Tag: blogg

Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.

NM i MR

“Du skal bare ligge der en liten time. Det er ikke farlig. Du har gjort dette flere ganger før. Egentlig burde du verdsette egentiden. Du kan når som helst avbryte. Det er bare en MR. Folk gjør det hele tiden.»

Sånne ting sier jeg til meg selv i forkant av en scan. Jeg godsnakker med bevisstheten for å lokke frem fornuften.

Underbevisstheten klarer ikke å holde kjeft

Likevel klarer ikke underbevisstheten å unngå å blande seg. Det er spesielt én ting den stadig må påpeke, særlig fordi jeg lever med en kreftdiagnose, nemlig den påfallende likheten mellom en MR-maskin og en likkiste.

Idet jeg går inn dørene på Riksen og kjenner uroen bygge seg opp, er det tydelig at kroppen min mener at underbevisstheten har et poeng. Foruten det helt åpenbare klaustrofobiske aspektet, er det flere grunner til å dra paralleller.

Likheten mellom en likkiste og en MR-maskin

Først brer de over deg et hvitt, sterilisert klede med stive brettekanter. Et sånt klede som man tenker at ingen andre har brukt før eller skal bruke igjen, et sånt klede man gjerne legger over et menneske på sin siste reise. Så blir du lagt på et brett og sakte rullet inn i noe som både ser og føles som en likkiste. Og der ligger du hardpakket med tette vegger på alle kanter og et nakent tak tjue centimeter fra nesen din. Her skal du ligge stille som graven en times tid mens maskinen jakter på svarte skygger i kroppen din.

Det tar ikke mange minuttene før bankingen fra maskinen begynner. En lyd som man med en ørliten grad av paranoid innlevelse kan tenke at minne om spader av jord som treffer et kistetak.

Og det er her jeg nå ligger. Med alarmbryteren i hånden og panikken i halsen. Alarmen er ubrukelig, for jeg slipper jo ikke unna, kreftens soldater må inn til kontroll før eller senere. Panikkfølelsen, som evolusjonen har utstyrt meg med for at jeg skal løpe når farer nærmer seg, er også nyttesløs. For du kan ikke løpe fra kreft. Så jeg må finne noe å fokusere på som kan hjelpe meg gjennom dette.

Kremen av kreftsyke

Og da plutselig kommer jeg på en egenskap jeg har; en produktiv, men dog lite konstruktiv, energitappende og umettelig trang til «å være flink». En barnslig appetitt på ros og behov for å gjøre seg bemerket. Marie Kjempeflink kan komme til nytte nå.

Det er nemlig mulig å utmerke seg i MR-scanning også, tilhøre kremen av faste kreftpasienter som frekventerer røndtkenavdelingen. Hun som alltid gjør som hun skal og får gode, tydelige bilder. Hun som gjør arbeidsdagen lettere for de som jobber der, så de kan ta igjen tapt tid.

Å bli god på MR

Så jeg ligger dønn rolig, som et lik i en kiste og leer ikke en muskel i femti minutter. Jeg puster inn når jeg får beskjed om det og holder pusten på en sånn måte at hele magen fyller røntken-bøylen som ligger over overkroppen. Jeg rykker ikke til når den kalde kontrastvæsken kommer strømmende igjennom blodårene og prøver ut ulike teknikker for å holde hjertet i jevn rytme.

«Du var kjempeflink til å ligge stille. Bildene ble klare og fine» skryter røntkenlegen idet hun ruller meg ut av graven min.

Det er da i hvert fall noe.

Flaks at bestefar er homo

Mens familieministeren kvier seg for å gå i Pride-paraden, fryder jeg meg over at barna mine får mangfold inn med morsmelken.

Mine barn har tre bestefedre. De har en farfar, en morfar, og så har de Bebe som er gift med morfar. Alle bestefedrene tilfører forskjellige kvaliteter inn i barnas liv, uvahengig om de deler seng med en mann eller kvinne.

De tre bukkene

Farfar er en trollmann når det gjelder å skape ting med hendene. Han drar med seg guttene inn i verkstedet sitt og sammen gjør de plank og pinner om til eventyret om Bukkene Bruse.

Morfar liker å lese, pusle og undre seg sammen med barna. Han lærer dem nye begreper og får dem til å reflektere over hvordan verden henger sammen.

Bebe er lekekompis på barnas premisser og trer fryktløst inn i rollen som Peter Pan med alt det innebærer av halsbrekkende aktiviteter.

Det er disse felles opplevelsene kombinert med å bli sett og elsket av sine besteforeldre som barna er opptatt av, ikke at farfar bor sammen med en dame og morfar med en mann.

En rikere palett

Videre går barna i en barnehage der flere har foreldre av samme kjønn. Her finnes det også et mangfold av ansatte og foreldre med ulik kulturell bakgrunn og barn som snakker flere språk. Min sønns beste venner har foreldre fra Bosnia og nabojenta han leker med er halvt nederlandsk.

Jeg synes dette er et glimrende utgangspunkt når guttene skal lære toleranse og inkludering. At det finnes mange måter å tenke, handle og leve på, blir noe helt naturlig som de er godt vant med. Kanskje får de til og med en rikere palett å male verden med.

En filter boble

I dag er samfunnet unge vokser opp i skreddersydd for deres behov og preferanser. Hvilke nyheter, programmer og mennesker de presenteres for er sjelden tilfeldig. De kan sitte ved siden av hverandre på hvert sitt nettbrett i den samme loslitte sofaen, og ta inn verden gjennom en totalt forskjellig digital opplevelse. Ofte bare bekrefter denne opplevelsen deres eksisterende oppfatninger. I tillegg må de forholde seg til den konstruerte virkeligheten som de møter i sosiale medier. Da blir det ekstra viktige at vi viser og lærer dem at det finnes et mangfold av ideer, tradisjoner og mennesker.

Heier på nyansene

Jeg håper at barna mine vil være nysgjerrig på annerledeshet og at de både vil møte og håndtere situasjoner der de selv opplever å være annerledes. Som forelder skal jeg sette rammene, men akte meg for å introdusere en virkelighet som er sorthvitt eller farge deres oppfatninger med mine erfaringer.

Så ser jeg frem til at bestefedrene deres en dag drar dem med for å delta i Pride-festivalen, Norges største feiring av kjærlighet og mangfold.

Takk for at du sponser meg

Sponset innlegg

Velkommen til mitt første og trolig eneste sponsede innlegg. Jeg vil ubeskjedent påstå at dette er det beste sponsoratet som noen blogger har skrevet om, noensinne. Og det fineste av alt, det er sponset av deg!

Vi snakker århundrets deal

På grunn av deg og det gigantiske spleiselaget som du er en del av, har jeg gjort århundrets beste deal på kreftbehandling. Seriøst, her snakker vi priser som folk i Trump-land bare kan drømme om i sin villeste fantasi.

For bare en liten egenandel i året til det offentlige, får jeg behandling på Rikshospitalet hos en av verdens dyktigste kreftleger på uhelbredelig NET-kreft. Han sier at han kan holde liv i meg i flere tiår fremover.

Verdi for pengene!

På sykehuset får jeg CT, MR, PET-scan, kirurgi, ekspertise, smertelindring og medisiner. Ikke minst får jeg sykepleier Kjerstin, et vidunderlig menneske som følger meg opp på kontroller og per telefon når jeg har spørsmål eller bare er redd. Alt sammen til en ubetydelig sum av kr. 2369 kr i året i egenandel!!!

For dette skarve beløpet får barna mine på ett og tre, beholde mammaen sin i livet sitt i lang tid fremover. Samboeren min får gifte seg til sommeren og får flere gode enn onde dager med kvinnen han elsker i årene som kommer.

På grunn av dine investeringer i medisinsk forskning, har jeg tilgang på stadig bedre og mer skånsom behandling og er i stand til å jobbe. Dermed har jeg jeg også privilegiet av å kunne bidra med skattekroner tilbake til fellesskapet.

En lever på kjøpet!

Et sponsorat som man er tvunget av staten til å være med på har ingenting med raushet å gjøre, tenker du kanskje. Og dessuten har ikke alle mulighet til å jobbe. Vel, folk bryr seg mer enn man kanskje skulle tro og det finnes flere måter å bidra på. Hvis det skulle vise seg at jeg kan bli helt frisk igjen av en levertransplantasjon, er nemlig åtti prosent av mine medmennesker villige til å donere sin friske lever til meg uten at jeg betaler en krone ekstra!

Så det jeg vil si til deg er; takk for at du sponser livet mitt!

Les mer om hvordan sponsoratet fungerer på: https://www.skatteetaten.no

Registrer deg som organdonor her:

https://helsenorge.no/organdonasjon

Når stormene herjer

Jeg pleide å danse i regnet til leppene ble blå og huden rød. Jeg kunne stupe i havet uten å sjekke dybden og legge på svøm langt avsted uten å se meg tilbake. Jeg kikket aldri etter mørke skyer på himmelen, og når det stormet som verst, lot jeg vinden herje med meg til jeg kollapset og noen måtte redde meg fra uværet.

Så kom du.

Du har med deg morgensol og våte snøballer. Du kan få kløverblader til å fly og skyer til å fnise. Du strekker hodet mot en grå himmel for å spise regndråpene. Du har nordlyset i øynene og virvelvind i bena.

Men med deg kommer også uro. Frykt for at lynet skal treffe deg eller solen brenne. Angst for at du ikke skal finne frem i den tykke tåka. At tordenen vil skremme deg. Den vonde følelsen av at at bølgene kan drive deg bort fra meg.

Så jeg vokter på deg, følger nøye med på værvarselet. Jeg smører deg inn med solkrem og trer svømmeringer på armene dine. Jeg drar støvler på bena dine og gjemmer deg bort under store frakker. Jeg pakker deg inn og holder deg tett inntil meg. Likevel engster jeg meg for været.

For jeg vet at en dag vil du også danse i regnet, uten støvler og uten frakk. Du vil ikke ofre mørke skyer en tanke når du stuper uti havet og plasker avgårde uten å se deg tilbake. Og jeg vet at du mange ganger vil måtte kjenne uværet piske deg i ansiktet og vinden rive i kroppen din til den faller sammen.

Det skremmer meg.

Men når uroen min er som verst, skal jeg minne meg selv på at jeg har lært deg å svømme. At jeg har fortalt deg om solens gode og dårlige sider. Og at du vet jeg alltid er der når stormene herjer.

Bryllup eller skilsmisse

Hun gråter, hulker faktisk. «Jeg tror vi har glidd fra hverandre. Hver kveld etter at vi har lagt barna, sitter vi bare i hver vår sofa med telefonen og snakker ikke sammen» sier hun i et slags syngende tonefall som avsluttes med et hikst og en stor slurk rødvin.

Dette lyder kjent. Jeg lener meg bakover i stolen for å få ørene mine noen centimeter nærmere den ulykkelige og venninnen hennes. «Og så blir vi irriterte på hverandre for bittesmå dritt-ting.» fortsetter hun. Check, tenker jeg. «Og det verste er at jeg stadig vekk ikke orker at han tar på meg engang!»

Bør man senke kravene?

Jepp, det er Ola og meg hun beskriver, vi har det på akkurat samme måten. Men mens hun vurderer skillsmisse, planlegger jeg bryllup.

Det skal være sagt at jeg bare har hørt bruddstykker av denne kvinnens historie, MEN…En klok tante sa en gang til meg at den alle største belastningen for et forhold, det er å få barn. Og den nest største belastningen, er å ha de samme kravene til forholdet som når du ikke hadde barn.

Farvel til romantikken

For her er nemlig det sanne bildet; vi sover i snitt fem timer i døgnet avbrutt to til tre ganger av hyl, spark, hoste eller oppkast. I de timene vi ikke leverer til arbeidsgiver, forsøker vi å samarbeide med to individer som bevisst og ubevisst driver psykologisk krigføring mot oss. Vi bor på en kompakt slagmark med et lydnivå som langt overstiger det helsetilsynet anser som forsvarlig. Når vi først kommer oss ut døren, drasser vi gjerne rundt på tretti kilo med vogn, barn og utstyr. Kroppene våre er i en kontinuerlig sigefase. Øyelokk, pupper, hake, rumpe; alt synker, unntatt blodtrykket som er på god vei opp. Og det finnes lite tid til å pynte vraket i form av frisørtimer og ny garderobe. Hjemme rusler vi gjerne rundt i pysjbukser med en klut i hånda og grøt i håret.

Det er ikke akkurat en scene satt for romantikk.

Selve definisjonen av romantikk er dessuten ikke den samme som før. I den livsfasen jeg er i nå, står ikke blomster, dype samtaler og sofa-spooning på listen når temperaturen på følelsene skal tas.

Kjærlighetserklæring for småbarnsforeldre

Det som gjør meg varm i hjertet, det er når Ola gir meg en ekstra time med søvn. Eller når han sier «Marie, jeg synes du skal gå deg en lang tur med søpla». En varm kopp kaffe i hånden på morgenen er en sterkere kjærlighetserklæring enn hundre røde roser. Blomster dør hjemme hos oss uansett. Og når Ola og jeg sitter i hver vår sofa med hver vår telefon, og jeg endelig får noen minutter i mitt eget hode, da føler jeg at vi sammen deler en rolig og kjærlig stund.

Og det er det som gjør meg trygg på oss, at vi klarer å se hverandres behov i den stormen vi er i nå. At vi gjør så godt vi kan for at den andre skal være litt mindre frustrert og sliten.

Så gleder jeg meg til den dagen vi kan sove i samme seng igjen og finne på ting sammen bare vi to. Og ikke minst gleder jeg meg til å si JA til ham i august.

Når sønnen din skyter deg

Det er en sånn vinterdag som ser ut som en høstdag. Man blir narret til å trekke på seg en tynn regnjakke og et par gummistøvler, før man kommer utenfor og for sent innser at det egentlig er bikkjekaldt.

Hjulene på bussen…

Nå sitter jeg på et sete i midtgangen og vifter på tærne i håp om å unngå amputasjon mens jeg forbanner bussjåføren for å være tolv minutter for sen. Ved siden av meg sitter min eldste sønn, familiens varmblodige. Helt uanfektet av temperaturer og forsinkelser sitter han fornøyd og synger:

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt..»

Bussen er smekkfull. Et par tenåringer har okkupert en fireseter til seg selv og bagene sine, noe som ser ut til å provosere enkelte av de stående.

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, gjennom hele byen. Mammaene på bussen sitter og ser på telefonen, ser på telefonen..»

Er det meg han synger om?

Det tar noen sekunder før jeg oppfatter at den lille trubaduren min nettopp har skutt meg i magen. Jeg ser på ham i vantro. Er det meg han synger om? Jeg som skjuler telefonen min for barna som om den var en hemmelig elsker. Jeg som rister på hodet over foreldre som er mer opptatt av den digitale versjonen av sine barn enn den levende. Meg?!

Den dårlige mammaen

Så oppdager jeg at mine medpassasjerer også har hørt den nye versjonen av «Hjulene på bussen» og nå tar aktivt del i henrettelsen min. Noen ler, andre sender meg irettesettende blikk. Til og med de som sitter og ser på telefonen sin, kikker opp og himler med øynene over den dårlige mammaen.

En skyldbetynget rødme brer seg over ansiktet mitt. Uansett hvor bevisst jeg opplever at forholdet mitt til mobilen er, finnes det nå troverdig vitnemål som kan fortelle noe annet. Det blir for dumt å bare skylde på andre foreldres mobilvaner, jeg er observert med nesa begravet i en telefon. Også på bussen.

Skammen

Hele resten av kvelden kjenner jeg prosjektilet i magen. Sjokket over å ha blitt truffet, vonde stikk av dårlig samvittighet og en brennende skamfølelse.

Det er på tide å ta tak.

Dessuten har jeg godt av å bruke litt mindre tid på den digitale hjerne-pulingen som består av halvleste artikler, tanke-slalåm og høflige likes som ofte gjør at jeg bare føler meg hul etterpå.

Surfebassen skal bort i jula

Så i år skal surfebassen min tilbringe julen ensom og lydløs i et skap. Julaften skal feires uten filter og den eneste varslingen jeg får, er kirkeklokkene som ringer jula inn. Gode juleminner skal deles sammen med de som skapte dem og ikke med alle andre.

Takk og lov for at jeg har født et par treffsikre cowboyer som ikke er redd for å fyre av et ærlig skudd når det trengs.

 

Supermennesker med bukfett

På listen over fremtidens trusler mot menneskeheten står såkalte «supermennesker». Dette er genetisk designede sapiens utstyrt med spesielle egenskaper og en overlegen fysikk. Men det mange ikke har innsett, er at supermenneskene allerede er her, midt iblant oss. De kalles gjerne for småbarnsforeldre.

Helt spesielle evner

En småbarnsforelder kan se ut som en helt vanlig person. Men nei, de er langt i fra ordinære. Bak trøtte tryner, hengepupper og bukfett skjuler det seg nemlig avanserte biologiske avvik som gir dem ualminnelige evner.

Supersanser

Småbarnsforeldre har blant annet et sanseapparat som ville gjøre Bruce Wayne stum av beundring. De kan høre en promp gjennom fire vegger og snuse seg til både konsistens og farge på en bæsj gjennom lag av polyester, ull og impregnering. De har øyne i bakhodet og kan lynraskt identifisere potensielle farer. Videre har de et hypersensitivt nervesystem. Ikke bare er nervene særdeles aktive, men de er også uvanlig spesialiserte. Nervene har nemlig en selektiv evne som gjør at de kun blir påvirket av stimuli fra eget avkom. Andres barn kan sutre og skrike uten at småbarnsforeldrene reagerer nevneverdig. Men når egne barn åpner pipenebbet, reagerer foreldrene som om de har bråvåknet i en russebuss.

Lever på luft og kjærlighet

Fordøyelsesystemet til småbarnsforeldre drives som en slavekoloni der mat dukker opp på de mest uventede tidspunkt og noen ganger ikke i det hele tatt. Måltider inntas med en slik hastighet at tarmtottene knapt rekker å suge seg fast før maten glir ufordøyd forbi som en bever i en boa. Men etterhvert blir magen deres proff på å leve bare på luft og kjærlighet.

Tisse-utøver

Blæra er topptrent og bryter stadig nye rekorder i størrelse. Den har nemlig utstyrt seg med en egen tidsklemme som den bruker for å knipe igjen når det er for travelt for ta seg av primærbehovene. På dagtid, hvis anledningen byr seg, kan den tømme litervis på sekunder, mens om natten kan den sende en tynn, kontrollert og lydløs stråle som går under radaren til små natteranglere som bare venter på en unnskyldning for å våkne.

Sover ubemerket i møter

Den kanskje mest imponerende egenskapen til småbarnsforeldre, er evnen til å ubemerket sove seg igjennom større sosiale sammenkomster. Med rette rygger og vidåpne øyne sover de seg igjennom møter og gruppesamtaler mens de tidvis nikker og mumler «mmmm». Bare trente øyne evner å oppdage det glassaktige blikket som preger fraværet av bevissthet hos småbarnsforeldre på lading.

Heldigvis utgjør supermenneskene småbarnsforeldre ingen trussel mot menneskeheten. Tvert imot er de en forutsetning for menneskets overlevelse og bør behandles deretter; med ærbødighet og kjærlig varsomhet.

En småbarnsmors bekjennelser

Lørdag

04:37:

Dette orker jeg ikke. Jeg kan ikke leve sånn som dette, det går bare ikke. Det kan ikke kalles et liv en gang. Én time sammenhengende søvn har jeg fått, én time!!! Jeg fikser bare ikke dette mamma-greiene lenger. Han har holdt på med denne våkne-hver-halvtime rutinen nå i seks uker. Jeg orker ikke mer, jeg er nødt til å dra. Nå. Jeg kan liste meg ut, Ola får ta over… Men det er midt på natta, hvor drar jeg da? Hvor skal jeg sove? Oslo Plaza! Jeg kan sjekke meg inn der, så får jeg finne ut av hva jeg gjør videre i morgen. Bra! Å nei, det er karneval i barnehagen på mandag og jeg har lovet Laurits at vi skal handle kostyme i morgen. Faen.

08:32

Halv ni?? Åh, gode, flinke Ola. Han har tatt begge to og latt meg få sove! Jeg er så utrolig heldig som har tre så fine gutter i livet mitt. Jeg blir altfor lett irritert, jeg må lære meg å være mer tålmodig og positiv, sånn som Elin på jobben. Jeg får jo aldri denne tiden tilbake, det er her og nå. Fra i dag skal jeg slutte å stresse meg opp over helt hverdagslige ting som spisenekt, natterangel og sutrekor. Det blir bare et negativt fokus som påvirker alle.

08:45

Jeg skjønner ikke hvorfor han må bruke giraffen til å spise, hva er galt med skjea? Jaja, det viktigste er at han spiser noe.

09:32

Bondegård eller Bøler Bad? Frihet til å velge. Frihet my ass…Ok, fordeler med bondegård: løpe fritt, gøy med dyr, lekeplass, utviklende og pedagogisk, kan bruke dobbeltvogna, god kaffe og helt sjukt gode kanelboller. Risikofaktorer: konstant mas om is og ridetur, høyt støynivå, uoversiktlig, gjess som biter og barnekidnapperens eldorado. Fordeler med Bøler Bad: gøy med vann, rene barn, utviklende og pedagogisk, hud mot hud, og lite folksomt. Risikofaktorer: ny senebetennelse i armen, bæsjing i bassenget, påkledningskrig, glatte fliser og forkjølelse. Har ikke overskudd til syke unger, det må bli bondegård.

09:54

Hvor er Jæger nå? Han har krabbet inn i oppvaskmaskinen igjen selvfølgelig. Ah, denne endeløse forelskelsen i oppvaskmaskinen.

09: 57

Må hver eneste påkledning være en kamp?

10:12

Skal vi se..smoothies, frukt, smokk, tåteflaske, barnemat, bleier, solkrem, skift, våtservietter, leker, Mikkel Rev, solhatt, jakker, drikkeflaske, matpakke, regntrekk, bleieposer, sitteunderlag, innsektsnett, vognpose, caps, Inotynol og snørrsuger. Herregud, å pakke for en liten utflukt med vogna er som å pakke for en ukes telttur.

11:23

Så fint de leker sammen. Å som jeg elsker de to små trollene der. De vokser altfor fort. Snart vil de ikke sitte på fanget mitt lenger eller la meg stryke dem over håret. Hva gjør jeg da?

12:43

Må begge to henge på meg absolutt hele tiden? Det er klin umulig å få i seg en matbit.

13:32

Ungene mine er usedvanlig pene. Og det mener jeg helt objektivt.

15:13

Hvor er Laurits? Han stod jo nettopp og klappet den sauen. Jeg ser ham ingen steder. Nei, nei, nei, nei…Å, herregud!

15:15

Der er han! Ridder Ola fant ham. Ola er så god på å være rolig og tenke rasjonelt når sånt som dette skjer. Jeg får bare panikk. Vi burde ha sex i kveld, det er altfor lenge siden.

16:45

Hvordan går det an å produsere så mye klesvask? Jeg tømte denne i går og nå er den helt full. Ok…hvordan vasker man et skumgummi-drage-kostyme? Får jeg den i det hele tatt inn i maskinen, bare hodet har en diameter på en halvmeter!

17:11

Det er ikke rart at man iblant lengter tilbake til den gang man bare hadde seg selv å tenke på! Hverdagen min består av å tjene to små keisere som vræler når de ikke får det som de vil, kaster maten jeg lager veggemellom, krever å bli båret rundt på armen og nekter å la meg sove på natten. Det er synd på meg…

17:58

Ola tror kanskje at han bidrar. Men jeg vet veldig godt hvem det er som drar lasset i dette huset. Med den skilpaddefarta hadde vi levd som nomader hvis ikke det var for meg.

18:15

Hvorfor føles det samtidig både feil og riktig og gi barna IPad?

19:23

Snart blir det vin og snacks. Melkesjokolade eller Sørlandschips? Et stort glass vin og i hvert fall tolv ruter med melkesjokolade. Og cola zero. Nei..ni ruter med melkesjokolade og en liten skål med sørlandschips. Tolv ruter OG Sørlandschips pluss vin og Cola Zero, det er lørdag og jeg er veldig sliten.

22:40

Æsj, jeg stinker svette. Jeg savner å føle meg fresh. Det er helt umulig å kombinere fresh med småbarnsliv, jeg kan ikke ta ordet i min munn engang, uten å få grusom smak av søvnmangel på kjøpet. Hvem er egentlig hun i speilet med ettervekst og bæreposer under øynene? Hun ser fjern ut i blikket. Er hun i det hele tatt her, eller er hun fanget i et mentalt vakuum bestående av handlelister, sovetider og dagsplaner. Jeg må prøve å være mer tilstede, passe på at hverdagen ikke bare blir en grøt av plikter og…Grøt! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt. Jeg må huske å sette det på handlelista.

22:55

Endelig! Min tur til å sove på hard madrass i kjellerstua. Hele natten uten avbrytelser. Avrunder en fin dag med en fin natt.

Søndag

00:41

Dette er så typisk meg. Når jeg først kan sove, hva skjer da? Nei, da klarer jeg ikke sove. Bare pust rolig inn og ut…pust inn…pust ut…søren, vi glemte å gi Jæger astmamedisin før vi la ham.

Du kan skylde deg sjøl

Vi lever i et kunnskapssamfunn. En tid der vi har all verdens kunnskap i lomma på jeansen og kan få LIVE-sending av historiens gang hvor som helst og når som helst tjuefire timer i døgnet.

Men med kunnskap kommer ansvar og med ansvar kommer skyld. Så i et kunnskapssamfunn er det masse å ha dårlig samvittighet for. Jo mer du vet, jo flere muligheter har du til å ta gode valg. Og dårlige valg.

Samvittighetskvalene begynner allerede idet du blir unnfanget.

Moren din har dårlig samvittighet fordi hun drakk en flaske med prosecco på nyttårsaften selv om hun visste at det var en liten sjanse for at hun var gravid. Kanskje glemmer hun også å sjekke om osten er pasteurisert, vi vet godt hvilke skader det kan gjøre på fosterets utvikling. Ammer hun deg ikke? Det er jo godt dokumentert at morsmelk er den beste starten på livet et barn kan få!!

Sier pappen din til deg at du er «flink» hele tiden? Vel, han burde ha lest seg til at han er i ferd med å oppdra deg til å bli en perfeksjonist. Hørt om Generasjon Prestasjon? Du har forresten ikke godt av å være så lenge i barnehagen, så i dag vanker det nok samvittighets-iskrem hvis du maser litt. Og idet du står med isen i hånda, så ser du at foreldrene dine kjenner på sukker-skammen, for alle vet at barn ikke har godt av for mye sukker.

«Variert kost med grove kornprodukter, fem om dagen og tre fiskemåltider» sier helsedirektoratet. Så du liker ikke fisk nei? Selv om du bare har blitt tolv år nå, kan mangel på omega 3 fort slå tilbake på deg senere i form av helseplager og tidlig død. Dette er pensum på barneskolen. Dessuten er sunnhet super-hot på Instagram nå.

Sosiale medier er et eldorado når man vil ha kunnskap om andre eller bare fylle opp sladder-tanken. Så vei dine ord og vurder dine handlinger, for alt du sier og gjør kan omgjøres til likes…eller hets. Et svakt øyeblikk i din pubertale usikkerhet, er fort søndagens underholdningsbidrag på Snapchat. Ellers kan du bli akkurat det du vil. Men du kommer ingen vei uten en master, det vet alle.

Gratulerer med gode studieresultater, men det er nå jobben starter.

I dag kan all arbeidsinnsats måles, husk det! Minutter, kroner, kilometer, klikk, kilo, karakterer, anbefalinger, terningkast, utmerkelser, stjerner, bevilgninger, konsultasjoner, pasienter, vedtak, dødsfall…Det finnes alltid et tall på hvor dyktig og effektiv du er.

Apropos tall, du veier for mye. Selv om du passerer to bakerier, tre cafeer og trettisyv matreklamer på vei til jobb i tillegg til de rundt seksti annonsene på TV og mobil, burde du ha selvkontroll nok til å ikke la deg friste. Få rumpa di opp av kontorstolen og kom deg på Sats for en gangs skyld, du vet godt hvor helseskadelig overvekt kan være. Du har kroppen til en sekstiåring og er bare førtito!

I tillegg til overvekt har du høyt blodtrykk og nakkesmerter, klassiske plager hos folk som trener for lite og jobber for mye. Stress er ikke bra for hverken kropp eller sjel, det er godt dokumentert. Før du vet ordet av det har du gått på en smell.

Så du føler deg ensom?

Vel, hadde du ikke kjørt deg selv så hardt, hadde du ikke blitt utbrent, deprimert og isolert i en alder av femti.

Så du kan egentlig bare skylde deg sjøl…