Historien om Gizmo 1

Alle familier har sine særtrekk. I min familie er vi uvanlig musikalske, vi liker å snakke om sykdommer i familieselskaper, vi ler masse, klemmer for lite og vi har alltid hatt katter.

Den første katten vi hadde het Cherie og var usedvanlig kosete. Så kom innadvendte Bella, legendariske Gizmo 1, rampete Sniken, livredde Gizmo 2 og mektige Tiger. Historien om Gizmo 1 er ingen lystig historie, men hennes uforglemmelige personlighet gjør at jeg skylder henne å fortelle den.

Gizmo 1 tilbrakte de syv første ukene av livet sitt som passiv hasjrøyker hos en familie som hadde skylt hennes 5 andre søsken ned i toalettet rett etter de var født. Jeg hadde fått nyss om denne nedskyllingen gjennom en klassekamerat og fikk lov av mamma å redde en av kattungene i siste minutt. Så snart hun var stor nok til å skilles fra sin mor, hentet jeg henne ut av det usunne barndomshjemmet. Men det var tydelig at Gizmo 1 allerede hadde blitt påvirket av forholdene der, for hennes første trinn i nytt hus gikk rett mot sofaen. Gizmo 1 var som en ung Bob Marley med en pels som dag for dag fikk tykkere dreads fra intens sofagnissing. Hun kunne tilbringe dagevis utstrakt på sofaen, gjerne skrevende på ryggen, noe som kunne være sjenerende når vi hadde besøk. Hun nektet å bevege seg utendørs når det var regn, snø og temperaturer under ti varmegrader. Så lenge hun fikk ligge flatt, hadde hun ingen problemer med å bli trillet rundt i dukkevogn eller være publikum for min lillesøsters Pippi Langstrømpe dramaturgier. Hun elsket å få kos, men koste også tilbake og var synlig glad i disse rare menneskene hun bodde sammen med. Hun var aldri på vakt mot noe. Vi trodde ikke hun var fysisk i stand til hverken å frese eller mjaue før en dag, da hun var et par år gammel og alt brått forandret seg med Gizmo 1.

Lite visste min bror at han skulle være hundepasser akkurat den dagen da mormor hadde invitert ned på skinkestek. Ikke tenkte min bror på at Gizmo 1 befant seg på sin faste sofaplass i stuen da han lukket hunden Bonnie inn i akkurat den samme stuen og gikk noen trapper ned til mormors skinkestek. Hva som skjedde i den stuen i de 40 minuttene han var borte er det bare Gizmo 1 og Bonnie som vet, men min bror kunne fortelle at Gizmo 1 satt på syvende hylle i bokhyllen og skalv i hele kroppen der hun stirret skrekkslagent ned på drapsmaskinen som satt rolig og ventet tålmodig på at offeret skulle komme ned.

Et par kvelder etter lå Gizmo 1 på sofaen på soverommet mitt for hun var stadig urolig og jeg var bekymret. Jeg hadde dusjet og satt opp håret mitt i en stor pelsstrikk og lå nå på magen i sengen og leste. Plutselig hørte jeg hvesing, snudde hodet og så i øyekroken Gizmo 1 kom svevende gjennom luften med galskap i blikket og landet med klørne i nakken på meg. Hun var i vill slåsskamp med pelsstrikken min og hun var ikke innstilt på å gi seg. Jeg måtte til slutt kaste meg rundt på ryggen så hun slapp taket i nakken min og hoppet vekk mens blodet dryppet fra klørne hennes. Jeg har fortsatt tre hvite streker i nakken etter pelsslagsmålet.

Og slik fortsatte det med Gizmo 1.
Det livlige Puddelhåret til min fetter Alexander var nok til at Gizmo 1 satte klørne i låret på ham noen uker senere. Han løp i ring rundt i stua mens han skrek: “Tante Berit, katta er gæærn!”. Mormor skulle bare løfte Gizmo 1 over en ørliten hund som morfar stod og holdt i bånd, men Gizmo 1 responderte med å hoppe opp og ut av armene til mormor, lande på hodet hennes og klore seg fast som en pelshatt med dreads.

En dag ringte en dame på døra og krevde å få Gizmo 1 avlivet. Hun hadde gått formiddagstur med sin premierte og elskede terrier Lady forbi huset vårt, da plutselig en sort og hvit sjuskete katt hadde kommet galopperende ut av hageporten og gått rett i strupen på Lady. Stakkars Lady hadde reagert med å hoppe opp i armene på sin matmor, og da hadde den sjuskete katten gått til angrep på damens bare legger i stedet, noe som medførte stivkrampesprøyte og rødstripete kvestede legger som ikke tålte offentligheten. Nå lå Lady i kurven sin, var stiv av skrekk og ville ikke engang ta til seg lammekoteletter, det beste hun visste.

Det var svært alvorlig, men vi hadde ikke hjerte til å avlive henne, stort sett så var hun jo bare Bob Marley. Så en dag ble Gizmo 1 borte. Vi lette i dagesvis, ropte, hengte opp lapper, uten resultat. Om det var damen med lammekotelettene, en ulykke eller om hun selv valgte å forlate sofaen og oss, er vanskelig å si, men vi så henne aldri igjen.

Når familien min i dag møtes til sykdomsprat og sang, er det ikke sjelden vi utveksler historier om den legendariske Gizmo 1, om hennes latskap, hennes galskap og omsorg for familien. Hun gav oss mer enn vi klarte å gi henne.

Da pappa kom ut av skapet

Da jeg ble født i 1980 var det mormor som stod og motiverte og heiet mens en liten hånd heller enn er hode dukket fram mellom lårene på mamma. Hvor er pappaen undret alle seg. Det samme spørsmålet undret jeg selv mens flakkende blikk og lite sammenfallende historier fra mamma og pappa dukket opp i takt med at jeg vokste til.

Det var i grunn flere ting ved pappa som burde fått meg til å stusse; at det i løpet av femten år aldri dukket opp en spesiell venninne, men heller massevis av spesielle og ganske så eksentriske kamerater og hvordan den kraftige mannekroppen plutselig produserte nette piruetter og så ut som den hadde hovedrollen i Flashdance når jeg spilte 90-talls hitsene mine på full guffe. Men man setter sjelden spørsmålstegn ved ting som alltid har vært. Helt til en helg i september 1995 da pappa og hans kamerat hadde løpt halvmaraton og vi skulle innta et bedre feiremåltid på det lille men koselige kjøkkenet til pappa på Bislett.

Vi snakket om aerob versus an-aerob trening og pappa hadde nettopp snudd tre biffer i stekepanna da han snudde seg, la hånden på skulderen til sin løpekamerat, så han dypt og lenge inn i øynene mens han sa med fløyelsmyk baryton: “Tore er i ordentlig god form han”. Ingen la merke til at kjeven min løsnet fra resten av ansiktet og de oversminkede øynene mine stirret med et “Hva faen i hælvete skjedde nå” blikk på kodak-øyeblikket som utspilte seg ved andre enden av bordet. For det var ikke et øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment mellom to gode venner, dette var et “du er i like god form som Herkules og jeg vil leve resten av mitt liv med deg og løpe hundre halvmaratoner sammen med deg” øyeblikks utveksling av et hyggelig kompliment.

Senere den kvelden etter at jeg hadde småspist meg gjennom biffmåltidet og pappahelgen var over, satt jeg ved kjøkkenbordet i Morellsvei og drakk te mens mamma ryddet ut av oppvaskmaskinen. “Mamma?” sa jeg til mamma. “Ja?” svarte mamma. “Tror du pappa er homo?” sa jeg til mamma. “Ja!” svarte mamma.

Dermed kom det ikke som julekvelden på kjærringa når pappa et par dager etterpå ringte og lurte på om jeg ikke kunne komme på besøk også denne helgen, da det var noe ekstremt viktig han måtte snakke med meg om.

“Ja, ehem” kremtet pappa og skalv som et aspeløv på hendene mens han tok frem penn og papir og satte seg på stolen overfor meg ved kjøkkenbordet der han bare få dager tidligere hadde skamrost Herkules for sin fysiske overlegenhet. Skulle han tegne at han var homo? “Ja, ehem Marie..dette kan bli litt vanskelig for deg å høre og kanskje også å forstå..” sa pappa mens han nervøst fiklet med pennen. Jeg så for meg timevis med fikling, svetting, tusen retoriske omveier før han, om han noen gang kom til poenget. “Hvis det ikke er noe verre enn at du er homo, så kan vi vel bare drite i å bruke masse tid på det og heller finne på noe kult” sa jeg. Sannheten var vel egentlig at jeg synes dette homo-greiene var noe av det feteste jeg hadde hørt. Ikke bare betød det at det ikke var min feil at de hadde gått fra hverandre, men jeg var den eneste jeg visste om med en homofil forelder og det var…vel, det var dritkult.

For fire år siden var jeg forlover når de giftet de seg i hvite smokinger med løfte om å leve resten av sitt liv med hverandre, det var er bryllup med Flashdancing ut i de sene nattetimer.

Bestemødre

Jeg er heldig for jeg har fortsatt to besteforeldre i behold, en mormor og en bestemor. De ser i grunn ganske like ut, min mormor og min bestemor, gråhvitt bølgete og kort hår, kjempestore pupper og litt ekstra rundt magen, slik jeg mener alle gode bestemødre bør ha for at man skal være trygg på at de er friske og har det godt. Utover det finnes det ingen likhet mellom dem, selv om jeg er glad i begge. 

Min bestemor starter hver morgen klokken fire med å lese Aftenposten på sengen. Da liker hun å godt å slikke på fingrene og bla fort igjennom først, skumme gjennom overskriftene så hun kan utbryte “ja, sånn er det altså blitt” og “huff, ja det overrasker meg aldeles ikke”. Så dormer hun gjerne noen timer til klokken slår åtte og den store dagen kan begynne. For det er stadig noe; nye batterier på høreapparatet har hun utsatt en stund til familiens fortvilelse og må nå kjøpes, det må handles inn til middag og legen må se på den foten. Ikke sjelden hender det da at hun møter sin gamle venninne Annie hun jobbet sammen med på Rikshospitalet i venterommet. Annie brakk lårhalsen i fjor, har artrose og har vondt hender og knær mens hun selv er plaget med bihulene og blæra. De har begge vondt i foten og de er begge enige om at det er i grunn er fryktelig kjedelig at de ikke kan gå på Jens Evensen lenger og kjøpe ordentlig kjøtt til Lapskausen, for nå er det kommet Mega og der er det ikke noe service å få. “Det er ikke så lett for oss gamle å finne frem” sier bestemor og både Annie og legen er enig i det. Selv om hun aldeles ikke har godt av det, liker bestemor å ta turen innom hotel Bristol og kose seg med et stykke napoleonskake. På hotel Bristol føler hun seg hjemme og Napoleonskaken er like god som den var i åtteogførr, da hun var der første gang som syttenåring. Så tar bestemor banen hjem, varmer opp den ferdige lapskausen hun har kjøpt uten service, spiser den og et ekstra stykke Napoleonskake fra Bristol og hviler ut på sofaen etter en strabasiøs dag. Ofte hender det at en av sønnene ringer på kveldstid for å høre hvordan det går og lage avtaler om ting og tang de kan hjelpe henne med i hverdagen. Da forteller hun gjerne om legen, foten og servicen på Mega, men utelater Bristol og Napoleonskaken. Sønnene er sterke pådrivere for at hun skal komme seg mer ut, bevege seg mer for å få litt fart på kondisjonen, men de har ikke tatt innover seg det faktum at når man er så gammel som hun er, er det vanskelig å få rå med det. Det er stadig noe som må ordnes i huset. Så er det TV-tid og det tar sakens mye av dagen det også. Det aller beste bestemor vet er når Rolf Wesenlund er på TV. Da ler og gråter hun om hverandre for Fleksnes sier “skal det være en Marta, så du blir litt i farta” og nå er han død og det er det aller største tapet for underholdningsbransjen for i dag vet man ikke hva humor er. Klokken ni ser hun hovedsakene på Dagsrevyen og utbryter “ja, sånn er det altså blitt” og “huff, ja det overrasker meg aldeles ikke” før hun legger seg rett før ti.

Min mormor starter hver morgen klokken ti med å takke herren for pensjonisttilværelsen. Og så ber hun samtidig litt om at barnebarna skal ha det bra; at Alexander skal lykkes som rockestjerne, at Kristian etter ni år skal slutte å studere og finne ut hva han skal bli som stor og at jeg skal finne meg en hyggelig, aller helst frelst fyr før jeg forlater tredveårene. Mormor synes ungdommen i dag er flott. Så begynner den store dagen. Mormor bor i et bokollektiv der alle de eldre har hver sine leiligheter og felles samlingssal. Her møtes i følge mormor “beintøffe ældre til knallhard styrkjetræning” hver morgen. Hun har vist meg alle de knallharde øvelsene og jeg har plukket opp et par tips. Etterpå er mormor kaffetørst og lader opp kreftene med en hjemmelaget lefse før hun starter dagens håndarbeidsmarathon. For det skal lages duker til julemessa  på sjømannskirken, Mariusgenser skal strikkes til det yngste barnebarnet, to bukser må legges opp, hun skal male og sy klær til porselensdukker tiltenkt oldebarna som aldri dukker opp og det skal lages lappetepper av tøyrester. Så nynner hun “Jesus, det eneste” mens hun nitidig strikker, maler, syr og tover til fingrene verker og det er tid for lunsj. Ikke sjelden kommer en venninne på besøk for å spise smørbrød å snakke om neste Sydentur de planlegger. “Æ må jo reis så mykje æ kan mæns æ ennå står” sier mormor. Snart skal hun operere kneet, noe som passer veldig dårlig generelt når man reiser mye til Syden og bedriver knallhard styrketrening. Heldigvis for mormor kan hun både strikke, lese Norsk Ukeblad og bruke smarttelefonen sin mens kneet kommer seg. For mormor er aktiv på telefonen sin, både det med SMS, utgående og innkommende anrop. “Heia, det e bærre ho mormor som ringe. Æ har no tænk å lage skinkestæk med poteter og kålrotstappa til middag som du like, men så veit æ at han Kristian helst ville ha stækte kyllinglår, så da laga æ begge hvis dokker kjæm til middag og Trollkræm til dessert og vafla og lefsa til kaffen. Ja? Har du hørt om han der som skulle opptre, men så våkna han ikkje før halv fire? Haha. Æ læste den i Norsk Ukeblad” Mormor elsker å fortelle vitser og historier. Spesielt koser vi oss alle når vi spiser skinkestek og kyllinglår og mormor forteller historien om da naboen stod på land skjøt etter faren hennes da han kom hjem etter to år på sjøen for mor hennes hadde sendt brev om at hun var gravid. “Ja, det var harde tider da og ho mamma var jo mykje aleina uten han far. Og da var det jo greitt at naboen var bærre et steinkast unna”. Så ser vi Brille på TV sammen og mormor strikker og ler så hun gråter av den gale Harald Eia som tisser på seg på TV for å vitenskapelig forklare hvorfor en blå bukse blir mørk i skrittet når man tisser i den. Så takker hun oss for besøket og herren for pensjonisttilværelsen, før hun går til sengs i tolvtiden med smarttelefonen på lading.