Han har bolleklipp og rosa sløyfespenner i håret. Øyenbrynene er tegnet på, tynne som parenteser og det henger små metallkors ned fra begge ørene. Ansiktet er furet, det har smilt for lite og grublet for mye. Huden er mørk og det er vanskelig å si om han er skitten i ansiktet eller bare veldig solbrun. Han har en forvirrende fremtoning. Som en ultrarenslig person som aldri dusjer, kontrollert men likevel ute av kontroll.

Jeg sitter på bakerste sete på 20-bussen. Det er sen rushtid, altså fullt men ikke stappfullt. Han kommer mot meg med blikket festet på meg, granskende, skeptisk. Bevegelsene hans er som hos en skjør gammel dame, forsiktige og langsomme.

Han kommer helt bort til meg, stopper foran meg og stirrer meg inn i øynene uten å si et ord. Det er ubehagelig. Jeg flakker med blikket og smiler nervøst spørrende. Skal han drepe meg eller gi meg et kompliment, begge er like sannsynlige.

“Det er min plass” sier han plutselig. Jeg skvetter av den mørke buldrende stemmen som kommer ut av den spinkle menneskekroppen. Hva mener han? Han peker på setet mitt og gjentar “det er min plass”. “Er dette din plass?” svarer jeg forvirret. “Ja” svarer han bekreftende. Den gravalvorlige minen hans gjør at jeg skjønner at dette ikke er noen skjult kamera situasjon. Forvirringen går over i irritasjon. “Står det navnet ditt på den?” spør jeg med en spydig tone og borrer øynene mine inn i hans. “Ja, Frode” svarer han.

Jeg flytter rompa litt til siden og titter ned på setet mitt. Der, på det blå og gulstripede stoffet står det FRODE i skjelvende bokstaver skrevet med sort tusj. Jeg får ikke frem et ord, bare glaner sjokkert på det triumferende brune ansiktet til Frode mens jeg flytter meg til en annen plass. Hele resten av turen mot Kampen ser jeg ut av vinduet mens jeg tenker på at rett bak meg sitter et ganske så fascinerende og uforglemmelig mysterium.