Kjærlighet gjør blind

Hun lyver! Den jævla drittungen lyver! har jeg mest lyst til å rope, men da blir jeg også fire år gammel og det holder jeg meg for god til. 

Det kommer et par med en 4-åring inn i butikken. De skal ha vårsko til den lille jenta. Gode vårsko presiserer de. 

Jeg er en tjuefire år gammel student, deltidsansatt på syvende året i skobutikken på Storo-senteret. Jeg har kontroll på hele utvalget av barnesko, kjenner de ulike merkevarene godt. Jeg vet hvilke leverandører som leverer kvalitet, hvilke sko som passer til brede føtter og hvilke sko som er egnet for plattfot. Jeg kan se på en fot hvilken lengde den har, gjenkjenne høye vrister og pronasjon. Jeg kan enkelt vurdere passformen til en sko og forutsi om den vil gi gnagsår eller ikke. Jobben med å finne gode vårsko til dette barnet kan jeg gjøre i søvne. 

Jeg ser på foten til 4-åringen. Den er rundt seksten centimeter. Med plass til å vokse lander vi nok på størrelse 27 i Ecco eller 28 i Geox som er litt mindre. Høy vrist gjør at jeg vil anbefale Ecco som også har en fastere helkappe for bedre stabilitet. Idet jeg plukker ned den perfekte skoen for å presentere min grundige analyse for foreldrene, kommer 4-åringen løpende med en sko i hånda og et stort smil i et fregnete fjes. “Denne er kjempefin” sier hun og drar triumferende frem en rosa blinkesko i fake skinn med paddeflat såle pyntet med Barbier av plast. “Ja, den er fin den” svarer pappaen “men nå skal vi se litt på denne kjempefine skoen som damen anbefaler”. 

Jenta på fire måler skoen jeg holder opp og ned, og gir meg et iskaldt blikk som kommuniserer at hun på ingen måte er imponert over mitt valg av fotformsko i vinrødt semsket skinn. “Vi prøver den” sier mammaen entusiastisk. 

Den sitter som støpt, presis som jeg har beregnet. “Au, den er vond, mamma” sier jenta. “Hvor gjør det vondt Matilde?” spør moren. 4-åringen peker på hælen mens hun klynker “au-au” og halter mens hun går frem og tilbake. Saklig, tenker jeg. Begge foreldrene kikker ned i skoen for å kjenne etter bulker og feilsømmer. Akkurat i det øyeblikket møter jeg blikket til 4-åringen. Hun ser meg dypt inn i øynene og gir meg et hånlig glis. You little fucker…Faren henvender seg til meg. “Så rart…hva tror du det er som gjør at den er så vond å ha på?” “Ja, si det..” svarer jeg platt mens jeg prøver å ikke la meg provosere av jentas lille manipulative drama. 

Vi prøver Geox og Viking, men Matilde sine føtter er som to skjøre kronblad. Skoene presser og stikker overalt og Matilde jamrer seg til foreldrenes fortvilelse. Hun lyver! Den jævla drittungen lyver! har jeg mest lyst til å rope, men da blir jeg også fire år gammel og det holder jeg meg for god til. 

Så prøver vi de rosa blinkeskoene. “Disse er kjempegode” roper 4-åringen henrykt mens hun tar en liten piruett bortover gulvet. Borte er haltingen, stikkingen og smertene. “Så merkelig at de var bedre, de så jo ikke like gode ut som de andre vi prøvde” sier faren. “Ja, det var virkelig merkelig..” mumler jeg surt. “Det er ikke alltid de mest kjente merkevarene som viser seg å være de beste i praksis vet du” belærer moren ham. Jeg sitter nedsunket og skuler på den lykkelige familien som har kommet til bunns i mysteriet med de vonde skoene. “Det var synd med de andre da” sier jenta veslevoksent til meg med den mest medfølende pikestemmen hun klarer å presse frem. Det barbie-elskende lille monsteret har tatt rotta på meg. 

13 år senere er jeg selv mamma. Ola og jeg sitter i kjellerstua og ser på serier mens Laurits roper på oss gjennom babycallen. Vi la ham klokken syv og har vært frem og tilbake inn på rommet hans den siste timen. Vi stryker han litt på ryggen, så roer han seg. Men så er det på’n igjen etter kort tid. Sånn har det vært i fem dager nå. 

“Kanskje han er syk…kjente du på panna hans?” spør jeg. “Ja, han var ikke varm” svarer Ola. “Du byttet til tørr bleie?” “Ja, selvfølgelig”. “Han spiste vel nok før han la seg?” fortsetter jeg. “Jeg tror da det”. Lurer på hvorfor han ligger og roper da, tenker jeg mens jeg tygger på en sjokopops. “Du tror ikke han ligger der oppe og manipulerer foreldrene sine da?” spør Ola. “Nei, det kan jeg aldri tenke meg” svarer jeg.