Tag: barn som ikke vil spise

Fungerer oppskriften på dine unger?

Middagen. Det hellige måltidet. Familiens samlingspunkt der tradisjoner skapes og stammekulturen bygges. Hjemme hos oss er den en daglig katastrofe med kaos, grining, kjefting, bestikkelser og dårlig stemning.

Men i følge ekspertene, finnes det håp! Jeg har lest deres faglige råd og har samlet dem her i en oppskrift på koselige og sunne familiemiddager for fortvilte foreldre.

Ekspertenes oppskrift

Ingredienser:

4 stk avslappede, blide og akkurat passe sultne barn og voksne. 60 minutter med tålmodighet til felles matlaging. 800g filet av fisk som ikke på noe tidspunkt må identifiseres som fisk da det kan skape en negativ respons hos barnet. Poteter som skal moses til en mer barnevennlig konsistens. En bukett brokkoli som barnet har smakt 10-15 ganger før uten å like. Her er det gode muligheter for helklaff den 16’ende gangen ifølge ekspertisen.

Det kan det være lurt med en kreativ workshop på forhånd for å finne de kuleste navnene på grønnsakene for maksimalt positiv innstilling hos barnet. Kan grønnsakene kamufleres? Her strides ekspertene. Noen mener JA, hvis det ikke lyves til barnet ved en eventuell konfrontasjon om potetmosens sanne innhold. Andre sier at NEI, dette er et tillitsbrudd som kan påvirke barnets allerede kritiske forhold til grønnsakene i gal retning.

Slik gjør du det:

La barnet delta i matlagingen selv om kjøkkenet ser ut som en slagmark etterpå. Sørg for at måltidet inneholder noe som barnet allerede liker (det kan ikke være pannekaker). Hold avstand mellom ingrediensene, barn liker ikke at de er i berøring med hverandre. Ha som regel at barnet skal smake på maten, men trenger ikke spise opp. Å smake er ikke å ta et knappenålshode med mat ytterst på tungen. Ha hygge og ro rundt måltidet og sørg for at barnet sitter på stolen sin. Ikke tving barnet til å spise og unngå kjeft og bestikkelser. Barn skal heller ikke roses for å spise. Husk at barn spiser til de ikke lenger er sultne.

Vi testet oppskriften på vår familie

Min samboer Ola og jeg hadde høye forventninger til denne oppskriften, men allerede fra start møtte vi utfordringer. Bare to voksne og ett barn var i det blide hjørnet etter en lang dag med jobb og barnehage. Derfor brukte vi tjue minutter på å motivere en sprellende minstemann til å stå oppreist når hele familien skulle samarbeide om å lage «Jungeltallerken med solbrente krokodiller, grønne tretopper og tigersnørr».

Så, bare etter syv minutter med oppdeling av brokkoli, mistet eldstemann interessen og begynte å stjele brokkoli-bukettene for å bruke dem som hår på playmo-figurene sine. De voksne måtte fortsette matlagingen for egen maskin.

Hakuna Mat-Eta

Med maten på bordet, i passe små porsjoner uten at tigersnørret var i berøring med de solbrente krokodillene og tretoppene, ble barna høytidelig kalt inn til Hakuna Mat-Eta. «Jeg vil ikke spise, jeg liker ikke sånn mat» sa treåringen etter å ha kastet et blikk på tallerkenen. «Men du liker jo poteter» svarte jeg oppmuntrende. Nei, han likte ikke lenger poteter. Selv om han likte det forrige uke, var det nå noe av det vondeste som finnes. «Javel, men du skal smake på alt» fortsatte jeg (bestemt men vennlig som ekspertene anbefaler) «det er en regel vi har». Og med disse magiske ordene, gikk barnets munn i lås.

Redningen på flaske

Forvirrende nok nevner ikke oppskriften et ord om hva som bør skje hvis et barn bryter regelen om å smake på alt, annet enn at barnet ikke skal kjeftes på, bestikkes eller tvinges til å spise. Næhei… Så vi måtte rett og slett improvisere litt i oppskriften og ta i bruk et hjelpemiddel; jungelens røde dronning, hennes majestet Idun ketsjup.

Nå ble stemningen rundt bordet straks bedre. Lettet over det plutselige skiftet i innstilling overfor tigersnørret, glemte Ola å avklare på forhånd hvordan ketsjupen skulle distribueres og dæsjet den i dotter oppå potetmosen. Dermed var den nå totalt uspiselig for treåringen som hadde forventninger om tigerstriper på mosen. For å bevare hygge og ro (som oppskriften tydelig gir føringer om), valgte han bort ytterligere diskusjoner og byttet heller sin potetmos med sønnens slik at fire tøffe tigerstriper kunne tegnes over potetmosen.

Spikeren i kista

Samtidig, på en annen kant av bordet hadde minstemann bestemt seg for at han hadde sittet lenge nok i ro på stolen sin. Med hendene badet i ketsjup og potetmos, slynget han seg fra tripp-trappen over i fanget mitt så det som lignet på to rosa flamingoer dukket opp på den gule genseren min.

Mens Ola løftet gutten tilbake i stolen og jeg tørket av genseren, hadde eldstemann skjøvet de grønne tretoppene av tallerkenen og utover bordet i en slags stille protest mot grønnsaker. I et øyeblikk av frustrasjon og ubetenksomhet kom jeg i skade for å (dessverre i en kjeftende tone) beordre eldstemann til å sitte i ro og spise fisken sin. Avsløringen av de solbrente krokodillenes sanne identitet var spikeren i kista for ethvert tvangløst forsøk på å få gutten til å smake på laksen. I stedet dro han skjeen sin fire ganger over mosen, langsmed tigerstripene og smattet i seg ketsjup med potet før han erklærte seg ferdig med måltidet.

Total meldown

I følge oppskriften spiser barn til de ikke er sultne lenger, så dette måtte jo bety at gutten faktisk var mett. Dermed var det ekstra overraskende når han bare en time etter middag begynte å mase om kjeks og pannekaker. Da vi vennlig, men bestemt forklarte ham at middagen var over og tilbød ham «grønne sukker-fjerter» til dessert, ble grønnsaks-traumene i kombinasjon med en rumlende mage for mye for gutten og han var utrøstelig i en halv time.

Til kveldsmat spiste han tre vitaminfattige brødskiver med bare smør iført tigerdrakten sin mens han smilte hånlig til sine foreldre.

Konklusjon:

Det kan godt tenkes at vår familie har vært litt for dårlige med forberedelsene, men er det bare er vi som sliter med å få til blandingsforholdet i denne oppskriften?

Middagen som forsvant

Det var en gang for lenge lenge siden en jente som var så veldig glad i å spise middag. Så glad i middagen sin var hun at den gjerne ble inntatt med levende lys og rolig bakgrunnsmusikk. Hun var glad i gode råvarer og likte å bruke tid på å lage mat, og enda mer likte hun å dele de gastronomiske opplevelsene med sin prins og sine gode venner i lystig prat. 

Men en dag kom en ettåring inn i huset til jenta og prinsen. Ettåringen hadde helt andre tanker om hvordan en middag skulle inntas og det tok ikke lang tid før han hadde innført sitt eget middagsregime i huset. 

Ettåringen mente at en middag måtte sentrere rundt følgende 12 ingredienser, og bare disse ingrediensene, ellers ville de gå dem ille; kylling, ris, brødskive, yoghurt, pasta, kjeks, blåbær, potetgull, bolle, ketsjup, kaviar og baconost. Det var ikke veldig mange forskjellige retter man kunne få ut av ingrediensene, men det var heller ikke poenget med middag i følge ettåringen, viktigere var det å få i seg alt som smakte godt i tillegg til å kline det utover så mange kroppsdeler som mulig. 

Det verste man kunne gjøre når man var samlet rundt bordet var å servere grønnsaker mente ettåringen. Grønnsaker var fandens verk og kom de på bordet, var man nødt til å kaste alt sammen raskt ned på gulvet og bli sittende å skrike i stolen mens man kastet hodet bakover slik at ikke de listige grønnsakene ville finne sin vei til munnen. 

Ettåringen hadde også sin egen oppfatning av bakgrunnsmusikken til måltidet og mente at banking med gafler og skjeer på tallerkner kunne produsere vel så vakre toner. Å sitte ned når man spiste hadde ingen betydning og man kunne gjerne veksle mellom å sitte og stå på stolen mens man spiste. 

Jenta og prinsen var ikke fornøyd med den nye ordningen. Den harmoniske middagen var blitt erstattet av bråk, gris og utpressing. De bestemte seg for å prøve å overtale ettåringen til å spise som de hadde gjort før ettåringen kom inn i husholdningen. 

Men ettåringen hadde magiske krefter som gjorde at han enkelt kunne trollbinde jenta og samboeren dersom han ikke fikk det slik han ville. Blant annet kunne han gå i transe slik han mistet hørselen og ikke kunne høre et ord av hva jenta og prinsen sa. Han kunne også nekte å spise over lengre perioder slik at jenta og prinsen ble bekymret og måtte kapitulere med kjeks til forrett og baconost-brødskiver til middag. 

Nei, det var vanskelige tider i huset. Jenta bestemte seg derfor for å dra avgårde for å finne igjen middagen. Og mens hun vandret gjennom den kalde snøføyken sang hun med sin forkjølelde stemme: 

“Middagshygge kom til meg, sa en gang en voksen pike, ville finne gode, rike middager til seg. Middagshygge gå din vei, sa en liten konge siden. Krevende ble middagstiden, piken var så lei”. 

Mens jenta vandret gjennom det tøffe vinterværet skimtet hun plutselig en krokete gammel kone i det fjerne. Den gamle konen kom haltende bort til henne. “Du kunne ikke være så snill å hjelpe en gammel kone og kjøpe en julestek?” sa hun. “En julestek?” svarte jenta forbauset. “Ja, steken er så stor og jeg har ingen å dele den med” fortsatte konen. “Ja, jeg får gjøre det da”. Jenta betalte for steken og idet hun skulle snu seg igjen for å invitere den gamle konen til middag, var hun plutselig helt borte. “Så rart” sa jenta. “Og den stakkars gamle konen var helt alene”. 

Da skjønte jenta at middag ikke handler om kortreiste råvarer, levende lys og bakgrunnsjazz. Middag handler om å samles og spise et måltid sammen i fellesskap. Middagen hadde ikke forsvunnet, den hadde vært der hele tiden, men den så bare litt annerledes ut enn før. Og den ville kanskje alltid fortsette å endre seg.

Jenta tok julesteken under armen og løp hjem. Den kvelden spiste hele familien julestek med pasta og ketchup, og jenta og prinsen fikk ettåringen til å sitte på stolen hele middagen. Det ble selvsagt litt skrik og skrål, men alle tre fikk noe de ønsket seg til måltidet. Og viktigst av alt, de var sammen. 

Og snipp, snapp, snute, så var det middagseventyret ute.