver ikke dette for å lufte mine nattlige kvaler, nei, jeg er heldig for jeg har en tilfreds og rolig baby som sover. Jeg skriver dette for å understreke det absurde og komiske i det vi mennesker må igjennom når vi går fra et liv uten barn til en nytt liv med barn. 

Det starter ved midnatt med prepping av utstyr. Flasker og to sett med deler til pumpe vaskes, kokes og lines opp ved siden av sengen. Smokker og gulpekluter som stinker babytran legges på strategiske steder på rommet. Så blir prinsen høytidelig båret inn og natten kan begynne. 

Fordi babyen behandler puppen som en kjærlighet på pinne, gir vi flaske om natten slik at han skal bli ordentlig mett. Babyen og jeg ser intenst og kjærlig på hverandre i fem minutter mens han spiser og jeg mater. Når flasken begynner å bli tom gir babyen meg et intenst blikk, former munnen sin til bokstaven O og avslutter så den vakre seansen med et drønn som høres ut som et snøskred. Det er bæsjen som treffer bleia. Jeg jubler høyt, skryter og babyen smiler stolt. Nå vet vi begge at det ikke blir magevondt, men søvn i natt. 

Vi skifter bleie og så skal babyen sove, en prosess som jeg overvåker nøye. Da later jeg som om jeg overhodet ikke er interessert i babyen, mens jeg lytter til pusten hans og smugkikker bort på sengen ved siden av. Det er kritisk å unngå øyekontakt nå, for da blir det byssing i flere timer, den fella har vi gått i før. Så jeg ligger og venter, trøster når han sutrer, tar pol på smokken når den kommer seilende gjennom luften og brer dyna over ham når den sparkes vekk. Etter en stund blir pusten hans roligere og jeg kan også gi etter for søvnen. 

Tre timer senere våkner jeg brått av roping fra sengen ved siden av. Magen min kjennes ut som jeg har spist en kilo bolledeig og det svir i øynene. Jeg har samme følelsen som da jeg var liten og vi stod opp midt på natten for å dra til Syden. Men jeg skal ikke til Syden nå, nei, i stedet skal jeg sitte og pumpe 150 ml melk ut av kroppen min. 

Flaske går inn i babymunn og det spraker nok en gang i bleia. Men denne gangen har eksplosjonen fått ordentlig trykk slik at den hvite pysjen får en herlig okerfarge oppover ryggen. De små tøykvadratene gjør ikke jobben, så jeg må bade babyen under springen på badet. Vel tilbake på stellebordet snur jeg meg et skjebnesvangert øyeblikk for å ta en bleie samtidig som jeg kjenner at jeg blir underlig varm på magen. Babyen vrir seg fornøyd fra side til side mens han dusjer mor og rene bleier med urin. Så da blir det skift på mor også før vi går i gang med den vante soveprosessen. 

Tre timer senere våkner jeg av roping i rommet. Det er rart hvor lite vant man blir til den måten å våkne på. Vi synger Smack my bitch up på stellebordet, jeg er så trøtt at jeg kommer ikke på noe annet. Flaske, pumping. Så får babyen sove med meg i den store sengen, noe både mor og barn synes er fryktelig koselig. For babyen har visst heller ikke noe imot odøren fra mors tunge trøtte pust. 

For å ikke klemme i hjel babyen men gi kroppskontakt sover jeg på siden med armene i en bue over hodet, en stilling som ligner en åtteåring som lærer seg å stupe. Da hender det ofte at jeg våkner med en sovende venstrearm som bare henger og dingler på kroppen mens jeg koker flasker med høyrearmen. 

En time etterpå står far og beundrer en stor og en liten kropp tett omslynget i sengen, mens mor og barn er intetanende om de friske leppene som kysser dem farvel for en stund. 

Å ha en krystall løs

“Jeg har krystallsyken” sa min kollega og så på meg med en gravalvorlig mine, som om hun nettopp hadde fortalt meg opphavet til all menneskelig lidelse. Jaha, det var jo en fjollete diagnose på linje med gullfeber, tenkte jeg. Så fikk jeg det selv. 

Jeg rullet kofferten min over dørstokken. To ukers ferie i Italia var over, men ute skinte sola og italiensk vin var å oppdrive på Løkka også. Kofferten kunne bare stå der, sommeren var for kort og soldagene for få til å brukes på utpakking og tøyvasking. En bunke brev lå på kjøkkenbenken. Det øverste var fra legekontoret. Hvorfor fikk jeg brev derfra nå?

Jeg åpnet og leste: Du var inne til en kontroll 13. juni. Prøvene dine viste celleforandringer og vi ønsker deg inn for en biopsi snarest. Ta kontakt med….bla bla..

KREFT! Jeg hadde fått KREFT! Kreft stod øverst på frykt-listen min sammen med Voldtekt og Levende begravet.

Det svimlet for meg. I flere timer satt jeg urørlig i sofaen og googlet meg sykere og reddere. Da jeg la meg i elleve-tiden kunne jeg se to fremtidsscenarioer; et barnløst liv med katter eller en hvit kiste med blomster.

Jeg våknet betraktelig mindre paranoid dagen etter. Hjernen hadde rykket tilbake til start i løpet av natten tenkte jeg fornøyd. Men idet jeg reiste meg fra sengen, var det som om noen dyttet til meg så jeg vaklet med hodet først inn i veggen. Javel, dette var nytt, hvor mange glass vin hadde jeg egentlig tømt på Løkka dagen før? Men jeg kunne bare huske en kreftdiagnose fra dagen før, ingen fyllefest. De neste skrittene mot sofaen ble som å gå over et skipsdekk i orkan. Jeg hadde null styring på horisonten og bena var som trommestikkere over gulvet.   Hva i huleste var det som skjedde? Hadde kreften spredd seg til hodet over natten?

Jeg konkluderte, mens kroppen satt og svingte fra side til side i sofaen, at jeg nok hadde et tilfelle av svimmelhet utløst av den mentale påkjenningen fra dødsdommen som jeg hadde gitt meg selv dagen før. Det var på tide å iverksette operasjon kriseminimering. Noen telefoner etterpå hadde jeg innhentet tre forskjellige: “ja, sånn brev fikk jeg også, det er som regel bare en feiltest eller tilfeldig utslag, selv om man blir litt stressa”

Helsevesenet burde ansatt en tekstforfatter som kunne moderere slike brev, så man skjønte om det var alvor eller ikke. Det burde stått: Prøvene dine viste noen mest sannsynlig ufarlige celleforandringer og vi ønsker deg inn for en ørliten biopsi bare for sikkerhets skyld. PS: Senk skuldrene, 50 prosent av alle kvinner opplever å få påvist celleforandringer uten at det er kreft. Mora til Janne på legekontoret her har hatt det minst tjue ganger. Smiley.

Dødsangsten forsvant som dugg for solen og biopsien viste at alt var normalt, men svimmelheten vedvarte. På jobben satt jeg og holdt meg fast i pulten min mens jeg skrev med høyre hånd på tastaturet. Jeg kjørte munnfuller med mat inn i kinnet og klamret meg til gelendre og lyktestolper på gaten.

“Har du følt deg stresset eller nedstemt i det siste?” spurte legen. Typisk. Jeg forteller deg at jeg nesten ikke kan gå på en rett linje, men så lenge det ikke kommer opp på en av dine blodprøver så er veien til Freud like kort som ordet hypokonderi er langt. “Du får komme tilbake dersom det vedvarer” var legens behandling.

Og det vedvarte. I ni måneder. Dog i en mildere form etter at jeg til slutt fikk behandling og fungerte greit i jobb og i sosiallivet. Ikke alle er like heldige. Å leve med krystallsyken oppleves som å leve utenfor seg selv. Hjernen jobber liksom ikke på lag med kroppen. Synsintrykkene dine orienterer seg i omgivelsene, men kroppen er ikke enig i øynenes oppfattelse av rommet rundt deg. Det blir vanskelig å konsentrere seg når hodet og kroppen jobber så hardt med å finne harmonien.

Det som medisinsk sett visstnok foregår er at hjernen mottar motstridende signaler fra øyne og balansepartikler (krystaller) som har løsnet fra sin posisjon i øret. Krystallene er på avveie og gir feilmeldinger til hjernen. Man bli desorientert og kroppen reagerer med å bli ustø.

Svimmelheten varierer i intensitet og forverrer seg gjerne når du er sliten eller trøtt. Samtidig blir du sliten og trøtt av å være så svimmel. En ond sirkel. All kjernemuskulatur i kroppen jobber på høygir for å holde kroppen rett og man blir stiv og støl på steder man ikke ante at man hadde muskler.

En annen utfordring er at lidelsen er usynlig for omverdenen, er totalt ukjent for mange og heter noe så snobbete som krystallsyken. Hadde det enda hatt et komplisert latinsk navn som oste av alvor. Neida, istedet har man gitt tilstanden et navn som kan høres ut som en diagnose hjemmeværende Frognerfruer får utdelt av massøren sin. Man blir redd folk skal tro man er en person som bare har vondt i vilja.

“Jeg har krystallsyken” sa jeg og så på min venninne med en gravalvorlig mine. “Jaha” svarte hun bare. Jeg tror jeg vet hva hun tenkte.

Et svangerskap oppsummert

Jeg må innrømme at jeg i uke 39 av min første graviditet tenker mye på mine kvinnelige forfedre. Min oldemor fødte femten barn. Med andre ord var hun gravid over fire tusen dager av sitt liv. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne en klem. Dette er hva jeg har å si om mine 273 dager som gravid.  

Graviditet koster en formue før du i det hele tatt har blitt befruktet. Et lass med vitaminer, jern og folat skal handles inn for optimale fruktbarhetsforhold. Gynekologen skal bekrefte at det det ser ryddig og greit ut der inne og så er det alle testene. Eggeløsningstesten”, “egentlig-altfor-tidlig-å-teste-graviditetstesten”, “i-tilfelle-det-var-noe-galt-med-den-forrige-graviditetstesten”, “men-hvorfor-kommer-ikke-mensen-da-graviditetstesten”. Og så etter noen måneder og flerfoldige tusenlapper står jeg på jentedoen på Byporten og stirrer vantro på to røde korsede streker på min andre “jeg-må-bare-være-helt-sikker-på-at-det-er-sant-graviditetstest”. Så blir jeg sprengrød i ansiktet og varm i hjertet før jeg slår nummeret til samboeren.
Men lykkefølelsen er dessverre kortvarig. For i takt med at sulten øker dag for dag, flater følelseslivet mitt ut. Hva er det som skjer? Jeg, frøken høy på livet, sitter gravalvorlig ved kjøkkenbordet og planlegger neste måltid, uten lyst til å se hverken venninner eller ligge i skje med Ola i sofaen. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg er bare fullstendig tom og likegyldig til alt og alle, kanskje det er det samme..

Det går ti meningsløse uker til før jeg plutselig en morgen våkner til med liv og lyst og gleder meg til vintersol, nye jobbprosjekter og kjærestetid. Da jeg går inn på badet, ser jeg imidlertid resultatet av hva som har skjedd mens hodet mitt har vært i dvale. 6 kilo hvetebakst har lagt seg som et lag med bobleplast rundt rompe og lår, jeg ser ut som Tanya Harding på håret og hudfargen min har inntatt en slags gråbeige nyanse. Så jeg går i gang med opprydningen, spiser sunne små måltider ofte, intensiverer treningen og føler meg daglig takknemlig for fraværet av morgenkvalme og bekkenløsning.

Vi drar på tidlig ultralyd i uke 12 lettere nervøse. Er det stadig liv? Er fosteret friskt? Fødselslegen setter det som ligner en varescanner mot min gele-glinsende bulende mage mens vi alle tre titter opp på en skjerm. Og der er det en person som vifter febrilsk med armer og ben, som en skibsbrudden som har forsøkt å få kontakt i månedsvis og endelig har blitt oppdaget. En eksplosjon av følelser skyller gjennom kroppen, kjærlighet til dette lille individet som vi har skapt, undring over hvordan han kommet seg inn der, samvittighetskvaler over å ikke ha elsket han litt mer, litt før og stolthet over det som ser ut som en skikkelig kul fyr. For det er en han, det får vi vite noen uker senere.

Magen vokser uke for uke og man er jo bare gravid, ikke syk, det får man stadig høre. Og nei jeg er ikke syk, jeg er i god form, ingen behov for sykemelding her. Men til den som aldri har vært gravid, prøv en dag med åtte kilo dinglende på magen, dårligere konsentrasjon, mindre oksygen, hetetokter, verkende rygg, lavere blodprosent, lite søvn, hovne hender og føtter, treg mage og analkløe.

Sparkene er en underlig opplevelse. Det blir så veldig bekreftet at det faktisk bor en person inne i magen din. Og han har sin egen døgnrytme og daglige vaner. Han våkner så smått i ni-tiden, men liker å snooze og dra seg et par timer før han står opp til lunsj sånn i halv tolv tiden. Da liker han å ligge å hikke litt et kvarters tid før appelsinjuicen kommer og det blir fart på sakene. Etter lunsj vil han helst more seg med å sparke sin mor i ribbena eller klemme på blæra hennes. Den beste tiden er når mor er på trening, da bysses han i søvn under vuggingen fra ellipsemaskinen. Kveldskosen er viktig, noen timer med stryking, synging eller prikkelek på sofaen. Og så er det alltid på sin plass med litt mer blære og ribbenssparking når mor skal legge seg.

Etterhvert begynner magen å komme i veien for alt. Jeg kan ikke lenger snike seg bak noens stol eller klemme meg forbi trengselen på bussen. Det koster å bøye seg og sko med lisser er noe dritt. En dag kan jeg ikke lenger se mitt eget underliv. Men jeg har like høye ambisjoner som før hva gjelder stell og renhold, så jeg raker i blinde med en sløv høvel og håper på det beste.

I takt med at han krever mer og mer av mors kropp, blir forelskelsen desto større. Han får et hemmelig navn og det aller hotteste på utstyrsfronten. Fire soveplasser står klar til ham og han får en ny bil hvor han kan sitte tryggere og bedre. Bestemødre strikker tøy for harde livet og alle fremtidige planer som legges sentreres rundt hans behov.

Den siste innspurten på jobb er tung og jeg er sliten. Jeg gleder meg til ferie og permisjon og å bli litt bortskjemt av min samboer noen uker før fødselen. Så, seks uker før termin skjer det som for all del ikke må skje. Min samboer brekker benet, må operere og får krykkepåbud i seks uker. I tillegg har han store smerter etter operasjonen og hevelser. Istedet for at jeg ligger i en solseng i skyggen med bena høyt, må jeg nå være sykepleier på heltid frem til fødselen mens han ligger med bena høyt. Ikke bare må jeg knyte mine egne lisser, jeg må knyte hans også. Jeg må kjøre, rydde, vaske, lage mat, handle, bære, brette og pakke.

Det som er fint med oss mennesker er dog at vi er skapt for å kunne tilpasse oss. En uke før termin ligger jeg på sofaen og føler meg ganske uthvilt og klar for første møte med han som bor i magen. Kan jeg gå høygravid i sommervarmen med en pleiepasient på slep, skal jeg vel lære å kunne ta vare på en liten baby også. I tillegg har jeg en fantastisk mentalt støttende og snart fysisk mobil samboer som skal dele oppgaven med meg.

280 dager gravid kan jeg alltids klare. Hvem vet, kanskje dobler jeg innsatsen en dag. Men fire tusen dager, ikke faen..

En kvantitativ besettelse

Likes, klikk, puls, bytes, tweets, links, views, points, shares, leads, snaps; Digitaliseringen har brakt med seg en ny folkenevrose; vi er besatt av tall.

Tall har den fordelen at de er av en objektiv størrelse, mens ord og bilder i større grad er gjenstand for tolkning. Det innebærer at tall er bedre egnet til sammenligning og måling. Og er det noe vi mennesker liker, så er det å måle.

I Mediabransjen har digitaliseringen brakt måling til et helt nytt nivå. Medienes eksistens avhenger av annonsørenes villighet til å betale. Annonsørenes villighet til å betale avhenger igjen av medienes brukertall. Derfor er det Medienes oppgave å publisere innhold som gir så pene tall som mulig for annonsørene. Ikke sjelden ender man da opp med mediesaker som effektivt generer klikk. Da er det ikke nyansert og grundig utenriks- journalistikk som havner øverst på listen, men det sensasjonelle og det som berører våre liv her og nå. Det er saker som gir et sort/hvitt bilde av hva som er bra og dårlig, saker som appellerer til vår følelse av utilstrekkelighet som mennesker og som møter vår frykt for sykdom eller vårt behov for materiell status. Det er saker som bekrefter at kjendiser ikke er noe bedre enn oss andre, saker som pirrer vår seksualitet, som forteller oss hvordan vi kan bli penere, rikere og mer vellykket. Denne nyhetsbuffeten påvirker vårt virkelighetsbilde på sikt. Vi får et galt bilde av hva som foregår i verden, hva som er farlig, sunt og normalt, hvem som er våre venner og våre fiender.

Likeledes kan din sosiale verdi måles i antall likes. Din online personlighet finpusser du avhengig hva slags respons du får på innleggene dine. Barn og unge som er i en utviklingsfase er spesielt sårbare. En venninne fortalte meg en gang at hennes sønns dagshumør stort sett var betinget av antall likes han fikk på sine innlegg på Facebook. Likes og delinger måler hvor morsom, interessant, pen og kul du er.

I tillegg har vi dingser som måler treningsprestasjonene våre i hjerteslag, kilo og kilometer. Det utvikles applikasjoner som teller antall kalorier i maten vi spiser. Priser og kurser er til ethver tid tilgjengelig for oss og vi måler vår egen arbeidseffektivitet i antall konsultasjoner, fakturerte timer og sendte mails. Vi måler været, vi måler søvnen, vi teller skritt og vi teller kilo.
Vi måler sykefraværet til de som ikke tåler presset og din forventede reduserte levealder dersom du ikke slutter å stresse.

Pass på så du ikke til slutt bare blir et nummer i helsekøen.

Et hundeliv

Jeg vil påstå at det til tider er ubehagelig når bæsjen din blir plukket opp og pent pakket i poser. Hva skal de med det? La det nå være i fred..

Jeg heter Fido. Det er et pinglete og fullstendig oppbrukt navn. Den navneprosessen der brukte de ikke mye tid på gitt. Naboen heter Sheriff. En null til naboen før duellen i det hele tatt har begynt. Men jeg lystrer det, logrer, boffer og gjør alt etter boka. Likevel må jeg sove i glassgangen, et rom uten innhold, et slags vakuum av ensomhet, et sted der menneskene ikke er, men heller ikke naturen. Jeg ville heller valgt ute enn glassgangen. Sheriff i nabohuset sover i fotenden av dronningsengen på soverommet, det aller helligste.

Jeg våkner hver morgen av hetetokter idet solen har stått opp og det blir varmt som et drivhus i glassgangen. I en halv time ligger jeg urørlig for å holde temperaturen i kroppen i sjakk. Så, rundt halv åtte, går døren opp med et vræl og de to minste vakler inn og skal si god morgen. God morgen består som regel av et rykk i halen og en våt tissebleie på nakken.

Så kommer sjefen for å ta meg på tur. Jeg digger det ordet, TUR, det er så lystig, kort og realt, betyr flaks på svensk. Det er min halvtime, jeg utnytter hvert sekund, hver meter. Når man ikke får tisse på tolv timer og prøver å leve opp til kravet om stueren, har man lært seg å ikke drikke før leggetid for å si det sånn. Det er en egen fagretning det der, tissingen. Trente vet at det gjelder å porsjonere ut urinen i ørsmå mengder selv om blæra kjefter aldri så mye, det er mye veikant som skal erobres.

Så gjelder det å finne ut hvilken flekk av ditt territorium dine konkurrenter har erobret i løpet av natten og pisse over der hvor de har pissa, så du kan ta det tilbake. Når du tar det tilbake vil tispene skjønne at det er du som er sjefen og så vil de pule. Men det blir det jo aldri noe av i og med at det er båndtvang. Det hele blir bare et uendelig patetisk spill uten vinner. Men det er det man har da..

Maten består utelukkende av tørre pellets som setter seg fast i ganen. De smaker oppkvernede bøker, men er visst proppfulle av vitaminer. Sjefen har en konkurranse med naboen om å ikke gi ved bordet, han leder med glans og skryter av det i middagsselskaper slik at ingen barmhjertige gjester våger å uheldigvis miste en liten kjøttbolle under bordet.

Formiddagen og ettermiddagen består av å gå i sirkler rundt på en inngjerdet liten hageflekk mens duften av deilige tisper som går forbi siver over hekken. Sjefen bruker alle kunster for å få hekken til å vokse, han er opptatt av å hindre innsyn i huset, ingen må se inn i huset. Men de driver jo ikke med noen ting som ikke tåler dagens lys, hadde de enda hatt noen skjeletter i skapet å snuse på. Nei, de liker å sitte å se på en firkantet boks med flekker av farger i flere timer i strekk. Iblant utveksler de et par ord, stort sett kommandoer. Når de prater til meg føler de ofte behov for å rope i stedet, selv om jeg vil påstå at jeg har en utmerket hørsel.

Etter å ha gjennomført en time med å undertrykke såkalt tiggende atferd mens de andre koser seg med pølser og pommes frites, er det tid for dagens andre tur. Iblant hender det at sjefen tar frem pinnen. Åh, jeg elsker pinnen, samarbeidet og nærheten til mennesket, følelsen av mestring, stoltheten og skrytet man får når man leverer den tilbake. Å være en del av fellesskapet.

Men så er det tilbake til glassgangen igjen. Høre knirkingen i husveggene og kjenne nattekulda sige inn under døren. Da grubler jeg mye på hvordan Sheriff har det i huset ved siden av. Kanskje prater de med ham, leker og mister kjøttboller under bordet, jeg skulle gjerne byttet hundeliv med Sheriff.

En real tjuvradd

Det er sjelden man ser en tyv, det er liksom hele meningen med tyveri. Tyven kan ikke nikke og smile “hei, hei” mens han grafser til seg kameraet rundt halsen din, da er det ran. Nei, det må være sånn at baklomma plutselig er tom eller reisesekken vekk og man merket ingenting og så aldri snurten av tjuvradden. Å ikke bli sett er det som skiller dyktige tyver fra dårlige. Men en sjelden gang kommer man face to face med tyven..

 

Jeg hadde gått sålene varme på mine trauste Masai-sandaler i flere timer og endelig kommet frem til turmålet, Sevillas beryktede Plaza Espagna. Jeg hadde gledet meg lenge til å se denne storslagne plassen dekorert med porselensfliser i alle farger. Normalt er det slik at jo mer man jobber for noe man ønsker seg, jo bedre smaker det når man får det. Sånn er det ikke alltid på ferie. Når du har svettet deg gjennom et blindgatemaraton for å komme frem til reisemålet som du har googlemappet i evigheter, har luften gått ut av forventningsballongen når du til slutt kommer frem. Da jeg stod der med svetteringer store som Mjøsa under armene, skulle jeg heller ønske at Plaza Espagna var en uterestaurant med kald cervesas. Bedre ble det ikke da jeg oppdaget at Reiseguidene hadde brukt altfor mange fotofiltre og vakre adjektiver i markedsføringen enn det attraksjonen i realiteten kunne levere.

 

Det var denne skuffelsen jeg smattet på der jeg satt og hvilte bena på en av de storslagne porselensbenkene. Det var sent på ettermiddagen og plassen var nesten tom for mennesker, så jeg hadde ingen betenkeligheter med å legge fra meg vesken med mobil, penger og pass ved siden av meg mens jeg prøvde å gjenopplive ferieføttene.

 

Om jeg så en bevegelse i øyekroken eller bare merket et nærvær vet jeg ikke, men noe fikk meg til å snu meg brått. Bak meg så jeg en skikkelse som nettopp hadde plantet sine skitne fingre godt rundt vesken min og var i ferd med å liste seg sakte bakover mot en omsetning på tre hundre euro, ny mobil og et norsk statsborgerskap. Han passet perfekt bildet mitt av en tyv; som en hyene med lut rygg, pjuskete fett hår, smale øyne og fårete glis.

 

Jeg reiste meg raskt og skjøt ut brystet. Nå kan man jo med rette hevde at hverken høyden eller brystet mitt er noe å skrike ut om, men Masai-sandalene kom meg fem centimeter til unnsetning og jeg raget over ham. Han skvatt til og det glupske blikket hans gikk over i forbauselse over sitt eget udugelige tyveri. Han var sett. Så begynte det som best kan beskrives som en jungelkrigsdans. Begge frøs til og inntok en slags angrepsposisjon der vi urørlige glante intens på hverandre og målte styrke samtidig som vi årvåkent så etter tegn på bevegelse. Så begynte han å bevege seg rolig bakover, stadig med vesken min i hendene og øynene borret i meg som for å si; “glem det, denne er min”. “Ikke faen” tenkte jeg og rullet Masai-skoene mine fremover på tærne mens jeg nappet tak i remmen på vesken. En helt uventet manøver for rottenikken, som mistet grepet på vesken.

 

Han var ute, jeg hadde vunnet kampen. Det tok han i grunnen provoserende pent. Han smilte et stort og varmt smil med sine brune tenner og nikket anerkjennende som for å si “den fintet du bra, gratulerer, du har fortjent å beholde vesken din i dag”. Så vinket han farvel og gikk. Og da slo en tanke ned i meg; at kanskje denne fyren virkelig hadde funnet drømmejobben sin. Kanskje det som driver ham i jobben er muligheten for å bli tatt. Han får den daglige adrenalindosa samtidig som han kan TA penger for det.

 

Så hvis du liker å jobbe med mennesker, trives med risiko og er på jakt etter en spennende og godt betalt jobb der du må improvisere og snu deg raskt rundt, kan du jo tenke litt på det.. 

Å bry seg på bussen

Hun kommer på bussen på Grønland. Sjangler beruset gjennom midtgangen på ustøe ben mens hun speider etter en ledig plass. Hun er lut i ryggen og den beige kåpen er møkkete. Hvorfor valgte hun beige? Var det naivt forsøk på å ta seg sammen, starte på nytt? Stilig og oppegående dame i beige kåpe liksom.

Hun snur seg mot meg der jeg sitter og løfter så vidt ansiktet slik at lyset faller på det og jeg kan se hvordan livet har herjet med henne. Pløsete ansikt. Hun mangler på en måte ansiktstrekk, som om de er visket ut, drukket bort. Men det er ikke det verste. Hun har et ferskt stygt kutt over pannen som er teipet sammen med gjennomsiktig pakketeip og et blått øye på venstre side. Hun finner en plass noen meter foran der jeg sitter, men jeg kan se henne fra siden. Hun gråter.

Jeg føler et behov for å vise dette mennesket omsorg. Slike øyeblikk er viktige øyeblikk, det menneskelige i oss settes på prøve. Hva velger vi å gjøre når vi ser at andre sliter? Folk vi ikke kjenner, som i tillegg er beruset og møkkete på en stappfull 37-buss. Jeg sitter så langt unna. Det føles som om omsorg kan måles i meter. Kan ikke noen som sitter nærmere bry seg? Så er det alle menneskene. Hvis hun og jeg hadde vært alene på 37-bussen, da hadde det vært lettere. Jeg vil ikke at alle rundt skal være en del av mitt forsøk på å bry meg. Og hvordan vil hun reagere på mine gode intensjoner?

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og illsinte øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. “Pøh” glefser hun. “Pass på deg sjæl!” Jeg begynner å gå tilbake til plassen min. “Drittjente!” roper hun etter meg. Folk strekker hals og det dunker i brystet mitt.

Ikke et umulig utfall.

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og fortvilte øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. Hun smiler anstrengt, brydd over oppmerksomheten og amputerer samtalen med et bestemt “det går bra” mens hun snur seg bort. Jeg har sjenert henne, hun vil være i fred. Jeg går.

Et høyst sannsynlig utfall.

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og trette øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. “Jeg veit ikke” svarer hun mens tårer fortsetter å sildre nedover kinnene. “Det ser kanskje ut som om en tur på legevakten hadde vært lurt?” fortsetter jeg. ”I morgen” svarer hun trett. ”Jeg skal innom der i morgen”. Jeg gir henne en Kleenex som hun tar imot mens hun tørker tårene. ”Takk” sier hun før jeg går av bussen på stasjonen min.

Best tenkelige utfall..men hvem er det beste utfall for egentlig? Er det jeg og min egen selvtilfredshet når jeg morgenen etter våkner i min varme seng ved siden av en god mann som omfavner meg og sier at det var en fin ting jeg gjorde for den stakkars alkoholiserte damen? Eller er det hun som våkner alene på sofaen i en kald sosialbolig med dundrende hodepine og roter i lommen etter en seddel for å kjøpe dagens første øl men i stedet finner en krøllete blodig Kleenex som hun ikke aner hvor kommer fra?

Men kanskje er det slik at idet øyeblikket Kleenexen byttet hånd og klumpen i halsen på den berusede damen ble en anelse mindre, var det en mann på raden bak som ble inspirert til å tenke at nå var det kanskje på tide å ringe faren han ikke hadde snakket med på så mange år. Kanskje de ofte ukjente ringvirkningene av omsorg er like viktige?

Jeg blir sittende forvirret og handlingslammet på plassen min på 37-bussen mens en beruset kvinne i møkkete beige kåpe gråter noen rader foran.

Alarmen

Røykvarsleren uler på veggen over døren. Faen. Jeg hopper opp, napper tak i den og slenger den i gymbagen ved siden av døren. For sent. Faste og bestemte skritt er på vei i et illevarslende høyt tempo inn på rommet mitt. “Røyker du på rommet igjen?” glefser mamma.

“Kanskje” svarer jeg. Man kan aldri innrømme noe fullstendig når man er midt tenårene, bare delvis. Alt er flytende, det finnes ingen sannhet, selv når 10 Malboro light ligger i vinduskarmen sammen med en rykende sneip i et Norgesglass. Vi snakker om den røykingen igjen, eller rettere sagt, hun snakker om den, jeg drar på meg det lyttende fjeset mens jeg tenker på at jeg må barbere leggene før gymmen i morgen og smøre dem inn med selvbruningskrem.

Norsktimen etter gymmen er alltid litt oppjaget. Spenningen sitter fortsatt i kroppen på alle sammen etter to timer med harde taklinger, høye rop, hud mot hud, pupper under t-skjorten og hemmelige blikkvekslinger. Kari bruker mye tid på å få ro i klassen. Jeg sender lapper med Heidi mens Kari spør om Tarjei Vesaas sin romankarakter Tusten. Ingen har lyst til å snakke om Tusten, det er nok av sånne Tuster på skolen som subber rundt alene i klær som foreldrene har lagt frem, som flakker med blikket og er trege i replikken når de snakket til. “Er det noen som kjenner seg igjen i Tusten?” spør Kari. Taushet. Ingen kjenner seg igjen. “Hvorfor er Tusten så redd for det han kaller de skarpe lynene?” Ingen vet.

En ulende høy lyd bryter tausheten i klasserommet. “Brannalarm” sier Kari og begynner å forberede klassen på evakueringen. “Gul vest, hvem er brannvakt?” Lyden er så nær og liksom annerledes enn den hule ringingen jeg har hørt de siste ti årene i alskens klasserom. Den klager mer enn den kaller. Flere i klassen ser forvirret ut. Så stopper ulingen brått. Kari åpner klasseromsdøren og titter ut i korridoren. “Gangen er tom, ingen andre klasser på vei ut, så da..” sier hun uten egentlig å avslutte setningen.

Hun stiller seg bak kateteret igjen, løfter opp boken. Tilbake til Tusten. “Hvorfor er Tusten så ensom?” prøver hun seg igjen. Stillhet. “Han er jo så jævlig rar” er det endelig en som svarer. “Han er rar!” gjentar Kari “og det å være rar må bety at man blir ensom?” Alarmen uler plutselig igjen. Jeg skvetter, så nær er den. Det er noe så veldig kjent med den alarmen. Noe som ikke har med skolen å gjøre. Jeg får lyst på en røyk. Så skjønner jeg hvordan det henger sammen. Å herregud, det er ikke brannalarmen, det røykvarsleren jeg kastet i gymbagen dagen før som uler. “Folkens, da går vi rolig ut av klasserommet” sier Kari. Hvordan i hælvete skal jeg forklare hvorfor jeg har en hylende røykvarsler i gymbagen ved siden av pulten? Folk begynner å reise seg fra stolene. Jeg kjenner meg kvalm, gruer meg til rødminga, spørsmålene til Kari og all fliringa. Så stopper lyden igjen. Alle står stille i noen uendelige sekunder før Kari sier “sett dere, den har sluttet”.

Jeg sitter på kniver resten av timen, livredd for nok en alarm, livredd for å være han Tusten.