Å falle pladask

Når det begynner å bli glatt ute, sånn som nå, tenker jeg mye på de eldre. For jeg vet hvordan det føles å falle på isen uten å kunne ta seg ordentlig for; først forbauselsen over ikke å ha kontroll på egen kropp, så flauheten overfor omgivelsene over å ligge å sprelle på bakken, og til slutt, som om man ikke er blitt straffet nok, vondtene som bare øker i intensitet etter at man har haltet seg videre. Mine fall er dog i en klasse for seg. Jeg skal fortelle om både et vinterfall og et sommerfall. 

For noen år tilbake pleide jeg hver morgen å stikke innom Meny og handle frokost som bestod av banan og God Morgen Yoghurt. Denne dagen følte jeg meg usedvanlig ovenpå siden jeg for første gang hadde på meg en ny pelshatt som jeg hadde kjøpt i Praha, som ikke var av ekte pels men som likevel fikk meg til å føle meg som kona til Drago i Rocky 4. I min røde kåpe, store flotte langhårede pelshatt, høye støvletter og med rød trutmunn trippet jeg som en matrusjkadokke ut av Menybutikken. Jeg hadde stappet God Morgen blåbær under den ene armen og banan under den andre for jeg var som vanlig sent ute og hadde ikke tid til å putte varene i vesken. Det var en kombinasjon av min egen høyhælte trippende hast og at Meny hadde glemt å strø inngangen den morgenen, som gjorde at jeg plutselig mistet fotfestet. Og fordi jeg hadde God Morgen under den ene armen og banan under den andre, klarte jeg ikke mobilisere armene mine til å ta imot bakken. Jeg falt som en tinnsoldat, nitti grader flatt ned på magen foran inngangsdøren til Meny mens musli, banan og yoghurt sprutet ut av armene på meg. Pusten ble slått ut av meg, så jeg klarte heller ikke reise meg opp. Så jeg lå pal og stengte inngangen til butikken med underkroppen min, toppet med et gispende hode med en brun pelshatt som tittet ut av butikken og holdt skyvedørene åpne. En taxisjåfør som var på vei ut og ikke kunne unngå å se meg, hjalp meg på bena mens jeg fortsatte den hektiske gispingen. Håret mitt lå flatt klistret til kinnet, seigt av blålilla yoghurt mens den kongelige pelshatten nå stod trist og skjev på hodet mitt mens kladder av banan og musli deiset ned på den røde kåpen. Den store overgangen fra å føle meg som en russisk prinsesse til å føle meg som en russisk sirkusklovn, gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Så der gikk jeg haltende og tutende forbi morgenrushet på vei hjem for å skifte, med skammen i halsen og frokosten på hodet.

På vårparten samme året, hadde jeg flyttet til koselige Kampen. Blant rekken med leiligheter, var min den eneste som ikke hadde plantet maiblomster i vinduskassene. Solen skinte fra blå himmel og jeg bestemte meg for at dette var dagen for å pynte opp fasaden med fargerike blomster og norske flagg. Jeg skulle på Plantasjen og følte et behov for å kle meg for anledningen, noe feminint. Jeg tok på meg en pen blomstret kjole som lå i folder rundt knærne og mine nye, yndige 50-talls sko med lakksløyfer på. Det var som tatt ut av en Italiensk filmklassiker; en feminin ung frøken i sommerkjole og sløyfesko med håret blafrende i vårvinden, tilfeldigvis på vei til markedet for å handle blomster til heimen. Som unge blomsterpiker generelt, er litt koffein nødvendig for å få en god start på blomsterhandelen, og sånn var det med meg også. Jeg gikk innom Kaffebrenneriet, bestilte en latte og skrittet bort til sukkerdisken for å hente rørepinne og lokk mens baristaen klargjorde kaffen min. Kaffebaren var full av søndagsblide kaffedrikkere som satt langs vinduet og nøt vårsola. Idet jeg skulle gå tilbake til kassen for å ta imot latten, hendte det noe som fortsatt fremstår som totalt ubegripelig for meg. Mens jeg gikk, klarte den venstre skohælen å hekte seg inn i den smale lakksløyfen på den høyre skoen og sette seg fast. Uten noe mulighet for fotfeste, stupte jeg derfor fremover mot baristaen og landet på knær og albuer foran kassen med kjolen over hodet og føttene fortsatt hektet sammen. Det var litt av et smell i flisene, baristaen skrek ”hjelp henne” mens kunder kom styrtende for å hjelpe den stakkars piken med blomstertruse og bløende albuer og knær. Det ble ikke blomster i blomsterkassen på Kampen den maidagen.

Bestemødre

Jeg er heldig for jeg har fortsatt to besteforeldre i behold, en mormor og en bestemor. De ser i grunn ganske like ut, min mormor og min bestemor, gråhvitt bølgete og kort hår, kjempestore pupper og litt ekstra rundt magen, slik jeg mener alle gode bestemødre bør ha for at man skal være trygg på at de er friske og har det godt. Utover det finnes det ingen likhet mellom dem, selv om jeg er glad i begge. 

Min bestemor starter hver morgen klokken fire med å lese Aftenposten på sengen. Da liker hun å godt å slikke på fingrene og bla fort igjennom først, skumme gjennom overskriftene så hun kan utbryte “ja, sånn er det altså blitt” og “huff, ja det overrasker meg aldeles ikke”. Så dormer hun gjerne noen timer til klokken slår åtte og den store dagen kan begynne. For det er stadig noe; nye batterier på høreapparatet har hun utsatt en stund til familiens fortvilelse og må nå kjøpes, det må handles inn til middag og legen må se på den foten. Ikke sjelden hender det da at hun møter sin gamle venninne Annie hun jobbet sammen med på Rikshospitalet i venterommet. Annie brakk lårhalsen i fjor, har artrose og har vondt hender og knær mens hun selv er plaget med bihulene og blæra. De har begge vondt i foten og de er begge enige om at det er i grunn er fryktelig kjedelig at de ikke kan gå på Jens Evensen lenger og kjøpe ordentlig kjøtt til Lapskausen, for nå er det kommet Mega og der er det ikke noe service å få. “Det er ikke så lett for oss gamle å finne frem” sier bestemor og både Annie og legen er enig i det. Selv om hun aldeles ikke har godt av det, liker bestemor å ta turen innom hotel Bristol og kose seg med et stykke napoleonskake. På hotel Bristol føler hun seg hjemme og Napoleonskaken er like god som den var i åtteogførr, da hun var der første gang som syttenåring. Så tar bestemor banen hjem, varmer opp den ferdige lapskausen hun har kjøpt uten service, spiser den og et ekstra stykke Napoleonskake fra Bristol og hviler ut på sofaen etter en strabasiøs dag. Ofte hender det at en av sønnene ringer på kveldstid for å høre hvordan det går og lage avtaler om ting og tang de kan hjelpe henne med i hverdagen. Da forteller hun gjerne om legen, foten og servicen på Mega, men utelater Bristol og Napoleonskaken. Sønnene er sterke pådrivere for at hun skal komme seg mer ut, bevege seg mer for å få litt fart på kondisjonen, men de har ikke tatt innover seg det faktum at når man er så gammel som hun er, er det vanskelig å få rå med det. Det er stadig noe som må ordnes i huset. Så er det TV-tid og det tar sakens mye av dagen det også. Det aller beste bestemor vet er når Rolf Wesenlund er på TV. Da ler og gråter hun om hverandre for Fleksnes sier “skal det være en Marta, så du blir litt i farta” og nå er han død og det er det aller største tapet for underholdningsbransjen for i dag vet man ikke hva humor er. Klokken ni ser hun hovedsakene på Dagsrevyen og utbryter “ja, sånn er det altså blitt” og “huff, ja det overrasker meg aldeles ikke” før hun legger seg rett før ti.

Min mormor starter hver morgen klokken ti med å takke herren for pensjonisttilværelsen. Og så ber hun samtidig litt om at barnebarna skal ha det bra; at Alexander skal lykkes som rockestjerne, at Kristian etter ni år skal slutte å studere og finne ut hva han skal bli som stor og at jeg skal finne meg en hyggelig, aller helst frelst fyr før jeg forlater tredveårene. Mormor synes ungdommen i dag er flott. Så begynner den store dagen. Mormor bor i et bokollektiv der alle de eldre har hver sine leiligheter og felles samlingssal. Her møtes i følge mormor “beintøffe ældre til knallhard styrkjetræning” hver morgen. Hun har vist meg alle de knallharde øvelsene og jeg har plukket opp et par tips. Etterpå er mormor kaffetørst og lader opp kreftene med en hjemmelaget lefse før hun starter dagens håndarbeidsmarathon. For det skal lages duker til julemessa  på sjømannskirken, Mariusgenser skal strikkes til det yngste barnebarnet, to bukser må legges opp, hun skal male og sy klær til porselensdukker tiltenkt oldebarna som aldri dukker opp og det skal lages lappetepper av tøyrester. Så nynner hun “Jesus, det eneste” mens hun nitidig strikker, maler, syr og tover til fingrene verker og det er tid for lunsj. Ikke sjelden kommer en venninne på besøk for å spise smørbrød å snakke om neste Sydentur de planlegger. “Æ må jo reis så mykje æ kan mæns æ ennå står” sier mormor. Snart skal hun operere kneet, noe som passer veldig dårlig generelt når man reiser mye til Syden og bedriver knallhard styrketrening. Heldigvis for mormor kan hun både strikke, lese Norsk Ukeblad og bruke smarttelefonen sin mens kneet kommer seg. For mormor er aktiv på telefonen sin, både det med SMS, utgående og innkommende anrop. “Heia, det e bærre ho mormor som ringe. Æ har no tænk å lage skinkestæk med poteter og kålrotstappa til middag som du like, men så veit æ at han Kristian helst ville ha stækte kyllinglår, så da laga æ begge hvis dokker kjæm til middag og Trollkræm til dessert og vafla og lefsa til kaffen. Ja? Har du hørt om han der som skulle opptre, men så våkna han ikkje før halv fire? Haha. Æ læste den i Norsk Ukeblad” Mormor elsker å fortelle vitser og historier. Spesielt koser vi oss alle når vi spiser skinkestek og kyllinglår og mormor forteller historien om da naboen stod på land skjøt etter faren hennes da han kom hjem etter to år på sjøen for mor hennes hadde sendt brev om at hun var gravid. “Ja, det var harde tider da og ho mamma var jo mykje aleina uten han far. Og da var det jo greitt at naboen var bærre et steinkast unna”. Så ser vi Brille på TV sammen og mormor strikker og ler så hun gråter av den gale Harald Eia som tisser på seg på TV for å vitenskapelig forklare hvorfor en blå bukse blir mørk i skrittet når man tisser i den. Så takker hun oss for besøket og herren for pensjonisttilværelsen, før hun går til sengs i tolvtiden med smarttelefonen på lading.